6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 60 sjette ledd

I forslaget til nytt § 60 sjette ledd fastsettes det i første punktum at det kan stilles krav om inntil tre års tilleggstid for at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges, dersom utlendingen har begått slike handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a (om utvisning av utlending uten oppholdstillatelse) uten at det er truffet vedtak om utvisning. Når det gjelder formålet mv. med kravet til tilleggstid, vises det til avsnitt 2.4.3.1 i de alminnelige motivene og merknadene til § 70 nedenfor.

Det er ikke noe vilkår for å stille krav til tilleggstid at det faktisk var grunnlag for å treffe vedtak om utvisning etter § 66 første ledd bokstav a. Det er tilstrekkelig at utlendingen «har begått slike handlinger» som bestemmelsen gjelder. Typisk vil det derfor kunne fastsettes krav til tilleggstid dersom det ikke er truffet vedtak om utvisning fordi dette ble vurdert uforholdsmessig eller i strid med forbudet mot utvisning ved risiko for forfølgelse mv. I hvilken grad muligheten til å fastsette krav til tilleggstid faktisk skal utnyttes, beror blant annet på ressursmessige prioriteringer. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 2.4.3.1 og avsnitt 5.

Det er videre fastsatt at det kan stilles krav om «inntil» tre års tilleggstid. Det er naturlig at UDI utvikler nærmere retningslinjer.

Annet punktum gjelder starttidspunktet for beregning av tilleggstid mv. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 2.4.3.6.

Tredje punktum gjelder tilfelle hvor det er tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn som tilsier at utlendingen helt bør nektes permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62 tredje ledd. Det understrekes at dette ikke bare gjelder utlendinger som har begått særlig alvorlige brudd på utlendingsloven, men også utlendinger som har vært ilagt straff. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 2.4.3.3.

Det følger av fjerde punktum at et vedtak om at utlendingen overhodet ikke skal kunne oppnå permanent oppholdstillatelse (dvs. at det vil bli gitt en tillatelse som ikke kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse) også kan være aktuelt i tilfeller hvor utlendingen tidligere har blitt utvist. Som nevnt over gjelder ikke dette bare tilfeller hvor utlendingen har begått brudd på utlendingsloven, men også tilfeller hvor utlendingen har vært ilagt straff. Det er trolig få saker hvor det vil bli innvilget en søknad om oppholdstillatelse til utlendinger som har begått så alvorlige overtredelser at det bør treffes vedtak om varig hinder mot permanent oppholdstillatelse. Bestemmelsen er likevel viktig som en sikkerhetsventil, og vil kunne få anvendelse f.eks. i tilfeller hvor det er ilagt straff for svært alvorlige straffbare forhold, men hvor det på grunn av risiko for forfølgelse ikke kan treffes vedtak om utvisning.

Til endringene i § 62 første ledd bokstav c, d og e

Endringene i første ledd bokstav c sikrer en presisering av at vedtak om krav til tilleggstid etter de nye bestemmelsene i § 60 sjette ledd og § 70 annet ledd, blir fulgt opp med avslag på søknader om permanent oppholdstillatelse før utløpet av tilleggstiden.

Endringene i første ledd boktav d og e er kun tekniske endringer som har bakgrunn i at introduksjonsloven er erstattet av integreringsloven.

Til endring i § 62 sjuende ledd

Endringen i leddhenvisningen i sjuende ledd er kun en teknisk endring som følge av at tidligere sjuende ledd har blitt nytt åttende ledd, jf. lov 18. desember 2020 nr. 150.

Til endringene i § 62 åttende ledd

Endringene i leddhenvisningene i åttende ledd er kun tekniske endringer som følge av den endring i rekkefølgen av leddene som fulgte av lov 18. desember 2020 nr. 150.

Til endring i overskriften i § 70

Når det nå innføres et nytt annet ledd i § 70 som gir hjemmel for å ilegge krav til tilleggstid også som en supplerende reaksjon, gjelder ikke bestemmelsen lenger bare et krav til forholdsmessighet. Det foreslås derfor å tilføye uttrykket «mv.» i overskriften.

Til § 70 annet og tredje ledd

I forslaget til nytt annet ledd reguleres det i første punktum at det i stedet for at det treffes vedtak om utvisning, kan fastsettes krav om inntil tre års tilleggstid for at en søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges dersom utlendingen har begått slike handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a. Som beskrevet i de alminnelige motivene avsnitt 2.4.3.1 er det to hovedformål med bestemmelsen. For det første åpnes det for bruk av tilleggstid som et alternativ til utvisning i noen særlige tilfeller hvor det ellers kan være uklart om utvisning vil være uforholdsmessig eller ikke. For det andre åpnes det for en utlendingsrettslig reaksjon i tilfeller hvor utlendingen har overtrådt utlendingsloven, men hvor vedkommende ikke blir utvist, og hvor det per i dag heller ikke treffes vedtak om noen annen forvaltningsreaksjon.

Når det gjelder vurderinger opp mot det første formålet, er det presisert i de alminnelige motivene at det er ønskelig med større grad av fleksibilitet for forvaltningen, men at det ikke legges opp til en generell oppmyking av praksis. Det er særlig i tilfeller hvor det er spesielle forhold knyttet til barns situasjon som gjør seg gjeldende, at muligheten for en mer fleksibel vurdering har vært ønsket. Heller ikke for saker hvor utvisningsvedtaket berører barn, skal det imidlertid legges opp til en generell oppmyking. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 2.4.3.5 for en nærmere drøfting av når det er aktuelt å treffe vedtak om krav til tilleggstid som et alternativ til utvisning.

I hvilken grad muligheten til å fastsette krav til tilleggstid faktisk skal utnyttes i tilfeller hvor det ikke er aktuelt å treffe vedtak om utvisning fordi dette er uforholdsmessig eller i strid med returvern, er til en viss grad også et ressursmessig prioriteringsspørsmål. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 2.4.3.1 og avsnitt 5.

I de sakene hvor det uansett ikke er aktuelt at utlendingen kan kvalifisere for oppholdstillatelse dersom vedkommende ikke blir utvist, vil det bero på en hensiktsmessighetsvurdering fra UDIs side hvorvidt spørsmålet om krav til tilleggstid skal avgjøres sammen med utvisningssaken, eller om det skal utsettes til utlendingen søker om oppholdstillatelse en gang i fremtiden.

I annet ledd annet punktum er det tatt inn en hjemmel for vedtak om at utlendingen ikke skal kunne oppnå permanent oppholdstillatelse overhodet. Forutsetningen er at utlendingen faller inn under den eksisterende bestemmelsen i § 62 tredje ledd. Et slikt vedtak bør bare treffes dersom utlendingen ikke blir utvist. Dersom utlendingen blir utvist, men senere – etter utløpet av innreiseforbudet – kvalifiserer for oppholdstillatelse, må eventuelt spørsmålet om å nekte mulighet for permanent oppholdstillatelse vurderes etter utlendingsloven § 60 sjette ledd tredje og fjerde punktum.

Nåværende annet ledd videreføres som nytt tredje ledd, med en tilføyelse om at det ikke bare kan gis forskrifter om vurderingen etter første ledd, men også etter det som nå blir den nye bestemmelsen om krav til tilleggstid mv. i annet ledd.

Til § 90 a

Bestemmelsen er ny og fastslår at tilskudd kan gis til en utlending i forbindelse med retur. Bestemmelsen tas inn for å synliggjøre helheten på utlendingsfeltet. Det kan gis nærmere forskrift om tilskuddsordninger og vilkår for å motta tilskudd mv. I tillegg kan det fastsettes at klager skal behandles av Utlendingsnemnda eller annet klageorgan.

Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 4.