3 Forslag om opphevelse av lover som ikke lenger har praktisk betydning

3.1 Lov 22. mars 1946 nr. 4 om fiendegods o.a.

Lov 22. mars 1946 nr. 4 om fiendegods o.a. regulerer fiendegods med forbindelse til andre verdenskrig. Loven har ikke vært inntatt i lovsamlingen siden 1981, med den begrunnelse at den ikke lenger anses å ha praktisk betydning.

Ifølge NOU 1992: 32 – Bedre struktur i lovverket – Lovstrukturutvalgets delutredning II – er det vanskelig å si med sikkerhet om det fortsatt eksisterer rettsforhold som bestemmelsene i lov om fiendegods o.a. fra 1946 kan anvendes på. De rettsavgjørelsene som eksisterer, er i hovedsak fra 1950-årene. Den siste relevante rettsavgjørelsen er fra 1993. Departementet er av den oppfatning at loven ikke lenger har praktisk betydning og at sakene loven kommer til anvendelse på, nå er endelig avgjort.

I tillegg til loven fra 1946 er det en generell lov om fiendegods, lov 15. desember 1950 nr. 4 om fiendegods (fiendegodsloven). De to lovene om fiendegods er stort sett like, men mens 1946-loven knytter fiendebegrepet til krigen med Tyskland 1940–45, gir 1950-loven en generell definisjon av fiende. I forarbeidene til den generelle fiendegodsloven fra 1950, Ot.prp. nr. 80 (1950) s. 1, heter det om fiendegodsloven av 1946: «Den virksomhet som har funnet sted med hjemmel i denne lov, har i første rekke gått ut på å realisere den fiendtlige eiendom her i landet slik at utbyttet kan trekkes inn i statskassen til avdrag på Norges krav på erstatning for påført krigsskade. Loven av 22. mars 1946 gjelder bare eiendom som ved frigjøringen etter krigen 1940–45 måtte betraktes som fiendtlig, og gir således ikke regler som kommer til anvendelse om Norge skulle komme med i en ny krig.»

Nærings- og fiskeridepartementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve lov 22. mars 1946 nr. 4 om fiendegods o.a., uten å gjøre endringer i annet lovverk. Fiendegodsloven av 1950 ivaretar fremtidige rettsforhold knyttet til fiendegods dersom det skulle bli aktuelt ved en eventuell ny krig. Det har ikke kommet merknader til forslaget om opphevelse. Departementet mener dette underbygger departementets syn om at loven ikke lenger har praktisk betydning.

3.2 Lov 28. juni 1952 nr. 3 om avgift på bygge- og entreprenørvirksomhet til dekning av utgifter til byggeforskning og geoteknisk forskning

Lov om avgift på bygge- og entreprenørvirksomhet til dekning av utgifter til byggeforskning og geoteknisk forskning ble vedtatt i sammenheng med et politisk ønske om å fremme forskning og rasjonalisering innen byggeindustrien. Dette med henblikk på teknisk fremskritt i en tid med gjenreising og boligbygging høyt på agendaen i etterkrigstiden. Formålet med loven var å skaffe midler til bygge- og geoteknisk forskning i Norge gjennom en særskilt avgiftsordning på bygge- og entreprenørvirksomheten i landet. Det var ikke mulig å skaffe de nødvendige midler til veie ved bevilgninger på statsbudsjettet, jf. Ot.prp. nr. 73 (1951) og Innst. O. V. (1952).

Avgiftsordningen trådde i kraft fra 1. januar 1953, i henhold til kgl.res. av 19. desember 1952. Midlene, som kom inn gjennom avgiften, skulle avsettes til et eget fond – Fondet for byggeteknisk og geoteknisk forskning. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd disponerte fondet for tilskudd til driften av Norges Byggtekniske Institutt og Norges Geotekniske Institutt, samt til andre bygge- og geotekniske forskningsformål. Avgiften ble knyttet sammen med lov om ulykkestrygd for industriarbeidere, senere lov om yrkesskadetrygd, i det avgiften ble pålagt en nærmere bestemt gruppe innenfor bygge- og anleggsvirksomhet. Avgiften utgjorde 5 promille av arbeidslønningene. I 1960 ble avgiften økt til kr 0,45–, og i 1963 til kr 1,- pr uke for hver trygdet i de avgiftsbelagte næringsgruppene.

Avgiftspålegget opphørte fra 1971 som en konsekvens av innføringen av ny trygdeordning. Den nye trygdeordningen umuliggjorde fortsatt innkreving gjennom trygdeinnbetalingssystemet. Tilsvarende beløp som avgiften ble antatt å innbringe for 1970, 7 millioner kroner, ble i stedet kompensert over statsbudsjettet i form av øremerket bevilgning over Industridepartementets budsjett for 1971. Øremerkingen av midler som kompensasjon for avgiften opphørte fra og med budsjettåret 1973.

Instituttene, Norges Byggtekniske Institutt og Norges Geotekniske Institutt, som avgiften ga tilskudd til, ble fristilt fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd i 1985 og omgjort til selvstendige stiftelser. Norges Byggtekniske Institutt ble senere innlemmet i SINTEF. Ordningen i dag går ut på at staten yter årlig tilskudd til forskningsinstituttene i form av basisfinansiering over statsbudsjettet fastsatt ved kgl.res. av 19. desember 2008, revidert av Kunnskapsdepartementet 1. juli 2013. Nærings- og fiskeridepartementet har ansvaret for basisfinansiering av de teknisk-industrielle instituttene hvor de angjeldende instituttene inngår.

Departementet mener loven ikke lengre har en praktisk betydning og foreslår å oppheve den uten å gjøre endringer i annen lovtekst. Det har ikke kommet merknader til forslaget.

3.3 Lov 23. mars 1956 nr. 1 om forbud mot å betinge forkjøpsrett vedkommende fisk eller fiskeprodukter

Lov om forbud mot å betinge forkjøpsrett vedkommende fisk eller fiskeprodukter ble vedtatt av Stortinget i 1956. Loven fornyet lov 20. mai 1899 om Ophævelse af Adgang til at betinge Forkøbsret i visse Tilfælde m.v., den såkalte væreierloven. Loven fra 1899 bygget igjen på lov av 6. juni 1892 om Ophævelse af Adgang til at betinge Forkøbsret i visse Tilfælde m.v. Begrunnelsen for å innføre reguleringene i 1892 var erfaringer spesielt fra fisket i Lofoten og Finnmark. Fiskerne her var avhengige av tilhold på land blant annet for å finne ly for uvær, bøte redskaper og tilvirke fangsten. Eiendomshavere bygde anlegg til bruk for fiskerne, såkalte fiskevær, bestående av kaianlegg og rorbuer mv. Dette gjorde væreierne i stand til å stille til dels harde betingelser for at fiskerne skulle få benytte fiskeværet i forbindelse med fisket. Eksempler på betingelser var forkjøpsrett til råstoff og prismessige fordeler. Fiskerne stod med få alternativer og var tvunget til å gå med på slike vilkår. Det var for å avhjelpe det skjeve styrkeforholdet, og hindre at væreier som den sterke part sikret seg urimelige fordeler, at den første loven ble vedtatt i 1892.

I henhold til gjeldende lov er det forbudt for væreiere å kreve forkjøpsrett i forbindelse med salg eller leie av husrom til fiskeriformål. Det er videre forbudt å avtale at leie for slikt husrom skal betales i fisk. Leieavtaler skal være skriftlige og det pålegges væreier å sørge for at det skjer. Manglende skriftlig avtale fører til at det er fiskerens forståelse som skal legges til grunn ved uenighet, med mindre utleier «fører fyllestgjørende bevis» for at partene er blitt enige om noe annet.

I forbindelse med dagens lov fra 1956 uttalte departementet i Ot.prp. nr. 55 (1955) på side 5 første spalte, at utviklingen i fiskeriene med større og bedre utstyrte farkoster, samt endrede driftsmåter trolig har gjort fiskerne mindre avhengige av forholdene på land, men at det fremdeles var behov for tilhold på land, spesielt under lofotfisket. Departementet uttalte at behovet for reguleringer ikke var absolutt påtrengende i de fleste fiskevær, men at det forekom tilfeller hvor forbud mot å betinge forkjøpsrett fremdeles var nødvendig. Dagens lov fra 1956 ble derfor vedtatt som en noe oppdatert versjon av de tidligere lovene.

Utviklingen av fiskeriene som departementet pekte på i forarbeidene til loven, har ytterligere forsterket seg de siste 60 årene. I 1956 var det ifølge Norges offisielle statistikk XI 293 Norges fiskerier 1956 i alt 87 790 yrkesfiskere i Norge hvorav 28 544 hadde fiske som eneyrke, 32 790 hadde det som hovedyrke og 25 933 hadde det som bi-yrke. Ved utgangen av 2014 var det registrert 11 308 yrkesfiskere i Norge hvorav 9 378 hadde fiskeri som hovedyrke og 1 930 hadde det som biyrke.

Det har videre vært en stor utvikling i utøvelsen av fisket og teknologien på fiskefartøyene. Det er i dag flere fiskere som kan sove på båten og de som ikke gjør det kan i hovedsak sove hjemme. De tidligere rorbuene som ble brukt både til overnatting og til utstyr er i all hovedsak konvertert til reiselivsformål eller forsvunnet.

De fiskerne som har behov for lokaler til å oppbevare utstyr og lignende på land eier i større grad dette selv, eller må anses som en profesjonell part i et leieforhold uten behov for den samme beskyttelsen som før. Det er i dag fiskekjøpere som tilbyr lokaliteter for egning og lignende i forbindelse med kjøp av råstoff. Dette gjør kjøperne for å nå opp i konkurransen om det samme råstoffet og er illustrerende for de endrede forholdene.

Etter en samlet vurdering mener departementet at det ikke lenger er behov for lov om forbud mot å betinge forkjøpsrett vedkommende fisk eller fiskeprodukter. Departementet foreslår derfor å oppheve loven uten å gjøre endringer i annen lovtekst. Det har ikke kommet merknader til forslaget i høringsrunden.