4 Sentrale politikkområder

4.1 Innledning

I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. I dag utøves samisk reindrift i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (Trollheimen) og Hedmark.

I henhold til reindriftsloven § 9 er det bare personer med rett til reinmerke i henhold til § 32 som har rett til å eie rein innenfor reinbeiteområdet. Et grunnleggende vilkår for rett til reinmerke er at man er av samisk ætt. Det heter videre i reindriftsloven § 4 at det bare er den samiske befolkning, som på grunnlag av alders tids bruk, har rett til å utøve reindrift innenfor det samiske reinbeiteområdet. Reindrift er således en spesifikk samisk næring.

Beiteområdene er selve grunnressursen for reindriften. Reinens levesett, med ulike krav til beite i ulike sesonger, gjør reindriften til en arealavhengig næring. Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge, dvs ca. 140 000 km². Fra Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 pst. av landarealet. Ikke alt er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag. Det anslås at nettoarealet utgjør ca. 90 000 km² eller i underkant av 30 pst. av Norges fastlandsareal.

I henhold til siste Melding om reindrift for driftsåret 2014/2015 er det i dag ca 215 000 tamrein i vårflokk. Av disse er det om lag 150 000 rein i Finnmark, noe som utgjør 70 pst. Reintallet kan variere fra år til år. Årsaken til dette kan være varierende kalvetilgang, tap og slakteuttak. Reindriften sør for Finnmark har små årsvariasjoner, mens reintallet i Finnmark har variert betydelig.

Om lag 3000 personer er tilknyttet den samiske reindriften, hvorav 2200 i Finnmark. Personer med tilknytning til reindrift omfatter reineiere med siidaandel og deres familiemedlemmer, eller andre med tilknytning til familien. Tradisjonelt har barn i reindriftsfamilier tidlig fått eierskap til egen rein, for eksempel som dåpsgave og konfirmasjonsgave. Eierskap til dyrene identifiseres gjennom snittmerker i øret til reinen. Det er ført opp egne merkeregistre for de ulike reinbeiteområdene. I de første merkeregistrene var det i Norge registrert totalt 635 reinmerker. I dag er det registrert i underkant av 4 500 merker. Ikke alle av disse er i bruk. Hoveddelen av veksten i antall nye merker har skjedd i Finnmark, med størst vekst fra 80-tallet og fram til i dag.

Reindriften er en nomadisk driftsform som utnytter utmarksbeiter året rundt. På utmarksbeite er reinen prisgitt uforutsigbare værforhold og variasjoner i tilgang og kvalitet på beitet mellom sesonger og mellom år. Et reindriftsår består av åtte årstidsbeiter med ulike behov for beiter. Innenfor hver av disse årstidsbeitene varierer tilbudet av beite som følge av klimatiske faktorer, lokalitet og årstidsvariasjoner.

For å utnytte produksjonspotensialet i reindriften må reinflokkens størrelse tilpasses tilgjengelig beiteareal. Det er store variasjoner mellom ulike områder for hvordan reinflokkens størrelse er tilpasset beitegrunnlaget. Videre er det store variasjoner i klimaets påvirkning på driftsforholdene mellom områder. I Nord-Trøndelag, Nordland og Troms er de klimatiske utfordringene langt større enn i Finnmark, Sør-Trøndelag og i tamreinlagene.

Reindriftsnæringen er en mangfoldig næring der mulighetene og utfordringene er ulike mellom reinbeiteområdene, men også innad i det enkelte området kan det være store forskjeller. I politikkutformingen må man være bevisst på disse ulikhetene.

I deler av Finnmark er det fortsatt utfordringer med beitetrykk og beitegrunnlag. I mange distrikt er antall personer under den enkelte siidaandel for høyt. Et stort antall personer setter begrensninger både for siidaandelsleders mulighet til å styre og ha egen drift som hovedvirksomhet. I de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt at reindriftens bruk av arealer kommer i konflikt med andre brukerinteresser. I samtlige områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping i reindriften, øke inntjeningen og redusere kostnadene.

4.2 Reindrift – En familiebasert næring

Reindriften er en familiebasert næring. Utover at en familiebasert næring bidrar til ivaretakelse av reindriftsamisk kultur og levesett, innebærer dette at reindriften også har tilgang på arbeidskraft i arbeidsintensive perioder. I den forbindelse vises det til viktigheten av at yngre generasjoner får delta i den daglige driften og andre reindriftsrelaterte aktiviteter. Gjennom slik deltagelse skjer det en viktig kunnskapsoverføring som ikke nødvendigvis kan læres på skolebenken, men som er av stor betydning for de som fremover skal ha sin hovedvirksomhet i reindriften. I tillegg er slik deltagelse også sentralt for ivaretakelse og utvikling av den reindriftsamiske kulturen.

Etter departementets vurdering vil den familiebaserte driften best ivaretas og utvikles ved at reindriften har et godt økonomisk utkomme av driften. Ved å skape seg et økonomisk handlingsrom, gis reindriften samtidig frihet til å organisere egen drift. Det er sentralt at man legger til rette for denne friheten gjennom de reindriftspolitiske virkemidlene.

I denne sammenheng vises det til utviklingen i de sørsamiske områdene. Produksjonsmessig utøves reindriften i disse områdene i samsvar med reindriftslovens målsettinger og den næringspolitikk som det er lagt opp til gjennom reindriftsavtalen. Reintallet har vært stabilt gjennom en intern regulering gjennom flere tiår, samt at reindriften har en optimal flokkstruktur for en størst mulig produksjon. Gjennomsnittlig antall personer under den enkelte siidaandel ligger i sør på 4,9 personer, mens i Vest-Finnmark reinbeiteområde er det 7,1 personer per andel. Det forhold at reindriften i sør i større grad har begrenset antall personer under den enkelte enhet, har bidratt til at flere av siidaandelslederne kan ha reindrift som hovedvirksomhet. En slik utvikling og valg av retning har vært helt avgjørende for en ivaretakelse og en videreutvikling av den sørsamiske kulturen, samt den vitaliseringen av det sørsamiske språket som man har sett de siste årene.

Det er ikke slik at de valg som man har gjort i sør nødvendigvis er direkte overførbare på de problemstillingene man har i nord. Reindriftsnæringen har i dag ikke et rekrutteringsproblem, og da særlig i store deler av Finnmark. Tvert imot opplever mange distrikter i Finnmark et press fra personer som ønsker å starte opp med reindrift. Selv under reduksjonsperioden har antall personer i reindriftsnæringen økt.

Den store variasjonen i lønnsomheten mellom områder og innad i det enkelte området skyldes forskjeller både i reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein, men også økt reintall per siidaandel. Økt inntjening per rein er særlig knyttet til kvalitet. Rein med god kjøttfylde gir god pris. Innenfor en begrenset ressurs vil et økt reintall per siidaandel måtte innebære færre siidaandeler og færre reineiere under den enkelte siidaandel.

4.3 Tilpassing av reintallet til beiteressursen

4.3.1 Gjennomgang av reintallsprosessen

Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i den forbindelse er bruksreglene. Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjent bruksregler og å få reintallet på plass. Først ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsdistriktene fått godkjent sine bruksregler.

Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd. Primært skal siidaen selv utarbeide en reduksjonsplan som fordeler reduksjonen internt i siidaen/distriktet. Dersom siidaen ikke utarbeider en slik plan, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en frist fastsatt av Reindriftsstyret.

I oppfølgingen av distrikt og siida som hadde et for høyt reintall i forhold til det som er vedtatt, har Reindriftsstyret brukt reintall per 31. mars 2012 som utgangspunkt for reduksjonen. Reintallet består av det antall rein som næringsutøverne selv har meldt inn på dette tidspunktet i Melding om reindrift, og som er godkjent av reindriftsagronom.

Sommeren 2012 sendte Reindriftsstyret ut forhåndsvarsel om at de ville fatte vedtak om frist for utarbeidelse av reduksjonsplan etter reindriftsloven. Påfølgende høst ble det fastsatt slike frister. Samtidig ble det stilt krav om at alle siidaandeler skulle underskrive reduksjonsplanen. Det viste seg høsten 2012 at svært få av distriktene leverte en reduksjonsplan i henhold til vedtatt frist og krav.

Høsten 2012 sendte derfor Reindriftsstyret ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet. Den 26. februar 2013 fattet Reindriftsstyret vedtak om tidsfrister for reintallsreduksjon for en rekke distrikter/siidaer i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Fristene som ble satt for gjennomføring av reduksjonen varierer fra 1 til 3 år, avhengig av hvor mange dyr distriktet skal redusere med. Reduksjonen skal være gjennomført innen 31. mars 2015.

Totalt klaget 85 siidaandeler på vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon. Reindriftsstyret opprettholdt vedtakene sine i 77 av sakene, og disse ble oversendt departementet i begynnelsen av desember 2013 for endelig avgjørelse. I løpet av februar/mars 2014 var de ferdigbehandlet i departementet.

4.3.2 Status for reintallsprosessen

Det er fastsatt et reintall for Vest-Finnmark på 78.150 rein, mens reintall fastsatt for Øst-Finnmark er 70.650 rein. Innrapporterte tall per 1.april 2012 var for Finnmarks vedkommende ca. 42.000 dyr over det som var fastsatt som bærekraftig. Reindriftsstyret påla derfor alle distrikt som hadde for høyt reintall, å redusere til fastsatt nivå. Reduksjonsperioden varierte fra ett til tre år avhengig av hvor mye distriktene skulle redusere.

Innrapporterte reintall per 1. april 2015 viste at siidaandelene i all hovedsak hadde fulgt opp gitte reduksjonsvedtak. Det innebærer at det innrapporterte reintallet i Finnmark totalt sett er under fastsatt nivå. Det var 15 siidaandeler som ikke hadde fulgt opp reduksjonskravet. Reindriftsstyret følger nå opp disse andelene i samsvar med reindriftsloven sitt kapittel om sanksjoner.

Høsten 2015 og vinteren 2016 foretas det kontrolltellinger i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Det er distrikter som har fått pålegg om forholdsmessig reduksjon som prioriteres. Av 18 distrikter som har fått pålegg om å fremstille reinflokken for telling, er det ett distrikt som ikke har blitt telt. Videre er det ett distrikt som ennå ikke er ferdigberegnet. Når det gjelder resultatet fra de øvrige distriktene, er det ett distrikt som ligger over det fastsatte reintallet. De øvrige distriktenes totale reintall ligger under det fastsatte.

Det er flere forhold som har bidratt til at reintallet nå tilnærmet er i samsvar med det som er fastsatt gjennom bruksreglene. Reindriften har tatt ansvar for egen framtid og økt slakteuttaket. I henhold til innrapporterte tall fra slakteriene er det slaktet omlag 74.600 rein i kalenderåret 2015 og herunder om lag 60.800 rein høsten 2015 ved de registrerte slakteriene. Med bakgrunn i at det er et par mindre slakterier som ikke har rapportert, kan man anslå det totale slakteuttaket ved listeførte slakterier til 77.000 rein. Dette er en forholdsvis stor økning i forhold til 2014 (63.100 dyr for kalenderåret og 55.100 dyr for høsten).

Kalveandelen i 2015 ligger på omlag 78 pst. Dette er en økning på 7-8 prosentpoeng i forhold til de siste årene. Økt slakteuttak og økningen av kalveandelen viser at stimuleringen ved økning av de produksjonsrettede tilskuddene har hatt positiv effekt. Tilbakeholdelse av tilskudd over reindriftsavtalen og udokumenterte rovvilterstatninger i forhold til dem som ikke har fulgt opp gitte reduksjonsvedtak, har også virket positivt på slakteuttaket.

Ved inngåelsen av de siste reindriftsavtalene har avtalepartene hatt oppmerksomhet på hele verdikjeden fra vidde til bord. Dette har bl.a. resultert i økte bevilgninger til infrastrukturtiltak. Denne satsingen har både lagt til rette for økt slakteuttak og at uttaket har funnet sted før innflytting på høst- og vinterbeitene. I tillegg er det lagt til rette for merkenøytrale markedsføringskampanjer fra Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt. Markedsutvalgets arbeid har hatt en vesentlig innvirkning på økt oppmerksomhet og omsetning av reinkjøtt, samt økningen av produsentprisen som har funnet sted de siste årene. Ett siste forhold som trekkes fram i denne forbindelse er at myndighetene har holdt stø kurs og fulgt de prosesser som er fastsatt gjennom reindriftsloven. Dette gjelder også overfor dem som ikke har fulgt opp gitte reduksjonsvedtak.

4.3.3 Endring av reindriftsloven

Reintallet i Finnmark er nå tilnærmet på det nivået som er fastsatt i bruksreglene. Framover er det svært viktig at grunnlaget for en økologisk bærekraftig reindrift opprettholdes, ikke minst for næringen selv.

For å forhindre en ny økning av reintallet, vil Landbruks- og matdepartementet sende Stortinget et forslag om endring i reindriftslovens § 60. Bakgrunnen er at departementet mener det snarest må gjennomføres tiltak som forhindrer en ny økning av reintallet i Finnmark. Departementet ser derfor behov for å gjennomføre en lovendring for å forhindre at siidaer etter gjennomført forholdsmessig reduksjon, på nytt øker reintallet over fastsatt nivå. Det er avgjørende at denne endringen blir gjort raskt og før en eventuell ny uheldig reintallsutvikling.

Lovforslaget innebærer en ny bestemmelse i reindriftsloven, og som gir fylkesmannen hjemmel til å fastsette høyeste reintall per siidaandel når særlige grunner foreligger. Samtidig legges det til rette for at det interne selvstyret fortsatt kan fungere ved at det åpnes for at to eller flere siidaandeler kan bli enige om en annen reintallsfordeling innenfor den rammen som følger av fylkesmannens vedtak.

4.4 Nærmere om fastsetting av bruksregler for fellesbeitedistriktene i Vest-Finnmark

Tilgjengelige arealer for alle årstidsbeitene og bruksregler som respekteres, er grunnleggende forutsetninger for en bærekraftig reindrift. En beitefordeling basert på disse prinsippene er nødvendige overalt hvor det foregår reindrift. Etter reindriftsloven av 2007 er det distriktenes bruksregler som regulerer når og hvordan de ulike årstidsbeitene skal brukes.

I flere av områdene i Finnmark med såkalte «fellesbeitedistrikter» har uenighet mellom siidaene om rettighetsmessige forhold vanskeliggjort prosessen med å få utarbeidet bruksregler. I utgangspunktet behøver imidlertid ikke uavklarte rettighetsforhold å være til hinder for at slike distrikter utarbeider bruksregler. Men det må da komme til uttrykk at det underliggende rettighetsforholdet er uavklart, og at bruksreglene slik de foreligger ikke innebærer noe standpunkt til disse spørsmålene eller at de får rettighetsmessige konsekvenser.

Arbeidet med bruksregler på høst- og vinterbeiteområdene er også vurdert av Riksrevisjonen. I Dokument 3:14 (2011–2012) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark s. 10–11 uttaler Riksrevisjonen blant annet følgende:

«Avklaring av beitebruken er et sentralt element i bruksreglene, som også er nært knyttet til fastsettelse av beiterettigheter. På kort sikt er det nødvendig å inngå midlertidige avklaringer om beitebruken gjennom bruksreglene. På lengre sikt er det avgjørende at beiterettighetene også stadfestes, slik at beitebruken i bruksreglene er i samsvar med intensjonene i reindriftsloven. Etter Riksrevisjonens vurdering kan imidlertid ikke arbeidet med å avklare beiterettigheter, blant annet i domstolene, være til hinder for arbeidet med å redusere reintallet i henhold til bruksreglene.»

Det er arbeidet aktivt i Landbruksdirektoratet og hos Fylkesmannen i Finnmark for å få utarbeidet og fastsatt bruksregler for fellesbeitedistriktene.

Når det gjelder arbeidet med å utarbeide bruksregler for fellesbeitedistrikt 30A, 30B og 30C, har Fylkesmannen i Finnmark iht. reindriftsloven § 58 utarbeidet bruksreglene for distrikt 30 C. Fylkesmannen i Finnmark har også startet arbeidet med å fastsette bruksreglene for distrikt 30 B. Når det gjelder distrikt 30 A, er bruksreglene utarbeidet og fastsatt, men jordskifteretten har satt til side beitebruksreglene med bakgrunn i at retten har funnet at reglene slår urimelig ut overfor enkelte.

Bruksreglene innebærer at det er trukket administrative grenser mellom de enkelte siidaer. Mange siidaer har i prosessen hevdet rettigheter til angitte områder basert på alders tids bruk. Fylkesmannen har ikke myndighet til å ta stilling til slike rettighetskrav. Dersom siidaer krever rettigheter til angitte områder, må det tas ut søksmål ved domstolene eller fremsettes krav for Finnmarkskommisjonen mens den har feltet til utredning. Dersom siidaer tilkjennes rettigheter via domstolene som avviker fra de bruksreglene som er fastsatt, må bruksreglene endres.

Departementet understreker viktigheten av at det etableres bruksordninger om beitebruken og fordelingen av «fellesbeitene» i Indre Finnmark. En rettighetsdebatt og posisjonering mellom partene på vår-, høst- og vinterbeiteområdene har utviklet seg over flere år, og graden av konflikt har økt med en økning av reintallet. Å etablere bruksregler som i tilstrekkelig grad avklarer og koordinerer beitebruk mellom grupper, er en stor utfordring.

Samtidig med disse prosessene foregår det nå en utredning ledet av departementet, og som tar sikte på å foreslå endringer i jordskifteloven og reindriftsloven vedrørende jordskifterettens kompetanse til å behandle interne forhold i reindriften. Gjennom dette arbeidet er målsettingen å få etablert et regelverk som gjør det mulig å benytte jordskifteretten til bl.a. å få rettslig fastsatt grensene mellom siidaer på vinterbeitene og utarbeide bruksordninger internt i reindriften.

4.5 Ny melding til Stortinget om bærekraft i reindriften

I regjeringens politiske plattform heter det at regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om bærekraft i reindriften. Videre heter det at Reindriftsloven skal endres slik at økologisk bærekraft prioriteres.

Arbeidet med en stortingsmelding om bærekraft i reindriften startet opp våren 2015. Høsten 2015 ble det gjennomført møter i samtlige reinbeiteområder og med de fem nordligste fylkesmennene, samt med Reindriftstyret for å få innspill til meldingen.

I henhold til veileder for statlige myndigheters konsultasjoner, utløser et arbeid med stortingsmelding om reindrift konsultasjonsplikt om tiltak i meldingen som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Det legges opp til Stortingsbehandling av meldingen våren 2017.

4.6 Markedsforhold

4.6.1 Innledning

Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig for reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.

Etter ønske fra næringen, ble avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som er høstet har det imidlertid vist seg at det i nåværende situasjon har vært behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.

4.6.2 Slakting og omsetning av reinkjøtt

Vårflokken har de siste årene bestått av omlag 250.000 rein. Sammensetningen av denne flokken er om lag 74 pst. simler, 20 pst. fjorårskalv og 6 pst. okser. Det gjennomsnittlige slakteuttaket på landsbasis er 33 pst. av vårflokken. Gjennomsnittlig slakteuttak de siste fem årene er på ca 85.000 rein. Med en gjennomsnittsvekt på 22,5 kilo, gir dette et slaktekvantum på 1900 tonn. Av dette kvantumet slakter reineierne årlig 300 tonn for privat forbruk og omsetning i nærmarkedet.

Hvert år går nesten 1600 tonn av slaktekvantumet gjennom om lag 20 registrerte slakterier i Norge. I et normalår sendes det rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.

Nytt klassifiseringssystem ble innført fra høsten 2015. Det er utarbeidet et regelverk for nytt klassifiseringssystem. Regelverket er samlet i en klassifiseringshåndbok for reinsdyrslakt. Regelverket inneholder også regler for pussing av slakt, definerer hvordan et reinsdyrslakt skal se ut ved veiing, regelverk for tidspunkt for varmveiing av slakt, varmvektssvinn og regelverk for merking av reinsdyrslakt. Det er også vedtatt regelverk for aspirantopplæring og sertifisering av nye klassifisører, etterutdanning av godkjente klassifisører og regelverk for klassifisering- og pussekontroller ved reinsdyrslakteriene.

Nytt klassifiseringssystem premierer levering av slakterein med god kjøttfylde. Dette stimulerer reineieren til å øke inntjeningen av den enkelte rein. Allerede høsten 2015 har man sett positive effekter av nytt klassifiseringssystem ved økt slakting av kalv og økt bevisstgjøring omkring levering av rein med god kjøttfylde. Samtidig har systemet også bidratt til økt forutsigbarhet for reineierne og likebehandling når det gjelder fastsetting av klasse for slaktet.

Reindriften har et unikt utgangspunkt og mange fortrinn. Etterspørselen etter reinsdyrkjøtt er fortsatt svært god. Dette har også en positiv innvirkning på produsentprisen. Forbrukerne ønsker reinkjøtt, og det er blant de unge at forbruket av reinkjøtt øker mest.

Markedsutvalgets arbeid, kombinert med økt forbrukerinteresse for lokalmat og mat med historie, har bidratt til den positive utviklingen reinkjøttet har hatt i markedet de siste årene. Det er viktig at reinkjøttbransjen bruker dagens gode markedssituasjon til utvikling av levedyktige virksomheter bygd på egen solid kunnskap og erfaring, og som leverer kvalitetsprodukter som markedet etterspør. Dette vil både bidra til å sikre en fortsatt livskraftig reindriftsnæring og til at flere forbrukere får gleden av å smake kvalitetsprodukter av norsk reinsdyrkjøtt.

Dagens situasjon gir store muligheter for økt verdiskaping. Tar man vare på denne muligheten, vil den i neste omgang bidra både til et godt omdømme for reindriften, og ikke minst til å skape og videreutvikle livskraftige og bærekraftige reindriftssamiske samfunn.

4.6.3 Privat slakting og omsetning av reinkjøtt i nærmarkedet

I reindriften har det tidligere vært mulig å selge reinkjøtt direkte til forbruker fra primærproduksjonssted eller slakteplass i et reinbeitedistrikt, og uten at dette er blitt kontrollert av veterinærmyndigheter. Virksomheten har vært begrenset til et maksimum på 10 reinsdyr per siidaandel per år. Det har vært mulig kun å selge kjøttet lokalt, og ikke i andre deler av Norge eller til andre EØS-land.

Ved innføring av hygienepakken ble det ikke lenger gitt mulighet for å slakte rein for privat salg.

Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har arbeidet for å legge til rette for et unntak fra EUs hygiene- og kontrollregelverk for slakting av små mengder rein uten kjøttkontroll for omsetning direkte til forbruker. Et slikt unntak er akseptert på EØS-nivå. I 2014 ble det gjennomført en offentlig høring med forslag om å gjenåpne muligheten for slakting av rein for privat salg. Sommeren 2015 ble det iverksatt en ny forskrift som åpner for privat slakting av 10 rein per siidaandel for omsetning lokalt. Forskriften gir reindriften mulighet til å bruke tradisjonelle slaktemetoder og selge egen rein direkte til forbruker. Tiltaket vil bidra til å skape positive relasjoner mellom forbrukene og reindriften. Samtidig får reindriften gjennom den tradisjonelle slaktingen mulighet til økt verdiskaping gjennom bruk av skinn og biprodukter.

I utarbeidelsen av forskriften har man sett hen til etablerte ordninger i Finland og Sverige.

4.7 Tap av rein til rovvilt

Reindriften i hele landet har hatt økende tap frem til det siste driftsåret. Tapsrisiko generelt forklares av driftsformen med helårs beiting i ofte utilgjengelig og uoversiktlig terreng. Når det gjelder rovvilt er reinen særlig sårbar for tap på senvinteren og i kalvingsperioden om våren. Det er derfor behov for å beskytte reinens kalvingsområder mot rovdyrskader innenfor rammen av rovviltforliket fra 2011, jf. punkt 2.2.19.

For reindriftsåret 2014/2015 meldte reindriften i alt 91.4191 dyr tapt, av disse ble det søkt om erstatning for 77.535 dyr. 18 918 rein ble erstattet som tap til rovvilt, dette utgjør om lag 1/5 av tapene. Andre årsaker til tap av rein er påkjørsler, sykdom, ulykker og sult. Av det totale tapet reindriften oppgir gjennom melding om reindrift, utgjør om lag 80 – 90 pst. tap til rovvilt.

Det er et betydelig avvik mellom antall rein som reindriften søker erstatning for og antall rein som blir erstattet av staten. Erstatningsutbetalinger for rein tapt til rovvilt har vært stabil de siste årene. Dokumentasjonsgraden varierer noe fra år til år, men er generelt sett svært lav i reindriften ved at om lag 5 pst. av erstattet tap er dokumentert. En av årsakene er utfordringene med å finne rein tatt av rovvilt på grunn av terreng og sporforhold. Det kan også være vanskelig å fastslå dødsårsak selv om reinen blir funnet og obdusert. Erstatningsutbetalingene skjer på grunnlag av dokumenterte og sannsynliggjorte skader, der det blant annet blir lagt vekt på om tapet er skjedd i et område der det er dokumentert forekomst av rovvilt eller det i flere foregående år er påvist rovvilttap. Dette medfører at utbetalingene varierer mellom de ulike reinbeiteområdene. Klima- og miljødepartementet arbeider nå med å ferdigstille en ny erstatningsordning basert på risiko for tap av rein til rovvilt. Det gjennomføres høring og konsultasjoner med Sametinget og NRL i løpet av 2016.

Av rovdyr er jerv, gaupe og kongeørn de artene som gjør mest skade på tamrein. Rovviltforliket av 2011 sier rovviltforvaltningen skal skje på en slik måte at antallet ynglinger holdes så nær bestandsmålet som mulig, og at forvaltningen iverksetter de tiltak som er nødvendige i tråd med forliket. Hovedvirkemidlene i bestandsreguleringen av disse artene er lisensfelling og kvotejakt. Ved ekstraordinært uttak og skadefelling brukes egne lokale fellingslag og Statens naturoppsyn. Det nasjonale bestandsmålet for gaupe er 65 årlige ynglinger, og siste rapporterte bestandsstatus viser at vi i 2015 hadde 60,5 ynglinger på landsbasis. For jerv er det nasjonale bestandsmålet 39 årlige ynglinger, og siste rapporterte bestandsstatus viser at vi i 2015 hadde 65 ynglinger på landsbasis. Av disse 65 ble imidlertid 17 avlivet ved hiuttak, slik at antall ynglinger våren 2015 var 48,9 ynglinger over det nasjonale bestandsmålet. Det siste bestandsestimatet for kongeørn er fra 2015, og bestanden ble da anslått til å telle 963 territorielle par. Stortinget har besluttet at det skal ikke etableres ulvesone i det samiske tamreinområdet, og tap til ulv utgjør som følge av dette en liten andel av de totale tapene. Det legges opp til at Regjeringen oversender Stortinget forslag til nye bestandsmål og ulvesone i løpet av våren 2016.

Studier av produksjon og tap i reindriften sør for Finnmark viser at i kystnære områder er vinterbeitene en særlig knapphetsfaktor for produksjon. Rein i dårlig kondisjon har høyere dødelighet, og lavere kalvetilgang. Det er til dels vanskelig å skille ut hvordan tilgang på vinterbeite, værforhold og klima og rovvilt hver for seg påvirker produksjonen i disse områdene. Mye tyder likevel på at et økt slakteuttak vil kunne redusere tap i disse områdene. Reindriften oppgir at rovvilt er en av de store utfordringene for reindriften i disse områdene. Klima- og miljødepartementet har i samråd med Landbruks- og matdepartementet, iverksatt et eget prosjekt for å studere tapsårsaker i Nord-Trøndelag. Det såkalte Midt-Norge prosjektet har en varighet på fem år, og oppstarten var i 2011. Dette er en vesentlig del i arbeidet med oppfølging av rovviltforliket fra 2011, samt rapporten fra arbeidsgruppa i Nord-Trøndelag som i 2009 leverte sine anbefalinger om tiltak for å redusere konfliktnivået rovdyr-reindrift.

4.8 Sikring av reindriftens arealer

Reindriften er en arealavhengig næring. Tilgang til arealer er en avgjørende forutsetning for at næringen skal kunne fortsette med den nomadiske driftsformen. Denne driftsformen danner basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse.

Reindriften er særlig sårbar for negative påvirkninger som reduserer størrelsen eller kvaliteten på beitelandet, eller som på andre måter forstyrrer reinens utnyttelse av arealene. Næringen påvirker også sitt eget beitegrunnlag, hovedsakelig på grunn av beitebelastningen, motorisert ferdsel på barmark og ulike gjerdesystemer.

Annen menneskelig aktivitet kommer imidlertid i tillegg til næringens egen påvirkning og den naturlige forstyrrelsen fra rovvilt og insekter som reinen alltid har måttet leve med. De nevnte tilleggsforstyrrelser kan få konsekvenser for dyrenes kondisjon. Reinen svekkes gjennom økt energiforbruk og/eller redusert forinntak. Dette som følge av tap av beiteland, økt aktivitet, redusert beitetid eller større beitekonkurranse i gjenværende, uforstyrrede områder og eller ikke optimal beitebruk.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfredsstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets areal. Dette for å skape den nødvendige forutsigbarheten for distriktet, samt muliggjøre en samlet vurdering av ulike tiltak innenfor distriktets grenser. Helhetlige planer vil også være mindre arbeidsbelastende for distriktet ved at de slipper å forholde seg til delplaner.

De fem nordligste fylkesmannsembetene har ansvaret for den regionale reindriftsforvaltningen. I styringsdialogen med de berørte fylkesmennene er det tydelig kommunisert forventninger om at fylkesmennene bidrar til å dokumentere reindriftens arealbruk og rettigheter, samt arbeider for økt forståelse for reindriftens bruk av arealer. Videre at fylkesmennene legger til rette for samordning på tvers av kommune- og fylkesgrensene for å sikre reindriften sammenhengende bruksarealer. Fylkesmennene skal også legge til rette for at reindriften kommer tidlig inn i planprosessene, og at plan- og bygningslovens særlige krav knyttet til deltagelse og medvirkning fra reindriften blir ivaretatt. Dette vil også bidra til smidigere og mer forutsigbare planprosesser.

I plan- og bygningsloven § 2-1 er det innarbeidet krav om at statlige, regionale og kommunale organer legger stedfestet informasjon som organet forvalter, til rette for bruk i plan- og byggesaksbehandlingen. Ved inngåelsen av Reindriftsavtalen 2014/2015 ble avtalepartene enige om å få gjennomført et pilotprosjekt knyttet til utvikling av reindriftens arealbrukskart. Hensikten var å få etablert kart som synliggjør og gir en samlet oversikt over gjennomførte utbyggingstiltak innenfor det enkelte distrikts grenser.

Avtalepartene er enige om å gå videre med dette prosjektet og utvikle arealbrukskartene til å bli helhetlige og dynamiske kart til bruk for reindriftsnæringen, offentlig forvaltning, planmyndigheter og utbyggere. Det er et mål at kartene skal danne grunnlag for innsyn i reindriftens arealbruk, samt synliggjøre og gi en samlet oversikt over gjennomførte utbyggingstiltak innenfor det enkelte reinbeitedistrikts grenser. Videre er det et mål at kartene skal være sentrale saksbehandlingsverktøy i analyser og tematiske framstillinger i saker hvor reindriften blir berørt.

4.9 Konvensjonen mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder med mer

Reindriftssamenes flyttinger mellom årstidsbeitene har pågått i århundrer og lenge uten hinder av nasjonalstatsgrensene. Etter at Finland kom under russisk herredømme på begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852. Strekningen langs den norsk-finske grensen danner få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer vil rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre. Den første konvensjonen som regulerer dette forholdet er fra 1922. 1922-konvensjonen ble avløst av en konvensjon av 1952, som igjen ble avløst av gjeldende overenskomst mellom Norge og Finland om skjøtselen av riksgrensen mellom de to land undertegnet i Helsingfors 8. januar 1981. 1981-overenskomsten avviker i substans ikke vesentlig fra 1952-konvensjonen. Gjerdetraseene ble noe endret, og det ble åpnet for en noe større gjerdeavstand fra riksgrensen enkelte steder. I tillegg ble fremgangsmåten ved tilbakeføring av rein som har krysset grensen forenklet. Det er oppført gjerder sammenhengende langs riksgrensen, unntatt strekningen Angeli til Riksrøys 343, en distanse på vel 200 kilometer.

Under 1981-overenskomstens funksjonstid har det vært problemer med rein som har trukket over grensen. Mange av de problemene som er knyttet til rein som trekker over grensen, viser at dagens grensegjerdeoverenskomst ikke fungerer tilfredsstillende.

Det er derfor fremforhandlet en ny konvensjon som ble undertegnet av den norske landbruks- og matministeren og den finske jord- og skogbruksministeren i Karasjok 9. desember 2014. Med undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ikrafttredelse. Siden konvensjonen krever lovendring, innebærer økonomiske utgifter og antas å være en sak av særlig viktighet, er Stortingets samtykke til inngåelse nødvendig etter Grl. § 26, annet ledd.

Landbruks- og matdepartementet sendte vinteren 2015 på høring fremforhandlet ny konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det andre rikets område. Tema for høringen var om konvensjonen, slik den foreligger, skal ratifiseres.

Den 22. januar ble Prop. 49 S (2015–2016) Samtykke til inngåelse av konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det andre riktes område av 9. desember 2014 samt Prop. 50 L (2015–2016) Endringer i reindriftsloven mv. (reingjerde mot Finland m.m.) oversendt Stortinget for behandling.

4.10 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon, ble det i 1997 nedsatt en Norsk-svensk reinbeitekommisjon som avga sin innstilling i mai 2001.

På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.

Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften, og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jf Ot.prp. nr. 75 (2004–2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.

Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005, og sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet, og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.

En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson undertegnet konvensjonen 7. oktober 2009. Gjennom undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse. Konvensjonen har deretter vært på høring i begge land, og høringen ble avsluttet rundt årsskiftet 2010/2011. Det har også vært konsultasjoner om saken både med Sametinget og NRL i april 2009.

Det var nye konsultasjoner med Sametinget 6. april 2011. Deretter mottok landbruks- og matministeren og den svenske landsbygdsministeren felles henvendelse ved brev av 6. mai 2011 fra sametingspresidentene i de to land der de ba om et møte mellom de to ministrene, de to sametingspresidentene og lederne i NRL og SSR.

Det ble 21. september 2012 avholdt møte i Stockholm mellom landsbygdsminister Eskil Erlandsson, landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum, sametingene i de to land, og Norske Reindriftsamers Landsforbund og Svenske Samers Riksforbund.

Det ble her bestemt at sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner i begge land skulle arbeide videre for å komme til enighet om en ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon, slik at den kunne bli ratifisert og iverksatt. Det norske Sametinget skulle ha ansvaret for å lede prosessen. Det ble satt en frist på ett år for dette arbeidet.

Dersom dette arbeidet ikke leder fram til noen enighet, var ansvarlige myndigheter i begge land innstilt på å sluttføre prosessen gjennom ratifikasjon og ikrafttredelse av det forhandlingsresultatet som forelå i 2009. Norge og Sverige har nå vært uten en konvensjon om grenseoverskridende reindrift siden 2005, en situasjon som er svært uheldig for reindriften.

Den samiske arbeidsgruppen som i henhold til ovennevnte oppdrag har fulgt dette opp, presenterte sine forslag for landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Eskil Erlandsson 21. mars 2014.

Norske myndigheter har gjentatte ganger påpekt overfor Sverige viktigheten av å få en avklaring av forslagene fra den samiske arbeidsgruppen, og at det er et stort behov for å få en ny konvensjon på plass.

I slutten av februar 2015 var det møte mellom landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Sven-Erik Bucht. På dette møtet ble det enighet om at man i fellesskap nå skal følge opp dette arbeidet, og at det ligger en felles forståelse om at det foreligger et behov for raskt å få på plass en ny konvensjon.

Den 19. oktober 2015 ble det avholdt møte mellom landsbygdsminister Sven-Erik Bucht, daværende landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og representanter for sametingene og næringsorganisasjonene i de to land. De forslagene den samiske arbeidsgruppen hadde lagt fram i mars 2014 ble drøftet nærmere, og konklusjonen på møtet var at departementene skulle gi en felles skriftlig tilbakemelding på forslagene så snart som mulig, og med det utgangspunkt at en ny konvensjon skal ratifiseres i løpet av 2016. Etter et møte i januar 2016 mellom landbruks- og matminister Jon Georg Dale og landsbygdsminister Sven-Erik Bucht, kom det imidlertid fram at man på svensk side måtte foreta en nærmere juridisk utredning av en del spørsmål, og at denne utredningen skulle være ferdig 1. juni 2016. Deretter må det gjennomføres en høring. På den bakgrunn framstår det fortsatt som høyst usikkert når en ny konvensjon kan bli ratifisert. Dette er problematisk, ikke minst for den norske reindriften som fortsatt i stor utstrekning er utestengt fra vinterbeiter i Sverige. Så langt har man søkt å bøte på dette med økonomiske midler til fôring og andre tiltak. Men i lys av den seneste utviklingen, vil det kunne være aktuelt å vurdere andre løsninger slik at grunnlaget for norske reindrift sikres på en bedre måte.

I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer Reindriftsavtalen 2015/2016 forslag om å omdisponere 2,3 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra kapittel 1142 post 71 til kapittel 1151 post 51 i 2015.

4.11 Tiltak mot togpåkjørsler av rein

I sitt krav til forhandlingene om Reindriftsavtalen 2015/2016 uttrykte NRL bekymring for situasjonen i Nordland, hvor reinpåkjørsler på Nordlandsbanen har medført store driftsmessige tap for siidaandelene i tillegg til store dyrelidelser, og at det samme gjelder for distrikter langs Røros-, Meråker- og Ofotbanen. I den forbindelse har NRL krevd at det bygges flere gjerder langs jernbanen, for på den måten å sikre at siidaandeler/distrikter ikke lider ytterligere tap.

Påkjørsel av dyr med tog har mange uønskede konsekvenser både for dyrevelferd, trafikkavvikling, sikkerhet og arbeidsmiljø for personell på jernbanen. Påkjørsler av tamrein medfører i tillegg tap for eierne av dyrene.

Statistikken viser at utfordringene med påkjørsel av tamrein er størst på Nordlandsbanen. Jernbaneverket opplyser at 95 prosent av totalt antall tamrein påkjørt av tog skjer på Nordlandsbanen. Problemets omfang er vesentlig mindre for Røros-, Meråker- og Ofotbanen. Antall rein påkjørt på Nordlandsbanen varierer. Spesielle vær- og snøforhold er en vesentlig årsak til økning i antall togpåkjørsler. Dette var situasjonen i 2010 da det ble påkjørt 623 rein av toget.

Togpåkjørsler av rein er ingen ny problemstilling. Jernbaneverket har bl.a. utarbeidet en handlingsplan mot dyrepåkjørsler 2014–2017. Et viktig moment i handlingsplanen er at det er behov for samarbeid mellom alle aktører for å kunne oppnå mål om reduksjon i antall dyr som blir påkjørt. Jernbaneverket samarbeider med dyreeiere og lokale myndigheter og aktører langs jernbanen for å forebygge dyrepåkjørsler.