5 Høringsinstansenes syn
5.1 Innledning
Om lag 600 høringsinstanser og privatpersoner har uttalt seg om forslaget. Et flertall er negative til forslaget.
En stor andel av høringsinnspillene er fra privatpersoner som stiller seg negative til forslaget. Hovedbegrunnelsen er at de ikke ønsker at myndighetene, under noen omstendighet, skal kunne rekvirere privat eiendom. Flere frykter at de selv eller andre vil miste hjemmene sine, og de mener forslaget er et inngrep i eiendomsretten. Det bør ligge til statens ansvarsområde å innkvartere asylsøkere, ikke kommunene. Mange privatpersoner uttrykker også en generell bekymring for at midlertidige bestemmelser skal bli permanente.
Et stort flertall av kommunene er også negative til forslaget. Den oftest forekommende begrunnelsen er at forslaget griper for langt inn i det kommunale selvstyret. Videre er et flertall av kommunene negative til at forslaget ikke legger opp til en klageadgang for kommunene. En betydelig andel av kommunene mener finansieringsordningen som høringsnotatet skisserer, ikke dekker kommunenes merutgifter knyttet til etablering og drift av et innkvarteringstilbud. Flere kommuner peker på at det allerede er et stort press på det kommunale tjenestetilbudet, som følge av det store antallet fordrevne fra Ukraina, som har blitt innkvartert og bosatt i landets kommuner.
Enkelte høringsinstanser, blant annet Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Flyktninghjelpen, ser behovet for en beredskapshjemmel og støtter derfor forslaget. Utlendingsdirektoratet (UDI) og Politidirektoratet (POD) støtter også forslaget og peker på behovet for å bli involvert i forkant dersom det skulle bli aktuelt å ta hjemmelen i bruk.
5.2 Behovet for beredskapshjemmelen
Mange høringsinstanser anerkjenner behovet for å ha beredskapsplaner på plass til en krisesituasjon med ekstraordinære høye ankomster av asylsøkere. En betydelig andel av høringsinstansene ber imidlertid om en tydeliggjøring av hvilke kriterier som må være oppfylt for at hjemmelen kan tas i bruk. Det pekes på at et eventuelt pålegg om å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud vil være en stor inngripen i det kommunale selvstyret. Et slikt påbud vil kunne forringe kvaliteten på kommunenes tjenestetilbud. Flere kommuner peker på at dersom en slik hjemmel skal utløses, må behovet være så prekært at etablering og drift av et midlertidig innkvarteringstilbud kan skje på bekostning av kvaliteten på det kommunale tjenestetilbudet for øvrig.
Et flertall av kommunene mener at beredskapsplaner for en situasjon med ekstraordinære asylankomster må bygge på dagens ansvarsstruktur, der staten har ansvaret for innkvartering av asylsøkere. Enkelte kommuner vurderer at den beste beredskapsløsningen i en slik situasjon vil være å sette UDI i bedre stand til fortsatt å ivareta sitt innkvarteringsansvar, fremfor å flytte ansvaret over på kommunene. Det pekes i denne sammenheng på at kommunene – på lik linje med staten – vil måtte henvende seg til det private markedet for å tilby innkvartering.
Politiets utlendingsenhet (PU) støtter forslaget. PU mener imidlertid at det bør komme tydeligere frem når det kan sies å foreligge en krisesituasjon med ekstraordinære høye ankomster, slik at hjemmelen kan tas i bruk. PU mener også at det bør avklares om det skal differensieres mellom ulike sakskategorier, herunder om det bare er søkere som er en del av en ekstraordinær masseankomstsituasjon som skal omfattes. PU peker blant annet på at beredskapshjemmelen ikke bør være til hinder for politiets arbeid med raske returer, og at det vil være en fordel om saker som er underlagt en form for hurtigspor, for eksempel Dublin-saker, fortsatt følger det vanlige innkvarteringstilbudet til UDI. Videre mener PU at innkvartering av enslige, mindreårige asylsøkere ikke bør overtas av kommunene i en krisesituasjon.
PU peker også på at dersom kommunene skal sørge for innkvartering av asylsøkere, må det foreligge klare planer og retningslinjer for hvordan de aktuelle kommunene og PU skal samhandle. PU forutsetter at kommunene har dialog med UDI dersom hjemmelen tas i bruk. PU er dessuten avhengig av å kunne kontakte returansvarlig på innkvarteringsstedet/asylmottaket for å innhente informasjon i forbindelse med planlegging av uttransport, og det bør være tydelige retningslinjer for dette. PU gjør oppmerksom på at forslaget også vil kunne få betydning for PUs arbeid i ankomst- og registreringsfasen. Videre peker PU på at dersom kommunene skal stå for et innkvarteringstilbud etter utlendingsloven § 95 a, må de samtidig være forberedt på å yte helsehjelp til asylsøkerne før de har fått D-nummer. Dette vil også innebære at kommunene bør ha planer for å gjennomføre lovpålagt tuberkulosekontroll jf. forskrift om tuberkulosekontroll § 3-1 og oppfølging av prøvesvar.
Politidirektoratet (POD) gjør oppmerksom på at den foreslåtte beredskapshjemmelen vil påvirke politiets planverk for ekstraordinære ankomster av asylsøkere og andre migranter, jf. PODs rundskriv 2022/019. Det vil derfor være behov for å oppdatere dette planverket.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser til at norske myndigheter har forpliktet seg til å gi asylsøkere et tilbud om innkvartering, og de ser nødvendigheten av å ha beredskap for å sikre innkvarteringstilbud i en krisesituasjon. IMDi bemerker imidlertid at forslaget kan få konsekvenser for bosettingsarbeidet. Kapasiteten til kommunene det gjelder kan utfordres, og det er en risiko for at både bosettingstakten og -viljen svekkes. Rask bosetting innenfor dagens bosettingsmodell forutsetter at kommunene frivillig vedtar å bosette flyktninger i tråd med anmodningene fra IMDi. IMDi støtter derfor departementets forslag om at frivillighet og samarbeid med de aktuelle kommunene må tilstrebes til det ytterste. IMDi mener at de bør konsulteres i prosessen med hvilke kommuner som er egnet til å etablere og drifte innkvarteringstilbud til asylsøkere for å samkjøre med eventuelle hensyn rundt bosettingskapasitet og -erfaring.
Norsk Tjenestemannslag (NTL) mener det bør utredes hva de faktiske kostnadene vil være for kommunene dersom de blir pålagt å innkvartere asylsøkere. NTL peker også på at et pålegg om innkvartering også vil ha samfunnsmessige konsekvenser, blant annet tilbud rettet mot ungdom dersom idrettshaller, kulturhus mv. tas i bruk. Videre bør det komme på plass konkrete tiltak som ivaretar de ansatte ved disse lokalene.
Helsedirektoratet viser til at asylsøkere som oppholder seg i en kommune, også vil ha krav på en rekke offentlige tjenester fra kommunen, inkludert helsetjenester. Dagens ordning og rutiner for plassering tar i liten eller ingen grad hensyn til den lokale tjenestekapasiteten og -tilgjengeligheten. I en beredskapssituasjon vil det også være begrenset med tid og anledning til å ta slike hensyn. Helsedirektoratet anbefaler at det bør utarbeides beredskapsplaner for bruken av beredskapshjemmelen, som kan ligge klare, og at dette muligens bør være en forutsetning for innføring av hjemmelen. Direktoratet viser også til viktigheten av å involvere statsforvalteren. Når det gjelder egnede lokaler, viser direktoratet til at det er mye erfaring i norske kommuner med etablering av evakuerings- og pårørendesenter (EPS) i forbindelse med uønskede hendelser. All erfaring tilsier at lokalene som det vises til i høringsnotatet (blant annet idrettshaller og konsertlokaler) ikke er egnet til dette, og neppe vil være egnet for mottak, forlegning og forpleining av asylsøkere. Direktoratet mener også at det fremstår som uklart hvilke typer bygningsmasse som det skal være mulig å rekvirere.
Helsedirektoratet viser videre til at dagens desentraliserte ankomstsentre og desentralisert registrering ikke videreføres i 2024. Dersom kommunene som i dag har et godt innkvarteringstilbud, ikke får mulighet til å videreføre dette, men senere på kort varsel får pålegg om å gjenopprette et slikt tilbud, vil de sannsynligvis få store utfordringer. Etter direktoratets syn er en videreføring av et velfungerende tilbud som ivaretar helseundersøkelser, inkludert screening for tuberkulose, og gjerne med fleksibilitet i antall ankomstplasser, trolig en bedre beredskapsordning enn beredskapshjemmelen som er foreslått.
5.3 Kommunenes kapasitet
Et flertall av kommunene mener at et eventuelt pålegg om å etablere og drifte et innkvarteringstilbud til asylsøkere vil få negative konsekvenser for deres tjenestetilbud. Det pekes på at kommunenes kapasitet allerede er presset på flere områder, og at et slikt pålegg vanskelig kan gjennomføres uten at lovpålagte tjenester nedprioriteres. Enkelte kommuner mener høringsnotatet etterlater et inntrykk av at kapasiteten til å etablere mottak i kommunen er større enn den er. Noen få kommuner har identifisert tilgjengelig boligmasse som i en eventualitet kan omdisponeres til innkvartering av asylsøkere. Et flertall av kommunene mener på sin side at det vil være utfordrende å finne egnede bygg som kan benyttes til innkvartering. Flere kommuner peker på at det vil sende et uheldig signal overfor befolkningen om idrettshaller, kulturbygg e.l. benyttes til innkvarteringsformål, fremfor på kommunens innbyggere.
Flere kommuner mener at tilgjengelig bygningsmasse må kartlegges som en del av et beredskapsplanverk før bestemmelsen vedtas, eller som en forutsetning for at et pålegg kan gis. Enkelte av disse kommunene er generelt positive til at statsforvalterne får en mer sentral rolle i fordelingen av innkvarteringstilbud mellom kommunene, mens andre kommuner mener statsforvalterne ikke har forutsetninger for å vurdere kommunal kapasitet.
Enkelte kommuner og et betydelig antall privatpersoner mener statlig bygningsmasse, som for eksempel tidligere militærleirer, kan benyttes som et alternativ til kommunale bygg. Noen få kommuner peker på at det kan etableres en ordning som ligger tettere opp mot modellen med karantenehotellene som ble benyttet som en del av pandemihåndteringen, der staten tar ansvaret for å sikre innkvartering i forkant av at kommunene overtar ansvar for driften. Enkelte kommuner mener på sin side sammenlikningen med karantenehotell er mindre relevant.
5.4 Rekvireringsrett
Et overveldende flertall av privatpersoner som har gitt innspill til høringsnotatet, er negative til forslaget om at statsforvalteren skal kunne utøve rekvireringsrett for fast eiendom. Flere uttrykker også en bekymring over at de selv eller andre skal miste sitt eget hjem.
Huseierne mener det må komme klart frem at lovforslaget ikke åpner for å rekvirere privatpersoners boliger og fritidsboliger for å oppfylle statens forpliktelser til å innkvartere asylsøkere.
Flere kommuner ber også om en tydeliggjøring av hva slags bygg som regnes som aktuelle å benytte til innkvartering av asylsøkere dersom hjemmelen blir utløst.
5.5 Kommunalt selvstyre og klagerett
Flere høringsinstanser peker på at forslaget er svært inngripende overfor kommunene. Etablering av innkvarteringstilbud for asylsøkere bør heller skje gjennom frivillighet og dialog, og ikke ved pålegg fra statsforvalteren. Videre bør kommunene få muligheten til å klage over et slikt pålegg.
Driftsoperatørforum (DROF) mener at det å pålegge kommuner oppgaven med mottaksdrift ikke skaper engasjement, men derimot en følelse av overstyring og tvang, noe som mange kommuner vil oppleve som svært negativt.
Et flertall av kommunene mener forslaget griper for langt inn i det kommunale selvstyret, og de er negative til at det ikke legges opp til klageadgang på et eventuelt pålegg.
5.6 Praktisk gjennomføring og finansiering
Flere kommuner mener å ha lite kompetanse på drift av asylmottak. Enkelte kommuner mener et eventuelt lovforslag også bør være tydelig på hvordan staten kan understøtte kommunene både med finansiering, personell, veiledning mv. Flere kommuner etterspør veiledningsmateriell som beskriver krav og retningslinjer for drift av asylmottak.
Noen høringsinstanser viser til at varigheten av den foreslåtte bestemmelsen bør ses i sammenheng med de midlertidige endringer i plan- og bygningsloven for å sikre tilstrekkelig kapasitet for innkvartering, bosetting, barnehage og skole, jf. pbl. §§ 20-9 og 20-10 (se pkt. 3.5).
Et flertall av kommunene mener kommunene fullt ut må få kompensert for merutgifter som følger av et eventuelt pålegg om å etablere og drifte et innkvarteringstilbud. Det vises i denne sammenheng til at MAMOT-satsen kun omfatter utgifter til kommunens tjenester og ytelser til livsopphold, og at satsen trolig ikke vil dekke etablering og drift av et innkvarteringstilbud. Videre mener flere kommuner at en kompensasjonsordning bør konkretiseres, for å sikre forutsigbarhet i kommuneøkonomien, og for å hindre at det kommunale tjenestetilbudet blir nedprioritert dersom hjemmelen blir utløst.