4 Nærmere om de enkelte bestemmelser i protokollen

Fortalen viser bl.a. til behovet for å forbedre beskyttelsen av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt og for å fastsette en forsterket ordning for beskyttelse av særskilt utpekte kulturverdier, og at det er nødvendig å supplere Haag-konvensjonen med tiltak for å styrke gjennomføringen.

Protokollens kapittel 1 inneholder definisjoner, angir anvendelsesområder for protokollen og forholdet mellom protokollen og konvensjonen.

Artikkel 1 definerer bl.a. hva som menes med «part», «kulturverdier», «forsterket beskyttelse», «militært mål», «listen» og «ulovlig» mv. Med «listen» menes den internasjonale listen over kulturverdier under forsterket beskyttelse fastsatt i samsvar med artikkel 27 nr. 1 bokstav b).

Artikkel 2 fastsetter at protokollen supplerer konvensjonen når det gjelder forholdet mellom partene.

Artikkel 3 omhandler virkeområde. I tillegg til bestemmelsene som skal gjelde i fredstid, skal protokollen gjelde i situasjoner nevnt i artikkel 18 nr. 1 og 2 i konvensjonen, som omtaler væpnet konflikt mellom to eller flere statsparter eller hel og delvis okkupasjon av statspart til konvensjonen, og i artikkel 22 nr. 1 som omtaler framgangsmåte ved megling mellom parter i konflikten. Når en av partene i en væpnet konflikt ikke er bundet av protokollen, skal partene være bundet av den i forhold til hverandre.

Artikkel 4 bestemmer forholdet mellom de to formene for beskyttelse, og det går fram at kulturverdier ikke samtidig kan ha en spesiell beskyttelse etter konvensjonen og forsterket beskyttelse etter protokollen.

Protokollens kapittel 2 omhandler alminnelige bestemmelser om beskyttelse.

Artikkel 5 regulerer forberedende tiltak for å sikre kulturverdier i fredstid. Forberedende tiltak i fredstid skal, når det er hensiktsmessig, omfatte utarbeiding av inventarlister, planlegging av nødtiltak for beskyttelse mot brann eller bygningssvikt, forberedelse av flytting av rørlige kulturverdier eller å sørge for tilstrekkelig beskyttelse av slike verdier på stedet, og utpeking av vedkommende myndigheter som skal være ansvarlige for å sikre kulturverdier.

Artikkel 6 omhandler respekt for kulturverdier. I de tilfellene man kan tilsidesette konvensjonen gjennom angrep på kulturverdier, kan en tilsidesettelse på grunnlag av tvingende militær nødvendighet i samsvar med artikkel 4 nr. 2 i konvensjonen, bare gjøres gjeldende for å rette en fiendtlig handling mot kulturverdier når vedkommende kulturverdi ut fra sin funksjon har blitt gjort til et militært mål, så lenge det ikke er mulig å velge mellom slik bruk av kulturverdien og en annen gjennomførlig måte å skaffe seg en lignende militær fordel på.

Artikkel 7 omtaler de forholdsreglene som må tas under et angrep. Uten at det berører andre forholdsregler som kreves i internasjonal humanitærrett ved gjennomføring av militære operasjoner, skal hver part i konflikten gjøre alt som er mulig for å forvisse seg om at målene som skal angripes, ikke er kulturverdier som er beskyttet av artikkel 4 i konvensjonen. Videre skal partene ta alle mulige forholdsregler ved valg av angrepsmidler og -metoder med sikte på å unngå eller i hvert fall å minske tilfeldig skade på kulturverdier som er beskyttet av artikkel 4 i konvensjonen mv.

Artikkel 8 omhandler forholdsregler mot virkningene av kamphandlinger. Partene i konflikten skal så langt det er gjennomførbart flytte rørlige kulturverdier som er i nærheten av militære mål og unngå å plassere militære mål i nærheten av kulturverdier.

Artikkel 9 omtaler okkupantens plikt til blant annet å hindre ulovlig eksport av kulturverdier eller å hindre ulovlige arkeologiske utgravinger.

Protokollens kapittel 3 beskriver den nye beskyttelsesgraden – forsterket beskyttelse.

Artikkel 10 fastsetter at kulturverdier som har krav på forsterket beskyttelse etter protokollen, skal være av største betydning for menneskeheten («of the greatest importance for humanity»). Det innebærer at forsterket beskyttelse under protokollen vil være på et høyere nivå enn spesiell beskyttelse under konvensjonen. Dette gir totalt tre beskyttelsesgrader etter konvensjonen og protokollen:

Artikkel 11 omtaler rutiner ved innvilgelse av forsterket beskyttelse. Hver part bør sende inn til komiteen en liste over kulturverdier som parten akter å be om forsterket beskyttelse for. Det fastsettes bl.a. at en beslutning om å innvilge eller nekte forsterket beskyttelse bare kan tas på grunnlag av kriteriene nevnt i artikkel 10. Ved utbrudd av kamphandlinger kan en part i konflikten som hastesak anmode om forsterket beskyttelse av kulturverdier under sin jurisdiksjon eller kontroll ved å inngi en anmodning om dette til komiteen.

Artikkel 12 fastsetter at det skal være immunitet for kulturverdier under forsterket beskyttelse. Det fastslås at man ikke kan bruke objekt som har forsterket beskyttelse, eller disses nærmeste omgivelser, som støttepunkt i militære handlinger.

Artikkel 13 regulerer tap av forsterket beskyttelse. Kulturverdier under forsterket beskyttelse skal miste denne beskyttelsen bare dersom denne beskyttelsen blir midlertidig eller varig opphevet i samsvar med artikkel 14, eller dersom, og så lenge som, kulturverdiene på grunn av sin bruk har blitt et militært mål.

Artikkel 14 omtaler tap av forsterket beskyttelse, enten varig eller midlertidig.

Protokollens kapittel 4 omhandler strafferettslig ansvar og jurisdiksjon.

Artikkel 15 fastsetter hva som skal regnes som alvorlige brudd på bestemmelsene i protokollen. Som alvorlige brudd på protokollen regnes å gjøre kulturverdier under forsterket beskyttelse til gjenstand for angrep, bruke kulturverdier under forsterket beskyttelse eller de umiddelbare omgivelsene som støtte for militære handlinger, gjøre omfattende ødeleggelse eller tilegnelse av kulturverdier, angrep på kulturverdier, tyveri, plyndring eller urettmessig tilegnelse av og all vandalisme rettet mot kulturverdier.

Det fastsettes at hver part skal treffe nødvendige tiltak for å straffebelegge i sin nasjonale lovgivning de overtredelsene som er fastsatt i denne artikkelen. I dette arbeidet skal partene etterleve alminnelige rettslige og folkerettslige prinsipper, blant annet reglene som utvider det individuelle strafferettslige ansvaret til andre personer enn dem som direkte utførte handlingen.

Artikkel 16 omhandler jurisdiksjon. Hver part skal treffe de lovgivningstiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over overtredelser fastsatt i artikkel 15 nr. 1 i følgende tilfeller:

1. når en slik overtredelse er begått på territoriet til vedkommende stat,

2. når den påståtte overtrederen er statsborger i vedkommende stat,

3. ved overtredelser fastsatt i artikkel 15 bokstav a) til c), når den påståtte overtrederen oppholder seg på partens territorium.

Det fastsettes at protokollen i utgangspunktet ikke avskjærer individuelt strafferettslig ansvar eller utøvelse av jurisdiksjon etter nasjonal lovgivning og folkeretten, og at den ikke berører utøvelse av jurisdiksjon etter internasjonal sedvanerett.

Artikkel 17 omhandler rettsforfølging av overtredelser av protokollen. Parten som territoriet der den påståtte overtrederen oppholder seg tilhører, skal uten unntak og uten ugrunnet opphold oversende saken til vedkommende myndigheter med sikte på rettsforfølging, med behandling i samsvar med partens nasjonale lovgivning eller eventuelt i samsvar med relevante regler i folkeretten.

Artikkel 18 regulerer utlevering av overtredere mellom partene. Overtredelsene som er fastsatt i artikkel 15 nr. 1 bokstav a) til c), skal anses å være tatt med som overtredelser som kvalifiserer for utlevering i enhver utleveringsavtale som eksisterte mellom noen av partene før denne protokoll trådte i kraft. Partene forplikter seg til å ta med slike overtredelser i alle utleveringsavtaler som senere blir inngått mellom dem.

Artikkel 19 sier at partene skal gi hverandre gjensidig bistand i straffesaker som gjelder overtredelse av artikkel 15.

Artikkel 20 bestemmer at en anmodning om utlevering eller om gjensidig juridisk bistand grunnet på slike overtredelser, ikke kan avslås bare på det grunnlaget at det dreier seg om en politisk overtredelse eller en overtredelse som er forbundet med en politisk overtredelse, eller en overtredelse som er inspirert av politiske motiver.

Artikkel 21 omtaler statspartens ansvar for å treffe tiltak ved brudd på konvensjonen og protokollen.

Protokolles kapittel 5 regulerer beskyttelse av kulturverdier i ikke-internasjonale væpnede konflikter.

Artikkel 22 omhandler væpnede konflikter som ikke er av internasjonal art. Den fastsetter at protokollen kommer til anvendelse ved ikke-internasjonale væpnete konflikter. Dette betyr at protokollen ikke kommer til anvendelse i forbindelse med opptøyer og isolerte og sporadiske voldshandlinger, da dette ikke anses som situasjoner med væpnet konflikter. Det fremgår bl.a. at UNESCO kan tilby sine tjenester til partene i konflikten.

Protokollens kapittel 6 regulerer institusjonelle forhold.

Artikkel 23 sier at det skal avholdes et partsmøte som skal kalles sammen til samme tid som UNESCO holder generalkonferanse, og i samarbeid med møtet til de kontraherende partene, dersom generaldirektøren har kalt inn til et slikt møte. Partsmøtet skal vedta sin forretningsorden. Partsmøtets funksjoner skal være å velge komitémedlemmene, godkjenne retningslinjene som er utarbeidet av komiteen, føre tilsyn med komiteens bruk av fondet mv.

Artikkel 24 sier at partsmøtet skal velge en komité på tolv medlemmer, med en funksjonstid på fire år, for beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt. Komiteen skal møtes en gang i året. Partene skal søke å få til en rettferdig representasjon av de forskjellige regionene og kulturene i verden. Representanter skal være personer som er sakkyndige på områdene kulturarv, forsvar eller folkerett.

Artikkel 25 regulerer mandatperiode, og det fremgår at en part skal velges til komiteen for fire år og skal kunne velges på nytt umiddelbart bare én gang.

Artikkel 26 sier at komiteen skal vedta sin forretningsorden. Komiteen er beslutningsdyktig når et flertall av medlemmene er til stede. Beslutninger i komiteen skal tas av et flertall på to tredeler av komitémedlemmene som avgir stemme. Medlemmene skal ikke delta i stemmegivning i saker som gjelder kulturverdier som er berørt av en væpnet konflikt som de er part i.

Artikkel 27 viser til at komiteen skal utarbeide retningslinjer for gjennomføring av protokollen, innvilge eller oppheve midlertidig eller varig forsterket beskyttelse for kulturverdier og opprette, ajourføre og fremme listen over kulturverdier under forsterket beskyttelse. Videre skal komiteen overvåke og føre tilsyn med gjennomføringen av protokollen og fremme identifikasjonen av kulturverdier under forsterket beskyttelse, behandle rapporter fra partene, og utarbeide sin egen rapport om gjennomføringen av protokollen til partsmøtet mv.

Komiteen skal samarbeide med internasjonale og nasjonale statlige og ikke-statlige organisasjoner, for eksempel organisasjoner som har et formelt forhold til UNESCO, blant andre Den internasjonale Blue Shield-komitéen (ICBS) og delorganisasjoner av denne. Representanter for Det internasjonale senter for studier av konservering og restaurering av kulturminner (Roma-senteret) (ICCROM) og for Den internasjonale Røde Kors-komitéen (ICRC), kan også inviteres til å være til stede som rådgivere.

Artikkel 28 fastsetter at UNESCOs sekretariat skal assistere komiteen i dens arbeide.

Artikkel 29 sier at det skal det opprettes et fond for beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt. Fondet skal kunne gi tilskudd til forberedende tiltak i fredstid eller til nødtiltak under væpnet konflikt. Fondet skal være basert på frivillige bidrag fra statspartene og andre.

Protokollens kapittel 7 omhandler informasjonsspredning og internasjonal hjelp og samarbeid.

Artikkel 30 sier at partene med hensiktsmessige midler, og særlig ved hjelp av opplysnings- og informasjonsprogrammer, skal søke å styrke forståelse og respekt for kulturverdier i hele befolkningen.

Artikkel 32 sier bl.a. at en part kan be komiteen om internasjonal bistand.

Protokollens kapittel 8 omhandler gjennomføring av protokollen.

Artikkel 35 regulerer mekling spesielt. Bl.a. skal beskytterstatene tilby sin velvillige mellomkomst i alle tilfeller der de anser det som nyttig for beskyttelse av kulturverdier, særlig dersom det er uenighet mellom partene i konflikten om anvendelsen eller fortolkningen av bestemmelsene i protokollen.

Artikkel 36 fastsetter at i en konflikt der det ikke er oppnevnt beskytterstater, kan generaldirektøren tilby sin velvillige mellomkomst eller søke andre former for mekling, med sikte på å oppnå enighet.

Artikkel 38 omhandler statenes ansvar. Ingen bestemmelse i protokollen som gjelder individuelt strafferettslig ansvar skal berøre ansvaret som statene har etter folkeretten, herunder plikten til å betale krigsskadeerstatning.

Protokollens kapittel 9 inneholder sluttbestemmelser.

Artikkel 40 fastsetter at protokollen skal være datert 26. mars 1999. Den skal være åpen for undertegning for de kontraherende parter i Haag fra 17. mai 1999 til 31. desember 1999.

Artikkel 41 sier at protokollen er gjenstand for partenes ratifikasjon, godtaking eller godkjenning.

Artikkel 42 sier at protokollen er åpen for tiltredelse for andre kontraherende parter fra 1. januar 2000.

Artikkel 43 fastslår at protokollen skal tre i kraft tre måneder etter at tjue ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter har blitt deponert. Deretter skal protokollen tre i kraft for hver part tre måneder etter at parten har deponert ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet.

Artikkel 44 regulerer ikrafttredelse under væpnede konflikter. Det fremgår at situasjonene som er nevnt i artikkel 18 og 19 i konvensjonen, medfører at ratifikasjoner deponert av partene i konflikten før eller etter at kamphandlingene eller okkupasjonen har begynt, får øyeblikkelig virkning. I slike tilfeller skal generaldirektøren på raskest mulig måte oversende meddelelsene som er nevnt i artikkel 46.

Artikkel 45 gir hver part rett til å si opp protokollen. Oppsigelsen skal tre i kraft ett år etter at oppsigelsesdokumentet er mottatt.

Artikkel 46 sier at generaldirektøren skal gi alle kontraherende parter opplysninger om alle ratifikasjons-, godtakings-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter eller om oppsigelser av protokollen.

Artikkel 47 sier at protokollen på anmodning fra generaldirektøren skal registreres hos sekretariatet i De forente nasjoner, i samsvar med artikkel 102 i FN-pakten.