4 Behandling og registering av meldinger om ufødte barn

4.1 Gjeldende rett

Barnevernsloven har som formål å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Det følger videre av § 1-1 at loven skal bidra til at barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår. Loven gjelder i utgangspunktet for barn under 18 år, jf. barnevernsloven § 1-2, men enkelte tiltak kan iverksettes inntil ungdommen har fylt 25. Barnevernsloven kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse før et barn er født.

Barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger er nærmere regulert i barnevernsloven § 2-1. Det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenesten skal gjennomgå innkomne bekymringsmeldinger snarest, og senest innen en uke etter at de er mottatt.

Videre fremgår det at barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding skal følges opp med en undersøkelse etter § 2-2. Det er også presisert at barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging.

I § 2-1 annet ledd er det presisert at dersom barnevernstjenesten henlegger en bekymringsmelding uten undersøkelse, skal den begrunne henleggelsen skriftlig. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger. Henleggelse av åpenbart grunnløse bekymringsmeldinger trenger ikke å begrunnes.

Barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger knyttet til ufødt liv er ikke særskilt regulert i bestemmelsen om barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger.

Barnevernstjenesten har rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 2-2 første ledd. Undersøkelsen skal gjennomføres snarest og være avsluttet senest innen tre måneder. I fjerde ledd er det presisert at barnevernstjenesten kan benytte seg av utredning i senter for foreldre og barn for barn i alderen 0–6 år, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav a og § 2-3. Undersøkelser knyttet til ufødt liv er ikke særskilt regulert i bestemmelsen om undersøkelser.

Barnevernstjenestens ansvar for å tilby hjelpetiltak er nærmere regulert i barnevernsloven § 3-1. Det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenesten skal tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene i tilfeller der barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp. Tiltakene skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og bidra til positiv endring. Pålagte hjelpetiltak er nærmere regulert i barnevernsloven § 3-4. Tiltak overfor gravide er ikke særskilt regulert i bestemmelsen. Barnevernsloven åpner ikke for å iverksette tiltak uten samtykke fra den gravide kvinnen.

Det fremgår av barnevernsloven § 2-4 at barnevernstjenesten i visse tilfeller kan åpne en barnevernssak uten den gravides samtykke. Bestemmelsen viser til tilfeller der kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke er tatt inn og holdes tilbake på en statlig helseinstitusjon, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd. Det er også presisert at barnevernstjenesten kan tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødselen.

Barnevernsloven inneholder en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger, jf. § 13-6. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at de organer som utfører oppgaver etter barnevernsloven kan behandle personopplysninger, blant annet opplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven. I annet ledd er det presisert at bestemmelsen også omfatter private som utfører oppgaver etter barnevernsloven.

4.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

4.2.1 Bakgrunnen for forslaget

Barnevernstiltak kan som hovedregel bare treffes overfor barn under 18 år, jf. barnevernsloven § 1-2 første ledd. I forarbeidene til barnevernloven av 1992, ble det lagt til grunn at «[…] en sak vanskelig kan defineres som en barnevernssak, med de tvangsbeføyelser dette gir mulighet til, før barnet er født», jf. Ot.prp. nr. 44 (1991–92) Om lov om barneverntjenester.

Departementet har gitt uttrykk for at det likevel ikke er noe i veien for at barnevernstjenesten, eventuelt sammen med andre deler av hjelpeapparatet, inngår et samarbeid med foreldrene også før barnet er født. I rundskriv I – 46 / 95 om tiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere viser departementet til at det ikke er noe i veien for at barnevernstjenesten setter inn ulike former for hjelpetiltak dersom kvinnen samtykker. I rundskrivet blir det også vist til at det ofte vil være viktig å etablere et samarbeid med de mest sårbare mødrene for å forebygge at omsorgssvikt oppstår etter fødselen.

Departementet har mottatt flere henvendelser og spørsmål om kommunenes behandling av bekymringsmeldinger om gravide og ufødte barn. I tillegg har Bufdir henvendt seg til departementet og redegjort for utfordringer knyttet til denne problemstillingen. Henvendelsene gjelder særlig hvordan tjenestene skal registrere og arkivere slike meldinger. I henvendelsene kommer det frem at kommunene praktiserer dette ulikt.

Departementet legger til grunn at barnevernstjenesten har anledning til å åpne undersøkelsessak og til å tilby ulike former for frivillige hjelpetiltak med samtykke fra den gravide kvinnen. Barnevernstjenestene gir i dag råd og veiledning til gravide og tilbyr blant annet frivillige opphold på sentre for foreldre og barn. Muligheten for å tilby frivillige hjelpetiltak forutsetter imidlertid at barnevernstjenesten blir kjent med kvinnens situasjon. Barnevernstjenesten vil derfor, når det er nødvendig, ha anledning til å kontakte den gravide for å undersøke mulighetene for å tilby hjelp. Barnevernstjenesten kan deretter iverksette ulike former for hjelpetiltak etter samtykke fra den gravide kvinnen.

I fortalen til personvernforordningen er det gitt en nærmere omtale av samtykke som rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger, jf. note 43:

«For å sikre at et samtykke gis frivillig bør det ikke utgjøre et gyldig rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger i et bestemt tilfelle dersom det er en klar skjevhet mellom den registrerte og den behandlingsansvarlige, særlig dersom den behandlingsansvarlige er en offentlig myndighet og det derfor er usannsynlig at samtykket er gitt frivillig med hensyn til alle omstendigheter som kjennetegner den bestemte situasjonen …»

På bakgrunn av note 43 legger departementet til grunn at samtykke er lite egnet som rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger knyttet til meldinger, undersøkelser og tiltak rettet mot gravide etter barnevernsloven. Barnevernsloven inneholder en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger, jf. § 13-6. Behandlingen av opplysninger i barnevernet er hjemlet i personvernforordningens artikkel 6 nr. 1 bokstav e og i artikkel 9 bokstav g.

Å presisere at barnevernstjenesten kan behandle personopplysninger som nevnt i § 13-6 første ledd første punktum i saker som omhandler ufødte barn vil bidra til at praksis i disse sakene blir både forsvarlig og etterprøvbar.

4.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Barnevernsloven inneholder en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger, jf. § 13-6. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at de organer som utfører oppgaver etter barnevernsloven kan behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven.

Departementet foreslo i høringsnotatet å presisere i bestemmelsen at barnevernstjenesten også kan behandle opplysninger når det er nødvendig ved gjennomgang av meldinger og gjennomføring av undersøkelser i saker som omhandler ufødte barn, og i forbindelse med råd, veiledning eller iverksettelse og oppfølging av frivillige hjelpetiltak overfor gravide. Departementet viste til at forslaget slår fast at barneverntjenesten kan motta og registrere bekymringsmeldinger om ufødte barn og gir barnevernstjenesten hjemmel for behandling av personopplysninger i saker som omhandler gravide.

Departementet viste til at forslaget ikke innebærer noen endringer i barnevernets ansvar for ufødt liv eller myndighet overfor gravide. Dette innebærer at det fremdeles er en grunnleggende forutsetning at undersøkelser og tiltak som retter seg mot gravide må være basert på den gravide kvinnens samtykke.

Departementet presiserte i høringsnotatet at behandlingen av personopplysninger skal være «nødvendig». Dette innebærer at det ikke skal innhentes eller på annen måte behandles flere opplysninger enn det som trengs for formålene, og at opplysningene skal være relevante og ha saklig sammenheng med det formålet som søkes oppnådd ved behandlingen.

I høringsnotatet viste departementet videre til at når barnevernstjenesten mottar en melding med bekymring for et barn, har de en plikt til å gjennomgå bekymringsmeldingen, jf. barnevernsloven § 2-1. Det følger forutsetningsvis av dette at barnevernstjenesten også må journalføre og lagre innholdet i meldingen. Hvis en bekymringsmelding blir henlagt uten at det åpnes en undersøkelse, skal henleggelsen begrunnes. En slik begrunnelse må da journalføres og arkiveres.

I høringsnotatet ble det presisert at dersom barnevernstjenesten mottar en melding som gjelder et ufødt barn, må barnevernstjenesten også i dag vurdere innholdet i meldingen. Dersom innholdet i meldingen tilsier det, må barnevernstjenesten kontakte den gravide kvinnen for å avklare om hun ønsker hjelp og bistand fra barnevernstjenesten. Forslaget tydeliggjør adgangen barnevernstjenesten har til å registrere meldinger og til å åpne og registrere saken som en barnevernssak.

Det ble vist til at i motsetning til i andre saker må den gravide kvinnen samtykke for at barnevernstjenesten skal kunne åpne undersøkelse eller iverksette tiltak etter barnevernsloven. Hvis hun samtykker, kan barnevernstjenesten åpne en undersøkelse og tilby ulike former for råd, veiledning og hjelpetiltak. Forslaget gir barnevernstjenesten et rettslig grunnlag etter barnevernsloven til å behandle personopplysninger knyttet til meldinger, undersøkelser og tiltak mot gravide

4.3 Høringsinstansenes syn

I underkant av 20 høringsinstanser har avgitt høringsuttalelse til departementets forslag om å lovfeste at barnevernstjenesten kan behandle nødvendige personopplysninger i saker som gjelder gravide og det ufødte liv.

Et stort flertall av disse instansene støtter forslaget eller gir uttrykk for at det er behov for å presisere adgangen til å behandle nødvendige personopplysninger. Blant disse instansene er Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst, Helse Midt-Norge RHF, Kompetansetjenesten for psykisk helse og barnevern (Pilar), Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU), Institutt for psykolog ved NTNU, Statens helsetilsyn, Asker kommune, Aurskog-Høland kommune, KS, Oslo kommune, Norsk sykepleierforbund, Datatilsynet og Rådet for psykisk helse.

Rådet for psykisk helse uttaler:

«Vi registrerer også at ufødte barn nå får forbedret sin beskyttelse der det er bekymring knyttet til ivaretakelse av foreldrerollen. Forskning viser at mors psykiske helse de 1001 dagene fra unnfangelse til barnets toårsdag kan påvirke barnets livslange psykiske helse. Svangerskap, sped- og småbarnsalder er en periode preget av rask utvikling. Hjernens tidlige utvikling og hvordan spedbarnet utvikler seg i samspill med sine omgivelser vil påvirke barnets psykiske helse over lang tid. For de barna og familiene som strever er det derfor viktig med tidlig innsats og beskyttelse i form av støtte og hjelp til foreldrene allerede før barnet er født eller i de første sensitive levemåneder og år.»

KS uttaler at de deler departementets vurdering om at det kan være usikkerhet knyttet til registrering og lagring av meldinger og opplysninger om gravide og ufødte barn i kommunene. KS støtter derfor departementets forslag om å presisere adgangen til å behandle nødvendige personopplysninger i slike saker i ny barnevernslov og uttaler at forslaget ikke utvider barnevernets ansvar for det ufødte liv utover dagens praksis, og ikke vil få noen vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser for kommunene.

Norsk sykepleierforbund uttaler:

«Tjenester som møter mor (og evt. partner) under graviditeten har manglet et handlingsalternativ i tilfeller der man har bekymring for at mors helse og/eller livssituasjon kan utgjøre en risiko for det ufødte barnet. Lovforslaget tydeliggjør at mottatt bekymringsmelding skal dokumenteres og lagres av barnevernet, at evt. hjelp skal avklares og dokumenteres/begrunnes. Det mener vi er et steg i riktig retning.»

Asker kommune er enig i departementets vurdering og støtter forslaget om å presisere når barneverntjenesten kan registrere opplysninger i saker vedrørende gravide og ufødte barn. De uttaler at presiseringen vil bidra til lik håndtering av disse sakene, og til mindre usikkerhet om når sak kan åpnes.

Statens helsetilsyn uttaler:

«Som departementet beskriver i høringsnotatet har det rådet usikkerhet knyttet til registrering og lagring av meldinger og opplysninger om gravide og ufødte barn, hvilket har ført til ulik praksis mellom barneverntjenestene. Helsetilsynet støtter departementets forslag om å presisere adgang til behandling og registrering av melding om gravide og ufødte barn i barnevernsloven. En slik tydeliggjøring vil avklare hva som er forsvarlig praksis og bidra til likere tjenester. […]

Helsetilsynet deler departementets syn på at det er behov for at det sees mer på hvordan man kan følge opp gravide man er bekymret for, men hvor tvang ikke er et alternativ. Dette gjelder ikke bare bekymring om rus, men også ved annen bekymring som psykisk helse og vold. I Helsetilsynets rapport «Det å reise vasker øynene» så vi at tidlig dialog mellom ulike tjenester som jordmor/helsestasjon, rusbehandling, fødeklinikk, og barnevernet både gjør at det tidlig sikres mest mulig opplysninger om familien, og at barneverntjenesten tidlig kan tilstrebe et samarbeid med foreldrene. Dette skaper tillit og forutsigbarhet for foreldre, men kan også i enkelte saker vise seg å være helt nødvendig for å sikre barnets trygghet. Vår anbefaling fra rapporten er samtidig at et tydelig regelverk og tydelige faglige retningslinjer er viktige når det gjelder ufødte barn, fordi dette er særdeles inngripende situasjoner.»

Bufetat, region øst er enige i departementets betraktninger når det gjelder samtykke som et lite egnet rettslig grunnlag i denne sammenheng. De uttaler:

«Det vil da også kunne oppstå ulike tolkninger og praksis for de tilfeller der den gravide ikke samtykker til oppfølging fra barneverntjenesten, og hvordan mottatte personopplysninger da skal håndteres. Vi mener derfor det er viktig med tydelig hjemmel i loven slik at praksis rundt disse henvendelsene blir både forsvarlige og etterprøvbare.

Vi er videre enige i at en slik endring vil sikre en lik praksis blant kommunene, og at det vil gjøre det lettere å få oversikt og statistikk over disse sakene. I tillegg anser vi det som positivt at det vil lette planleggingen av iverksettelse av eventuelle hjelpetiltak i disse sakene, på tvers av linjene kommune-stat, forutsatt at den gravide samtykker. Bufetat, region øst mener formuleringen i departementets endringsforslag er tydelig, og støtter dette i sin helhet.»

Datatilsynet uttaler at de vanskelig kan se hvordan plikten til å gjennomgå mottatte meldinger etter barnevernsloven skal kunne oppfylles for meldinger som gjelder gravide kvinner og ufødte barn dersom barneverntjenesten ikke samtidig skal ha adgang til å behandle personopplysninger i den forbindelse. De fremhever at hensynet til beskyttelse av sårbare barn må veie tungt og at de derfor ikke har noen innvendinger til den foreslåtte presiseringen i barnevernsloven § 13-6.

De oppfordrer likevel departementet til å vurdere om det skal gjelde særskilte regler for sletting av opplysninger i slike saker, ofte omtalt som en arkivavgrensning:

«Som departementet påpeker, vil saken som utgangspunkt ikke kunne betegnes som en barnevernssak når barnet er ufødt. Dersom meldingen viser seg grunnløs, meldingen ikke fører til tiltak, eller det av andre grunner ikke er grunnlag for videre bekymring eller oppfølging av barnet etter fødsel, kan det være gode grunner til å begrense hva som lagres for ettertiden. Selv om barneverntjenesten har en forvaltningsmessig plikt til å dokumentere sine handlinger av notoritetshensyn, er det ikke sikkert at all dokumentasjon i saken er arkivverdig.»

Datatilsynet ber departementet vurdere om det skal nedfelles i regelverket at barnevernstjenesten må gjøre en særskilt arkivavgrensning i saker om gravide kvinner og ufødte barn som ikke fører til frivillige tiltak, og det ikke er sannsynlig at det vil bli behov for videre oppfølging på et senere tidspunkt.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ønsker å tydeliggjøre barnevernstjenestens rettslige grunnlag til å behandle meldinger om bekymring for ufødt barn, kontakte gravide kvinner og tilby og eventuelt iverksette hjelpetiltak i barnevernsloven. De viser samtidig til at de omtalte oppgaver etter gjeldende rett er innenfor barnevernstjenestens myndighet og oppgaver. De uttaler videre at barnevernstjenesten, etter en tolkning av barnevernsloven og bestemmelsen i § 13-6 første ledd, allerede har rettslig grunnlag i barnevernsloven til å behandle de personopplysningene som er nødvendige for å utføre nevnte oppgaver. De mener derfor at den foreslåtte presiseringen i § 13-6 første ledd for disse tilfellene er overflødig.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener at barnevernets adgang til å behandle meldinger om bekymring for ufødt barn, kontakte gravide kvinner og tilby og eventuelt iverksette hjelpetiltak heller bør fremgå tydelig av loven, «enten i en egen bestemmelse eller som tillegg til aktuelle bestemmelser. Dette fremfor å løse utfordringer knyttet til usikkerhet og manglende registrering i disse sakene gjennom den foreslåtte presiseringen i bestemmelsen om behandling av personopplysninger.»

Fokus på Barnevernet uttaler at den praksis som her ønskes formalisert oppleves som svært problematisk, og de mener formaliseringen vil innebære høy risiko for utvidet destruktiv praksis på dette området:

«På den ene siden ser vi barneverntjenestens ønske om å beskytte barn fra alkoholskadde/ruspregende foreldre. Samtidig har Fokus på Barnevernet lenge erkjent at barneverntjenesten ikke har kompetanse til å avdekke rus, men bygger bekymringer hovedsakelig på antakelser.

Selv uten formalisering finnes det flere varianter av foreldre som kategorisk blir gjenstand for bekymring, nettopp på bakgrunn av denne type antakelser. Et eksempel er gravide som tidligere selv har vært under barnevernets omsorg. Fokus på Barnevernet kjenner til en rekke enkeltindivider som har mistet omsorg for ufødte barn, kun pga. denne type bakgrunn. Formalisering av en slik praksis vil drastisk kunne eskalere denne uheldige praksisen.

Fokus på barnevernet er videre bekymret for at et samtykke i slike situasjoner ikke alltid vil være et reelt samtykke:

«Vi noterer at forskriftsforslaget påpeker at slike undersøkelser og behandlinger av ufødt liv skal godkjennes av den gravide, altså de er frivillige. Dette innebærer dessverre ingen sikkerhet verken for den gravide eller det ufødte barnet. Blant våre medlemmer finnes det mange som har erfart hvordan barneverntjenestens «frivillighet» fungerer. Her finnes en trussel bak speilet, og denne inntreffer det øyeblikket barnet er født. Det er alt for mange familier som har blitt møtt med at om de ikke godkjenner f.eks. opphold på familiesenter, blir de fratatt barnet.»

4.4 Departementets vurdering og forslag

Barnevernsloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født. Det hender likevel at barnevernstjenestene mottar meldinger og henvendelser om gravide og ufødte barn. Slike meldinger er ofte knyttet til alvorlig rusmiddelavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og alvorlig psykisk funksjonsnedsettelse. Enkelte meldinger gjelder også tilfeller der den gravide kvinnen er utsatt for vold.

Selv om barnevernsloven i utgangspunktet gjelder for fødte barn, er det likevel lagt til grunn at barnevernstjenesten, eventuelt sammen med andre deler av hjelpeapparatet, kan samarbeide med foreldrene også før barnet er født. Det er også lagt til grunn at det ikke er noe i veien for at barnevernstjenesten setter inn ulike former for hjelpetiltak etter samtykke fra den gravide kvinnen. Departementet har også understreket betydningen av samarbeid med de mest sårbare mødrene for å forebygge at omsorgssvikt oppstår etter fødselen, og at det i mange tilfeller vil være nyttig om barnevernstjenesten kommer tidlig inn og etablerer et samarbeid med den gravide kvinnen.

Høringen viser at det er bred støtte blant høringsinstansene om at det i dag er en viss usikkerhet knyttet til registrering og lagring av meldinger og annen behandling av opplysninger om gravide, og at adgangen til å behandle personopplysninger i saker om gravide og ufødte barn bør lovfestes. Også Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er enig i at det er et behov for å tydeliggjøre barnevernstjenestens rettslige grunnlag til å behandle meldinger og opplysninger ved kontakt med gravide. Samtidig gir direktoratet uttrykk for at det i dag følger av en tolkning av bestemmelsen om behandling av personopplysninger at barnevernstjenesten har rettslig grunnlag for å behandle de personopplysningene som er nødvendige for å utføre aktuelle oppgaver. Etter deres vurdering er den foreslåtte presiseringen i § 13-6 derfor overflødig.

Departementet legger også etter høringen til grunn at det i dag er knyttet en viss usikkerhet til hvordan barnevernstjenestene skal følge opp meldinger om ufødte barn. Dette har særlig sammenheng med at barnevernsloven i utgangspunktet gjelder for barn som er født, og at barnevernstjenesten ikke har noen lovpålagte oppgaver eller ansvar knyttet til ufødte barn. Videre følger det av bestemmelsen om behandling av personopplysninger at opplysninger kan behandles når det er nødvendig for å «utøve myndighet» eller «utføre andre oppgaver etter loven». Denne usikkerheten har blant annet ført til en uheldig og utilsiktet variasjon i barnevernstjenestenes praksis knyttet til behandlingen av personopplysninger. Blant annet har det enkelte steder utviklet seg en praksis med «under bordet-meldinger», slik at henvendelsene ikke er blitt journalført eller lagret i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem. Usikkerheten har dermed ført til løsninger for lagring og oppbevaring av meldingene som er lite tilfredsstillende.

I lys av enkelte av høringsuttalelsene vil departementet imidlertid vise til at personell som yter helse- og omsorgstjenester har en streng yrkesmessig taushetsplikt som blant annet skal bidra til å hindre at hjelpetrengende unnlater å oppsøke helse- og omsorgstjenesten ved behov av frykt for uønsket spredning av opplysninger. Denne taushetsplikten skal videre bidra til at pasienter eller brukere vil gi fra seg de opplysninger om seg selv som er nødvendig for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Utgangspunktet er at pasienter eller brukeren skal kunne føle seg trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med ytelse av helse- og omsorgstjenester ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til andre uten deres samtykke. Som en hovedregel har personellet derfor kun adgang til å sende melding til barnevernstjenesten med opplysninger om gravide kvinner og deres ufødte barn dersom de gravide kvinnene samtykker til dette. Når personell som yter helse- og omsorgstjenester i sin kontakt med utsatte gravide, kommer til at barnevernstjenesten bør kobles inn, vil personellet vanligvis forsøke å innhente samtykke fra den gravide. Dersom den gravide samtykker kan personellet gi opplysninger til barnevernstjenesten, som kan komme inn og etablere samarbeid med den gravide under svangerskapet og forberede videre oppfølging etter at barnet er født. Et unntak er ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige i statlig helseinstitusjon uten eget samtykke. I slike tilfeller skal kommunen uten hinder av taushetsplikt gi barnevernstjenesten melding om dette, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd.

Departementet vurderer at det er behov for en tydeligere regulering av barnevernstjenestens adgang til å behandle personopplysninger ved gjennomføring av undersøkelser om ufødte barn, og i forbindelse med råd, veiledning og iverksettelse og oppfølging av frivillige hjelpetiltak overfor gravide. Dette har også sammenheng med økt bevissthet om at samtykke ikke alltid er et egnet hjemmelsgrunnlag ved behandling av personopplysninger.

Etter departementets vurdering vil det å gi barnevernstjenesten en tydelig hjemmel til å registrere meldinger og behandle nødvendige personopplysninger bidra til at barnevernstjenestene blir tryggere på hvordan de skal følge opp meldinger om gravide og det ufødte liv. Dette vil gi barnevernstjenestene bedre forutsetninger for å komme i en positiv dialog med den gravide kvinnen, og dermed bidra til at nødvendige barnevernstiltak kan planlegges bedre, at tiltak kan gjennomføres på en mindre inngripende måte og at mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse kort tid etter fødsel, kan unngås.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det rettslige grunnlaget for å behandle meldinger om bekymring for ufødt barn, kontakte gravide kvinner og tilby og eventuelt iverksette hjelpetiltak bør reguleres i en bestemmelse i barnevernsloven eller som tillegg til aktuelle bestemmelser i loven.

Departementet har merket seg innspillet fra direktoratet, men har likevel kommet til at det er mest hensiktsmessig at adgangen til å behandle meldinger om ufødte barn reguleres i bestemmelsen om behandling av personopplysninger. Departementet viser i den forbindelse særlig til at barnevernslovens utgangspunkt er at loven ikke kommer til anvendelse før et barn er født. Oppfølgingen av gravide, også de som er særlig utsatt for fremtidige tiltak fra barnevernet, faller først og fremst inn under helsemyndighetenes og helsepersonells ansvar. Når departementet nå ser det nødvendig å presisere grunnlaget for å behandle personopplysninger i disse sakene er det på grunn av at usikkerheten knyttet til registrering av meldinger og behandling av opplysninger. En endring av lovens utforming og hvilke grupper barnevernsloven kommer til anvendelse for, slik Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tar til orde for, anses ikke som nødvendig for å få en sikrere og mer ensrettet praksis på dette området.

Departementet har også merket seg at Datatilsynet ber departementet vurdere om det skal gjelde særskilte regler om sletting (arkivavgrensning) i saker om gravide kvinner og ufødte barn som ikke fører til frivillige tiltak, og det ikke er sannsynlig at det vil bli behov for videre oppfølging på et senere tidspunkt.

Barnevernstjenestens journalplikt følger av barnevernsloven § 12-4. Denne plikten innebærer blant annet at barnevernstjenesten skal begrunne og dokumentere hvorfor en melding er henlagt uten at det ble åpnet en undersøkelse, jf. barnevernsloven § 2-1 annet ledd. Videre skal dokumentene i en barnevernssak lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til denne.

Det er lagt til grunn at meldinger som henlegges uten at det er satt i gang en undersøkelsessak skal oppbevares i fem år. Dette forutsetter at det ikke har kommet inn nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse. Åpenbart grunnløse meldinger eller meldinger som faller utenfor barnevernsloven skal ikke oppbevares.

Etter departementets vurdering bør meldinger knyttet til gravide følge de samme reglene for lagring og oppbevaring som andre meldinger. Barnevernsloven inneholder ikke egne regler om oppbevaring og arkivering av meldinger som henlegges uten at det er satt i gang en undersøkelsessak. Etter departementets vurdering er det derfor heller ikke hensiktsmessig å regulere dette for meldinger om ufødt liv.

Som nevnt ovenfor er det i saker om gravide og ufødt liv en grunnleggende forutsetning at undersøkelser og tiltak må være basert på den gravide kvinnens samtykke. Etter departementets vurdering bør meldinger som henlegges fordi den gravide kvinnen ikke ønsker hjelp fra barnevernet sidestilles med andre bekymringsmeldinger som henlegges uten undersøkelse. Dette innebærer at også slike meldinger skal oppbevares i fem år.

Departementet har merket seg at Fokus på barnevernet er bekymret for at den nye bestemmelsen vil føre til en økning av tilfeller hvor barnevernet overtar omsorgen på uriktig grunnlag.

Departementet legger til grunn at forslaget i liten grad vil påvirke antallet saker og viser samtidig til at antall saker om ufødte barn er svært lavt. På grunn av usikkerhet og ulike praksis ved registering og arkivering av meldinger om ufødte barn, finnes det imidlertid ikke eksakte tall på hvor ofte barnevernstjenestene mottar slike henvendelser. Omfanget av akuttplasseringer av nyfødte barn kan gi en indikasjon på hvor mange saker det er snakk om. Ifølge barnevernsstatistikken fra 2020 ble 19 nyfødte barn akuttplassert med hjemmel i § 4-9 i den daværende barnevernloven av 1992. Samme år ble 41 barn under ett år akuttplassert med hjemmel i daværende § 4-6 annet ledd. Forslaget vil derimot innebære at alle meldinger om ufødte barn blir registrert og arkivert i det ordinære saksbehandlingssystemet på et tidlig tidspunkt i saken. Forslaget endrer ikke barnevernets ansvar for ufødt liv eller myndighet til å iverksette tiltak overfor gravide. Det vil fremdeles være slik at undersøkelser og tiltak forutsetter at den gravide kvinnen samtykker til dette.

Det er bred støtte for forslaget som ble sendt på høring om å presisere adgangen til å behandle nødvendige personopplysninger i § 13-6 om behandling av personopplysninger. Etter departementets vurdering vil forslaget bidra til at disse sakene registreres og arkiveres likt i de ulike barnevernstjenestene. Dette innebærer at det også blir lettere å få oversikt og statistikk over sakene.

I forslaget til bestemmelse som ble sendt på høring ble det presisert at barnevernstjenesten kan behandle personopplysninger i forbindelse med gjennomgang av meldinger og gjennomføring av undersøkelser i saker som omhandler ufødte barn, og i forbindelse med råd, veiledning eller iverksettelse og oppfølging av frivillige hjelpetiltak overfor gravide. Departementet har etter høringen kommet til at det er tilstrekkelig at det fremgår av bestemmelsen at barnevernet kan behandle personopplysninger i saker som gjelder ufødte barn, jf. utkast til annet punktum i § 13-6 første ledd.