3 Nærmere om innholdet i rettsakten

Forordningen består av to hoveddeler. Forordningens første del regulerer verdipapiroppgjøret, og oppstiller plikt til å innføre nærmere angitte finansielle instrumenter i en verdipapirsentral, samt tiltak for å forbedre verdipapiroppgjørene.

Selskaper som utsteder omsettelige verdipapirer som er notert på regulert marked, må registrere disse i elektronisk form i en verdipapirsentral. Videre krever forordningen at omsettelige verdipapirer registreres i elektronisk form i en verdipapirsentral, før de handles på en handelsplass. Det er opp til utstederen selv å velge i hvilken verdipapirsentral de finansielle instrumentene innføres, herunder verdipapirsentraler i andre EØS-stater.

Etter forordningen kan verdipapiroppgjørssystemer bare drives av verdipapirsentraler, herunder sentralbanker som opptrer som verdipapirsentraler. Verdipapiroppgjørssystemene må være godkjent i samsvar med finalitetsdirektivet, direktiv 98/26/EF, som i Norge er gjennomført ved betalingssystemloven. Verdipapirsentraler, regulerte markeder og handelsplasser pålegges plikt til å treffe nærmere angitte tiltak med sikte på å øke oppgjørsgraden i verdipapiroppgjørssystemene.

Andre del av forordningen regulerer virksomheten til verdipapirsentraler. En verdipapirsentral defineres som en juridisk person som driver et verdipapiroppgjørssystem, og som i tillegg tilbyr minimum én av følgende to tjenester: i) innføring av finansielle instrumenter i elektronisk form («notary service») og ii) føring av konti for kreditering og debitering av finansielle instrumenter på øverste nivå, dvs. verdipapirkonti som føres for reell eier av de finansielle instrumentene, eller for vedkommendes forvalter («central maintenance service»).

Forordningen stiller krav om at enhver juridisk person som faller innenfor forordningens definisjon av en verdipapirsentral, må ha tillatelse fra vedkommende myndighet i den medlemsstaten der den er etablert. Videre oppstilles det krav om at verdipapirsentraler skal være underlagt tilsyn. Forordningen innfører felles organisatoriske og operasjonelle krav til verdipapirsentraler, herunder kapitalkrav, krav om egnede ledere og regler om adgangen til å utkontraktere oppgaver. Det følger av forordningen at verdipapirsentraler bare kan tilby tilleggstjenester som bidrar til å øke sikkerheten, effektiviteten og gjennomsiktigheten i verdipapirmarkedet, og de har begrenset adgang til å ha eierandeler i andre foretak.

Det følger av forordningen at verdipapirsentraler som hovedregel ikke kan tilby banktjenester i samme juridiske enhet. Oppgjørsbanker som er en del av samme konsern som en verdipapirsentral, kan kun tilby banktjenester knyttet til verdipapiroppgjøret. Forordningen regulerer også forbindelser mellom verdipapirsentraler. Forbindelsene må godkjennes av tilsynsmyndigheten, og verdipapirsentraler får begrenset adgang til å nekte andre verdipapirsentraler å etablere link til seg, selv om dette nødvendiggjør utvikling av spesialfunksjoner for den andre verdipapirsentralen.

En verdipapirsentral som har fått tillatelse fra myndighetene i hjemstaten, kan tilby tilsvarende tjenester i andre medlemsstater direkte grensekryssende eller ved å etablere en filial. Tilsynsmyndigheten i verdipapirsentralens hjemstat kan nekte å samtykke til at verdipapirsentralen yter tjenester i andre medlemsstater dersom den har grunn til å tvile på at verdipapirsentralens administrative struktur eller finansielle situasjon er tilstrekkelig, hensyntatt de tjenestene som verdipapirsentralen ønsker å yte i andre medlemsstater.

Etter forordningen kan en verdipapirsentral kreve tilgang til transaksjonsopplysninger fra oppgjørssentraler og markedsplasser på ikke-diskriminerende og transparent måte. Videre skal en verdipapirsentral gi en sentral motpart eller en handelsplass tilgang til sine verdipapiroppgjørssystemer på en ikke-diskriminerende og transparent måte. Tilgang kan bare nektes dersom det ville påvirke finansmarkedenes ordnede virkemåte eller forårsake systemrisiko.

Forordningen inneholder avslutningsvis regler om administrative sanksjoner og andre tiltak.

EU-kommisjonen er i forordningen gitt myndighet til å vedta delegerte rettsakter.