2 Nærmere om tobakksdirektivet
2.1 Bakgrunn og formål
Direktiv 2014/40/EU gir regler om framstilling, presentasjon og salg av tobakksvarer og relaterte produkter i EØS-området. Direktivet ble vedtatt 3. april 2014 og erstatter direktiv 2001/37/EF. Rettsakten inneholder både en revisjon av det gamle felleseuropeiske tobakksregelverket og regulering av nye områder.
Tobakksdirektivet ble vedtatt som en konsekvens av behovet for et nytt og oppdatert felleseuropeisk regelverk som gjenspeiler den vitenskapelige, markedsmessige og internasjonale utviklingen på tobakksområdet. Siden forrige tobakksdirektiv ble vedtatt i 2001, har flere nye produkter kommet på markedet, som e-sigaretter og produkter med oppvarmet tobakk, og nye markedsstrategier benyttes av produsenter og importører.
Direktivets hovedformål er å fremme et velfungerende indre marked i EØS-området for tobakk og relaterte produkter, beskytte menneskers – og særlig unges – helse og å oppfylle EUs forpliktelser i henhold til WHOs rammekonvensjon om forebygging av tobakksskader (tobakkskonvensjonen).
Fristen for gjennomføring av direktivet i EUs medlemsstater var 20. mai 2016, med unntak av direktivets artikkel 15 og 16 om sporingssystem og sikkerhetsmerking, som trådte i kraft i EU 20. mai 2019.
For å ivareta direktivets formål tas det sikte på å tilnærme medlemsstatenes tobakksregelverk. Dels inneholder direktivet minimumsharmoniseringsregler, som betyr at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere nasjonale tiltak enn det rettsakten krever. På visse områder har imidlertid direktivet som formål å gjennomføre en fullstendig harmonisering av medlemsstatenes lovgivning, slik at medlemsstatene ikke kan innføre regler som avviker fra direktivkravene.
2.2 Utslipp, tilsetningsstoffer og ingredienser
Utslippsgrensene for nikotin, tjære og karbonmonoksid i sigarettrøyk er videreført fra det tidligere direktivet. Disse fremgår av tobakksdirektivet artikkel 3 nr. 1. Kommisjonen er gitt myndighet til å vedta lavere utslippsgrenser dersom det er nødvendig basert på internasjonale standarder, jf. artikkel 3 nr. 2, og til å fastsette utslippsgrenser for andre stoffer eller andre tobakksvarer dersom det utarbeides internasjonale standarder om dette, jf. artikkel 3 nr. 4. Medlemslandene har etter artikkel 3 nr. 3 plikt til å notifisere Kommisjonen dersom de fastsetter utslippsgrenser for andre stoffer enn nikotin, tjære og karbonmonoksid eller for andre tobakksvarer enn sigaretter.
Også målemetodene fra det tidligere direktivet er videreført. Artikkel 4 nr. 1 fastsetter at målingene av utslipp fra sigaretter skal gjennomføres i henhold til ISO-standarder. Videre krever artikkel 4 nr. 2 at målingene skal verifiseres av laboratorier som er godkjent og overvåkes av myndighetene. Laboratoriene må ikke være direkte eller indirekte eid eller kontrollert av tobakksindustrien. Medlemsstatene skal informere Kommisjonen om godkjente laboratorier, slik at de kan offentliggjøre en liste over disse. Medlemsstatene kan iht. artikkel 4 nr. 6 ta forholdsmessige avgifter fra produsenter og importører for kontroll av utslippsmålingene.
Kommisjonen er i artikkel 4 nr. 3 gitt kompetanse til å vedta rettsakter om målemetoder dersom vitenskapelig og teknisk utvikling eller internasjonalt vedtatte standarder tilsier at metodene bør endres, og dersom partene til tobakkskonvensjonen avtaler andre målemetoder, jf. artikkel 4 nr. 5. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen dersom de fastsetter målemetoder for andre utslipp fra sigaretter eller for andre tobakksvarer, jf. artikkel 4 nr. 4.
Artikkel 5 gir detaljerte regler om produsenters og importørers rapporteringsplikter om utslipp fra og ingredienser i tobakksvarer, markedsdata og salgsvolum. Kommisjonen har utviklet en felles database for disse rapporteringene. Medlemsstatene har etter artikkel 5 nr. 4 plikt til å offentliggjøre opplysningene om ingredienser og utslipp på en nettside, med unntak for forretningshemmeligheter. Medlemsstatene kan kreve forholdsmessige avgifter for mottak, lagring, behandling, analysering og offentliggjøring av opplysningene, jf. artikkel 5 nr. 8.
Direktivet utvider i artikkel 6 tobakksindustriens rapporteringsplikter for enkelte tilsetningsstoffer i sigaretter og rulletobakk. Kommisjonen fastsetter en prioritetsliste med minst 15 slike stoffer i en egen gjennomføringsrettsakt, jf. artikkel 6 nr. 1. Medlemsstatene skal pålegge produsenter og importører å utføre omfattende studier av i hvilken grad disse stoffene bidrar til giftigheten og den avhengighetsskapende effekten av tobakksvaren, om de gir karakteristisk aroma, letter inhalasjon eller nikotinopptak eller bidrar til kreftfremkallende, arvestoffskadelige og reproduksjonstoksiske egenskaper. Krav til studiene og etterfølgende rapport fremkommer av artikkel 6 nr. 3 og nr. 4. Rapportene skal sendes inn til Kommisjonen med kopi til relevante medlemsstater, senest 18 måneder etter at et stoff er inntatt på den prioriterte listen. Kommisjonen og medlemsstatene kan kreve at rapportene fagfellevurderes av et uavhengig vitenskapelig organ og ta forholdsmessige avgifter fra produsenten og importøren for slike utgifter, jf. artikkel 6 nr. 4. Små og mellomstore virksomheter er unntatt fra rapporteringsforpliktelsen, dersom en annen produsent eller importør utarbeider en rapport om det aktuelle stoffet, jf. artikkel 6 nr. 5.
Tobakksdirektivet artikkel 7 innfører en ny regulering av ingredienser. Artikkel 7 nr. 1 oppstiller et forbud mot karakteristisk aroma i tobakksvarer. Karakteristisk aroma er i artikkel 2 nr. 25 definert som en framtredende lukt eller smak av annet enn tobakk, f.eks. frukt, alkohol, sukkertøy, mentol eller vanilje. I henhold til artikkel 7 nr. 12 er andre produkter enn sigaretter og rulletobakk unntatt fra forbudet, men Kommisjonen kan trekke tilbake unntaket for en særskilt produktkategori dersom det påvises vesentlig endrede omstendigheter. Kommisjonen kan på forespørsel eller på eget initiativ bestemme om et produkt inneholder karakteristisk aroma, jf. artikkel 7 nr. 2. Artikkel 7 nr. 3 og nr. 4 fastsetter at Kommisjonen skal vedta gjennomføringsrettsakter om fremgangsmåten for å fastslå om et produkt har karakteristisk aroma og om etableringen av et uavhengig rådgivende panel som kan rådspørres i slike saker. Dersom minst tre medlemsstater har nedlagt forbud etter artikkel 7 nr. 1 på bakgrunn av innholdet av visse innholdsstoffer, kan Kommisjonen vedta rettsakter med grenseverdier for disse tilsetningsstoffene, jf. artikkel 7 nr. 5.
I artikkel 7 nr. 6 er det nedlagt forbud mot enkelte typer tilsetningsstoffer, herunder vitaminer, energigivende stoffer, stoffer som letter inhalasjon eller nikotinopptak mv. Videre er aroma forbudt i tobakkskomponenter, som filter, papir og kapsler, jf. artikkel 7 nr. 7. Også dette forbudet gjelder i utgangspunktet kun sigaretter og rulletobakk, jf. artikkel 7 nr. 12.
Medlemsstatene skal videre forby tobakksvarer med tilsetningsstoffer i en mengde som øker varens giftighet, avhengighetsskapende virkning eller kreftfremkallende, arvestoffskadelige og reproduksjonstoksiske egenskaper, jf. artikkel 7 nr. 9. Kommisjonen kan etter artikkel 7 nr. 10, på forespørsel eller eget initiativ, fastslå om en tobakksvare er omfattet av artikkel 7 nr. 9. Dersom det har blitt fattet slike vedtak i minst tre medlemsstater, kan Kommisjonen fastsette grenseverdier for disse tilsetningsstoffene, jf. artikkel 7 nr. 11.
Medlemsstatene og Kommisjonen kan iht. artikkel 7 nr. 13 ilegge produsenter og importører forholdsmessige avgifter for å vurdere om en tobakksvare er i overensstemmelse med reglene i artikkel 7.
Tobakk til bruk i munnen er unntatt fra artikkel 7, jf. artikkel 7 nr. 15.
Artikkel 6 nr. 4 og artikkel 7 nr. 13 med EØS-tilpasning åpner begge for at EFTAs overvåkingsorgan skal kunne kreve inn avgifter fra produsenter og importører. Dette innebærer en myndighetsoverføring til et internasjonalt organ. Temaet behandles nærmere i kapittel 4.
2.3 Helseadvarsler, produktpresentasjon og pakningsutforming
Direktivets kapittel II inneholder regler om oppdaterte helseadvarsler, med nye og flere tekster og større bilder.
Artikkel 8 fastsetter generelle bestemmelser som gjelder alle helseadvarslene, herunder språk, at de ikke skal kunne fjernes, at de skal være fullt synlige mv.
Det er videre gitt detaljerte regler om plassering, størrelse og utforming av advarslene. Tobakksvarer for røyking skal påføres en generell advarsel og en informasjonstekst i tillegg til kombinasjonsadvarsler med bilder og tekst som skal utgjøre 65 pst. av forside og bakside på pakningen, jf. artikkel 9 og 10. Medlemsstatene kan iht. artikkel 11 velge å unnta andre røyketobakksvarer enn sigaretter, rulletobakk og vannpipetobakk fra kravet om informasjonstekst og kombinasjonsadvarsler.
For røykfrie tobakksvarer er det krav om en tekstadvarsel som utgjør 30 pst. av de to største pakningsflatene, jf. artikkel 12.
Videre oppstiller direktivet et nytt forbud mot pakningselementer som kan virke villedende, jf. artikkel 13. Dette gjelder blant annet henvisning til smak og elementer som gir inntrykk av at en bestemt tobakksvare har vitaliserende, naturlige, økologiske egenskaper eller andre helse- eller livsstilsmessige fordeler. Forbudet gjelder også utforming av varemerke mv.
Artikkel 14 regulerer hvordan pakninger for sigaretter og rulletobakk skal utformes når det gjelder form, minstestørrelse og materiale.
2.4 Ulovlig handel med tobakksvarer
Tobakksdirektivet inneholder i artikkel 15 og 16 nye regler som har til formål å hindre ulovlig handel med tobakksvarer. Disse bestemmelsene gjennomfører deler av tobakkskonvensjonens protokoll om ulovlig handel med tobakksvarer. I direktivets fortalepunkter 29 og 31 fremkommer:
«29) Betydelige mengder ulovlige produkter som ikke oppfyller kravene fastsatt i direktiv 2001/37/EF, er brakt i omsetning, og mye tyder på at disse mengdene kan komme til å øke. Slike ulovlige produkter undergraver den frie omsetningen av produkter som oppfyller kravene, og vernet som lovgivningen om tobakksforebygging gir. Dessuten kreves det i tobakkskonvensjonen at Unionen bekjemper ulovlige tobakksvarer, herunder varer som importeres ulovlig til Unionen, som ledd i Unionens samlede tobakkspolitikk. Det bør derfor fastsettes at enkeltpakninger for tobakksvarer skal påføres unik identifikasjons- og sikkerhetsmerking, og at bevegelsene skal registreres, slik at disse produktene kan spores i hele Unionen, og det blir mulig å overvåke og bedre sikre at de er i samsvar med dette direktivet. I tillegg bør det fastsettes bestemmelser om innføring av sikkerhetsmerking som vil gjøre det lettere å kontrollere om tobakksvarene er ekte. (…)
31) For å sikre uavhengighet for og innsyn i sporingssystemet bør tobakksvareprodusentene inngå avtaler om datalagring med uavhengige tredjeparter. Kommisjonen bør godkjenne disse uavhengige tredjepartenes egnethet, og en uavhengig ekstern revisor bør overvåke virksomheten deres. Data som gjelder sporingssystemet, bør holdes atskilt fra andre data som gjelder selskapet, og bør til enhver tid være under kontroll av og tilgjengelige for vedkommende myndigheter i medlemsstatene og for Kommisjonen.»
Artikkel 15, som gir regler om et felles sporingssystem, krever at tobakkspakningenes bevegelser skal registreres slik at de kan spores gjennom hele forsyningskjeden. Sporingssystemet skal sikre bedre kontroll med omsetningskjeden og forhindre at lovlig fremstilte tobakksvarer tar veien inn i ulovlige kanaler. Det er gitt detaljerte bestemmelser om sporingssystemet, jf. beskrivelse i Prop. 75 L (2017–2018).
Artikkel 15 nr. 8 med EØS-tilpasning inneholder krav om at EFTAs overvåkingsorgan skal godkjenne både tobakksindustriens avtaler om datalagring med uavhengige tredjeparter og avtaler med eksterne revisorer satt til å overvåke tredjepartens virksomhet. I likhet med hva som gjelder for artikkel 6 nr. 4 og artikkel 7 nr. 13, innebærer dette en myndighetsoverføring til et internasjonalt organ. Temaet behandles nærmere i kapittel 4.
Artikkel 16 fastslår at tobakkspakninger skal påføres et sikkerhetsmerke som er sikret mot manipulering, og som består av synlige og usynlige elementer. Merket skal forhindre omsetning av forfalskede tobakksvarer. Kommisjonen skal fastsette tekniske standarder for merkingen i gjennomføringsrettsakter, jf. artikkel 16 nr. 2.
Kravet om sikkerhetsmerking gjelder i dag i EU for sigaretter og rulletobakk, mens kravet først blir gjeldende for andre tobakksvarer 20. mai 2024, jf. artikkel 16 nr. 3.
2.5 Tobakk til bruk i munnen
Direktivets artikkel 17 pålegger medlemsstatene å forby omsetning av tobakk til bruk i munnen, dvs. snus. Sverige har unntak fra bestemmelsen. Dette forbudet er videreført fra forrige tobakksdirektiv. I fortalepunkt 32 fremkommer:
«Forbudet mot salg av tobakk til bruk i munnen bør opprettholdes for å hindre at et produkt som er avhengighetsskapende og har helseskadelige virkninger, innføres i Unionen (unntatt Sverige). For andre røykfrie tobakksvarer som ikke masseproduseres, anses strenge bestemmelser om merking og visse bestemmelser om ingredienser som tilstrekkelig til å hindre en utvidelse av markedet utover tradisjonell bruk.»
2.6 Grensekryssende fjernsalg
Tobakksdirektivet artikkel 18 innfører ny regulering av grensekryssende fjernsalg. Dette er i artikkel 2 nr. 34 definert som fjernsalg til forbrukere der forbrukeren på tidspunktet for bestilling av produktet befinner seg i en annen medlemsstat enn der detaljsalgsstedet er etablert. Det overordnede formålet med reguleringen er å hindre omsetning av ulovlige varer og salg til mindreårige, jf. direktivets fortalepunkt 33:
«Grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer kan lette tilgangen til tobakksvarer som ikke er i samsvar med dette direktivet. Det gir også økt risiko for at unge vil få tilgang til tobakksvarer. Det er derfor en risiko for at lovgivningen om tobakksforebygging undergraves. Medlemsstatene bør derfor kunne forby grensekryssende fjernsalg. Dersom grensekryssende fjernsalg ikke forbys, er det hensiktsmessig med felles bestemmelser om registrering av detaljsalgssteder som foretar slike salg, for å sikre at dette direktivet skal virke på en effektiv måte.»
Direktivet åpner på denne bakgrunn i artikkel 18 nr. 1 for at medlemsstatene kan forby grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer. Dersom slikt fjernsalg ikke forbys, krever direktivet at det innføres en nasjonal registreringsordning. Medlemsstater som tillater grensekryssende fjernsalg skal publisere en liste over registrerte salgssteder, jf. artikkel 18 nr. 2. Medlemsstatene kan også stille krav om at selgeren skal utpeke en fysisk person som skal kontrollere at varene er i tråd med det nasjonale regelverket før de utleveres til forbrukeren, jf. artikkel 18 nr. 3. Videre er det i artikkel 18 nr. 4 fastsatt krav om at selgeren må ha et elektronisk alderskontrollsystem som på kjøpstidspunktet bekrefter at kjøperen oppfyller den nasjonale aldersgrensen. Fjernsalgsordningen gjelder også tilsvarende for e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere, jf. artikkel 20 nr. 6.
2.7 Nye tobakksvarer
Direktivets artikkel 19 omhandler nye typer tobakksvarer. Disse er definert som tobakksvarer som kom på markedet etter 19. mai 2014 og som ikke er sigaretter, rulletobakk, pipetobakk, vannpipetobakk, sigarer, sigarilloer, tyggetobakk, nesetobakk eller snus, jf. artikkel 2 nr. 14. Dette er en helt ny regulering sammenlignet med forrige tobakksdirektiv. I direktivets fortale punkt 34 fremkommer begrunnelsen for reguleringen slik:
«Alle tobakksvarer kan potensielt være årsak til død, sykdom og funksjonshemning. Framstilling, distribusjon og bruk av tobakksvarer bør derfor reguleres. Det er derfor viktig å overvåke utviklingen av nye tobakksvarer. Produsenter og importører bør være forpliktet til å inngi melding om nye tobakksvarer uten at det berører medlemsstatenes myndighet til å forby eller godkjenne slike nye tobakksvarer.»
Direktivet gir anvisning på to alternative former for regulering av disse varene: Medlemsstatene kan velge om nye produkter skal underlegges en registreringsordning eller en godkjenningsordning. I begge tilfeller må produsent og importør sende melding eller søknad om produktet til relevant myndighet seks måneder før varen er ment å bringes i omsetning på det nasjonale markedet, sammen med diverse dokumentasjon på undersøkelser og andre opplysninger, jf. artikkel 19 nr. 1.
Medlemsstatene kan iht. artikkel 19 nr. 2 kreve at produsent eller importør skal foreta ytterligere undersøkelser eller fremlegge tilleggsopplysninger. Alle opplysninger medlemsstatene mottar i forbindelse med slike registreringer eller søknader skal gjøres tilgjengelige for Kommisjonen.
2.8 Elektroniske sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere
Tobakksdirektivet artikkel 20 regulerer e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere med nikotin. Også dette er helt nytt sammenlignet med forrige tobakksdirektiv, da e-sigaretter den gang ikke fantes på markedet.
Direktivet oppstiller krav om en egen registreringsordning, hvor produsent og importør må sende melding seks måneder før varen er ment å bringes i omsetning og ved hver vesentlig endring av produktet, jf. artikkel 20 nr. 2. Disse opplysningene, med unntak av forretningshemmeligheter, skal myndighetene offentliggjøre på en nettside, jf. artikkel 20 nr. 8.
I artikkel 20 nr. 3 er det fastsatt en rekke detaljerte krav til produktenes størrelse, funksjon, innholdsstoffer og barne- og lekkasjesikring. Forbudet mot tilsetningsstoffer i artikkel 7 nr. 6 gjelder tilsvarende for e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere. Pakninger for e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere skal iht. artikkel 20 nr. 4 inneholde en bruksanvisning, overholde deler av forbudet mot villedende merking i art. 13 og påføres ingrediensliste og helseadvarsel. Kommisjonen har myndighet til å endre ordlyden i helseadvarselen, jf. artikkel 20 nr. 12.
Artikkel 20 nr. 5 fastsetter et forbud mot reklame og sponsing som direkte eller indirekte kan fremme salget av e-sigaretter.
Produsenter og importører er pålagt en årlig rapporteringsplikt om salgs- og markedsopplysninger, jf. artikkel 20 nr. 7. Alle opplysninger mottatt iht. artikkel 20 skal på forespørsel deles med Kommisjonen og andre medlemsstater, jf. artikkel 20 nr. 8.
Videre krever direktivet i artikkel 20 nr. 9 at produsenter, importører og distributører oppretter et meldesystem for mistenkte skadevirkninger fra produktene, og iverksetter korrigerende tiltak. Dersom en myndighet avdekker en alvorlig risiko knyttet til bruk av et produkt, kan den treffe midlertidige tiltak. Kommisjonen og de andre medlemsstatene skal underrettes om tiltakene, jf. artikkel 20 nr. 11. Kommisjonen skal deretter fastslå om tiltaket er berettiget. Dersom minst tre medlemsstater forbyr omsetning av bestemte produkter eller produkttyper, kan Kommisjonen vedta at forbudet skal gjelde alle medlemsstatene.
Kommisjonen har myndighet til å gi gjennomføringsrettsakter om et felles format for produktregistreringene iht. artikkel 20 nr. 2 og om tekniske standarder for barne- og lekkasjesikring, jf. artikkel 20 nr. 13.
2.9 Urtebaserte røykeprodukter
Til forskjell fra det tidligere direktivet, inneholder tobakksdirektivet bestemmelser om urtebaserte røykeprodukter. Dette er ifølge definisjonen i art. 2 nr. 15 et produkt basert på planter, urter eller frukt som ikke inneholder tobakk, og som kan brukes via forbrenning. Eksempler på slike produkter er urtesigaretter og tobakksfrie vannpipeblandinger. Begrunnelsen for reguleringen fremkommer i direktivets fortalepunkt 49:
«Reguleringen av urtebaserte røykeprodukter varierer fra medlemsstat til medlemsstat, og disse produktene oppfattes ofte som uskadelige eller mindre skadelige til tross for den helserisikoen som bruk av slike produkter utgjør. I mange tilfeller kjenner forbrukerne ikke til innholdet i disse produktene. For å sikre at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte og forbedre forbrukeropplysningen, bør det innføres felles bestemmelser om merking og rapportering av ingredienser for disse produktene på unionsplan.»
Direktivets artikkel 21 fastsetter at pakninger til urtebaserte røykeprodukter skal være påført en helseadvarsel på 30 pst. av for- og baksiden. I tillegg er deler av forbudet mot villedende merking i artikkel 13 gjort gjeldende også for urtebaserte røykeprodukter, jf. artikkel 21 nr. 4.
Artikkel 22 oppstiller en rapporteringsplikt for produsenter og importører om ingredienser i urtebaserte røykeprodukter. Medlemsstatene skal offentliggjøre opplysningene, med unntak for forretningshemmeligheter, på et nettsted.
2.10 Øvrige bestemmelser
Direktivets artikkel 23 gjelder samarbeid og håndheving, herunder at medlemsstatene må sørge for at rapporteringsforpliktelsene overholdes, at produkter som ikke er i tråd med direktivet ikke må bringes i omsetning og at brudd på direktivet sanksjoneres. Det fastsettes også at medlemsstatene har plikt til å samarbeide med hverandre og med Kommisjonen for å sikre riktig anvendelse og håndheving av direktivet.
Det fremkommer av artikkel 24 nr. 1 at alle produkter som oppfyller direktivets krav, i utgangspunktet fritt kan omsettes i det indre marked. Artikkel 24 nr. 2 åpner likevel for at medlemsstatene kan innføre egne krav til produktenes pakninger og artikkel 24 nr. 3 fastslår at en medlemsstat kan forby en viss produktkategori på grunn av særlige forhold i den berørte medlemsstaten. Et slikt forbud må meldes inn til Kommisjonen, som innen seks måneder må godkjenne eller forkaste forbudet.
Direktivets artikkel 25 gir anvisning på en komitéprosedyre ved gjennomføringsrettsakter, og artikkel 26 pålegger medlemsstatene å utpeke hvilke nasjonale myndigheter som skal være ansvarlige for å gjennomføre og håndheve direktivet.
Kommisjonen er i artikkel 27 gitt myndighet til å vedta delegerte rettsakter tilknyttet en rekke av direktivets bestemmelser. Hittil har Kommisjonen utarbeidet ti gjennomføringsrettsakter og to delegerte rettsakter.
Kommisjonen skal iht. artikkel 28 innen fem år etter ikrafttredelsen av direktivet i EU, og deretter ved behov, utarbeide en rapport om anvendelsen av direktivet, som grunnlag for ev. revisjoner av rettsakten.
Artikkel 29 inneholder en bestemmelse om innarbeiding av direktivet i nasjonal rett, og artikkel 30 inneholder en overgangsbestemmelse. Artikkel 31 opphever det tidligere tobakksdirektivet 2001/37/EF.