6 Departementets vurderinger

6.1 Høringsforslaget

Departementet foreslo å forlenge virketiden for de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat i lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) kapittel 4A, slik at det også etter 1. juli 2022 vil være mulig å oppstille krav om slik dokumentasjon.

I tillegg foreslo departementet endringer i smittevernloven § 4A-2 om bruk av koronasertifikat. Formålet med endringen er å tydeliggjøre at forskriftshjemmelen i § 4A-2 andre ledd bare knytter seg til bruk av koronasertifikat som dokumentasjon, slik at bestemmelsen verken gir hjemmel for eller begrenser adgangen til å fastsette differensierte smitteverntiltak. Differensiering av smitteverntiltak basert på den enkeltes vaksinasjonsstatus, gjennomgått sykdom eller testresultat må vurderes ut ifra smittevernlovens regler om de ulike smitteverntiltakene, og lovens grunnleggende krav om forholdsmessighet mv. Departementet foreslo ikke endringer i smittevernlovens bestemmelser om smitteverntiltak, herunder adgangen til å differensiere.

Høringsnotatet omtalte også rettslige rammer for differensierte smitteverntiltak, samt enkelte generelle betraktninger knyttet til eventuelle fremtidige behov for vurderinger på ulike områder, uavhengig av dagens smittesituasjon, blant annet forholdet til barn og unge under 16 år, bruk på serveringssteder, på arrangementer og bruk i arbeidsforhold. Selve lovforslaget knyttet seg imidlertid bare til koronasertifikat som dokumentasjon.

6.2 Høringsinstansenes syn

Helsedirektoratet støtter forslaget om forlengelse av virketiden for de midlertidige bestemmelsene og justeringen av ordlyden slik at det er tydelig hjemmel til bruk av koronasertifikat som dokumentasjon, mens smitteverntiltak må fastsettes med hjemmel i lovens øvrige bestemmelser. Helsedirektoratet mener videre at beredskapshensyn taler for at det fortsatt bør være en mulighet til å bruke koronasertifikat som dokumentasjon på den enkeltes immunstatus, både for tiltak innenlands og ved innreise til Norge. Direktoratet påpeker at koronasertifikat er et tiltak som har vært brukt i innreisekjeden og fortsatt kan være viktig dokumentasjon for personer som reiser til utlandet. Koronasertifikat har også vært i bruk innenlands ved at det har gitt adgang til å samle et større antall mennesker enn det ellers har vært tillatt.

Folkehelseinstituttet støtter forslaget om å forlenge virketiden for de midlertidige bestemmelsene, men anbefaler samtidig at Norge forsøker å bidra til at internasjonal bruk av koronadokumentasjon begrenses og helst avvikles snarest mulig. Folkehelseinstituttet påpeker at det i dagens situasjon er liten smittevernfaglig nytteverdi i å bruke koronasertifikatet, både innenlands og internasjonalt. Folkehelseinstituttet uttaler at fremtidig nytte ved innenlands bruk av koronasertifikat vil avhenge av flere faktorer i epidemiens utvikling, men at det er vanskelig å se at vi for dette viruset og dets vaksiner vil komme i en situasjon hvor det er gode smittevernfaglige argumenter for differensierte smitteverntiltak basert på vaksinasjonsstatus. Siden situasjonen er uforutsigbar og man enn så lenge ser ut til å videreføre et europeisk koronasertifikat, kan det være argumenter for å forlenge § 4A-2 av beredskapshensyn og at de rettslige rammene for bruk av koronasertifikat tydeliggjøres. Så lenge EU-forordningene gjelder, er Folkehelseinstituttet enig i at personer i Norge som har rett til dette, skal kunne dokumentere vaksinasjons- og teststatus i tråd med et felles europeisk teknisk rammeverk.

Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet støtter departementets forslag om forlengelse, samt presiseringen foreslått i smittevernloven § 4A-2 andre ledd. Politidirektoratet uttaler at forlengelse av reglenes virketid, ut ifra beredskapshensyn anses å være hensiktsmessig, da endringer i smittesituasjonen vil kunne medføre et behov for bruk av koronasertifikat også etter den 1. juli 2022.

Datatilsynet fremhever at det ikke er selve hjemmelen for et koronasertifikat, men reguleringen av bruksområdet som i størst grad vil kunne utfordre sentrale menneskerettigheter, herunder retten til privatliv, bevegelses- og forsamlingsfrihet og vern mot diskriminering. De menneskerettslige problemstillingene som kan oppstå dersom et koronasertifikat skal brukes til å differensiere mellom ulike persongrupper, mener tilsynet må tas på alvor. Datatilsynet legger til grunn til at bruk av koronasertifikat som verktøy for differensiering av smitteverntiltak vil avhenge av smittevernfaglige vurderinger, et fagfelt som ligger utenfor Datatilsynets kompetanse- og myndighetsområde.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) vurderer høringsnotater i lys av de rettslige rammene og føringene som følger av myndighetenes menneskerettslige forpliktelser etter Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og andre internasjonale konvensjoner. Om menneskerettslige sider knyttet til den midlertidige loven, viser NIM til tidligere høringsinnspill, jf. høringsuttalelse 12. mai 2021, om midlertidige endringer i smittevernloven. NIM viser til at de har mottatt flere henvendelser av personer som er bekymret for at dette forslaget vil endre vilkårene for å iverksette smitteverntiltak. Antallet høringssvar som er registrert, viser at flere er bekymret for at grunnleggende rettigheter utfordres ved dette forslaget. NIM uttaler:

«Departementet har ikke gjennom dette forslaget foreslått endringer i vilkårene for å iverksette smitteverntiltak, ettersom hjemmelen som foreslås videreført ikke i seg selv gir adgang til å iverksette smitteverntiltak eller distingvere mellom dem. Forslaget legger opp til å videreføre systemet for sikker og verifisert dokumentasjon av vaksinasjonsstatus, immunitet eller testresultat. Forslaget drøfter riktignok hvilke tilfeller og på hvilke områder som kan påvirkes ved differensierte smitteverntiltak, men det rettslige grunnlaget for slike tiltak fremgår i de øvrige bestemmelsene i smittevernloven.»

NIM uttaler at spørsmålet om i hvilke tilfeller det kan gjøres unntak fra ulike restriksjoner på grunnlag av vaksine eller teststatus kan reise spørsmål som det er viktig at adresseres prinsipielt. NIM forutsetter at dersom det skulle bli aktuelt å ha forskjellige smitteverntiltak for ulike grupper, vil dette bli gjenstand for en ny høring ettersom det kan reise både etiske, politiske og menneskerettslige spørsmål av stor betydning for enhver.

Når det gjelder den konkrete varigheten av de midlertidige reglene om koronasertifikat, vil NIM bemerke at dette i stor grad beror på smittevernfaglige vurderinger, og NIM har ikke grunnlag for å uttale seg om det smittevernfaglige behovet for forlengelse. Det er avgjørende at departementet legger til grunn den kunnskapen som er tilgjengelig og vurderingene som gis av fagetatene.

KS støtter den foreslåtte endringen av ordlyden, men mener en forlengelse bør begrenses til seks måneder. KS ber i tillegg departementet vurdere nærmere hvorvidt det er heldig å unnta brudd på bestemmelsene om koronasertifikat, herunder brudd på forbudet mot forskjellsbehandling, fra sanksjonering, slik det fremgår av § 8-1 tredje ledd.

Fredrikstad kommune og Stavanger kommune støtter forslaget om forlengelse av reglene om koronasertifikat fram til 1. juli 2023. Fredrikstad kommune påpeker at å ha tilgang til koronasertifikat oppleves ikke, i samme grad som tidligere, «urettferdig» ut fra om den enkelte var tilbudt vaksinasjon eller ikke. Bruk av koronasertifikat, som erstatning for mer inngripende smitteverntiltak, kan medføre at befolkningen opplever en mer normal hverdag. Forlengelse av reglene om koronasertifikat vil også sikre at reisende fortsatt kan bruke sitt sertifikat innenfor EØS-området. Stavanger kommune viser til at erfaringen med covid-19 så langt er at pandemien er uforutsigbar. Det kan komme nye smittebølger, i verste fall med farligere varianter. Dette kan på ny aktualisere behovet for koronasertifikat. Stavanger kommune mener derfor det er gode grunner for en forlengelse som foreslått i høringen. Også Samnanger kommune uttaler at reglene om koronasertifikat bør bli forlenget.

Lindesnes kommune mener kombinasjonen av at det er meget god vaksinasjonsdekning og en høy prosentandel av befolkningen som har gjennomgått covid-19, gjør at behovet for å ta i bruk smitteverntiltak som skiller persongrupper i det videre synes lite sannsynlig. Lindesnes kommune ser derfor ikke behovet for videreføring av ordningen av den grunn. For den enkelte borger er det imidlertid en fordel å kunne dokumentere vaksinestatus og eventuell smittestatus ved reiser til utlandet. Dette kan koronasertifikatet være et tjenlig redskap for. Av den grunn ønsker Lindesnes kommune reglene videreført.

Bergen kommune mener det skal mye til for at gjeninnføring av tiltak vil være forholdsmessig og at hjemmelen for innenlands bruk av koronasertifikat ikke bør forlenges. Bergen kommune mener at behovet for å gjeninnføre inngripende tiltak på de områdene et koronasertifikat er aktuelt å benytte, er lite sannsynlig ettersom befolkningen er godt beskyttet gjennom vaksinering, og at det skal stadig mer til for at gjeninnføring av tiltak vil være forholdsmessig. Siden koronasertifikat også kan utstedes på grunnlag av negativ test med krav om at testen er tatt i helse- og omsorgstjenesten og at prøvesvaret er registrert i MSIS, vil fortsatt innenlands bruk av koronasertifikat forutsette en kapasitet for testing i kommunal regi langt ut over det som er medisinsk faglig berettiget. Bergen kommune vil også påpeke at krav om fremvisning av helseopplysninger, som fremvisning av koronasertifikat, innebærer en betydelig personvernutfordring.

Helse Sør-Øst RHF mener behovet for en forlengelse er godt begrunnet i høringsnotatet, og støtter intensjonen om en forlengelse som er tilpasset den varighet ordningen med koronasertifikat vil få i EU. Det er viktig at regelverket i Norge fortsatt er tilpasset en felles europeisk ordning som muliggjør dokumentasjon av status for smitte og vaksinering ved passering av våre landegrenser gjennom pandemien.

Helse Sør-Øst RHF mener en eventuell utvidet bruk av koronasertifikat i Norge vil utløse nye problemstillinger, spesielt i lys av at slike sertifikat synes å ha en begrenset effekt på smittespredning ved covid-19 infeksjon, ved reinfeksjon og hos fullvaksinerte. Økt bruk av koronasertifikat innenlands kan medføre en økt etterspørsel etter PCR-undersøkelser, både for å dokumentere aktuell negativ smittestatus og for å dokumentere gjennomgått infeksjon som del av immunitet. PCR-undersøkelser utføres i det alt vesentligste på sykehusenes mikrobiologiske laboratorier, og utgjør en tilleggsoppgave som kommer i konkurranse med pasientrettede kurative oppgaver. Utvidet bruk av koronasertifikat vil kunne øke belastningen på sykehuslaboratoriene og påvirke kapasiteten til å understøtte pasientrettet virksomhet og til å kunne gi raske svar ved smittesporing ved nye smittebølger i Norge.

St. Olavs hospital HF oppfatter høringsnotatet å inneholde en grundig gjennomgang av de midlertidige endringene i smittevernloven. Helseforetaket har ingen merknader til høringsnotatet annet enn at det synes fornuftig ut fra samfunnsperspektiv å forlenge reglene om koronasertifikat. Det synes også riktig å harmonisere nasjonale bestemmelser mot de europeiske bestemmelsene i henhold til EØS-avtalen om EUs koronasertifikat.

LO støtter en forlengelse, men mener at det er viktig at bruken av koronasertifikat må opphøre når smittenivå og vaksinering tilsier at det ikke lenger er behov for å ha restriksjoner for de som ikke er vaksinerte. Når det gjelder en justering av ordlyden i den midlertidige forskriftshjemmelen støtter LO en slik tydeliggjøring.

YS er enig i at koronapandemien ikke kan anses avsluttet 1. juli 2022 og er enig i at det er stor usikkerhet med hensyn til videre utvikling og det er fremdeles fare for at det kan dukke opp nye smittebølger med alvorlige konsekvenser. YS støtter derfor forslaget om forlengelse. YS mener det er fornuftig å koordinere forlengelsen med EUs regler om koronasertifikat. YS-organisasjonen SAFE (Sammenslutningen Av Fagorganiserte i Energisektoren) støtter imidlertid ikke forslaget om forlengelse av reglene.

Selv om pandemien har endret karakter mener Unio at det må tas høyde for en endret smittesituasjon, hvor det kan bli nødvendig å reagere effektivt og gjeninnføre strenge smitteverntiltak. I et beredskapsperspektiv støtter derfor Unio en forlenget virketid for de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat utover 1. juli 2022. Imidlertid er bruk av koronasertifikat et inngripende tiltak overfor befolkningen og vi støtter derfor kun en forlengelse med seks måneder, ikke ett år som departementet forslår.

Akademikerne er på overordnet nivå tilhenger av at man i størst mulig grad forsøker å unngå nasjonale pålegg, og at flest mulig beslutninger knyttet til tiltaksbyrde tas lokalt. Akademikerne avviser ikke bruk av koronasertifikat, men anser det som et lite egnet virkemiddel i arbeidslivet. Når det gjelder forslaget om å videreføre smittevernlovens midlertidige regler om koronasertifikat med et helt år, mener Akademikerne det bør holde med seks måneder. Nåværende midlertidige regler har så langt vært forlenget med seks måneder ad gangen. Slik Akademikerne vurderer det, bør eventuelle fremtidige forlengelser også begrenses til seks måneders-perioder, for å sikre tilstrekkelig hyppig vurdering av om man har et fortsatt behov for en slik hjemmel.

I den grad de gjeldende midlertidige reglene videreføres, er Akademikerne enig i departementets forslag om justering av ordlyden i smittevernloven § 4A-2 for å tydeliggjøre forholdet mellom smitteverntiltak og koronasertifikat som dokumentasjon.

NITO kan ikke se at det er behov for å forlenge bestemmelsene om innenlands bruk av koronasertifikat. NITO mener det ikke er mulig å vurdere spørsmålet om forlengelse av virketiden for koronasertifikat løsrevet fra spørsmålet om smitteverntiltak. Smitteverntiltak som innføres etter smittevernloven § 1-5 kan ikke brukes når det vil være et uforholdsmessig inngrep. NITO anser at differensierte smitteverntiltak vil være uforholdsmessige i en situasjon hvor siktemålet kun er å redusere de uvaksinertes individuelle risiko for smitte. Videre påpekes at det er NITOs erfaring at mange arbeidsgivere i dag, uten lovhjemmel for dette, etterspør koronasertifikat for å kunne differensiere mellom arbeidstakere. Dersom ordningen med innenlands koronasertifikat videreføres, er det en stor risiko for at arbeidsgivere vil etterspørre dette.

Norsk Manuellterapeutforening og Norsk Kiropraktorforening støtter departementets forslag. Norske leger og helsearbeideres fellesforbund (NLHF) avviser all bruk av koronasertifikat.

Advokatforeningen er enig i at de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat kun skal omfatte bruken av koronasertifikat som dokumentasjon. Advokatforeningen mener imidlertid at den foreslåtte lovendringen ikke fremstår som en tydeliggjøring av dokumentasjonsadgangen. Foreningen mener høringsnotatet fremstår som upresist og uklart, ved at notatet gjennomgående problematiserer og blander adgangen til differensierte smitteverntiltak etter lovens kapittel 4 med dokumentasjonsadgangen etter kapittel 4A. Advokatforeningen ber om at en eventuell videreføring av den midlertidige hjemmelen om koronasertifikat i smittevernlovens § 4A-2 beholdes med dagens ordlyd. Advokatforeningen påpeker også at departementet ikke begrunner behovet for å videreføre bestemmelsen med en varighet på 12 måneder fremfor 6 måneder som hittil. Advokatforeningen ber departementet spesielt vurdere tidsperspektivet ved en forlengelse dersom det besluttes å videreføre den midlertidige hjemmelen.

NHO støtter departementets forslag om forlengelse av virketiden for bestemmelsene om koronasertifikat. NHO deler departementets vurdering av at det er viktig å ha beredskap for en mulig endret situasjon. Samtidig vil NHO understreke betydningen av å ta i bruk koronasertifikat dersom smittesituasjonen igjen tilsier det. Det er av stor betydning at alle virkemidler som kan bidra til å opprettholde aktiviteten i samfunnet tas i bruk. Aktivitet er bra for samfunnet, bedriftene og den enkelte, og bidrar til å redusere de økonomiske skadevirkningene av en pandemi.

Rederiforbundet støtter forslaget om å videreføre ordningen med koronasertifikat i den foreslåtte tidsperioden. Forutsetningen må være at ordningen ikke skal ha lengre varighet enn EU-forordning 2021/953 og at den avvikles straks den ikke lenger er relevant eller nyttig for borgerne av hensyn til mobilitet over landegrensene. Rederiforbundet støtter også vurderingen om at det er hensiktsmessig å tydeliggjøre skillet mellom reguleringen av smitteverntiltakene på den ene siden, og regulering av koronasertifikat som dokumentasjon på den andre siden. Endringsforslaget og høringsnotatet tydeliggjør dette skillet.

Nasjonalforeningen for folkehelsen anbefaler å forlenge muligheten til å åpne for bruk av koronasertifikat dersom pandemien igjen skulle bli en svært alvorlig trussel for folkehelsen. Nasjonalforeningen uttaler at utbruddet at covid-19 ikke lengre er å anse som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. I en slik situasjon er det uforholdsmessig med sterke smittevernrestriksjoner og dermed også lite aktuelt å anvende koronasertifikat for å gi unntak fra smittevernrestriksjoner. Generelt mener Nasjonalforeningen for folkehelsen det er problematisk å regulere goder basert på helseinformasjon. I en situasjon med alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom hvor det er behov for smitteverntiltak som har store negative konsekvenser, mener Nasjonalforeningen for folkehelsen likevel at koronasertifikat kan være et aktuelt tiltak. Men bruken av et slikt tiltak må vurderes grundig på bakgrunn av det til enhver tid gjeldende risikobilde. For tiden står vi i en situasjon med en mer smittsom, men mindre farlig, variant av koronaviruset. Det er imidlertid ingen garanti for at vi ikke kan bli utsatt for en mer alvorlig versjon som gjør at strengere tiltak igjen må settes inn. Beredskapen for en slik situasjon, må fortsatt være høy.

Helsepartiet er av den oppfatning at bestemmelsene bør omformuleres i sin helhet og primært reflektere at den tekniske bruken av koronasertifikat er en tilpasning til europeisk standard, med formål å gjøre det mulig for mennesker bosatt i Norge å kunne oppnå nødvendige rettigheter i EU gjennom teknisk gyldig dokumentasjon. Helsepartiet slutter seg til betraktningen i høringssvaret fra Senter for vitenskapsteori, forskere i medisinsk vitenskapsteori, offentlig styring og etikk ved Universitet i Bergen.

Demokratene har avgitt flere separate høringsuttalelser. Alle er imot det de omtaler som ytterligere samfunnsskadelige smitteverntiltak på grunn av koronaviruset. Demokratene uttaler at det er skandaløst at koronasertifikat fortsatt ikke er skrinlagt for evig og alltid. Av uttalelsene følger at vaksinene ikke gir immunitet eller hindrer smitte og at det ikke er en vaksine, men et «medikament som gjør større skade enn nytte». Demokratene uttaler videre at innføring og eventuelt tilhørende tvang/press/diskriminering, er i strid med flere norske lover, FNs menneskerettigheter samt Nurnbergtraktaten.

Et Landsdekkende utvalg av KrF-medlemmer og politikere mener at koronasertifikat representerer et kontrolltiltak og at det på dette grunnlag ikke er ønsket. Utvalget mener at koronasertifikatet bryter med hva et åpent samfunn og demokrati er, med inkludering og tillit som bærende verdier. Utvalget mener politikere i regjeringen og på Stortinget må se hvilke alvorlige problemer et koronasertifikat representerer for ferdsel, tilganger og sosialt samfunnsliv, og følgelig forkaste forlengelse av bestemmelsene. Utvalget mener videre at koronapandemien er på full retur over hele verden og en forlenging vil være misbruk av demokratiet og et tillitsbrudd med befolkningen, også ved å ha det med i lovverket i beredskapsøyemed.

Norges Squash Forbund motsetter seg forlengelse, men mest av alt at myndighetenes kontroll over samfunnet og dets frie borgere forsterkes. Norges Squash Forbund uttaler at endringene som foreslåes gjør at vi kan sammenlignes med nasjoner som vi ikke vil sammenligne oss med. Tvangsvaksinering, forsamlingsforbud, segregering og koronasertifikat hører ikke hjemme i et demokratisk land. Norges Squash Forbund uttaler videre at forsøket på å undergrave Grunnloven og medfødte menneskerettigheter, ikke er noe man endrer på en slik måte som det nå legges opp til. Grunnloven og menneskerettigheter skal «trumfe» alle andre lover. Derfor må dagens midlertidige regler ikke forlenges.

Foreningen Stop Lockdown har benyttet advokat John Christian Elden for å inngi høringssvar. Foreningen uttaler at forslaget ikke bør vedtas. Det gjelder særlig i lys av statens forpliktelser etter Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, samt kravene i nasjonal lovgivning. Foreningen påpeker at tiltak som har blitt iverksatt mot covid-19 har vist seg å være svært inngripende i grunnleggende rettigheter. Videre påpeker foreningen at tiltakene er iverksatt på svakt faglig grunnlag, og har vist seg å bli opprettholdt lenger enn det er grunnlag for. Dette tilsier at man skal være svært tilbakeholden med å godta ytterligere hjemler for inngrep. Foreningen mener også at de foreslåtte tiltakene innebærer at nasjonale myndigheter ikke må foreta sentrale vurderinger av forholdsmessigheten av tiltakene selv. Domstolskontrollen vil være begrenset, og vedtakene vil ikke underlegges samme demokratiske prosess som nasjonale tiltak. Dette tilsier etter Stop Lockdowns syn at det foreslåtte endringene ikke bør aksepteres.

Foreningen Fritt Vaksinevalg ber Stortinget om å si nei til forslaget om innføring av et koronasertifikat, da det ikke er i overensstemmelse med grunnleggende demokratiske prinsipper. De juridiske begrunnelsene som gis, bærer sterkt preg av at det har blitt foretatt en selektiv utvelgelse av rettskilder for å legitimere lovstridige inngrep i borgernes friheter og det legges et rettslig grunnlag som muliggjør et fremtidig regime med detaljovervåking, kontroll med atferdsstyring og segregering av befolkningen.

En gruppe forskere tilknyttet Universitetet i Bergen (Roger Strand, professor dr. scient., Senter for vitenskapsteori og Centre for Cancer Biomarkers, Caroline Engen, postdoktor, PhD, Senter for vitenskapsteori og Neuro-SysMed og lege i spesialisering, Helse Bergen, Jan Reinert Karlsen, førsteamanuensis, PhD, Senter for vitenskapsteori og Neuro-SysMed, Kjetil Rommetveit, førsteamanuensis, PhD. Senter for vitenskapsteori, og Anne Bremer, forsker, PhD, Senter for vitenskapsteori og Centre for Cancer Biomarkers) har avgitt en felles uttalelse, hvor de mener forslaget må trekkes i sin helhet.

Forskergruppen mener blant annet at distinksjon mellom «smitteverntiltak» og «dokumentasjon» er en tendensiøs beskrivelse av saksforholdet. Gruppen uttaler bl.a. at «En riktigere beskrivelse er at koronasertifikatet med den spesifikke informasjonen som det er valgt å inkludere, virker sterkt førende for beslutningssituasjonen når differensierte smitteverntiltak skal utformes». Videre mener gruppen at et koronasertifikat basert på de tre variablene vaksinasjonsstatus, gjennomgått sykdom og teststatus, og ikke noe mer, ikke kan unngå usaklig forskjellsbehandling all den tid beste medisinskfaglige kunnskap er at det fins flere andre determinanter som gir høy prediksjonskraft for det som i høringsnotatet kalles «individuell risiko».

Forskergruppen har vurdert høringsnotatet med særlig fokus på om forlengelse av koronasertifikatordningen er forenlig med smittevernlovens bestemmelse (§ 1-5) om at smitteverntiltak skal være basert i en «klar medisinskfaglig begrunnelse». Forskergruppen tar også stilling til spørsmålet om en forlengelse av ordningen kan bryte med det grunnlovsnedfelte diskrimineringsvernet. Forskergruppen mener en forlengelse av ordningen har så store kunnskapsteoretiske mangler at dette i seg selv er nok til å fraråde den.

En annen forskergruppe (Michael Bretthauer, professor dr. med., Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø, Lise M. Helsingen, førsteamanuensis, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø, Mette Kalager, professor, Universitetet i Oslo, Anna Nylund, professor dr. jur., det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen og Einar Øverenget, professor i filosofi, Høgskolen i Innlandet) uttaler at høringsnotatets utgangspunkt er problematisk fordi det departementet karakteriserer som en videreføring og liten justering av reglene, de facto er en betydelig endring. Denne forskergruppen mener endringen innebærer et brudd med mange av de grunnleggende prinsippene vårt samfunn og helsesystem er basert på, herunder ikke-diskriminering, frivillighet/samtykke og at helsetiltak skal være kunnskapsbaserte. Denne forskergruppen uttaler at det per dags dato ikke er grunn til å videreføre reglene i smittevernloven § 4A-2, bare et behov for reglene i § 4A-1 som gir personer bosatt i Norge rett til EU-koronasertifikat. Denne forskergruppen mener også at det er påfallende at departementet ikke prøver å begrunne på hvilket grunnlag det mener at koronasertifikat generelt sett leder til lavere smittenivåer eller behov for færre smitteverntiltak.

Denne forskergruppen mener, at selv om anvendelsesområdet for koronasertifikat er begrenset, har man bevisst sørget for at brudd mot reglene begått av private ikke sanksjoneres, ved at smittevernloven § 8-1 sier at man ikke kan straffes for brudd mot reglene. Dette har medført at mange arbeidstakere blir diskriminert i strid med diskriminerings- og likestillingsloven og arbeidsmiljøloven og uten at arbeidstakeren har virkemidler til å gjøre noe med det. Det legitimerer brudd med prinsippene for bruk av sensitive helseopplysninger og ikke-diskriminering og kan senke terskelen for å handle i strid med prinsippene ved neste korsvei.

Denne forskergruppen mener videre at departementet nå, i praksis, innfører vaksinetvang for de som ønsker å sikre at de kan delta i samfunnslivet. Dette innebærer at også grupper som helsemyndighetene ikke anbefaler til å ta for eksempel en «boosterdose», altså ungdommer og unge voksne, må ta sin tredje dose, og eventuelt også en fremtidig fjerde dose. Dette bruddet på prinsippet om frivillighet begrunnes ikke godt nok. Denne forskergruppen mener også at gjennomgangen av menneskerettighetene, slik de vernes av EMK, viser at man ønsker å legge seg på en absolutt minimumsstandard.

Lege Anne Thorp er skeptisk til forslaget. Thorp mener forslaget er totalitært, gir «myndighetene rett til å bestemme hva vi skal putte i kroppen vår, gir rett til alvorlige sanksjoner og inngripen i folks liv og rett til å forsørge seg og sin familie eller ha sosial omgang med andre, fordi de ikke ønsker å ta en injeksjon». Hun peker videre på at det ikke er forsket på «denne injeksjonen» over lang nok tid og med god nok kvalitet på studiene til at den skulle vært benyttet i en slik grad i hele verden. Informasjon om medikamenter som virker svært godt tatt tidlig i sykdomsforløpet er blitt tilbakehold og sensurert bort. Viktigheten av inntak av vitamin D og sink for å unngå alvorlig infeksjon er det ikke blitt opplyst om, selv om det foreligger gode studier.

Morten Walløe Tvedt, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Høyskolen i Molde, er også negativ til bruk av koronasertifikat innenlands. Han mener at koronasertifikatordningen må utredes grundigere og uttaler at dette korte forarbeidet ikke gir et riktig bilde av de rettslige problemene som koronasertifikatet reiser. Tvedt anbefaler videre at hvis koronasertifikatordningen skal videreføres, så må koronasertifikat reguleres mye mer detaljert enn i forslaget, i en selvstendig lov gitt av Stortinget «ikke som to hjemler til forskrift».

Tvedt uttaler videre at det i forarbeidet til loven er det skrevet tre setninger om betydningen av legalitetsprinsippet. Han mener dette er oppsiktsvekkende tynt. Inngrepene som hjemles i sertifikatordningen er meget inngripende, siden sertifikatet kan være et virkemiddel til å forhindre en ubestemt gruppe mennesker fra å delta i samfunnet. Tvedt stiller videre spørsmål ved hvorfor detaljene i ett at Norges mest inngripende tiltak settes i forskrift og ikke i lov. Tvedt mener videre at å bli «stengt ute fra samfunnets aktiviteter er en forskjellsbehandling som bryter med Grunnlovens likhetsprinsipper.»

6.3 Departementets vurderinger og forslag

6.3.1 Forlengelse av de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat

Departementet foreslår å forlenge virketiden for de midlertidige bestemmelsene om koronasertifikat i smittevernloven kapittel 4A og § 8-1 tredje ledd. De midlertidige bestemmelsene om bruk av koronasertifikat ble innført ved lov 11. juni 2021 nr. 66 som trådte i kraft samme dag (se punkt 3.2). Opprinnelig skulle bestemmelsene oppheves seks måneder etter ikrafttredelse. Ved endringslov 29. november 2021 ble virketiden forlenget til 1. juli 2022.

Svært mange privatpersoner som har inngitt høringsuttalelse er negative til departementets forslag i sin helhet (se punkt 2.3.2). Departementet vil påpeke at vi må være forberedt på en endret smittesituasjon og at det kan bli nødvendig å gjeninnføre strenge smitteverntiltak. Beredskapen må fremdeles være høy og vi må kunne reagere effektivt. Departementet opprettholder derfor forslaget om å forlenge de midlertidige bestemmelsene om bruk av koronasertifikater, slik at det også etter 1. juli 2022 vil være mulig oppstille krav om at koronastatus dokumenteres med koronasertifikat. Forslaget gjelder kun forlengelse av de midlertidige bestemmelsene i smittevernloven kapittel 4A og unntaket fra straff i § 8-1 andre og tredje ledd ved overtredelse av § 4A-2 første ledd. Departementet merker seg Folkehelseinstituttets uttalelse om at fremtidig nytteverdi ved innenlands bruk av koronasertifikat vil avhenge av flere faktorer, som den dominerende virusvariantens egenskaper, immunitet i befolkningen, vaksinenes effekt på smittespredning, den aktuelle smittesituasjonen mv. Folkehelseinstituttet uttaler også at det fremstår usannsynlig at vi i fremtiden vil komme i en situasjon hvor det er forholdsmessig med innenlands bruk, og at forlengelse av § 4A-2 vil ha liten verdi, med unntak for beredskapshensyn. Helsedirektoratet mener også beredskapshensyn taler for at det fortsatt bør være en mulighet til å bruke koronasertifikat som dokumentasjon på den enkeltes immunstatus, både for tiltak innenlands og ved innreise til Norge.

Departementet vil presisere at en eventuell bruk av koronasertifikat i tilknytning til konkrete smitteverntiltak forutsetter at det er smittevernfaglig grunnlag for innføringen av tiltaket.

EU-forordningen om koronasertifikat (EU 2021/953) ble vedtatt 14. juni 2021, innlemmet i EØS-avtalen og kom til anvendelse 1. juli 2021 (se punkt 3.5). Forordningen etablerer et felles juridisk og teknisk rammeverk for utstedelse, verifikasjon og aksept av koronasertifikater i EØS. EUs koronasertifikat består av en del som viser vaksinasjonsstatus, en del som viser gjennomgått koronasykdom (covid-19) og en del som viser testresultat. Det følger av artikkel 17 at forordningen kun får anvendelse til 30 juni 2022. EU-kommisjonen foreslo 3. februar å forlenge det rettslige grunnlaget for EUs digitale koronasertifikat med ett år, frem til 30. juni 2023 (Regulation amending Regulation (EU) 2021/953 on a framework for the issuance, verification and acceptance of interoperable COVID-19 vaccination, test and recovery certificates (EU Digital COVID Certificate)). Forslaget ble godkjent i Coreper 7. mars, og vil primo april være gjenstand for trilog-forhandlinger, før behandling i Europaparlamentet og i Rådet.

Flere høringsinstanser, herunder KS, Akademikerne og Unio mener at bruk av koronasertifikat er et inngripende tiltak og at en forlengelse bør begrenses til seks måneder. Andre, herunder Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, LO, Fredrikstad kommune og Stavanger kommune støtter departementets forslag til forlengelse. Departementet mener at bruk av koronasertifikat kan være et inngripende tiltak og vil påpeke at det er bred enighet om at det ikke er grunnlag for eller hensiktsmessig å benytte koronasertifikatet innenlands, slik situasjonen er nå. Departementet foreslår likevel at lovhjemmelen, av beredskapshensyn forlenges med ett år, til 30. juni 2023. Dette samsvarer med EU-kommisjonens forslag om forlengelse av virketiden til EU-forordningen om koronasertifikat. Behovet for forlengelse av det norske regelverket og hvor lang en forlengelse eventuelt bør være, bør etter departementets syn sees i sammenheng med det europeiske arbeidet.

6.3.2 Bruk av koronasertifikat som dokumentasjon

Departementet foreslår en mindre justering i ordlyden i smittevernloven § 4A-2 for å tydeliggjøre forholdet mellom smitteverntiltak og koronasertifikat som dokumentasjon. I høringen ble det ikke foreslått endringer i smittevernlovens hjemler for smitteverntiltak. Det ble heller ikke foreslått konkrete endringer i eksisterende, forskriftsfestede smitteverntiltak. Lovforslaget presiserer den gjeldende rettstilstanden.

Departementet ga likevel uttrykk for enkelte foreløpige og overordnede vurderinger av differensierte smitteverntiltak i kombinasjon med koronasertifikat som dokumentasjon i noen særskilte situasjoner. Det ble understreket at disse vurderingene vil avhenge av fremtidig smittesituasjon og knytter seg til eventuell fremtidig forskriftsregulering av differensierte smitteverntiltak med bruk av koronasertifikat som dokumentasjon, og ikke den foreslåtte lovendringen. Disse vurderingene er derfor ikke nærmere omhandlet i denne proposisjonen.

Smittevernloven er ikke til hinder for at smitteverntiltak differensierer mellom vaksinerte og uvaksinerte. Kravene til medisinskfaglig begrunnelse, nødvendighet og forholdsmessighet innebærer at det med effektive vaksiner og god immunrespons ved gjennomgått sykdom vil være nødvendig å vurdere hvorvidt tiltak kan gjennomføres overfor alle, eller om det må skilles mellom persongrupper.

Smitteverntiltak som differensierer med utgangspunkt i vaksinestatus eller gjennomgått covid-19, er ikke noe nytt. Det har tidligere blitt fastsatt smitteverntiltak som avgrenser med utgangspunkt i vaksinestatus, for eksempel reglene om innreisekarantene og smittekarantene. Dette kan også være aktuelt å vurdere for andre tiltak, for eksempel innenfor utelivsbransjen, kulturlivet og besøk i helseinstitusjoner mv.

Disse eksemplene viser at det heller ikke er noen nødvendig sammenheng mellom smitteverntiltak som differensierer ut fra vaksinestatus og krav om dokumentasjon. Både hjemmelsgrunnlag, og forholdsmessighetskravet etter smittevernloven § 1-5, Grunnloven og internasjonale menneskerettigheter kan medføre at et tiltak må differensieres, dersom begrunnelsen for tiltaket ikke strekker til overfor alle persongrupper. Et eksempel på dette er unntaket fra karantenehotell for vaksinerte som ble innført våren 2021, men nå er opphevet. Behovet for å differensiere mellom ulike grupper må derfor inngå som en integrert del av vurderingen av nødvendigheten og forholdsmessigheten av det enkelte smitteverntiltaket.

Dersom det fastsettes smitteverntiltak som differensierer med utgangspunkt i vaksinestatus eller gjennomgått sykdom, for eksempel etter § 4-1, åpner smittevernloven § 4A-2 andre ledd for forskrifter om at koronasertifikat kan benyttes til å dokumentere vaksinasjon- eller gjennomgått sykdom. At § 4A-2 knytter seg til koronasertifikat som dokumentasjon, innebærer at bestemmelsen i seg selv verken åpner for eller begrenser adgangen til å fastsette differensierte smitteverntiltak etter lovens hjemler for slike tiltak. Forholdet mellom § 4A-2 og lovens regler om smitteverntiltak fremkommer i forarbeidene til bestemmelsen, jf. punkt 3.2. Etter departementets vurdering er det imidlertid grunn til å tydeliggjøre dette i ordlyden.

Kapittel 4A-1 inneholder to paragrafer. § 4A-1 etablerer koronasertifikatet, og fastsetter at dette i samsvar med et felles europeisk teknisk rammeverk skal dokumentere at en person er vaksinert mot covid-19, har gjennomgått covid-19 basert på godkjent test eller testresultat for SARS-CoV-2.

Smittevernloven § 4A-2 første ledd fastsetter en grunnleggende regel om at «[i]ngen kan forskjellsbehandles på grunnlag av at de ikke kan fremvise koronasertifikat, med mindre bestemmelser i eller i medhold av lov gir adgang til dette.» Andre ledd første punktum gir departementet hjemmel for forskrifter om «bruk av koronasertifikat som dokumentasjon på vaksinasjonsstatus, gjennomgått covid-19 og testresultat for SARS-CoV-2». Andre ledd andre punktum oppstiller enkelte rammer for slike forskrifter, og fastsetter at bestemmelser om at koronasertifikat er eneste aksepterte dokumentasjon, bare kan fastsettes «når det anses nødvendig med effektiv og sikker verifikasjon, og det etter smitteverntiltakets art og forholdene ellers ikke vil være uforholdsmessig».

Ut ifra ordlyden i bestemmelsene synes forholdet mellom bestemmelsene om koronasertifikat og reglene om smitteverntiltak i utgangspunktet å være forholdsvis klart. Ordlyden tilsier at smitteverntiltakene, herunder den nærmere avgrensningen av dem, må vurderes etter hjemlene for smitteverntiltak, for eksempel § 4-1. Dersom det skal fastsettes smitteverntiltak som differensierer med utgangspunkt i vaksinasjonsstatus, gjennomgått koronasykdom eller testresultat, må det vurderes om det er behov for kontroll med etterlevelsen av tiltaket, for eksempel om virksomheter skal pålegges å sjekke at kundene kan dokumentere sin vaksinasjonsstatus. Også en slik plikt må ha sitt grunnlag i hjemlene for tiltaket, eksempelvis smittevernloven § 4-1. Dersom det er fastsatt smitteverntiltak med en slik differensiering der det er behov for en særskilt kontroll av etterlevelsen, åpner § 4A-2 andre ledd for forskrifter om at koronasertifikat kan benyttes til å dokumentere at man ikke er omfattet. Det samme følger av spesialmerknadene til bestemmelsen, jf. Prop. 203 LS (2020–2021) kapittel 10.

Også kravene i § 4A-2 andre ledd andre punktum om vilkårene for å fastsette at koronasertifikat «er eneste aksepterte dokumentasjon», knytter seg til dokumentasjon, nærmere bestemt dokumentasjonsform.

De midlertidige reglene om koronasertifikat i smittevernloven kapittel 4A bygger altså på et grunnleggende skille mellom reglene om smitteverntiltak, for eksempel § 4-1, og bruk av koronasertifikat som dokumentasjon. Reglene om koronasertifikat har likevel medført at det er blitt problematisert hvilken betydning de midlertidige reglene har for adgangen til å fastsette differensierte smitteverntiltak. I Prop. 203 LS (2020–2021) er det flere steder uttalt at koronasertifikat skal benyttes til å gi «lettelser» og «fordeler», og ikke nye begrensninger, og at koronasertifikat skulle legge til rette for en gjenåpning av samfunnet, jf. for eksempel proposisjonen kapittel 1. Det er i ulike sammenhenger blitt stilt spørsmål ved hvilken betydning dette har, både i den offentlige debatten og i tilknytning til forlengelsen av de midlertidige reglene.

Da de midlertidige reglene ble foreslått våren 2021, var samfunnet i en gjenåpningsfase. Selv om ordlyden i § 4A-2 ikke er avgrenset til bruk ved gjenåpning av samfunnet, er det stilt spørsmål om forutsetningene i forarbeidene om at koronasertifikat skal benyttes til «lettelser» og for å legge til rette for en gjenåpning av samfunnet, medfører at regler om koronasertifikat kun kan benyttes i en gjenåpningsfase, og ikke en fase der det innføres nye tiltak. Spørsmålet ble avklart i forbindelse med forlengelsen av de midlertidige reglene i november 2021. I komitéinnstillingen ble det lagt til grunn at «bruk av koronasertifikat kan forskriftsfestes, ikke bare i en fase hvor samfunnet skal gjenåpnes, men også når det er nødvendig med innføring av nye tiltak for å møte en forverret smittesituasjon», jf. Innst. 34 L (2021–2022) punkt 2.2. Denne forståelsen ligger også til grunn for covid-19-forskriften § 19, som gir hjemmel for kommuner «som vedtar kommunale smitteverntiltak for virksomheter og arrangementer etter smittevernloven § 4-1 første ledd» å gi regler om koronasertifikat.

Videre har uttalelsene i forarbeidene gitt opphav til en diskusjon med utgangspunkt i en sondring mellom bruk av koronasertifikat for å gi «lettelser» eller «unntak» fra andre smitteverntiltak, og koronasertifikat for å gi «begrensninger».

At smittevernloven § 4A-2 ikke gir hjemmel for å bruke koronasertifikat til å gi «begrensninger», kan i én forstand sies å være klart, ettersom reglene om koronasertifikat i seg selv ikke gir hjemmel for smitteverntiltak, men bare regler om dokumentasjon.

Dersom et synspunkt om at koronasertifikat ikke kan brukes til å gi «begrensninger» skal ha rettslig betydning, kunne det være gjennom å legge begrensninger for hvilke differensierte smitteverntiltak som kan fastsettes på andre grunnlag, for eksempel smittevernloven § 4-1, jf. § 1-5. Etter departementets syn er det imidlertid vanskelig å se at uttalelser i forarbeidene til midlertidige lovbestemmelser som kun dreier seg om koronasertifikat som dokumentasjon, legger begrensninger for adgangen til å fastsette mer målrettede smitteverntiltak etter § 4-1, dersom kravet om nødvendighet i § 4-1 og grunnkravet om forholdsmessighet i § 1-5 tilsier at det må skilles mellom persongrupper.

Uttalelsen om at koronasertifikat kunne benyttes til å gi «lettelser» og «fordeler», og ikke nye begrensninger kan, sammen med enkelte andre uttalelser i Prop. 203 LS (2021–2021), forstås slik at det kun skal gis regler om bruk av koronasertifikat som dokumentasjon dersom smitteverntiltaket det skal gjøres unntak fra, i utgangspunktet er forholdsmessig isolert sett, altså uten unntak knyttet til koronasertifikat. Et eksempel fra proposisjonen punkt 6.11.3 illustrerer dette:

«For eksempel mener departementet at dersom koronasertifikat skulle vært vurdert å tatt i bruk ved tilgang til butikker, forutsetter det en smittesituasjon hvor det anses nødvendig å stenge butikkene og vilkårene i smittevernloven § 1-5 er oppfylt.»

Sitatet over kan leses slik at man bare bør kreve koronasertifikat av kunder ved inngangen til butikker, dersom det i utgangspunktet er smittevernfaglig grunnlag for å stenge butikken. I en slik situasjon vil bruk av koronasertifikat resultere i en mindre inngripende utforming av tiltaket.

Forarbeidene kan imidlertid også forstås slik at det som uttrykkes primært er at koronasertifikat ikke bør gi grunnlag for strengere tiltak, men i stedet være et verktøy som forenkler dokumentasjon og på den måten muliggjør mindre inngripende løsninger. Etter departementets vurdering synes det mest nærliggende å legge til grunn en slik forståelse. Det er vanskelig å se et reelt behov for å begrense bruk av dokumentasjonen til tilfeller hvor det først innføres ikke-differensierte smitteverntiltak, dersom differensiering av smitteverntiltak i seg selv kan begrunnes med en konkret vurdering av hva som anses medisinskfaglig begrunnet, nødvendig og forholdsmessig. Regler om bruk av koronasertifikat kan som nevnt fastsettes samtidig som det innføres nye smitteverntiltak, og dette legger til rette for mer målrettede tiltak. Smittevernloven § 1-5 åpner ikke for å foreta «isolerte» vurderinger av forholdsmessighet der det sees bort fra muligheten for slik målretting som koronasertifikatet kan legge til rette for.

Departementet kan derfor ikke se at uttalelsene i forarbeidene om bruk av koronasertifikat for å gi «lettelser» i seg selv legger rettslige føringer for å differensiere smitteverntiltak i dagens smittesituasjon. Etter departementets vurdering må uttalelsene i første rekke leses som uttalelser om hvordan man så for seg å benytte forskriftshjemmelen i en «gjenåpningsfase» våren 2021.

Departementet mener samtidig at det vil være en fordel å tydeliggjøre i § 4A-2 at reglene om koronasertifikat ikke begrenser adgangen til å fastsette differensierte smitteverntiltak etter lovens øvrige bestemmelser. Departementet har merket seg at Advokatforeningen mener at den foreslåtte lovendringen ikke fremstår som en tydeliggjøring av dokumentasjonsadgangen. Advokatforeningen ber om at en eventuell videreføring av den midlertidige hjemmelen beholdes med dagens ordlyd. Departementet deler ikke Advokatforeningens syn og foreslår å opprettholde den foreslåtte presiseringen i smittevernloven § 4A-2 andre ledd, om at det kan gis regler om bruk av koronasertifikat som dokumentasjon «når vaksinasjonsstatus, gjennomgått covid-19 eller testresultat inngår i avgrensningen av smitteverntiltak etter loven». Departementet mener dette tydeliggjør at § 4A-2 ikke i seg selv regulerer adgangen til å fastsette differensierte smitteverntiltak. I dette ligger det også at § 4A-2 ikke oppstiller noe rettslig skille mellom bruk av koronasertifikat i forbindelse med lettelser eller begrensninger.

At reglene om koronasertifikat ikke begrenser adgangen til å fastsette differensierte smitteverntiltak, betyr ikke at koronasertifikatet blir helt uten betydning for hvilke smitteverntiltak som kan fastsettes, og hvordan disse kan og må innrettes. Koronasertifikatet muliggjør effektiv og sikker dokumentasjon og verifikasjon av koronastatus, og det legger til rette for å målrette smitteverntiltak. Når det er mulig å målrette tiltakene, vil det kunne tilsi at det ikke er proporsjonalt å fastsette et mindre målrettet tiltak uten bruk av koronasertifikat.

I tråd med dette legger departementet også til grunn at bestemmelser om koronasertifikat som dokumentasjon i praksis må integreres i de enkelte bestemmelsene om smitteverntiltak, slik at det fastsettes smitteverntiltak som hjemles i § 4A-2 og for eksempel i § 4-1 i kombinasjon.

Dersom smittesituasjonen tilsier det og det blir aktuelt å stille krav om vaksinasjon, gjennomgått covid-19 eller negativ test for å kunne delta i samlinger og seremonier i tros- og livssynssynsamfunn, må blant annet tros- og livssynsfriheten vurderes konkret. Tros- og livssynsfriheten må tillegges særlig vekt i vurderingene, både ved eventuell innføring av differensierte smitteverntiltak og i spørsmålet om å benytte koronasertifikat som dokumentasjon.

Som det fremgår under gjennomgangen av gjeldende rett under punkt 3.7, vil krav om vaksinestatus være et kontrolltiltak etter arbeidsmiljøloven § 9-1. Arbeidstilsynet har så langt lagt til grunn at det i alminnelighet ikke er anledning til å kreve eller innhente opplysninger om arbeidstakers vaksinestatus. Dersom det blir aktuelt å innføre differensierte smitteverntiltak i arbeidslivet må, her som ellers, grunnkravene i smittevernloven være oppfylt. Departementet legger til grunn at tiltaket i tilfelle også vil være saklig og forholdsmessig etter arbeidsmiljøloven § 9-1.

6.3.3 Uvaksinerte med negativ test

Etter EUs rammeverk skal koronasertifikatet inneholde dokumentasjon av tre medisinske elementer: vaksinasjonsstatus, gjennomgått koronasykdom (covid-19) og testresultat (se punkt 2.2).

Testresultat som inngår i koronasertifikatet omfatter både PCR-test og antigen hurtigtest. For at testresultater skal være tilgjengelige i koronasertifikatet, kreves det at testen er tatt i helse- og omsorgstjenesten og at prøvesvaret er registrert i laboratoriedatabasen som tilhører Meldesystemet for smittsomme sykdommer (MSIS). MSIS vil være kilden til informasjon om prøvesvar. Både positive og negative testresultater vil vises i sertifikatet, sammen med informasjon om type test, dato og tidspunkt for når testen ble tatt. Positiv test benyttes kun som dokumentasjon for gjennomgått covid-19. Resultat fra selvtester som utføres og avleses av testpersonen (ikke ved hjelp av helsepersonell) inngår ikke i koronasertifikatet. Heller ikke resultat fra massetesting som utføres på skoler eller andre steder vil inngå.

Et krav om at koronasertifikat bare kan brukes dersom det også inkluderer negativ test følger verken av ordlyden i smittevernloven §§ 4A-1 eller 4A-2 eller av omtalen i Prop. 203 LS (2020–2021). I proposisjonen punkt 6.5 sies det også uttrykkelig at de tre elementene i sertifikatet ikke kan tillegges samme betydning i alle sammenhenger. Dette synspunktet harmonerer med at reglene om koronasertifikat bare knytter seg til dokumentasjon når det foretas avgrensninger i smitteverntiltak etter andre bestemmelser. Hvorvidt negativ test skal være et element i avgrensningen av et smitteverntiltak, må dermed vurderes etter hjemlene for smitteverntiltak og grunnkravene i § 1-5.

Departementet mener at det må vurderes konkret i lys av den konkrete smittesituasjonen og det aktuelle smitteverntiltaket hva det vil være relevant å dokumentere, herunder om negativ test kan benyttes og likestilles med vaksinasjon og gjennomgått covid-19 for å gi unntak fra smitteverntiltak. Fordi testresultat kun er uttrykk for et øyeblikksbilde og at det vil være et ulikt risikobilde, kan ikke de tre elementene i sertifikatet tillegges samme betydning i alle sammenhenger. Man kan fremdeles utvikle sykdom etter testen og dermed bli syk og smitte andre. Også fullvaksinerte kan bli smittet og smitte videre. Det vil da innebære størst risiko for de uvaksinerte som blir smittet. Dette er derfor et spørsmål som må vurderes konkret i forbindelse med det enkelte smitteverntiltak.