2 Gjeldende rett

2.1 Grunnloven

Fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsorganer. De er ikke underlagt andre statlige organ enn Stortinget som lovgiver og bevilgningsmyndighet, så lenge ikke andre underordningsforhold følger av lov. Regjeringen og departementene har således ingen generell styrings-, instruksjons- eller overprøvingsmyndighet over fylkeskommunene. Slik myndighet må ha hjemmel i lov. Det kommunale selvstyret ble grunnlovfestet i 2016.

Grunnloven § 49 andre ledd lyder:

Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov.

Grunnloven § 108 etablerer en plikt for statlige myndigheter til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

2.2 Internasjonale forpliktelser

Norge har enkelte forpliktelser som særlig har betydning for fylkesnavn på samisk eller nasjonale minoriteters språk. Samene har status som urfolk i Norge, mens kvenene har status som nasjonal minoritet.

FNs-konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artikkel 27 gir minoriteter et vern av retten til å bruke sitt eget språk. ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater inneholder regler til vern om urfolks språk.

Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Som en oppfølging blant annet av dette ga Kommunal- og regionaldepartementet i 2000 ut St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Her heter det:

Regjeringa stiller seg bak målsetjinga om at Noreg ikkje bør nøye seg med å leggje seg opp mot minstekrava i dei internasjonale konvensjonane. Når det gjeld minoritetspolitikken, vil regjeringa leggje vekt på dei målsetjingane som er nedfelte i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritear og i Den europeiske pakta om regions- og minoritetsspråk.

Kvensk ble anerkjent som eget minoritetsspråk i 2005, og regnes som nasjonalt minoritetsspråk etter Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Den europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk. Samisk er også omfattet av vernet i de nevnte konvensjonene. Det følger av rammekonvensjonen artikkel 11 nr. 3 at:

I områder som tradisjonelt er bebodd av et betydelig antall personer som tilhører en nasjonal minoritet, skal Partene innenfor rammen av sitt rettssystem, herunder avtaler med andre stater der det er aktuelt, og under hensyn til sine særegne forhold, søke å fremvise tradisjonelle stedsnavn, gatenavn og andre topografiske angivelser beregnet på allmennheten, også på minoritetsspråket når det er tilstrekkelig etterspørsel etter slike angivelser.

Kvensk er omfattet av del II i minoritetsspråkpakten. Minoritetsspråkpaktens del II fastsetter en rekke viktige formål og prinsipper som staten skal basere sin politikk, lovgivning og praksis på når det gjelder minoritetsspråk. Videre inneholder Den europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk del III artikkel 10 særlige regler om forvaltningsmyndigheter og offentlige tjenester. Det er bare nordsamisk som er omfattet av denne delen av pakten.

Selv om det ikke kan utledes en plikt fra folkeretten om to- eller trespråklige administrative inndelingsnavn, mener departementet at en slik løsning for aktuelle fylkeskommuner vil kunne sees på som en lojal oppfølging av Norges internasjonale forpliktelser på dette området.

Norge ratifiserte i 2006 UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven, jf. St.prp. nr. 73 (2005–2006). I tilslutningen er stedsnavnloven nevnt som en av lovene som ivaretar forhold som kommer inn under bestemmelsene i konvensjonen. En ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen innebærer ikke at Norge har forpliktet seg til et bestemt nivå for vern av stedsnavnene.

2.3 Bispedømme- og fylkesloven

Fylkene er navngitt i § 2 nr. 2 i bispedømme- og fylkesloven. Nummereringen av fylkene følger et geografisk prinsipp. Bispedømme- og fylkesloven har blitt endret når et fylke får nytt navn, jf. Ot.prp. nr. 111 (2001–2002), Ot.prp. nr. 38 (2005–2006) om samisk navn på Finnmark og Troms og Prop. 130 LS (2015–2016) om sammenslåing av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylker til Trøndelag fylke.

2.4 Kommuneloven

Etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 3 nr. 4 skal fylkeskommunen ha samme navn som fylket. Når bispedømme- og fylkesloven endres får altså dette automatisk virkning for fylkeskommunens navn, jf. kommuneloven § 3 nr. 4. En endring av navnet til en eller flere fylkeskommuner forutsetter derfor at det administrative inndelingsnavnet for vedkommende fylke blir endret først.

Når det gjelder samiske navn heter det i Ot.prp. nr. 42 (1991–92) følgende:

Bestemmelsen innebærer ingen endring i gjeldende praksis om at det i alminnelighet søkes unngått å gi en kommune et dobbeltnavn, med mindre det gjelder kommuner med stor samisk befolkning. I de sistnevnte tilfelle vil det være kurant at kommunen får dobbeltnavn norsk/samisk.

2.5 Inndelingsloven

Lov 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser gir regler for prosessen knyttet til sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner. Det følger av lovens § 25 bokstav a at det som hovedregel skal avholdes et felles fylkestingsmøte hvor blant annet navneforslag på det nye fylket skal drøftes.

2.6 Sameloven

Etter lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 1-1 skal forholdene legges til rette for at den samiske folkegruppen i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Etter sameloven § 1-5 er samisk og norsk likeverdige språk, og samisk og norsk skal være likestilte språk etter bestemmelsene i sameloven kapittel 3. Hovedhensikten med flerspråklige kommunenavn er å likestille navneformene.

Lovens kapittel 3 har bestemmelser om samisk språk. § 3-1 gir Kongen fullmakt til ved forskrift å fastsette hvilke kommuner som skal inngå i forvaltningsområdet for samisk språk etter loven. I dag omfatter forvaltningsområdet kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana i Finnmark fylke, kommunene Kåfjord og Lavangen i Troms fylke, kommunene Tysfjord og Hattfjelldal i Nordland fylke og kommunene Røyrvik og Snåsa i Trøndelag fylke. Innenfor dette området er befolkningen sikret utvidet rett til bruk av samisk overfor offentlige organer, jf. § 3-3. Etter § 3-2 første ledd skal lover og forskrifter av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen oversettes til samisk. Kunngjøringer fra offentlige organ som særlig retter seg mot hele eller deler av den samiske befolkningen i forvaltningsområdet, skal skje både på samisk og norsk, jf. § 3-2 andre ledd.

Sameloven har ikke direkte betydning for spørsmålet om to- eller trespråklige navn på fylkeskommuner, men lovens formålsbestemmelse og Norges internasjonale forpliktelser gjennom folkeretten kan likevel sies å gi støtte til en slik løsning.

2.7 Stedsnavnloven

Formålet med lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova) er «å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna», jf. § 1 første ledd. Loven skal videre sikre hensynet til samiske og kvenske stedsnavn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtaler og konvensjoner, jf. § 1 andre ledd.

Loven gjelder når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsette stedsnavn eller skrivemåten av disse, eller bruke de i tjenesten. Loven gjelder også bruk av stedsnavn i selskap som det offentlige eier fullt ut og i læremidler som skal brukes i skolen, jf. § 1 tredje ledd.

I lovens § 2 bokstav a er stedsnavn definert som «namn på terrengformasjonar som fjell og vatn, kulturformasjonar som gardsområde, gardsbruk, vegar og bruer, administrative område som kommunar og sokn, institusjonar og adresser». Administrative enheter som kommuner og fylkeskommuner regnes derfor som navneobjekt etter loven.

Når skrivemåten av et stedsnavn er fastsatt etter stedsnavnloven og ført inn i stedsnavnregisteret, skal det brukes av eget tiltak av det offentlige, jf. § 9 og § 1 tredje ledd. Det følger av § 9 andre ledd at «samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.»

Når det foreligger en offisiell samisk eller kvensk versjon av fylkeskommunenavnet, taler dette for at det er et navn som benyttes på stedet, og at det foreligger en plikt til å benytte dette navnet parallelt med det norske navnet.

Der det av praktiske grunner er særskilt vanskelig å bruke flere navn, skal det i valget mellom norsk, samisk og kvensk legges vekt på hvilket navn som har lengst tradisjon og er best kjent på stedet. Det norske navnet trenger ikke å være med «dersom det er ei lydleg tilpassa form av det samiske eller kvenske namnet, skil seg lite frå det og ikkje er i vanleg bruk i den norske forma», jf. forskrift 23. mai 2017 nr. 638 om stadnamn § 7 fjerde ledd. Om rekkefølgen for flerspråklige navn heter det følgende i forskriften § 7 tredje ledd:

På skilt eller på kart o.l. der det blir brukt meir enn eitt namn, skal vedtaksorganet fastsetje rekkefølgja av namna. Ved fastsetjing av rekkjefølgja skal ein ta omsyn til språkbruken på staden. I forvaltningsområdet for samisk språk skal rekkefølgja vere samisk, norsk, kvensk.