4 Arbeidstvistloven kapittel 4. Arbeidsretten

4.1 Behov for klargjøring av forholdet til domstolloven og tvisteloven

4.1.1 Gjeldende rett

Arbeidstvistloven kapittel 4 inneholder ulike prosessregler for Arbeidsretten. I flere bestemmelser vises det uttrykkelig til bestemmelser i domstolloven og tvisteloven som gjelder tilsvarende på arbeidstvistlovens område, eksempelvis i § 40 om inhabilitet for dommere og § 48 om saksbehandlingen. Henvisningene til domstolloven og tvisteloven er imidlertid ikke uttømmende, jf. Prop. 134 L (2010–2011) punkt 7.3.3. I forarbeidene vises det til at Arbeidsretten i sin praksis en rekke ganger har slått fast at tvistelovens og domstollovens regler gjelder tilsvarende også på andre områder enn der det er en direkte henvisning, så langt de passer og ikke er i strid med arbeidstvistlovgivningen. Selv om prosessreglene for Arbeidsretten ble endret ved ny lov i 2012, blant annet med nye tilpasninger til tvisteloven, ble det lagt til grunn at Arbeidsretten fortsatt skulle kunne anvende tvisteloven og domstolloven analogt når retten finner det nødvendig.

4.1.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet at forholdet til tvisteloven og domstolloven, slik dette følger av rettspraksis, lovfestes uttrykkelig. Dette er i samsvar med innspill fra Arbeidsretten. Departementet foreslo et nytt andre ledd i § 33 med følgende ordlyd:

Domstolloven og tvisteloven får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten så langt det passer og ikke strider mot bestemmelsene i denne lov.

Departementet viste til at det var en viktig målsetting i arbeidet med arbeidstvistloven av 2012 å gjøre loven mest mulig brukervennlig og opplysende, og at kodifisering av gjeldende rettspraksis bidrar til dette.

4.1.3 Høringsuttalelsene

Det er bred støtte blant høringsinstansene til forslaget om å lovfeste gjeldende praksis hva angår forholdet til tvisteloven og domstolloven.

4.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Under lovforberedelsen til den nye arbeidstvistloven ble det vurdert om loven burde inneholde en opplysende henvisning til domstolloven og tvisteloven. Spørsmålet ble drøftet i Prop. 134 L (2010–2011) punkt 7.3.3. Departementet konkluderte da med at det ikke var behov for å lovfeste Arbeidsrettens praksis om at reglene i domstolloven og tvisteloven kan få tilsvarende anvendelse så langt de passer. Det ble vist til at det fremkommer flere steder i loven at diverse bestemmelser i de to lovene vil kunne få anvendelse så langt de passer. Det ble også vist til at Arbeidsretten kan anvende tvisteloven og domstolloven analogt når retten finner det nødvendig.

I etterkant har Arbeidsretten foreslått en tydeliggjøring i loven av dette spørsmålet, av hensyn til en opplysende lovregulering. Etter departementets vurdering er tiden nå moden for å gjennomføre en lovfesting av forholdet til tvisteloven og domstolloven slik det følger av rettspraksis. Departementet viser til at en viktig målsetting i arbeidet med arbeidstvistloven av 2012 var å gjøre loven mest mulig brukervennlig og opplysende. Å kodifisere gjeldende praksis bidrar til dette.

Høringsinstansene påpeker gjennomgående at forslaget er opplysende og klargjørende.

Spekter har i høringen uttalt at en lovfesting bør skje etter modell av arbeidsmiljøloven, siden begrepet «så langt det passer» kan gi rom for tolkningstvil. Spekter viser til at det i arbeidsmiljøloven heter at «i søksmål om rettigheter eller plikter etter denne lov gjelder domstolloven og tvisteloven, med de særregler som går fram av dette kapittel». Etter departementets syn synes dette imidlertid å gå lengre enn det som er foreslått i høringen. Departementet mener det sentrale i denne omgang bør være å kodifisere gjeldende praksis.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som presiserer at domstolloven og tvisteloven får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten så langt de passer og ikke strider mot bestemmelsene i arbeidstvistloven. Departementet finner det mest hensiktsmessig å plassere bestemmelsen i § 34 siste ledd.

4.2 Tydeliggjøring av forhandlingskravet som prosessforutsetning

4.2.1 Gjeldende rett

For at Arbeidsretten skal kunne ta en sak til behandling er det et vilkår at det er ført forhandlinger mellom partene i tvisten, eventuelt at slike forhandlinger er forsøkt ført. Dette fremgår av arbeidstvistloven § 45 fjerde ledd.

I merknadene til bestemmelsen i Prop. 134 L (2010–2011) punkt 9.1 fremgår det at dersom det ikke er ført eller forsøkt ført forhandlinger, kan saksforberedende dommer sette en siste frist for å rette mangelen. Dersom fristen ikke overholdes, heter det i forarbeidene at saksforberedende dommer kan heve saken.

Forhandlingskravet spiller en spesiell rolle i arbeidstvistlovens system. Partene skal forhandle om tvisten før saken kan bringes inn for Arbeidsretten. Protokoll fra disse forhandlingene eller bevis for at det er forsøkt ført slike forhandlinger, skal legges ved stevningen, jf. arbeidstvistloven § 45 fjerde ledd. Dersom slik dokumentasjon ikke følger med stevningen, kan saken ikke tas under behandling. Bestemmelsen i § 45 fjerde ledd om hva som skal følge som vedlegg til stevningen, er derfor i realiteten en prosessforutsetning.

4.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet at det bør fremgå av loven at forhandlingskravet i gjeldende lov § 45 fjerde ledd er en prosessforutsetning. Departementet viste til at det bør fremgå at en sak ikke kan bringes inn for Arbeidsretten uten at partene først har forhandlet eller forsøkt å forhandle om tvisten. Departementet mente det vil gi best veiledning for brukerne av loven om en bestemmelse om forhandlingskravet som prosessforutsetning får en sentral plassering innledningsvis i kapittel 4 om Arbeidsretten.

I høringsnotatet ble det foreslått en omredigering i de tre innledende bestemmelsene i kapittelet om Arbeidsretten, se mer i punkt 4.3 nedenfor.

Forhandlingskravet ble foreslått inntatt som nytt første ledd i § 35 om søksmålsrett.

Det ble etter innspill fra Arbeidsretten også foreslått inntatt en bestemmelse som tydeliggjør behandlingsmåte og avgjørelsesform dersom en sak ikke tas under behandling fordi forhandlingskravet ikke er oppfylt. Det ble vist til at det i praksis forekommer at det under saksforberedelsen ikke tas endelig stilling til om forhandlingskravet er oppfylt, for eksempel fordi det bare knytter seg til deler av kravet.

I høringsnotatet ble det foreslått følgende nytt første ledd i § 35:

Før en sak kan bringes inn for Arbeidsretten, skal partene forhandle om tvisten med sikte på å oppnå en minnelig løsning. Dersom forhandlinger ikke er gjennomført eller forsøkt gjennomført, skal saksøkeren gjøres oppmerksom på at retten ikke kan ta saken under behandling, og det skal settes en frist for å gjennomføre slike forhandlinger. Blir forhandlinger ikke gjennomført eller forsøkt gjennomført innen fristen, kan saksforberedende dommer ved kjennelse bestemme at saken ikke tas under behandling.

I § 45 andre ledd ble det foreslått ny bokstav g) slik:

protokoll fra de forhandlinger som er ført mellom partene om tvisten eller bevis for at saksøker har forsøkt å gjennomføre slike forhandlinger, og for øvrig merknader om grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette.

4.2.3 Høringsuttalelsene

Blant høringsinstansene, både på arbeistaker- og arbeidsgiversiden, er det bred tilslutning til forslaget om at det bør fremgå av loven at forhandlingskravet i gjeldende § 45 er en prosessforutsetning.

Det er imidlertid reist innvendinger til ordlyden i forslaget til bestemmelse om forhandlingskravet. LO uttaler:

Det bør være tilstrekkelig at partene har forhandlet om alle forhold som berører tvisten. LO er enig i at det er fornuftig om partene også søker å finne frem til en løsning av tvisten. Saken kan derimot ikke avvises med begrunnelse at partene ikke har vist tilstrekkelig vilje til å finne en «minnelig løsning», slik lovforslaget nå kan legge opp til. Dette må derfor utgå.

KS mener også at forslaget er uheldig utformet, og uttaler:

Det er ikke alltid gitt at det i utgangspunktet er mulig å forhandle med sikte på å oppnå en minnelig løsning, fordi partene er prinsipielt uenig. I slike tilfeller bør ikke loven stille et krav som er uforenlig med partenes reelle interesser. Etter vårt syn bør bestemmelsen først og fremst ha et fokus på at partene gjennom forhandlinger – før saken bringes inn for Arbeidsretten – fullt ut har avklart hva uenigheten består i. Forhandlingene bør også – hvis det er mulig – lede til en minnelig løsning av tvisten.

Også Norges Rederiforbund har innvendinger knyttet til uttrykket minnelig løsning.

Advokatforeningen foreslår blant annet en endring i høringsforslaget § 35 første ledd tredje punktum. I tråd med hva som er vanlig språkbruk i tvisteloven for øvrig, bør det etter deres syn stå at saken avvises hvis forhandlingskravet ikke er oppfylt.

4.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets syn er det viktig at arbeidstvistloven gir best mulig veiledning til brukerne. At en sak ikke kan bringes inn for Arbeidsretten uten at partene først har forhandlet eller forsøkt å forhandle om tvisten, er et sentralt vilkår som bør fremgå klart og tydelig. Departementet foreslår derfor at dette tydeliggjøres i loven.

Flere høringsinstanser har påpekt at selve ordlyden i høringsforslaget er uheldig. I høringsforslaget heter det at før en sak kan bringes inn for Arbeidsretten, skal partene forhandle om tvisten «med sikte på å oppnå en minnelig løsning». Denne ordlyden kan ifølge flere høringsinstanser gi inntrykk av at det stilles krav til hva forhandlingene skal gå ut på, og ikke bare at det skal forhandles. Departementet er enig i disse synspunktene og foreslår at bestemmelsen kun stiller krav om at forhandlinger om tvisten skal være gjennomført eller forsøkt gjennomført. I tråd med innspill fra Advokatforeningen foreslår departementet også at det fremgår uttrykkelig at dersom forhandlingskravet ikke er oppfylt, kan saksforberedende dommer ved kjennelse bestemme at saken avvises.

Når det gjelder hvor i loven en slik klargjøring bør plasseres, har det vært noe ulike synspunkter i høringen. Departementet er kommet til at den grunnleggende forutsetningen om at partene i en tvist må ha gjennomført eller forsøkt gjennomført forhandlinger om tvisten før denne kan bringes inn for Arbeidsretten, systematisk hører hjemme sammen med regler om søksmål. Bestemmelsen bør etter departementets syn derfor plasseres i § 35.

I høringsforslaget var det også inntatt bestemmelser om den videre behandling dersom forhandlingskravet ikke er oppfylt. Disse bestemmelsene om behandlingsmåte og avgjørelsesform er mer rene saksbehandlingsregler som departementet er kommet til at bør plasseres i § 45 fjerde ledd.

4.3 Omredigeringer og enkelte andre endringer i §§ 33, 34 og 35

4.3.1 Høringsforslaget

I arbeidet med mulige klargjørende omredigeringer har departementet sett et behov for en opprydding i de tre innledende bestemmelsene i arbeidstvistloven kapittel 4. Disse knytter seg blant annet til Arbeidsrettens sete, domsmyndighet og hvem som har søksmålsrett i saker om tariffavtaler. Det ble derfor foreslått ulike tekniske endringer, som ikke innebærer realitetsendringer, samt noe presisering av gjeldende praksis.

I høringsnotatet foreslo departementet konkret følgende omredigering:

• § 33 Arbeidsretten – Det ble foreslått at denne bestemmelsen skal omhandle Arbeidsrettens sete og forholdet til de alminnelige prosessregler. Det ble også foreslått å ta inn en bestemmelse her om at ved behov kan rett settes andre steder enn ved Arbeidsrettens faste rettssted. Dette er i samsvar med praksis.

• § 34 Arbeidsrettens domsmyndighet – Det ble foreslått å samle bestemmelsene om Arbeidsrettens domsmyndighet her. I tråd med dette ble § 33 andre, tredje og fjerde ledd foreslått flyttet til § 34.

• § 35 Søksmålsretten – Det ble foreslått å samle bestemmelsene om søksmålsrett for Arbeidsretten her.

Forhandlingskravet som i gjeldende arbeidstvistlov følger av § 45 fjerde ledd, ble foreslått inntatt i § 35. For nærmere omtale av dette, se punkt 4.2.

I høringsforslaget ble videre gjeldende § 35 tredje ledd foreslått flyttet til § 46 andre ledd, da dette i realiteten er en bestemmelse om partshjelp. Se nærmere om partshjelp i punkt 4.6.

4.3.2 Høringsuttalelsene

De fleste som har uttalt seg, støtter forslaget til omredigeringer.

Prof.em. Stein Evju har gitt noen innspill til utformingen av forslaget.

4.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering er det behov for noe omredigering i de tre innledende bestemmelsene i kapittel 4. En omredigering kan gjøre bestemmelsene klarere å forstå og mer hensiktsmessige i sin oppbygging.

Nærmere om § 33

Departementet foreslår at gjeldende bestemmelse om at Arbeidsretten har sete i Oslo videreføres i § 33.

Erfaring har vist at det en sjelden gang kan oppstå behov for å gjennomføre saker utenfor Arbeidsrettens faste rettssted, for eksempel i forbindelse med befaringer, eller fordi retten av ulike grunner ikke kan bruke de faste lokalene. Dersom det er behov for befaring utenbys i en sak, vil det ofte være upraktisk å ha Oslo som rettssted. Av opplysningshensyn bør dette etter departementets syn fremkomme uttrykkelig av loven. Det foreslås derfor et nytt andre punktum i bestemmelsen om dette.

Arbeidstvistloven § 33 andre, tredje og fjerde ledd foreslås flyttet til § 34 om Arbeidsrettens domsmyndighet.

Departementet foreslår at § 33 får overskriften Arbeidsrettens sete.

Nærmere om § 34

Departementet foreslår en egen bestemmelse i § 34 om Arbeidsrettens domsmyndighet. I første ledd foreslås en videreføring av § 33 andre ledd i gjeldende lov, som i dag lyder slik:

Arbeidsretten skal behandle rettstvister som er omhandlet i § 1 bokstav i og tvister om det foreligger brudd på § 8 første ledd. Retten behandler videre tvister om det foreligger brudd på bestemmelsene om interessetvister i § 8 andre ledd og tvister som omhandlet i § 9 om erstatningsansvar for brudd på tariffavtale mv.

I høringsrunden er imidlertid departementet gjort oppmerksom på at denne bestemmelsen ved en feiltakelse ikke er riktig utformet. Bestemmelsen henviser til § 8 som gjelder fredsplikt. Den henviser imidlertid kun til § 8 første og andre ledd om henholdsvis rettstvist og interessetvist, men ikke til § 8 tredje ledd om tariffavtalens ettervirkninger. Domsmyndigheten er dermed angitt noe snevrere enn etter arbeidstvistloven av 1927, hvor dette var omfattet. Dette har ikke hatt betydning for Arbeidsrettens praksis. Departementet foreslår imidlertid å rette feilen ved å ta inn en henvisning til hele § 8 om fredsplikt i bestemmelsen.

I andre, tredje og fjerde ledd foreslår departementet å videreføre § 33 tredje og fjerde ledd, som omhandler hvilke saker retten likevel ikke skal behandle og at partene kan vedta privat voldgift. I femte ledd videreføres gjeldende § 34 første ledd om hvilke krav som kan tas med som bygger på individuelle arbeidsavtaler. Bestemmelsen i § 34 andre ledd om betydningen av Arbeidsrettens forståelse av tariffavtalen for arbeidsavtaler som bygger på den, foreslås flyttet til § 59. Se nærmere om dette i punkt 4.8.

I sjette ledd foreslås inntatt en bestemmelse som presiserer at domstolloven og tvisteloven får tilsvarende anvendelse for Arbeidsretten så langt de passer og ikke strider mot bestemmelsene i denne lov, se omtale i punkt 4.1.

Nærmere om § 35

Departementet foreslår at bestemmelser om søksmål samles i § 35. I første og andre ledd foreslås videreført dagens bestemmelser om hvem som har søksmålsrett.

I tredje ledd foreslås en bestemmelse som tydeliggjør at før en sak kan bringes inn for Arbeidsretten, må partene i den aktuelle tvisten ha gjennomført eller forsøkt gjennomført forhandlinger om tvisten. Dette forhandlingskravet fremgår i dag på en noe indirekte måte i § 45 fjerde ledd. Se nærmere om dette i punkt 4.2 ovenfor.

Paragraf 35 tredje ledd gjelder partshjelp og foreslås flyttet til § 46 andre ledd om partshjelp. Fjerde ledd videreføres som tidligere.

På bakgrunn av at § 35 omhandler mer enn bare søksmålsretten, foreslår departementet at paragrafen får overskriften Søksmål.

4.4 Rettens sammensetning

4.4.1 Forfall under sakens gang

4.4.1.1 Gjeldende rett

Det følger av arbeidstvistloven § 38 andre ledd at hvis en dommer under forhandlingene får forfall som må antas å ville vare lenger enn en uke, oppnevnes stedfortreder etter § 41. Bestemmelsen sikrer fremdrift i saken, ved at det skaffes stedfortreder dersom en dommer får forfall av en viss varighet. Loven har ikke bestemmelser om hva som i slike tilfeller skal skje med saken.

4.4.1.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det foreslått en presisering i et nytt andre punktum i § 38 andre ledd om at saken skal starte på nytt dersom et av rettens medlemmer får forfall etter at hovedforhandlingen er påbegynt og det oppnevnes stedfortreder.

4.4.1.3 Høringsuttalelsene

Alle høringsinstansene som har kommentarer til forslaget, støtter endringen. Advokatforeningen foreslår i tillegg at det presiseres at «hovedforhandlingen», og ikke «saken» starter på nytt. Formuleringen i høringsforslaget kan ifølge Advokatforeningen oppfattes slik at selve søksmålet må begynne forfra.

4.4.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter § 38 andre ledd blir det oppnevnt stedfortreder dersom en dommer under forhandlingene får forfall som må antas å ville vare lenger enn en uke.

Departementet foreslår å presisere i loven at saken skal starte på nytt ved slikt forfall. Etter det departementet er kjent med, er dette i tråd med hvordan Arbeidsretten har praktisert en slik situasjon.

Departementet ser at ordlyden i høringsforslaget om at saken skal starte på nytt, kan gi inntrykk av at selve søksmålet må begynne forfra. For å få frem at det er selve hovedforhandlingen i saken som skal starte på nytt, foreslår departementet en ordlyd i bestemmelsen hvor det klart fremgår at hovedforhandlingen skal starte på nytt dersom stedfortreder oppnevnes.

4.4.2 Mulighet for forsterket rett i særlige saker

4.4.2.1 Gjeldende rett

I den enkelte sak settes Arbeidsretten med sju dommere, jf. § 38. Retten er beslutningsdyktig når alle dommere som skal behandle saken er til stede, jf. § 42. Gjeldende arbeidstvistlov gir ingen åpning for en forsterket sammensetning av retten.

4.4.2.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet at Arbeidsretten i særskilte tilfeller kan settes med forsterket rett. Dette ved at Arbeidsrettens leder i særlig langvarige saker eller ved andre særlige omstendigheter kan beslutte at det skal tilkalles en ekstra varadommer fra hver av de tre dommergruppene. Det ble foreslått at dommerne følger hovedforhandlingen, og trer inn dersom det oppstår forfall blant de respektive dommerne den enkelte av dem er varadommer for. Det ble vist til at også tvisteloven § 9-12 fjerde ledd åpner for forsterket rett som en mulighet i spesielt langvarige saker for å gardere seg mot at forhandlingene må avbrytes. I høringsnotatet viste departementet til KLP-saken (ARD-2002-90) som varte i 25 rettsdager, og hvor dom ble avsagt nærmere fem måneder etter avsluttet hovedforhandling. Hadde en eller flere dommere fått forfall, ville saken måtte starte forfra.

4.4.2.3 Høringsuttalelsene

Det er bred tilslutning til forslaget blant høringsinstansene som har uttalt seg. Flere ser at det i særskilte situasjoner kan være behov for å kunne åpne for en forsterket sammensetning av retten. LO peker på at det er en risiko for at Arbeidsretten må behandle saker som går over flere uker eller måneder, og det er meget uheldig om en sak må starte på nytt dersom en av dommerne får et langvarig forfall under hovedforhandlingen.

Unio mener at mulighet for forsterket rett er positivt, og støtter forslaget. Unio ser det likevel som sentralt at en varadommer som trer inn i en sak, får mulighet til å stille spørsmål for oppklaring på lik linje med andre dommere som har fulgt saken.

Advokatforeningen støtter også forslaget og tar samtidig opp varadommerens rolle under saken. For å unngå uklarhet, for eksempel om det kan stilles spørsmål under hovedforhandlingen, bør det etter Advokatforeningens syn presiseres nærmere, i alle fall i forarbeidene.

4.4.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at det åpnes for at Arbeidsretten i særskilte tilfeller kan forsterkes med en ekstra varadommer for fagdommerne og en varadommer ekstra fra hver side for dommere utpekt etter innstilling etter § 39. Det var bred tilslutning til dette i høringsrunden. Etter departementets syn vil det være en uheldig bruk av tid og ressurser i saker der hovedforhandlingen strekker seg over en lengre periode, dersom hovedforhandlingen må starte på nytt.

Hvilken rolle de ekstra dommerne skal ha, fremkommer av ordlyden i lovforslaget, hvor det heter at dommerne skal «følge forhandlingene og tre inn ved forfall». Det innebærer at de ikke vil ha noen formell rolle i saken før de eventuelt «trer inn». De vil dermed verken ha uttalerett eller stemmerett så lenge de bare følger saken. Hvorvidt de skal ha anledning til å stille oppklarende spørsmål til sakens parter, vil måtte være opp til den dommeren som administrerer den konkrete hovedforhandlingen.

Departementet foreslår også å presisere i bestemmelsen at kriteriene for tilkalling av ekstra dommere er de samme ved bruk av en forsterket sammensetning av retten, som i saker der retten har vanlig sammensetning.

4.4.3 Mulighet for forenklet sammensetning av retten

4.4.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende arbeidstvistlov gir ingen åpning for forenklet sammensetning av retten. I den enkelte sak settes Arbeidsretten med sju dommere, jf. § 38. Retten er beslutningsdyktig når alle dommere eller varadommere som skal behandle saken er til stede, jf. § 42.

4.4.3.2 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet en bestemmelse som gir åpning for en forenklet sammensetning av retten dersom partene samtykker, og retten finner det ubetenkelig.

Departementet foreslo å gi mulighet til å frafalle tilkalling av meddommere og pekte på at det også kan tenkes andre varianter av forenklede sammensetninger. Det ble foreslått å åpne for at retten settes med en fagdommer og en dommer fra hver side oppnevnt etter innstilling.

Etter innspill fra Arbeidsretten foreslo departementet de samme kriteriene for å behandle en sak med forenklet sammensetning av retten som for skriftlig behandling, jf. § 48 fjerde ledd andre punktum, det vil si at begge parter samtykker og retten finner det ubetenkelig.

I høringsnotatet ble følgende bestemmelse foreslått inntatt i § 38:

Dersom begge parter samtykker og retten finner det ubetenkelig, kan retten settes med tre fagdommere eller en fagdommer og en dommer fra hver side oppnevnt etter innstilling etter § 39.

4.4.3.3 Høringsuttalelsene

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget. Flere ser at det i særskilte situasjoner kan være behov for å kunne åpne for en forenklet sammensetning av retten.

LO støtter forslaget og peker på at forslaget fremstår som mer smidig enn den løsning som har blitt benyttet ved enkelte anledninger. I høringsuttalelsen viser de til tilfeller der partene i stedet har blitt enige om å løse saken ved voldgift, ved å benytte Arbeidsrettens fagdommere som voldgiftsrett. YS støtter forslaget og ser det som hensiktsmessig å kunne ha en forenklet sammensetning av retten i enkelte tilfeller, under forutsetning av at begge parter ønsker det.

Unio støtter forslaget og mener det kan gi smidige løsninger. Unio mener det er viktig, slik det er foreslått, at det fremkommer i lovteksten at begge parter må samtykke til å benytte en forenklet sammensetning av retten, og at det er en fordel at retten også må gjøre en vurdering av hensiktsmessigheten i den enkelte sak.

De tre arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Virke og SAMFO støtter ikke forslaget. NHO og Virke mener at det ikke er behov for å innføre en mulighet til forenklet sammensetning som foreslått. De mener blant annet at det er en risiko for press på partene om å benytte en slik løsning i enkeltsaker, noe som kan føre til at det skapes to klasser av avgjørelser. Alle tre peker på at Arbeidsretten er en eninstansdomstol, og at det er viktig å opprettholde den forsvarlige behandlingsmåten som følger av dagens lov. Det pekes også på betydningen av at Arbeidsretten opprettholdes som en partssammensatt domstol og at ikke partenes rolle i domstolen settes under press ved å åpne for særløsninger.

Prof.em. Stein Evju slutter seg til forslaget. Etter hans syn er det ikke heldig at Arbeidsrettens dommere opptrer som voldgiftsdommere i saker som hører under Arbeidsretten eller som er avvist fra retten fordi saken ikke hører under rettens domsmyndighet. Han peker samtidig på at bestemmelsen må gis en mer presis utforming.

4.4.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig med en bestemmelse som åpner for en forenklet sammensetning av retten. Etter at en sak er brakt inn for Arbeidsretten, hender det at partene av ulike årsaker er enige om at tvisten mellom dem bør løses på en enklere måte enn ved at Arbeidsretten settes med sju dommere. I dag gjennomføres dette gjerne ved at partene blir enige om å løse saken ved voldgift og slik at Arbeidsrettens tre fagdommere utgjør voldgiftsretten.

Departementet foreslår derfor at det åpnes for at retten kan settes med forenklet sammensetning når begge parter i saken samtykker og retten finner det ubetenkelig. Forslaget innebærer at retten kan settes med tre fagdommere eller en fagdommer og en dommer fra hver side oppnevnt etter innstilling etter § 39.

Departementet har forståelse for de innvendingene som har kommet mot forslaget. Departementet vil derfor understreke at forslaget ikke rokker ved hovedregelen om at retten skal settes med sju dommere. Departementet legger også til grunn at det bare helt unntaksvis vil være aktuelt med forenklet sammensetning. Det grunnleggende elementet i den foreslåtte bestemmelsen er at partene må være enige om at de ønsker en forenklet behandling og at retten finner det ubetenkelig. Kriteriene for å åpne for forenklet sammensetning av retten vil dermed være de samme som de som gjelder for å tillate skriftlig behandling, jf. § 48 fjerde ledd andre punktum.

Departementet foreslår også å ta inn en opplysning i § 38 femte ledd om at første ledd fjerde punktum gjelder tilsvarende. Dette er ment å klargjøre at kriteriene for tilkalling av innstilte dommere er de samme ved bruk av en forenklet sammensetning av retten som i saker med vanlig sammensetning.

4.5 Frist for retting av stevning

4.5.1 Gjeldende rett

Ifølge arbeidstvistloven § 45 første ledd bringes en sak inn for Arbeidsretten ved skriftlig stevning. I andre ledd angis hva stevningen må inneholde. Dersom det er mangler ved stevningen, skal saksøkeren snarest mulig gjøres oppmerksom på manglene og forklares hvordan de bør rettes, jf. tredje ledd.

4.5.2 Høringsforslaget

Etter forslag fra Arbeidsretten foreslo departementet en bestemmelse om at retten skal sette en frist for retting av en stevning som er mangelfull. Det ble foreslått at slik frist normalt bør være to uker.

4.5.3 Høringsuttalelsene

Høringsinstansene støtter forslaget.

4.5.4 Departementets vurderinger og forslag

I dagens bestemmelse i § 45 tredje ledd fremgår det at saksøker ved eventuelle mangler ved stevningen bør gjøres oppmerksom på manglene og forklares hvordan de bør rettes. Bestemmelsen sier ingenting om frist for slik retting. Etter departementets vurdering vil det være klargjørende at det fremgår av loven at retten skal sette en slik frist, og å angi hva fristen normalt skal være. Dette kan også bidra til likebehandling og forutberegnelighet. Departementet foreslår at retten normalt skal sette en frist på to uker til å rette eventuelle mangler. Dette vil innebære at fristen som hovedregel skal settes til to uker, men at det unntaksvis kan settes en annen frist dersom retten finner at særlige omstendigheter tilsier dette.

4.6 Partshjelp

4.6.1 Gjeldende rett

Arbeidstvistloven § 46 regulerer adgangen til partshjelp i en sak for Arbeidsretten. Etter bestemmelsens første ledd kan partshjelp tillates for den som har et reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, og for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner som har slikt behov begrunnet i sine medlemmers rettsstilling. Partshjelp må erklæres senest fire uker før hovedforhandling, jf. andre ledd.

4.6.2 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet å åpne for at partshjelp kan tillates senere enn fire uker før hovedforhandling i særlige tilfeller. Det ble foreslått å innta dette som et nytt punktum i bestemmelsen om erklæring av partshjelp, som i dag fremgår av § 46 andre ledd:

Partshjelp må erklæres i prosesskriv senest fire uker før hovedforhandlingen. Retten kan i særlige tilfeller tillate partshjelp senere enn fire uker før hovedforhandlingen. Erklæringen skal angi det som er grunnlaget for partshjelpen, og meddeles partene med frist for å bestride partshjelpen. […]

Som følge av omredigeringene av §§ 33-35, se punkt 4.3 foran, ble § 35 tredje ledd foreslått flyttet til § 46 andre ledd, fordi den i realiteten er en bestemmelse om partshjelp. Ifølge bestemmelsen kan et medlem eller en underavdeling som ikke har søksmålsrett etter § 35 første ledd, ikke opptre som partshjelper med mindre den som har søksmålsrett, gir sitt samtykke. Ovennevnte bestemmelse om erklæring av partshjelp ble som følge av dette foreslått flyttet fra andre til tredje ledd.

4.6.3 Høringsuttalelsene

Det er bred tilslutning til forslaget om å åpne for at retten i særlige tilfeller kan tillate partshjelp senere enn fire uker før hovedforhandlingen. Spekter mener imidlertid at det er en forutsetning at det i forarbeidene presiseres og eksemplifiseres hva som menes med «særlige tilfeller».

4.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Arbeidsretten har pekt på at bestemmelsen i arbeidstvistloven § 46 om partshjelp lar en del spørsmål være uløst. Det er blant annet uavklart om fristen for å erklære partshjelp er absolutt eller om partshjelp kan tillates etter nevnte frist dersom partene samtykker og/eller retten tillater det fordi vilkårene ellers for å erklære partshjelp er oppfylt. Etter departementets syn er det behov for å åpne for at retten i særlige tilfeller kan tillate partshjelp som erklæres senere enn fire uker før hovedforhandling. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette i § 46 tredje ledd.

Spekter har spilt inn at det bør presiseres i forarbeidene hva som menes med «særlige tilfeller». Etter departementets syn vil bestemmelsen blant annet kunne være aktuell i situasjoner hvor det foreligger en hastesak og hvor begge partene samtykker til partshjelp. Det vil uansett være opp til retten om partshjelp skal tillates, jf. ordlyden om at det «kan» tillates partshjelp.

4.7 Frist for domsavsigelse

4.7.1 Gjeldende rett

Etter arbeidstvistloven § 56 andre ledd skal dom avsies snarest mulig etter at saksbehandlingen er avsluttet, og senest fire uker etter at hovedforhandlingen er avsluttet. Andre punktum åpner for at domsavsigelsen kan skje senere når saken er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å overholde fristen. Ved overskridelse av fristen skal årsaken oppgis i dommen.

4.7.2 Høringsforslaget

I høringen foreslo departement å justere ordlyden for å fange opp andre særlige tilfeller hvor det ikke er mulig å avsi dom innen fire uker. Det kan for eksempel fra tid til annen være vanskelig å finne et tidspunkt for domsavsigelse som passer for sju dommere, hvorav fem ikke er fast tilknyttet Arbeidsretten.

Det ble foreslått et nytt andre punktum i § 56 andre ledd slik: «Når saken er så arbeidskrevende eller særlige omstendigheter gjør at det ikke er mulig å overholde fristen, kan domsavsigelse skje senere.».

4.7.3 Høringsuttalelsene

Høringsinstansene har ingen innvendinger til forslaget.

4.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering er det behov for å justere unntaket fra fireukersfristen for domsavsigelse, slik at det dekker Arbeidsrettens praktiske situasjon bedre.

Det følger av bestemmelsen i arbeidstvistloven § 56 at dom skal avsies senest fire uker etter avslutning av hovedforhandling, med mindre saken er «så arbeidskrevende» at det ikke er mulig å overholde fristen. Kriteriet er det samme som etter tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Ifølge Arbeidsretten er det i alminnelighet ikke noe problem å overholde fristen i § 56. Det er imidlertid ikke bare i «arbeidskrevende» saker at det kan ta lenger tid enn fire uker å få avsagt dom. Ifølge Arbeidsretten kan det for eksempel fra tid til annen være vanskelig å finne et tidspunkt for domsavsigelse som passer for sju dommere, hvorav fem ikke er fast tilknyttet Arbeidsretten.

Departementet foreslår derfor en endring i bestemmelsen i § 56 andre ledd slik at det åpnes for unntak fra fireukersfristen for domsavsigelse dersom særlige omstendigheter gjør at det ikke er mulig å overholde fristen.

4.8 Virkninger av rettens avgjørelser. Rettsmidler

4.8.1 Gjeldende rett

Hovedregelen er at Arbeidsrettens dommer og kjennelser er endelige og ikke kan ankes. Dette fremgår av § 58 femte ledd første punktum. Kjennelse som avviser en sak fra Arbeidsretten, kan likevel ankes til Høyesterett, jf. § 58 første ledd. En dom kan også ankes til Høyesterett til oppheving på det grunnlag at saken ikke hører under Arbeidsrettens domsmyndighet, jf. bestemmelsens femte ledd. Videre kan den som ikke er part, anke en kjennelse eller beslutning som pålegger vedkommende plikter eller ilegger straffe- eller omkostningsansvar. Partene kan anke kjennelser som ilegger dem selv straff- og omkostningsansvar etter §§ 60 og 62. Dette følger av § 58 andre ledd. Tredje ledd omhandler blant annet ankefrister.

Fjerde ledd har bestemmelser om behandlingen av anken. Det følger blant annet av disse at anken og rettens dokumenter umiddelbart skal sendes til Høyesterett.

4.8.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det foreslått å klargjøre ankereglene i § 58, samt å gi bestemmelsen en mer pedagogisk oppbygning. Arbeidsretten hadde blant annet pekt på at § 58 fjerde ledd tilsynelatende avviker fra de alminnelige prosessuelle reglene. Dersom det erklæres anke, skal ankeerklæringen «uten opphold» sendes Høyesterett sammen med «de nødvendige dokumenter og utskrifter». Det ble foreslått at bestemmelsen erstattes med en henvisning til reglene i tvisteloven kapittel 30, som igjen henviser til kapittel 29. Etter tvisteloven kapittel 29 skal anken forberedes av den domstol som har avsagt den angrepne avgjørelse. Dette er også i samsvar med Arbeidsrettens praksis.

Med bakgrunn i innspill fra Arbeidsretten, foreslo departementet også å gi § 58 en mer pedagogisk oppbygning. Hovedregelen om at det ikke gjelder ankerett for Arbeidsrettens dommer og kjennelser, finner man først i femte ledd. Hovedregelen ble foreslått tatt inn i § 58 første ledd, mens unntak fra hovedregelen kom i andre ledd. Tredje ledd omhandler reglene om ankerett i særskilte tilfeller.

4.8.3 Høringsuttalelsene

Det er bred tilslutning til forslaget blant høringsinstansene. Arbeidsretten peker i sin høringsuttalelse på at reglene om anke rent systematisk bør plasseres etter bestemmelsen om sakskostnader, fordi ankereglene også regulerer i hvilken grad kostnadsavgjørelser kan ankes. Arbeidsretten viser også til at gjeldende § 58 om anke har regler både om når rettens avgjørelser er tvangskraftige og om rettsmidler, og peker på at det er en mulighet å flytte bestemmelsen om tvangskraft til bestemmelsen om rettens avgjørelser.

4.8.4 Departementets vurderinger og forslag

Bestemmelsen i § 58 fjerde ledd gir blant annet inntrykk av at anken og sakens dokumenter umiddelbart skal sendes til Høyesterett. Etter tvisteloven kapittel 29 skal anken forberedes av den domstol som har avsagt den angrepne avgjørelse, noe som etter departementets syn fremstår som en rasjonell saksforberedelse, og som også er i samsvar med det som har vært Arbeidsrettens praksis i flere saker.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve bestemmelsen i § 58 fjerde ledd slik at Arbeidsretten kan følge reglene i tvisteloven så langt de passer. Dette vil nå følge av den generelle henvisningen i § 34 siste ledd.

Departementet foreslår også at § 58 får en mer pedagogisk oppbygging. Hovedregelen om at det ikke gjelder ankerett for Arbeidsrettens dommer og kjennelser finner man først i femte ledd første punktum. Fra denne hovedregelen finner man unntak dels i første og andre ledd og dels i femte ledd andre punktum. Etter departementets vurdering vil bestemmelsen være lettere tilgjengelig om hovedregelen blir inntatt som første ledd, og unntakene i de påfølgende leddene.

Med bakgrunn i innspill fra Arbeidsretten, foreslår departementet også at reglene om anke rent systematisk plasseres etter bestemmelsen om sakskostnader. Dette innebærer altså at § 58 skal ha reglene om sakskostnader og § 59 reglene om anke.

Departementet viser videre til at gjeldende arbeidstvistlov § 58 har regler både om når rettens avgjørelser er tvangskraftige og om rettsmidler. Det kan være hensiktsmessig at dette tydeliggjøres. Det foreslås derfor at § 59 får overskriften Virkninger av rettens avgjørelser. Rettsmidler.

Hvis Arbeidsretten i sin domsslutning har fastslått en bestemt forståelse av en tariffavtale, gjelder denne forståelsen også for enhver arbeidsavtale som bygger på tariffavtalen. Bestemmelsen som fastslår dette er i dag inntatt i § 34 andre ledd. Departementet finner det naturlig å flytte denne bestemmelsen til § 59. Dermed vil første og andre ledd i ny § 59 gjelde virkningen av Arbeidsrettens avgjørelser, mens de videre leddene i § 59 gjelder rettsmidler.

4.9 Sakskostnader

4.9.1 Gjeldende rett

Arbeidstvistloven § 59 har bestemmelser om sakskostnader i saker for Arbeidsretten. Hovedregelen er at det ikke tilkjennes sakskostnader. I særlige tilfeller kan en eller begge parter bli pålagt å dekke statens utgifter til rettssak, jf. andre ledd. Når særlige grunner taler for det, kan retten tilkjenne en part som har vunnet en sak, erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tredje ledd. Blir en sak hevet som forlikt, avgjøres spørsmålet om sakskostnader etter rettens skjønn, dersom en av partene krever det.

4.9.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet en omredigering av § 59 for å få en mer logisk oppbygging av bestemmelsen. Dette er i tråd med innspill fra Arbeidsretten. Gjeldende § 59 tredje ledd ble tatt inn i første ledd, gjeldende fjerde ledd i nytt andre ledd og gjeldende andre ledd i nytt tredje ledd.

4.9.3 Høringsuttalelsene

Det var bred tilslutning blant høringsinstansene til forslaget til omredigering av bestemmelsen om sakskostnader. Arbeidsretten pekte på at reglene om anke rent systematisk bør plasseres etter reglene om sakskostnader, se nærmere i punkt 4.8.

4.9.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår en omredigering av § 59 for å oppnå en mer logisk rekkefølge i bestemmelsen. Det er bred støtte blant høringsinstansene til forslaget. I tråd med innspill fra Arbeidsretten foreslår departementet også at reglene om sakskostnader flyttes foran reglene om anke, det vil si til § 58.