3 Gjeldende rett

Etter norsk lov og internasjonal rett er det som hovedregel den som er ansvarlig for ulovlig forurensning eller ulovlig forsøpling som skal bære det økonomiske ansvaret for kostnadene som oppstår. Det er også et grunnleggende prinsipp i norsk erstatningsrett at skadelidte skal ha full erstatning.

Ved forurensninger fra skip, vil imidlertid reder ofte ha adgang til å begrense sitt maksimale økonomiske ansvar for nærmere angitte krav, blant annet ved opprydningstiltak etter en sjøulykke, jf. lov om sjøfarten av 24. juni 1994 nr. 39 (sjøloven). Reglene om ansvarsbegrensning er således et unntak fra de ovennevnte prinsippene om at forurenser betaler og at skadelidte skal ha full erstatning.

Det offentliges krav på avsavnsrente der forurensningsmyndigheten iverksetter tiltak på vegne av den ansvarlige er ikke regulert i lov i dag.

Nyere rettspraksis har ved flere anledninger lagt til grunn at det ikke er nødvendig med særskilt lovhjemmel for å kunne kreve avsavnsrente, jf. blant annet Rt. 2002 s. 71. Den skadelidtes krav på avsavnsrente må derfor vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle etter alminnelige erstatningsrettslige regler, hvor et relevant moment blant annet vil være tiden som har gått før oppgjør finner sted jf. Rt. 2014 s. 501.

Det fremkommer ikke klart av rettspraksis hvilken rentesats som skal legges til grunn dersom man har krav på avsavnsrente. Dette illustreres i Full City-saken. Lagmannsretten uttalte at de «i mangel av andre holdepunkter», fant det naturlig å sette en «normalpris» på penger med utgangspunkt i bankenes innskuddsrenter.