3 Bakgrunn for lovforslaget

Alle mennesker har ulike ønsker og mål for hverdagen. For noen handler hverdagen om å mestre et liv med nedsatt funksjonsevne, å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse og mulighet til å leve og bo selvstendig. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) handler om å organisere offentlige tjenester på en slik måte at det gir mennesker med funksjonsnedsettelser økt mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med sine medmennesker.

I Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre fremgår det at dagens og morgendagens eldre lever lenger, og at mange har både 20 og 30 år som pensjonister foran seg. Mange lever aktive liv med god helse og livskvalitet og deltar aktivt på flere arenaer i livet. Selv om flere eldre enn tidligere rapporterer om god funksjonsevne og i større grad enn tidligere mestrer hverdagens utfordringer, er det også mange som lever lenge med kroniske sykdommer og funksjonssvikt. Det kan bli av avgjørende betydning for bærekraften i tjenestene at de tar i bruk sine ressurser for å møte alderdommens utfordringer og muligheter.

Det er viktig at det offentlige bidrar til å skape trygge og forutsigbare rammer rundt tjenestetilbudet til personer med store og langvarige behov. Dette er mennesker som ofte har hatt omfattende og langvarig kontakt med helse- og omsorgstjenestene, og som i samarbeid med kommunen har kommet frem til et tjenestetilbud og en ordning som fungerer. I regjeringsplattformen står det at regjeringen raskt vil «[…] fjerne den øvre aldersgrensen på 67 år for rett til brukerstyrt personlig assistanse, for dem som allerede har fått innvilget ordningen.» Regjeringen er opptatt av at personer med store og langvarige behov har trygghet for at de får beholde ordninger med brukerstyrt personlig assistanse som er innvilget med utgangspunkt i rettighetsbestemmelsen også etter fylte 67 år. Dette vil bidra til å styrke den enkeltes selvstendighet og trygghet og legge til rette for å benytte den enkeltes ressurser også inn i alderdommen.