5 Lovforslaget

5.1 Bør dagens ordning med en aldersgrense og adgang til å søke om etterfølgende lisens videreføres?

5.1.1 Forslag i høringsnotatet

Ordningen med offentlig godkjenning i form av autorisasjon eller lisens skal sikre at innehaverne har et kunnskapsnivå og personlige kvalifikasjoner som ivaretar pasientsikkerheten og som gjør at de har helsemyndighetenes og samfunnets tillit. I høringsnotatet foreslo departementet at dagens ordningen med en aldersgrense for bortfall av autorisasjon mv., kombinert med en mulighet for å søke om lisens ved ønske om å praktisere etter dette tidspunktet, videreføres. Ordningen gjør det mulig for myndighetene å foreta en overordnet vurdering av om personer som har kommet opp i en særlig høy alder fortsatt innehar det nødvendige kunnskapsnivået og de nødvendige personlige kvalifikasjonene.

5.1.2 Høringsinstansenes syn

Flere av instansene som støtter forslaget mener prinsipielt at aldersgrensen aller helst burde vært fjernet og erstattet av en ordning som vurderer den enkeltes kompetanse.

Den norske legeforening mener primært at:

«…aldersgrensen bør fjernes, og erstattes med mer hensiktsmessige tiltak for å øke pasientsikkerheten og kvaliteten i helsetjenesten. På bakgrunn av stor individuell variasjon i personlighet og ferdigheter blant leger er det neppe mulig på vitenskapelig grunnlag å definere en «sikker aldersgrense» for profesjonsutøvelsen. Det enkelte helsepersonells skikkethet må vurderes på individuelt grunnlag basert på helsetilstand, faglig kompetanse og kvalitet. Aldersgrense er mindre egnet som virkemiddel for å beskytte pasienter mot dårlig fungerende eldre leger, enten funksjonssvikten skyldes alderssvekkelse, sykdom eller manglende faglighet i yrkesutøvelsen. Det bør arbeides for å utvikle systemer som på en mer effektiv måte enn i dag avdekker uforsvarlig legevirksomhet slik at tiltak kan iverksettes.»

Eldre legers forening uttaler følgende:

«Som det fremgår av vår argumentasjon, våre vedtekter og av vedtak i Den norske legeforenings landsstyre er Den norske legeforenings mål å få aldersgrensen fjernet og erstattet av mer treffsikre tiltak for å øke pasientsikkerheten og kvaliteten på helsetjenestene.»

Statens Seniorråd mener at en ordning med resertifisering ville være en bedre løsning enn en vilkårlig satt aldersgrense. En resertifisering knyttes direkte til yrkesutøverens kunnskapsnivå og praksiserfaring og styrker dermed pasientsikkerheten. Seniorrådet erkjenner imidlertid at sertifiseringsordninger er lite utbredt blant helsepersonell i Norge og derfor ikke gjennomførbart som alternativ til aldersgrenser per i dag.

Etter Oslo kommunes vurdering er det sentrale spørsmålet hvorfor Norge skal ha en aldersgrense i det hele tatt. Oslo kommune uttaler blant annet:

«Problemet med en aldersgrense er at noen helsepersonell vil være faglig oppdaterte og fortsatt kompetente etter passert aldersgrense, mens andre vil ha mistet sine faglige ferdigheter før de oppnår grensen. Det avgjørende er ikke alder, men kompetanse. De fleste europeiske land synes å ha tatt konsekvensen av dette ved å innføre resertifiseringsordninger som er uavhengige av alderen. Mangelen på resertifiseringsordninger i Norge brukes som et argument for å beholde en aldersgrense. Oslo kommune etterlyser heller en drøfting av hvorfor Norge hittil ikke har innført resertifiseringsordninger og hvordan det kunne gjøres i fremtiden.»

5.1.3 Departementets vurderinger og forslag

En grunnleggende forutsetning for å kunne utøve virksomhet i helse- og omsorgstjenesten er at allmennheten har den nødvendige tillit til dem som utøver virksomheten og til helse- og omsorgstjenesten som sådan. Helsepersonell utfører ofte selvstendige arbeidsoppgaver av særlig betydning for pasienters liv og helse. Det er derfor av avgjørende betydning at de er i besittelse av kompetanse og kvalifikasjoner som setter dem i stand til å yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Ordningen med en offentlig godkjenning i form av en autorisasjon eller lisens bidrar til å sikre at helsepersonell innehar et visst kunnskapsnivå og visse personlige kvalifikasjoner. Dette bidrar igjen til at helsepersonell har helsemyndighetenes og samfunnets tillit. I etterkant av at helsepersonell har fått utstedt autorisasjonen eller lisensen foretas det imidlertid i svært begrenset grad formell kontroll med at den enkelte beholder sine faglige ferdigheter og holder seg faglig oppdatert.

Det er i dag bare leger som er spesialister i allmennmedisin som har krav om resertifisering. Allmennleger som ønsker å forbli spesialister må gjennom en strukturert etterutdanning hvert femte år. Ved manglende resertifisering tapes retten til å kalle seg spesialist i allmennmedisin.

Det er 29 helsepersonellgrupper i Norge som må ha autorisasjon eller lisens for å kunne utøve sitt yrke i Norge. En eventuell generell resertifiseringsordning vil totalt sett innebære et stort antall resertifiseringer dersom det innføres krav om resertifisering av alle gruppene, eksempelvis hvert femte år, slik det er for spesialister i allmennmedisin. Spørsmål om å innføre en generell ordning med resertifisering for alt helsepersonell har i liten grad vært utredet for andre helsepersonellgrupper enn legene.

Resertifisering for flere helsepersonellgrupper vil, foruten innføring av et omfattende regelverk, innebære innføring av byråkratiserende ordninger, herunder innføring av systemer for gjennomføring, vurdering og godkjenning av den enkeltes resertifisering. Det vil også måtte bygges opp systemer for løpende vurderinger av eventuelle behov for endring av resertifiseringskravene knyttet til fag- og metodeutviklingen i de ulike fagene. En generell resertifiseringsordning vil derfor være svært krevende og kostbar.

I denne sammenhengen er det viktig å fremheve at ved all utførelse av arbeid må helsepersonell oppfylle det overordnede og grunnleggende kravet om forsvarlighet nedfelt i helsepersonelloven § 4. Dette innebærer at den enkelte har en plikt til løpende å foreta en egen vurdering av forsvarligheten og ikke kan påta seg oppgaver som hun eller han ikke er kunnskapsmessig, ferdighetsmessig eller hensiktsmessig kvalifisert for. Denne plikten innebærer at helsepersonell må ha god innsikt i egen kompetanse. Den enkelte må for eksempel kunne vurdere hvorvidt en kronisk sykdom, redusert syn eller hørsel eller perioder med fravær fra klinisk virksomhet medfører at hun eller han ikke lenger er egnet til å videreføre aktuelt helserettet arbeid.

Når helsepersonell er ansatt i en virksomhet, for eksempel i en kommune eller et foretak, vil også virksomheten ha ansvar for å vurdere forsvarligheten. Det er likevel slik at den enkelte uansett alltid selv har en plikt til å opptre faglig forsvarlig i sin yrkesaktivitet. Dette gjelder uansett om vedkommende er ansatt i en kommune, et foretak eller driver selvstendig, slik store grupper helsepersonell (for eksempel psykologer, tannleger og leger) i ganske stort omfang gjør.

Svekkelse av kognitive og fysiske egenskaper, samt manglende kontinuitet i, eller redusert omfang av, klinisk virksomhet, er forhold som i særlig grad kan påvirke evnen til å holde seg faglig oppdatert og beholde sine faglige ferdigheter. Dette er forhold som vil kunne oppstå av forskjellige årsaker på forskjellige tidspunkt i løpet av alle år helsepersonell er i arbeid.

Departementet tar utgangspunkt i at fra tildelingen av helsepersonells autorisasjon mv. og frem til helsepersonell fyller 75 år, foretas det i dag (bortsett fra for spesialister i allmennmedisin) i svært begrenset grad formell kontroll med at helsepersonell, beholder sine faglige ferdigheter og holder seg faglig oppdatert. Spørsmålet blir om vi ut i fra dette fortsatt har behov for, og dermed bør videreføre, en ordning med at myndighetene kommer inn og foretar en slik kontroll når personer overstiger en viss alder.

Prinsipielt kan det hevdes at det er uheldig med lovgivning som «datostempler» folk ut av arbeidslivet. Enkeltpersoner bør behandles individuelt, og ikke generelt på bakgrunn av alder. Samtidig er det ingen tvil om at høy alder, om enn i svært varierende grad både med hensyn til når og i hvilket omfang, svekker kognitive og fysiske egenskaper. Videre er det dessuten slik at den pasientrettede virksomheten vanligvis trappes ned etter hvert som alderen stiger. Ikke minst vil det, ved en kombinasjon av svekkede kognitive og fysiske egenskaper og manglende kontinuitet i, eller redusert omfang av klinisk virksomhet, kunne oppstå en økt fare for redusert kvalitet og pasientsikkerhet.

En aldersgrense fastsetter i utgangspunktet en øvre grense for autorisert helsepersonells yrkesutøvelse. En slik aldersgrense bør derfor bare benyttes dersom den er nødvendig for å oppnå et saklig formål og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor dem som rammes av den, jf. kapittel 3.6 ovenfor. Ut i fra det overordnede behovet for å sikre kvaliteten og pasientsikkerheten, opprettholder departementet sitt syn på at ordningen med en aldersgrense og en mulighet for å søke om lisens, kan være berettiget.

Departementet mener at en ordning med en aldersgrense satt på riktig nivå, kombinert med en mulighet for å søke om lisens, som ivaretar hensynet til at det er store individuelle forskjeller mellom oss også når vi når høy alder, er en ordning som er nødvendig for å oppnå et saklig formål. Samtidig er det en ordning som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor dem som omfattes av den.

Departementet foreslår derfor at dagens ordningen med en aldersgrense for bortfall av autorisasjon mv. og etterfølgende mulighet for tildeling av lisens videreføres.

5.2 Bør aldersgrensen heves?

5.2.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at aldersgrensen for bortfall av helsepersonells autorisasjon mv. skulle heves fra 75 til 80 år. Grensen på 80 år ble begrunnet med at når personer når en så vidt høy alder er det økt sannsynlighet for at helsen er i ferd med å bli redusert. Samtidig er det sannsynlig at den pasientrettede virksomheten allerede er trappet ned eller er i ferd med å bli trappet ned. Videre ble det foreslått at dagens ordning med adgang til å søke om lisens for inntil ett år av gangen skulle videreføres for personer over 80 år.

5.2.2 Høringsinstansenes syn

Norsk Psykologforening støtter forslaget og uttaler følgende:

«Det er ingen indikasjoner på at psykologer over 75 år fører til en større risiko for pasientsikkerheten enn de yngre psykologene. Det er derimot grunn til å tro at samfunnet vil ha god nytte av å dra veksler på den verdifulle erfaring og kunnskap som eldre i arbeidslivet har opparbeidet.

Videre innebærer dagens ordning og søknadsprosess en betydelig terskel for å fortsette i arbeidslivet for dagens 75 åringer, og det medfører et uheldig signal om at når du er 75 så er ikke din arbeidsinnsats lenger ønsket. Det er heller ikke i tråd med samfunnsutviklingen med høyere levealder, bedre helse og ønsket om å styrke eldres deltagelse i arbeidslivet.

Ved å heve aldersgrensen vil det bidra til den politiske målsetningen om at flere skal stå lenger i arbeid i tråd med pensjonsreformen.»

Legeforeningen uttaler:

«Dersom ordningen skal opprettholdes, støtter Legeforeningen at aldersgrensen heves fra 75 til 80 år. Dette er i samsvar med regjeringens mål om å legge forholdende bedre til rette for et aldersvennlig samfunn og styrke eldres deltakelse i arbeids – og samfunnsliv, og vi mener en hevning av aldersgrensen vil bidra til å stimulere til at leger og annet helsepersonell arbeider lenger enn de gjør i dag.»

Statens Seniorråd mener at en økning av aldersgrensen vil være et signal om at det er ønskelig at leger står lenger i arbeid enn i dag. Samtidig mener de at dagens ordning med en mulighet til å søke lisens etter fylte 80 år bør videreføres.

Likestillings- og diskrimineringsombudet slutter seg også til forslaget om å heve aldersgrensen. Samtidig er de enige i at ordningen med bortfall av autorisasjon ved særlig høy alder videreføres fra 80 år. Ombudet bemerker at kjernen i diskrimineringsvernet er at enkeltindivider bør behandles individuelt, og ikke generelt på bakgrunn av objektive kjennetegn, som for eksempel alder. Ombudet forutsetter derfor at utstedende myndigheter foretar individuelle vurderinger basert på faglige og saklige hensyn når de mottar søknader fra personer som har fylt 80 år og som ønsker å fortsette å stå i arbeid.

Helsedirektoratet bemerker blant annet at:

«…en større gruppe helsepersonell har søkt om lisens …. de siste årene og antallet øker. Dette tilsier at det nå og i fremtiden vil være en stadig større gruppe eldre helsepersonell som ønsker å fortsette med pasientrettet arbeid. Høyere levealder og bedre helse hos eldre har ført til at stadig flere eldre er yrkesaktive, dette gjelder også helsepersonell.»

Direktoratet opplyser at de i 2014 har mottatt flere henvendelser vedrørende forlengelse av spesialistgodkjenning fra leger og tannleger som er rundt 75 år. De ønsker å fortsette i pasientrettet virke og er svært opptatt av at spesialistgodkjenning ikke skal bortfalle, ikke bare for sin egen del, men også for pasientenes del. De er opptatt av både behovet for å beholde forskrivningsmuligheten for A-preparater og behovet for å kunne fortsette behandling og å kunne avslutte langvarige behandlingsløp.

Kristiansand kommune uttaler:

«Departementet tar her tak i en utfordring som kan vise seg å bli av betydning for kommunens behov for å ha tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft i framtiden.

Kristiansand kommune vil kommentere at eldre helsepersonell er en stor ressurs. Sett i lys av de betydelige utfordringer kommunen kan få med å rekruttere nok kvalifisert arbeidskraft, vil det være av stor betydning for kommunen at eldre helsepersonell kan fortsette i pasientrettet virksomhet. Spesielt vil det være behov for å bruke slik arbeidskraft i perioder. Det vil være forenelig med eldre arbeidstakeres ønske om fortsatt jobb, men kanskje kun i perioder eller i mindre stilling.

Eldre arbeidstakere innehar erfaring og kompetanse fra et langt yrkesliv. Dette vil kunne komme både pasienter og yngre arbeidstakere til del. Det vil kunne være med å styrke kvaliteten på tjenestetilbudet som ytes.»

Statens helsetilsyn støtter imidlertid ikke forslaget. Etter Helsetilsynets vurdering fungerer vilkårene i gjeldende forskrift om lisens etter 75 år tilfredsstillende, og ivaretar helsepersonellovens formål på en god måte. Leger som ønsker å beholde sin lisens for å fortsette sitt arbeid har mulighet til dette etter søknad, og pasientsikkerheten synes tilsvarende godt ivaretatt gjennom denne ordningen.

Statens helsepersonellnemnd viser blant annet til tidligere uttalelse av 23. mars 2012 til Helsedirektoratet om dette spørsmålet. Der ga nemnda uttrykk for at:

«Dagens regelverk og praktiseringen av den anses …å bidra til å sikre helsepersonellovens hovedformål om sikkerhet for pasienter og tillit til helsepersonell og helsetjeneste, ved at helsepersonell som ikke har en tilstrekkelig nærhet til klinisk virksomhet enten nektes, eller bare i begrenset grad gis, lisens/rekvireringsrett.»

Fylkesmannen i Buskerud viser til at den alminnelige aldersgrensen for arbeidstakere i Norge er 70 år og at lisens etter 75 år allerede i dag er en ordning som gir mulighet for yrkesdeltakelse for de som er egnet til det. Å heve aldersgrensen i forhold til dagens ordning finner fylkesmannen ikke forsvarlig.

Norsk Sykepleierforbund fremhever at allmennhetens tillit til helsepersonell er en avgjørende forutsetning i helsevesenet. Autorisasjon og lisensordningen fungerer som en garanti for at helsepersonell har den nødvendige kompetanse og egnethet til å inneha sitt yrke. Dette må etter Norsk sykepleierforbund sitt syn ikke minst gjelde når personer etter 75 år fortsatt ønsker å drive pasientrettet arbeid.

Norges Farmaceutiske Forening støtter heller ikke forslaget og uttaler følgende:

«Inntil det blir en offentlig resertifisering av helsepersonell mener vi det er viktig å opprettholde at helsepersonells bortfall av autorisasjon skjer ved 75 år, og at det videreføres at det etter dette må søkes om lisens for å fortsette med pasientrettet virksomhet. Dokumentasjonen som må legges ved en søknad om lisens er viktig for pasientsikkerheten. Fortsatt opprettholdelse av et krav om å måtte søke om lisens etter 75 år er etter vår mening ikke et hinder for å ivareta intensjoner om å legge til rette for at eldre arbeidstakere skal kunne fortsett lenger i arbeidslivet. De besitter mye kunnskap og erfaring som Farmaceutene mener det vil være synd om ikke blir brukt, når det enkelte helsepersonell har mulighet og ønske om dette selv, men hensyn til pasientsikkerhet må komme i første rekke.»

KS uttaler følgende:

«KS finner at dagens ordning, hvor det kan søkes om lisens etter fylte 75 år, ivaretar helsepersonells behov for å kunne fortsette med pasientrettet arbeid også etter fylte 75 år. Ved en slik søknad kreves dokumentasjon av blant annet omfang og art av den virksomhet det søkes om lisens for, samt legeattest. Kravene om dokumentasjon som skal følge søknaden fremstår ikke som urimelige i forhold til den myndighet og det ansvar som følger av offentlig godkjenning i form av lisens.»

5.2.3 Departementets vurderinger og forslag

5.2.3.1 Utgjør dagens aldersgrense og lisensordning en betydelig terskel for pasientrettet virksomhet etter fylte 75 år?

Departementet la i høringsnotatet til grunn at dagens aldersgrense og etterfølgende mulighet for å søke om lisen kan fremstå som en ikke ubetydelig terskel for de som ønsker å videreføre pasientrettet virksomhet etter fylte 75 år. Dette var etter departementets syn et argument for at aldersgrensen burde heves.

Det er blant høringsinstansene delte meninger om hvorvidt og i hvilken grad dagens aldersgrense og etterfølgende mulighet for å søke om lisens oppleves som en betydelig terskel for å videreføre pasientrettet virksomhet. Selv om dagens aldersgrense fører til at autorisasjon mv. automatisk bortfaller når helsepersonell fyller 75 år, kan mansende inn en relativt enkel søknad og i stedet få en lisens. Så nær som alle som søker om det får i dag lisens. Som det fremgår av kapittel 3.2 ovenfor kan lisensen imidlertid gis med full forskrivningsrett, men også kun med delvis eller ingen forskrivningsrett.

Om dette uttaler Den norske legeforening følgende:

«Selv om adgangen til å søke om lisens etter fylte 75 år gjør at muligheten til å være yrkesaktiv som lege etter fylte 75 år ikke er avskåret, oppleves aldersgrensen som et signal om at yrkesaktivitet etter fylte 75 ikke er ønskelig. Videre oppfattes søknadsprosessen som en belastning så stor at mange av den grunn velger å ikke arbeide.»

Eldre legers forening tilføyer:

«Bestemmelsen oppfattes som et signal fra Storting og Regjering om at eldre legers yrkesaktivitet er uønsket av samfunnet. Utallige henvendelser har kommet fra medlemmer som har opplevet å bli hindret i å bruke sin kompetanse og arbeidskapasitet. Noen har resignert, andre har kjempet med saklige argumenter, mange med et sterkt engasjement. Søknadsprosessen har av flere blitt opplevet som en ydmykende terskel. Flere har fortalt at de har avstått fra å søke. Lisens uten forskrivningsrett oppleves som meningsløs (kfr. høringsnotatet). Sannsynligheten for å få innvilget lisens uten forskrivningsrett har gjort at mange ikke søker. Uten lisens opphører ansvarsforsikringen og pasienterstatningsordningene gjelder ikke.»

Norsk Psykologforening uttaler:

«Videre innebærer dagens ordning og søknadsprosess en betydelig terskel for å fortsette i arbeidslivet for dagens 75 åringer, og det medfører et uheldig signal om at når du er 75 så er ikke din arbeidsinnsats lenger ønsket.»

Norsk Sykepleierforbund uttaler derimot:

«NSF erfarer ikke noe sterkt ønske fra medlemmene om å heve grensen for autorisasjon fra 75 til 80 år. De senere år har vi fått en håndfull henvendelser der medlemmer ønsker autorisasjon ut over 75 år. Ordningen med å søke lisens for å beholde autorisasjonen ut over 75 år erfares å være tilfredsstillende.»

Den norske tannlegeforening mener at dagens ordning ikke utgjør en urimelig terskel for å fortsette med pasientrettet virksomhet etter fylte 75 år. Foreningen mener tvert i mot at det fremstår som et velbegrunnet vilkår at de som ønsker å fortsette med pasientrettet virksomhet etter fylte 75 år dokumenterer skikkethet.

Fylkesmannen i Buskerud uttaler:

«Den lisensordningen som er innført for helsepersonell som passerer 75 år ivaretar etter vår oppfatning på en utmerket måte de som både fortsatt tilfredsstiller de ovennevnte kriterier og ønsker å drive klinisk praksis av et visst omfang, samt samfunnets behov for deres innsats. Pasientrettet virksomhet er av så krevende art, at det bør være et minimum at de som ønsker å drive slik virksomhet er i stand til å forsere det hinder det måtte oppleves å være, å søke om lisens.»

På tross av delte meninger, legger departementet fortsatt til grunn at dagens aldersgrense og etterfølgende mulighet for å søke om lisen oppleves som en betydelig terskel blant enkelte grupper eldre helsepersonell. Selve aldersgrensen kan fremstå som et signal til helsepersonell som nærmer seg 75 år om at deres arbeidsinnsats ikke lenger er ønsket. Dette kan i seg selv føre til at de avslutter en pasientrettet virksomhet de i utgangspunktet kunne hatt et ønske om å videreføre. Videre kan kravet om søknad føre til at enkelte, som i utgangspunktet hadde et ønske om å videreføre en begrenset pasientrettet virksomhet, avstår fra å søke. På samme måte kan også usikkerhet knyttet til om man vil få en lisens med full forskrivningsrett, føre til at enkelte avstår fra å søke.

5.2.3.2 Bør aldersgrensen heves fra 75 til 80 år?

Det forhold at dagens aldersgrense og etterfølgende mulighet for å søke om lisen oppleves som en betydelig terskel blant enkelte grupper eldre helsepersonell, jf. punkt 5.2.3.1 ovenfor, kan etter departementets syn tilsi at aldersgrensen bør heves.

Videre mener departementet at bedre helse og høyere levealder i seg selv er argumenter for at det ikke nødvendigvis er samme særlige behov for en aldersgrense på 75 år i dag som det var da den ble innført i 1980. Norge, så vel som Europa for øvrig, opplever en demografisk utvikling. Vi blir flere eldre og lever lengre. Levealderen har økt jevnt siden aldersgrensen på 75 år ble innført med legeloven av 1980 og eldre holder seg lengre funksjonsfriske. Statistikk fra SSB viser at en 75-åring i 1980 levde ytterligere 9,8 år i gjennomsnitt, mens en 75-åring i 2013 levde ytterligere 12,27 år i gjennomsnitt. I dag kan videre en person i Norge på 65 år forvente 15-16 funksjonsfriske år. (OECD Health at a Glance 2013).

Dersom man følger med på den teknologiske utviklingen, så er det dessuten antakelig enklere for eldre helsepersonell å holde seg faglig oppdatert og følge opp pasienter i dag enn det var da aldersgrensen ble innført i 1980. I dag har helsepersonell gjennom nettsystemene helt andre muligheter til å tilegne seg oppdatert informasjon og helt andre muligheter for enkelt å kommunisere med andre og formidle nødvendig informasjon.

Samtidig må hensynene for å heve aldersgrensen avveies mot det overordnede hensynet til å sikre kvalitet, pasientsikkerhet, tillit og forsvarlighet innenfor helse- og omsorgstjenesten. Etter departementets syn bør derfor aldersgrensen heves såfremt hensynet til kvaliteten, pasientsikkerheten, tilliten og forsvarligheten i sin helhet ikke er til hinder for det.

Flere av høringsinstansene mener at kravene til kvalitet og pasientsikkerhet og en forsvarlig helse- og omsorgstjenestene tilsier at aldersgrensen ikke bør heves.

Norsk Sykepleierforbund uttaler blant annet følgende:

«Et stadig mer komplekst helsevesen innebærer at kravene til årvåkenhet, nøyaktighet samt evnen til å ta raske og komplekse vurderinger er stor. Kravene til kvalitet og pasientsikkerhet er skjerpet. Mange beslutninger kan ha konsekvenser for pasienters liv og død. I en interesseavveining mellom pasienters krav på kompetent og forsvarlig bistand sett opp mot helsepersonells byrde ved å måtte søke lisens, mener vi pasientens interesse må gå foran. Det er etter NSFs syn ikke uforholdsmessig å måtte søke om lisens etter 75 år.»

Fylkesmannen i Buskerud har videre følgende syn på dette:

«Ordningen med en aldersgrense og en mulighet for å søke om lisens har betydning for forsvarlighetskravet, og bør avgjort videreføres for at myndighetene skal kunne foreta en overordnet vurdering av om helsepersonell som har kommet opp i en særlig høy alder fortsatt har en helse og en tilstrekkelig nærhet til pasientrettet virksomhet til å videreføre sin praksis.»

….

«Det er en kjensgjerning at eldre mennesker generelt sett er friskere nå enn tidligere. Fylkesmannen er av den oppfatning at eldre, der det er forsvarlig, mulig og ønskelig, bør kunne få arbeide lenger enn dagens aldersgrenser legger opp til. Dette er imidlertid ikke noe argument for at helsepersonell skal få drive virksomhet etter fylte 75 år, helt frem til de fyller 80, uten kontroll og fornying av sin autorisasjon. Til dette er den arena helsepersonell arbeider på et for stor risikoområde, der oppdatering m.v. er påkrevd.»

KS fremhever:

«Kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, sikkerhet for pasienten, samt tillit til helsepersonell og tjenesten, er sentrale hensyn i dagens helsevesen. Opprettholdelse av kompetanse innen fagområder i rask utvikling både teknologisk og medisinsk er krevende. Aktiv deltakelse i fagmiljøet, samt klinisk erfaring av et visst omfang er nødvendig for å holde seg oppdatert.

KS finner at dagens ordning, hvor det kan søkes om lisens etter fylte 75 år, ivaretar helsepersonells behov for å kunne fortsette med pasientrettet arbeid også etter fylte 75 år. Ved en slik søknad kreves dokumentasjon av blant annet omfang og art av den virksomhet det søkes om lisens for, samt legeattest. Kravene om dokumentasjon som skal følge søknaden fremstår ikke som urimelige i forhold til den myndighet og det ansvar som følger av offentlig godkjenning i form av lisens.»

Til dette vil departementet bemerke at for helsepersonell under 75 år bidrar kombinasjonen av forskjellige virkemidler til å sørge for at de grunnleggende hensynene til kvalitet, pasientsikkerhet, tillit og forsvarlighet innenfor helse- og omsorgstjenesten blir ivaretatt. Disse virkemidlene er først og fremst helsepersonellets egen forsvarlighetsvurdering i tråd med plikten i helsepersonelloven § 4 (se nærmere omtale under punkt 5.1.3 ovenfor). Videre er det tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med helsepersonells forskrivningsrett og muligheten til å begrense eller kalle tilbake autorisasjonen eller lisensen. Spørsmålet er om disse virkemidlene også er tilstrekkelige til å ivareta de grunnleggende hensynene når personer over 75 år vil videreføre pasientrettet virksomhet.

Flere av høringsinstansene som er imot forslaget mener at kombinasjonen av disse virkemidlene ikke lenger er tilstrekkelige når personer over 75 år vil utføre pasientrettet virksomhet.

Fylkesmannen i Buskerud mener at det er et viktig poeng at personer med økende alder ikke selv alltid er de som er best egnet til å vurdere gradvis oppståtte endringer i egne psykiske og kompetansemessige forutsetninger. Fylkesmannen i Buskerud kan ikke se at departementet har fremlagt noen overbevisende dokumentasjon for at dette ikke lenger er tilfelle og at aldersgrensen, uten problemer for pasientsikkerheten, dermed kan heves til 80 år.

Norsk sykepleierforbund mener at myndighetene ikke kan stole på at det enkelte helsepersonell selv i alle tilfelle er i stand til å vurdere sin egen evne og kompetanse når de kommer opp i høy alder, selv om et slikt forsvarlighetskrav følger av lov om helsepersonell § 4. Dette står etter deres syn ikke i motstrid til at eldre helsepersonell med sin erfaring og kunnskap også utgjør en stor ressurs.

Tannlegeforeningen fremhever på sin side at odontologi ikke bare er et akademisk fag, men også et håndverk. Ettersom det stilles betydelige krav både til syn og motorikk/taktilitet er dette lite forenelig med en generell heving av aldersgrensen. Det er få som søker, og for dem som virkelig er skikket og ønsker dette, kan en legeattest godtgjøre forsvarlig virke som tannlege.

Til dette vil departementet bemerke at det er betydelig individuell variasjon i aldringsforløpet, og at svekkelse av kognitive og fysiske egenskaper vil kunne oppstå av forskjellige årsaker og på forskjellige tidspunkt i løpet av alle år helsepersonell er i arbeid, Sjansene for svekkelse øker imidlertid jo eldre man blir. Med de senere års utvikling med hensyn til bedre helse og høyere levealder, samt den forbedrede muligheten til å holde seg oppdatert, mener departementet likevel at det må kunne legges til grunn at virkemidlene som sørger for at de grunnleggende hensynene til kvalitet, pasientsikkerhet, tillit og forsvarlighet blir ivaretatt når helsepersonell er under 75 år, også vil kunne sørge for at dette blir ivaretatt når personer over 75 år vil videreføre pasientrettet virksomhet.

Det vises også til at Helsedirektoratet i sin vurdering fra 2012 ikke fant holdepunkter for at helsepersonell over 75 år i større grad enn andre påtar seg oppgaver de ikke burde ha påtatt seg. Departementet har også innhentet informasjon fra Statens helsetilsyn om tilsyn med eldre helsepersonell. Basert på hendelser/mistanker om pliktbrudd oppretter fylkesmennene årlig en rekke tilsynssaker der hendelsen/mistanken om pliktbrudd blir gjenstand for nærmere undersøkelse og eventuell videre behandling. I perioden 2009–2013 avsluttet fylkesmennene tilsynssak mot 5237 leger. I 581 av disse sakene var legens alder ikke registrert. I 70 av disse sakene var legens alder registrert til å være mellom 70 og 75 år, mens i 19 av disse sakene var legens alder registrert til å være over 75 år. Dette indikerer at antallet tilsynssaker fylkesmennene oppretter som gjelder leger mellom 70 og 75 år og leger over 75 år ikke er spesielt høyt. I samme periode er et fåtall reaksjoner fra Statens helsetilsyn registrert å gjelde leger over 70 år. For leger mellom 70 og 75 år ble det registrert at det ble gitt 5 advarsler (av totalt 267 advarsler), 3 tilbakekall av autorisasjon (av totalt 120 tilbakekall av autorisasjon) og 2 tilbakekall av forskrivningsrett for legemidler i gruppe A/B (av totalt 32 slike tilbakekall). I tillegg har 5 leger frivillig gitt avkall på forskrivningsrett. For leger som er 75 år og eldre er det gitt 1 advarsel og 1 tilbakekall av lisens.

At antallet tilsynssaker mot helsepersonell over 70 år er lavt, kan likevel ikke tillegges for stor vekt. Grunnen til det er at antall yrkesutøvere i denne gruppen i utgangspunktet er lavt, samtidig som helsepersonell over 75 år har fått lisens ut i fra dagens ordning med søknad og vurdering.

Tannlegeforeningen mener på sin side at dagens ordning underbygger forsvarlighetsprinsippet i helsepersonelloven, ved at det bidrar til at personer i aldersgruppen 75 til 80 år blir bevisstgjort sin plikt til selv å vurdere egen skikkethet. Tannlegeforeningen deler dessuten ikke departementets oppfatning av at det vil være tilstrekkelig at Helsetilsynet ivaretar tilsynsfunksjonen overfor tannleger mellom 75 og 80 år, i tillegg til tannlegenes egne forsvarlighetsvurderinger.

Departementet vil understreke at plikten til å foreta egen vurdering av forsvarlighet etter helsepersonelloven § 4 er en løpende plikt som helsepersonell alltid må være seg bevisst. Departementet mener dessuten at helsepersonell både over og under 75 år er svært bevisst på denne plikten og det særlige ansvaret de har som helsepersonell. Departementet mener derfor at argumentet om at ordningen med en aldersgrense og søknad om lisens bidrar til at helsepersonell i aldersgruppen 75 til 80 år «blir bevisstgjort» ikke kan tillegges for stor vekt.

I lys av de senere års utvikling av bedre helse og høyere levealder, samt den teknologiske utviklingen som gjør det enklere for eldre helsepersonell å holde seg faglig oppdatert og følge opp pasienter, finner departementet at hensynet til kvaliteten, pasientsikkerheten, tilliten til og forsvarligheten innenfor helse- og omsorgstjenesten i sin helhet ikke er til hinder for at aldersgrensen kan heves.

Departementet mener likevel at det fortsatt er et særlig behov for at myndighetene foretar en overordnet vurdering og innfører eventuelle begrensninger dersom personer ønsker å fortsette pasientrettet virksomhet etter fylte 80 år. Når personer når en så vidt høy alder er det økt sannsynlighet for at helsen er i ferd med å bli redusert. Samtidig er det sannsynlig at den pasientrettede virksomheten allerede er trappet ned eller er i ferd med å bli trappet ned. Det er ut i fra dette fortsatt ønskelig at myndighetene skal kunne foreta en overordnet vurdering av om personer over 80 år fremdeles har god nok helse og tilstrekkelig nærhet til pasientrettet virksomhet til å videreføre den.

Enkelte av høringsinstansene mener for øvrig at forslaget til ny aldersgrense bør vurderes i lys av andre lavere øvre aldersgrenser innenfor arbeidslivet, samt forslagene om endringer i arbeidsmiljølovens regler om aldersgrenser. KS og enkelte andre instanser påpeker dessuten at det er uheldig dersom høringsforslaget får overslagseffekt på aldersgrensen for fastleger som i dag er 70 år. KS påpeker videre at dersom en fastlege ønsker å fortsette i arbeid til fylte 80 år, vil legen ha rett til fritak fra legevakt i 20 år. I små kommuner kan det vanskeliggjøre en forsvarlig legevakt.

Departementet viser til omtalen av andre øvre aldersgrenser for pasientrettet virksomhet på helseområdet under kapittel 3.4. Aldersgrensen for bortfall av helsepersonells autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har også tidligere vært høy i forhold til disse aldersgrensene, som i utgangspunktet er på 70 år samt 65 år for underordnede sykepleiere. Departementet viser videre til Prop. 48 L (2014-2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.) der Arbeids- og sosialdepartementet foreslår endringer i arbeidsmiljølovens regler om opphør av arbeidsforhold grunnet alder. Departementet foreslår her å heve lovens alminnelige grense for adgang til opphør av arbeidsforhold grunnet alder fra 70 til 72 år, samt at virksomhetenes adgang til å ha bedriftsinterne grenser for opphør som hovedregel ikke kan være lavere enn 70 år. I tilegg signaliseres det at det på sikt bør vurderes tilpasninger i arbeidslivet med sikte på å ytterligere heve aldersgrensen for adgang til oppsigelse på grunn av alder1. I den politiske plattformen har regjeringen videre varslet at den vil gå gjennom alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene i arbeidslivet.

Når rammeverket for aldersregulering endrer seg, vil Helse- og omsorgsdepartementet måtte vurdere nærmere hvilke konsekvenser dette bør få innenfor helse- og omsorgstjenesten, herunder for aldersgrensene for private tjenesteytere i kommunen (fastleger og fysioterapeuter) og for aldersgrensen for fritak fra legevaktordningen. Argumentene for å heve aldersgrensen for bortfall av autorisasjon mv. vil gjelde tilsvarende for særskilte aldersgrenser innen disse områdene.

Departementet viser imidlertid til følgende uttalelse fra Statens seniorråd:

«Regjeringens forslag om å heve aldersgrensen fra 75 år til 80 år vil i første rekke få betydning for helsepersonell som driver selvstendig virksomhet. Helsepersonell i arbeidsforhold vil fortsatt være bundet av aldersgrensebestemmelsene i Arbeidsmiljøloven og Lov om aldersgrenser for Statens tjenestemenn, som også følges av fylkeskommuner og kommuner...

Dette medfører imidlertid at helsepersonell som er ansatt i offentlig eller privat virksomhet, er avhengig av arbeidsgivers velvilje for å fortsette sin yrkesaktivitet utover 70-årsgrensen, mens de ved å gå over i selvstendig virksomhet kan arbeide i ytterligere ti år. Dette vil nok kunne oppfattes som urimelig fra helsepersonellets side, samtidig som det kan bidra til å tappe det offentlige helsevesen for nødvendig arbeidskraft. Statens Seniorråd ber derfor departementet følge denne utviklingen og oppfordre kommuner og helseforetak å legge til rette for at helsepersonell som ønsker det kan få arbeide utover den nåværende aldersgrense på 70 år.»

Statens helsepersonellnemnd har bemerker at en heving av aldersgrense for rett til lisens, dersom denne samtidig gis med full forskrivningsrett for vanedannende legemidler, kan gi den utilsiktede virkningen at forskrivningsrett beholdes for helsepersonell som tidligere ble antatt å ikke oppfylle kravene i forskriften om lisens, ikke utelukkende knyttet til helsepersonellets alder.

Departementet er enig i at dette kan bli en virkning av en heving av aldersgrensen. Dette medfører imidlertid ikke annet enn at man risikerer dette med hensyn til et svært begrenset antall helsepersonell mellom 75 og 80 år, på lik linje med at man allerede i dag risikerer dette for et svært begrenset antall helsepersonell under 75 år.

Norsk sykepleierforbund påpeker at det er et faktum at en generell alderssvekkelse og aldersbetingede sykdommer tross alt med større sannsynlighet inntrer etter 75 år. Risikoen for at en viss andel personer i dette aldersspennet på grunn av sykdom eller alderssvekkelse ikke bør inneha autorisasjon, er stor. Høringsnotatet burde etter Norsk sykepleierforbund sitt syn inneholdt en faktabeskrivelse om hva man vet om aldersbetingede sykdommer og alderssvekkelse generelt.

Det er ingen tvil om at høy alder svekker kognitive og fysiske egenskaper. Man vet imidlertid ikke med sikkerhet når, og i hvilket omfang, slik svekkelse inntrer og det er i alle fall svært varierende. Departementet kan derfor ikke se at en nærmere faktabeskrivelse av dette ville tilført avgjørende informasjon med hensyn til spørsmålet om dagens aldersgrense bør heves.

Norsk sykepleierforbund mener videre at aldergrensen i helsepersonelloven primært må utledes av helsetjenestens behov. I Danmark kan leger fortsette å forskrive medisiner til seg selv og nærmeste pårørende etter 75 år, selv om tillatelsen til selvstendig faglig virksomhet bortfaller ved 75 år. Dette kan etter Norsk sykepleierforbund sitt syn være et alternativ også i Norge fremfor å heve aldersgrensen for alt helsepersonell til 80 år.

Forslaget i dette høringsnotatet tar utgangspunkt i helsepersonells ønske om å fortsette med selvstendig pasientrettet virksomhet som sådan etter fylte 75 år. Et forslag i tråd med den danske ordningen ville kun gi adgang for leger og tannleger til å yte selvstendig pasientrettet hjelp til seg selv og de nærmeste pårørende etter fylte 75 år. I tillegg ville det gitt leger rett til å fortsette å «virke i underordnet stilling på sygehus eller som amanuensis hos eller midlertidig stedfortræder for en alment praktiserende læge». Dersom en dansk lege ønsker å fortsette med selvstendig pasientrettet virksomhet som sådan etter fylte 75 år, må denne legen, på samme måte som en norsk lege etter dagens ordning, sende inn søknad vedlagt en «helseerklæring». Departementet mener derfor at et forslag i tråd med den danske ordningen ikke ville være tilstrekkelig til å ivareta adgang til å yte selvstendig pasientrettet helsehjelp.

Av Norsk sykepleierforbund sin uttalelse fremgår videre følgende:

«Etter 75 år må alle førerkortinnehavere i Norge bevise at de fortsatt er kompetent til å kjøre bil. Dette må gjøres gjennom helseattest. Kravet var tidligere 70 år men ble hevet til 75 år i 2013. Kravet om helseattest er begrunnet bl.a. i krav til syn, reaksjonsevne og hukommelse. Eldre førere er involvert i trafikkulykker i større grad enn 40 åringer viser analyser fra Vegvesenet. ….»

«Det er ikke sannsynlig at kravene til å inneha førerkort er mindre enn de helsemessige krav som må stilles til helsepersonell. Dette tilsier at aldersgrensen for helsepersonell ikke bør heves. Det vises i denne sammenheng også til aldersgrenser i luftfarten på 65 år, en aldersgrense som er satt av sikkerhetsmessige grunner.»

Departementet viser til at vi har en rekke aldersgrenser i samfunnet av sikkerhetsmessige grunner. Blant disse er aldersgrensen på 75 år for krav om helseattest for å kunne fortsette å kjøre bil. Av hensyn til sikkerheten på veiene våre stilles det spesifikke krav til for eksempel synsstyrke, synsfelt og førlighet. Departementet kan ikke se at aldersgrensen på 75 år for krav om helseattest for å kunne fortsette å kjøre bil, nødvendigvis er et argument for en tilsvarende aldersgrense for bortfall av helsepersonells autorisasjon mv. Derimot mener departementet at det faktum at aldersgrensen for krav om helseattest ble hevet fra 70 til 75 år i januar 2013, viser at øvre aldersgrenser også heves på andre områder i samfunnet. Hovedbegrunnelsen for hevingen var i følge Statens Vegvesen at eldres helse generelt er blitt bedre slik at en heving av aldersgrensen ble ansett forsvarlig.

Dagens aldersgrenser i arbeidslivet, de fastsatte øvre aldersgrenser for forskjellige former for pasientrettet virksomhet på helseområdet (se kapittel 3.4) samt eget ønske om å avslutte yrkesaktivitet ved en viss alder, er medvirkende årsaker til at et stort flertall av dagens helsepersonell avslutter pasientrettet virksomhet før de fyller 75 år.

Likevel bidrar samfunnsutviklingen, forbedret helse i befolkningen og lengre levealder, til at flere eldre, herunder eldre helsepersonell, har et ønske om å fortsette lengre i arbeid enn tidligere. For mange vil det å bidra i samfunnet og å være i arbeid gi en mer aktiv tilværelse, gi kontakt med andre mennesker og gi bedre trivsel og helse. Samtidig som det gir livskvalitet for den enkelte, har samfunnet behov for eldres innsats i en rekke sektorer hvor det er rekrutteringsutfordringer, og lengre deltakelse i yrkeslivet gjør at samfunnet kan dra veksler på verdifulle erfaringer og kunnskap som eldre yrkesaktive har opparbeidet gjennom et langt yrkesliv.

Eldre helsepersonell utgjør en betydelig ressurs, med omfattende og solid helsefaglig kompetanse og erfaring. Denne ressursen bør utnyttes bedre når eldre helsepersonell har mulighet og ønske om dette.

Det foreslås på denne bakgrunn at aldersgrensen for bortfall av helsepersonells autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning heves fra 75 til 80 år. Samtidig foreslås det at dagens ordning med adgang til å søke om lisens, eventuelt tilknyttet spesialistgodkjenning, for inntil ett år av gangen videreføres for personer over 80 år. Dette vil følge av forskrift om lisens for helsepersonell. Se utkast til endring i helsepersonelloven § 54 første og andre ledd og endring i helsepersonelloven § 48 andre ledd bokstav c).

I tillegg til dette foreslås det en presiserende tilføyelse for å klargjøre det som allerede følger av helsepersonelloven § 54 første ledd, at yrkestittel også kan benyttes etter bortfall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på grunn av alder. Se utkast til endring i helsepersonelloven § 74 første ledd.

5.3 Overgangsordning for personer mellom 75 og 80 år

5.3.1 Forslag i høringsnotatet

Ved innføring av ny aldersgrense, vil helsepersonell som fyller 75 år etter at ny aldersgrense trer i kraft beholde sin autorisasjon eller lisens, eventuelt tilnyttet spesialistgodkjenning, frem til de fyller 80 år. Samtidig vil de som på dette tidspunktet er mellom 75 og 80 år, på grunn av dagens aldersgrense, ha mistet sin opprinnelige autorisasjon eller lisens, eventuelt tilnyttet spesialistgodkjenning.

I høringsnotatet foreslo departementet at det innføres en overgangsordning for de mellom 75 og 80 år, som hadde autorisasjon eller lisens, eventuelt tilnyttet spesialistgodkjenning, som bortfalt da de fylte 75 år. Begrunnelsen for forslaget var at departementet ikke kunne se at det er rettmessige og gode grunner til at de som fyller 75 år før ny aldersgrense trer i kraft, skal stilles annerledes enn helsepersonell som fyller 75 år etter ikrafttredelsen.

5.3.2 Høringsinstansenes syn

Eldre legers forening gir uttrykk for følgende:

«Den overgangsordning departementet skisserer i høringsnotatet (…) kan Eldre legers forening slutte seg til. Mange leger som nå nærmer seg 75 år eller som allerede har fylt 75 år og er uten lisens mv. vil verdsette å få en ny mulighet til å bruke sin kompetanse på en god måte.»

Helsedirektoratet, Norsk Psykologforening og Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon støtter også eksplisitt overgangsordningen.

5.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Det foreslås at de som er mellom 75 og 80 år når ny aldersgrense trer i kraft gebyrfritt kan gi melding om gjenerverv av autorisasjonen eller lisensen, samt eventuelt tilknyttet spesialistgodkjenning frem til de fyller 80 år. Meldingen skal sendes til Helsedirektoratet eller den det bemyndiger, jf. ordningen etter helsepersonelloven § 53. På samme måte som Helsedirektoratet har gitt Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) i oppgave å behandle søknader om autorisasjon mv. kan Helsedirektoratet gi SAK i oppgave å motta og behandle meldingene om gjenerverv. SAK sørger deretter for at det blir registrert i Helsepersonellregisteret at den offentlige godkjenningen gjenerverves frem til melderen fyller 80 år.

Departementet ser at denne ordningen åpner for at personer som i en periode ikke har hatt offentlig godkjenning, og dermed ikke har hatt mulighet til å utføre pasientrettet virksomhet, får mulighet til å gjenoppta slik virksomhet ved kun å sende inn en enkel melding. Det ligger imidlertid i dagens autorisasjonsordning at helsepersonell under 75 år beholder sin autorisasjon uavhengig av om de er borte fra yrket i lengre perioder. Departementet legger til grunn at alle, uavhengig av alder, som vil gjenoppta pasientrettet virksomhet etter perioder med opphold, er forpliktet etter helsepersonelloven § 4 til å foreta en forsvarlighetsvurdering av egen kompetanse. Det vil bl.a. være relevant å vurdere konsekvensene av manglende kontinuitet med hensyn til pasientrettet virksomhet, behov for faglig oppdatering etc.

I unntakstilfeller antar departementet at SAK vil kunne sitte på informasjon som tilsier at melder ikke bør få gjenervervet sin offentlige godkjenning. For å sikre en forsvarlig håndtering dersom slikt unntakstilfelle skulle oppstå, foreslår departementet at helsepersonelloven § 53 andre, tredje og fjerde ledd skal gjelde tilsvarende. Dette medfører at dersom det foreligger omstendigheter som ville gi grunnlag for tilbakekall etter helsepersonelloven § 57, så kan SAK nekte melder gjenerverv, jf. § 53 andre ledd. Likeledes kan SAK pålegge melder å underkaste seg undersøkelse etter helsepersonelloven § 60 hvis det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn foreligger, jf. § 53 fjerde ledd.

Vedtak om gjenerverv og å nekte gjenerverv vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. § 53 tredje ledd, som skal gjelde tilsvarende. Statens helsepersonellnemnd vil være klageorgan for et slikt vedtak, jf. § 68 andre ledd første punktum som også skal gjelde tilsvarende.

Se utkast til nytt tredje ledd i helsepersonelloven § 76.