3 Gjeldende rett – lovgrunnlag
3.1 Kommuneloven
Etter kommuneloven § 3-1 tredje ledd skal «Vedtak om endring av kommunenavn fattes av Kongen.» Det følger av fjerde ledd at «Fylkeskommunen skal ha samme navn som fylket.» En endring av navnet til en eller flere fylkeskommuner forutsetter derfor at det administrative inndelingsnavnet for vedkommende fylke også blir endret. Vedtak om nye fylkesnavn er regulert i lov 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) § 29.
Ordlyden i kommuneloven § 3-1 er nesten identisk med § 3 nr. 1-4 i kommuneloven av 1992. Det følger av Prop. 46 L (2017–2018), kapittel 3 Kommuneinndeling og kommunenavn mv. på s. 356 at bestemmelsen viderefører reglene i kommuneloven 1992. Når det gjelder samiske navn, heter det i Ot.prp. nr. 42 (1991–92) følgende:
«Bestemmelsen innebærer ingen endring i gjeldende praksis om at det i alminnelighet søkes unngått å gi en kommune et dobbeltnavn, med mindre det gjelder kommuner med stor samisk befolkning. I de sistnevnte tilfelle vil det være kurant at kommunen får dobbeltnavn norsk/samisk.»
3.2 Inndelingsloven
Inndelingsloven § 29 slår fast fylkesinndelingen og fylkesnavnene. Bestemmelsen kom inn i inndelingsloven ved Stortingets vedtak 11. juni 2018, og var en videreføring av den tilsvarende reguleringen i den tidligere bispedømme- og fylkesloven. Inndelingsloven § 29 nr. 10 slår fast at navnet på Nordland fylke er Nordland.
3.3 Grunnloven
Samenes rettigheter kommer til uttrykk i Grunnloven § 108, som har følgende ordlyd:
«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i Grunnloven § 110 a. I Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven beskriver utvalget på side 215 betydningen av bestemmelsen slik:
«Selv om Grunnloven § 110a først og fremst retter seg mot regjering og Storting, kan prinsippet som kommer til uttrykk i bestemmelsen, få betydning ved tolkningen av lover og ved anvendelse av sedvanerettslige regler, for eksempel som en retningsgivende bestemmelse for forvaltningens skjønnsutøvelse.»
Fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsorganer som utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov. De er ikke underlagt statlige organer, kun Stortinget som lovgiver og bevilgningsmyndighet, så lenge ikke andre underordningsforhold følger av lov. Regjeringen og departementene har således ingen generell styrings-, instruksjons-eller overprøvingsmyndighet over fylkeskommunene. Det kommunale selvstyret ble grunnlovfestet i 2016, og i 2018 presisert i kommuneloven § 2-1.
Grunnloven § 49 andre ledd lyder:
«Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov. Grunnloven § 108 etablerer en plikt for statlige myndigheter til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
3.4 Sameloven
Etter lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 1-1 skal forholdene legges til rette for at den samiske folkegruppen i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Etter sameloven § 1-5 er samisk og norsk likeverdige språk, og samisk og norsk skal være likestilte språk etter bestemmelsene i sameloven kapittel 3. Hovedhensikten med flerspråklige kommunenavn er å likestille navneformene.
Lovens kapittel 3 har bestemmelser om samisk språk. § 3-1 gir Kongen fullmakt til ved forskrift å fastsette hvilke kommuner som skal inngå i forvaltningsområdet for samisk språk etter loven. Etter forskrift av 17. juni 2005 nr. 657 om forvaltningsområdet for samisk språk § 1 omfatter i dag forvaltningsområdet kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana, Kåfjord, Lavangen og Tjeldsund i Troms og Finnmark fylke, kommunene Hamarøy og Hattfjelldal i Nordland fylke og kommunene Røyrvik, Røros og Snåsa i Trøndelag fylke. Innenfor dette området er befolkningen sikret utvidet rett til bruk av samisk overfor offentlige organer, jf. § 3-3. Etter § 3-2 første ledd skal lover og forskrifter av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen oversettes til samisk. Kunngjøringer fra offentlige organ som særlig retter seg mot hele eller deler av den samiske befolkningen i forvaltningsområdet, skal skje både på samisk og norsk, jf. § 3-2 andre ledd.
Sameloven har ikke direkte betydning for spørsmålet om to- eller trespråklige navn på fylkeskommuner, men lovens formålsbestemmelse og Norges internasjonale forpliktelser gjennom folkeretten kan likevel sies å gi støtte til en slik løsning.
3.5 Stedsnavnloven
Formålet med lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova) er «å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna», jf. § 1 første ledd. Loven skal videre sikre hensynet til samiske og kvenske stedsnavn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtaler og konvensjoner, jf. § 1 andre ledd.
Loven gjelder når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsette stedsnavn eller skrivemåten av disse, eller bruke dem i tjenesten. Loven gjelder også bruk av stedsnavn i selskap som det offentlige eier fullt ut, og i læremidler som skal brukes i skolen, jf. § 1 tredje ledd.
I lovens § 2 bokstav a er stedsnavn definert som «namn på terrengformasjonar som fjell og vatn, kulturformasjonar som gardsområde, gardsbruk, vegar og bruer, administrative område som kommunar og sokn, institusjonar og adresser». Administrative enheter som kommuner og fylkeskommuner regnes derfor som navneobjekter etter loven.
Når skrivemåten av et stedsnavn er fastsatt etter stedsnavnloven og ført inn i stedsnavnregisteret, skal det brukes av eget tiltak av det offentlige, jf. § 11 og § 1 tredje ledd. Det følger av § 11 andre ledd at «Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.»
Når det foreligger en offisiell samisk eller kvensk versjon av fylkeskommunenavnet, taler dette for at det er et navn som benyttes på stedet, og at det foreligger en plikt til å benytte dette navnet parallelt med det norske navnet.
Der det av praktiske grunner er særskilt vanskelig å bruke flere navn, skal det i valget mellom norsk, samisk og kvensk legges vekt på hvilket navn som har lengst tradisjon og er best kjent på stedet. Det norske navnet trenger ikke å være med «dersom det er ei lydleg tilpassa form av det samiske eller kvenske namnet, skil seg lite frå det og ikkje er i vanleg bruk i den norske forma», jf. forskrift 23. mai 2017 nr. 638 om stadnamn § 7 fjerde ledd. Om rekkefølgen for flerspråklige navn heter det følgende i forskriften § 7 tredje ledd:
«På skilt eller på kart o.l. der det blir brukt meir enn eitt namn, skal vedtaksorganet fastsetje rekkefølgja av namna. Ved fastsetjing av rekkjefølgja skal ein ta omsyn til språkbruken på staden. I forvaltningsområdet for samisk språk skal rekkefølgja vere samisk, norsk, kvensk.»
3.6 Internasjonale forpliktelser
Samene har status som urfolk i Norge. Norges internasjonale forpliktelser på området følger særlig av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artikkel 27, som sikrer urfolk retten til å bruke sitt eget språk, ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som inneholder regler til vern om urfolks språk, og artikkel 10 om forvaltningsmyndigheter og offentlige tjenester i Den europeiske pakt for regions- og minoritetsspråk.
Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999, og denne er en del av grunnlaget for politikken regjeringen fører overfor denne gruppen. Det daværende Kommunal- og regionaldepartementet lanserte i 2000 St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Her heter det:
«Regjeringa stiller seg bak målsetjinga om at Noreg ikkje bør nøye seg med å leggje seg opp mot minstekrava i dei internasjonale konvensjonane. Når det gjeld minoritetspolitikken, vil regjeringa leggje vekt på dei målsetjingane som er nedfelte i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritear og i Den europeiske pakta om regions- og minoritetsspråk.»
Samisk er omfattet av vernet i de nevnte konvensjonene. Det følger av rammekonvensjonen artikkel 11 nr. 3 at
«I områder som tradisjonelt er bebodd av et betydelig antall personer som tilhører en nasjonal minoritet, skal Partene innenfor rammen av sitt rettssystem, herunder avtaler med andre stater der det er aktuelt, og under hensyn til sine særegne forhold, søke å fremvise tradisjonelle stedsnavn, gatenavn og andre topografiske angivelser beregnet på allmennheten, også på minoritetsspråket når det er tilstrekkelig etterspørsel etter slike angivelser.»
Den europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk del III artikkel 10 har særlige regler om forvaltningsmyndigheter og offentlige tjenester. Det er bare nordsamisk som er omfattet av denne delen av pakten.
Selv om det ikke kan utledes en direkte plikt av folkeretten om tospråklige administrative inndelingsnavn, vil nok en slik løsning for Nordland fylkeskommune kunne sees på som en lojal oppfølging av Norges internasjonale forpliktelser på dette området.
Norge ratifiserte i 2006 UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven, jf. St.prp. nr. 73 (2005–2006). I tilslutningen er stedsnavnloven nevnt som en av lovene som ivaretar forhold som kommer inn under bestemmelsene i konvensjonen. En ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen innebærer ikke at Norge har forpliktet seg til et bestemt nivå for vern av stedsnavnene.