3 Arbeidstvistloven kapittel 3. Mekling

3.1 Virkedagsbegrepet og utgangspunktet for fristberegningen i §§ 18 og 19

3.1.1 Innledning

I arbeidstvistloven §§ 18 og 19 fjerde ledd reguleres henholdsvis fristene partene må følge før de kan iverksette streik eller lockout, og riksmeklerens frist for nedleggelse av midlertidig forbud mot streik eller lockout.

På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene til loven, Prop. 134 L (2010–2011), har det oppstått enkelte uklarheter knyttet til forståelsen av fristbestemmelsen i § 18. Uklarhetene knytter seg til om det skal legges til grunn samme forståelse av virkedagsbegrepet i § 18 som i § 19 fjerde ledd, og om det skal legges til grunn samme tidspunkt for når fristene begynner å løpe. Utgangspunktet for begge fristene er etter ordlyden tidspunktet for riksmeklerens mottak av melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet, jf. § 16.

Departementet foreslår å presisere og harmonisere fristbestemmelsene i arbeidstvistloven §§ 18 og 19, jf. nærmere omtale nedenfor.

3.1.2 Virkedagsbegrepet i §§ 18 og 19

3.1.2.1 Gjeldende rett

Begrepet «virkedager» er brukt både i lovens § 18 om tidspunkt for iverksettelse av streik eller lockout og i § 19 fjerde ledd om riksmeklerens frist for å sende midlertidig forbud mot streik eller lockout som kan medføre skade for allmenne interesser. Bestemmelsen i § 18 lyder slik:

Streik eller lockout må ikke iverksettes før det er gitt plassoppsigelse og oppsigelsesfristen som følger av denne er utløpt, og ikke i noe tilfelle før fire virkedager har gått fra riksmekleren har mottatt melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet, jf. §§ 16 og 17.

Bestemmelsene i § 19 første og fjerde ledd lyder:

(1) Når riksmekleren har fått melding om eller på annen måte er blitt kjent med at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt, jf. § 16, skal riksmekleren midlertidig forby partene å iverksette streik eller lockout som kan medføre skade for allmenne interesser, inntil mekling etter dette kapitlet er avsluttet.

[…]

(4) For å være bindende må forbudet være sendt fra riksmekleren innen utløpet av to virkedager etter at riksmekleren mottok melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet.

På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene til loven, Prop. 134 L (2010–2011), har det oppstått uklarhet knyttet til om det skal legges til grunn samme forståelse av virkedagsbegrepet i §§ 18 og 19 fjerde ledd. I merknadene til § 18, Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1, heter det at «Virkedager er alle dager unntatt søndag», mens det i merknadene til § 19 fjerde ledd, hvor fristen tidligere ble regulert i «dager», heter «Ved å innføre virkedager forlenges riksmeklerens frist med en dag når melding om plassoppsigelse mottas rett før en helg eller helligdag, i det søndager og helligdager ikke er virkedager.». Det følger av merknaden til § 19 fjerde ledd at fristen i 2012 ble endret til kun å løpe på virkedager, med det formål å få samsvar mellom fristbestemmelsene i §§ 16, 18 og 19. Virkedagsbegrepet er kun brukt i disse to fristbestemmelsene i loven.

I lys av dette har det oppstått spørsmål om hvorvidt helligdager skal regnes som virkedager etter § 18 eller ikke.

3.1.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet at begrepet «virkedager» defineres i loven, slik at det klart fremgår av ordlyden at verken søndager eller helligdager er å anse som virkedager. Departementet uttalte at det var liten tvil om at det var dette som var ment i gjeldende lov.

Departementet viste til at selv om det i praksis ikke synes å oppstå større problemer når det gjelder beregning av fristene i §§ 18 og 19, så var departementet enig med Riksmekleren i at det er viktig at det er begrepsharmoni i loven. Det bør ikke knytte seg noen tvil til fristberegningsreglene. Fristene har materielt sett avgjørende betydning for hvor lenge fredsplikten varer og når en arbeidskonflikt kan iverksettes.

Etter gjeldende rett regnes lørdag som virkedag. Som en del av forslaget om presisering og harmonisering av virkedagsbegrepet, foreslo departementet også en endring av dette, slik at lørdager ikke lenger skulle regnes som virkedag. Bakgrunnen for forslaget var at mange virksomheter ikke har drift eller administrasjonen til stede på lørdager, heller ikke Riksmekleren, og at det i §§ 18 og 19 fjerde ledd er tale om relativt korte frister. Departementet foreslo på bakgrunn av ovenstående å definere virkedagsbegrepet slik i et nytt andre ledd i § 18:

Med virkedag menes i loven her alle ukedager med unntak av lørdag, søndag og helligdager. […]

I § 19 fjerde ledd ble det foreslått å henvise til definisjonen i § 18.

3.1.2.3 Høringsuttalelsene

Departementet har fått bred tilslutning blant høringsinstansene til forslaget om å definere virkedagsbegrepet i loven og å presisere og harmonisere begrepet i relasjon til fristreglene i §§ 18 og 19.

Når det gjelder det nærmere innholdet i virkedagsbegrepet, støtter alle som har uttalt seg at søndager og høytidsdager ikke skal være omfattet av virkedagsbegrepet. Spekter og Norges Rederiforbund bemerker at det av hensyn til brukerne av loven også burde fremgå direkte av ordlyden at høytidsdagene 1. og 17. mai heller ikke er omfattet av virkedagsbegrepet.

Det er også bred støtte blant høringsinstansene til forslaget om å presisere at helligdager ikke er omfattet av virkedagsbegrepet. Det er kun Akademikerne som ikke støtter denne delen av forslaget, som de mener innebærer en endring av gjeldende rett hva gjelder bevegelige helligdager.

Det er større uenighet blant høringsinstansene om den foreslåtte endringen som går ut på at lørdager ikke lenger skal være omfattet av virkedagsbegrepet. Hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden støtter ikke forslaget. LO, Unio og Akademikerne viser blant annet til at det er uheldig at begrepet virkedager skal gis et annet innhold enn i øvrig lovgivning. Unio viser til at forslaget i flere tilfeller vil innebære en forlengelse av fredsplikten, og at det ikke er hensiktsmessig at det kan gå lengre tid før legale kampmidler kan brukes enn det som er tilfellet i dag. Akademikerne kommenterer at det er vanskelig å se behovet eller hvilke endringer som skal ha skjedd som begrunner en lovendring som i flere tilfeller vil innebære lengre frister. YS kan ikke se at det strengt tatt er nødvendig med den foreslåtte endringen, og mener at riksmekleren har tilstrekkelig tid til å nedlegge forbud uten å utvide fristen. YS viser til at riksmekleren i verste fall får melding fredag etter kontortid, og da vil ha mandagen til å utferdige forbud. YS kan ikke se at § 18 har særlig praktisk betydning, på grunn av plassoppsigelsesfristene. På den andre siden kan imidlertid YS ikke se at forslaget vil ha store negative konsekvenser.

Norsk Journalistlag kommenterer at det er viktig å ha klare rammer for fredsplikten, men mener det bør utvises varsomhet med å utvide fredsplikten ytterligere. De anfører at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende hensyn for å endre omfanget av virkedagsbegrepet. Lederne støtter forslaget om at lørdag ikke lenger skal være virkedag etter loven.

Arbeidsgiverorganisasjonene som har uttalt seg om forslaget om lørdager, støtter generelt departementets forslag om harmonisering og presisering av virkedagsbegrepet. Ingen av arbeidsgiverorganisasjonene kommenterer imidlertid eksplisitt behovet for den foreslåtte endringen om at lørdager ikke skal være omfattet av virkedagsbegrepet, med unntak av SAMFO, som påpeker at det er uheldig at begrepet gis et annet innhold enn i ferieloven. Dette påpeker også Advokatforeningen.

3.1.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Det er departementets vurdering at virkedagsbegrepet både i §§ 18 og 19 etter gjeldende rett må forstås slik at verken søndager eller helligdager er å anse som virkedager.

Etter departementets oppfatning er det naturlig at begrepet skal forstås på samme måte i de to bestemmelsene, når ordlyden er lik. Fristen i § 19 fjerde ledd ble endret med ny arbeidstvistlov, fra å løpe på «dager» til bare på «virkedager», med det formål å få samsvar mellom fristbestemmelsene i §§ 16, 18 og 19, jf. Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1. Etter departementets syn er helligdager etter gjeldende rett ikke omfattet av begrepet virkedager. Dette er også i samsvar med definisjonen i ferieloven § 5.

Departementet ser imidlertid at uttalelsen i forarbeidene til § 18 har skapt noe uklarhet, og at det er behov for å tydeliggjøre og presisere begrepet i loven. Departementet foreslår derfor at begrepet «virkedager» defineres i loven, slik at det klart fremgår av ordlyden at verken søndager, helligdager eller høytidsdager er å anse som virkedager. Det foreslås at definisjonen tas inn i lovens § 1. Departementet mener at det av pedagogiske hensyn bør fremgå klart at heller ikke de lovbestemte høytidsdagene 1. og 17. mai er virkedager i lovens forstand.

Høringsinstansene er delt i synet på den foreslåtte endringen om at lørdager ikke lenger skal være å anse som virkedager i lovens forstand. Departementets forslag i høringsnotatet hadde til formål å hensynta behovet for riksmekleren og bedriftene til å områ seg for henholdsvis vurdering av nedleggelse av forbud og eventuell nedstenging før arbeidskamp kan iverksettes. Etter innspillene i høringsrunden vurderer imidlertid departementet behovet for å være begrenset. Departementet nevner i denne forbindelse også at riksmeklerens todagersfrist for å legge ned forbud tidligere ble regnet i dager, ikke virkedager, jf. lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister § 29 nr. 2 fjerde ledd. Ved å innføre virkedager i 2012 ble altså riksmeklerens frist forlenget med en dag når melding om plassoppsigelse blir mottatt rett før en helg eller helligdag, da søndager og helligdager ikke er virkedager. Det heter også i forarbeidene, Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1 om dette:

Dette vil neppe ha praktiske konsekvenser. Riksmeklerens praksis etter arbeidstvistloven 1927 har vært at dersom meldingen er mottatt i slutten av uken slik at riksmeklerens frist har utløpt i helgen, har riksmekleren nedlagt forbud før kontortidens slutt fredag.

Departementet konstaterer at det fra flere høringsinstanser på arbeidstakersiden er kommet klare innvendinger mot en endring som gir en lengre fredsplikt i flere tilfeller, avhengig av hvilken dag melding kommer inn til riksmekleren. Det har også kommet flere innspill om at det er uheldig at begrepet «virkedager» gis ulik betydning i arbeidsrettslig lovgivning. Departementet har etter dette valgt å ikke gå videre med denne delen av forslaget.

3.1.3 Utgangspunktet for fristene i §§ 18 og 19

3.1.3.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet for når fristene i §§ 18 og 19 begynner å løpe, er etter ordlyden det tidspunkt når melding etter § 16 er mottatt av riksmekleren, det vil si melding om at forhandlinger ikke er innledet eller brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet. Ordlyden i § 18 lyder:

Streik eller lockout må ikke iverksettes før det er gitt plassoppsigelse og oppsigelsesfristen som følger av denne er utløpt, og ikke i noe tilfelle før fire virkedager har gått fra riksmekleren har mottatt melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet, jf. §§ 16 og 17.

Ordlyden i § 19 fjerde ledd lyder:

For å være bindende må forbudet være sendt fra riksmekleren innen utløpet av to virkedager etter at riksmekleren mottok melding om at forhandlinger ikke er innledet eller er brutt eller at plassoppsigelsen er utvidet.

Ordlyden i de to bestemmelsene er altså tilnærmet lik; «har mottatt melding» og «mottok melding». I forarbeidene til § 18, Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1, er det imidlertid gitt en uttalelse som har skapt uklarhet om hvorvidt meldingen også må ha kommet til riksmeklerens kunnskap for at fristen etter § 18 skal begynne å løpe. Merknaden lyder:

Av § 18 fremgår at streik eller lockout ikke kan iverksettes før fire virkedager etter at meldingen om plassoppsigelse er innkommet til riksmekleren. Dette må forstås slik at meldingen må være mottatt og registrert på en slik måte at den er kommet til riksmeklerens kunnskap. Når de tekniske forholdene på et senere tidspunkt ligger til rette for å ta i bruk elektronisk kommunikasjon, er det viktig at dette sikres. Per i dag har ikke Riksmeklingsmannen et system for bruk av elektronisk signatur.

I juridisk teori har flere problematisert ovennevnte uttalelser i merknadene til § 18, og stilt spørsmål ved om det må legges til grunn et annet utgangspunkt for fristen i § 18 enn i § 19 fjerde ledd.

Det er departementets syn at merknaden i forarbeidene til § 18 må ses i sammenheng med departementets merknader til §§ 16 og 19, og formålet om å gjøre den nye loven av 2012 teknologinøytral. Frem til vedtakelse av loven i 2012 fulgte det av arbeidstvistloven at melding måtte leveres riksmekleren ved rekommandert brev eller telegram. Etter den nye loven kan melding sendes elektronisk. Formålet med forarbeidsuttalelsen var å få fram behovet for notoritet og sikkerhet knyttet til elektronisk melding. I merknadene til §§ 16 og 19 er tilsvarende uttalelser imidlertid ikke knyttet direkte opp mot når fristen begynner å løpe, i motsetning til i merknadene til § 18. Merknadene går kun på forsendelsesmåte og notoritet, og har ikke skapt tilsvarende uklarhet. I merknadene til § 19 heter det:

Det vises til merknadene til §§ 16 og 18 om forholdet til eventuell senere bruk av elektronisk kommunikasjon når forholdene ligger til rette for det. Også når det gjelder riksmeklerens frist på to virkedager må det etableres en betryggende ordning der avsender av meldingen om plassoppsigelse etter § 16 sikrer seg at mottakeren, altså riksmekleren, har mottatt og lest meldingen.

Den stadige teknologiske utviklingen gjør at det fra departementets side ikke har vært ønskelig, verken i ordlyden eller forarbeidene, å spesifisere konkret i hvilken elektronisk form melding kan sendes. I dag synes e-post å være den eneste aktuelle elektroniske oversendelsesform.

Videre er det etter gjeldende rett klart at fristen etter § 19 fjerde ledd starter å løpe første virkedag etter at meldingen er mottatt. Dette følger direkte av forarbeidene, Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1. Det heter der at den dagen meldingen kom inn, ikke regnes med. Enkelte har stilt spørsmål ved om tilsvarende må legges til grunn for fristene i § 18, da dette ikke eksplisitt fremgår av bestemmelsen eller forarbeidene.

3.1.3.2 Høringsforslaget

Departementet fremmet i høringsnotatet forslag om å presisere i § 18 og § 19 fjerde ledd at fristene starter å løpe første virkedag etter at riksmekleren har mottatt melding. Hensikten med forslaget var å presisere og harmonisere utgangspunktet for fristene i §§ 18 og 19, etter den uklarheten som var oppstått grunnet uttalelsene i forarbeidene.

3.1.3.3 Høringsuttalelsene

Det er bred støtte blant høringsinstansene til forslaget om å presisere at det relevante utgangspunktet for fristene i §§ 18 og 19 er når meldingen er mottatt av riksmekleren, ikke når meldingen er kommet til riksmeklerens kunnskap. Det er ingen høringsinstanser som er negative til dette forslaget.

Departementet har også foreslått å presisere at fristene skal begynne å løpe fra neste virkedag etter at meldingen er mottatt i relasjon til begge bestemmelsene. Blant de høringsinstansene som har uttalt seg, er det bred støtte til departementets forslag. YS mener det er en nyttig presisering og Unio kommenterer at forslaget vil gi et objektivt startpunkt for fristberegningen, uavhengig av hvilken måte meldingen er overlevert på. Riksmekleren har vist til at de endringene som er foreslått i arbeidstvistloven §§ 18 og 19 vil avhjelpe uklarhetene i dagens lovtekst og slutter seg til departementets forslag.

Akademikerne og Norsk Journalistlag støtter forslaget under den forutsetning at lørdager, og for Akademikernes del, bevegelige helligdager, omfattes av virkedagsbegrepet. Norsk Journalistlag er enig med departementet i at det er behov for klargjøring av når fristen i § 18 begynner å løpe. Norsk Journalistlag har vist til at det, som departementet påpeker, vil være umulig for avsender å vite når en melding er kommet til riksmeklerens kunnskap, og de mener det derfor er viktig og riktig å beholde ordlyden i dagens bestemmelse.

3.1.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har fått bred tilslutning fra høringsinstansene til forslaget om å presisere og harmonisere utgangspunktet for fristene i §§ 18 og 19, slik at det fremgår tydelig av loven at fristene begynner å løpe første virkedag etter at riksmekleren har mottatt melding. Departementet foreslår at det gjøres endringer i arbeidstvistloven slik at dette fremgår direkte av ordlyden i bestemmelsene. Endringen innebærer at det ikke er noe krav til at meldingen har kommet til riksmeklerens kunnskap, så lenge den er mottatt.

Dersom melding sendes elektronisk per e-post, skal den regnes som mottatt idet e-posten kommer inn i innboksen til Riksmekleren, uavhengig av når e-posten blir åpnet, og når riksmekleren blir kjent med innholdet i denne. Dersom meldingen overleveres med bud, vil meldingen være mottatt når den overleveres til Riksmekleren. Departementet legger for øvrig til grunn at det ikke lenger er særlig praktisk å sende melding rekommandert, da forsendelsen tar flere dager.

Departementet foreslår videre å presisere at fristen begynner å løpe neste virkedag etter meldingen er mottatt. Dette gjelder uavhengig av på hvilket tidspunkt på dagen meldingen er mottatt. Enten det er innenfor kontortid eller på kvelden før midnatt, begynner fristen å løpe neste virkedag.

Riksmekleren har i sine skriftlige innspill til departementet beskrevet å ha meget effektive rutiner for utsending av forbud, og departementets vurdering er at riksmekleren har tilstrekkelig tid til å utferdige og sende forbudet. Etter høringsrunden legger departementet til grunn at det også i relasjon til fristene i § 18 er tilstrekkelig tid for bedriftene til å områ seg og forberede seg på eventuell nedstenging.

Et annet forhold er spørsmålet om partenes risiko for at meldingen faktisk kommer frem til Riksmekleren og dermed kan komme til riksmeklerens kunnskap. Dersom en part sender en e-post som kan utløse frister, og den ikke kommer frem grunnet tekniske problemer, at meldingen blir stoppet av spamfilter eller lignende, er dette meget uheldig. Det er derfor viktig at man ved elektronisk kommunikasjon sikrer at det sendte dokumentet kommer til mottakers kunnskap. Dette ble påpekt i forarbeidene til dagens arbeidstvistlov, i forbindelse med at loven ble gjort teknologinøytral, jf. punkt 3.1.3.1 ovenfor.

Departementet mener det bør være opp til Riksmekleren til enhver tid, i tråd med den teknologiske utviklingen, å etablere betryggende rutiner for innsending av meldinger. Det er i alle parters interesse at meldingen faktisk kommer frem til Riksmekleren på en måte som gjør at riksmekleren får kunnskap om meklingen, og at partene får klar bekreftelse på at melding er kommet frem. Det bør også være klart for alle parter hvilket tidspunkt meldingen ble mottatt, slik at partene legger til grunn det samme tidspunkt for når fristene etter §§ 18 og 19 begynner å løpe.

Dersom melding i dag sendes per e-post fredag ettermiddag, og det ikke utstedes manuell mottakskvittering før mandag morgen når kontoret igjen er bemannet, er det tidspunktet når e-posten kom inn i innboksen som er tidspunktet meldingen er mottatt etter §§ 18 og 19, selv om bekreftelsen ikke blir utstedt før mandag.

3.2 Taushetsplikt

3.2.1 Gjeldende rett

Taushetsplikt under mekling er regulert i arbeidstvistloven § 23. Det følger av § 23 første ledd at meklingsmøtene skal holdes for lukkede dører.

I andre ledd er det tatt inn en bestemmelse som fastsetter:

Enhver som deltar i meklingen, plikter å bevare taushet om det som er fremkommet hvis ikke mekleren tillater offentliggjøring.

Sistnevnte presisering var ny i loven i 2012, og hadde bakgrunn i et bredt ønske om at bestemmelsen om taushetsplikt skulle gjøres klarere, jf. Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1.

I forarbeidene poengteres betydningen av at meklingsprosessen kan skje i fortrolighet, og viktigheten av at taushetsplikten gjelder både under selve meklingen og i ettertid. Forarbeidene understreker videre at taushetsplikten omfatter alle ledd i meklingsarbeidet, herunder for eksempel meklingsforberedende møter og samtaler, fellesmøter og særmøter. Det er ikke i forarbeidene gitt uttrykk for at det er ment å gjøre unntak fra taushetsplikten for egne krav og tilbud fremsatt under mekling.

Det følger av forarbeidene at taushetsplikten ikke er begrenset til tidsrommet selve meklingen pågår, men også gjelder etter at meklingen er avsluttet. Taushetsplikten knytter seg til det som fremkommer under meklingen, og omfatter ikke informasjon som en part har fra andre kilder enn meklingen eller som en part har kunnskaper om fra tiden forut for meklingen (for eksempel fra forhandlingene). Det er ikke noe i veien for at en part for eksempel opplyser til media hva som var vedkommendes standpunkter, krav eller tilbud forut for meklingen og som man gikk inn i meklingen med.

Det er etter gjeldende rett heller ikke noe i veien for at en organisasjon etter at meklingen er avsluttet fremsetter et nytt krav eller tilbud. Et krav eller tilbud som er fremmet etter at meklingen er avsluttet vil ikke være omfattet av taushetsplikten.

Det foreligger ifølge Riksmekleren ikke tariffpraksis for unntak fra taushetsplikten for egne krav eller tilbud fremsatt i mekling.

3.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet å tydeliggjøre omfanget av dagens bestemmelse. Det ble foreslått en presisering i ordlyden i § 23 andre ledd, slik at det tydeliggjøres at taushetsplikten gjelder det som er fremkommet under meklingen, og at taushetsplikten også omfatter en parts egne krav og tilbud. Taushetsplikten om egne krav og tilbud som er fremsatt under mekling gjelder også etter at meklingen er avsluttet, og selv om kravet eller tilbudet står ved lag.

3.2.3 Høringsuttalelsene

LO, YS, Unio, Virke, Spekter, NITO, Lederne, Den norske jordmorforening, Norges Lastebileier-Forbund og Riksmekleren støtter departementets forslag til presisering av ordlyden i § 23. NHO, SAMFO og Norges Rederiforbund er uenige i den foreslåtte presiseringen. Advokatforeningen tar ikke stilling til om de er for eller mot forslaget, men etterlyser en nærmere rettspolitisk begrunnelse for hvorfor taushetsplikten skal gjelde også etter avsluttet mekling.

LO har bemerket at taushetsplikt under mekling er helt nødvendig for at partene skal ha tillit til at det som forhandles under mekling forblir fortrolig, og at utspill, også om egne krav og tilbud som har fremkommet i meklingen, vil kunne sette meklingen i fare. Det vil også vanskeliggjøre mulighetene for å finne frem til en minnelig løsning. YS mener også en annen ordning vil kunne vanskeliggjøre meklinger. Unio har kommentert at dersom en av partene i en mekling bryter taushetsplikten, vil det medføre at ulike spørsmål og løsningsalternativer ikke lenger kan drøftes i fortrolighet med motpartene under en mekling, og at lekkasjer fra meklingen vil øke risikoen for at meklingen bryter sammen. Virke har kommentert at effektive taushetsbestemmelser er nødvendige for tilliten til meklingsinstituttet, og er avgjørende for muligheten til å nå frem til omforente løsninger. Spekter har også fremholdt at etter deres syn er det avgjørende for en vellykket mekling at partene kan drøfte ulike spørsmål og løsningsalternativer i fortrolighet. Deling av informasjon fra meklingen kan medføre at meklingen vanskeliggjøres, og at unødvendige konflikter oppstår. Den norske jordmorforening, Lederne og Norges Lastebileier-Forbund har også vist til viktigheten av fortrolighet mellom partene for at man skal komme i mål og finne en løsning på konflikten.

Riksmekleren viser i høringsuttalelsen til sine tidligere innspill til departementet. Riksmekleren slutter seg til departementets forslag, og mener forslaget vil være en presisering og klargjøring av dagens lovtekst.

NHO er uenig i departementets forslag. NHO er enig i at det er viktig at det er en streng taushetsplikt med hensyn til det som skjer og formidles under mekling, og at dette er sentralt for å ivareta den nødvendige tillit til meklingsinstituttet. NHO peker imidlertid på at det ved en konflikt oppstår et behov for å informere de berørte medlemsbedrifter om årsaken til konflikt, og at det slik kan oppstå en konflikt mellom to viktige hensyn; taushetsplikt og informasjonsbehov. Det vises til at informasjonsbehovet hos egne medlemmer i noen tilfeller har vært ivaretatt ved at arbeidsgiversiden i etterkant av meklingen har gått ut med sitt siste tilbud i meklingen, mens det i andre tilfeller er løst ved at det fremsettes et nytt tilbud etter meklingen. NHO mener imidlertid det er liten realitetsforskjell mellom disse to fremgangsmåtene.

Videre har NHO fremholdt at informasjonsbehovet ikke er sammenfallende for arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. NHO anfører at det for arbeidstakersiden ofte vil være tilstrekkelig å si at kravene ikke ble innfridd og vise til de krav de gikk inn i meklingen med, mens det for arbeidsgiversiden er viktig å kunne forklare sine medlemmer hvorfor man er i konflikt. Det er for arbeidsgiversiden «siste tilbud» som viser den bevegelse og de innrømmelser som er gjort for å komme til enighet, og det er derfor etter NHOs syn ikke tilstrekkelig å gjenta det tilbud man gikk inn i meklingen med som begrunnelse for den konflikt som har oppstått. SAMFO er enig i dette, og støtter på denne bakgrunn ikke departementets forslag. SAMFO mener det bør være tillatt å informere om siste fremsatte tilbud.

NHO mener også at dersom partene i en bruddsituasjon ikke kan informere egne medlemmer om årsaken til at det blir konflikt, vil dette kunne føre til mindre forhandlingsrom under meklingen. Dette fordi partene antakelig vil være mer tilbakeholdne med å fravike de posisjoner som er kommunisert som årsak til forhandlingsbruddet.

Norges Rederiforbund stiller spørsmål ved om de samme hensyn gjør seg gjeldende under og etter mekling. Når streiken er et faktum vil partene ønske å kunne forklare bruddet, og Norges Rederiforbund mener det ikke uten videre er logisk at partene er avskåret fra å informere offentligheten om hva konflikten reelt sett handler om. Etter Norges Rederiforbunds vurdering bør partene kunne legge frem skriftlige krav og tilbud fra meklingen. Norges Rederiforbund er av den oppfatning at dette vil gi en tydelig regel om hva partene kan informere om, og en ryddigere og mer etterrettelig informasjon til publikum/tredjepersoner som i økende grad er skadelidende av streik, og dermed bør ha rett til objektiv informasjon om hva tvisten består i.

Advokatforeningen bemerker at forslaget avviker fra hva man i mange andre sammenhenger oppfatter som det naturlige utgangspunkt, nemlig at man må bevare taushet om motpartens posisjoner, men har frihet til å meddele sine egne tilbud. Advokatforeningen mener det bør kreves en særskilt begrunnelse for å presisere loven slik departementet foreslår, selv om departementet skulle oppfatte at det allerede følger av dagens regler. Advokatforeningen savner således en klarere rettspolitisk begrunnelse for den løsning som nå foreslås uttrykkelig lovfestet. Advokatforeningen har imidlertid ingen oppfatning om den løsning som foreslås. Etter Advokatforeningens syn er det lovforslaget som er fremmet i høringsnotatet godt egnet til å uttrykke den aktuelle løsningen.

Riksmekleren har i tidligere innspill til departementet tatt opp spørsmålet om sanksjonen ved brudd på taushetsplikten er tilstrekkelig effektiv. Departementet skrev i høringsnotatet at denne problemstillingen ikke blir tatt opp til behandling i denne omgang. Virke har i høringsrunden likevel tatt opp spørsmålet om sanksjonen mot brudd på taushetsplikten er tilstrekkelig effektiv. Unio har kommentert at det er viktig at departementet involverer partene i arbeidslivet i den videre oppfølging av utfordringen knyttet til et effektivt oppfølgingsregime ved brudd på taushetsplikten.

3.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Det er departementets syn at taushetsplikten i § 23 andre ledd etter gjeldende rett også omfatter partenes egne krav og tilbud, hvis disse fremsettes under meklingen. Det er ikke gjort unntak for dette, verken i lovtekst eller forarbeidene. Formålet med reglene taler også mot en slik fortolkning. En tolkning der en parts egne fremsatte krav eller tilbud ved meklingsbrudd skal være unntatt fra taushetsplikt, vil lett kunne komme i konflikt med taushetspliktens hovedformål om at partene skal kunne ha tillit til at alt som det forhandles om under meklingen også forblir fortrolig mellom partene. Dersom det var ment å gjøre unntak fra taushetsplikten for partenes egne krav og tilbud i § 23, burde det også fremgått direkte av lovteksten eller forarbeidene.

Da det synes å ha oppstått tvil og uenighet om hvordan bestemmelsen i arbeidstvistloven er å forstå, foreslår departementet å presisere i loven at taushetsplikten gjelder det som er fremkommet under meklingen, og at taushetsplikten også omfatter en parts egne krav og tilbud. Taushetsplikten om krav og tilbud som er fremsatt under meklingen gjelder også etter at meklingen er avsluttet.

Det er departementets syn at det er svært viktig for meklingsarbeidet at partene som møter til mekling, kan stole på at det som fremkommer under meklingen ikke blir kjent. En avgjørende faktor for å lykkes i prosessen med å finne omforente løsninger, er at ulike spørsmål og løsningsalternativer kan drøftes under forskjellige forutsetninger i full fortrolighet partene imellom og mellom partene og mekleren. Dette er påpekt av Riksmekleren og flere av organisasjonene. Lekkasjer gir betydelig risiko for at meklingen bryter sammen, og kan føre til unødvendige konflikter med potensielt store samfunnsmessige konsekvenser. Som Riksmekleren har påpekt er det, når mekling i en interessetvist ender i konflikt, partenes ansvar å fortsette arbeidet med å løse konflikten slik at de samfunnsmessige konsekvensene i størst mulig grad begrenses. En offentliggjøring av egen posisjon ved meklingsbrudd vil, som Riksmekleren har påpekt, også kunne gjøre det videre arbeidet med å finne en løsning på konflikten vanskelig.

Departementet kan se at en organisasjon kan ha ønske om å informere egne medlemmer om det som har skjedd under meklingen, for eksempel om hvilke punkter partene ikke er kommet til enighet om, og hva som har ledet til at det iverksettes streik. Etter dagens regler vil medlemmene kunne informeres om hvilke krav og tilbud partene går inn i meklingen med, og sammenholdt med Riksmeklerens møtebok vil dette etter departementets syn ivareta mye av informasjonsbehovet. Øvrig informasjonsbehov om det som kommer frem under meklingen, må etter departementets syn vike for de hensynene taushetsplikten skal ivareta.

Taushetsplikten er selvsagt ikke til hinder for å offentliggjøre nye krav og tilbud som fremsettes etter at meklingen er avsluttet. Informasjonsbehovet som det vises til av NHO, SAMFO og Norges Rederiforbund vil først gjøre seg gjeldende når det foreligger brudd i meklingen. Det er derfor departementets oppfatning at et eventuelt informasjonsbehov utover det som følger av det tilbud parten har gått inn i mekling med sammenholdt med Riksmeklerens møtebok, eventuelt kan ivaretas med fremsetting av et nytt tilbud etter meklingen er avsluttet. Det er ikke noe i veien for at et slikt nytt tilbud er identisk med partens sist fremsatte tilbud under meklingen, men det vil innebære et brudd på taushetsplikten dersom det kommuniseres at tilbudet er identisk med dette.

NHO påpeker i sitt høringssvar at det er liten forskjell mellom å gjøre unntak fra taushetsplikten for partenes siste tilbud og det å fremsette et identisk nytt tilbud etter avsluttet mekling. Departementet mener muligheten til å fremsette et slikt etterfølgende tilbud nettopp ivaretar de behov NHO, SAMFO og Norges Rederiforbund peker på, samtidig som de potensielle negative konsekvensene ikke gjør seg gjeldende på samme måte.

NHO har i sitt høringssvar vist til at dersom departementet mener det er behov for en presisering av taushetsplikten som foreslått, bør det vurderes om det også skal innføres en rett for partene til å kreve inntatt i møteboken sitt siste krav eller tilbud. NHO har selv i sin høringsuttalelse pekt på problemstillinger som i så tilfelle bør vurderes nærmere, og som etter departementets syn taler mot en slik regel. De sentrale hensyn mot forslaget er hvordan det kan utfordre meklers nøytralitet, og også skape merarbeid i en avsluttende fase i meklingen. Departementet mener det ikke er ønskelig og heller ikke nødvendig med en slik løsning for å ivareta de hensyn NHO peker på.

Departementet foreslår på bakgrunn av ovennevnte å tydeliggjøre at bestemmelsen om taushetsplikt i § 23 andre ledd gjelder det som er fremkommet under meklingen, og at taushetsplikten også omfatter en parts egne krav og tilbud fremsatt under meklingen. Taushetsplikten gjelder både mens meklingen pågår og etter at meklingen er avsluttet.

3.3 Meklingens avslutning

Det følger av arbeidstvistloven § 20 første ledd at riksmekleren straks skal iverksette mekling når det er nedlagt midlertidig forbud mot streik eller lockout etter § 19. Mekleren fastsetter tid og sted for meklingen, jf. § 20 fjerde ledd. Meklingens avslutning er regulert i § 25 første ledd. Her fremgår det av ordlyden at hver av partene kan kreve meklingen avsluttet når det har gått ti dager etter at det midlertidige forbudet mot streik eller lockout ble nedlagt. Når krav om avslutning er fremsatt, skal meklingen avsluttes innen fire dager, jf. § 25 andre ledd.

Ifølge Riksmekleren er det i forbindelse med hovedoppgjørene ikke alltid mulig å beramme mekling innen de fristene som følger av lovens ordlyd for når partene kan kreve meklingen avsluttet. Det foreligger imidlertid en fast og konsekvent praksis for at partene tar ansvar for og blir enige med riksmekleren om tidspunkt for mekling også i de tilfeller hvor det ikke er mulig eller hensiktsmessig å igangsette mekling innenfor fristene i § 25.

Riksmekleren har likevel beskrevet en utvikling hvor det i større grad stilles spørsmål ved systemet og hvor systemet utfordres, ved at partene er uenige om berammelsestidspunktet. Riksmekleren skal ha registrert partsoppfatninger i meklingssaker som har tilkjennegitt at det ikke uten videre er akseptert som fast praksis at gjennomført mekling er en forutsetning for å kunne iverksette arbeidskonflikt. Det ble på bakgrunn av dette i høringsnotatet skissert løsninger hvor det fremgår av loven at mekling må være forsøkt eller gjennomført før arbeidskamp iverksettes.

Det har i høringsrunden kommet flere innvendinger til forslagene, herunder til beskrivelsen av gjeldende rett. Både fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er det kommet innspill om å utvise varsomhet med å innføre slike regler. Det er blant annet innvendt fra flere av hovedorganisasjonene at reglene kan få som konsekvens at det legges begrensninger på streikeretten. Videre påpeker flere arbeidstakerorganisasjoner at det vil påvirke balansen mellom partene. Flere høringsinstanser påpeker også at det vil være utfordrende hva gjelder meklers nøytralitet.

Departementet har merket seg de ulike synspunktene som har kommet fra høringsinstansene. Problemstillingen synes også å være begrenset. Slik departementet oppfatter situasjonen, følger partene systemet, slik at det i samarbeid mellom riksmekleren og partene legges til rette for en hensiktsmessig meklingsrekkefølge som støtter opp om dagens modell. Departementet går derfor ikke videre med forslag på dette området.