2 Bakgrunnen for lovforslaget

Markaloven ble vedtatt og trådte i kraft i 2009. Loven inneholder i § 11 en bestemmelse om særskilt vern av friluftslivsområder. Vilkåret for slikt vern er at området på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet.

Vernebestemmelsen i markaloven § 11 er svært lik vernebestemmelsen for naturreservat i naturmangfoldloven § 37 i restriksjonsnivå og konsekvens. Drivverdig tømmer er i begge tilfeller normalt den klart viktigste økonomiske verdien som båndlegges.

Ved vern som friluftslivsområde etter markaloven § 11 kan økonomisk tap kreves erstattet «i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger». Terskelen for erstatning ligger høyt, og det skal svært mye til før skogeiere som eier skog som vernes etter denne bestemmelsen vil få erstatning. Ved vern som naturreservat etter naturmangfoldloven § 37 er terskelen for å få erstatning betydelig lavere. Gjennomsnittlig erstatningsutbetaling ved skogvern etter naturmangfoldloven § 37 ligger på ca. 2–2,5 mill. kr. pr. kvadratkilometer produktiv skog.

Klima- og miljødepartementet (daværende Miljøverndepartementet) startet i 2010 en prosess for å verne viktige friluftslivsområder i Marka etter markaloven § 11. Våren 2011 ble kommuner samt marka- og skogeierorganisasjonene invitert til å foreslå områder med særskilt høye kvaliteter for friluftslivet som kunne være aktuelle for vern etter markaloven. Av 174 mottatte forslag plukket Fylkesmannen i Oslo og Akershus ut 32 områder som aktuelle for nærmere kartlegging, i hovedsak basert på en metode utviklet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) (Gundersen et al 2011). Kartleggingen ble ferdigstilt i februar 2012 (SWECO rapport 1-2012). Både områdenes friluftslivsverdier og områdenes verdier for naturmangfold ble kartlagt. Kartleggingen viste at mange av områdene skårer høyt på begge grunnlag.

I forkant av den formelle oppstarten av verneplanprosessen varslet skogeierne og deres organisasjoner at de ville motsette seg en verneprosess hvor skogverdiene ikke ville bli erstattet. I mai 2012 meldte Fylkesmannen i Oslo og Akershus oppstart av verneplanprosess etter markaloven § 11 for 28 områder. Det ble i oppstartmeldingen understreket at områder med betydelige naturverdier kunne vernes som naturreservat gjennom frivillig skogvern etter naturmangfoldloven § 37, dersom private grunneiere ønsket det. På bakgrunn av dette meldte Fylkesmannen 21.februar 2014 oppstart av verneplanarbeid etter naturmangfoldloven § 37 for 18 av de 28 områdene.

Høsten 2013 ble det fattet vernevedtak etter markaloven § 11 for fire områder: Skjennungsåsen, Godbekken, Hauktjern og Spinneren, alle i Oslo kommune og i all hovedsak eid av kommunen. Det samlede arealet av de fire områdene er på ca. 8840 dekar.

20. mars 2015 ble ni områder i Marka vernet som naturreservat etter naturmangfoldloven. Åtte av de ni områdene inngår i de 18 områdene der det ble meldt oppstart av verneplanarbeid etter naturmangfoldloven 21. februar 2014, og er dermed også blant de 28 områdene der det ble startet verneplanprosess etter markaloven i mai 2012. For disse ni områdene ble det foretatt betydelige tilpasninger av vernebestemmelsene av hensyn til idrett og friluftsliv. Idrettsorganisasjonene og delvis friluftslivsorganisasjonene har vært kritiske til bruk av naturreservat som verneform for områder i Oslomarka, spesielt for områder som opprinnelig var kartlagt som aktuelle for vern som friluftslivsområde. Hovedsakelig skyldes dette frykt for unødvendig strenge restriksjoner på idretts- og friluftsaktiviteter i områdene. Organisasjonene har etterlyst en endret erstatningsregel for markaloven § 11, for at det skal bli enklere å verne områder med hjemmel i denne bestemmelsen.