3 Gjeldende rett

3.1 Arvelovens tredje del

Lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte trådte i kraft 1. januar 2021. Fremgangsmåten ved skifte av dødsbo er regulert i arvelovens tredje del. Arveloven regulerer fem ulike hovedalternativer for behandling av det dødsboet som oppstår ved arvelaterens død.

Det mest vanlige i Norge er at boet blir overtatt enten i uskifte eller til privat skifte. I disse tilfellene må den eller de som overtar eiendelene og rettighetene i boet etter den avdøde, også overta ansvaret for forpliktelsene som arvelateren etterlot seg, jf. arveloven § 20, § 35 og § 116 første ledd. Arvingene forestår det private skiftet selv. I de minste boene der eiendelenes verdi utgjør mindre enn tre ganger grunnbeløpet, vil boet kunne overtas etter forenklede regler og uten at ansvaret for gjelden overtas, jf. arveloven § 116 annet ledd. Det er et vilkår for privat skifte at minst én av arvingene har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, jf. arveloven § 116. Departementet gjør imidlertid oppmerksom på at det er foreslått enkelte endringer i disse reglene, jf. høringsnotat 14. april 2021 om endringer i arveloven mv. (begrensninger i ansvaret for arvelaters forpliktelser mv.).

Arveloven anses med enkelte unntak som en teknologinøytral lov. Loven har imidlertid ikke bestemmelser som legger til rette for digitalisering og automatisering av prosesser og tjenester tilknyttet skifte av dødsbo.

3.2 Arvingers innsynsrett og taushetsplikt i særlovgivningen

Det finnes i dag en rekke bestemmelser som sikrer arvingene tilgang på informasjon om arvelaters formue og gjeld.

Det fremgår av lov 10. april nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 16-2 at et finansforetak plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om kunders og andres forretningsmessige eller personlige forhold som foretaket mottar under utøvelsen av virksomheten, med mindre foretaket etter lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov har plikt til å gi opplysninger eller er gitt adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger. Etter arveloven § 92 første ledd første punktum kan retten gi arvingene fullmakt (formuesfullmakt) til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold.

En arving vil også kunne få utlevert opplysninger om skatt. Det følger av lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) § 3-1 at «[e]nhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til skattemyndighetene, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det vedkommende i sitt arbeid har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Av § 3-10 følger det at taushetsplikten etter § 3-1 ikke er til hinder for at opplysninger gis til arvelaters arving når vedkommende kan vise til et saklig behov for innsyn, og til den som har fullmakt som nevnt i arveloven § 92 første eller annet ledd.

I høringsnotatet om endringer i arveloven mv. (begrensninger i ansvaret for arvelaterens forpliktelser mv.) nevnt i punkt 3.1, er det også foreslått en ny bestemmelse i arveloven § 92 (nytt første ledd) og en endring av skatteforvaltningsloven § 3-10, som gir gjenlevende ektefeller og samboere rett til innsyn i arvelaterens økonomiske stilling uten at det må fremsettes krav om opprettelse av en formuesfullmakt overfor retten.

Videre følger det av § 10 første ledd i forskrift 9. november 2020 nr. 2327 til arveloven at en skifteattest etter arveloven § 118 gir rett til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold, også opplysninger om fastsetting av skatt.

Det følger av forskrift 18. desember 2013 nr. 1599 om utlevering, viderebruk og annen behandling av opplysninger fra grunnboken og matrikkelen § 3 første ledd bokstav b, at Kartverket skal opplyse om hva en avdød står registrert med i grunnboken når den som ber om opplysningene kan dokumentere ved skifteattest, formuesfullmakt, bostyrerattest eller annen nødvendig fullmakt at vedkommende er arving eller kan opptre på vegne av en arving. Det følger videre av forskriften § 3 andre til fjerde ledd at opplysninger fra matrikkelen kan tilgjengeliggjøres på bestemte vilkår. Personer med fortrolig eller strengt fortrolig adresse vil ikke være søkbare i grunnbok eller matrikkel. Dette innebærer at det aldri vil utleveres informasjon fra Kartverket dersom avdøde hadde slik adresse.

En arving vil videre kunne få utlevert informasjon om det finnes en tinglyst ektepakt i Ektepaktregisteret på arvelater. Hjemmelen for avgivelse av tinglyst informasjon om ektepakt følger av forskrift 11. desember 2015 nr. 1668 om gebyr til Brønnøysundregistrene (gebyrforskriften). Alle kan få tinglyste opplysninger om ektepakt da de er offentlig tilgjengelige, men det må oppgis en sikker identifikator for å få tilgang på informasjon, se gebyrforskriften § 6, tredje ledd.

Videre vil en arving etter reglene i offentleglova (lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd) kunne få innsyn i opplysninger registrert på arvelateren i Kjøretøyregisteret. Det er da arvelaters kjøretøy arvingen vil motta opplysninger om. Dersom arvelater eide et kjøretøy sammen med noen, kan opplysninger om denne medeieren utleveres med hjemmel i offentleglova, med mindre opplysningene om dette medeierskapet er taushetsbelagt etter forvaltningsloven eller annen lov.

I de tilfellene hvor arvelater hadde strengt fortrolig eller fortrolig adresse, eller opplysninger knyttet til arvelater ellers var underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, ville disse opplysningene ikke bli utlevert da vedkommende levde, på bakgrunn av offentleglova § 13.

I utgangspunktet vil opplysninger om hvilket kjøretøy en person med fortrolig adresse eier i kjøretøyregisteret ikke lenger være taushetsbelagt når vedkommende er død, da det særskilte beskyttelsesbehovet har falt bort. Dette vil ikke gjelde dersom det finnes en levende medeier som har fortrolig eller strengt fortrolig adresse, eller adressen ellers er underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, jf. offentleglova § 13. Dødsfallet til én medeier innebærer ikke bortfall av taushetsplikt som knytter seg til opplysninger om levende medeier, og disse opplysningene kan derfor ikke utleveres til arvelaters arvinger.

3.3 Forvaltningen og domstolens taushetsplikt

Etter lov 10. februar 1967 (forvaltningsloven) § 1 gjelder loven virksomhet som drives av forvaltingsorganer, når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Dette innebærer blant annet at forvaltningsloven §§ 13 til 13 g, som omhandler regler om taushetsplikt og begrensninger i taushetsplikten, gjelder for alle slike organer med mindre det er gjort unntak for reglene i eller i medhold av lov.

Det fins en rekke bestemmelser i særlovgivningen om taushetsplikt og om adgangen til deling av taushetsbelagte opplysninger. I noen tilfeller er det fastsatt strengere regler enn det som følger av forvaltningsloven, mens i andre tilfeller er adgangen til informasjonsdeling mer vidtrekkende.

Forvaltningsloven gjelder ikke domstolenes virksomhet med mindre noe annet er særskilt bestemt, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav a. Taushetspliktregelen for domstolene fremgår av domstolloven § 63 a. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt i §§ 13 til § 13 e og 13 g er her gitt tilsvarende anvendelse. Bestemmelsene om taushetsplikt og utveksling av taushetsbelagte opplysninger bygger på en avveining av hensynet til parten og andre berørte på den ene siden, og ulike samfunnsmessige hensyn på den andre siden.

Taushetsplikten medfører plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til de opplysningene loven nevner, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Taushetsplikten gjelder ved all virksomhet som omfattes av loven, ikke bare ved myndighetsutøvelse. Brudd på taushetsplikten er straffbart, jf. straffeloven §§ 209 og 210. Til forskjell fra reglene for behandling av personopplysninger, gjelder taushetsplikten etter forvaltningsloven også opplysninger om avdøde personer.

Forvaltningsloven § 13 annet ledd gir en opplisting av opplysninger som ikke anses å gjelde personlige forhold, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. De nevnte opplysningene som ikke er omfattet av taushetsplikt, er fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

Forvaltningens taushetsplikt omfatter all behandling av opplysninger, fra de blir innhentet til de eventuelt blir slettet, med mindre opplysningene er unntatt fra taushetsplikt, eller taushetsplikten faller bort, jf. forvaltningsloven § 13 c tredje ledd annet punktum. Behandling av opplysninger inkluderer også at opplysninger blir delt med andre.

Taushetsbelagte opplysninger kan deles dersom noen av bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b eller 13 d åpner for dette, eller en slik adgang følger av annen lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov.

3.4 Behandling av personopplysninger

Lov 15. juni 2018 nr. 38 (personopplysningsloven), som blant annet fastslår at personvernforordningen (GDPR) gjelder som norsk lov, setter rammer for behandling av personopplysninger. Enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person regnes som en personopplysning, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 1. Forordningen gjelder ikke for behandling av personopplysninger om avdøde personer, men det kan i nasjonal rett gis egne regler om dette, jf. fortalepunkt 27. Personopplysningsloven gjelder ikke for behandling av opplysninger om avdøde personer, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 4.5.3. En opplysning om en avdød person vil bare omfattes av lovens og forordningens regler hvis opplysningen samtidig er en personopplysning om en levende person.

Der det skjer behandling av personopplysninger, kreves det blant annet at det foreligger spesifikt, uttrykkelig angitt og berettiget formål, lovlig behandlingsgrunnlag og tilstrekkelig informasjonssikkerhet.

Prinsippet om formålsbegrensning følger av forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b, som fastsetter at personopplysninger skal «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene». Forordningen artikkel 6 nr. 4 inneholder nærmere bestemmelser om behandling av personopplysninger for andre formål enn det de var innhentet for. Det følger av denne bestemmelsen at viderebehandling for nye, forenlige formål, er tillatt uten et særskilt rettsgrunnlag for viderebehandlingen. Dersom det nye formålet ikke er forenlig med innsamlingsformålet, må viderebehandlingen ha grunnlag i lov eller samtykke.

Reglene om behandlingsgrunnlag følger av personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstavene a til f. Behandling av personopplysninger er bare lovlig dersom og i den grad minst ett av disse behandlingsgrunnlagene er oppfylt.

Det følger av personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 at «grunnlaget for behandlingen» som nevnt i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e «skal fastsettes» i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett. Dette innebærer at bokstav c eller e ikke alene kan utgjøre behandlingsgrunnlag, men at den behandlingsansvarlige i tillegg må kunne vise til et supplerende rettsgrunnlag for behandlingen. I Prop. 56 LS (2017–2018) pkt. 6.3.2, omtales det hva et slikt supplerende rettsgrunnlag kan være, og hvilke krav som stilles til det. Til det første uttales det at «[e]tter departementets syn må det legges til grunn at i alle fall lov- og forskriftsbestemmelser kan utgjøre supplerende rettsgrunnlag. Departementet antar at også vedtak fattet i medhold av lov eller forskrift omfattes, ettersom det også i disse tilfellene foreligger et lov- eller forskriftsgrunnlag.» Til det andre uttales det at ordlyden i artikkel 6 nr. 3 samlet sett taler for at det må påvises et supplerende rettsgrunnlag i unionsretten eller nasjonal rett, men at det ikke er nødvendig at det supplerende rettsgrunnlaget uttrykkelig regulerer behandling av personopplysninger. For nærmere omtale henvises det Prop. 56 LS (2017–2018).

Personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 oppstiller en hovedregel om at behandling av særlige kategorier av personopplysninger er forbudt. Dette omfatter personopplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion, filosofisk overbevisning eller fagforeningsmedlemskap, samt genetiske opplysninger og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en fysisk person, helseopplysninger eller opplysninger om en fysisk persons seksuelle forhold eller seksuelle orientering. For at behandling av personopplysninger som omfattes av forbudet skal være lovlig, må vilkårene i et av unntakene i artikkel 9 nr. 2 være oppfylt. For nærmere omtale henvises det til Prop. 56 LS (2017–2018) pkt. 7.1.2.

Personvernforordningen artikkel 10 regulerer behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Artikkelen sier at behandling av nevnte opplysninger bare skal utføres under en offentlig myndighets kontroll eller dersom behandlingen er tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter.

Artikkel 22 nr. 1 gir den registrerte rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende er basert på automatisert behandling, herunder profilering, når avgjørelsen har rettsvirkning eller i betydelig grad påvirker vedkommende.

Artikkel 22 nr. 2 bokstavene a til c gjør unntak fra hovedregelen ved behandling i forbindelse med en avtale mellom den registrerte og den behandlingsansvarlige, dersom behandlingen er hjemlet i nasjonal rett, eller dersom behandlingen er basert på samtykke.

Etter artikkel 22 nr. 3 skal den registrerte i tilfellene i nr. 2 bokstavene a og c ha rett til blant annet menneskelig inngripen fra den behandlingsansvarlige, til å uttrykke sine synspunkter og til å motsette seg avgjørelsen. Fortalepunkt 71 skiller imidlertid ikke på de ulike alternativene a til c i artikkel 22 nr. 2, og sier at under alle omstendigheter bør en slik behandling ledsages av nødvendige garantier som bør omfatte spesifikk informasjon til den registrerte og rett til menneskelig inngripen, til å uttrykke sine synspunkter, til å få en forklaring på avgjørelsen som er truffet etter en slik vurdering, og til å protestere mot avgjørelsen.

Endelig følger det av artikkel 22 nr. 4 at avgjørelsene nevnt i nr. 2 ikke kan bygge på særlige kategorier av personopplysninger, med mindre det foreligger samtykke etter artikkel 9 nr. 2 bokstav a, eller behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g, og det er innført egnede tiltak for å verne den registrertes rettigheter, friheter og berettigede interesser.

3.5 Grunnloven og EMK

Grunnloven § 102 lyder:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.»

Grunnloven § 102 gir ikke anvisning på noen adgang til eller vilkår for å gjøre inngrep i rettigheten. Høyesterett har imidlertid lagt til grunn at det kan gjøres inngrep i retten etter Grunnloven § 102 dersom tiltaket har en tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig, se Rt. 2014 side 1105 avsnitt 28 og Rt. 2015 side 93 avsnitt 60.

Grunnloven § 102 har klare likhetstrekk med EMK artikkel 8, og må tolkes i lys av denne. Ved siden av Grunnloven § 102 må også legalitetsprinsippet, jf. Grunnloven § 113, tas i betraktning. Det følger av Grunnloven § 113 at «[m]yndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov».

EMD har i sin praksis lagt til grunn at offentlig myndigheters lagring av personopplysninger som knytter seg til privatlivet i bestemmelsens forstand, utgjør et inngrep i retten etter EMK artikkel 8 nr. 1, se Amann mot Sveits 16.2.2000 avsnitt 65 og S. og Marper mot Storbritannia 4.12.2008 avsnitt 67. Begrepet «privatliv» skal i henhold til EMDs praksis tolkes vidt, se S. og Marper mot Storbritannia avsnitt 66 til 67 med videre henvisninger.

Inngrep i retten etter EMK artikkel 8 nr. 1 må kunne rettferdiggjøres etter artikkel 8 nr. 2, som krever at inngrepet må ha tilstrekkelig hjemmel, ha et legitimt formål og være forholdsmessig. Hva som er tilstrekkelig rettsgrunnlag for inngrep, beror på en konkret vurdering, blant annet av hvor inngripende behandlingen er. For nærmere omtale, se Prop. 56 LS (2017–2018).

Dette lovforslaget med tilhørende forskrifter, vil utgjøre rettsgrunnlaget og tilstrekkelig hjemmel for å rettferdiggjøre ev. inngripen etter EMK og Grunnloven.