5 Merknader til bestemmelsen

Til ny § 11 e

Første punktum slår fast at forvaltningsorganer ikke skal bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med forvaltningen. Forbudet gjelder forvaltningsorganer som er omfattet av forvaltningslovens virkeområde, jf. forvaltningsloven § 1 og § 4. Forbudet gjelder bruk av barn, det vil si alle personer som er under 18 år, til tolking eller annen informasjonsformidling. Forbudet gjelder uavhengig av om barnet er i slekt med den private parten eller ikke.

Forbudet mot «annen formidling av informasjon» gjelder både skriftlig og muntlig informasjon. Dette kan for eksempel være å forklare eller formidle innholdet i et vedtak, eller situasjoner der man ønsker at et barn skal notere et budskap på vegne av et forvaltningsorgan, og så formidle det muntlig til en enkeltperson i etterkant.

Forutsetningen for at forbudet skal gjelde er at det er forvaltningsorganet som gjør bruk av barnet som tolk mv. Det kreves likevel ikke at det foreligger noe formalisert oppdragsforhold e.l. mellom forvaltningsorganet eller barnet for at forbudet gjøres gjeldende.

På den annen side omfatter forbudet ikke tilfeller der den private parten, uavhengig av forvaltningsorganet, benytter seg av barn for å sette seg inn i et budskap fra forvaltningsorganet når dette skjer i privat regi (for eksempel i hjemmet). Det siste kan lettest tenkes der den private parten får med seg, eller får tilsendt, skriftlig informasjon fra et forvaltningsorgan.

Forbudet gjelder tolking eller informasjonsformidling til eller fra personer som ikke behersker forvaltningsspråket i tilstrekkelig grad, det vil si personer som ikke forstår det som blir formidlet eller som ikke klarer å formidle nødvendig informasjon til forvaltningsorganet uten bistand fra tolk.

Ved siden av formidling mellom norsk, samisk og andre språk, omfatter forbudet mot bruk av barn som tolk også tegnspråktolking. Forbudet gjelder både i tilfeller der et konkret budskap eller generell informasjon oversettes ord for ord eller setning for setning, og der et konkret budskap eller generell informasjon forklares eller formidles uten at dette skjer ord for ord eller setning for setning.

Forbudet innebærer at forvaltningsorganet har en selvstendig plikt til å sørge for at barn ikke blir benyttet som tolk. Dette gjelder både i planlagte og ikke planlagte samtaler. Forbudet mot bruk av barn som tolk bortfaller ikke ved at barnet selv, barnets foresatte eller andre voksenpersoner samtykker til at barnet kan tolke eller formidle informasjon på annen måte.

Etter annet punktum kan det gjøres unntak fra hovedregelen om forbud mot bruk av barn til tolking «hvis det det er nødvendig for å unngå tap av liv, alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødsituasjoner». Unntaket for nødssituasjoner kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med brann, store oversvømmelser eller trafikkulykker, ved kommunikasjon med helsevesenet i nødssituasjoner eller for å forhindre alvorlig lovbrudd. Det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om informasjon som er utvekslet ved bruk av barn som tolk, bør formidles på nytt ved bruk av kvalifisert tolk i etterkant.

Tredje punktum åpner for at barn kan formidle beskjeder dersom det må anses som forsvarlig. Barnets alder og modenhet må tas i betraktning. Formålet med unntaket er å beholde muligheten for at barn kan videreformidle beskjeder til sine foreldre i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen. Eksempler på slike beskjeder kan være «neste uke har skolen skidag, og barna må ha med passende klær og utstyr» eller «mor og far vil bli invitert til en foreldresamtale i nær framtid, og tolk vil bli bestilt».

Det kan kun gjøres unntak der det er helt tydelig at videreformidlingen er forsvarlig ut fra hensynet til barnet. Dersom informasjonen er kompleks og setter krav til evnen til videreformidling, eller situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk.

Det påligger forvaltningsorganet å vurdere om tolkingen eller informasjonsformidlingen er forsvarlig ut fra hensynet til barnet. Det bør tas hensyn til helheten i barnets situasjon. Selv om informasjonen i og for seg er kurant å formidle i det enkelte tilfelle, kan det tenkes situasjoner der det samlede omfanget av informasjonsformidling utgjør en belastning for barnet som ikke er forsvarlig. Det kan også tenkes at situasjonen vil utvikle seg, slik at informasjonsformidlingen blir mer belastende etter hvert.