2 Endringer i verdipapirhandelloven (gjennomføring av direktiv (EU) 2021/338)

2.1 Hovedtrekk i lovforslaget

Finansdepartementet fremmer i denne delen forslag til endringer i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven). Endringene gjennomfører forventede EØS-regler som svarer til europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2021/338 av 16. februar 2021 om endring av direktiv 2014/65/EU med hensyn til opplysningskrav, produktstyring og posisjonsgrenser og direktiv 2013/36/EU og (EU) 2019/878 med hensyn til deres anvendelse på verdipapirforetak, for å bidra til gjenopprettingen etter covid-19-krisen (endringsdirektivet).

Endringsdirektivet gjør endringer i direktiv 2014/65/EU (MiFID II), samt mindre endringer i direktiv 2019/878/EU (CRD V) og direktiv 2013/36/EU (CRD IV). Formålet er blant annet å lette på enkelte av de administrative byrdene ved handel i finansielle instrumenter og å stimulere varederivatmarkedene. Direktivet er en del av EUs «Capital Markets Recovery Package», vedtatt på bakgrunn av covid-19-pandemien. Direktivet er ansett EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Departementets forslag innebærer derfor gjennomføring av forventede EØS-regler.

Det er ikke truffet beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. For å ivareta Norges interesser i saken, som er raskest mulig innlemmelse og gjennomføring av direktivet, bør Norge unngå å måtte ta et langvarig konstitusjonelt forbehold når beslutning om innlemmelse av direktivet fattes i EØS-komiteen. I proposisjonen bes det derfor om samtykke til å delta i en kommende beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktiv (EU) 2021/338 i EØS-avtalen, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

I kapittel 2.3.1 i proposisjonen omtales regelteknikk og generelle høringsmerknader. I punkt 2.3.2 omtales regler om produktstyring. Departementet foreslår at verdipapirforetakene fritas fra produktstyringskravene i verdipapirhandelloven § 9-19 første til tredje ledd og § 10-9 annet og tredje ledd når det yter investeringstjenester knyttet til obligasjoner som ikke består av andre derivater enn en skadesløsklausul, og når det gjelder finansielle instrumenter som markedsføres eller distribueres utelukkende til kvalifiserte motparter, i tråd med endringsdirektivet.

I kapittel 2.3.3 foreslår departementet at elektronisk kommunikasjon blir hovedregelen ved informasjon til kunden etter verdipapirhandelloven kapittel 10. I kapittel 2.3.4 foreslår departementet at når informasjon om kostnader og gebyrer skal gis, kan kunden på nærmere vilkår samtykke i at informasjonen gis først etter at investeringstjenesten er ytt.

I kapittel 2.3.5 omtales regler om returprovisjon. Departementet foreslår en regel som på nærmere vilkår tillater felles betaling for utførelse av investeringstjenester og analyse, når analysen knytter seg til utstedere med en markedskapitalisering under 1 milliard euro.

Departementet foreslår i kapittel 2.3.7 at utførelsesplasser i en periode fritas fra å utarbeide årlige rapporter om kvaliteten på ordreutførelsen.

Departementet foreslår i kapittel 2.3.8 en unntaksbestemmelse knyttet til visse plikter ved tjenesteyting overfor profesjonelle kunder og at unntaksbestemmelsen ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter utvides.

I kapittel 2.3.9 til 2.3.13 omtales regler knyttet til derivatmarkedet. Departementet foreslår endringer i reglene for når noens handel i varederivater, utslippskvoter eller derivater på slike er å anse som en tilknyttet virksomhet til deres hovedvirksomhet, slik at de på visse forutsetninger ikke trenger tillatelse som verdipapirforetak. I kapittel 2.3.10 foreslår departementet at posisjonsgrenseregimet begrenses til varederivater med landbruksvarer som underliggende, samt på «kritiske eller vesentlige» varederivater, og økonomisk likeverdige OTC-kontrakter. Definisjonen av landbruksvarederivater i direktivet endres til å også omfatte varederivater med produkter som nevnt i vedlegg I til forordning (EU) nr. 1379/2013 (fisk/sjømat) som underliggende, og departementet foreslår å gjennomføre definisjonen i verdipapirhandelloven. I kapittel 2.3.10 omtales også endringer i samarbeidsregimet mellom tilsynsmyndighetene når varederivater med samme underliggende og karakteristika handles på handelsplasser i flere jurisdiksjoner.

I kapittel 2.3.11 foreslås det ytterligere unntak fra posisjonsgrenser for finansielle og ikke-finansielle foretak, herunder for likviditetstilbydere. I punkt 2.3.10 foreslår departementet unntak fra posisjonsgrenser for varederivater som er omsettelige verdipapirer. I kapittel 2.3.12 og 2.3.13 foreslår departementet visse endringer i reglene om kontroll av posisjonshåndtering og rapportering av posisjoner.

2.2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.2.1 Innledning

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2021/338 av 16. februar 2021 om endring av direktiv 2014/65/EU med hensyn til opplysningskrav, produktstyring og posisjonsgrenser og direktiv 2013/36/EU og (EU) 2019/878 med hensyn til deres anvendelse på verdipapirforetak, for å bidra til gjenopprettingen etter covid-19-krisen (endringsdirektivet) ble vedtatt i EU 16. februar 2021.

Endringsdirektivet er en del av en pakke tiltak kalt «Capital Markets Recovery Package». Endringsdirektivet endrer direktiv 2014/65/EU (MiFID II), som i Norge er gjennomført i lov av 29. juni 2007 nr. 75 (verdipapirhandelloven). MiFID II utgjør, sammen med forordning (EU) nr. 600/2014 (MiFIR), hovedpilaren i EUs regulering av handel i finansielle instrumenter. I tillegg gjøres mindre endringer i direktiv (EU) 2013/36 (CRD IV) og i direktiv (EU) 2019/878 (CRD V). Det overordnede målet med «Capital Markets Recovery Package» er å fjerne unødvendig byråkrati og innføre nøye tilpassede tiltak som anses å ville kunne bidra effektivt til å dempe den økonomiske uroen. Endringene gjøres for å fremme økonomisk gjeninnhenting i EU etter covid-19-pandemien, men er i hovedsak permanente. I fortalen til direktivet beskrives at det er vesentlig å støtte gjeninnhentingen etter det økonomiske sjokket påført av pandemien gjennom målrettede endringer i finansmarkedsreguleringen. Gjeldende norsk regelverk må endres for å gjennomføre forventede EØS-regler som svarer til endringsdirektivet, og for at norske virksomheter kan nytte godt av de samme lettelsene som er innført i EU.

2.2.2 Hovedtrekkene i direktivet

Finanstilsynet oppsummerer hovedtrekkene i direktivet slik i høringsnotatet punkt 1.2:

«Endringsdirektivet er et ledd i EUs plan for å styrke kapitalmarkedene etter Covid-19 pandemien («Capital Market Recovery Package»). Det har som formål å fjerne unødvendige administrative byrder for aktørene i verdipapirmarkedene og å innføre nye målrettede tiltak for å redusere de økonomiske konsekvensene av pandemien. Finanstilsynet mener endringene vil kunne ha en positiv effekt ved at administrative byrder reduseres noe både for markedsaktørene og myndighetene.

Direktivet letter på enkelte av de administrative byrdene ved handel i finansielle instrumenter, blant annet ved å fjerne informasjonskrav som ikke vurderes å gi nevneverdig investorbeskyttelse. I tillegg gjøres mindre endringer i reglene om når noens handel i varederivater, utslippskvoter eller derivater på slike krever tillatelse som verdipapirforetak.

Endringsdirektivet gjør dessuten viktige endringer i posisjonsgrenseregimet for handel i varederivater, blant annet ved å redusere antallet varederivatkontrakter som det skal settes posisjonsgrenser på og ved å innføre nye unntak fra posisjonsgrenseregimet. Formålet med disse endringene er å stimulere de europeiske varederivatmarkedene.

Endringsdirektivet åpner ikke for nasjonale valg.

EU-landene skal senest 28. november 2021 vedta, og offentliggjøre, de lover, forskrifter og administrative bestemmelser som er nødvendige for å etterleve endringsdirektivet, og de skal anvende disse bestemmelsene fra 28. februar 2022. Endringene i CRD og direktiv (EU) 2019/878 skal, for EU-landene, gjelde fra 28. desember 2020.»

Spørsmålet om nasjonale valg ved implementeringen kommenteres i punkt 2.3.1.3.

Endringsdirektivet forutsetter at det utarbeides en rekke nivå 2-bestemmelser. De fleste av disse erstatter eller supplerer kommisjonsforordninger som allerede er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i verdipapirforskriften. Finanstilsynet har, etter delegasjon, myndighet til å fastsette forskrifter til gjennomføring av utfyllende rettsakter på verdipapirområdet.

2.2.3 Høring

Finansdepartementet ba i brev 20. april 2021 Finanstilsynet om å utrede behovet for endringer i norsk rett for å gjennomføre forventede EØS-forpliktelser som svarer til endringsdirektivet. Departementet sendte høringsnotatet på høring 1. juli 2021 med frist 1. oktober 2021. Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:

• Alle departementene

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Direktoratet for forvaltning og økonomistyring

• Finansmarkedsfondet

• Finanstilsynet

• Folketrygdfondet

• Forbrukerrådet

• Forbrukertilsynet

• Handelshøyskolen i Bodø

• Høgskolen i Sørøst-Norge

• Høgskulen på Vestlandet

• Konkurransetilsynet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Lotteri- og stiftelsestilsynet

• Norges Bank

• Norges handelshøyskole

• Regelrådet

• Regjeringsadvokaten

• Riksadvokaten

• Riksrevisjonen

• Skattedirektoratet

• Statens Pensjonskasse

• Statistisk sentralbyrå

• Sivilombudet

• Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet

• Universitetet i Agder

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

• ØKOKRIM

• Akademikerne

• Aksjonærforeningen i Norge

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Bankenes sikringsfond

• Bedriftsforbundet

• Caritas Norge

• Changemaker

• Coop Norge SA

• Deloitte AS

• Den norske Advokatforening

• Den norske Aktuarforening

• Den norske Revisorforening

• Econa

• Eiendomsmeglerforetakenes forening

• Energi Norge

• Equinor

• EVRY

• Finans Norge

• Finansforbundet

• Finansieringsselskapenes forening

• Forum for Utvikling og Miljø

• Handelshøyskolen BI

• Havtrygd Gjensidig Forsikring

• Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

• Hovedorganisasjonen Virke

• Huseiernes landsforbund

• Industri Energi

• Initiativ for etisk handel

• Juridisk rådgivning for kvinner

• KnowledgeGroup AS

• Kommunalbanken Norge

• Kpmg

• KS

• Landsorganisasjonen i Norge

• Nasdaq OMX Oslo ASA

• Nordic Association of Electricity Traders

• Nordic Trustee

• Norges Bitcoin- og Blockchainforening

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon

• Norges Interne Revisorers Forening

• Norges Juristforbund

• Norges Kommunerevisorforbund

• Norges Rederiforbund

• Norges Røde Kors

• Norges Skogeierforbund

• Norsk Bergindustri

• Norsk Crowdfunding Forening

• Norsk Hydro ASA

• Norsk Journalistlag

• Norsk Kapitalforvalterforening

• Norsk Landbrukssamvirke

• Norsk olje og gass

• Norsk Presseforbund

• Norsk Redaktørforening

• Norsk Sjøoffiserers Forbund

• Norsk takst

• Norsk Venturekapitalforening

• Norsk Øko-Forum

• Norske Boligbyggelags Landsforbund AL

• Norske Finansanalytikeres Forening

• Norske Forsikringsmegleres Forening

• Norske Kredittopplysningsbyråers Forening

• NOS Clearing ASA

• NTL-Skatt

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Oslo Børs

• Oslosenteret

• Pensjonskasseforeningen

• Personskadeforbundet LTN

• Plan Norge

• Publish What You Pay Norway

• Redd Barna

• Regnskap Norge

• Skattebetalerforeningen

• Skatterevisorenes Forening

• Småbedriftsforbundet

• Sparebankforeningen i Norge

• Stiftelsesforeningen

• Storebrand

• Støttekomiteen for Vest-Sahara

• The Nordic Association of Marine Insurers (CEFOR)

• Verdipapirfondenes forening

• Verdipapirforetakenes Forbund

• Verdipapirsentralen

• Virke Inkasso

• Wikborg Rein

• Yara International ASA

• Yrkesorganisasjonenes sentralforbund

• Økonomiforbundet

Følgende instanser har gitt merknader til høringen:

• Finans Norge

• Forbrukerrådet

Følgende instanser har opplyst at de ikke har merknader:

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Statistisk sentralbyrå

2.3 Forslagene til endringer i verdipapirhandelloven

2.3.1 Overordnet og regelteknikk

2.3.1.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 1.3 beskrives rammene for gjennomføring av forventede EØS-regler som svarer til direktivet i norsk rett. Videre fremholder Finanstilsynet at:

«For å sikre en konsistent regelteknikk, slik at de nye endringene er best mulig tilpasset verdipapirhandellovens oppbygning og språkdrakt, har Finanstilsynet tatt samme tilnærming som verdipapirhandellovutvalget gjorde ved gjennomføringen av MiFID II i norsk rett. Dette innebærer at lovteksten i stor grad nærmer seg teksten i Endringsdirektivet.»

2.3.1.2 Generelle høringsmerknader

Forbrukerrådet og Finans Norge har begge gitt enkelte høringsmerknader av mer generell karakter.

Forbukerrådet bemerker generelt at det i utgangspunktet er fornuftig å redusere administrative pålegg som ikke bidrar til bedre forbrukerbeskyttelse eller som skaper merkostnader uten korresponderende merfordeler. I det store og det hele fremstår de foreslåtte endringene som fornuftige forenklinger, og Forbrukerrådet bemerker at det er klar over at endringsdirektivet ikke åpner for nasjonale valg. Forbrukerrådet fremholder at det likevel er verdt å påpeke at to av endringene øker risikoen for regulatoriske smutthull til skade for forbrukere, og at den økte risikoen må møtes med økt tilsynsvirksomhet. Merknadene til disse endringene refereres under de relevante underpunktene nedenfor.

Finans Norge bemerker generelt at endringsdirektivet innfører i hovedsak enkelte administrative lettelser ved handel i finansielle instrumenter, bl.a. ved å fjerne informasjonskrav mv. som ikke vurderes å gi nevneverdig investorbeskyttelse. I tillegg forenkles bl.a. rapporteringsplikten for handel i derivater og utslippskvoter. Det er ikke nasjonale valg knyttet til gjennomføringen av direktivendringene, som i norsk rett må gjennomføres i verdipapirhandelloven. For å sikre en konsistent regelteknikk bygger forslaget til lovtekster i stor grad på teksten i direktivet. Finans Norge støtter en slik redaksjonell tilnærming til gjennomføringen.

2.3.1.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at endringsdirektivet selv ikke har bestemmelser om nasjonale valg. Der direktivet gjør endringer i en bestemmelse i MiFID II som åpner for nasjonale valg, vil imidlertid departementet anta at valgmuligheten som bestemmelsen åpner for vil være i behold, og omfatte de endrede delene, med mindre noe annet fremkommer av direktivet. Departementet viser særlig til artikkel 24 i MiFID II, som har et eget avsnitt om nasjonale valg i punkt 12. Slik departementet vurderer de ulike endringene som gjøres ved direktivet, og hensiktsmessigheten av avvikende regler, får ikke spørsmålet avgjørende betydning. Det knyttes særskilte kommentarer til dette i punkt 2.3.4 og 2.3.5 nedenfor om hhv. informasjon om kostnader og samlet betaling for analyse og utførelse.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets tilnærming når det gjelder regelteknikk, som også støttes av Finans Norge. Forbrukerrådets to konkrete merknader refereres i punkt 2.3.4 og 2.3.5 nedenfor og adresseres der.

2.3.2 Unntak fra produktstyringskrav

2.3.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.1.1:

«Verdipapirhandelloven § 9-19 fastsetter overordnede regler for verdipapirforetaks produktstyring, og stiller ulike krav avhengig av om verdipapirforetaket opptrer som produsent eller distributør av finansielle instrumenter. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II artikkel 16 nr. 3 annet til femte ledd. De organisatoriske produktstyringskravene i verdipapirhandelloven § 9-19 suppleres av virksomhetsrettede produktstyringskrav i verdipapirhandelloven § 10-9 annet og tredje ledd, som gjennomfører MiFID II artikkel 24 nr. 2.»

2.3.2.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.1.2:

«Endringsdirektivet tilføyer en ny artikkel 16a i MiFID II, som fastsetter to unntak fra gjeldende produktstyringskrav.

For det første fritas verdipapirforetak fra produktstyringskravene i artikkel 16 nr. 3 annet til femte ledd og artikkel 24 nr. 2, når det yter investeringstjenester i tilknytning til obligasjoner som ikke består av andre derivater enn en skadesløsklausul («make-whole clause»). En skadesløsklausul er i artikkel 4 nr. 1 nytt punkt 44a definert som en klausul som beskytter investoren ved førtidig innløsning av en obligasjon, slik at utstederen er forpliktet til å betale ihendehaveren av obligasjonen et beløp som tilsvarer summen av gjeldende nettoverdi av de resterende forventede kupongbetalinger frem til forfall, og den innløste obligasjonens hovedstol. Bakgrunnen for dette unntaket fremgår av punkt 4 i fortalen til endringsdirektivet, som fremhever at utstedelse av obligasjoner er avgjørende for å kunne hente kapital og komme seg gjennom krisen som er utløst av covid-19, og at produktstyringskrav kan begrense salget av obligasjoner. Obligasjoner med skadesløsklausul er ansett som trygge og enkle produkter som egner seg for ikke-profesjonelle kunder, og unntas derfor fra produktstyringskravenes virkeområde.

For det andre fritas verdipapirforetak fra produktstyringskravene når det gjelder finansielle instrumenter som markedsføres eller distribueres utelukkende til kvalifiserte motparter. Dette er i punkt 4 i fortalen til endringsdirektivet begrunnet med at kvalifiserte motparter anses å ha tilstrekkelig kunnskap om finansielle instrumenter til at det ikke er behov for å la produktstyringskravene gjelde overfor dem.»

2.3.2.3 Høringsnotatet

Finanstilsynet har foreslått at unntakene fra produktstyringskravene inntas som nytt femte ledd i verdipapirhandelloven § 9-19. Definisjonen av skadesløsklausul foreslås inntatt samme sted.

2.3.2.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til forslaget i høringsnotatet om at unntakene fra produktstyringskravene inntas i verdipapirhandelloven. Departementet slutter seg til Finanstilsynets utkast til lovendring, men med enkelte justeringer. Unntaket i endringsdirektivet artikkel 16 a omfatter ikke artikkel 16(3) sjette ledd, som er implementert i § 9-19 fjerde ledd. Derfor er unntaket i § 9-19 femte ledd i departementets forslag formulert slik at det er begrenset til pliktene i § 9-19 første til tredje ledd. Ordlyden er også lagt noe nærmere direktivets ordlyd i definisjonen av skadesløsklausul ved at høringsnotatets formulering om «en klausul som beskytter investoren ved førtidig innløsning av en obligasjon, slik at utstederen er forpliktet til…» er endret til «en klausul som søker å beskytte investoren ved å sikre at utstederen, ved førtidig innløsning av en obligasjon, er forpliktet til…». Se forslaget til nytt femte ledd i verdipapirhandelloven § 9-19.

2.3.3 Format for informasjon til kunder

2.3.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.2.1:

«Verdipapirhandelloven inneholder ingen generell bestemmelse om hvordan påkrevd informasjon skal gis til kunder og potensielle kunder. Enkelte bestemmelser stiller imidlertid krav til måten slik informasjon skal gis på. Verdipapirhandelloven §§ 10-2 og 10-17 krever at informasjonen i disse bestemmelsene skal gis på et varig medium, mens §§ 10-6, 10-8 og 10-12 krever at informasjonen i disse bestemmelsene skal gis skriftlig.»

2.3.3.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.2.2:

«Endringsdirektivet tilføyer et nytt nr. 5a i MiFID II artikkel 24, som fastsetter at all informasjon som MiFID II pålegger verdipapirforetak å gi til kunder eller potensielle kunder, skal gis i elektronisk format. Som det fremgår av punkt 10 i fortalen til endringsdirektivet, er formålet å lette kommunikasjonen mellom verdipapirforetaket og dets kunder, og dermed også selve investeringsprosessen. Elektronisk format er i artikkel 4 nr. 1 nytt punkt 62a definert som et varig medium som ikke er på papir. Varig medium er fra før definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 62.

Den nye hovedregelen om at informasjon skal gis i elektronisk format, skal ikke gjelde overfor en ikke-profesjonell kunde eller potensiell ikke-profesjonell kunde som har bedt om å få informasjonen på papir. For slike kunder skal informasjonen gis vederlagsfritt på papir. Det gis videre en overgangsregel om fremtidig informasjonsgiving til eksisterende ikke-profesjonelle kunder som i dag mottar informasjon på papir.»

2.3.3.3 Høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår i høringsnotatet at den nye hovedregelen om at informasjon skal gis i elektronisk format, med tilhørende unntaksbestemmelse og overgangsregel, innarbeides som en ny § 10-1a i verdipapirhandelloven. Det er etter Finanstilsynets vurdering i høringsnotatet ingen motstrid mellom forslaget til ny § 10-1a og andre bestemmelser i verdipapirhandelloven som spesifiserer hvordan informasjon skal gis. Finanstilsynet har derfor ikke forslått noen endringer i disse bestemmelsene.

2.3.3.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til vurderingene i høringsnotatet. For å unngå tvil foreslår departementet å gjennomføre også definisjonen av elektronisk format fra endringsdirektivet. Denne definisjonen henger sammen med definisjonen av varig medium, jf. artikkel 4(1) nr. 62 i MiFID II. Departementet foreslår derfor at også denne definisjonen tas med i bestemmelsen. Se forslaget til ny § 10-1a i verdipapirhandelloven.

2.3.4 Informasjon om kostnader og gebyrer etter at transaksjonsavtale er inngått

2.3.4.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.3.1:

«Det følger av verdipapirhandelloven § 10-10 annet ledd at verdipapirforetak skal gi informasjon om blant annet kostnader og gebyrer i god tid før det yter en investeringstjeneste eller tilknyttet tjeneste. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II artikkel 24 nr. 4.»

2.3.4.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.3.2:

«Endringsdirektivet tilføyer et nytt tredje og fjerde ledd i MiFID II artikkel 24 nr. 4, som tillater verdipapirforetak å gi informasjon om kostnader og gebyrer umiddelbart etter at transaksjonsavtale er inngått. Dette blir et unntak fra hovedregelen om at slik informasjon skal gis på forhånd. Vilkårene for å anvende unntaket er at transaksjonsavtalen er inngått ved fjernkommunikasjon som forhindret foretaket i å gi informasjonen tidligere, at kunden har samtykket til å motta informasjonen umiddelbart etter at transaksjonen er utført, og at kunden har fått anledning til å utsette transaksjonen for å motta informasjonen på forhånd. I tillegg skal kunden ha fått tilbud om å få informasjonen over telefon før transaksjonen utføres.

Når vilkårene for å anvende unntaket er oppfylt, skal verdipapirforetaket gi den etterfølgende informasjonen i elektronisk format, eller på papir dersom en ikke-profesjonell kunde ber om det. Denne nye adgangen til på visse vilkår å gi informasjon om kostnader og gebyrer umiddelbart etter at avtale er inngått, tilsvarer langt på vei den gjeldende adgangen for verdipapirforetak til å gi ikke-profesjonelle kunder egnethetserklæring umiddelbart etter at avtale er inngått, jf. MiFID II artikkel 25 nr. 6 tredje ledd.»

2.3.4.3 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet fremkommer:

«Finanstilsynet foreslår at unntaket fra hovedregelen om at informasjon om kostnader og gebyrer skal gis på forhånd, innarbeides som et nytt syvende ledd i verdipapirhandelloven § 10-10. Forslaget er utformet etter mønster av verdipapirhandelloven § 10-17 fjerde ledd om egnethetserklæring, som gjennomfører MiFID II artikkel 25 nr. 6 tredje ledd.

MiFID II artikkel 24 nr. 4 tredje ledd (ii) krever at verdipapirforetaket skal ha gitt kunden anledning til å utsette transaksjonen for å motta informasjon om kostnader og gebyrer på forhånd. I tillegg krever artikkel 24 nr. 4 fjerde ledd at verdipapirforetaket skal ha gitt kunden anledning til å motta informasjonen over telefon før transaksjonen utføres. Finanstilsynet forstår disse to kravene slik at kunden skal ha fått tilbud om å motta informasjon på et varig medium eller over telefon før transaksjonen utføres. Dette foreslås innarbeidet i § 10-10 syvende ledd nr. 3.

Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke nødvendig å presisere i § 10-10 syvende ledd at ikke-profesjonelle kunder skal kunne be om å få etterfølgende informasjon om kostnader og gebyrer på papir. Dette vil allerede følge av forslaget til ny § 10-1a, som gjennomfører MiFID II artikkel 24 nr. 5a.»

2.3.4.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet frykter at vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen kan underkommuniseres i de generelle avtalebetingelsene eller kommuniseres på en slik måte at forbrukerne ikke er klar over at praksisen er et unntak fra hovedregelen. Forbrukerrådet viser til at det må antas at de fleste avtaler i dagens verden inngås ved fjernkommunikasjon, og at det ikke fremstår som klart hva som er begrunnelsen for unntaksbestemmelsen i direktivet. Forbrukerrådet anerkjenner at det i enkelte transaksjonstyper kan være vanskelig å ha kontroll på for eksempel spread eller endelig kurs i forkant av en transaksjon, men har imidlertid erfaring med at kostnader blir underkommunisert eller komplisert også ved salg av investeringsprodukter uten slike usikkerheter. Forbrukerrådet fremholder at hvis dette forslaget åpner for ytterligere muligheter for å tilsløre kostnader i forkant av transaksjoner, vil det med stor sannsynlighet være aktører som ser seg tjent med å legge til rette for at deres investeringstilbud omfattes av unntaket.

Forbrukerrådet hadde helst sett at høringsnotatet hadde konkretisert hvilket problem unntaket faktisk er ment å løse, og definert hva som menes med «fjernkommunikasjon.» Forbrukerrådet anbefaler at Finanstilsynet påser at den foreslåtte unntaksregelen bare blir brukt der det faktisk har vært gitt aktivt samtykke, og at det fremkommer eksplisitt i de allmenne forretningsvilkårene hva som er unntaket og hva som er hovedregelen.

2.3.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til forslaget i høringsnotatet, men foreslår en mindre endring i bestemmelsen, sammenliknet med utkastet fra Finanstilsynet. Departementet foreslår å skille ut plikten til å gi kunden tilbud om informasjon over telefon på forhånd, i et eget punkt. Videre foreslår departementet å endre ordlyden fra «umiddelbart» til «uten ugrunnet opphold». Dette vil legge bestemmelsen nærmere opp mot ordlyden i direktivet og gi en mer direktivnær gjennomføring. Departementet viser til forslaget som er tatt inn som et nytt syvende ledd i verdipapirhandelloven § 10-10.

Departementet viser til merknaden i punkt 2.3.1.3 om nasjonale valg. Departementet ser ikke grunn til å vedta avvikende regler knyttet til informasjon om kostnader og gebyrer på dette tidspunkt. Departementet legger til grunn at overholdelse av de foreslåtte nye bestemmelsene vil inngå i det løpende tilsynet med foretakene. Erfaring fra tilsynet kan eventuelt inngå i en vurdering av om det behov for, og adgang til, å operere med regler som avviker fra direktivreglene.

2.3.5 Unntak fra returprovisjonsregler for samlet betaling for analyse og utførelse

2.3.5.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.4.1:

«Verdipapirhandelloven § 10-12 begrenser adgangen for verdipapirforetak til å motta vederlag fra, eller yte vederlag til, andre enn kunden i forbindelse med at de yter investeringstjenester eller tilknyttede tjenester. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II artikkel 24 nr. 7 bokstav b) og nr. 8 og 9. Vederlag til eller fra andre enn kunden omtales i praksis gjerne som returprovisjon.

Med hjemmel i verdipapirhandelloven § 10-12 femte ledd er det fastsatt nærmere regler om returprovisjon i verdipapirforskriften §§ 10-1 til 10-5. Det følger av verdipapirforskriften § 10-5, som gjennomfører delegert kommisjonsdirektiv 2017/593/EU artikkel 13, at analysetjenester fra en tredjepart ikke skal regnes som vederlag fra andre enn kunden for verdipapirforetak som yter porteføljeforvaltning eller andre investeringstjenester eller tilknyttede tjenester til kunder. Forutsetningen er at analysen mottas enten som motytelse for direkte utbetalinger fra verdipapirforetaket med dets egne midler, eller som motytelse for betaling fra en separat analysebetalingskonto som kontrolleres av verdipapirforetaket og der enkelte andre vilkår er oppfylt.»

2.3.5.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.4.2:

«Endringsdirektivet tilføyer et nytt nr. 9a i MiFID II artikkel 24, som fastsetter unntak fra returprovisjonsreglene for analysetjenester fra en tredjepart. Det fremgår av punkt 8 i fortalen til endringsdirektivet at dette unntaket, som tillater felles betaling av utførelsestjenester og analyse, har til formål å styrke analysedekningen av små og mellomstore utstedere, noe som er viktig for å kunne koble utstederne til investorer.

Vilkårene for å anvende unntaket er etter MiFID II artikkel 24 nr. 9a første ledd at a) det er inngått en avtale mellom verdipapirforetaket og analyseleverandøren før ytelsen av utførelses- eller analysetjenestene, som identifiserer den delen av kombinerte gebyrer eller felles betalinger for utførelsestjenester og analyse som knytter seg til analyse, b) verdipapirforetaket informerer sine kunder om felles betalinger for utførelsestjenester og analyse foretatt overfor en tredjepart som leverer analyse, og c) analysen som de kombinerte gebyrene eller fellesbetalingene knytter seg til gjelder utstedere med en markedsverdi som i de siste 36 månedene forut for ytelsen av analysetjenesten ikke oversteg 1 milliard euro, uttrykt ved kursverdien ved årets utgang for de årene de er eller var notert, eller ved egenkapital for de regnskapsårene de ikke er eller var notert.

MiFID II artikkel 24 nr. 9a annet og tredje ledd presiserer nærmere hva som skal anses som analyse for bestemmelsens formål.

MiFID II artikkel 24 nr. 9a gjør ikke endringer i gjeldende unntak for analysetjenester i delegert kommisjonsdirektiv 2017/593/EU artikkel 13.»

2.3.5.3 Forslag i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår at unntaket fra returprovisjonsreglene i MiFID II artikkel 24 nr. 9a første ledd, og angivelsen i annet og tredje ledd av hva som menes med analyse, gjennomføres som nytt femte og sjette ledd i verdipapirhandelloven § 10-12.

Finanstilsynet påpeker i høringsnotatet at unntaket for analysetjenester i forslaget til verdipapirhandelloven § 10-12 femte og sjette ledd vil eksistere parallelt med gjeldende unntak for analysetjenester i verdipapirforskriften § 10-5.

2.3.5.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet fremholder at det forstår argumentasjonen for hvorfor det er viktig med analysedekning av selskaper med relativ lav markedsverdi, men minner om at denne formen for betaling av analyser kan skape interessekonflikter mellom analyseselskapet og verdipapirforetaket på den ene siden og verdipapirforetakets kunde på den andre. Forbrukerrådet har erfart at analyser betalt på denne måten tenderer mot å ende med konklusjoner som tjener verdipapirforetakets interesser mer enn kunden.

Forbrukerrådet bemerker videre at «unntaket» blir mer en hovedregel enn et unntak, ettersom rundt 75 prosent av alle selskapene som er notert på Oslo Børs, har en markedsverdi på under en milliard euro. Forbrukerrådet fremholder at vi risikerer en gjenopptagelse av den uheldige praksisen der fondsmeglere leverte «gratis» analyser i bytte mot handelsvolum og kurtasje. Ved at betalingen for disse tjenestene nå tillates slått sammen i ett og samme beløp, øker igjen faren for partiskhet i analysene for å kunne anbefale kjøp.

Forbrukerrådet fremholder at det er uheldig at hensynet til kapitaltilgang går foran hensynet til investorbeskyttelse, og oppfordrer Finanstilsynet til å overvåke den nye fremvoksende praksisen og reagere dersom det igjen viser seg at analysedekningen blir mer villedende enn veiledende.

2.3.5.5 Departementets vurderinger

Reglene om returprovisjon er begrunnet i hensynet til investorbeskyttelse og vil inngå i Finanstilsynets tilsyn med aktørene i verdipapirmarkedet. Departementet slutter seg i hovedsak til forslaget i høringsnotatet, men ettersom bestemmelsen i direktivet oppstiller en maksimumsgrense, gjøres det en mindre endring i forhold til høringsnotatet ved at ordet «minst» tas ut i forslaget til femte ledd nr. 3. Departementet viser til forslag til nytt femte og sjette ledd i verdipapirhandelloven § 10-12.

Departementet viser til merknaden i punkt 2.3.1.3 om nasjonale valg. Departementet ser ikke grunn til å vedta avvikende regler knyttet felles betaling for analyse og utførelse på dette tidspunkt. Departementet legger til grunn at overholdelse av de foreslåtte nye bestemmelsene vil inngå i det løpende tilsynet med foretakene. Erfaring fra tilsynet kan eventuelt inngå i en vurdering av om det behov for, og adgang til, å operere med regler som avviker fra direktivreglene.

2.3.6 Kost-/nytteanalyse ved bytte av investeringer

2.3.6.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.5.1:

«Verdipapirhandelloven § 10-15 første ledd fastsetter krav til egnethetsvurdering når et verdipapirforetak yter investeringsrådgivning eller driver porteføljeforvaltning. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II artikkel 25 nr. 2.

Kravene til egnethetsvurdering er nærmere utdypet i artikkel 54 i delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/565, jf. verdipapirforskriften § 2-2. Det følger av forordningen artikkel 54 nr. 11 at når et verdipapirforetak yter investeringsrådgivning eller driver porteføljeforvaltning som innebærer bytting av investeringer, enten ved å selge et instrument og kjøpe et annet eller ved å utøve en rett til å foreta en endring som gjelder et eksisterende instrument, skal det innhente nødvendige opplysninger om kundens eksisterende investeringer og de anbefalte nye investeringene, og analysere kostnadene og fordelene ved å bytte, slik at det med rimelighet kan vise at fordelene ved bytting er større enn kostnadene.»

2.3.6.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.5.2:

«Ved endringsdirektivet blir kravet til kost-/nytteanalyse i delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/565 artikkel 54 nr. 11 fastsatt direkte i MiFID II artikkel 25 nr. 2 nytt tredje ledd, sammen med en definisjon av bytte av finansielle instrumenter i artikkel 4 nr. 1 nytt punkt 8a. Det fremgår forutsetningsvis av punkt 6 i fortalen til endringsdirektivet at formålet med å flytte denne plikten opp til MiFID II er at man da kan unnta verdipapirforetak fra å oppfylle plikten overfor profesjonelle kunder, jf. ny artikkel 29a i MiFID II.»

2.3.6.3 Forslag i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår at MiFID II artikkel 25 nr. 2 tredje ledd, og den tilhørende definisjonen av bytte av finansielle instrumenter i artikkel 4 nr. 1 punkt 8a, gjennomføres som et nytt annet ledd i verdipapirhandelloven § 10-15.

2.3.6.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.6.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet. Se forslag til nytt annet ledd i verdipapirhandelloven § 10-15.

2.3.7 Midlertidig unntak fra offentliggjøringsplikt for utførelsesplasser

2.3.7.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.6.1:

«Verdipapirhandelloven § 10-20 første ledd fastsetter at handelsplasser og systematiske internaliserere minst en gang i året skal offentligjøre opplysninger om kvaliteten på ordreutførelsen for finansielle instrumenter som er omfattet av handelsplikten i verdipapirmarkedsforordningen artikkel 23 og 28. Tilsvarende skal utførelsesplasser minst en gang i året offentligjøre opplysninger om kvaliteten på ordreutførelsen for finansielle instrumenter som ikke er underlagt denne handelsplikten. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II artikkel 27 nr. 3. Etter verdipapirhandelloven § 10-20 annet ledd skal verdipapirforetak som utfører ordrer, årlig offentligjøre informasjon om de fem utførelsesplasser der foretaket har hatt høyest handelsvolum det foregående året innenfor hver kategori av finansielle instrumenter. Offentliggjøringen skal inneholde informasjon om kvaliteten på ordreutførelsen. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II artikkel 27 nr. 6.»

Etter verdipapirhandelloven § 10-20 tredje ledd kan departementet fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen.

2.3.7.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.6.2

«Endringsdirektivet tilføyer et nytt annet ledd i MiFID II artikkel 27 nr. 3, som fastsetter at offentliggjøringsplikten i denne bestemmelsen ikke skal gjelde før 28. februar 2023. Bakgrunnen for den midlertidige suspensjonen av offentliggjøringsplikten er ifølge punkt 9 i fortalen til endringsdirektivet at disse rapportene sjelden leses, og at de ikke setter investorer eller andre brukere i stand til å foreta noen meningsfylt sammenligning basert på informasjonen de inneholder. EU-kommisjonen er pålagt å evaluere offentliggjøringsplikten og avgi en rapport om dette til EU-parlamentet og EU-rådet innen 28. februar 2022. Endringsdirektivet suspenderer ikke verdipapirforetakenes offentliggjøringsplikt etter MiFID II artikkel 27 nr. 6, men pålegger like fullt EU-kommisjonen innen 28. februar 2022 å evaluere og rapportere om også denne offentliggjøringsplikten.»

2.3.7.3 Forslag i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår at MiFID II artikkel 27 nr. 3 annet ledd om midlertidig unntak fra offentliggjøringsplikten gjennomføres i forskrift gitt med hjemmel i verdipapirhandelloven § 10-20 tredje ledd. Finanstilsynet foreslår at forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 10-20 tredje ledd endres, slik at den også dekker at departementet kan fastsette tidsbegrensede unntak fra offentliggjøringsplikten etter bestemmelsens første ledd. Bestemmelser som gjelder EU-kommisjonens evaluering og rapportering, trenger etter Finanstilsynets vurdering ikke å gjennomføres i norsk rett.

2.3.7.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.7.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet. Se forslag til endringer i verdipapirhandelloven § 10-20 tredje ledd.

2.3.8 Tjenesteyting overfor profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter

2.3.8.1 Tjenesteyting overfor profesjonelle

2.3.8.1.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.7.1:

«Verdipapirhandelloven operer med tre hovedkategorier av kunder: ikke-profesjonelle kunder og profesjonelle kunder, jf. §§ 10-6 til 10-8, og kvalifiserte motparter, jf. § 10-23. Bestemmelsene gjennomfører MiFID II artikkel 30 og vedlegg II. Graden av investorbeskyttelse i verdipapirhandelloven kapittel 10 varierer etter hvilken kategori kunden tilhører. Enkelte regler gjelder bare overfor ikke-profesjonelle kunder. Bestemmelser som ikke spesifiserer kunden nærmere, gjelder i utgangspunktet likt for alle kunder. Ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter er det imidlertid gjort unntak for en rekke bestemmelser som nærmere angitt i § 10-23.»

2.3.8.1.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.7.2:

«Endringsdirektivet tilføyer en ny artikkel 29a i MiFID II, som fastsetter at visse bestemmelser ikke skal gjelde ved tjenesteyting overfor profesjonelle kunder. For det første gjøres det unntak fra MiFID II artikkel 24 nr. 4 bokstav c) om nærmere krav til informasjon om kostnader og gebyrer, unntatt ved ytelse av investeringsrådgivning og porteføljeforvaltning. For det andre gjøres det unntak fra MiFID II artikkel 25 nr. 2 tredje ledd om kost-/nytteanalyse ved bytte av finansielle instrumenter, og fra MiFID II artikkel 25 nr. 6 om rapportering til kunden om tjenester som er ytt, likevel slik at den profesjonelle kunden kan be om å fortsette å være beskyttet av disse kravene. Anmodningen om dette kan fremsettes i elektronisk format eller på papir. Verdipapirforetaket skal ha et register over slike kundeanmodninger.»

2.3.8.1.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremkommer i høringsnotatet punkt 2.7.3:

«Finanstilsynet foreslår at de nye unntakene som fastsettes ved tjenesteyting overfor profesjonelle kunder, gjennomføres som en ny § 10-23a i verdipapirhandelloven. Bestemmelsene det unntas fra i MiFID II artikkel 29a, er gjennomført i verdipapirhandelloven § 10-10 femte ledd, § 10-15 nytt annet ledd og § 10-17 annet til femte ledd. Verdipapirhandelloven § 10-17 tredje til femte ledd er allerede i dag begrenset til å gjelde ved tjenesteyting overfor ikke-profesjonelle kunder. Finanstilsynet foreslår etter dette at det i ny § 10-23a gjøres unntak fra § 10-10 femte ledd ved tjenesteyting overfor profesjonelle kunder, unntatt ved investeringsrådgivning og porteføljeforvaltning. Videre foreslås det at heller ikke § 10-15 annet ledd eller § 10-17 annet ledd skal gjelde ved tjenesteyting overfor profesjonelle kunder, med mindre kunden på et varig medium ber om at bestemmelsene likevel skal gjelde. Verdipapirforetaket skal ha et register for slike kundemeddelelser.

Finanstilsynet legger til grunn at ny § 10-23a i verdipapirhandelloven vil gjelde både overfor kunder som i utgangspunktet er profesjonelle, og overfor ikke-profesjonelle kunder som har blitt omklassifisert til profesjonelle kunder etter fremgangsmåten i § 10-8.»

2.3.8.1.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.8.1.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet. Se forslag til ny § 10-23a om tjenesteyting overfor profesjonelle kunder.

2.3.8.2 Tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter

2.3.8.2.1 Gjeldende rett

For beskrivelse av utgangspunktene i gjeldende rett, vises til punkt 2.3.8.1.1 ovenfor, der kundekategoriene mv. beskrives. Verdipapirhandelloven § 10-23 gjør unntak for en rekke forpliktelser ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter.

2.3.8.2.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.7.2:

«Endringsdirektivet gjør også en endring i MiFID II artikkel 30 nr. 1, ved å utvide antallet bestemmelser som ikke skal gjelde ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter. Sammenlignet med gjeldende rettstilstand, vil verdipapirforetak etter endringen også være unntatt fra å oppfylle kravene i MiFID II artikkel 24 nr. 4 og 5 om informasjon til kunden, og kravene i artikkel 25 nr. 6 om rapportering til kunden om tjenester som er ytt. Den nye bestemmelsen i MiFID II artikkel 24 nr. 5a om informasjon i elektronisk format skal derimot gjelde ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter. Bakgrunnen for unntakene i MiFID II ny artikkel 29a og artikkel 30 nr. 1, er nærmere beskrevet i punkt 5 til 7 i fortalen til endringsdirektivet.»

2.3.8.2.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremkommer i høringsnotatet punkt 2.7.3:

«Endringene i MiFID II artikkel 30 nr. 1 nødvendiggjør endringer i verdipapirhandelloven § 10-23 om hvilke bestemmelser som det unntas fra ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter. Etter endringen vil verdipapirforetak være unntatt fra § 10-9 til § 10-17, § 10-19, § 10-20 og § 10-21 første ledd ved tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter.»

2.3.8.2.4 Høringsmerknader

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.8.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til vurderingene i høringsnotatet. Det er foretatt en endring i henvisningsformen sammenliknet med høringsnotatet, slik at ikke § 10-10 a, tilføyd med lov 6. des 2019 nr. 77, omfattes av henvisningen. Se forslag til endringer i verdipapirhandelloven § 10-23 første ledd om tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter.

2.3.9 Unntak fra krav om tillatelse for de som handler varederivater mv.

2.3.9.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.8.1 (fotnote utelatt):

«Verdipapirhandelloven § 9-3 gir unntak fra kravet om tillatelse til å yte investeringstjenester og drive investeringsvirksomhet, samt fra de fleste av de øvrige bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 9 og 10, for de som oppfyller nærmere angitte kriterier.

Unntaket i bestemmelsens annet ledd nr. 7 gjelder de som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater på utslippskvoter. Det er stilt flere vilkår for at de kan bruke dette unntaket, blant annet at dette er tilknyttet virksomhet til deres hovedvirksomhet på konsernplan og at de hvert år underretter Finanstilsynet om at de benytter unntaket. Vilkårene for når slik virksomhet er tilknyttet virksomhet er utdypet i verdipapirforskriften § 9-2, som fastsetter at forordning (EU) 2017/592 gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av EØS-avtalen.»

2.3.9.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.8.2:

«Endringsdirektivet gjør enkelte endringer i MiFID II artikkel 2 nr. 1 bokstav j, som ligger til grunn for unntaket for handel i varederivater, utslippskvoter og derivater på utslippskvoter i verdipapirhandelloven § 9-3 annet ledd nr. 7.

Den praktisk viktigste endringen antas å være at endringsdirektivet opphever plikten til å årlig underrette tilsynsmyndigheten om bruken av unntaket for de som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater på utslippskvoter. Etter gjeldende rett er det i tillegg et krav at brukeren av unntaket, på anmodning, opplyser tilsynsmyndigheten om grunnlaget for at vedkommende anser dennes virksomhet som en tilknyttet virksomhet til deres hovedvirksomhet. Dette kravet videreføres. Et av vilkårene for bruk av unntaket er at konsernets hovedvirksomhet ikke er å anse som bankvirksomhet etter direktiv 2013/36/EU (CRD). Ved endringsdirektivet endres henvisningen til CRD, ved at det i stedet presiseres at hovedvirksomheten ikke må være utøvelse av en aktivitet nevnt i vedlegg 1 til CRD. Dermed tydeliggjøres det hvilke aktiviteter som er å anse som bankvirksomhet etter MiFID II artikkel 2 nr. 1 bokstav j.

Endringsdirektivet gjør også en redaksjonell endring i MiFID II artikkel 2 nr. 1 bokstav j, ved at første strekpunkt i bestemmelsen deles i to i tillegg til at det gjøres mindre språklige endringer.

ESMA har i gjeldende versjon av MiFID II artikkel 2 nr. 4 blitt gitt i oppdrag å lage utkast til tekniske reguleringsstandarder som spesifiserer når en aktivitet er å anse som tilknyttet virksomhet på konsernnivå. Disse skal vedtas av EU-kommisjonen. Mandatet har blitt brukt til å gi reglene inntatt i forordning (EU) 2017/592. Etter endringsdirektivet skal kriteriene for når en aktivitet er å anse som tilknyttet virksomhet i stedet fastsettes i en delegert rettsakt som skal vedtas av EU-kommisjonen senest 31. juli 2021. Endringsdirektivet gir dessuten nye føringer for hvilke elementer som EU-kommisjonen skal hensynta ved fastsettelsen av disse kriteriene.

Ved endringsdirektivet får MiFID II artikkel 90 et nytt nr. 1 a som pålegger EU-kommisjonen, innen 31. desember 2021, å vurdere virkningen av unntaket når det gjelder utslippskvoter og derivater på slike og eventuelt foreslå endringer i det.»

Delegert rettsakt ble fastsatt av EU-kommisjonen 14. juli 2021 (kommisjonsforordning (EU) 2021/1833).

2.3.9.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremkommer av høringsnotatet punkt 2.8.3 (fotnote utelatt):

«Ettersom endringsdirektivet gjør mindre endringer i MiFID II artikkel 2 nr. 1 bokstav j sitt unntak fra krav om verdipapirforetakstillatelse for de som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater på utslippskvoter, er det nødvendig å endre verdipapirhandelloven § 9-3 andre ledd nr. 7.

Den endringen som antas å være praktisk viktigst, er fjerningen av plikten til å årlig underrette Finanstilsynet om bruken av dette unntaket fra krav om tillatelse. 80 foretak hadde pr. 1. juni 2021 sendt Finanstilsynet slik melding for inneværende år. Denne endringen forventes derfor å gi forenklinger for de som handler varederivater, utslippskvoter og derivater på slike. Dette gjelder selv om innholdskravene til disse underretningene er begrensede og de som har sendt slik underretning tidligere år mottar automatiske påminnelser fra Finanstilsynet. Finanstilsynet anser ikke disse årlige meldingene som vesentlige for tilsynet med at det ikke drives investeringsvirksomhet uten nødvendig tillatelse, ettersom annen innrapportering vil gi tilstrekkelig oversikt over aktørene i varederivatmarkedene. Det vises bl.a. til plikten til å innrapportere derivatkontrakter til transaksjonsregistre som følger av forordning (EU) 648/2012 (EMIR) artikkel 9, jf. verdipapirhandelloven § 17-1 første ledd. Finanstilsynet ser det derfor ikke som problematisk at den årlige underretningsplikten oppheves. De som benytter unntaket, må uansett påse at de til enhver tid oppfyller vilkårene for det. Det er fremdeles et vilkår for bruken av unntaket i verdipapirhandelloven § 9-3 annet ledd nr. 7 at de, på anmodning, opplyser Finanstilsynet om grunnlaget for at de anser at deres virksomhet relatert til varederivater mv. er en tilknyttet virksomhet til deres hovedvirksomhet. Det er ikke stilt vilkår for at Finanstilsynet kan anmode om slike opplysninger, utover at vedkommende benytter dette unntaket fra krav om verdipapirforetakstillatelse. Ved mistanke om ulovlig virksomhet, typisk investeringsvirksomhet som drives på forretningsmessig basis uten tillatelse og uten at vilkårene for unntak i verdipapirhandelloven § 9-3 er oppfylt, gjelder Finanstilsynets ordinære hjemler til eksempelvis innhenting av opplysninger og pålegg om stans av virksomhet. Det vises bl.a. til finanstilsynsloven § 4a og verdipapirhandelloven § 19-3.

Verdipapirhandelloven § 9-3 andre ledd nr. 7 fastsetter at de som benytter unntaket for tilknyttet virksomhet ikke må være del av et konsern som har «bankvirksomhet» som hovedvirksomhet. Ved endringsdirektivet erstattes «bankvirksomhet» med det å utføre enhver aktivitet nevnt i vedlegg I til CRD. Finanstilsynet mener denne presiseringen bør inntas i den norske lovteksten.

Når det gjelder de mindre språklige endringene i MiFID II artikkel 2 nr. 1 bokstav j, herunder oppsplittingen av første strekpunkt i to, er Finanstilsynets vurdering at disse er av redaksjonell art og ikke endrer meningsinnholdet i bestemmelsen. De tydeliggjør imidlertid at vurderingen av om hovedvirksomheten er yting av investeringstjenester, bankvirksomhet eller å opptre som prisstiller i forbindelse med varederivater, skal gjøres på konsernnivå. Finanstilsynet har dessuten merket seg at det av forarbeidene til verdipapirhandelloven § 9-3, jf. Prop. 77 L (2017–2018) punkt 5.1.3.5, fremgår at «Videre vil det slik departementet ser det ha en egenverdi at bestemmelsen også i oppbygning samsvarer med EØS-reglene som skal fortolkes homogent på EØS-nivå, og der det er utfyllende bestemmelser i kommisjonsrettsakter.» Finanstilsynet foreslår derfor å dele opp første strekpunkt i verdipapirhandelloven § 9-3 annet ledd nr. 7 og tilpasse ordlyden i det nye strekpunkt nr. 2 til ordlyden i endringsdirektivet.

Etter endringsdirektivet skal EU-kommisjonen vedta en delegert rettsakt om når en aktivitet anses å være tilknyttet virksomhet på konsernnivå. Utkast til slik delegert rettsakt ble sendt på høring 27. mai 2021. Det legges til grunn at verdipapirhandelloven § 9-3 fjerde ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å gjennomføre denne rettsakten når den tas inn i EØS-avtalen.

Nytt punkt 1a i MiFID II artikkel 90, som pålegger EU-kommisjonen å vurdere EU-regelverket og dets virkninger, trenger ikke å gjennomføres i norsk rett.»

2.3.9.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.9.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet, og det vises til forslaget til endringer i verdipapirhandelloven § 9-3 annet ledd nr. 7.

2.3.10 Fastsettelse av posisjonsgrenser

2.3.10.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.1.1:

«Etter verdipapirhandelloven § 15-1 første ledd skal Finanstilsynet etablere og anvende klare kvantitative grenser for hvor stor nettoposisjon en fysisk eller juridisk person til enhver tid kan inneha i varederivater som handles på norske handelsplasser og økonomiske likeverdige OTC-grenser (posisjonsgrenser).

Når samme varederivat handles i betydelig volum på handelsplasser i flere EØS-land, fastsettes i stedet posisjonsgrensene av tilsynsmyndigheten for handelsplassen med det største handelsvolumet i dette varederivatet (sentral tilsynsmyndighet), jf. verdipapirhandelloven § 15-1 syvende ledd.

Nærmere bestemmelser om hvordan posisjonsgrenser fastsettes følger av verdipapirforskriften § 15-1 første ledd, som gjennomfører forordning (EU) 2017/591 («RTS21»).»

2.3.10.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.1.2:

«Ved endringsdirektivet endres MiFID II artikkel 57 nr. 1 slik at antallet varederivater det skal fastsettes posisjonsgrenser på, reduseres betydelig. En viktig årsak til endringen, er at posisjonsgrenseregimet har vist seg å være til hinder for utvikling av nye varederivatmarkeder i EU. Heretter skal posisjonsgrenser bare fastsettes på varederivater med landbruksvarer, herunder sjømat, som underliggende samt på det som betegnes som «kritiske eller vesentlige» varederivater. Varederivater skal anses som «kritiske eller vesentlige» dersom den åpne balansen er på minimum 300 000 lots i gjennomsnitt over en periode på ett år. Den åpne balansen vil her være summen av alle nettoposisjonene til sluttposisjonsholderne («end position holder»). Definisjonen av landbruksderivater omtales nærmere til slutt i dette punktet. I likhet med gjeldende rett, skiller ikke MiFID II artikkel 57 nr. 1 mellom derivater, herunder landbruksvarederivater, med fysisk levering av den underliggende varen og derivater med finansielt oppgjør.

Etter endringsdirektivet skal det ikke lenger fastsettes posisjonsgrenser for omsettelige verdipapirer som nevnt i MiFID II artikkel 4 nr. 1 punkt 44 bokstav c som gjelder en vare eller et underliggende som nevnt i MiFID II vedlegg I avsnitt C nr. 10, jf. MiFID II artikkel 57 nr. 1 annet ledd bokstav d.

Det er fremdeles tilsynsmyndighetene som skal fastsette posisjonsgrensene og som skal vurdere om de skal endres ved vesentlige endringer i markedet, jf. MiFID II artikkel 57 nr. 4. Dette skal, som nå, gjøres med grunnlag i tekniske reguleringsstandarder fastsatt av EU-kommisjonen etter forslag fra ESMA. Det gjøres en mindre språklig endring i beskrivelsen av når en slik revurdering av posisjonsgrensene skal foretas.

MiFID II artikkel 57 nr. 6 inneholder bestemmelser om fastsettelsen av posisjonsgrenser der samme varederivat handles i betydelig volum på handelsplasser i flere EØS-land. I disse tilfellene skal tilsynsmyndigheten i den jurisdiksjonen som har størst handelsvolum (sentral tilsynsmyndighet) fastsette én enkelt posisjonsgrense som skal anvendes ved all handel i denne kontrakten. Ved endringsdirektivet presiseres at disse reglene bare skal gjelde for «kritiske eller vesentlige» varederivater som handles på handelsplasser i flere jurisdiksjoner og som er basert på det samme underliggende og deler de samme egenskapene (karakteristika). For landbruksvarederivater gjelder tilsvarende krav, men det kreves i tillegg at de handles i «betydelige volumer» på handelsplasser i flere jurisdiksjoner. «Betydelige volumer» skal defineres i tekniske reguleringsstandarder, jf. endret MiFID II artikkel 57 nr. 12 bokstav d. Endringsdirektivet viderefører kravene i MiFID II artikkel 57 nr. 6 om konsultasjon og samarbeidsordninger mellom de berørte tilsynsmyndighetene.

Endringsdirektivet pålegger i MiFID II artikkel 57 nr. 3 ESMA å utarbeide en liste over «kritiske eller vesentlige» varederivater som referert til i artikkel 57 nr. 1. Ved fastsettelsen av denne listen, skal ESMA ta i betraktning antallet markedsdeltakere og hvilken vare det berørte varederivatet gjelder.

Etter MiFID II artikkel 57 nr. 3, slik den lyder i Endringsdirektivet, skal ESMA senest 28. november 2021 sende EU-kommisjonen utkast til tekniske reguleringsstandarder om beregningsmetoden ved fastsettelse av posisjonsgrenser. De tekniske reguleringsstandardene skal vedtas av EU-kommisjonen. Endringsdirektivet gjør kun små endringer i hvilke faktorer ESMA skal ta i betraktning ved fastsettelsen av beregningsmetoden.

Landbruksvarederivater er definert i MiFID II i artikkel 4 nr. 1 punkt 59. Ved Endringsdirektivet utvides denne definisjonen fra å bare gjelde landbruksprodukter nevnt i forordning (EU) nr. 1308/2013 artikkel 1, som ytterligere presisert i forordningens vedlegg I (delene I til XX og XXIV/1), til også å gjelde fisk og annen sjømat som nevnt i vedlegg I til forordning (EU) nr. 1379/2013.»

2.3.10.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremkommer i høringsnotatet punkt 2.9.1.3 (fotnoter utelatt):

«Etter Endringsdirektivet blir det en betydelig reduksjon i antallet varederivater som det skal etableres posisjonsgrenser for, ettersom det heretter bare skal fastsettes posisjonsgrenser for landbruksvarederivater og «kritiske eller vesentlige» varederivater. Finanstilsynet hadde pr. 1. juni 2021 fastsatt 33 posisjonsgrenser. Basert på den åpne balansen i de varederivatene som ble handlet på norske handelsplasser på denne datoen, skal det etter Endringsdirektivet kun fastsettes to posisjonsgrenser. Hensynet bak endringen er at det nåværende posisjonsgrenseregimet kan hindre utviklingen i det europeiske varederivatmarkedet, og dette vurderes som relevant også for det norske varederivatmarkedet. Posisjonsgrensene er lave for små og/eller nye typer varederivater, og dette kan medføre at mange er forsiktige med å handle disse. I tillegg vil enkelte varederivater som er tatt opp til handel på norske handelsplasser også handles på utenlandske handelsplasser som har større åpen balanse og dermed høyere posisjonsgrenser enn de norske. Endringsdirektivet vil være et bidrag til å motvirke denne effekten og vil gi norske varederivathandelsplasser like konkurransevilkår som deres konkurrenter i EU. Finanstilsynet foreslår at MiFID II artikkel 57 nr. 1, slik den lyder etter Endringsdirektivet, gjennomføres i verdipapirhandelloven § 15-1 første ledd. Finanstilsynet foreslår dessuten at bestemmelsens tredje ledd, som fastsetter at det skal etableres posisjonsgrense for «hvert enkelt varederivat» som handles på handelsplass og økonomisk likeverdige OTC-kontrakter endres for å reflektere at dette bare vil gjelde for landbruksvarederivater og for «kritiske eller vesentlige» varederivater. Det vurderes derimot ikke som nødvendig å endre verdipapirhandelloven § 15-1 sjette ledd, der det presiseres at tilsynsmyndighet for handelsplass i annet EØS-land fastsetter posisjonsgrenser for «varederivater» som handles på en handelsplass i vedkommende EØS-land og økonomisk likeverdige OTC-kontrakter.

Endringsdirektivet innfører et nytt unntak for omsettelige verdipapirer som gjelder en vare eller en underliggende som nevnt i MiFID II vedlegg I avsnitt C nr. 10, jf. MiFID II artikkel 57 nr. 1 annet ledd bokstav d. Dette er omsettelige verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd nr. 3, som gjennomfører MiFID II artikkel 4 nr. 1 punkt 44 bokstav c. I motsetning til de øvrige unntakene fra posisjonsgrenseregimet som fremgår av MiFID II artikkel 57 nr. 1 annet ledd, er det ikke nødvendig å søke om dette unntaket. Det fremgår nemlig av Endringsdirektivets fortale punkt 16 at disse omsettelige verdipapirene skal være utelukket fra anvendelsen av posisjonsgrenser. Ettersom Finanstilsynet forstår Endringsdirektivet slik at det ikke skal fastsettes posisjonsgrenser for disse varederivatene, foreslås det å gjennomføre dette unntaket i verdipapirhandelloven § 15-1 første ledd. Denne bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller det skal etableres posisjonsgrenser. Det foreslås at unntaket knyttes til «varederivater som er omsettelige verdipapirer etter verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd nr. 3». Det anses ikke nødvendig å presisere at de må gjelde en vare eller et underliggende som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 første ledd nr. 10, som gjennomfører MiFID II vedlegg I avsnitt C nr. 10, ettersom dette vil følge direkte av definisjonen av varederivater i verdipapirhandelloven § 2-4 åttende ledd.

Ved Endringsdirektivet gjøres det en liten endring i formuleringen av i hvilke tilfeller etablerte posisjonsgrenser skal vurderes på nytt, jf. MiFID II artikkel 57 nr. 4 som i Norge er gjennomført i verdipapirhandelloven § 15-1 fjerde ledd. Denne bestemmelsen lyder i dag «Finanstilsynet skal vurdere og eventuelt endre posisjonsgrenser ved vesentlige endringer i den tilgjengelige mengden underliggende vare eller antallet åpne posisjoner, eller ved annen vesentlig endring i markedet.» Endringsdirektivet fremhever i stedet at slik revurdering skal skje ved «vesentlige endringer i markedet, inkludert en vesentlig endring i den tilgjengelige mengden underliggende vare eller i åpne posisjoner». Finanstilsynet legger til grunn at denne omformuleringen ikke har realitetsbetydning og at det ikke er nødvendig å endre verdipapirhandelloven som følge av den.

Det vil være behov for endringer i de norske bestemmelsene om felles posisjonsgrense fastsatt av en sentral tilsynsmyndighet, ettersom Endringsdirektivet opphever kravet i MiFID II artikkel 57 nr. 6 om at det skal være «samme» varederivat. I stedet vil det avgjørende være om derivatene har det samme underliggende og deler de samme egenskapene. Felles posisjonsgrense skal dessuten bare fastsettes for landbruksvarederivater som handles i betydelige volum på flere handelsplasser i EØS-området og for «kritiske eller vesentlige» varederivater. Finanstilsynet foreslår å gjennomføre disse endringene i verdipapirhandelloven § 15-1 syvende ledd. Av hensyn til lesbarheten er det foreslått betydelige endringer i oppbyggingen av bestemmelsen.

Når det gjelder den nye plikten for ESMA til å utarbeide en liste over kritiske eller vesentlige varederivater, fremgår det ikke tydelig av Endringsdirektivet om listen kun skal inneholde varederivater som overstiger terskelverdien på 300 000 lots som beskrevet i MiFID II artikkel 57 nr. 1, eller om ESMA også skal hensynta mer skjønnsmessige kriterier som forutsatt i MiFID II artikkel 57 nr. 3 annet ledd, det vil si antallet markedsdeltakere og underliggende vare til det aktuelle derivatet. Det er heller ikke klart om ESMAs liste vil være avgjørende for om et varederivat skal anses å være «kritisk eller vesentlig», med den konsekvens at de nasjonale tilsynsmyndighetene skal fastsette posisjonsgrenser for det. Blant annet fordi Endringsdirektivet viderefører nåværende funksjonsfordeling mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene uendret, tolker Finanstilsynet direktivet slik at listen ikke vil være bindende for nasjonale tilsynsmyndigheter og at det derfor ikke er naturlig å regulere den i norsk lov. Finanstilsynet legger imidlertid til grunn at Finansdepartementet vil vurdere om ESMAs rolle ved opprettelsen av denne listen gjør det nødvendig med tilpasninger til EØS-avtalen ved innlemmelsen av direktivet, eksempelvis ved å legge myndighet til EFTAs overvåkningsorgan, og i verdipapirhandelloven.

Som følge av endringene i MiFID II artikkel 57 nr. 3, skal det gis nye bestemmelser om beregningsmåten ved fastsettelse av posisjonsgrenser. Finanstilsynet legger til grunn at forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 15-1 tiende ledd gir hjemmel til å gjennomføre disse tekniske reguleringsstandardene når de tas inn i EØS-avtalen.

Definisjonen av landbruksvarederivater er ikke gjennomført i norsk rett. Ettersom det nå innføres særregler for slike derivater i verdipapirhandelloven, anser Finanstilsynet det som nødvendig å lovfeste denne definisjonen. Finanstilsynet har vurdert om dette bør gjøres ved å definere «landbruksvarederivater» i verdipapirhandelloven kapittel 15. Ettersom MiFID II ikke knytter dette begrepet direkte til posisjonsgrenseregimet, men eksempelvis bruker det i bestemmelser om tilsynssamarbeide, foreslår imidlertid Finanstilsynet at definisjonen inntas i verdipapirhandelloven § 2-4. Denne bestemmelsen inneholder også andre definisjoner knyttet til finansielle instrumenter. Definisjonen av varederivater viser til henholdsvis forordning (EU) nr. 1308/2013, som kun delvis er tatt inn i EØS-avtalen, og til forordning (EU) nr. 1379/2013, som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Finanstilsynet legger til grunn at departementet, i forbindelse med lovarbeidet, vil vurdere om dette har betydning for muligheten til å innta en henvisning til disse direktivene i norsk lov. Finanstilsynet har vurdert om et annet begrep enn «landbruksvarederivater» bør benyttes for å tydeliggjøre at det ikke bare er derivater med tradisjonelle landbruksvarer som underliggende som omfattes, men mener at det vil være en fordel å benytte samme begrep som i det europeiske regelverket.»

2.3.10.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.10.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet av nødvendige endringer i § 15-1 første og tredje ledd som følge av at endringsdirektivet reduserer antallet varederivater det skal fastsettes posisjonsgrenser for. Departementet er enig med Finanstilsynet i at det ikke synes nødvendig å endre § 15-1 sjette ledd, bl.a. fordi det følger av sammenhengen med de andre bestemmelsene at det er nærmere angitte varederivater det skal fastsettes posisjonsgrenser for.

Departementet slutter seg til vurderingene i høringsnotatet om at unntaket for varederivater som er omsettelige verdipapirer som nevnt i § 2-4 første ledd nummer 3, bør gjennomføres i § 15-1 første ledd.

Departementet er enig i at den endrede formuleringen i artikkel 57 nr. 4 om i hvilke tilfeller etablerte posisjonsgrenser skal gjennomgås på nytt, neppe foranlediger noen endring i § 15-1 fjerde ledd. Departementet slutter seg videre til vurderingene i høringsnotatet om behovet for endring av verdipapirhandelloven § 15-1 syvende ledd om felles posisjonsgrense og vurderingen av at § 15-1 tiende ledd gir hjemmel for å gjennomføre tekniske reguleringsstandarder.

Departementet er enig i at det er en fordel å benytte samme begrep som i det europeiske regelverket, og at «landbruksvarederivater» derfor bør være koblingsordet i regelverket. Departementet er videre enig i at det er hensiktsmessig å ta definisjonen inn i § 2-4, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Departementet vurderer det som hensiktsmessig å henvise til forordning (EU) nr. 1308/2013 og til forordning (EU) nr. 1379/2013 i definisjonen, slik det er gjort i lovforslaget.

Departementet forstår også direktivet slik at listen som ESMA skal utarbeide, ikke er en bindende angivelse. Departementet legger derfor til grunn at det ikke er naturlig å innta bestemmelser om listen i lov.

2.3.11 Tillatelse til å holde posisjoner utover posisjonsgrensene

2.3.11.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.2.1:

«Det er i utgangspunktet forbudt å inneha posisjoner i varederivatkontrakter som overstiger de fastsatte posisjonsgrensene, jf. verdipapirhandelloven § 15-1 åttende ledd.

Etter verdipapirhandelloven § 15-1 niende ledd kan imidlertid ikke-finansielle foretak søke om tillatelse til å holde posisjoner utover de fastsatte grensene dersom disse på en objektivt målbar måte reduserer risikoene direkte knyttet til foretakets forretningsvirksomhet. Slik tillatelse er i bestemmelsen, samt i MiFID II og Endringsdirektivet, betegnet som «unntak» («exemption»). Søknaden skal rettes til tilsynsmyndigheten som har fastsatt posisjonsgrensen for det aktuelle derivatet, det vil for norske posisjonsgrenser si Finanstilsynet. Det er fastsatt nærmere bestemmelser om slik søknad, og om kriteriene for at søknaden kan innvilges, i verdipapirforskriften § 15-1 første ledd, jf. forordning (EU) 2017/591 («RTS21»).»

2.3.11.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.2.2:

«Endringsdirektivet viderefører adgangen ikke-finansielle foretak har, etter MiFID II artikkel 57 nr. 1 annet ledd, til å søke om tillatelse til å holde risikoreduserende posisjoner utover posisjonsgrensene. I tillegg innfører Endringsdirektivet tre nye unntak fra posisjonsgrenseregimet i samme bestemmelse.

Heretter skal finansielle og ikke-finansielle motparter kunne søke om tillatelse til å holde posisjoner utover de fastsatte grensene dersom disse på en objektivt målbar måte er et resultat av transaksjoner inngått for å oppfylle forpliktelser til å tilføre likviditet på en handelsplass. Forutsetningen er at det dreier seg om transaksjoner som nevnt i MiFID II artikkel 2 nr. 4 bokstav c. Det er med andre ord et vilkår at forpliktelsen til å tilføre likviditet er satt av regulatoriske myndigheter i samsvar med EU-rett eller med nasjonal lov, forskrifter eller administrative bestemmelser, eller av handelsplasser. Det fremgår av punkt 14 i Endringsdirektivets fortale at bakgrunnen for dette unntaket fra posisjonsgrenseregimet er at det, selv i likvide varederivatkontrakter, har vært et begrenset antall likviditetstilbydere. Posisjonsgrensene reduserer deres mulighet til å tilby likviditet effektivt. Det har derfor vært vurdert som ønskelig å frita dem fra posisjonsgrenser for posisjoner inngått for å oppfylle forpliktelser som likviditetstilbydere.

Det skal i tillegg kunne søkes om tillatelse til å holde risikoreduserende posisjoner utover de fastsatte posisjonsgrensene dersom disse holdes av, eller på vegne av, et finansielt foretak som er en del av et overveiende kommersielt konsern («predominantly commercial group»). Forutsetningen er at dette finansielle foretaket opptrer på vegne av et ikke-finansielt foretak i samme konsern og at posisjonene er objektivt målbare som å redusere risikoen direkte knyttet til de kommersielle aktivitetene til det ikke-finansielle foretaket. Bakgrunnen er at enkelte konserner har etablert et konserninternt verdipapirforetak som handler derivater på vegne av de ikke-finansielle foretakene i konsernet. Etter gjeldende rett kan ikke slike verdipapirforetak søke om unntak fra posisjonsgrenseregimet selv om posisjonene de holder er inngått for å redusere risikoen knyttet til konsernets kommersielle virksomhet. Ved Endringsdirektivet introduseres en adgang for dem til å søke om tillatelse til å holde slike posisjoner utover posisjonsgrensene, men det er presisert i fortalen punkt 13 at adgangen skal være snever.

Endringsdirektivet innfører en legaldefinisjon av «overveiende kommersielt konsern». Begrepet blir i MiFID II artikkel 4 nr. 1 punkt 65 definert som ethvert konsern der hovedvirksomheten verken er å yte investeringstjenester etter MiFID II, å utføre en aktivitet nevnt i vedlegg I til direktiv 2013/36/EU (CRD) eller å opptre som prisstiller i forbindelse med varederivater.

ESMA skal senest 28. november 2021 sende utkast til tekniske reguleringsstandarder om søknadsprosedyren for de ovennevnte to nye unntakene fra posisjonsgrenseregimet til EU-kommisjonen, som skal vedta dem, jf. MiFID II artikkel 57 nr. 1 tredje til sjette ledd. Mandatet for ESMA til å lage utkast til tekniske reguleringsstandarder om søknadsprosedyren for det eksisterende unntaket for risikoreduserende posisjoner holdt av ikke-finansielle foretak, jf. MiFID II artikkel 57 nr. 12 bokstav f, videreføres.

Det siste av de nye unntakene fra posisjonsgrenseregimet gjelder varederivater som er omsettelige verdipapirer som nevnt i MiFID II artikkel 4 nr. 1 punkt 44 bokstav c. Dette er omtalt i punkt 2.9.1.»

2.3.11.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremgår av høringsnotatet 2.9.2.3 (fotnote utelatt):

«Finanstilsynet mener de nye unntakene fra posisjonsgrenseregimet som innføres ved Endringsdirektivet bør gjennomføres ved en tilføyelse i verdipapirhandelloven § 15-1 niende ledd. Ettersom bestemmelsen dermed utvides til å gjelde tre ulike tilfeller, det vil si den nåværende adgangen ikke-finansielle foretak har til å søke om tillatelse til å holde risikoreduserende posisjoner utover posisjonsgrensene samt de nye søknadsmulighetene for henholdsvis risikoreduserende posisjoner holdt av finansielle foretak som inngår i et overveiende kommersielt konsern og for likviditetstilbydere, foreslås det en omstrukturering av den. Eventuelle tillatelser til å holde posisjoner utover posisjonsgrensene innebærer ikke unntak fra plikten til å sende posisjonsrapporter for dem, jf. verdipapirhandelloven § 15-3, eller fra handelsplassenes plikt til å kontrollere posisjonshåndteringen, jf. verdipapirhandelloven § 15-2.

Finanstilsynet foreslår at Endringsdirektivets definisjon av «overveiende kommersielt konsern» inntas i verdipapirhandelloven § 15-1 niende ledd nr. 2. Dette begrepet benyttes kun i forbindelse med det nye unntaket fra posisjonsgrenseregimet for risikoreduserende posisjoner holdt av finansielle foretak, og ikke i andre deler av verdipapirhandelloven.

Verken Endringsdirektivet, MiFID II eller verdipapirhandelloven inneholder en definisjon av finansielle foretak («financial entities»). En definisjon av begrepet er imidlertid inntatt i et utkast til tekniske reguleringsstandarder til posisjonsgrenseregimet, slik det lyder etter Endringsdirektivet, som ESMA sendte på høring 26. mai 2021. Det later derfor til å komme en felleseuropeisk definisjon av begrepet. Det motsatte begrepet, ikke-finansielle foretak, er nå definert i verdipapirforskriften § 15-1 første ledd, jf. RTS21 artikkel 2 nr. 1. Finanstilsynet ser det derfor ikke som nødvendig å ytterligere utdype hva som menes med «finansielle foretak».

Verdipapirhandelloven § 15-1 niende ledd presiserer at søknader om unntak fra forbudet mot å inneha posisjoner i varederivatkontrakter som overstiger posisjonsgrensene, skal sendes til den tilsynsmyndigheten som har fastsatt posisjonsgrensen for det aktuelle derivatet. Denne presiseringen fremgår verken av MiFID II eller Endringsdirektivet, men kun av nivå 2-regelverket. Dette innebærer at verdipapirhandelloven må endres dersom nivå 2-regelverket, slik det er inntatt i EØS-avtalen, endres. Nivå-2-bestemmelser vil, blant annet av denne grunn, normalt gjennomføres i forskrift og ikke i lov. Finanstilsynet legger til grunn at Finansdepartementet vurderer om det er ønskelig å endre verdipapirhandelloven § 15-1 niende ledd slik at den ikke lenger regulerer hvilken tilsynsmyndighet som søknadene om unntak skal sendes til. Slik regulering fremgår allerede av verdipapirforskriften § 15-1, jf. RTS 21 artikkel 8. RTS 21 må endres som følge av Endringsdirektivet, men ESMA har i det utkastet til nye tekniske reguleringsstandarder som ble sendt på høring 26. mai 2021 regulert hvilken myndighet søknadene om unntak fra posisjonsgrenseregimet skal sendes til.

Endringsdirektivet forutsetter at det utarbeides nye tekniske reguleringsstandarder om søknadsprosedyren for de ovennevnte unntakene fra posisjonsgrenseregimet. Finanstilsynet legger til grunn at forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 15-1 tiende ledd gir hjemmel til å gjennomføre de tekniske reguleringsstandardene når de tas inn i EØS-avtalen.

Unntaket for varederivater som er omsettelige verdipapirer krever ikke søknad og er derfor av en litt annen karakter enn de tre andre unntakene fra posisjonsgrenseregimet[.] Det er omtalt under punkt 2.9.1.»

2.3.11.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.11.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet, og viser til forslaget til endringer i § 15-1 niende ledd.

Høringsnotatet er basert på situasjonen da notatet ble utarbeidet, men departementet kan ikke se at etterfølgende utvikling knyttet til nivå 2-regelverket stiller vurderingene i noe annet lys.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at det er hensiktsmessig å endre verdipapirhandelloven § 15-1 niende ledd, slik at den ikke lenger regulerer hvilken tilsynsmyndighet søknadene om unntak skal sendes til. Departementet viser til at dette forutsetningsvis vil bli regulert i nivå 2-regelverk, som normalt gjennomføres i forskrift.

Departementet er enig i at det neppe er nødvendig ytterligere å utdype hva som menes med «finansielle foretak» i loven, og viser til at det ut fra ESMAs utkast til tekniske reguleringsstandarder later til å komme en felleseuropeisk definisjon i nivå 2-regelverket.

2.3.12 Kontroll av posisjonshåndtering

2.3.12.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.3.1:

«Etter verdipapirhandelloven § 15-2 skal verdipapirforetak og markedsoperatører som driver en handelsplass der det handles varederivater, foreta kontroll av posisjonshåndteringen. De skal som ledd i denne kontrollen bl.a. ha myndighet til å overvåke personers åpne posisjoner samt til å kreve at en person midlertidig eller varig avslutter eller reduserer en posisjon.

Handelsplassene skal dessuten ha myndighet til å få tilgang til nærmere angitte opplysninger, herunder all relevant dokumentasjon, fra personer. Tilgangen til opplysninger skal eksempelvis omfatte størrelsen på og formålet med en posisjon eller eksponering, samt hvem som er reell eier av den.»

2.3.12.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.3.2:

«Endringsdirektivet foretar enkelte endringer i handelsplassenes plikt etter MiFID II artikkel 57 nr. 8 til å ha posisjonshåndteringskontroller, og viser i fortalens punkt 18 til at det er betydelige forskjeller i hvordan posisjoner håndteres av handelsplasser i EU. Det er derfor behov for å styrke posisjonshåndteringskontrollen på enkelte punkter.

Etter Endringsdirektivet utvides handelsplassenes plikt etter MiFID II artikkel 57 nr. 8 bokstav b til å kunne få informasjon om posisjoner og eksponeringer, underliggende eiere mv. til også å gjelde, hvor det er hensiktsmessig («where appropriate»), posisjoner holdt i varederivater som er basert på samme underliggende og som deler de samme egenskapene på andre handelsplasser og i økonomisk likeverdige OTC-kontrakter gjennom medlemmer og deltakere.

I tillegg gjør Endringsdirektivet en mindre presisering innledningsvis i MiFID II artikkel 57 nr. 8 bokstav b, ved at det heretter kreves at handelsplassen skal kunne «obtain information». Etter någjeldende tekst skal de kunne «access information».

Det er foretatt mindre språklige justeringer i innledningen til MiFID II artikkel 57 nr. 8, samt i beskrivelsen av innholdet i posisjonshåndteringskontrollen i bestemmelsens bokstav c og d.

ESMA pålegges å, innen 28. november 2021, sende EU-kommisjonen utkast til tekniske reguleringsstandarder som spesifiserer innholdet i posisjonshåndteringskontrollene. Disse skal vedtas av EU-kommisjonen. Nåværende versjon av MiFID II artikkel 57 inneholder ikke et tilsvarende mandat til å fastsette utfyllende rettsakter om posisjonshåndteringskontroller.»

2.3.12.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremkommer i høringsnotatet punkt 2.9.3.3:

«Endringsdirektivet utvider handelsplassenes plikt etter MiFID II artikkel 57 nr. 8 bokstav b, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd nr. 2, til å kunne skaffe seg informasjon som ledd i posisjonshåndteringskontrollen. Etter gjeldende rett må de kunne innhente informasjon om varederivater som handles hos dem, eksempelvis om størrelsen på og formålet med posisjoner og eksponeringer i disse. Utvidelsen innebærer at de heretter må ha myndighet til også å innhente informasjon om posisjoner holdt i varederivater som handles på andre handelsplasser, dersom disse er basert på samme underliggende og deler de samme egenskapene som derivater tatt opp til handel hos dem, og i økonomisk likeverdige OTC-kontrakter. Det at handelsplassene skal ha myndighet til å få en mer helhetlig informasjon om posisjoner i varederivater som ligner de som handles hos dem, forventes å gi en mer effektiv posisjonskontroll. Det blir bl.a. lettere for handelsplassene å vurdere om det er nødvendig å benytte andre posisjonshåndteringskontroller, eksempelvis retten etter verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd nr. 3 til å kreve at noen avslutter eller reduserer en posisjon. Finanstilsynet foreslår at denne utvidede informasjonsinnhentingsplikten lovfestes ved en tilføyelse til verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd nr. 2. Når det gjelder den konkrete formuleringen av bestemmelsen, nevnes at ordlyden i MiFID II artikkel 57 nr. 8 bokstav b, slik den lyder i Endringsdirektivet, ikke er helt klar. En mulig tolkning av den nye tilføyelsen er at handelsplassene skal «innhente» informasjon om varederivater som ikke handles hos dem via medlemmer og deltakere. En språklig fortolkning av den engelske og tyske oversettelsen av Endringsdirektivet trekker imidlertid i retning av at handelsplassenes plikt til å kunne innhente informasjon om slike varederivater, er begrenset til posisjoner som «holdes» gjennom medlemmer og deltakere. Denne tolkningen styrkes av at EU-kommisjonens utkast til Endringsdirektivet viser til at de foreslåtte endringene skal «Amend Article 57(8) to extend access to information in letter (b) to positions held in related contracts on other trading venues and OTC through members and participants, where appropriate.» Finanstilsynets utkast til endringer i verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd nr 2 er derfor basert på at handelsplassenes plikt til å ha myndighet til å få opplysninger om varederivater som ikke handles hos dem, er begrenset til posisjoner holdt gjennom handelsplassens medlemmer og deltakere.

Det er i Endringsdirektivet presisert at informasjonsinnhenting knyttet til andre derivater bare skal gjøres «hvor det er hensiktsmessig». Finanstilsynet forstår bestemmelsen slik at handelsplassene må sikre seg myndighet til å innhente slik informasjon, men at denne myndigheten bare trenger å utøves dersom det er «hensiktsmessig». Dette anses ikke nødvendig å presisere i lovteksten, ettersom handelsplassenes plikt til å innhente informasjon uansett ikke er absolutt. Endringsdirektivet gir liten veiledning om i hvilke tilfeller handelsplassene plikter å innhente informasjon om posisjoner, utover det som er nødvendig for å oppfylle rapporteringspliktene etter MiFID II artikkel 58, men ESMA har 26. mai 2021 sendt på høring utkast til tekniske reguleringsstandarder om bl.a. posisjonshåndteringskontroller der dette drøftes.

Endringsdirektivet presiserer at handelsplassene, etter artikkel 57 nr. 8 bokstav b, skal ha myndighet til å «få» (obtain) informasjon, og ikke bare «få tilgang til» informasjon. Realitetsforskjellen mellom å «få» og «få tilgang til» er ikke stor, og Finanstilsynet er ikke kjent med at europeiske myndigheter har tilsiktet en materiell endring, men det foreslås likevel å endre ordlyden i verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd nr. 2 i samsvar med Endringsdirektivets ordlyd.

Finanstilsynet legger til grunn at de mindre språklige endringene innledningsvis i MiFID II artikkel 57 nr. 8 og i bestemmelsens bokstav c og d ikke innebærer materielle endringer og vurderer disse som å være tilstrekkelig dekket av den nåværende formuleringen av verdipapirhandelloven § 15-2. Finanstilsynet nevner for ordens skyld at det i Endringsdirektivet ikke lenger presiseres i innledningen til bestemmelsen at handelsplassenes myndighet til kontroll «minst» skal inneholde nærmere angitte beføyelser. Finanstilsynet forstår den nye formuleringen slik at det fremdeles dreier seg om minimumsbeføyelser for handelsplassene.

Endringsdirektivet innfører et nytt mandat til å fastsette nye tekniske reguleringsstandarder om posisjonshåndteringskontroller. Finanstilsynet legger til grunn at hjemmelen i verdipapirhandelloven § 15-2 fjerde ledd til å fastsette utfyllende forskrifter kan brukes til å gjennomføre de tekniske reguleringsstandardene i norsk rett når de tas inn i EØS-avtalen.»

2.3.12.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.12.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til vurderingene i høringsnotatet. For å lette tilgjengeligheten foreslår departementet at den nye bestemmelsen om at handelsplassen skal kunne få informasjon også om posisjoner holdt på andre handelsplasser og i økonomisk likeverdige OTC-kontrakter, inntas i et nytt annet ledd. Departementet viser til forslag til endringer i verdipapirhandelloven § 15-2.

2.3.13 Rapportering av posisjoner

2.3.13.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.4.1:

«Etter verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd nr. 3 skal foretak som driver en handelsplass, uavhengig av om det er et verdipapirforetak eller en markedsoperatør, rapportere posisjoner i varederivater, utslippskvoter eller derivater med utslippskvoter som underliggende til Finanstilsynet. For å sikre at denne rapporteringsplikten blir effektiv og også dekker sluttkundeposisjoner, fastsetter verdipapirhandelloven § 15-3 tredje ledd at medlemmene av handelsplassen minst daglig skal gi det verdipapirforetaket eller den markedsoperatøren som driver den, opplysninger om deres egne posisjoner i kontrakter som handles på handelsplassen og opplysninger om kundeposisjoner ned til sluttkundenivå.

Verdipapirforetak som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater på slike utenfor en handelsplass, skal minst daglig gi tilsynsmyndigheten til handelsplassen der disse handles en fullstendig oversikt over posisjonene, helt ned til sluttkundenivå, i nevnte instrumenter som handles på en handelsplass og i økonomisk likeverdige OTC-kontrakter, jf. verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd.

Etter verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd nr. 1 skal verdipapirforetak og markedsoperatører som driver en handelsplass dessuten, i nærmere angitte tilfeller, offentliggjøre ukentlige rapporter med aggregert posisjonsinformasjon om varederivater, utslippskvoter og derivater på utslippskvoter. Disse rapportene skal dessuten sendes til Finanstilsynet og til ESMA, jf. verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd nr. 2.»

2.3.13.2 Forventet EØS-rett

Forventet EØS-rett beskrives slik i høringsnotatet punkt 2.9.4.2:

«Etter MiFID II artikkel 58 nr. 1, slik den lyder etter Endringsdirektivet, skal omsettelige verdipapirer som gjelder en vare eller et underliggende som nevnt i MiFID II vedlegg I avsnitt C nr. 10 ikke lenger omfattes av plikten til å sende posisjonsrapporter.

I tillegg foretar Endringsdirektivet noen mindre justeringer i MiFID II artikkel 58 nr. 2. Denne bestemmelsen pålegger verdipapirforetak som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater med utslippskvoter som underliggende utenfor en handelsplass å minst daglig sende tilsynsmyndighetene en fullstendig oversikt over sine posisjoner, herunder posisjoner som innehas av kundene og kundenes kunder igjen ned til sluttkundenivå. Posisjonsrapporten skal sendes til den sentrale tilsynsmyndigheten eller, hvis slik ikke finnes, til tilsynsmyndigheten for handelsplassen hvor varederivatet, utslippskvoten eller derivatet på utslippskvoter handles. Endringene som gjøres reflekterer de justeringene som gjøres i reguleringen av sentral tilsynsmyndighet, jf. drøftelsen i punkt 2.9.1, og innebærer en noe annen måte å beskrive sentral tilsynsmyndighet på.

Endringsdirektivet innebærer ikke andre realitetsendringer når det gjelder verdipapirforetakenes plikt til å rapportere «økonomisk likeverdige OTC-kontrakter». For varederivater, utslippskvoter eller derivater på slike som er handlet på en handelsplass, presiseres det imidlertid at verdipapirforetakenes plikt etter artikkel 58 nr. 2 til å sende posisjonsrapporter bare gjelder «når det er relevant».»

2.3.13.3 Forslag i høringsnotatet

Det fremkommer av høringsnotatet punkt 2.9.4.3:

«Etter verdipapirhandelloven § 15-3 skal det rapporteres posisjoner for alle de finansielle instrumentene som er å anse som varederivater etter verdipapirhandelloven § 2-4 åttende ledd, i tillegg til utslippskvoter og derivater med utslippskvoter som underliggende. Dette omfatter ikke bare de tradisjonelle varederivatene, men også omsettelige verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd nr. 3 dersom de gjelder varer eller har underliggende som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 første ledd nr. 10. Etter Endringsdirektivet skal det ikke lenger sendes posisjonsrapporter for de varederivatene som er omsettelige verdipapirer. Denne endringen gjøres ved å tilføye følgende ledd til MiFID II artikkel 58 nr. 1, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd og kun gjelder posisjonsrapporter fra de verdipapirforetak og handelsplasser som driver en handelsplass: «Posisjonsrapportering skal ikke omfatte et hvert annet omsettelig verdipapir som nevnt til i artikkel 4 nr. 1 punkt 44 bokstav c som gjelder en vare eller et underliggende som nevnt i del C.10 i vedlegg I». Ettersom endringen gjøres i MiFID II artikkel 58 nr. 1, er det ikke klart om verdipapirforetak som handler omsettelige verdipapirer som er varederivater utenfor en handelsplass, fortsatt skal sende posisjonsrapporter etter MiFID II artikkel 58 nr. 2. Denne bestemmelsen ligger til grunn for verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd. Det kan også stilles spørsmål ved om disse omsettelige verdipapirene fortsatt skal omfattes av handelsplassmedlemmenes plikt til å sende posisjonsopplysninger etter MiFID II artikkel 58 nr. 3, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 15-3 tredje ledd. Endringsdirektivets ordlyd er imidlertid vid, ved at den viser til «posisjonsrapportering». Dette begrepet brukes normalt også om rapporteringspliktene inntatt i verdipapirhandelloven § 15-3 annet og tredje ledd. Det fremgår dessuten av Endringsdirektivets fortale punkt 16 at de særlige karakteristikaene til omsettelige verdipapirer medfører at de bør unntas både fra anvendelsen av posisjonsgrenser og fra rapporteringsregimet. Det er ikke i den anledning indikasjoner på at dette bør begrenses til deler av rapporteringsregimet. Den tilsynsmessige verdien av å motta rapporter for varederivater som er omsettelige verdipapirer, når disse ikke lenger er omfattet av posisjonsgrenseregimet, er heller ikke så stor at rapporter etter annet og tredje ledd fortsatt bør sendes. Etter en samlet vurdering foreslår derfor Finanstilsynet å innta et nytt fjerde ledd i verdipapirhandelloven § 15-3 som viser til at rapporteringspliktene etter første til tredje ledd ikke gjelder varederivater som er omsettelige verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd nr. 3. Henvisningen til fjerde ledd i verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd endres til femte ledd.

Endringsdirektivet innebærer en liten endring i verdipapirforetakenes plikt etter verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd til å daglig sende posisjonsrapporter når de handler varederivater, utslippskvoter og derivater med utslippskvoter som underliggende utenfor en handelsplass, ved at det tilføyes at rapporteringsforpliktelsen for nevnte instrumenter som handles på en handelsplass bare gjelder der dette er relevant («when relevant»). Denne endringen foreslås gjennomført ved en tilføyelse i verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd nr. 1. Finanstilsynet antar at bakgrunnen for endringen er at handelsplassene skal rapportere disse posisjonene etter verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd. Det vil i tilfelle verken være behov for, eller ønskelig, at verdipapirforetakene rapporterer de samme posisjonene til tilsynsmyndigheten. Det er derfor i samsvar med Finanstilsynets praksis at verdipapirforetakene ikke pålegges å innrapportere posisjoner etter verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd nr. 1 når Finanstilsynet allerede mottar disse fra handelsplassene.

Etter MiFID II artikkel 58 nr. 2 skal verdipapirforetak som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater på slike utenfor en handelsplass, sende sine posisjonsrapporter til den sentrale tilsynsmyndigheten for det finansielle instrumentet. Hvis det ikke er en sentral tilsynsmyndighet, skal posisjonsrapporten sendes til tilsynsmyndigheten for handelsplassen der varederivatet, utslippskvoten eller derivatet på utslippskvoter handles. Verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd forutsetter imidlertid at disse rapportene alltid skal sendes til tilsynsmyndigheten til handelsplassen der varederivatene, utslippskvotene eller derivatene på slike handles, uten å nevne sentral tilsynsmyndighet. Det kan ikke sees at denne utelatelsen er drøftet i forarbeidene til bestemmelsen. Finanstilsynet foreslår derfor å inkludere «sentral tilsynsmyndighet» i verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd for å sikre korrekt gjennomføring av Endringsdirektivet og dermed også at norske verdipapirforetak rapporterer på samme måte som øvrige EØS-verdipapirforetak.»

2.3.13.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

2.3.13.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet, og viser til forslaget til endringer i verdipapirhandelloven § 15-3.

2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Administrative og økonomiske konsekvenser beskrives slik i høringsnotatet:

«Endringsdirektivet antas å minske de administrative byrder for de fleste verdipapirforetak og utførelsesplasser i Norge, særlig hva gjelder lettelsene i informasjonskrav overfor profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter. Innføringen av elektronisk format som hovedkanal for informasjon til kunden antas å samsvare langt på vei med gjeldende norsk praksis.

Endringsdirektivet opphever plikten til å årlig underrette tilsynsmyndigheten om bruken av unntak fra krav om tillatelse for de som handler varederivater, utslippskvoter eller derivater på utslippskvoter. Det antas at endringen vil redusere de administrative byrdene for foretak som benytter seg av unntaket. Den ventes også å gi en forenkling for Finanstilsynet. Endringsdirektivet forutsetter at det gis en ny kommisjonsforordning om hva som anses som tilknyttet virksomhet. Det kan ikke utelukkes at denne kommisjonsforordningen vil medføre at flere norske foretak trenger verdipapirforetakstillatelse, men ut fra foreliggende utkast til slik regulering fra EU-kommisjonen virker dette lite sannsynlig.

Formålet med endringene i posisjonsgrenseregimet er å stimulere de europeiske varederivatmarkedene. Fravær av posisjonsgrenser for mindre vesentlige varederivater, herunder for de fleste nyetablerte varederivatkontrakter, vil kunne føre til økt likviditet i disse markedene. De nye reglene skal sikre at det fortsatt settes posisjonsgrenser på varederivater som enten har viktige matvarer (sjømat og landbruksprodukter) som underliggende, eller der derivatmarkedet er så stort at det kan påvirke prisen på det underliggende produktet. Det er i disse tilfellene det anses viktigst med posisjonsgrenser for å oppfylle sentrale hensyn bak regelverket, det vil si å sikre ordnet prisdannelse og oppgjør og å motvirke markedsmisbruk. Disse hensynene er for øvrig mindre relevante for derivater med finansielt oppgjør, det vil si uten levering av den underliggende varen, som pt. er mest utbredt på de norske handelsplassene.

Innføring av ytterligere unntak fra posisjonsgrenseregimet for finansielle og ikke-finansielle foretak, herunder for likviditetstilbydere, ventes å bidra til økt likviditet i de norske varederivatene, men vil kunne medføre noe økt ressursbruk hos Finanstilsynet knyttet til behandling av søknader om unntak. Det innføres også unntak fra posisjonsgrenser og posisjonsrapportering for omsettelige verdipapirer som gjelder en vare eller et underliggende som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 første ledd nr. 10. Unntaket kan bl.a. gjøre det mer attraktivt for handelsplasser å ta dem opp til handel. Per i dag er det ingen norske handelsplasser som har tatt slike omsettelige verdipapirer opp til handel. For norske foretak som handler disse instrumentene i andre EØS-land antas det at unntaket innebærer en lettelse.

Samlet sett antas det at endringene i posisjonsgrenseregimet vil innebære forenklinger for både foretak som handler varederivater og for Finanstilsynet, ettersom færre varederivater vil omfattes av posisjonsgrenser. Endringene vil imidlertid innebære noen omstillingskostnader, bl.a. i form av tekniske tilpasninger i posisjonsrapporteringssystemet for varederivater. Det antas at disse kostnadene i hovedsak vil falle på handelsplasser for varederivater og på Finanstilsynet. Videre vil detaljer knyttet til bl.a. handelsplassers utøvelse av posisjonshåndteringskontroll gis gjennom tekniske reguleringsstandarder. ESMA har sendt på høring et utkast til slike, og basert på utkastet er det grunn til å forvente en noe økt administrativ byrde for de handelsplassene der varederivater handles samt for markedsaktører, særlig når det gjelder varederivater med fysisk oppgjør. Det ventes at disse tekniske reguleringsstandardene vil tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett.

Endringsdirektivet senker også terskelen for når det skal fastsettes en felles posisjonsgrense for lignende varederivater som handles på handelsplasser i flere EØS-land, ved at kravet om at det må være «samme» varederivat fjernes. Det at lignende varederivater tatt opp til handel på flere handelsplasser blir omfattet av en slik felles posisjonsgrense, kan bidra til likere konkurransevilkår mellom disse handelsplassene. Dette vil typisk være en fordel for norske handelsplasser når de har tatt opp til handel varederivater som også handles på andre handelsplasser som har større åpen balanse, og dermed høyere posisjonsgrenser, enn de norske. En slik felles posisjonsgrense skal fastsette av en sentral tilsynsmyndighet. Denne rollen innebærer bl.a. koordinering mot andre tilsynsmyndigheter, og kan dermed være ressurskrevende for Finanstilsynet. Det ser pt. ikke ut til at varederivatene som er tatt opp til handel på norske handelsplasser vil få en felles posisjonsgrense med varederivater tatt opp til handel på handelsplasser i andre EØS-land.»

Departementet slutter seg til beskrivelsen. Høringsnotatet er basert på situasjonen da, men departementet kan ikke se at etterfølgende utvikling, herunder utvikling i regelverksprosessen knyttet til nivå 2-regelverket, stiller vurderingene i noe annet lys.

2.5 Deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2021/338

2.5.1 Bakgrunn

Direktiv (EU) 2021/338 er som nevnt EØS-relevant, men beslutningen om innlemmelse i EØS-avtalen er på tidspunktet for fremleggelse av proposisjonen ennå ikke behandlet i EØS-komiteen. Gjennomføring av beslutningen krever endringer i verdipapirhandelloven. Departementet ber derfor i denne proposisjonen om Stortingets samtykke til å delta i en kommende beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktiv (EU) 2021/338 i EØS-avtalen, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Ved å be om forhåndsamtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning kan endringene i verdipapirhandelloven tre i kraft så kort tid etter ikrafttredelsen i EU som mulig, noe som er viktig for å sikre likest mulig regler for norske og utenlandske foretak.

Beslutningen i EØS-komiteen forventes å bli fattet etter behandling av denne proposisjonen i Stortinget, eller i tidsrommet mellom fremleggelse av proposisjonen og behandlingen av den i Stortinget. Dersom EØS-komiteens beslutning treffes mens saken er til behandling i Stortinget, vil det bli fremmet en kongelig resolusjon om deltakelse i EØS-komiteens beslutning.

Tidspunktet for ikrafttredelse av EØS-komiteens beslutning avhenger av om én eller flere EØS/EFTA-stater tar konstitusjonelt forbehold, og i tilfelle når slike forbehold blir løftet. For å ivareta Norges interesser i saken, som er raskest mulig innlemmelse og gjennomføring av direktivet i norsk rett, bør Norge unngå et langvarig konstitusjonelt forbehold.

Raskest mulig innlemmelse og gjennomføring vil bidra til like konkurransevilkår for norske aktører og aktører i EU. Særlig når det gjelder lettelsene i derivatregelverket, så må det antas at en raskest mulig gjenomføring har stor betydning. Det vises også til at ESMA skal uttale seg om lovligheten av posisjonsgrenser, som da vil være fastsatt etter regler som ikke lenger gjelder i EU. Det er ventet at det ikke vil bli vesentlige endringer i den endelige beslutningen i EØS-komiteen. Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er vedlagt proposisjonen her, vil saken bli forelagt Stortinget på nytt.

2.5.2 Omtale av utkastet til EØS-komitébeslutning

Utkastet til EØS-komitébeslutning om innlemmelse av direktiv (EU) 2021/338 inneholder en fortale og fire artikler.

Artikkel 1 fastsetter at endringer som følger av direktivet skal gjelde for direktiv 2013/36/EU (CRD IV) og direktiv 2014/65/EU (MiFID II), som er en del av EØS-avtalen vedlegg IX. I nr. 31ba føyes det til en tilpasning i bokstav d, og eksisterende tilpasninger fra bokstav d-l omnummereres. Tilpasningen knytter seg til referanser til myndighet etter artikkel 19 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010 i MiFID II. I tilpasningsteksten er det presisert at henvisningene for EØS/EFTA-statenes vedkommende skal forstås som henvisninger til EFTAs overvåkingsmyndighet. Det vises til nærmere omtale i Prop. 100 S (2015–2016) om deltakelse i EØS-komitebeslutninger om rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem m.m., avsnitt 3.3.2.12. Endringen bringer tilpasningen i denne delen i samsvar med det som er praksis på finansmarkedsområdet.

Artikkel 2 fastslår at den islandske og den norske språkversjonen av direktivet gis gyldighet og kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Artikkel 3 regulerer når beslutningen trer i kraft. Ikrafttredelsestidspunktet er ikke fastsatt på tidspunktet for fremleggelse av denne proposisjonen til Stortinget. Artikkel 3 lenker ikrafttredelsen til EØS-komitébeslutning knyttet til direktiv (EU) 2019/878 (CRD V).

Artikkel 4 fastslår at beslutningen selv skal kunngjøres i EØS-avdelingen og i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.