3 Gjeldende rett og praksis

3.1 Den offentlige godkjenningen av helsepersonell – autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Autorisasjon og lisens utgjør sammen med spesialistgodkjenning den offentlige godkjenningen av helsepersonell. Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) kapittel 9 regulerer vilkårene for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, mens kapittel 10 regulerer tildeling og bortfall.

Helsepersonelloven § 48 lister opp 29 helsepersonellgrupper som har rett til autorisasjon dersom de oppfyller visse vilkår. I utgangspunktet gir autorisasjon rett til å utøve yrket uten andre begrensninger enn de som følger av lov og forskrifter, stillingsinstruks og arbeidsgivers styringsrett. Man kan imidlertid også være helsepersonell etter helsepersonelloven uten å ha autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 3.

Spesialistgodkjenning tildeles autorisert helsepersonell som kan dokumentere å ha gjennomført nærmere regulert spesialistutdanning. Det gis spesialistgodkjenning innenfor profesjonene lege og tannlege. Ordningen med spesialistgodkjenning av optikere opphørte 1. januar 2015, men med en overgangsordning frem til 31. desember 2016.

Det følger av helsepersonelloven § 51 at «Departementet kan gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området,...» Den nærmere reguleringen av ordningen med spesialistgodkjenning følger av forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell og turnusstillinger for leger (FOR 2000-12-21 nr. 1384).

Lisens tildeles enkelte grupper helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 49. Lisens gir rett til yrkesutøvelse, med de begrensninger som følger av lisensen. Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte. Begrensningene kan være knyttet til gjennomføringen av et kvalifiseringsløp frem til autorisasjon (studentlisens for leger og farmasøyter, turnuslisens for fysioterapeuter og kiropraktorer), mangler ved yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell utdannet utenfor Norge (teoretisk og/eller praktisk) eller, det som er aktuelt i denne sammenhengen, alder (over 75 år). Lisensordningen er nærmere regulert i forskrift om lisens til helsepersonell (FOR 2000-12-21 nr. 1379). Forskriften regulerer lisens til medisinske studenter (studentlisens), jf. kapittel 1, lisens til medisinske kandidater med utenlandsk eksamen (turnuslisens), jf. kapittel 1a, lisens til farmasistudenter (studentlisens), jf. kapittel 1 b og lisens til helsepersonell over 75 år, jf. kapittel 2.

3.2 Ordningen med aldersgrense for bortfall av autorisasjon mv. og etterfølgende mulighet for tildeling av lisens

Autorisasjon eller lisens, eventuelt tilknyttet spesialistgodkjenning, bortfaller når helsepersonell fyller 75 år, jf. helsepersonelloven § 54 første ledd. Med dette er det i utgangspunktet fastsatt en øvre aldersgrense for helsepersonells yrkesutøvelse. Personer over 75 år kan likevel gis lisens, eventuelt tilknyttet spesialistgodkjenning, på visse vilkår, jf. § 54 andre ledd. Aldersgrensen i § 54 ble innført med helsepersonelloven av 1999, men det materielle innholdet i bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av aldersgrensen på 75 år i tidligere legelov og tannlegelov. Ved innføring av bestemmelsen i helsepersonelloven ble aldersgrensen gjort gjeldende for alle grupper autorisert helsepersonell, samtidig som det ble innført en rett til å benytte yrkestittelen også etter fylte 75 år.

Kapittel 2 i forskrift om lisens til helsepersonell regulerer lisensordningen for personer over 75 år, herunder betingelsene for å få lisens og vilkårene som kan knyttes til den.

Lisensperioden er inntil to år før fylte 80 år og inntil ett år etter fylte 80 år, jf. forskriftens § 6 andre ledd. Lisensen kan videre begrenses ytterligere i tid, til en begrenset stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte, jf. forskriftens § 6 tredje ledd.

Forskriften oppstiller krav til hva søker om lisens skal gi opplysninger om, jf. § 7 første ledd. Søker skal gi opplysninger om art og omfang av den virksomhet det søkes om lisens for. Dersom det søkes om lisens for å drive pasientrettet virksomhet skal det også opplyses om organisering av virksomheten. Det skal videre gis opplysninger om art og omfang av tidligere virksomhet, særlig de siste 5 årene, om det ønskes forskrivningsrett samt tidsrommet det søkes om lisens for.

Av forskriften fremgår det videre at søknaden skal vedlegges legeattest som bekrefter at søkeren er psykisk og fysisk i stand til å ivareta slik virksomhet som det søkes om lisens for, jf. § 7 andre ledd. Kravet innebærer at legen som skal utstede legeattest både må vurdere søkerens helse og om søkeren er fysisk og psykisk i stand til å ivareta den type virksomhet som det søkes om lisens for.

Forskriften gir videre føringer for hva som skal vurderes når det søkes om lisens, jf. § 8 første ledd. Søkerens egnethet skal vurderes i forhold til art og omfang av den virksomheten det er søkt om lisens for, og det skal legges stor vekt på hvordan søkeren holder seg faglig oppdatert. Ved vurderingen av den enkelte søknad om lisens vil en henvendelse til fylkesmannen i enkelte tilfeller kunne være hensiktsmessig for å sjekke ut om tilsynsmyndigheten har kunnskap som kan få betydning for utstedelse av lisensen.

Det kan gis alt fra lisens med full forskrivningsrett til lisens uten forskrivningsrett, jf. forskriftens § 8 andre ledd. Lisens for å drive organisert pasientrettet virksomhet av et visst omfang kan gis med full forskrivningsrett. Lisens for å drive pasientrettet virksomhet som ikke ansees å være av et visst omfang, kan gis uten forskrivningsrett for A og B-preparater. Lisens for å drive pasientrettet virksomhet som kun omfatter familie, venner og andre nærstående, samt lisens som ikke skal benyttes til pasientrettet virksomhet, skal gis uten forskrivningsrett. Det følger av merknaden til bestemmelsen, at det ikke er fastsatt eksakte grenser for i hvilke tilfeller det skal gis den ene eller den andre typen lisens. Det følger videre at det vil være opp til utstedende myndighets skjønn å vurdere om, og i tilfelle i hvilket omfang, det skal gis lisens med full/delvis forskrivningsrett. Bestemmelsen er utpreget skjønnsmessig i sin utforming, og utstedende myndighet skal legge vekt på art og omfang av tidligere virksomhet, hvilken virksomhet søker har til hensikt å utøve nå, hvordan søker har holdt og vil holde seg faglig oppdatert, samt andre forhold som kan ha betydning for lisensutstedelsen. Det følger videre av merknaden at kun leger med lisens med full forskrivningsrett kan forskrive medisiner på blåresept.

Helsedirektoratet har gitt Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) i oppgave å behandle søknader om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Klager på vedtak fra SAK behandles av Statens helsepersonellnemnd.

Ovenfor omtales ordningen med tildeling av lisens til personer over 75 år. I tillegg kan det også tildeles spesialistgodkjenning til personer over 75 år. Slik tildeling av spesialistgodkjenning forutsetter at det er tildelt lisens.

Hovedregelen for tildeling av spesialistgodkjenning er at søkeren har autorisasjon. Det følger imidlertid av § 2 i forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell og turnusstillinger for leger, at Helsedirektoratet i særlige tilfeller kan samtykke til at lege, tannlege eller optiker med norsk lisens begrenset til et spesialområde, gis adgang til å bli godkjent som spesialist innen det angjeldende område. Det følger videre av merknaden til § 2 at denne bestemmelsen kan benyttes til å tildele spesialistgodkjenning når personer over aldersgrensen får lisens og ønsker å fortsette sitt arbeid som spesialist. Det er Helsedirektoratet som har ansvaret for offentlige spesialistgodkjenninger.

3.3 Hvem søker om og tildeles lisens etter dagens ordning?

Dagens aldersgrense for bortfall av autorisasjon mv. er satt høyere enn grensen på 67 år for uttak av alderspensjon uten vilkår om pensjonsopptjening i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) og dagens aldersgrense for oppsigelse på 70 år i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Alderen er i seg selv en grunn til at mange avslutter pasientrettet virksomhet før de fyller 75 år. I tillegg er dagens vanlige pensjonsalder og de øvre aldersgrensene for mange former for pasientrettet virksomhet på helseområdet (se nærmere omtale av dette under kapittel 3.4) medvirkende årsaker til at det store flertallet av helsepersonell avslutter sin pasientrettede virksomhet før de fyller 75 år.

Personer over 75 år kan dessuten ta oppdrag som sakkyndige, samt drive undervisning med mer, uten at de av den grunn må ha en offentlig godkjenning i form av autorisasjon eller lisens.

Legene er den gruppen helsepersonell som i klart størst omfang søker om lisens etter fylte 75 år. I tillegg søker også noen tannleger, psykologer og sykepleiere, samt i svært begrenset grad også noe helsepersonell fra andre grupper, se tabell 3.1. Søkerne kan for eksempel være privatpraktiserende helsepersonell som ønsker å videreføre oppfølgingen av pasienter som de har fulgt opp over lengre tid. Det kan være leger som ved behov ønsker å kunne bistå eller avlaste andre privatpraktiserende leger, for eksempel i perioder med stor pågang eller med jevne mellomrom. Videre kan det være leger og annet helsepersonell som ved behov ønsker å kunne tilby sine tjenester til sykehus, sykehjem eller omsorgsinstitusjoner. I tillegg er det en del av legene som søker om lisens som kun ønsker å videreføre pasientrettet virksomhet overfor familie og venner.

Tabell 3.1 viser antall lisenser gitt til personer over 75 år etter profesjon per år 2010–2014. Av dette antallet er det igjen et begrenset antall som blir gitt til personer som har fylt 80 år. I 2014 ble 53 av de 242 lisensene gitt til personer som var fylt eller fylte 80 år i løpet av året.

Som det fremgår av kapittel 3.2 kan det tildeles alt fra lisens med full forskrivningsrett til lisens uten forskrivningsrett. Lisens for å drive pasientrettet virksomhet av et visst omfang kan gis med full forskrivningsrett. Lisens for å drive pasientrettet virksomhet som ikke ansees å være av et visst omfang, kan gis uten forskrivningsrett for legemidler i gruppe A og B. Lisens for å drive pasientrettet virksomhet som kun omfatter familie, venner og andre nærstående, samt lisens som ikke skal benyttes til pasientrettet virksomhet, gis uten forskrivningsrett. Det er Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) som tildeler lisens etter søknad.

Av dem som søker om lisens er det i dag et svært lite antall som får fullt avslag. I perioden 2010-2013 fikk alle som søkte om det innvilget lisens, med unntak av to som ikke fremskaffet etterspurt dokumentasjon. Av dem som søker om lisens med full forskrivningsrett er det imidlertid noen som ikke får rett til å forskrive legemidler i gruppe A og/eller B og noen som får lisens uten forskrivningsrett. Enkelte av disse klager over tildelingen fra SAK og får dermed spørsmålet om tildeling av forskrivningsrett vurdert på nytt av klageinstansen som er Statens helsepersonellnemnd.

I 2013 behandlet Statens helsepersonellnemnd fem saker som gjaldt avslag på søknad om lisens med forskrivningsrett. I alle disse sakene var lisens innvilget. Spørsmålet for nemnda var knyttet til hvorvidt forskrivningsrett skulle gis. Alle sakene gjaldt leger. SAKs vedtak om lisens uten forskrivningsrett ble stadfestet i fire av sakene. Begrunnelsen for dette var at omfanget av planlagt pasientrettet virksomhet var for lite til å begrunne forskrivningsrett. Det var kun søkt om forskrivningsrett begrunnet i et ønske om å kunne forskrive til seg selv, familie eller nærstående. I den femte saken ble SAKs vedtak omgjort. Etter en helhetsvurdering ble klageren ansett å drive en tilstrekkelig organisert pasientrettet virksomhet av et visst omfang, i tråd med forskriftens krav. Nemnda kom dermed til at det var grunnlag for å gi klageren lisens med forskrivningsrett for legemidler i gruppe A og B.

3.4 Andre øvre aldersgrenser for pasientrettet virksomheter på helseområdet

I tillegg til den øvre aldersgrensen for helsepersonells yrkesutøvelse fastsatt i helsepersonelloven § 54, er det også fastsatt øvre aldersgrenser for forskjellige former for pasientrettet virksomhet på helseområdet. De fleste av dem er avtalefestede aldersgrenser som er fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet.

På helseområdet er det for avtalespesialister (legespesialister og spesialister i klinisk psykologi), fysioterapeuter og fastleger, som i all hovedsak er selvstendig næringsdrivende, avtalefestet (og for fastleger forskriftsregulert) øvre aldersgrenser for klinisk virksomhet.

For legespesialister er det fastsatt 70 års grense i rammeavtale mellom de regionale helseforetakene og Den norske legeforening. For spesialister i klinisk psykologi er det fastsatt 70 års grense, som etter avtale kan forlenges til 75 år, i rammeavtale mellom de regionale helseforetakene og Norsk Psykologforening. For fastleger følger 70 års grensen av fastlegeforskriften. Denne kan etter avtale forlenges til 75 år. For fysioterapeuter er det fastsatt 70 års grense, som etter avtale med kommunen kan forlenges til 75 år, i rammeavtale inngått mellom KS og Norsk Fysioterapiforbund.

Det følger videre av lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere (sykepleierpensjonsloven) § 6 at hovedregelen er at pensjonsaldersgrensen er 70 år for overordnede sykepleiere, sykepleiere i administrative stillinger og undervisningsstillinger, og 65 år for underordnede sykepleiere.

For helsepersonell som er medlem av Statens pensjonskasse følger øvre aldersgrense av lov 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. Den alminnelige aldersgrense er 70 år og det er fastsatt lavere aldersgrenser på henholdsvis 60, 63 og 65 år for enkelte stillinger. De lavere aldersgrensene danner grunnlag for aldersgrenser for tilsvarende stillinger i fylkeskommunal og kommunal sektor. For stillinger som helsepersonell som omfattes av dette er aldersgrensene primært 70 år (for eksempel for legestillinger, tannlegestillinger og psykolog stillinger) eller fastsatt til 65 år (for eksempel for sykepleiere med unntak av oversykepleiere, hjelpepleiere og fysioterapeuter, med unntak av spesialfysioterapeuter).

3.5 Forsvarlighetskravet og administrative reaksjoner mv.

Det stilles et generelt og overordnet krav om forsvarlig yrkesutøvelse for alt helsepersonell. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig, jf. helsepersonelloven § 4 første ledd.

Ved brudd på helsepersonellovens bestemmelser foreligger det flere varianter av administrative reaksjonsmuligheter, jf. helsepersonelloven kapittel 11. Statens helsetilsyn kan blant annet gi advarsel til helsepersonell som forsettelig eller uaktsomt overtrer plikter etter helsepersonelloven, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten. Statens helsetilsyn kan også gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe, jf. helsepersonelloven § 56 første og andre ledd.

Statens helsetilsyn kan videre kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig. Innehaveren kan være uegnet på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av loven, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen, jf. helsepersonelloven § 57 første ledd. En mindre inngripende reaksjon enn å kalle tilbake autorisasjonen er å begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet på bestemte vilkår, jf. helsepersonelloven § 59 første ledd.

Helsepersonell kan for øvrig selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Dette skjer ved skriftlig erklæring til fylkesmannen, jf. helsepersonelloven § 61.

3.6 Forbud mot diskriminering på grunn av alder

Det følger av det alminnelige diskrimineringsforbudet i menneskerettighetene, blant annet artikkel 26 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 (SP), at alle er like for loven, og at lovgivningen skal forby enhver form for forskjellsbehandling. Bestemmelsen forbyr diskriminering på et generelt grunnlag. Vernet gjelder forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling for øvrig.

Alder er ikke nevnt som eget diskrimineringsgrunnlag i menneskerettskonvensjonene, men innfortolkes blant annet i begrepet «stilling forøvrig » i SP artikkel 26. SP er en av menneskerettskonvensjonene som er gjort til del av norsk rett gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).

EUs direktiv 2000/78/EF om generelle rammebetingelser om likebehandling i arbeidsforhold (rammedirektivet) omfatter diskriminering på grunn av alder på arbeidslivets område. Direktivet fortolkes slik at det gjennomfører et forbud mot diskriminering på grunn av alder. Artikkel 3 definerer virkeområdet for diskrimineringsforbudet til å være arbeidslivet i vid forstand. Direktivet er ikke del av EØS-avtalen. Norge har likevel valgt å gjennomføre rammedirektivet i norsk rett basert på en hensiktsmessighetsvurdering. Rammedirektivet er gjennomført i norsk rett gjennom arbeidsmiljøloven kapittel 13.

I Norge er regulering av det rettslige vernet mot diskriminering på grunn av alder begrenset til arbeidslivets område og nedfelt i arbeidsmiljøloven.

Arbeidsmiljøloven § 13-1 inneholder et generelt og overordnet forbud mot diskriminering i arbeidsforhold på grunn av alder. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles er likevel ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av alder, jf. arbeidsmiljøloven § 13-3 andre ledd. Utgangspunktet er derfor at forskjellsbehandling på grunn av innførte aldersgrenser må oppfylle disse vilkårene for ikke å rammes av diskrimineringsforbudet: være nødvendig, ha et saklig formål og ikke være uforholdsmessig inngripende.

Det følger videre av 70-årsregelen i arbeidsmiljøloven § 15-13a at arbeidsforhold kan bringes til opphør når en arbeidstaker fyller 70 år og at lavere aldersgrense kan følge av andre grunnlag når grensen er saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig inngripende1. Det er dermed en viss adgang til å ha bestemmelser om lavere aldersgrenser fastsatt i medhold av andre gyldige rettsgrunnlag som lov, arbeidsavtale, tariffavtale, arbeidsreglement eller bedriftspensjonsordning. Arbeids- og sosialdepartementet har vurdert dette å være i tråd med gjeldende rett og innenfor rammen av diskrimineringsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 13, jf. Ot.prp. nr. 54 (2008–2009) pkt. 8.4 og pkt. 8.8.

Ordningen med en aldersgrense på 75 år for bortfall av autorisasjon eller lisens, eventuelt tilknyttet spesialistgodkjenning, aktualiserer på generelt grunnlag spørsmålet om berettigelsen av lovbestemte aldersgrenser for yrkesutøvelse som innebærer forskjellsbehandling på grunn av alder. Både aldersgrensen i seg selv og nivået på aldersgrensen må vurderes opp mot de ovenfor nevnte vilkårene om nødvendighet, saklighet og forholdsmessighet. Samtidig er det slik at jo høyere aldersgrensen settes, jo mindre sannsynlig er det at den vil rammes av diskrimineringsforbudet.

Diskrimineringslovutvalget, eller «Graver utvalget», fikk i 2007 i oppdrag å utrede en samlet lov mot diskriminering, grunnlovsvern mot diskriminering og ratifisering av tilleggsprotokoll 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Når det gjelder spørsmålet om berettigelsen av aldersgrenser uttalte utvalget under punkt 13.6.3 i NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern, blant andre følgende:

«Utvalget vil bemerke at aldersgrenser, alder som kriterium for å skille mellom personer eller inndeling i grupper osv. er vanlig i ulike sammenhenger på mange samfunnsområder, også utenfor arbeidslivet. Vi har for eksempel en rekke aldersgrenser i lovverket knyttet til pensjonsalder, myndighetsalder, kjøp av alkohol, førerkort osv. Andre eksempler er ordninger som honnørbilletter eller aldersgrenser på utesteder. Slik forskjellsbehandling må i utgangspunktet betraktes som saklig og dermed legitim.»

Det har de siste årene blitt avsagt dommer fra Høyesterett som gjelder spørsmålet om det utgjør diskriminering at arbeidsforholdet opphører ved en bestemt aldersgrense under 70 år. Her nevnes Rt 2011 s. 964 (Gjensidige-dommen) og Rt 2012 s. 219 (Helikopterpilot-dommen). I Gjensidige-dommen kom Høyesterett til at en bedriftsintern aldersgrense på 67 år ikke var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av alder i arbeidsforhold. Høyesterett la vekt på at aldersgrensen var basert på hensynet til arbeidsdeling mellom generasjonene, at mange vil ønske å gå av med pensjon ved fylte 67 år og arbeidsgivers ønske om forutberegnelighet. Fordi aldersgrensen var relativt høy i europeisk sammenheng, samt at de som gikk av mottok en god tjenestepensjon, var aldersgrensen i samsvar med unntaksbestemmelsen i Rådsdirektiv 2000/78/EF artikkel 6 nr. 1 og dermed også med arbeidsmiljøloven § 13-3 andre ledd. I Helikopterpilot-dommen kom Høyesterett til at den tariffestede aldersgrensen på 60 år for helikopterpiloter var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av alder i arbeidsforhold. Høyesterett viste til at arbeidsmiljølovens regler skal tolkes slik at de er forenlige med EU-direktiv 2000/78/EF og EU-domstolens praksis. EU-domstolen hadde i en avgjørelse (Prigge-dommen) kommet til at en egen aldersgrense for flygere ikke kunne begrunnes med sikkerhetshensyn eller helse, all den tid sertifikatreglene tillater flyging inntil flygeren fyller 65 år. Også i Norge bestemmer sertifikatreglene at ervervsmessig flyging kan finne sted inntil flygeren fyller 65 år, på nærmere fastsatte vilkår. Slik Høyesterett så det, fulgte det da direkte av Prigge-dommen at sikkerhetshensyn eller helsemessige forhold ikke kunne begrunne 60-årsgrensen for helikopterflygerne. Heller ikke øvrige hensyn som var trukket frem, så som hensynet til en verdig avgang, hensynet til raskere avansement for yngre flygere og hensynet til ivaretakelse av en god pensjonsordning, gjorde forskjellsbehandlingen nødvendig og forholdsmessig.