5 Forslag til lovendringer
5.1 Innledning
Dagens bestemmelse om autorisasjon av helsepersonell har hatt en utforming som har gjort bestemmelsen vanskelig tilgjengelig for brukerne. Departementet mener det er nødvendig å foreta enkelte tekniske endringer og presiseringer i helsepersonelloven § 48 for å tydeliggjøre vilkårene for autorisasjon og presisere departementets hjemmel til å fastsette bestemmelser om gjennomføringen av tilleggskrav og praktisk tjeneste.
De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til lovendringer, støtter departementets forslag. Flere av høringsinstansene mener at de foreslåtte lovendringene vil bidra til å gjøre bestemmelsene tydeligere og enklere å forstå.
5.2 Vilkår for autorisasjon
5.2.1 Forslag i høringsnotatet
Departementet foreslo å dele dagens bestemmelse i to. Bestemmelsene i dagens § 48 første ledd om hvem som omfattes av autorisasjonsordningen ble foreslått videreført i § 48. Videre ble dagens forskriftshjemmel i § 48 fjerde ledd om at andre helsepersonellgrupper kan gis autorisasjon etter søknad foreslått videreført som andre ledd i § 48.
Vilkårene for autorisasjon og departementets hjemler til å gi forskrift om praktisk tjeneste og tilleggskrav ble foreslått tatt inn i en ny § 48 a. Departementet foreslo å videreføre kravet om utdanning i den foreslåtte § 48 a. I første ledd bokstav b og c ble det foreslått å presisere at det er bestått utenlandsk eksamen som er grunnlag for autorisasjon. Det er også presisert i § 48 a første ledd bokstav c at gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen skal sammenlignes med tilsvarende norsk eksamen og utdanning. Dette er i samsvar med forvaltningspraksis.
Det ble videre foreslått at det blir tydeliggjort i bestemmelsen at alderskravet og kravet om ikke uegnethet gjelder for alle søkere. I tillegg ble det foreslått endringer slik at det fremgår tydeligere av bestemmelsen at fastsatte tilleggskrav og krav om praktisk tjeneste er vilkår for rett til autorisasjon.
5.2.2 Høringsinstansenes syn
Det er få høringsinstanser som har uttalt seg konkret om de foreslåtte lovendringene. Flere høringsinstansene uttaler generelt at forslagene innebærer at kriteriene blir tydeligere og mer forutsigbare, blant annet Legeforeningen,Høgskolen i Telemark og Lovisenberg diakonale høgskole. Sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd uttaler følgende:
«Statens helsepersonellnemnds sekretariat har god innsikt i praktiseringen av gjeldende regelverk, og er kjent med at det er flere utfordringer forbundet med behandlingen av disse sakene. Det er derfor positivt at departementet arbeider med mulige forbedringer på området. Blant annet anses det fremlagte forslaget til ny § 48a, med en klargjøring av at alderskravet og kravet til egnethet gjelder alle søkere, hensiktsmessig. Endringen er en kodifisering av praksis etter gjeldende ordning.»
Kommunesektorens organisasjon (KS) uttaler følgende:
«Kommunesektoren har opplevd frustrasjon fra både arbeidstaker, arbeidsgiver og pasienter knyttet til et uklart regelverk. Helsepersonell har tidligere opplevd usikkerhet og uforutsigbarhet i autorisasjonsprosessen. Det oppleves som en forenkling med et tydelig og forutsigbart regelverk slik at aktuelle kandidater kan ta sikte på å utøve yrket sitt innen rimelig tid.»
De høringsinstansene som uttaler seg om kravet til jevngod utdanning støtter i all hovedsak en videreføring. Legeforeningen uttaler følgende:
«En direkte sammenlikning mellom det konkrete helsepersonellets utdanning og de krav som stilles til utdanningen i Norge danner et godt grunnlag for den videre vurderingen av vedkommendes kvalifikasjoner. Legeforeningen stiller seg bak forslaget om videreføringen av jevngodhetsvurderingen.»
Norsk Sykepleierforbund uttaler følgende:
«Det fastslås at søkers eksamen skal være jevngod med norsk eksamen/utdanning, jf. helsepersonelloven § 48 tredje ledd bokstav a. Dette betyr utdanningen skal ha samme fordeling av timer i teori og veiledet praksis som norsk utdanning. Dette er et viktig prinsipp, som sikrer at søkeren har utdanning med samme kvalitet, på samme nivå og likt omfang som fastlagt i rammeplanen for norsk sykepleierutdanning. Det åpnes likevel for at: tilleggsutdanning og yrkeserfaring kan kompensere for mindre vesentlige mangler i utdanningen (pkt. 4.2.2. s. 20 i høringsnotatet). Dette mener NSF i svært begrenset grad kan utfylle kravet om jevngodhet med det norske utdanningsnivået. Vi anbefaler at dette tolkes innskrenkende, da det i EUs yrkesdirektiv (2005/36/EF av 7. september 2005, section 3) understrekes at i sykepleierutdanning skal teori- og praksisstudier være gjennomgående i hele studieprogrammet. Målet er å utdanne en generalistsykepleier som skal kunne jobbe i alle deler av helsetjenesten. Å vurdere en tilleggsutdanning som en likeverdig del av denne helheten blir feil, og kan bomme på målet.»
En videreføring av dagens krav til jevngod utdanning støttes også av flere av de øvrige fagforeningene.
Det er imidlertid enkelte høringsinstanser som har forslag til endringer i jevngodhetsvurderingen. Høgskolen i Oslo og Akershus ønsker et økt formalisert samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet med underliggende etater og Kunnskapsdepartementet for å sikre kvalitet i kvalifiseringen av helsepersonell. De uttaler følgende:
«Høgskolen er opptatt av at jevngodhetsvurderingen er en grundig og faglig vurdering, og savner i foreliggende høringsnotat en bedre redegjørelse av hvordan en skal kvalitetssikre jevngodhetsvurderingene. Norsk utdanning benytter i liten grad timeantall ved sammenligning av utdanning. I stedet benyttes det studiepoeng og ECTS. I søkeres dokumentasjon fra utdanning utenfor EØS oppgis det ikke alltid studiepoeng/ECTS, men timer eller i beste fall credits. Det kan være vanskelig å omregne timetall eller credits til studiepoeng og vi etterlyser et tettere samarbeid mellom SAK, Helsepersonellnemnda og utdanningsmyndighet for å kvalitetssikre vurderingene rundt dette.»
Høgskolen i Buskerud og Vestfold er betenkt over at departementet foreslår å videreføre at det er SAK som skal avgjøre hvor vidt en eksamen er å anse som jevngod med norsk utdanning og mener også at det bør opprettes et samarbeidsorgan som inkluderer representanter fra universitets- og høyskolesektoren, NOKUT, helse- og omsorgssektoren og SAK.
Flere høringsinstanser, blant annet Association of Norwegian Students Abroad (ANSA), Universitetssykehuset Nord-Norge og Oslo universitetssykehus, uttaler at jevngodhetsvurderingen ikke kan baseres på timeantall, men bør baseres på faglig innhold, læringsutbytte og studiepoeng. ANSA uttaler følgende:
«Når det gjelder jevngodhetsvurderingen vil vi i ANSA påpeke at det blir en reell jevngodhetsvurdering mot norsk utdanning, og ikke som i dag en vurdering primært opp mot Yrkeskvalifikasjonsdirektivets timekrav og den norske rammeplanen uten hensyn til hvordan dette i praksis implementeres ved norske høgskoler. Det fremstår for oss som unaturlig å basere jevngodhetsvurderingen på et gitt antall teoretiske undervisningstimer dersom hensikten ved autorisasjonsordningen er å sikre at helsepersonell i Norge innehar de nødvendige kvalifikasjonene. I stedet burde vurderingen fokusere på faginnhold og læringsutbytte slik kvalifikasjonsrammeverket legger til grunn. Ansvaret for å foreta en jevngodhetsvurdering av utenlandsk utdanning bør samordnes med kvalitetssikringen av norsk utdannelse, slik at alle som får autorisasjon har blitt vurdert mot det samme regelverket og de samme faglige standarder.»
SAK uttaler at det bør fremgå av helsepersonelloven at faglige vurderinger fra norske lærersteder skal vektlegges i jevngodhetsvurderingen. De mener at slike føringer bør gi en rettslig status som gjør at de binder opp både SAKs og klageorganets skjønnsrom i jevngodhetsvurderingen. Videre uttaler SAK at jevngodhetsvurderingen bør bestå av 2 trinn: utdanningskrav og fagprøve, som til sammen godtgjør jevngodhet.
Også sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd uttaler at autorisasjon bør skje etter at søkeren har gjennomført fagprøven. Sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd uttaler følgende:
«Sekretariatet er i utgangspunktet positiv til innføring av fagprøve og ser at en slik prøve kan bidra til å sikre at formålene bak helsepersonelloven og autorisasjonsordningen oppfylles. Sekretariatet mener imidlertid at fagprøve bør kreves gjennomført forut for en eventuell konklusjon om at utdanningen er jevngod med tilsvarende norske utdanning. Det fremstår som lite hensiktsmessig å oppstille krav som tenkes å skulle avdekke eventuelle falske dokumenter eller faglige mangler, etter en forutgående konklusjon om at utdanningen imøtekommer de utdanningsmessige krav i helsepersonelloven og er jevngod med den norske utdanningen.»
Association of Norwegian Students Abroad (ANSA) uttaler følgende:
«ANSA mener forslaget til ny ordning er bedre enn dagens ordning, og at to-trinnsløsningen gir en ryddig struktur som gjør det enklere for søkerne å vite hvordan de ligger an i prosessen.»
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette, støtter departementets forslag om en to-trinns løsning, slik at jevngodhet vurderes før søker starter løpet med å oppfylle tilleggskravene, blant annet Norsk Sykepleierforbund, Universitets- og høgskolerådet og Høgskolen i Oslo og Akershus.Helsedirektoratet uttaler følgende:
«Direktoratet er av den oppfatning at den foreslåtte rekkefølge hva gjelder vurdering av utdanningen og gjennomføring av tilleggskrav, slik det også praktiseres i de andre nordiske landene, gir en ryddig og forutsigbar prosess for søker.»
Helsedirektoratet, SAK og Statens helsepersonellnemnd har uttalt seg om kyndighet som selvstendig grunnlag for autorisasjon. Helsedirektoratet uttaler følgende:
«Direktoratet vurderer at dagens bestemmelse om nødvendig kyndighet som selvstendig grunnlag for autorisasjon, innebærer betydelige utfordringer i praksis. Bestemmelsen er skjønnspreget, og ordlyden gir liten veiledning. Vedtak i Helsepersonellnemnda gir ingen klare anvisninger for bestemmelsens anvendelsesområde. I praksis er bestemmelsen til dels krevende å anvende og gir mindre forutsigbarhet for søker. Direktoratet er av den oppfatning at forslag til ny autorisasjonsordning, der tilleggskrav som fagprøve mv. skal være gjennomført og bestått, før det treffes beslutning om autorisasjon, vil innebære at det ikke vil være nødvendig å opprettholde kyndighetskriteriet som selvstendig vilkår.»
SAK uttaler følgende:
«SAK oppfatter at det foreslås en innstramming av kyndighetsbestemmelsen. For å få dette til i praksis, må det presiseres i forskriften hvilke avvik som kan aksepteres og repareres ved praksis og tilleggsutdanning. SAK tar til orde for at lovverket bør klargjøre i hvilken grad vilkåret om nødvendig kyndighet kan anvendes for å gi autorisasjon for annen profesjon enn det vedkommende har utdanning innenfor.»
Sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd uttaler følgende om kyndighet:
«Etter dagens praksis kan en søker gjennom tilleggsutdanning og yrkespraksis kompensere for enkelte mangler i den formelle utdanningen. Ved vurderingen ser nemnda hen til kravet i helsepersonelloven § 48 tredje ledd bokstav a, slik at utdanning og praksis samlet sett må gi den nødvendige kyndighet.»
Norsk Sykepleierforbund mener egnethet må vurderes for søkere fra land utenfor EØS. Enkelte høringsinstanser har kommet med innspill om at det også bør stilles krav om politiattest for å få autorisasjon.
5.2.3 Departementets vurderinger og forslag
Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasientens sikkerhet, og å bidra til at befolkningen har tillit til den norske helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell. Vi skal være trygge på at helsepersonell som arbeider i Norge har de kvalifikasjonene som forventes og behøves for det aktuelle yrket. Departementet mener at det fortsatt bør være slik at det som utgangspunkt stilles krav til at søkers utdanning og eksamen er jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Dette støttes av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet.
I den foreslåtte § 48 a første ledd bokstav b og c presiseres det at det er bestått utenlandsk eksamen som er grunnlag for autorisasjon. Det er også presisert i § 48 a første ledd bokstav c at gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen skal sammenlignes med tilsvarende norsk eksamen og utdanning. Dagens bestemmelse er fortolket og praktisert slik at det er søkers utdanning og eksamen som sammenlignes med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Departementet mener dette bør fremgå klarere av lovteksten.
Noen høringsinstanser har innspill på hva som bør vektlegges i jevngodhetsvurderingen. ANSA, i likhet med noen andre høringsinstanser, uttaler at jevngodhetsvurderingen ikke kan baseres på timeantall, men bør baseres på faglig innhold og læringsutbytte. Norsk Sykepleierforbund mener på den annen side at det er et viktig prinsipp at søkerens utdanning skal ha samme fordeling av timer i teori og veiledet praksis som norsk utdanning.
Det er SAK i første instans og Statens helsepersonellnemnd i annen instans som avgjør hvorvidt eksamen er å anse som jevngod med norsk utdanning og eksamen eller om det er godtgjort nødvendig kyndighet. Det er i praksis lagt til grunn at kravet om jevngodhet ikke innebærer et krav om at utdanningen er helt sammenfallende med den norske utdanningen i innhold. I vurderingen er det avgjørende om vedkommende søkers utdanning samlet sett er av en slik kvalitet og et slikt omfang at den må anses faglig jevngod med den aktuelle norske utdanningen. Det må foretas en helhetsvurdering av utdanningens nivå, varighet og innhold, se nærmere punktene 4.3 og 4.4. Vurderingen av om søkerens utdanning og eksamen er jevngod med norsk utdanning og eksamen, alternativt at nødvendig kyndighet er godtgjort på annen måte, vil foretas på grunnlag av innsendte dokumenter.
Det er betydelige forskjeller i utdanningene i land utenfor EØS-området. Dette innebærer at det er særlig utfordrende å vurdere hvorvidt en søker med utdanning fra slike land har de kvalifikasjonene som forutsettes for norsk autorisasjon. Departementet mener derfor det er nødvendig med nærmere regulering av hvilke tilleggskrav som bør stilles for at denne gruppen søkere skal kunne få norsk autorisasjon. Slike krav kan departementet fastsette i forskrift. I høringsnotatet som ligger til grunn for forslagene i denne lovproposisjonen, ble det samtidig foreslått ny forskrift om tilleggskrav for autorisasjon for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS. Som det fremgår av punkt 3 har departementet foreslått at det i forskriften stilles krav om obligatorisk fagprøve for å få autorisasjon som lege, tannlege, sykepleier og helsefagsarbeider for søkere med utdanning fra land utenfor EØS. Den obligatoriske fagprøven vil kunne bidra til å avdekke om det er faktiske mangler i søkerens kompetanse, selv om SAK har vurdert at søkerens utdanning og eksamen er jevngod med den norske. Fagprøven vil også bidra til å kunne avdekke om beslutningen om jevngodhet er fattet på grunnlag av falske eller forfalskede dokumenter. Kravet til fagprøve vil dermed kunne bidra til å sikre at helsepersonellet som får autorisasjon har de kvalifikasjonene som forutsettes.
Når SAK vurderer søkers dokumentasjon, legger de det enkelte lærestedets beskrivelse av søkers utdanning til grunn. SAK vurderer all utdanningsdokumentasjon i saksbehandlingen, og i tilfeller hvor lærestedet beskriver læringsutbyttet, legges det også vekt på dette. Når utenlandske læresteder oppgir undervisningstimer, tas dette med i en totalvurdering av den utenlandske utdanningen. Etter departementets vurdering må det foretas en helhetsvurdering av søkerens utdanning, utdanningens nivå, læringsutbytte, timetall, innhold og omfang i studiepoeng.
SAK har i høringen foreslått at det fremgår av helsepersonelloven at faglige vurderinger fra norske læresteder skal vektlegges i jevngodhetsvurderingen. Enkelte andre høringsinstanser etterlyser et tettere samarbeid mellom autorisasjonsmyndighetene og utdanningsmyndighetene for å kvalitetssikre jevngodhetsvurderingen.
Det et i dag et samarbeid mellom autorisasjonsmyndighetene og utdanningssektoren når det gjelder vurderingen av jevngodhet. I saker der de har behov for utdanningssektorens vurdering av om søkers utdanning oppfyller kravet til jevngodhet, ber SAK om dette. Departementet mener vurderinger fra utdanningssektoren er viktig for å få sakene tilstrekkelig opplyst i de nevnte tilfellene, men mener at utdanningssektorens vurdering ikke kan være bindende for SAK. Dersom utdanningsinstitusjonenes vurdering skulle være bindende, ville det i realiteten innebære en overføring av godkjenningsmyndigheten til utdanningssektoren. Etter helsepersonelloven § 53 er det Helsedirektoratet eller den det bemyndiger som gir autorisasjon. Helsedirektoratet har delegert dette ansvaret til SAK.
Departementet har vurdert om jevngodhetsvurderingen bør gjøres etter at søker har gjennomført kravene i tilleggskravforskriften eller om vurderingen av jevngodhet bør foretas tidligere.
Departementet mener jevngodhetsvurderingen bør foretas innledningsvis, slik at kun søkere som tilfredsstiller jevngodhetskravet gis anledning til å gjennomføre fagprøve og kurs i nasjonale fag og legemiddelhåndtering. Språkprøven vil kunne tas før jevngodhetsvurderingen.
SAK og sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd har i høringen uttalt at fagprøven bør foretas før jevngodhetsvurderingen. Sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd påpeker at en fagprøve er egnet til å avdekke om det er mangler i søkerens utdanning. Den kan være et hjelpemiddel i saker hvor en er usikker på ekthet av framlagt dokumentasjon for utdanning. De mener at fagprøven derfor bør kreves forut for en eventuell konklusjon om at utdanningen er jevngod med tilsvarende norske utdanning.
I høringen har imidlertid de fleste høringsinstansene støttet departementets forslag om en to-trinns prosess hvor jevngodhetsvurderingen foretas før søkeren fortsetter løpet med å gjennomføre tilleggskravene.
Etter departementets vurdering er det flere grunner til å foreta jevngodhetsvurderingen før tilleggskravene gjennomføres. Når jevngodhetsvurderingen er foretatt, vil søker få en avgjørelse hvor det fremgår om utdanningskravet anses oppfylt. De som oppfyller utdanningskravet kan etter det starte løpet med å fullføre tilleggskravene. De som får avslag vil få anledning til å klage på avgjørelsen. Søker vil dermed ikke risikere å gjennomføre kurs som koster tid og penger for så på et senere tidspunkt å få avslag på søknad om autorisasjon fordi jevngodhetsvurderingen konkluderer med at utdanningskravet ikke anses oppfylt. Den foreslåtte ordningen vil etter departementets vurdering bidra til mer forutsigbarhet for søker.
Et avslag på søknad om autorisasjon kan påklages til Statens helsepersonellnemnd. Søkere som får avslag på sin søknad fordi utdanningen ikke anses jevngod med norsk utdanning, kan i noen tilfeller rette opp disse manglene ved kompetansehevende tiltak. Det gis i dag en viss veiledning med hensyn til hvilke mangler som foreligger, men søker må selv finne ut hvordan nødvendig supplerende utdanning og kompetanse kan skaffes. Utfordringen for en del søkere er at det er vanskelig å skaffe den nødvendige kompetansen. Ofte må søker søke opptak på tilsvarende studie ved en norsk utdanningsinstitusjon og deretter søke om fritak fra enkelte fag. For søkere som kun trenger mindre omfattende kompetansehevende tiltak vil dette være lite hensiktsmessig. For å sikre tilgang til tilstrekkelig personell med rett kompetanse og ta i bruk verdifulle ressurser og arbeidskraft, er det etter departementets oppfatning behov for å vurdere mer målrettede tiltak slik at denne gruppen raskere kan oppnå norsk autorisasjon.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet satte høsten 2014 i gang en utredning av behov for kompletterende utdanning for søkere med høyere utdanning fra land utenfor EØS som søker om godkjenning for å utøve lovregulerte yrker i Norge. Utredningen er en oppfølging av tiltak nr. 4 i Handlingsplan 2013–2016: Vi trenger innvandrernes kompetanse. Utredningen er igangsatt i samråd med Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Utredningen skal bl.a. identifisere hvilke lovregulerte yrker som har flest søkere med behov for kompletterende utdanning og innenfor hvilke emner. Det skal utredes om, og eventuelt hvordan, tilbudet kan innrettes for å dekke etterspørselen dersom tilbud ikke finnes. Utredningen skal dessuten se nærmere på svenske erfaringer på området og anbefale tiltak.
Helsedirektoratet har foreslått at nødvendig kyndighet fjernes som selvstendig grunnlag for autorisasjon. Det foreslås at kunnskaper som er ervervet ved dokumentert tilleggsutdanning eller yrkeserfaring kan vektlegges i vurderingen av om en gjennomført og bestått utenlandsk eksamen er jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen.
Som det fremgår av punkt 4.4 er det i praksis lagt til grunn at søker må ha gjennomført og bestått helsefaglig utdanning på tilsvarende nivå også ved vurderingen av om vedkommende har nødvendig kyndighet. Dersom Helsedirektoratets løsning velges, vil yrkeserfaring og tilleggsutdanning kunne vektlegges ved vurderingen av jevngodhet for søkere med utenlandsk utdanning. Kyndighet har imidlertid også blitt benyttet som grunnlag der søker ikke har eksamen i vedkommende fag, men vurderes å ha kyndighet for yrket. Det er for eksempel tilfeller hvor helsepersonell med sykepleierutdanning fra land utenfor EØS ikke anses å ha en jevngod sykepleierutdanning, men som har fått autorisasjon som helsefagsarbeider fordi søkerens kvalifikasjoner anses å oppfylle kravet nødvendig kyndighet som helsefagsarbeider. Bestemmelsen er også benyttet for søkere uten norsk utdanning i vedkommende fag, men med annen norsk helsefaglig utdanning. Autorisert sykepleier med tilleggsutdanning har etter en konkret og individuell vurdering fått autorisasjon som ambulansearbeider. Departementet mener derfor at vi ikke bør fjerne kyndighet som et selvstendig grunnlag for autorisasjon, men er enig med Helsedirektoratet i at bestemmelsen er vidt utformet og at det kan være behov for å foreta enkelte presiseringer.
I bestemmelsen fremgår det at søker har rett til autorisasjon dersom søker på annen måte har godtgjort å ha nødvendig kyndighet. For den som ikke har eksamen som er jevngod med tilsvarende norsk eksamen, kan tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring veie opp for enkelte mangler i søkerens utdanning. Som nevnt over må imidlertid søker også etter dette alternativet ha bestått eksamen i en helsefaglig utdanning. Etter departementets vurdering bør dette fremgå tydeligere av bestemmelsen. Departementet foreslår derfor at det i ny § 48 første ledd bokstav d fremgår at søker som har godtgjort å ha nødvendig kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring, har rett til autorisasjon.
Departementet foreslår videre at det fremgår tydeligere av bestemmelsen at alderskravet og kravet om ikke uegnethet gjelder alle som søker om autorisasjon. Dette innebærer ingen materiell endring og er heller ikke kommentert av høringsinstansene. Enkelte høringsinstanser har imidlertid påpekt at SAK må foreta en vurdering av egnethet ved behandlingen av autorisasjon. En vurdering av hvorvidt en søker er egnet for et yrke vil som regel innebære at søkeren må vurderes over tid. SAK vil dermed ikke kunne foreta en slik vurdering basert på innsendt dokumentasjon. Etter bestemmelsen kan SAK imidlertid nekte en søker autorisasjon, dersom det foreligger informasjon som tilsier at søkeren er uegnet. Søker anses uegnet om det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon.
Enkelte høringsinstanser har uttalt at det bør stilles krav om politiattest. Etter helsepersonelloven § 20 a kreves det politiattest ved ansettelser av helsepersonell som skal yte helse- og omsorgstjenester til barn og personer med utviklingshemming. Det er på nåværende tidspunkt ikke aktuelt å innføre et krav om å fremlegge politiattest i forbindelse med søknad om autorisasjon.
Departementet foreslår også å presisere at i de tilfellene departementet har stilt krav om å gjennomføre praktisk tjeneste eller å oppfylle tilleggskrav vil dette være vilkår for autorisasjon. Disse presiseringene innebærer ingen materielle endringer og er heller ikke kommentert av høringsinstansene.
5.3 Hjemmel til å fastsette tilleggskrav
I høringsnotatet foreslo departementet å presisere departementets hjemmel til å fastsette forskrifter om gjennomføringen av tilleggskrav.
Det er ingen av høringsinstansene som konkret uttaler seg om departementets forslag om å presisere hjemmelen til å fastsette forskrifter om gjennomføringen av tilleggskrav. Det er imidlertid enkelte høringsinstanser som generelt har uttalt at foreslåtte endringer innebærer at regelverket blir tydeligere og mer forutsigbart.
Departementet har i dag en hjemmel til å fastsette tilleggskrav, se nærmere punkt 4.5. Det fremgår ikke av bestemmelsen at departementet også kan gi regler om gjennomføringen av fastsatte tilleggskrav. Det er imidlertid lagt til grunn at departementet etter bestemmelsen også kan stille krav til gjennomføringen av tilleggskrav.
Som nevnt under punkt 3 vil departementet fastsette en ny forskrift om tilleggskrav for helsepersonell utdannet i land utenfor EØS-området. I den nye forskriften om tilleggskrav har departementet foreslått bestemmelser blant annet om adgangen til å ta nye prøver og frist for å gjennomføre tilleggskravene. Adgangen til å stille slike krav bør etter departementets vurdering fremgå tydeligere av hjemmelsbestemmelsen. Departementet foreslår derfor at det i ny § 48 a tredje ledd presiseres at departementet kan fastsette bestemmelser om gjennomføringen av tilleggskrav.
5.4 Hjemmel til å fastsette praktisk tjeneste
Det følger av helsepersonelloven § 48 andre ledd bokstav b at søker må ha gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet. Bestemmelsen har blitt tolket slik at den også inneholder en hjemmel for departementet til å fastsette forskrifter om praktisk tjeneste.
I høringsnotatet foreslo departementet at hjemmelen til å fastsette forskrift med krav om praktisk tjeneste og om gjennomføringen av slik praktisk tjeneste skulle fremgå som et eget ledd i forslaget til ny § 48 a.
Det er ingen av høringsinstansene som konkret uttaler seg om departementets forslag til presisering av hjemmelen til å fastsette krav til praktisk tjeneste og til gjennomføringen av slik praktisk tjeneste. Det er imidlertid enkelte høringsinstanser som generelt har uttalt at de foreslåtte endringene innebærer at regelverket blir tydeligere og mer forutsigbart.
Departementet mener hjemmelen til å fastsette praktisk tjeneste og til å gi regler om gjennomføringen av slik praktisk tjeneste, bør fremgå klarere av lovbestemmelsen.
Departementet foreslår derfor at departementets hjemmel til å fastsette krav om praktisk tjeneste og bestemmelser om gjennomføringen av slik praktisk tjeneste tas inn i forslaget til § 48 a tredje ledd.