1 Proposisjonens hovedinnhold
I denne lovproposisjonen legger Arbeids- og sosialdepartementet fram forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). Forslagene gjelder endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak (kapittel 11) og enkelte endringer i kapittel 8 og 21 i folketrygdloven, samt lovtekniske justeringer i enkelte andre lover.
Regjeringens mål er at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Den arbeidsrettede bistanden til personer som har problemer med å få eller beholde et arbeid skal være helhetlig og individuelt tilpasset for å bidra til raskere overgang til arbeid. Arbeids- og velferdsetaten spiller en sentral rolle i dette arbeidet, og skal i samarbeid med brukere og andre relevante aktører bidra til at flest mulig kan bruke sin gjenværende arbeidsevne i inntektsgivende arbeid.
Velferdsordningene finansieres av skatteinntekter fra befolkningen i yrkesaktiv alder. Endringer i alderssammensetningen vil gi oss flere alderspensjonister og større overføringer til eldre i årene framover. I en situasjon der det blir relativt færre i yrkesaktiv alder er det viktig at flest mulig deltar i arbeid. Regjeringens viktigste oppgave er å få flere i jobb.
Vi er i en situasjon der mange i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet på grunn av helseutfordringer og mottar offentlig inntektssikring. Det er bekymringsfullt at mange får lange perioder utenfor arbeidslivet. Dette gir økt sannsynlighet for uføretrygd og varig ekskludering fra arbeidslivet. Det er spesielt viktig at unge, som kan ha et langt yrkesliv foran seg, kommer ut av en passiv tilværelse og over i utdanning og arbeid. Å stå på egne ben og klare seg selv, er den enkeltes viktigste bidrag til fellesskapet.
Arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010 og erstattet rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Hovedbildet er at samlet varighet med arbeidsavklaringspenger ikke er redusert sammenliknet med de tre tidligere ytelsene. Overgangen til arbeid har heller ikke økt. Skal vi oppnå økt overgang til arbeid må innsatsen settes inn tidlig. Vi vet at risikoen for å ikke komme tilbake til arbeid øker med varigheten av fraværet. Dersom vi klarer å få til bedre og mer målrettede stønadsløp for mottakere av arbeidsavklaringspenger, reduseres også risikoen for varig frafall fra arbeidslivet. Dette kan oppnås gjennom å sette i gang arbeidsrettet aktivitet tidligere og ved å gjennomføre arbeidsrettet aktivitet og medisinsk behandling samtidig. Det kan også oppnås med målrettet og tett oppfølging.
Denne proposisjonen inneholder i tillegg til de konkrete lovforslagene også en meldingsdel (kapittel 3 og 4). I kapittel 3 gis en kort innledning om bakgrunnen for innføring av arbeidsavklaringspenger, og en oversikt over utviklingen i mottakere fra 2010–2016. Videre gir kapitlet en drøfting av kunnskapsgrunnlaget for forslag til regelverksendringer som fremmes i lovproposisjonen. Analysen synliggjør at utfordringene med arbeidsavklaringspengeordningen dels er knyttet til regelverket i ordningen, men også til innholdet i og kvaliteten på det arbeidsrettede tilbudet som gis av Arbeids- og velferdsetaten. Kapittel 4 gir en oversikt over Regjeringens politikk og forslag til tiltak for å styrke den arbeidsrettede oppfølgingen i NAV-kontoret. Dette er tiltak som spesielt har betydning for mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Lovendringene som foreslås i proposisjonen innebærer en smalere inngang til ordningen, at det legges til rette for et strammere stønadsløp og økte arbeidsinsentiver. Sammen med iverksatte tiltak for å styrke og målrette det arbeidsrettede tilbudet i Arbeids- og velferdsetaten antas dette å gi en raskere avklaring av stønadsmottakers arbeidsevne og økt overgang til arbeid.
I proposisjonen foreslås følgende endringer:
Smalere inngang til ordningen
Å synliggjøre allerede i formålsbestemmelsen at arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse ved å ta inn begrepene «sykdom», «skade» eller «lyte».
Å tydeliggjøre sykdomskravet. Det presiseres at sykdommen må være en vesentlig årsak til nedsatt arbeidsevne.
Ønsker og interesser skal ikke lenger være momenter som tillegges vekt når nedsatt arbeidsevne skal vurderes.
Kravet til mobilitet økes ved at mottakeren må være villig til å søke arbeid andre steder enn på hjemstedet.
Å innføre en karensperiode etter utløpet av maksimal stønadsperiode før det kan gis rett til en ny periode med arbeidsavklaringspenger.
Strammere stønadsløp
Vesentlige innstramminger i varighetsbestemmelsene for arbeidsavklaringspenger. Varigheten på perioden det kan gis arbeidsavklaringspenger reduseres fra fire til tre år. I tillegg foreslås det å tidsbegrense unntaket for varighetsbegrensningen til to år, samt å skjerpe inn vilkårene for unntak.
Å innføre en mild reaksjon ved at arbeidsavklaringspenger reduseres tilsvarende én dags ytelse ved mindre alvorlige brudd på aktivitetspliktene.
Oppfølgingen skal i større grad tilpasses mottakernes bistands- og oppfølgingsbehov og knyttes til naturlige stoppunkter i stønadsløpet. Det tas inn i loven at mottaker skal følges opp etter at behandlingen eller det arbeidsrettede tiltaket er gjennomført.
Styrkede arbeidsinsentiver
Å presisere at arbeidsavklaringspenger ikke bare skal reduseres mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid.
Å utvide perioden mottakeren kan arbeide inntil 80 prosent uten å miste ytelsen fra seks til tolv måneder.
Å utvide perioden med arbeidsavklaringspenger mens mottakeren søker arbeid fra tre til seks måneder.
Videre foreslås det mindre endringer når det gjelder arbeidsavklaringspenger til personer som ikke har opptjent ny rett til sykepenger, opptjening til sykepenger basert på mottak av foreldrepenger, beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger og nedre aldersgrense for rett til tilleggsstønader.
Det foreslås også at bestemmelsene om tilleggsstønad tas ut av folketrygdloven kapittel 11, og samles i et nytt kapittel 11 A.
De økonomiske og administrative konsekvensene er omtalt i kapittel 8.