Prop. 84 L (2023–2024)

Midlertidige endringer i utlendingsloven (beredskapshjemmel for innkvartering av asylsøkere)

Til innholdsfortegnelse

7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Den midlertidige beredskapsbestemmelsen som foreslås her, vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser i seg selv. Dersom bestemmelsen tas i bruk, vil det imidlertid kunne ha betydelige økonomiske og administrative konsekvenser, men disse vil nødvendigvis ikke være større enn andre måter å løse utfordringene på.

Kommuner som pålegges å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud for asylsøkere, vil måtte kompenseres for oppgavene forbundet med dette, i tråd med prinsippene som følger av veileder for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner. Nivået på kompensasjonen vil ta utgangspunkt i de merutgiftene kommunene påføres ved etablering og drift av midlertidig innkvarteringstilbud, kost og for det lovpålagte kommunale tjenestetilbudet. Kompensasjonen må også dekke kostnadene ved tilbakeføring av innkvarteringsløsningene tilbake til ordinær bruk når behovet for den midlertidige innkvarteringen opphører. Kostnadene må begrenses til det som er strengt nødvendig for innlosjering av asylsøkere i en situasjon der beredskapshjemmelen tas i bruk. Dette vil bli gjort kjent for kommunesektoren før beredskapshjemmelen eventuelt tas i bruk. Regjeringen må ta stilling til måter å kompensere kommunene på dersom det blir aktuelt å ta bestemmelsen i bruk, og må i en slik situasjon fremme saken for Stortinget i form av en budsjettproposisjon.

I håndteringen av ankomstene fra Ukraina har ordningen med midlertidig alternativ mottaksplassering (MAMOT) blitt brukt for å avlaste mottakssystemet (se pkt. 6.2.3). Den midlertidige ordningen innebar at kommuner hvor fordrevne bor i privat regi, kunne få tilskudd fra UDI frem til personene blir bosatt. Tilskuddet er tilsvarende som ved ordningen med alternativ mottaksplassering (AMOT). Satsen utgjør i dag 17 687 kroner per måned per innkvarterte asylsøker. Tilskuddet skal dekke kommunens gjennomsnittlige utgifter til botilbud, lovpålagte kommunale tjenester og ytelser til livsopphold for denne gruppen. Utgifter til skole er ikke inkludert i satsen, da det er egne tilskuddsordninger for det. Om denne satsen er tilstrekkelig for å dekke kommunes utgifter i en situasjon hvor hjemmelen tas i bruk, er det imidlertid vanskelig å si noe om nå.

Dersom ankomsttallene blir høye, vil det også føre til svært høye kostnader. Dette gjelder uavhengig av om det ordinære mottaksapparatet benyttes eller om kommunene pålegges oppgaver og kompenseres for dette. De høyeste scenariene for ankomster i 2024 tilsier at det kan komme opp mot 120 000 asylsøkere til Norge. Utgiftene forbundet med å innkvartere 120 000 asylsøkere i ett år på satsene for AMOT vil være om lag 25,5 mrd. kroner. Dersom UDI selv greier å håndtere en slik situasjon, er det ikke grunn til å tro at utgiftene til mottaksdrift blir lavere. I en situasjon med svært høye ankomster er det erfaringsmessig svært kostnadskrevende å skaffe innkvarteringskapasitet raskt. Dette gjør av det er en risiko for at satsene for AMOT er for lave i en presset situasjon. Dette kan medføre at utgiftene ved å innkvartere og gi et kommunalt tjenestetilbud til 120 000 asylsøkere i løpet av ett år blir vesentlig høyere enn 25,5 mrd. kroner. Denne risikoen er også til stede i situasjoner der kravene til standarden for innkvarteringen reduseres. Dette er midler som regnes som internasjonal bistand og som vil føre til en betydelig økning i andelen av den utviklingshjelpen som brukes til flyktningtiltak i Norge.

I en situasjon der ankomstene til Norge ligger nær høyscenariet og kommunene skal kompenseres, er det viktig å forsøke å begrense utgiftene. Dette kan gjøres ved å redusere kravene som stilles til innkvarteringstilbudet ytterligere eller ved å redusere det kommunale tjenestetilbudet til asylsøkere. Høye ankomster over tid vil derfor tvinge fram en situasjon hvor mål om økonomisk bærekraft, fullkompensasjon av kommunene og det å gi et ordinært tilbud til asylsøkere vil stå mot hverandre. Departementet vil vurdere hvilke krav til innkvartering som bør stilles i en slik situasjon, og det vil gjøres fortløpende vurderinger for å balansere de ulike hensynene opp mot hverandre.

Forberedelser og eventuell bistand fra statsforvalteren vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for embetet. En slik situasjon vil bety et arbeid med kartlegging av mulige fasiliteter, tett kontakt med kommunene og samordning på regionalt nivå, samt tett dialog med sentrale myndigheter. Dette er ressurser utover det statsforvalteren er satt opp til å ivareta innenfor samordningsrollen.

Eventuell bistand fra DSB vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for DSB. Erfaringer fra DSBs bistand til UDI under flyktningkrisen i 2015 og pandemien tilsier at betydelig samordning av en situasjon hvor kommunene kan bli pålagt å etablere og drifte et innkvarteringstilbud til asylsøkere, krever ressurser utover det direktoratet er satt opp til å ivareta innenfor samordningsrollen.

Dersom enkelte kommuner blir pålagt å innkvartere svært mange asylsøkere, vil dette kunne ha negative konsekvenser som ikke nødvendigvis er økonomiske. Bruk av kommunale bygg til innkvarteringsformål vil for eksempel kunne ha konsekvenser for tjenestetilbudet til innbyggerne i kommunene som blir pålagt å innkvartere asylsøkere. Dersom for eksempel idrettshaller og kulturbygg brukes til innkvartering, er det ikke gitt at en økonomisk kompensasjon til kommunen vil gjøre det mulig å opprettholde tjenestetilbudet til innbyggerne på dagens nivå.

Til forsiden