6 Saksbehandlingen i meddomsrettssaker
6.1 Rådslagning
Etter gjeldende rett holdes rådslagning i meddomsrettssaker for stengte dører, jf. straffeprosessloven § 31. Forhandlingene ledes av lagmannen eller den lagdommer som tjenestegjør for vedkommende, jf. straffeprosessloven § 32 jf. domstolloven § 12. Lekdommerne får veiledning om rådslagningen av lederen. Det er ikke gitt nærmere retningslinjer for gjennomføringen av rådslagningen.
Meddomsrettsfraksjonen har i NOU 2011: 13 tatt opp spørsmålet om det er behov for nærmere regler for gjennomføringen av domskonferanser, jf. punkt 10.3.1.1 side 167. Fraksjonen peker på at det ikke er påvist et behov for slike regler utover det som fremgår av straffeprosessloven kapittel 5 og som følger av god dommerskikk, og viser videre til at en nærmere utredning av behovet for å regulere gjennomføringen av domskonferansene i meddomsrettssaker under enhver omstendighet bør gjøres samlet for første og annen instans.
Under høringen har Borgarting lagmannsrett understreket følgende:
«[E]n rådslagning må legges opp slik det er mest hensiktsmessig for å behandle de retts- og bevisspørsmål den aktuelle saken reiser. Det er således behov for fleksibilitet. En instruks kan derfor lett bli for rigid hvis den skal inneholde mer enn rene selvfølgeligheter (som at rettens leder skal gjennomgå prinsippene om bevisbyrde og beviskrav samt understreke hva det kan legges vekt på ved avgjørelsen, jf straffeprosessloven § 305). Som meddomsrettsfraksjonen i utvalget fremholder, er det heller ikke påvist noe behov for å regulere rådslagningen i meddomsrettssaker. Likevel ser Borgarting lagmannsrett at det kan være ønskelig med en noe større ensartethet i måten rådslagninger legges opp på. En avventer derfor et eventuelt forslag fra departementet. Retningslinjer for gjennomføring av rådslagningen i meddomsrettsaker vil for øvrig ha størst betydning for tingrettene.»
Departementet er i hovedsak enig i det som er fremholdt av Juryutvalgets meddomsrettsfraksjon og under høringen og foreslår i denne omgang ingen endringer i reglene om rådslagning. Departementet kommer tilbake til spørsmålet ved oppfølgingen av NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov.
6.2 Stemmegivning
Etter gjeldende rett kreves det i lagrettesaker tilslutning fra minst syv av ti lekdommere og to av tre fagdommere for å kjenne tiltalte skyldig, jf. straffeprosessloven §§ 372 og 376 c. I meddomsrettssaker er kravet minst fem av rettens syv medlemmer, jf. § 35.
Et samlet Juryutvalg går inn for å opprettholde kravet om kvalifisert flertall for domfellelse, jf. NOU 2011: 13 punkt 8.11 side 109. I tillegg skal det være en forutsetning for sammensetningen av meddomsretten at en avgjørelse av skyldspørsmålet som går imot tiltalte, må ha tilslutning fra minst to lekdommere og minst én fagdommer («den doble rettssikkerhetsgarantien»), jf. punkt 9.8.3 side 129. Det foreslås ingen endringer i stemmegivningen for øvrig.
Under høringen har Borgarting lagmannsrett uttalt at det fortsatt bør være et krav om kvalifisert flertall for avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede:
«Dersom retten består av sju dommere (3+4 eller 2+5) bør kravet, som nå, være fem stemmer. Ved 3+4 sikrer man da også at minst en fagdommer må stemme for skyld for at dette skal bli resultatet.»
Gulating lagmannsrett viser til at gjeldende ordning sikrer meddommernes innflytelse ved reglene om kvalifisert flertall, og at «[d]ette er en god regel som etter lagmannsrettens oppfatning bør beholdes».
I likhet med et samlet utvalg mener departementet at det bør stilles krav om kvalifisert flertall for domfellelse. Det har ikke kommet frem synspunkter under høringen som endrer departementets oppfatning på dette punktet. Departementet er videre enig med utvalget i at det ville være betenkelig av hensyn til uskyldspresumsjonen og risikoen for uriktig domfellelse å nøye seg med simpel stemmeovervekt. Et krav om enstemmighet vil på den annen side være for strengt og svekke effektiviteten i strafferettshåndhevelsen. En ordning der minst fem av rettens syv medlemmer må stemme for domfellelse, gir god sikkerhet mot uriktige domfellelser. Stemmekravet foreslås derfor videreført som i dag.
Med dagens sammensetning av meddomsretten vil en avgjørelse av skyldspørsmålet som går imot tiltalte, ha tilslutning fra minst to lekdommere og én fagdommer. Det vil ellers ikke være mulig å oppnå fem stemmer for domfellelse. Den doble rettssikkerhetsgarantien er dermed oppfylt. Departementet mener som utvalget at også denne ordningen bør videreføres av hensyn til en robust og rettssikker avgjørelse av skyldspørsmålet. Høringen har ikke gitt grunnlag for å se annerledes på spørsmålet. For å sikre at en avgjørelse til ugunst for tiltalte fortsatt må ha tilslutning fra minst én fagdommer når meddomsretten settes med to fagdommere og fem meddommere, må dette fremgå uttrykkelig av loven, jf. forslag til endring av straffeprosessloven § 35 første ledd annet punktum. Departementet kan imidlertid ikke se at det er behov for å lovfeste et krav om at også minst tre meddommere må stemme for skyld, slik meddomsrettsfraksjonen foreslår. Dette vil følge direkte av kravet om kvalifisert stemmeflerhet.
6.3 Øvrige saksbehandlingsregler
Departementet går i denne proposisjonen ikke inn for å endre saksbehandlingsreglene for meddomsrettssaker i lagmannsretten utover det som fremkommer ovenfor. En bred og helhetlig vurdering av behovet for endringer, herunder om separat rådslagningsrett for meddommerne, avstemning ved straffutmålingen etter å ha stemt for frifinnelse og muligheten for skriftlig behandling av ankesaker, vil foretas i tilknytning til oppfølgingen av NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. En vurdering av saksbehandlingsreglene bør under enhver omstendighet skje samlet for første- og annen instans.
Departementet vil likevel bemerke at en ikke har merket seg kritikk mot de gjeldende saksbehandlingsreglene for saker som går for meddomsrett og legger til grunn at det er uproblematisk at reglene – i hvert fall inntil departementet har vurdert dem i en bredere kontekst i forbindelse med ny straffeprosesslov – kan få anvendelse også for sakene som i dag behandles med lagrette. Dette innebærer at saker som i dag går for lagrette, skal behandles på samme måte som øvrige fullstendige ankesaker for lagmannsretten. Departementet ser heller ikke grunn til å endre reglene om ankesiling nå. Også dette vil bli vurdert i forbindelse med departementets oppfølging av Straffeprosessutvalgets utredning.