5 Generelt om høringen

I høringsnotatet foreslo departementet å endre pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d om rett til brukerstyrt personlig assistanse. Endringen innebærer at rettighetsbestemmelsen utvides til også å gjelde personer over 67 år som før fylte 67 år har fått innvilget brukerstyrt personlig assistanse etter bestemmelsens første punktum.

Et stort flertall av høringsinstansene er positive til forslaget. Flere av disse høringsinstansene trekker frem at utvidelsen vil bidra til å skape trygge og forutsigbare rammer rundt tjenestetilbudet til personer med sammensatte og langvarige behov. Mange høringsinstanser mener samtidig at rettighetsbestemmelsen må utvides til å gjelde alle personer over 67 år.

Pasient- og brukerorganisasjonene er i hovedsak positive til forslaget. Samtidig viser Pasient- og brukerombudene blant annet til at forslaget vil kunne bidra til å jevne ut og redusere uønsket variasjon i praktiseringen av BPA-ordningen mellom kommunene, og at forslaget kan bidra til økt kontinuitet og forutsigbarhet for brukerne.

Flere eldreråd og råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne har gitt innspill til høringen. Alle rådene som har avgitt høringssvar er positive til forslaget. Et fåtall eldreråd er bekymret for om kommunens økonomi klarer å ivareta regelverksendringen.

Kommunene som har avgitt høringssvar er delt i synet på forslaget. Noen er positive til forslaget og viser til at brukerstyrt personlig assistanse er en viktig ordning. Flere kommuner stiller spørsmål ved at forslaget ikke har økonomiske konsekvenser, og peker på at kommunene må tilføres ressurser for å kunne følge opp forslaget. Enkelte kommuner viser samtidig til at generell økning i behovet for omsorgstjenester skaper budsjettmessige utfordringer. Noen viser også til at BPA-ordningen i en del tilfeller synes å innebære merkostnader for kommunen sammenlignet med tilsvarende tjenester som organiseres på ordinær måte. Kommunesektorens organisasjon (KS) er positiv til forslagets intensjon om økt kontinuitet og forutsigbarhet for den aktuelle brukergruppen, men mener forslaget vil påvirke kommunenes handlingsrom for fleksibel forvaltning. KS er også kritisk til konklusjonen om at forslaget ikke vil medføre merkostnader for kommunene i et langtidsperspektiv.

Enkelte innspill går igjen i flere høringssvar. Foruten spørsmålet om å utvide rettighetsbestemmelsen til å gjelde alle personer over 67 år, gjelder dette særlig spørsmål knyttet til økonomiske og administrative konsekvenser. I hovedtrekk omhandler dette generelle bekymringer knyttet til kommunens økonomi og fleksibel forvaltning, refusjonsordningen for særlig ressurskrevende tjenester, og langtidsvirkninger ved stadig økende rettighetsfesting av helse- og velferdstjenester.

Flere høringsinstanser, særlig kommunene, etterlyser en utvidelse av refusjonsordningen for særlig ressurskrevende tjenester tilsvarende utvidelsen av rettighetsbestemmelsen. Dette begrunnes med at forslaget om utvidelse av rettighetsbestemmelsen vil svekke kommunens handlingsrom, og det vises til en særlig bekymring for at forslaget vil gå på bekostning av andre brukergrupper. Bekymringen er også knyttet til at omsorgsbehovet ofte øker med alderen, slik at det vil være snakk om omfattende ordninger på sikt.

Endelig stiller enkelte av høringsinstansene spørsmål ved i hvilken grad rettsliggjøring av helse- og velferdstjenester er egnet til å påvirke befolkningens tillit til at det offentlige gjør gode vurderinger og tildelinger av nødvendige tjenester til den enkelte. De viser til at økende rettsliggjøring kan bidra til at man havner i utakt med den lovgivningstradisjonen som finnes på helse- og omsorgsfeltet, som også er basert på tilliten til at kompetent fagpersonell gjør riktige og gode vurderinger av hva som utgjør den enkeltes nødvendige behov. Samtidig viser Spekter til at økende grad av rettsliggjøring kan virke byråkratiserende og hemme fleksibilitet og tjenesteutvikling.