3 Gjeldende rett

Ved vern som friluftslivsområde etter markaloven § 11 kan økonomisk tap kreves erstattet «i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger». Dette er en henvisning til erstatningsregelen for rådighetsreguleringer som er utviklet gjennom rettspraksis. Terskelen for erstatning ligger høyt. Høyesteretts standpunkt har vært at enhver må finne seg i de rådighetsreguleringer som er nødvendige av samfunnshensyn, uten at man tilkjennes erstatning. Unntak gjøres bare for spesielle tilfeller der det vil være sterkt urimelig om erstatning ikke tilstås. Denne erstatningsregelen er hovedregelen om erstatning ved rådighetsreguleringer i norsk rett.

Ved vern av skog etter naturmangfoldloven har grunneier etter naturmangfoldloven § 50 et sterkere krav på erstatning fra staten enn det som gjelder etter den forannevnte hovedregelen ved rådighetsreguleringer. Hvis vernet medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk gis det full erstatning fra staten, i samsvar med utmålingsreglene som gjelder for erstatning ved ekspropriasjon. Denne erstatningsregelen kom inn i den nå opphevede naturvernloven av 1970 etter en lovendring i 1985, ut fra det synspunkt at vern som naturreservat i praksis vil forhindre enhver økonomisk utnyttelse av området. Regelen ble videreført i naturmangfoldloven, og utvidet til å gjelde nasjonalparker og landskapsvernområder ut fra hensynet til likebehandling av sammenlignbare tilfeller, dvs. at erstatningsregelen tar utgangspunkt i restriksjoner på igangværende bruk og ikke skiller mellom vernekategorier.

Erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 50 utgjør et særskilt unntak fra hovedregelen i norsk rett om erstatning ved rådighetsreguleringer.