6 Departementets vurdering

6.1 Lovhjemmel om avsavnsrente

Som det fremkommer over, har Assuranseforeningen Gard flere innvendinger til forslaget. Til dette vil departementet innledningsvis påpeke at utgangspunktet er at reder kan begrense sitt ansvar, samtidig som skadelidte og staten har krav på full erstatning. Dette fremkommer i forurensningsloven § 2 nr. 5, og er også presisert for så vidt gjelder begrensningsbeløpene i sjøloven, se f.eks. Ot.prp. nr. 79 (2004–2005) side 23 flg. Hva som er det offentliges konkrete tap ved å ikke kunne disponere over pengene er ofte utfordrende å dokumentere i det konkrete tilfellet, og det er av den grunn behov for å lovfeste generelle regler om dette. Det er også grunn til å bemerke at en avsavnsrente i praksis blir begrenset. Dette skyldes at det kun er blitt beregnet rente på de begrensede fordringer.

Ansvarlig forurenser har både en rett og en plikt til å gjennomføre tiltak selv. Dersom den ansvarlige ikke utfører nødvendige tiltak, men overlater dette til forurensningsmyndigheten, bør likviditetstapet etter departementets syn kompenseres.

Det er videre etter departementets syn liten risiko for at lovregulering av avsavnsrenter vil medføre at det i fremtidige opprydningsaksjoner forsøkes å få fastsatt ansvarsgrenser utenfor Norge. Allerede i dag har Norge vesentlig høyere ansvarsgrenser for forurensningsskader enn de fleste andre land. Det er også allerede lagt til grunn i rettspraksis at det kan kreves avsavnsrenter for perioden før forsinkelsesrenter påløper. Forurensningsmyndigheten skal ha kompensasjon for sitt tap, og den renten som foreslås medfører etter departementets syn ikke at forurensningsmyndigheten får overkompensasjon.

Til bemerkningen om at lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til forvaltningens tidsbruk vil departementet bemerke at slike saker ofte er komplekse, omfattende og ressurskrevende.

På bakgrunn av høringsinnspill om at den foreslåtte bestemmelsen bør være en kan-regel istedenfor en skal-regel, har departementet endret forslaget slik at det nå står at det «kan» kreves avsavnsrente frem til forsinkelsesrenten begynner å løpe. Den klare hovedregelen er at avsavnrenter bør kreves. I enkelte situasjoner vil det likevel ikke være hensiktsmessig å kreve denne type renter, for eksempel når det har gått svært kort tid fra utgiftene påløp til betingelsene for forsinkelsesrenter er oppfylt.

På bakgrunn av innspill fra Finansdepartementet foreslår departementet at begrepet «Norges Banks pengemarkedsrente» erstattes med «pengemarkedsrente».

Flere høringsinstanser påpeker at forslaget, slik det er formulert i høringsnotatet, medfører at dagens andre ledd i forurensningsloven § 76 utgår. Departementet bemerker at det ikke er hensikten med forslaget. Forslaget innebærer at et nytt andre ledd settes inn, og at de eksisterende leddene blir flyttet nedover i bestemmelsen.

Avsavnsrenter kan kreves fra det tidspunktet kostnadene påløper. I situasjoner hvor et stort antall utlegg er pådratt på ulike tidspunkt, kan det likevel kunne være praktisk for kravshaver å legge til grunn et beløp akkumulert over noe tid før det beregnes avsavnsrente.

6.2 Rentesats

Som det fremkommer over mener Advokatforeningen, Assuranseforeningen Gard, Cefor, Norges Rederiforbund og Norsk Skipsmegleforbund at den foreslåtte rentesatsen er for høy. Finansdepartementet mener derimot at rentesatsen trolig bør være noe høyere enn fire prosent.

Etter departementets syn er det viktig at renten settes på et nivå som gjør at ansvarlig forurenser ikke får noen rentefordel ved å usette tilbakebetalingen for det arbeidet forurensningsmyndigheten har utført på forurensers vegne. En rente tilsvarende gjennomsnittlig innskuddsrente vil kunne medføre at ansvarlig forurenser ikke har noe incentiv til å bidra under aksjonen. Incentivet vil snarere ligge i å la forurensningsmyndigheten ta arbeidet, og avvente tilbakebetaling. Låntagers kredittrisiko og normale (markedsmessige) lånekostnader må derfor legges til grunn ved fastsettelse av rentenivået. Denne renten gjør at forurensningsmyndigheten får dekket alle kostnader, inklusive risikoen forurensningsmyndigheten tar på seg ved å legge ut for utgifter som forurenser plikter å dekke. Forurensningsmyndighetens utlegg tilsvarer her å gi et usikret lån til forurenser.

Full City-saken illustrerer at det kan være utfordrende å føre bevis for hva som er statens faktiske rentetap. I denne dommen ble «normalprisen» på penger, med utgangspunkt i bankenes innskuddsrenter, benyttet som rentesats i mangel av andre holdepunkter. En lovregulering av rentesats vil derfor både være prosessbesparende og gi bedre forutberegnelighet for partene.

Resultatet av dommen i Full City-saken er, etter departementets vurdering, at staten i denne saken fikk en underdekning på avsavnsrenter og at ansvarlig forurenser har fått en tilsvarende rentefordel ved å kun betale en rente på 2,5 %. Dette er ikke i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. I fremtidige saker bør det derfor sikres en mer reell dekning av rentetapet.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at pengemarkedsrenten tillagt fire prosent benyttes som rentesats.