6 Økonomiske og administrative konsekvenser

6.1 Innledning

Bestemmelsene i den nye forordningen er beskrevet i kapittel 3 og 8. Følgende gis det derfor bare en kort gjennomgang av konsekvensene gjennomføringen av bestemmelsene i norsk rett har for det offentlige, de næringsdrivende, samt for forbrukere.

6.2 Konsekvenser for det offentlige

EØS-vareloven inneholder allerede bestemmelser som pålegger medlemsstatene å opprette et nasjonalt varekontaktpunkt. I Norge er det nasjonale varekontaktpunktet plassert i Nærings- og fiskeridepartementet. Artikkel 9 i forordningen fastsetter at varekontaktpunktenes rolle skal styrkes og presiserer at medlemsstatene må sørge for at de har tilstrekkelig ressurser til å svare på samtlige henvendelser innen fristen på 15 virkedager. Bistanden de yter skal også være gratis. Departementet antar at det økte ansvaret vil medføre noe økt arbeidsmengde for varekontaktpunktet.

Forordning (EU) 2019/515 er den første i EU som henviser til SOLVIT som problemløsningsnettverk. Etter artikkel 8 fremgår det eksplisitt at bedrifter og næringsdrivende kan benytte seg av SOLVIT i de tilfeller der en vare nektes omsatt til tross for prinsippet om gjensidig godkjenning. I tillegg følger det at forvaltningsvedtak fattet i henhold til artikkel 5 må inneholde en henvisning til markedsdeltakerens mulighet til å bruke SOLVIT og framgangsmåtene nevnt i artikkel 8. Forordningen kan derfor medføre en økt arbeidsmengde for det nasjonale SOLVIT-senteret.

Resultatene i årsrapporten fra SOLVIT de seneste årene og erfaringer med dagens ressurssituasjonen hos det nasjonale SOLVIT-senteret tilsier at lovendringen ikke vil medføre vesentlige endringer for hvordan SOLVIT Norge håndterer saker i dag og ha stor betydning for ressurssituasjonen ved senteret. Dette vil imidlertid måtte vurderes på nytt, dersom det ved gjennomføringen av forordningen blir en markant økning i antall saker.

Etter forordning (EF) nr. 764/2008 artikkel 12 plikter EØS-statene å avgi en årlig rapport om anvendelsen av forordningens bestemmelser. Rapporten har for Norges vedkommende blitt sendt til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Det er i forordningen stilt krav til at rapport må inneholde opplysninger om hvor mange forhåndsvarsler, vedtak og unnlatte vedtak som er truffet i henhold til artikkel 6 nr. 1, 2 og 3 i den gjeldende forordningen. Bestemmelsen pålegger myndighetene en plikt til å samle informasjon om sin virksomhet og å rapportere om dette. Etter forordning (EU) 2019/515 om gjensidig godkjenning faller denne årlige rapporteringsplikten bort. Kommisjonen vil kunne hente ut tilstrekkelig informasjon gjennom vedtakene som medlemsstatene er forpliktet til å sende inn løpende gjennom bruk av ICSMS eller RAPEX. Dette vil ha en positiv økonomisk effekt for de nasjonale tilsynsmyndighetene.

Samlet sett antas at den nye forordningen om gjensidig godkjenning av varer vil gi noen endrede økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter. Plikten for nasjonale myndigheter til å sende årlig rapport, bortfaller, mens det vil bli noe mer arbeid for varekontaktpunktet og for det nasjonale SOLVIT-senteret. Etter departementet vurdering vil driften av varekontaktpunktet og det nasjonale SOLVIT-senteret kunne håndteres innenfor departementets nåværende budsjettrammer. Ut over dette er det vanskelig å anslå konkret hvilke administrative og økonomiske konsekvenser forordningen vil få for tilsynsmyndighetene, hvilket vil måtte vurderes på nytt en stund etter at forordningen er trådt i kraft.

6.3 Konsekvenser for næringsdrivende

Vurdert opp mot gjeldende forordning (EF) nr. 764/2008 antas det at forslaget vil ha en positiv økonomisk effekt for næringslivet, ved at næringslivet i større grad sikres like konkurransevilkår og markedsadgang for sine produkter. For eksempel vil det gis økonomiske besparelser for virksomheter, ved at varer i større omfang kan omsettes i andre EØS-land uten at de først må tilpasses nasjonale tekniske regler.

6.4 Konsekvenser for forbrukere

Reglene som foreslås vil etter departementets vurdering være positive også for forbrukere. Hensikten med reglene er å stimulere til økt handel med varer på tvers av landegrensene i EØS, samtidig som at varene som er omsatt i det indre marked skal oppfylle strenge krav til viktige samfunnshensyn som sikkerhet, helse og miljø. Nedbygging av handelshindringer vil i alminnelighet føre til økt handel og konkurranse, hvilket vil komme forbrukere også i Norge til gode i form av bredere tilbud og lavere priser på varer.

En viktig intensjon med reglene er at varene som omsettes i det indre marked skal være trygge. Det er derfor stilt strenge krav til at forordningen bidrar til at forbrukere har tillit til at alle varer omsatt i EØS er trygge.