3 Dommersammensetningen i lagmannsretten

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Grunnloven og internasjonale forpliktelser

Det følger av Grunnloven § 95 første ledd første og annet punktum at enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid, og at rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten til rettferdig rettergang er også slått fast i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 1, som begge gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven § 2. Vernet etter EMK og SP antas på dette punkt i det vesentlige å være det samme, jf. blant annet Jebens, Menneskerettigheter i straffeprosessen (2004) side 332.

Foruten de overordnede rammene for rettergangen er kravet om at straffedommer skal begrunnes av særlig betydning for juryordningen. Se nærmere om begrunnelseskravet i NOU 2011: 13 punkt 8.4 side 84–92. Kravet fremgår ikke uttrykkelig av konvensjonene, men kan etter fast praksis utledes av retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 og av retten til overprøving etter EMK protokoll 7 artikkel 2 og SP artikkel 14 nr. 5. Høyesterett har lagt til grunn at kravet til begrunnelse etter EMK og etter SP i det vesentlige er like strengt, jf. blant annet Rt. 2009 side 750 (plenum) avsnitt 57.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har lagt til grunn at kravet til begrunnelse skal ivareta flere formål, herunder sikre mot vilkårlig behandling, jf. Taxquet mot Belgia 13. januar 2009 avsnitt 43, og muliggjøre offentlig kontroll med rettspleien, jf. Salov mot Ukraina 6. september 2005 avsnitt 89. Begrunnelser skal videre vise partene at de har blitt hørt og sikre mulighet for ankeprøving, jf. Suominen mot Finland 1. juli 2003 avsnitt 37.

EMD har vurdert spørsmålet om hvorvidt en kjennelse av en jury som kun svarer ja eller nei på de spørsmål saken reiser, tilfredsstiller kravet til begrunnelse etter EMK. Særlig relevant er storkammeravgjørelsen Taxquet mot Belgia 16. november 2010 (application no. 926/05). Saken er konkret begrunnet. EMD konstaterte krenkelse og viste til at i den aktuelle saken hadde verken utformingen av tiltalen eller spørsmålene til juryen gitt den tiltalte tilstrekkelig informasjon om sin rolle i saken eller de forhold han var domfelt for, jf. avsnitt 91. Avgjørelsen er utførlig omtalt i NOU 2011: 13 punkt 3.4.2 side 25–26.

Spørsmålet om hvorvidt den norske juryordningen er forenlig med kravet til rettferdig rettergang, og om juryen gir begrunnelser som oppfyller de vilkår som følger av internasjonale forpliktelser, har vært vurdert av Høyesterett. Ved plenumsdommene 12. juni 2009, inntatt i Rt. 2009 side 750 og Rt. 2009 side 773, kom Høyesterett enstemmig til at den norske lagretteordningen tilfredsstiller kravet om at rettergangen skal være rettferdig.

En mer utførlig redegjørelse for våre folkerettslige forpliktelser gis i NOU 2011: 13 punkt 3.4 side 24–28.

3.1.2 Straffeprosessloven

Lagmannsretten skal i straffesaker settes med tre fagdommere når ikke annet er bestemt, jf. domstolloven § 12. I hvilken utstrekning meddommere eller lagrette skal delta, følger av straffeprosessloven §§ 332 og 352, jf. domstolloven § 14.

Lagmannsretten settes med tre fagdommere ved behandlingen av anke over lovanvendelsen, saksbehandlingen eller avgjørelse om straff eller strafferettslig særreaksjon for lovbrudd som etter loven kan medføre fengsel i seks år eller mindre (straffutmålingen), jf. straffeprosessloven § 332 første ledd. Det samme gjelder ved skriftlig behandling av anke etter straffeprosessloven § 333 og ved såkalte ankesilingssaker.

Lagmannsretten settes med tre fagdommere og fire meddommere når anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, eller avgjørelse om straff eller strafferettslig særreaksjon for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, jf. straffeprosessloven § 332 første ledd. Omfatter ankeforhandlingen flere forhold, og bare enkelte krever meddommere, skal avgjørelsen av straffutmålingen for alle de straffbare forholdene avgjøres av tre fagdommere og fire meddommere, jf. straffeprosessloven § 332 annet ledd annet punktum.

Ved anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i saker som gjelder straff for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, skal lagmannsretten som hovedregel settes med lagrette i stedet for med meddommere, jf. straffeprosessloven § 352. Retten skal likevel settes som meddomsrett når saken gjelder rikets sikkerhet, der tiltalte var mindreårig på gjerningstidspunktet og det ikke vil bli påstått og det ved den påankede dom ikke er idømt fengsel i mer enn to år, samt i saker som behandles på ny etter straffeprosessloven §§ 376 a og 376 c. Har lagretten erklært tiltalte skyldig, og retten ikke avsier frifinnelsesdom eller henviser saken til ny forhandling, tas ved loddtrekning ut tre lagrettemedlemmer som sammen med ordføreren skal tiltre retten ved behandlingen av reaksjonsspørsmålet og spørsmålet om saksomkostninger, jf. § 376 e. De fire lagrettemedlemmene skal ikke delta ved avgjørelsen av sivile krav.

3.1.3 Om dommersammensetningen i straffesaker i enkelte andre land

Juryutvalget har i NOU 2011: 13 punkt 6 side 47–65 gitt en grundig fremstilling av en rekke staters regler om sammensetningen av retten ved behandlingen av straffesaker. Så langt departementet er kjent med, har det ikke skjedd endringer etter 2011 som tilsier at utvalgets fremstilling fortsatt ikke er dekkende.

Domstolsordningene i forskjellige land har varierende grad av lekdommerinnslag i straffesaksbehandlingen. Det benyttes både rene fagdommerdomstoler og domstoler med betydelig lekdommerinnslag. Sammensetningen og kravet til stemmeforhold varierer, jf. NOU 2011: 13 punkt 6.1 side 47. Se også EMDs storkammeravgjørelse Taxquet mot Belgia 16. oktober 2009 avsnitt 44 flg. hvor utbredelsen av juryordningen blant Europarådets medlemsstater er behandlet. Fjorten av medlemsstatene har aldri hatt noen form for lekdommerinnslag eller har avskaffet et slikt system. I disse statene settes retten med bare fagdommere. Foruten Norge har ni stater et tradisjonelt jurysystem eller et innslag av dette. Det gjelder Østerrike, Belgia, Georgia, Irland, Malta, Russland, Spania, Sveits og Storbritannia (England, Wales, Skottland og Nord-Irland). De resterende statene har en form for «collaborative court model», hvor fagdommere og lekdommere sitter sammen ved behandlingen av straffesakene.

På Island trer en ny domstollov i kraft 1. januar 2018. Da innføres en ny ankedomstol – landsret – mellom tingretten og Høyesterett. Island har ingen juryordning. Fagdommerne kan benytte spesialister som meddommere i saker, men det er ingen meddomsrettsordning slik vi kjenner det i Norge.

I Danmark hadde man inntil 2008 en juryordning, som i grove trekk var lik den norske. Ved reformen ble det innført en nævningeordning som anvendes i saker der det er påstand om fengselsstraff i mer enn fire år, særreaksjon eller forvaring, og saker som omhandler lovovertredelser av politisk art, jf. retsplejeloven § 686. Narkotikasaker, saker som omhandler grov økonomisk kriminalitet og tilståelsessaker er unntatt nævningebehandling. Forholdene kan likevel bli avgjort i nævningesak hvis de behandles sammen med forhold som skal nævningebehandles, jf. retsplejeloven § 686 stk. 5. Ved lovendringen var det sentralt å overholde kravet i den danske grunnloven om lekfolks deltakelse ved behandlingen av straffesaker. Det ble lagt til grunn at den nye ordningen oppfylte grunnlovens krav ved at nævningene gjennom utformingen av stemmereglene er sikret avgjørende innflytelse over skyldspørsmålet. Spørsmålet om ordningens grunnlovsmessighet er ikke prøvd for domstolene etter at ordningen trådte i kraft, se NOU 2011: 13 punkt 6.3.1.1 side 60.

Nævningebehandling er i hovedsak aktuelt i de alvorligste straffesakene. I første instans (byrettene) er det valgfritt for tiltalte om vedkommende ønsker at saken skal behandles som nævningesak eller som domsmannssak (meddomsrett). I domsmannssaker settes retten med én fagdommer og to domsmenn, jf. retsplejeloven § 12 stk. 6. Nævningesaker går for tre fagdommere og seks nævninger, jf. retsplejeloven § 12 stk. 5.

Ved ankebehandling i landsretten settes domstolen i domsmannssaker med tre fagdommere og tre lekdommere, jf. retsplejeloven § 7 stk. 1 og 3. Nævningesaker i annen instans går for tre fagdommere og ni nævninger, jf. retsplejeloven § 7 stk. 1 og 3. Et sammendrag av saksbehandlingsreglene i nævningesaker fremgår av NOU 2011: 13 punkt 6.3.1.1 side 59–60 og for domsmannssaker i punkt 6.3.1.2 side 60–61.

I Finland settes ankedomstolen med tre fagdommere. Lekdommere deltar kun i tingretten. I saker som gjelder straffbare forhold som kan straffes med fengsel i mer enn to år, settes tingretten med én fagdommer og to lekdommere, jf. den finske rättegångsbalken 2 kap. 1 §. I saker som gjelder lovbrudd med strafferamme på inntil to år, eller der det er tale om særskilte typer lovbrudd, kan tingretten settes med én fagdommer, jf. rättegångsbalken 2 kap. 6 §.

I Sverige settes ankedomstolen (hovrätten) med tre fagdommere utenfor hovedforhandling. Ved hovedforhandling deltar som hovedregel i tillegg to lekdommere (nämndemän), jf. den svenske rättegångsbalken 2 kap. 4 §. Det er adgang til å forsterke retten, men ikke ut over fire fagdommere og tre lekdommere. Hovrätten kan ved behov settes med personer med særskilt fagkunnskap etter rättegångsbalken 2 kap. 4 a §.

Hovrätten kan settes med kun tre fagdommere når det i saken ikke er anledning til å idømme strengere straff enn bot og det ikke er tale om å idømme foretaksstraff, jf. rättegångsbalken 2 kap. 4 §. Det samme gjelder ved skriftlig behandling, uansett straffereaksjon.

Det følger av den svenske Tryckfrihetsförordningen 12 kap. 2 § at saker om trykkefrihet og ytringsfrihet kan gå for en jury bestående av ni medlemmer. I slike saker avgjør juryen skyldspørsmålet. Skyldkonstatering krever minst seks stemmer. Spørsmål om hvorvidt tiltalte er ansvarlig for skrift, eksempelvis redaktøransvar, avgjøres imidlertid alltid av retten, jf. Tryckfrihetsförordningen 12 kap. 2 §.

Departementet viser for øvrig til gjennomgåelsen av domstolsordninger i andre land i NOU 2011: 13 punkt 6 side 47 flg.

3.2 Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015). Juryutvalgets forslag

3.2.1 Innledning

Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015), jf. punkt 2.3 i proposisjonen her, setter rammen for departementets lovforslag. I samsvar med vedtaket går departementet inn for å oppheve juryordningen og foreslår at saker som i dag behandles med lagrette skal avgjøres av meddomsrett, se punkt 3.6 nedenfor.

Det overordnede spørsmålet for Juryutvalget var hvordan lekdommerinnslaget i lagmannsrettene skal være, jf. utvalgets mandat punkt 2.1, herunder hvorvidt det fortsatt skal være en lagretteordning og på hvilken måte rettsavgjørelser kan begrunnes, jf. mandatet punkt 2.1.1.

Juryutvalget er delt i synet på hvordan lagmannsretten bør være sammensatt ved behandlingen av de alvorligste straffesakene. Fem utvalgsmedlemmer går inn for å videreføre juryordningen med enkelte endringer (lagrettefraksjonen). De øvrige fem går inn for å avgjøre alle straffesaker med en meddomsrett (meddomsrettsfraksjonen). Se nærmere punktene 3.3 og 3.4 nedenfor.

Stortingets anmodningsvedtak ber regjeringen oppheve juryordningen og erstatte den med meddomsrett, men legger ikke føringer for den konkrete sammensetningen av meddomsretten utover at lekmannselementet fortsatt skal stå sterkt. I det følgende drøfter departementet hvordan lekdommerinnslaget i lagmannsretten skal være når juryordningen nå oppheves. Departementet gjør først rede for Juryutvalgets overordnede syn på lekdommeres deltakelse og deretter for utvalgets ulike syn på meddomsrettens sammensetning.

3.2.2 Grunnleggende hensyn

Juryutvalget peker i utredningen på enkelte overordnede hensyn som bør være styrende for valget av prosessform, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.2 side 81–82. Utvalget viser til at en bør velge den formen som er best egnet til å sikre riktige avgjørelser i straffesakene. Domstolen er videre avhengig av tillit i befolkningen, et hensyn som henger nært sammen med prinsippet om offentlighet i rettspleien. Det er dessuten av grunnleggende betydning at prosessordningen er robust. Den må oppfylle de krav som følger av internasjonale konvensjoner, fungere uten stadig diskusjon og kritikk og være så oversiktlig at den innbyr til færrest mulige feil og uklarheter.

Juryutvalget drøfter argumenter for bruk av lekdommere i straffesaker i NOU 2011: 13 punkt 8.3 side 82–84. Utvalget fremhever demokratisk kontroll med rettsvesenet, økt tillit til domstolene og styrket kvalitet og rettssikkerhet i domstolenes saksbehandling og avgjørelser som sentrale grunner for lekdommerdeltakelse.

Om demokratisk kontroll viser Juryutvalget i punkt 8.3.2 på side 82 til at legalitetsprinsippet, jf. Grunnloven § 96, gir domstolene eksklusiv myndighet til å bestemme om noen skal straffes for lovbrudd. Samtidig følger det av legalitetsprinsippet at dette er en myndighet som domstolene forvalter og utøver på folkets vegne. Juryutvalget peker på at folket kan se behov for å kontrollere hvordan domstolene forvalter den myndighet de er tildelt. Slik kontroll utøves innenfra ved å la representanter for folket ta plass i domstolene og delta direkte – og til dels med bestemmende innflytelse – i den dømmende virksomheten. Slik Juryutvalget ser det, er dette prinsipielle grunnlaget for lekdommerinstitusjonen kjernen i prinsippet om demokratisk kontroll med rettsvesenet.

Om lekdommeres betydning for kvaliteten og rettssikkerheten i domstolenes saksbehandling og avgjørelser, skriver Juryutvalget (NOU 2011: 13 punkt 8.3.4 side 83):

«Som begrunnelse for lekdommere i straffesaker blir det vist til at lekdommere kan tilføre domstolen erfaring og innsikt på områder som en fagdommer ikke har. Lekdommere kan se på saken med friske øyne, og fungere som et nyttig korrektiv mot eventuelle tendenser til vanetenkning og rutinemessig behandling som det kunne vært en fare for med profesjonelle aktører i alle andre sentrale roller enn tiltaltes. Dette fremmer kvaliteten på saksbehandlingen og styrker samtidig tiltaltes rettssikkerhet.»

3.2.3 Lagmannsrettens sammensetning

3.2.3.1 Fullstendige anker

Lagrettefraksjonen og meddomsrettsfraksjonen er delt i synet på meddomsrettens sammensetning. Siden lagrettefraksjonen går inn for å opprettholde juryordningen, tar ikke fraksjonen stilling til sammensetningen av en eventuell meddomsrett for fullstendige ankesaker som i dag behandles med lagrette. Begge fraksjoner er likevel enige om følgende forutsetninger som bør legges til grunn for alternative sammensetninger av meddomsretten (NOU 2011: 13 punkt 9.8.3 side 127–128):

• «1. Meddommerne skal være i flertall.

• 2. Alle rettens medlemmer skal delta med én stemme i alle avgjørelser som treffes i samme ankeforhandling.

• 3. Det skal kreves kvalifisert flertall for en avgjørelse av skyldspørsmålet som går mot tiltalte.

• 4. En avgjørelse av skyldspørsmålet som går mot tiltalte, skal ha tilslutning fra minst to lekdommere og minst én fagdommer.

• 5. Alle avgjørelser av annet enn skyldspørsmålet skal treffes med alminnelig flertall, unntatt ved forfall etter syv.

• 6. Retten skal ha et ulikt antall medlemmer, slik at det i alle saker kan dannes et flertall.

• 7. Saken skal kunne fortsette selv om inntil én fagdommer og inntil én meddommer får forfall etter at ankeforhandlingen har startet.

• 8. Om retten kan settes med to fagdommere, skal begge være faste lagdommere.

• 9. Retten skal ha samme sammensetning i alle straffutmålingsanker.

• 10. Straffutmålingsanker skal med partenes samtykke kunne behandles skriftlig.»

Forutsetning 2 innebærer at lekdommerne skal delta i behandlingen av en anke over saksbehandlingen eller lovanvendelsen under skyldspørsmålet når denne anken er forent til felles behandling med en anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet eller straffutmålingen som behandles i meddomsrett, se nærmere om lekdommerdeltakelse ved forening av anker i punkt 5 nedenfor.

Et samlet utvalg har videre følgende bemerkning knyttet til dagens sammensetning av meddomsretten, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.8.4 side 130:

«Utvalget har inntrykk av at dagens sammensetning av meddomsretten med tre fagdommere og fire meddommere fungerer godt og har allmenn aksept. Utvalget har ikke registrert faglig kritikk av ordningen. I møte med dommere ved besøk til landets lagmannsretter ble dette positive inntrykket bekreftet. Et dommerkollegium på syv medlemmer gir et tilstrekkelig tungt og verdig uttrykk, som passer med den stemning av høytid og alvor lagmannsretten bør symbolisere ved behandlingen av skyldspørsmålet i en straffesak. Fire meddommere er en sterk lekdommergruppe, og tre fagdommere sikrer tilstrekkelig juridisk kompetanse i dommerpanelet.»

Samme sted drøfter Juryutvalget om lekdommerinnslaget kan styrkes med to meddommere i tillegg til dagens fire, slik at sammensetningen blir tre fagdommere og seks meddommere. Utvalget mener at dette vil være for ressurskrevende til å kunne anbefales for behandling av fullstendige ankesaker i det nedre sjikt, og helt uaktuelt for straffutmålingsanker. Foruten kostnadene som knytter seg direkte til antallet dommere, vil en slik dommersammensetning føre til et behov for ombygging av rettssaler.

Utvalget drøfter også meddomsrettens sammensetning under forutsetning av at den settes med kun to fagdommere, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.8.5 side 131:

«Med to fagdommere kan antallet meddommere være tre, fem eller syv.

I fullstendige ankesaker må det i praksis være minst syv medlemmer av retten for å oppfylle de ti forutsetningene i punkt 9.8.3. Med to fagdommere og tre lekdommere ville et krav om kvalifisert flertall bety fire av fem stemmer for en fellende dom. Utvalget anser dette som et for strengt krav. Med syv medlemmer av retten, blir kravet for domfellelse fem mot to. Meddommerne vil i så fall kunne danne et bestemmende flertall. For å unngå at noen kan bli domfelt mot alle fagdommernes stemmer, må det inntas som vilkår i loven at en fellende dom skal ha tilslutning fra minst én fagdommer.

Ni medlemmer av retten er uforholdsmessig ressurskrevende for å behandle fullstendige ankesaker i det nedre sjikt. Det vises til vurderingen av alternativet tre fagdommere og seks meddommere i punkt 9.8.4. Med to fagdommere er syv meddommere en unødvendig tallrik meddommergruppe og en sammensetning som er mindre gunstig ved avgjørelsen av sivile krav.»

3.2.3.2 Anker over straffutmålingen

Juryutvalget mener at lekdommeres deltakelse ved utmåling av straff må ses i lys av de samme hensynene som begrunner lekdommeres generelle deltakelse i straffesaker, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.7.3 side 124.

Hensynene taler etter utvalgets oppfatning for at lekdommerne deltar i behandlingen av alle straffutmålingsanker. Utvalget slutter seg i så måte til de vurderinger som To-instansutvalget ga for sitt tilsvarende forslag i NOU 1992: 28 To-instansbehandling, anke og juryordning i straffesaker, kapittel IV punkt 4.4.4 side 60–61:

«Det må forutsettes at lekdommernes vurdering av hvor straffverdig et forhold er, vanligvis gjenspeiler den rettsoppfatning som gjør seg gjeldende hos allmennheten, og det er viktig at denne vurdering kommer til uttrykk under rettens rådslagning og at den kan påvirke straffutmålingen. Nå kan det innvendes at et viktig hensyn ved straffutmålingen er hensynet til likebehandling av lovovertredere, og at straffutmålingen således i stor grad består i å tilpasse straffen i den enkelte sak til det alminnelige straffutmålingsnivå, slik dette fremkommer særlig gjennom Høyesteretts avgjørelser. Imidlertid vil det også innenfor rammen av et slikt straffutmålingsnivå oftest være et betydelig spillerom for en konkret vurdering av den enkelte sak. Til dette kommer at lekdommernes rettsoppfatninger, slik de kommer til uttrykk gjennom deres stemmegivning i straffutmålingsspørsmål, ikke er uten betydning når Høyesterett skal fastlegge det alminnelige straffenivå for forskjellige typer av overtredelser. – For øvrig har vi lagt vekt på at en regel om at lekdommere skal delta ved avgjørelsen av straffutmålingsanker, vil samsvare med den enstemmige oppfatning hos Straffeprosesslovkomitéen, samt med gjeldende ordninger i Danmark og Sverige.»

Utvalget mener det ikke er grunn til å gjøre unntak for saker som bare gjelder bot eller inndragning, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.3.7 side 125.

Som begrunnelse for forslaget om å behandle alle straffutmålingsanker i meddomsrett, viser Juryutvalget til at lovgiver ved senere lovendringer har gitt uttrykk for at straffenivået er for lavt. Utvalget oppfatter disse signalene som et ønske om en sterkere lekdommerstemme ved straffutmålingen, se NOU 2011: 13 punkt 9.7.3 side 124 der utvalget også skriver:

«Hensynet til demokratisk kontroll med rettsvesenet er nok vel så sterkt ved straffutmålingen som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Selv om Høyesterett i siste instans fastlegger straffenivået, finner utvalget grunn til å tro at Høyesterett vil merke seg tydelige signaler som gis.»

Juryutvalget mener dessuten at grensen på seks års fengsel for bruk av lekdommere ikke er treffende, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.7.3 side 124–125. Utvalget peker på at de hensyn som taler for meddommere i saker hvor strafferammen er over seks års fengsel, har samme vekt ved mange mindre lovbrudd. Grensen virker dessuten nokså tilfeldig valgt.

Juryutvalget peker på at et argument mot bruk av meddommere har vært at en anke bør kunne behandles skriftlig med tre fagdommere, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.7.3 side 125. Utvalget antar at adgangen til skriftlig behandling uansett vil bli benyttet på forsvarlig vis i samsvar med lovens vilkår. Utvalget ser ikke avgjørende innvendinger mot at en sak kan behandles skriftlig med tre fagdommere, selv om meddommere deltar ved en eventuell ankeforhandling. Etter Juryutvalgets syn er det heller ikke grunn til å tro at bruk av meddommere vil forsinke saken, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.3.7 side 125.

Juryutvalget er delt i synet på rettens sammensetning ved behandlingen av straffutmålingsanker, se nærmere punktene 3.3 og 3.4 nedenfor.

3.2.4 Begrunnelse for rettsavgjørelser

Det er enighet i Juryutvalget om at avgjørelsen av skyldspørsmålet skal begrunnes i alle straffesaker, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.4.2 side 85:

«En skriftlig begrunnelse gir innblikk i hva som har motivert avgjørelsen. Man kan si at begrunnelsen forutsettes å speile overveielsene. Den viser partene at deres argumenter er forstått og vurdert. At begrunnelsen gjør det mulig å kvalitetssikre avgjørelsen, er en sentral rettsstatsgaranti. Rett til innsyn i saker som angår en, mulighet for å imøtegå opplysninger og til å gi uttrykk for eget syn, er grunnleggende betingelser for en god og betryggende saksbehandling. Ved å begrunne sin avgjørelse viser myndighetene at maktutøvelsen er rasjonell og legitim.»

Utvalget peker på at Høyesterett ikke kan prøve bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og at det dermed har begrenset betydning for adgangen til overprøving av lagmannsrettens dom at juryen ikke begrunner sin bevisvurdering, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.4.5 side 87. Manglende begrunnelse vil imidlertid kunne få betydning når det skal tas stilling til konsekvensene av en eventuell saksbehandlingsfeil, idet fraværet av en begrunnelse gjør det usikkert om feilen har innvirket på avgjørelsens innhold, jf. straffeprosessloven § 343.

Begrunnelsen kan også være verdifull ved behandlingen av en begjæring om gjenåpning, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.4.5 side 88. Utvalget peker blant annet på at for å kunne vurdere betydningen av de opplysninger som påberopes som grunnlag for gjenåpning, er det nyttig å kunne se hvilke bevis lagmannsretten har bygget på – et standpunkt som deles av Gjenopptakelseskommisjonen. Juryutvalget fremhever samme sted også begrunnelsens betydning for Høyesteretts mulighet til å overprøve rettsanvendelsen, og særlig anvendelsen av skjønnsmessige straffbarhetsvilkår, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.4.5 side 88. Som et ytterligere moment som taler for at avgjørelsen av skyldspørsmålet gis en begrunnelse, peker Juryutvalget på betydningen av Høyesteretts praksis som rettskilde, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.4.5 side 89–90.

Et mulig kryssende hensyn er meddommernes anonymitet. At deres standpunkt ikke skal gjøres kjent, er et unntak fra prinsippet om offentlighet i rettspleien. Juryutvalget vurderer det imidlertid slik at uansett løsning vil anonymitet og åpenhet kunne kombineres med begrunnelse, se NOU 2011: 13 punkt 8.5.4 side 94.

3.3 Meddomsrettsfraksjonens forslag

Meddomsrettsfraksjonen går inn for at alle fullstendige anker i straffesaker skal behandles i meddomsrett. Etter fraksjonens syn tilsier hensynet til en sammensetning som inngir allmenn tillit og er robust, enkel og oversiktlig, at en meddomsrett med et betydelig innslag av lekdommere er den foretrukne prosessformen i stedet for juryordning.

Etter meddomsrettsfraksjonens syn kan ulik sammensetning ut fra strafferammens lengde fremstå som nokså tilfeldig. Videre heter det i NOU 2011: 13 punkt 10.3.1.4 side 169:

«En kan selvfølgelig velge å bruke en annen strafferamme, som for eksempel en grense på ti års fengsel i stedet for dagens grense på seks års fengsel, velge å se på idømt straff eller straffepåstand eller benytte en kombinasjon av disse kriteriene. Ingen av disse endringene ville forandret det at grensen ikke er noe naturgitt, men må trekkes skjønnsmessig. Sett på bakgrunn av dette, er det vanskelig å se de store prinsipielle forskjellene mellom de sakene som behandles med meddomsrett, og de som behandles med jury. Slik denne delen av utvalget ser det, kan forskjellene i sakstyper ikke brukes som noe selvstendig argument mot meddomsretten. Snarere trekker det faktum at de aller fleste ankesakene allerede behandles med meddomsrett, i retning av at også de alvorligste bevisankene kan behandles i denne prosessformen.»

Meddomsrettsfraksjonen mener at en meddomsrett ikke bør bestå av flere enn syv dommere. Riktignok vil flere dommere gi en tallmessig sterkere rett, men samtidig være uforholdsmessig ressurskrevende i alle fullstendige ankesaker. I så fall må det innføres et skille mellom saker med ulik sammensetning, noe fraksjonen ikke finner egnede kriterier for.

For meddomsrettsfraksjonen står derfor valget mellom å sette retten med tre fagdommere og fire meddommere eller med to fagdommere og fem meddommere. Fraksjonen mener begge alternativer er egnet til behandling av alle fullstendige ankesaker. Forskjellen er at én fagdommer erstatter eller blir erstattet av én meddommer.

Det første alternativet – tre pluss fire – blir ansett som en videreføring av en velprøvd ordning som ikke har blitt kritisert, jf. NOU 2011: 13 punkt 13.3.2.6 side 174:

«Mener man at fagdommernes relative innflytelse ikke bør svekkes, er alternativet med tre fagdommere best. Tre fagdommere i lagmannsretten er dessuten en svært innarbeidet og konsekvent gjennomført ordning i andre saker, og erfaringene med dagens sammensetning av meddomsretten er som det samlede utvalg har konstatert, meget gode. Det er ikke påvist noe ønske om eller behov for å endre denne sammensetningen av meddomsretten.»

På den annen side mener meddomsrettsfraksjonen at to fagdommere gir retten den viktige og nødvendige juridiske kompetansen i alle straffesaker, og at det er hensynet til å unngå stemmelikhet som begrunner at dagens fagdommersaker ikke kan settes med to fagdommere. Meddomsrettsfraksjonen er bekymret for om et forslag som reduserer antall lekdommere fra ti til fire blir en for radikal omlegging, og peker på at sammensetningen to fagdommere og fem meddommere betyr en vesentlig forsterkning av lekdommerelementet sammenlignet med dagens ordning, jf. NOU 2011: 13 punkt 13.3.2.6 side 174–175:

«Det at meddomsretten etter vårt forslag skal erstatte juryordningen i alvorlige straffesaker, kan tale for at fire meddommere av mange vil bli oppfattet som en for sterk reduksjon av antallet lekdommere i forhold til antallet fagdommere. Også som meddommere har imidlertid en gruppe på fire en bestemmende innflytelse over en avgjørelse av skyldspørsmålet til skade for tiltalte. Selv om meddommerne ikke er alene om avgjørelsen, men gjør seg opp sin oppfatning etter en rådslagning der fagdommerne deltar, innebærer det en styrking av lekdommernes rolle at de deltar som fullverdige medlemmer av retten. De er ikke som jurymedlemmer bundet av lagmannens redegjørelse for rettsspørsmålene, de opptrer ikke anonymt, deres avgjørelse av skyldspørsmålet kan ikke settes til side av fagdommerne, og de deltar også i avgjørelsen av sivile krav.

Likevel vil erstatningen av én fagdommer med én meddommer, bety en vesentlig forskyvning av balansen mellom fagdommere og lekdommere … Med fem meddommere mot to fagdommere, vil gruppene ikke fremstå som «omtrent like mange». Overtallet blir så stort at lekdommergruppen blir dominerende. At lekdommergruppen styrkes både tallmessig og relativt, må formodes å øke gruppens styrke i forhandlingene og motvirke risikoen for at fagdommerne får for sterk innflytelse.»

Fraksjonen peker videre på at i en meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere vil det styrke meddommernes innflytelse at ingen kan bli domfelt uten at et flertall av meddommerne går inn for det, i motsetning til en sammensetning med fire meddommere der det er tilstrekkelig at halvparten av meddommerne stemmer for skyld.

Meddomsrettsfraksjonen går etter dette inn for at alle fullstendige anker skal behandles med to fagdommere og fem meddommere.

Meddomsrettsfraksjonen foreslår videre at alle straffutmålingsanker behandles med to fagdommere og tre meddommere. Fraksjonen viser til at dette fremstår som en naturlig konsekvens av at rettens sammensetning ved behandlingen av fullstendige ankesaker skal være to pluss fem. Sammensetningen to pluss tre blir vurdert som fullt ut tilstrekkelig. Fraksjonen mener ressurshensyn også taler for en slik løsning.

3.4 Lagrettefraksjonens forslag

Lagrettefraksjonen går inn for å videreføre ordningen med lagrette i de alvorligste straffesakene. Som begrunnelse viser fraksjonen til at denne ordningen er best egnet til å opprettholde allmennhetens tillit til domstolene. En selvstendig og sterkt ansvarsfull deltakelse av lekdommere vil gi en demokratisk kontroll av rettsanvendelsen som bruk av meddomsrett ikke legger til rette for. Hensynet til flest riktige avgjørelser står særlig sentralt, jf. NOU 2011: 13 punkt 10.2.1 side 134.

Lagrettefraksjonen foreslår at kravet til begrunnelse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i lagrettesaker skal gjennomføres ved at lekdommerne og fagdommerne møtes etter voteringen, formidler resultatene og hvilke rettslige og faktiske grunner som var avgjørende for stemmegivningen. Deretter skriver en av fagdommerne en begrunnelse for avgjørelsen, jf. NOU 2011: 13 punkt 10.2.11.2 side 143–144.

Lagrettefraksjonen mener at strafferammen, kombinert med at det ses hen til hva den enkelte risikerer av straff, er egnet som grense for lagrettebehandling, jf. NOU 2011: 13 punkt 10.2.1 side 135.

Med henvisning til Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015), jf. punkt 2.3 ovenfor, finner ikke departementet grunn til å gjøre nærmere rede for lagrettefraksjonens forslag om å videreføre ordningen med lagrette i de alvorligste straffesakene.

Lagrettefraksjonen foreslår at fullstendige ankesaker som ikke skal behandles med lagrette, skal behandles med meddomsrett bestående av tre fagdommere og fire meddommere. Fraksjonen viser til at ordningen har vært anvendt i lang tid og ikke vært kritisert, jf. NOU 2011: 13 punkt 10.2.19.2 side 160. Fraksjonen viser videre til at det er særlig verdifullt at det deltar tre fagdommere som kan kvalitetssikre de rettslige sidene ved avgjørelsen, og at to fagdommere ikke gir en tilsvarende sikkerhet. Det er også vist til at tre fagdommere gir et konsekvent system, ettersom det er tre fagdommere i andre typer saker for lagmannsretten.

Lagrettefraksjonen går inn for en forsterking av lekdommerinnslaget i straffutmålingsanker og foreslår at alle slike saker skal gå for meddomsrett med sammensetningen tre fagdommere og fire meddommere. Forslaget er begrunnet i hensynet til at lekdommernes erfaringer og verdier også bør ligge til grunn for straffutmålingen, og at lekdommerne kan formidle den alminnelige rettsbevissthet til fagdommerne.

3.5 Høringsinstansenes syn

3.5.1 Fullstendige anker

Som følge av Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015), jf. punkt 2.3 ovenfor, går ikke departementet nærmere inn på høringsinstansenes syn på om juryordningen bør avskaffes. Departementet nevner likevel kort at de fleste høringsinstansene går inn for å erstatte juryordningen med meddomsrett. Flere instanser fremholder at den største svakheten ved juryordningen er fraværet av begrunnelse. En gjennomgående oppfatning er at begrunnede avgjørelser fra juryen ikke vil fungere i praksis.

Flere høringsinstanser har kommentert meddomsrettens sammensetning.

Borgarting lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Agder statsadvokatembeter, Politihøgskolen samt Den norske Dommerforening går inn for at lagmannsretten i alle fullstendige anker skal settes med tre fagdommere og fire meddommere. Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Ordningen er velprøvd, og det er allmenn enighet om at sammensetningen 3+4 har fungert godt både ved anker over skyldspørsmålet og ved anker over straffutmålingen. Det er ikke påvist noe behov for endring ut over et generelt ønske om å øke lekdommerinnslaget i prosessen.

Fire meddommere gir et sterkt lekdommerinnslag. Selv om lekdommerandelen er enda større ved alternativene 2+5 og 3+6, er det ikke gitt at flere meddommere gir bedre avgjørelser eller større rettssikkerhet. Verken kvalitet eller rettsikkerhet er proporsjonal med antall lekdommere. Lekdommere er for øvrig heller ingen gratis ressurs. Det har en samfunnsmessig kostnad at et stort antall personer tas ut av sitt daglige arbeid for å gjøre tjeneste i retten.

Tre fagdommere i hver sak er den normale sammensetning av lagmannsretten, og systemhensyn taler for at det bør være så få særordninger som mulig. Med tre dommere kan det dannes flertall og mindretall blant fagdommerne, noe som har betydning for veiledningen til meddommerne om rettsspørsmål. Den økte kompleksiteten i sakene og det forhold at flere saker enn før reiser vanskelige rettsspørsmål, ikke sjelden knyttet til internasjonale konvensjoner eller spesiallovgivning, taler dessuten med styrke mot å redusere tallet på fagdommere i den enkelte sak. Det er også en fordel å være tre når vanskelige prosessuelle spørsmål skal avgjøres under ankeforhandlingens gang, ofte under sterkt tidspress. Endelig er tre fagdommere en robust ordning ved forfall, og tre fagdommere er også best ved avgjørelse av sivile krav som behandles sammen med straffesaken.

Tre fagdommere i lagmannsretten gir dessuten best sammenheng mellom sammensetningen i de ulike instanser. Lagmannsretten bør være sterkere sammensatt enn tingretten. Én fagdommer i tingretten, tre i lagmannsretten og fem i Høyesterett gir en naturlig styrking av retten fra instans til instans.»

Blant dommerne i Agder lagmannsrett er det liten oppslutning om å redusere antallet fagdommere fra tre til to. Flertallet av dommerne går inn for at retten i de alvorligste straffesakene skal settes med seks meddommere, selv om det pekes på at det er meget uheldig å opprettholde ulike prosessformer:

«De dommere som har preferanse for seks meddommere i alvorlige saker, legger vekt på at det kan være grunn til å styrke meddomsrettens sammensetning ved å øke antall meddommere i de sakene som i dag behandles med jury. Med seks meddommere kan det om ønskelig stilles krav om to tredjedels flertall som vilkår for domfellelse både blant fagdommere og meddommere.

Grensen mellom alminnelige saker som skal behandles med fire og alvorlige saker som skal behandles med seks meddommere, bør trekkes etter de samme kriterier [som] gjelder for retten til å få anken fremmet etter straffeprosessloven § 321 tredje ledd, slik at det blir full kongruens. Samme kriterium gjelder i hovedsak som skille mellom bevisanker med meddomsrett og jury etter dagens ordning, men unntakene for enkelte sakstyper i straffeprosessloven § 352 annet ledd kan sløyfes. Alternativet i bokstav c om ny behandling etter tilsidesettelse av jurykjennelse blir uaktuelt. Unntakene i bokstav a og b for saker om forbrytelser mot rikets sikkerhet m.v. (straffeloven kapittel 8 og 9) og enkelte saker mot unge lovbrytere, er det ingen grunn til å videreføre dersom juryordningen oppheves.»

Et sterkt mindretall av dommerne går inn for å supplere retten med fire meddommere.

Politihøgskolen mener at ordningen med tre fagdommere og fire lekdommere er å foretrekke:

«I en stor sak kan det være en fordel om det sitter tre fagdommere i retten. Det kan lette administrasjonen og gjøre det lettere å holde kontakten med lekdommerne under sakens gang.

Hvis ett av rettens medlemmer får forfall, kan saken fortsette så lenge det er igjen en dommer som kan tjenestegjøre som rettens leder (domstolloven § 15). Med en sammensetning med to fagdommere vil et forfall fra en av fagdommerne gjøre at retten må administreres av én fagdommer som samtidig skal lede et dommerkollegium med fem lekdommere.»

Bergen tingrett mener det er naturlig å sette lagmannsretten med tre fagdommere når det er én fagdommer i tingretten og fem fagdommere i Høyesterett.

Hålogaland lagmannsrett, Riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet, Kripos, Rogaland politidistrikt, Politijuristene og Stine Sofies Stiftelse støtter, eller har ikke innvendinger mot, sammensetningen som foreslås av meddomsrettsfraksjonen – med to fagdommere og fem meddommere – fremfor lagrettefraksjonens forslag om å beholde juryen. Hålogaland lagmannsrett foretrekker imidlertid en sammensetning med 3 pluss 4:

«Alle dommerne kan gi tilslutning til meddomsrettsfraksjonens forslag om at bevisanker skal behandles med 2 fagdommere og 5 meddommere — selv om modellen med 3 fagdommere og 4 meddommere har vist seg å fungere godt og bør foretrekkes.»

Domstoladministrasjonen viser til hovedkriteriene som et samlet utvalg er enig om må oppfylles ved sammensetning av meddomsretten, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.8.3, og uttaler:

«Etter Domstoladministrasjonens oppfatning er det naturlig å ta utgangspunkt i disse kriteriene når man skal vurdere meddomsrettenes sammensetning. Kriteriene tilsier etter vårt syn at man velger meddomsrettsfraksjonens forslag. Meddomsrettsfraksjonens forslag tilfredsstiller alle de generelle kravene som det samlede utvalget er enige om, og det sikrer det sterkeste lekdommerinnslaget.»

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten har ingen sterke synspunkter på hva som bør være lagmannsrettens sammensetning ved behandling av bevisanker, men kan slutte seg til meddomsrettsfraksjonens forslag om at det skal delta to fagdommere og fem lekdommere. Hensynet til å beholde tilnærmet samme forholdstall mellom fagdommere og lekdommere som i tingretten – og samtidig unngå stemmelikhet – underbygger forslaget, og en kan ikke se at det er vektige argumenter for en enda sterkere forholdsmessig lekdommerdeltakelse. Det foreligger ikke undersøkelser som tilsier at fagdommerne dominerer lekdommerne på en utilbørlig måte, og det er heller ingen støtte for at sterkere lekdommerrepresentasjon ville være egnet til å motvirke en eventuell slik tendens. Etter riksadvokatens syn er uansett det viktigste at dommersammensetningen er den samme i alle saker med fullstendig ankebehandling, slik at man får et enklest mulig rettsmiddelsystem.»

Frostating lagmannsrett mener dagens ordning med tre fagdommere og fire lekdommere har fungert bra og gir en rimelig balanse mellom «leg og lærd», men uttaler samtidig at det ikke bør være utelukket å vurdere en sammensetning med to fagdommere og fem lekdommere. Instansen mener imidlertid at gjeldende adgang til å fortsette behandlingen av saken selv om en av fagdommerne får forfall, neppe bør videreføres dersom antallet fagdommere reduseres fra tre til to.

Hedmark politidistrikt mener meddomsretten bør bestå av to fagdommere og fire meddommere.

3.5.2 Anker over straffutmålingen

Juryutvalgets forslag om at lekdommere bør delta i alle straffutmålingsanker, har fått blandet mottakelse blant høringsinstansene.

Hålogaland lagmannsrett,Riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet (med henvisning til Kripos og Rogaland politidistrikt), Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977, Norsk forening for kriminalreform, Politihøgskolen og Stine Sofies Stiftelse støtter utvalgets forslag på dette punktet. Den norske Dommerforening ser heller ikke grunn til å gå imot forslaget.

Frostating lagmannsrett og Eidsivating lagmannsrett går på sin side inn for å beholde dagens ordning. Eidsivating lagmannsrett uttaler:

«Etter vårt syn taler de beste grunner for å videreføre dagens ordning. Utmåling av straff hører til det området hvor fagdommernes juridiske vurdering og skjønn vil være avgjørende, i motsetning til meddommernes bevisbedømmelse. Selv om det innenfor utmålingspraksis vil være rom for noe skjønn, vil praksis fra Høyesterett og lagmannsrettene i de aller fleste sakene sette klare premisser og rammer for den konkrete utmålingen. Det er derfor vanskelig å se at et utvidet lekmannsinnslag vil representere en faglig forsterking av retten. Det bør på dette punkt tas i betraktning at Høyesterett har full kompetanse i utmålingsankene, og at spørsmålet om den konkrete straffutmåling uansett i siste instans blir avgjort av fagdommere. Det fremstår da som unødvendig å ha et sterkere lekmannsinnslag i lavere instanser enn i dag.»

Frostating lagmannsrett begrunner sitt syn blant annet med en henvisning til ressursbruken:

«Å ha med meddommere i de mindre alvorlige sakene vil føre til økt bruk av ressurser som neppe står i forhold til det man kan vinne i form av en mer betryggende overprøving av tingrettens straffutmåling. Særlig for en lagmannsrett som ofte har betydelig reiseavstand mellom det stedet saken behandles og kontorstedet er det ressursbesparende å kunne avsi dom i en del saker (dagens fagdommersaker) etter hjemkomst til kontorstedet. På den annen side ser vi at uttrykk som ’den alminnelige rettsoppfatning’ eller ‘folks rettsoppfatning’ gjerne er knyttet til straffutmålingsspørsmål. Dette kan tale for bruk av meddommere i alle straffesaker.»

Av dommerne i Agder lagmannsrett går et klart flertall på 18 dommere inn for at retten skal settes med tre fagdommere i alle straffutmålingsanker. Dommerne er delt i synet på om lekdommere skal delta ved behandlingen av alle anker over straffutmålingen. De av dommerne som går inn for en slik løsning, slutter seg i det vesentlige til utvalgets begrunnelse og viser til at denne løsningen opprinnelig også ble vedtatt i forbindelse med to-instansreformen. Disse dommerne uttaler videre:

«Straffutmåling er på ingen måte noen eksakt disiplin, men forutsetter verdivurderinger og utøvelse av skjønn innenfor de svært vide strafferammene i loven for ulike typer lovbrudd. Etter å ha hørt aktors og forsvarers prosedyrer og fagdommernes redegjørelse under rådslagningen for hvilket spillerom retten har etter Høyesteretts praksis, er meddommerne godt rustet til å ta et selvstendig standpunkt. Erfaringene med lekdommerdeltakelse i de alvorlige straffesakene er gode. Disse sakene blir effektivt og raskt behandlet, uten at det medfører noen forsinkelse av betydning at fire meddommere deltar.»

De dommerne i Agder lagmannsrett som går inn for å videreføre den nåværende ordningen med meddommere kun i alvorlige straffesaker, legger vekt på at ordningen er velfungerende og at det ikke er registrert noe ønske om, eller påvist noe behov for, lekdommere i ordinære straffutmålingsanker. De uttaler videre:

«Straffutmåling innenfor lovens svært vide rammer forutsetter inngående kjennskap til nivået som er etablert i rettspraksis, og lekdommere gir i saker hvor de deltar i straffutmålingen ofte uttrykk for at de har lite å bidra med. Å sette retten med tre fagdommere og fire meddommere medfører en ressursbruk som ikke står i forhold til hva man kan oppnå. Det vil dessuten gjøre saksavviklingen mindre effektiv, spesielt i en domstol som Agder lagmannsrett hvor mange saker behandles utenfor kontorstedet. Mens tre fagdommere kan avvikle ankeforhandlinger i et større antall saker og avsi dommene når man kommer hjem, må det i saker som behandles med meddommere settes av tid til domsskriving og domsavsigelse underveis.»

Dersom retten settes med tre fagdommere og lekdommerne skal være i flertall, er oppfatningen at fire meddommere er det eneste aktuelle alternativet. Fem av dommerne går prinsipalt inn for meddomsrettsfraksjonens forslag om at retten i alle straffutmålingsanker settes med to fagdommere og tre meddommere.

Den norske Dommerforening er ikke ubetinget enig med Juryutvalget i at lekdommeres deltakelse ikke vil påvirke saksbehandlingstiden og uttaler:

«I fagdommersaker, herunder straffutmålingsanker uten meddommere, har dommerne stor grad av fleksibilitet både hva gjelder gjennomføring av domskonferansen, domsskrivingen og domsavsigelsen, noe som gir høy effektivitet. Dette er annerledes i meddomssakene, og så vel tidsbruken som belastningen for domsskriver, vil etter vårt syn øke ikke ubetydelig ved innføring av meddomsrett ved behandlingen av alle straffutmålingsanker.»

Også blant dommerne i Borgarting lagmannsrett er synet på rettens sammensetning ved straffutmålingsanker delt. Innledningsvis peker lagmannsretten på at det ikke er noen naturlig sammenheng mellom juryordningen og rettens sammensetning ved behandlingen av anker over straffutmålingen. Dagens ordning kan derfor godt videreføres. De dommerne som går inn for at lekdommere skal delta også i de mindre alvorlige straffesakene, legger vekt på at lik sammensetning gir enklest mulige regler. Andre dommere ønsker ikke at lekdommere skal delta i disse sakene og uttaler:

«De dommerne som går inn for at lekdommere ikke skal delta i mindre alvorlige straffesaker, har ingen prinsipielle innvendinger mot at de deltar; tvert i mot fremholdes at det er viktig at den alminnelige oppfatning kommer til uttrykk under rådslagningen. Dommerne mener imidlertid at den ordningen vi har i dag fungerer bra, at lekdommerne vil ha liten reell innflytelse pga Høyesteretts tendens til detaljstyring og at ressurshensyn taler mot at lekdommere skal delta. I Borgarting lagmannsrett behandles årlig ca 150 anker over straffutmålingen som fagdommersaker, noe som betyr at merbelastningen på lekdommere blir merkbar med de konsekvenser det har samfunnsøkonomisk. For domstolen betyr det merarbeid med innkallinger og fritakssøknader, samt finne tidspunkt til avsluttende domskonferanse som passer for alle.»

Et mindretall av dommerne i Borgarting lagmannsrett tar til orde for å gjøre alle straffutmålingsanker til rene fagdommersaker:

«Begrunnelsen er at meddommernes reelle innflytelse i disse sakene er liten; det handler mest om å finne frem til hvor straffenivået ligger etter Høyesteretts praksis og deretter innplassere den aktuelle saken etter dette.»

Domstoladministrasjonen ber også departementet vurdere om det er grunn til at det skal delta meddommere i rene straffutmålingsanker der lagmannsretten i all hovedsak styres av en konkret tilpasning til Høyesteretts praksis.

Om den nærmere sammensetningen av meddomsretten ved behandling av straffutmålingsanker, ønsker følgende instanser en sammensetning bestående av tre fagdommere og fire lekdommere i alle saker: Agder lagmannsrett,Eidsivating lagmannsrett, Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977, Politihøgskolen og Den norske dommerforening.

Frostating lagmannsrett mener at det som utgangspunkt er ønskelig med samme sammensetning av lagmannsretten ved behandling av alle straffutmålingsanker.

Følgende støtter meddomsrettsfraksjonens forslag om at lagmannsretten settes med to fagdommere og tre lekdommere: Bergen tingrett,Riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet (med henvisning til Kripos og Rogaland politidistrikt) og Stine Sofies Stiftelse.

Norsk forening for kriminalreform uttaler at det må være et flertall av lekdommere.

3.5.3 Uttalelser etter høringen og etter Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015)

Departementet har etter høringen av Juryutvalgets utredning og Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015) mottatt brev fra Borgarting lagmannsrett, Gulating lagmannsretts fagutvalg for strafferett og straffeprosess og Advokatforeningen med supplerende uttalelser om blant annet meddomsrettens sammensetning i fullstendige og begrensete ankesaker.

Gulating lagmannsretts fagutvalgfor strafferett og straffeprosess går inn for at dagens lagrettesaker i fremtiden behandles av en meddomsrett sammensatt av tre fagdommere og fire lekdommere. Det er fagutvalgets inntrykk at utvalgets anbefaling er samsvarende med den rådende oppfatning i lagmannsretten. For begrensete anker ser ikke fagutvalget behov for en større bruk av lekdommere enn det lovens ordning i dag legger opp til. Det er først i seksårssakene at meddommerne bør tiltre den dømmende rett, og da i et antall av fire.

Borgarting lagmannsrett opprettholder sitt standpunkt fra høringen om at lagmannsretten bør settes med tre fagdommere og fire lekdommere i alle bevisanker.

Advokatforeningen går inn for at meddomsretten i lagmannsretten ved fullstendig anke alltid settes med to fagdommere og syv lekdommere, og at det kreves seks stemmer for domfellelse. Foreningen viser til at det er viktig å videreføre det sterke lekfolkselementet i meddomsretten. På den måten sikres fortsatt variasjon i erfaring og perspektiv i dommerpanelet. Den beste måten å motvirke for sterk innflytelse fra fagdommerne ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, er et størst mulig antall lekdommere i meddomsretten. Det er også vist til at en reduksjon av antallet fagdommere fra tre til to formentlig vil øke kapasiteten i lagmannsrettene og være ressursbesparende. Advokatforeningen mener videre at meddomsretten ved begrenset anke av effektivitetshensyn bør settes med to fagdommere og tre lekdommere.

3.6 Departementets vurdering

3.6.1 Innledning

I samsvar med Stortingets anmodningsvedtak nr. 621 (2014–2015) foreslår departementet at dagens juryordning erstattes av en meddomsrett, der lekmannselementet fremdeles skal stå sterkt.

3.6.2 Fullstendige anker

Departementets utgangspunkt ved vurderingen av meddomsrettens sammensetning er at den må ivareta grunnprinsippene i vår straffeprosessordning. Meddomsrettens sammensetning bør fremstå betryggende og rettssikker og legge til rette for at avgjørelsen blir truffet på grunnlag av en riktig anvendelse av rettsreglene på et saksforhold som er fastsatt korrekt. Behandlingen av straffesaker må ha allmennhetens tillit. Sammensetningen kan følgelig ikke være slik at legitimiteten til lagmannsrettens avgjørelser svekkes. Disse hensynene krysses i en viss utstrekning av hensynet til at saksavviklingen skal være hurtig og ikke for kostbar.

En sentral premiss for vurderingen, som både Juryutvalget og Stortinget har stilt seg bak, er at lekdommerne skal være i flertall i saker som i dag behandles med lagrette. Lekdommerne utgjør en viktig rettssikkerhetsgaranti. De tilfører et verdifullt skjønn og kan være et viktig korrektiv til fagdommerne, særlig i kraft av sin livserfaring. Departementet er av den klare oppfatningen at meddomsrettens sammensetning bør sikre et sterkt lekdommerinnslag.

Departementet går videre inn for at lagmannsrettens sammensetning skal være den samme ved alle fullstendige anker, uavhengig av strafferamme eller andre forhold. Departementet kan ikke se at det i disse sakene er tungtveiende hensyn som taler for å skille mellom alvorlige og mindre alvorlige saker. Departementet mener dessuten at grensen mellom to former for meddomsrett ved fullstendige anker vil være vanskelig å trekke, selv om en anvender flere avgrensningskriterier enn kun strafferammen. Under enhver omstendighet taler systemhensyn for så få særordninger som mulig. Samme sammensetning av meddomsretten i alle fullstendige ankesaker vil representere en rettsteknisk forenkling og legge til rette for en robust og oversiktlig prosessordning.

Når det gjelder det samlede dommerkollegium, er det etter departementets syn ikke klare holdepunkter for at en sammensetning med flere enn syv dommere vil gi riktigere avgjørelser og styrke rettssikkerheten. Etter det departementet er kjent med, er det heller ikke reist kritikk av betydning mot gjeldende dommerkollegium på syv dommere i fullstendige anker som ikke behandles med lagrette. Dessuten vil et større kollegium enn syv, der alle skal delta i alle avgjørelser som treffes, være mer tungrodd. Når departementet ikke har klare holdepunkter for at en større forsamling enn syv gir en mer rettssikker behandling av saken, er det ikke grunnlag for å gå inn for en tallmessig utvidelse av meddomsretten. Departementet er dessuten enig med et samlet utvalg i at «et dommerkollegium på syv medlemmer gir et tilstrekkelig tungt og verdig uttrykk, som passer med den stemning av høytid og alvor lagmannsretten bør symbolisere ved behandlingen av skyldspørsmålet i en straffesak», jf. NOU 2011: 13 punkt 9.8.4 side 130. Departementet ser også faren for at et for stort dommerkollegium kan føre til at lekdommerne i større grad vil vegre seg for å gi uttrykk for sin mening under rådslagningen. Departementet ser heller ikke bort fra at det kan være mer belastende for aktørene å forklare seg for retten dersom dommerkollegiet er stort, ikke minst for fornærmede i saker av særlig krenkende art.

Selv om økonomiske hensyn ikke er et avgjørende argument, vil en sammensetning med flere enn syv dommere også være mer ressurskrevende og vanskelig la seg forsvare for behandling av fullstendige ankesaker i det nedre sjikt. En større meddomsrett vil også medføre at lagmannsrettene – så langt det er mulig – i større grad må bygges om. Ifølge opplysninger departementet har innhentet fra Domstoladministrasjonen, vil en modell med flere enn syv personer ved dommerbordet medføre at de fleste rettssalene i lagmannsrettene som benyttes til meddomsrettssaker/lagrettesaker, må bygges om. Dette vil være kostbart. Etter departementets syn er det ikke et alternativ at lekdommerne sitter på lagrettens nåværende plasser. Departementet er enig med et samlet utvalg i at det vil gi et uheldig signal om fagdommerne sitter på podiet, mens meddommerne sitter nede i salen. I en meddomsrett hvor fagdommerne og lekdommerne er likeverdige, bør likheten også komme til uttrykk ved at hele dommerkollegiet sitter ved dommerbordet. Siden departementet går inn for at lagmannsrettens sammensetning skal være den samme ved alle fullstendige anker, vil en løsning der lekdommerne sitter atskilt fra fagdommerne uansett kreve store ombygginger.

Departementet mener etter dette at retten ikke bør settes med flere enn syv dommere. De aktuelle alternativene vil da være å sette retten med to fagdommere og fem lekdommere eller med tre fagdommere og fire lekdommere, slik sammensetningen er i dag.

Departementet har vært i tvil om hvilken løsning som bør velges, men har etter en bred og samlet vurdering falt ned på meddomsrettsfraksjonens forslag om at lagmannsretten i fullstendige anker skal settes med to fagdommere og fem lekdommere.

Departementet har vurdert innvendingene fra enkelte høringsinstanser mot at retten skal settes med to fagdommere, herunder at en sammensetning med tre fagdommere er nødvendig for å gi retten tilstrekkelig juridisk kompetanse, og at retten blir særlig sårbar ved forfall hos en av fagdommerne. Departementet er i tvil om hvor langt innvendingene rekker.

En ordning med to fagdommere har vært prøvd ut i lagmannsretten tidligere, og departementet har ikke holdepunkter for at ordningen skapte særlige utfordringer. I perioden fra 1990 til to-instansreformen i 1995 ble lagmannsretten i saker om fornyet behandling av skyldspørsmålet i dommer fra tingretten, satt som meddomsrett med to fagdommere og tre meddommere, såkalt «liten meddomsrett». Samme prosessform ble valgt for saker som ble behandlet på ny etter tilsidesettelse av juryens kjennelse. Hovedbegrunnelsen for å velge to fagdommere var effektivitets- og ressurshensyn, samtidig som ordningen ble funnet fullt ut betryggende. Innvendinger under høringen om svekket juridisk kompetanse, mulig økt antall anker til Høyesterett, at det kunne være vanskelig for meddommerne å ta stilling dersom to fagdommere var uenige, og at det ville være vanskelig å fortsette saken hvis en fagdommer fikk forfall, ble ikke funnet tilstrekkelig tungtveiende av departementet. Justiskomiteen var enig og betegnet ordningen som fullt ut betryggende, jf. Innst. O. nr. 106 (1988–89) side 5. Det vises til Juryutvalgets omtale av dette i NOU 2011: 13 punkt 9.8.2 side 126–127.

Departementet er enig i at en sammensetning med tre fagdommere vil være sterkere rent juridisk, men mener som meddomsrettsfraksjonen at to fagdommere vil gi retten den nødvendige juridiske kompetanse.

Spørsmålet om saken bør fortsette med bare én fagdommer ved forfall, slik domstolloven § 15 åpner for, vil måtte avgjøres av den samlede rett og bero på en totalvurdering. Hvis retten kommer til at fortsatt pådømmelse ikke vil være forsvarlig, for eksempel fordi saken reiser spesielt kompliserte spørsmål, vil den kunne utsettes eller begynnes på nytt med fulltallig rett. I tilknytning til spørsmålet om fagdommerforfall vil departementet også vise til domstolloven § 12 tredje ledd, som gir adgang til i vidløftige saker å bestemme at et varamedlem for fagdommerne skal følge forhandlingene og tre inn i retten om noen av fagdommerne får forfall. Departementet vil ikke foreslå endringer i bestemmelsen, og den må kunne anvendes også ved en sammensetning med to fagdommere. En varafagdommer kan være særlig aktuelt når saken går over lang tid, og spesielt i tider med økt risiko for sykdom. Departementet ser ikke bort fra at denne adgangen kan komme til å bli benyttet noe oftere enn i dag, dersom antallet fagdommere reduseres fra tre til to.

Når det gjelder saker som har vært behandlet med forsterket rett i tingretten (to fagdommere og tre meddommere), kan det innvendes at lagmannsretten bør settes med flere fagdommere enn to. Selv om departementet har forståelse for synspunktet, ikke minst av systemhensyn, mener departementet at en ordning der en avgjørelse av skyldspørsmålet mot tiltalte krever minst fem av syv stemmer, gir en mer robust og rettssikker behandling av saken enn gjeldende ordning for tingretten. I tillegg vil tiltalte i alle meddomsrettssaker i tingretten kunne dømmes mot fagdommernes stemmer, mens det i lagmannsretten – etter forslaget her – fortsatt vil være et krav at både meddommere og minst én fagdommer har funnet tiltalte skyldig, jf. punkt 6.2 nedenfor. Samlet mener departementet at en meddomsrett på syv medlemmer, i saker som har vært behandlet med forsterket rett i tingretten, innebærer en forsterkning ved overprøvingen av skyldspørsmålet i lagmannsretten.

Departementet ser at det også er andre fordeler ved at retten settes med tre fagdommere, som å unngå stemmelikhet mellom fagdommerne. Tre fagdommere er også den normale sammensetningen av lagmannsretten i andre saker. I avveiningen mellom å styrke lekmannselementet og å beholde tre fagdommere, har departementet likevel falt ned på at sistnevnte må vike.

Departementet er enig med et samlet utvalg i at prosessordningen som skal tre i stedet for lagrette, må ha et betydelig lekmannsinnslag. Dette er også en forutsetning for Stortingets anmodningsvedtak. Et sterkt innslag av lekdommere vil gi lagmannsretten bred kompetanse og sikre at allmennheten er godt representert. Dersom meddomsretten settes sammen slik at lekdommerne er i betydelig flertall – slik som ved ordningen to fagdommere og fem meddommere – mener departementet at hensynet er godt ivaretatt. Styrkeforholdet mellom fagdommere og lekdommere vil da forskyves i lekdommernes favør sammenliknet med gjeldende meddomsrettssammensetning. En meddomsrett bestående av tre fagdommere og fire meddommere gir en relativ meddommerinnflytelse på ca. 57 prosent, mens en sammensetning med to fagdommere og fem meddommere gir en relativ meddommerinnflytelse på ca. 71 prosent. Med fem meddommere mot to fagdommere vil overtallet bli så stort at lekdommergruppen blir klart dominerende. En domfellelse vil dessuten forutsette at et flertall av lekdommerne har stemt for skyld, i motsetning til ved dagens meddomsrettssammensetning der det er tilstrekkelig at halvparten av lekdommerne har gått inn for det. Dette elementet fra juryordningen blir således videreført og styrker lekmannsdeltakelsen.

Sentralt for departementet har også vært meddomsrettsfraksjonens argument om at dersom meddomsretten skal erstatte juryordningen i alvorlige straffesaker, kan en løsning med fire meddommere bli oppfattet som en for sterk reduksjon av antallet lekdommere holdt opp mot antallet fagdommere. Det er viktig at ordningen som trer i stedet for juryordningen, har den nødvendige legitimitet og tillit i befolkningen. En meddomsrettsordning med tre fagdommere og fire meddommere i alle fullstendige anker kan bli oppfattet som en for radikal omlegging ved opphevingen av juryordningen.

Departementet vil dessuten være lydhør for tilbakemeldinger, ikke minst fra lagmannsrettene selv, om de praktiske virkningene av ordningen med to fagdommere og fem meddommere etter at den har virket en stund. Departementet legger til grunn at en eventuell senere omlegging til tre fagdommere og fire meddommere uansett ikke vil medføre store lovgivningsmessige eller administrative utfordringer.

På denne bakgrunn foreslår departementet at retten i de fullstendige ankesakene settes med to fagdommere og fem meddommere, jf. forslag til endringer i straffeprosessloven § 332.

For militære straffesaker i krigstid, jf. straffeprosessloven § 466 annet ledd, går departementet inn for å videreføre gjeldende rett, det vil si sammensetningen med tre fagdommere og fire millitære meddommere. En bredere vurdering av om det er grunnlag for en annen sammensetning også i disse sakene, vil bli foretatt i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov.

3.6.3 Anker over straffutmålingen

For departementet er det ikke aktuelt med en ren fagdommersammensetning i alle straffutmålingsanker. Behovet for demokratisk kontroll med domstolenes virksomhet gjør seg gjeldende også ved avgjørelsen av spørsmål om straff.

Departementet ser at det er hensyn som taler for lekdommerinnslag i alle straffutmålingsanker, slik et samlet Juryutvalg går inn for, jf. NOU 2011: 13 punkt 9.7.3 side 124–125. Utmåling av straff er sterkt knyttet til den alminnelige rettsfølelsen. Lekdommere bidrar til kontakt mellom rettspleien og allmennheten og har betydning for rettsavgjørelsenes legitimitet.

På den annen side tar departementet i betraktning at utmåling av straff hører til et område hvor fagdommernes juridiske vurdering og skjønn ofte vil være avgjørende. Selv om det i den konkrete saken alltid er rom for et individuelt skjønn, vil straffutmålingen i stor grad bestå i å tilpasse straffen i den enkelte saken til det alminnelige straffutmålingsnivået, slik dette er fastlagt særlig ved Høyesteretts avgjørelser. Den konkrete utmåling av straffen vil i siste instans kunne avgjøres av fagdommere i Høyesterett.

Hensynet til å unngå særordninger taler for at dommersammensetningen skal være lik for alle anker over straffutmålingen, på samme måte som for forslaget for de fullstendige ankesakene. Departementet mener imidlertid at det vil føre for langt om alle straffutmålingsanker skal settes med lekdommere. Som påpekt av flere høringsinstanser, vil bruk av meddommere i de mindre alvorlige utmålingsankene føre til økt bruk av ressurser som neppe står i forhold til det man kan oppnå i form av en mer betryggende overprøving av tingrettens straffutmåling. Departementet peker dessuten på at effektivitetshensyn taler for å unnlate meddommere i de mindre alvorlige sakene. At saken behandles hurtig, er av sentral betydning for tiltaltes rettsikkerhet og ønskelig for sakens øvrige aktører.

Departementet har etter en samlet vurdering blitt stående ved at hovedlinjene i gjeldende rett om sammensetningen av lagmannsretten ved behandling av straffutmålingsanker bør videreføres. For å harmonisere med sammensetningen i de fullstendige ankesakene, går departementet inn for at retten i de såkalte seksårssakene settes med to fagdommere og fem lekdommere, og ikke med tre fagdommere og fire lekdommere som etter gjeldende rett. I de øvrige straffutmålingsankene skal lagmannsretten settes med tre fagdommere som i dag.

Det er et spørsmål hvor en bør trekke grensen for når en straffutmålingsanke skal behandles med lekdommere. Den gjeldende grensen på seks års fengsel er etter departementets syn et egnet utgangspunkt, men fremstår noe tilfeldig og strekker trolig heller ikke helt til som kriterium. Straffetrusselen gjenspeiler ikke alltid sakens alvor. Den utmålte straffen kan dessuten variere betydelig, og i mange tilfeller være høyere for saker med lavere strafferamme enn for seksårssakene. Grensen bør også ses i sammenheng med reglene om ankesiling. Det er automatisk ankebehandling for bevisanker der strafferammen er fengsel i mer enn seks år, jf. straffeprosessloven § 321. Straffeprosessutvalget har foreslått at den ubetingede ankeretten ikke skal videreføres, og at alle saker skal siles etter et generelt vilkår, se NOU 2016: 24 punkt 20.4.4.3 side 445. I likhet med spørsmålet om når en straffutmålingsanke skal behandles med lekdommere, er det for silingsspørsmålet ikke gitt hvor en eventuell grense skal trekkes. Departementet går inn for at grensen for når lekdommere skal delta ved anke over straffutmålingen, inntil videre videreføres som i dag, og at spørsmålet vurderes nærmere, og i sammenheng med regelverket for øvrig, ved oppfølgingen av Straffeprosessutvalgets utredning.