4 Arbeidsmarked og kompetanse

I dette kapitlet skal vi se nærmere på utviklingen i de regionale arbeidsmarkedene og regionale forskjeller i kompetanse.

Hovedtrekk:

• Norge har en høy sysselsettingsandel sammenlignet med andre europeiske land. De ­norske regionene ligger også høyt i et europeisk perspektiv.
• Det er høyest sysselsettingsandeler i Oslo og i kystfylkene fra Rogaland til ­Trøndelag. Vi finner de laveste andelene i Agder og Vestfold og Telemark.
• Det er tendenser til at sysselsettingsandelen faller med lavere sentralitet i fylkene fra Møre og Romsdal og nordover til Troms og Finnmark. I Agder faller sysselsettingsandelen med økende sentralitet.
• Mindre sentrale kommuner har ikke systematisk lavere sysselsettingsandeler enn mer sentrale kommuner i landet sett under ett.
• Alle fylker har opplevd en nedgang i sysselsettingsandelen siden den historiske toppen i 2008. Samtidig har det for landet sett under ett vært en vekst i antall sysselsatte de fleste årene i samme periode. Samlet sett har altså befolkningsveksten vært større en sysselsettingsveksten.
• Konsekvensene av finanskrisen og fallet i oljeprisen for sysselsettingsandelen er tydelige. Nedgangen i sysselsettingsandel forklares imidlertid også av aldringen av befolkningen og at flere er i utdanning.
• Nedgangen i sysselsettingsandelen var størst blant de yngste i alle fylkene siden finans­krisen og frem til oljeprisfallet. Etter oljeprisfallet har denne tendensen holdt seg i fylkene fra Agder og opp til Møre og Romsdal. De siste årene har eldre arbeidstakere hatt den største nedgangen i sysselsettingsandel samlet sett.
• Den registrerte ledigheten var per november 2017 jevnt over lav i alle fylker, med unntak av Rogaland. Bedrifter i alle fylker rapporterer om mangel på arbeidskraft.
• All fylker har hatt en markant økning i andelen med høyere utdanning de siste 40 årene, men Oslo er i en særstilling og nivåforskjellen mellom Oslo og de andre fylkene er økende.
• De geografiske ulikhetene i utdanningsnivå har blant annet sammenheng med lokalisering av høyere utdanningsinstitusjoner og etterspør­selen i det regionale arbeidsmarkedet som vil variere ut fra næringsstruktur.
• Sysselsettingsandelene er høyere blant de som har utdanning utover grunnskole. De siste 10 årene har andelen unge voksne som kun har grunnskoleutdanning økt noe. I flere ­fylker har mer enn en fjerdedel av unge voksne kun grunnskole. Samtidig ser vi at antall ­sysselsatte med utdanning på grunnskolenivå er stadig synkende, og etterspørselen etter arbeidskraft med dette utdanningsnivået er forventet å avta ytterligere framover.

4.1 Sysselsettingsandelen

En høy deltakelse i arbeidslivet indikerer en god utnyttelse av arbeidskraftsressursene i en region, og i landet som helhet. Sysselsettingsandelen er viktig, både for folks muligheter til inntekt og forsørgelse, og for mulighetene for det offentlige til å finansiere velferdsordninger og andre investeringer.

Synkende over tid

Sysselsettingsandelen i Norge har hatt en nedadgående trend de siste årene. Det er flere grunner til denne utviklingen. Særlig kan veien til dagens nivå forklares via bølgene fra finanskrisen i 2008, de siste årenes fall i oljeprisen, en aldrende befolkning og en sterk befolkningsvekst.

Mens finanskrisen bidro til synkende sysselsettingsandeler over hele Europa, rammet oljeprisfallet Norge mer spesifikt. Etter hvert har nivået tatt seg opp i de fleste andre EU- og OECD-land, mens det har stagnert og fortsatt å synke i Norge i perioden frem mot første del av 2017 (RNB, 2017).

Samtidig har antallet sysselsatte likevel økt de fleste årene i den samme perioden, jf. figur 4.1. Samlet sett har altså befolkningsveksten har vært høyere enn sysselsettingsveksten. Sysselsettings- og befolkningsutvikling behandles i kapitlene 3 og 6.

Figur 4.1 Antall og andel sysselsatte (15-74 år) i Norge, 2007–2016. Personer og prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 05615 og 07459). Beregninger: KMD.

Basert på prognoser fra SSB ser de siste årenes fall i den nasjonale sysselsettingsprosenten likevel ut til å stoppe opp. Ifølge SSBs arbeidskraftsunder­søkelse (AKU) var den samlede sysselsettingsprosenten i landet 67,2 i 3. kvartal 2017, en økning med om lag 0,5 prosentpoeng fra siste kvartal 2016. De spår at andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som er i arbeidsstyrken vil ligge stabilt eller vokse svakt fram mot 2020 (SSB, 2017).

Men Norge har fortsatt høy sysselsettingsandel

Basert på SSBs arbeidskraftsundersøkelse (AKU) deltok i underkant av 67 prosent av befolkningen i alderen 15-74 år i arbeidslivet siste kvartal 2016. På europeisk nivå har vi via Eurostat data for sysselsettingsandelen i de respektive landene i aldersgruppene 15-64 år. Her ligger Norges samlede andel på 73,9 prosent. Dette gir Norge en relativt høy plassering sammenliknet med mesteparten av Europa, og godt over gjennomsnittet for EU, jf. figur 4.2. En viktig årsak til Norges plassering er relativt høye andeler sysselsatte kvinner og eldre (SSB, 2008).

Figur 4.2 Sysselsettingsandeler i Europa, 2016 (blant befolkningen 15–64 år). Prosent.

Kilde: Kilde: Eurostat. Beregninger: KMD.

Figur 4.3 viser sysselsettingsnivået for aldersgruppen 20-64 år i europeiske regioner13 i 2016. Regioner i Norden, Storbritannia og de sentrale delene av Europa skiller seg ut med høye sysselsettingsnivåer. Dette har også vært et vedvarende trekk i en rekke år. Lavest sysselsettingsnivå finner vi i Sør- og Øst-Europa, i en bue fra sørlige Spania via øyene og Sør-Italia til Kypros og Tyrkia og opp til Bulgaria og Romania. Regionene med de høyeste sysselsettingsandelene ligger i Sveits, Island og Åland (84-88 prosent), mens de laveste nivåene er å finne i regioner i Tyrkia og Italia (35-45 prosent). I underkant av 80 prosent av de europeiske regionene har hatt en økning i sysselsettingsandelene mellom 2015 og 2016, målt i prosentpoeng. For Norges del er kun Nord-Norge og Trøndelag del av denne gruppen, og da marginalt. I Norge og de nordiske landene er nivået likevel høyt, og det er relativt små regionale forskjeller. Unntaket er Finland, der store deler av landet ligger lavere enn andre nordiske regioner. Hovedstadsregionen Helsinki-Uusimaa er imidlertid på linje med andre nordiske regioner.

Figur 4.3 Sysselsettingsandeler i europeiske landsdeler (NUTS 2), 2016 (blant befolkningen 20–64 år).

Kilde: Kart og data: Gustaf Norlén, Nordregio.

Sysselsettingsandel (15-74 år), etter fylke og sentralitet. 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Sysselsettingsandelen i fylkene

Ved utgangen av 2016 var det om lag 5 prosentpoengs forskjell mellom fylkene med den høyeste og laveste sysselsettingsandelen, henholdsvis Oslo og Agder. De høyeste nivåene finner vi i Oslo og i kystfylkene fra Rogaland til Trøndelag, samt i Troms og Finnmark. Hedmark og Oppland, Østfold, Akershus og Buskerud og Nordland ligger like under, mens Agder og Vestfold og Telemark var fylkene med den laveste andelen i arbeid i aldersgruppen 15-74 år, jf. tabell 4.1.

Sett fra et sentralitetsperspektiv er det til dels store variasjoner mellom fylkene. Skillet går mellom fylkene på Sør-, Øst- og Vestlandet på den ene siden og fylkene i Midt- og Nord-Norge på den andre, jf. tabell 4.1. I Agder er det et mønster at sysselsettingsandelen tydelig og systematisk øker når sentralitetsnivået faller. Tilsvarende tendenser er tilstede også i Vestfold og Telemark, Østfold, Akershus og Buskerud, Rogaland og Hordaland og Sogn og Fjordane, men her er mønsteret ikke like systematisk. Fra Møre og Romsdal og nordover er sammenhengen i all hovedsak speilvendt, særlig i Nordland og Troms og Finnmark. Der synker sysselsettingsandelen tydelig med fallende sentralitetsnivå.

Samvariasjonsanalyser mellom kommunenes sysselsettingsandeler og verdi på sentralitetsindeksen i enkeltfylker viser en tydelig tendens, der sysselsettingsnivået faller med fallende sentralitet i Troms og Finnmark, mens den øker med fallende sentralitet i Agder og Vestfold og Telemark. I resterende fylker er det liten grad av samvariasjon på kommunenivå. Mindre sentrale kommuner har ikke systematisk lavere sysselsettingsandeler enn mer sentrale kommuner i landet sett under ett.

Figur 4.4 gir oss et bilde av de interne forskjellene i fylkene. Størst forskjell mellom kommunen med høyest respektive lavest sysselsettingsandel innad i enkeltfylker finner vi i Trøndelag og Agder, men den interne sammensettingen er nokså annerledes i disse to fylkene. Både Agder og Trøndelag har hver sin enkeltkommune med særlig høy arbeidsmarkedsdeltakelse, men det er kun en kommune i Trøndelag med en sysselsettingsprosent blant de laveste i landet. De resterende kommunene har et rimelig jevnt nivå. I Agder finner vi flere kommuner med lave sysselsettingsandeler (6 kommuner med sysselsettingsandel på 60 prosent eller lavere), en stor gruppe av kommuner (20) på mellom 60-65 prosent, og fra disse en relativt stor avstand til de 6 kommunene med de høyeste andelene. Nordland skiller seg ut med kommunene med de laveste sysselsettingsandelene i landet, mens man samtidig har et relativt lavt høyeste nivå. Dette gjør at forskjellen mellom majoriteten av kommunene fremstår som mindre enn i mange andre fylker. Minst forskjeller finner vi i vestlandsfylkene.

Figur 4.5 viser sysselsettingsnivået per 4. kvartal 2016 i landets BA-regioner. Av de 18 BA-regionene med under 60 prosent av befolkningen i arbeidslivet ligger 8 i Troms og Finnmark og 5 i Nordland. Alle disse regionene består av kommuner klassifisert på laveste sentralitetsnivå. De resterende 5 BA-regionene er spredt mellom Hedmark og Oppland, Østfold, Akershus og Buskerud og Agder, og inkluderer kommuner fordelt på flere sentralitetsnivå.

De 19 BA-regionene med en sysselsettingsandel på over 70 prosent er også spredt over hele landet, men flesteparten av regionene er å finne i sammenhengende geografiske områder. Tydeligst er dette i nordlige deler av vestlandsfylkene, men vi finner tilsvarende mønster i en akse fra Hallingdal ned til Valle/Bykle. Av de 42 kommunene som utgjør BA-regionene med høyest sysselsettingsandel, er drøyt 80 prosent av dem klassifisert på laveste sentralitetsnivå.

Samlet synes sentralitet å være et relevant aspekt når vi diskuterer sysselsettingsnivået, men i motsatt retning i forskjellige deler av landet.

Figur 4.4 Sysselsettingsandel, 2016. Gjennomsnitt for hvert fylke, og minimum og maksimum, øvre og nedre grense for normalvariasjon for kommunene i hvert fylke.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Figur 4.5 Sysselsatte i prosent av befolkningen (15–74 år) per 4. kv. 2016. BA-regioner.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Figur 4.6 Sysselsettingsandel (15-74 år), etter fylke. Prosent.

Figur 4.7

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Utvikling i sysselsettingsandelen i fylkene

Alle fylkene har opplevd en nedgang i syssel­sett­ingsandelen siden slutten av 2000-tallet. I figur 4.6 ser vi den fylkesvise utviklingen fra den historiske toppen i 2008 og frem til 2014, mens figur 4.7 viser utviklingen fra 2015 til 2016.14

Omskiftninger i etterspørselen etter arbeidskraft vil alltid bidra til at sysselsettingen, arbeidsledigheten, og arbeidsstyrken i stor grad varierer med konjunkturene. Konsekvensene av både finanskrisen og oljeprisfallet fremgår da også tydelig av figuren. Der finanskrisen bidro til en generell nedgang uten særpreget regional profil i årene etter 2008, så var konsekvensene av oljeprisfallet mer tydelig konsentrert i kystfylkene fra Agder til Møre og Romsdal, jf. figur 4.7.

Figur 4.8 Sysselsettingsandel (15-74 år), etter fylke. 2015 og 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Det er likevel ikke kun konjunkturelle forhold som påvirker sysselsettingsandelen. Strukturelle forhold, for eksempel demografisk utvikling, kan også spille en viktig rolle. Aldringen av befolkningen er et aspekt som ofte fremheves når den nasjonale sysselsettingsandelen diskuteres. Når det blir flere eldre, blir det relativt færre i de mest yrkesaktive aldersgruppene. Deler av den vedvarende nedgangen i sysselsettingsandelen henger også sammen med at flere er i utdanning, og at flere utdanner seg uten å arbeide deltid eller søke arbeid ved siden av skolegang. I 2016 var i underkant av 60 prosent av unge mellom 15-19 år under utdanning uten å jobbe, mens det tilsvarende tallet for de mellom 20-24 var 23 prosent. Det er henholdsvis ca. 2 og 3 prosentenheter høyere enn tre år tidligere (RNB, 2017).

Endringer etter aldersgrupper på fylkesnivå

I alle fylker er det blant de yngste på arbeidsmarkedet som den største nedgangen i sysselsettingsprosenten har kommet i perioden 2008-2014, jf. figur 4.8. Når det inntreffer hendelser som bidrar til signifikant svekkelse i arbeidsmarkedet, er det en tendens til at grupper med liten eller ingen erfaring har større problemer med å komme seg i arbeid enn når arbeidsmarkedet er i en mer normal situasjon. De samme gruppene er også ofte blant de første til å forsvinne ut av arbeidsmarkedet i forbindelse med lavkonjunkturer (SSB, 2017). Finanskrisen var en slik hendelse, og unge er ofte en slik gruppe. Slike utfordringer har potensielt en risiko for å bli selvforsterkende. Lite jobberfaring kan igjen føre til at man stiller svakere når man prøver å komme inn på et mer normalt arbeidsmarked, enten det er etter en periode med utdannelse eller ledighet. Vi kan se en konsekvens av dette i utviklingen mellom 2008 og 2014. I de aller fleste fylkene hadde de yngste byttet plass med de eldste som aldersgruppen med det laveste sysselsettingsnivået. Unntaket er de nordnorske fylkene. Der har nedgangen i gruppen yngre også vært mindre markant, sammenlignet med fylkene sør for Trøndelag.

Figur 4.9 Sysselsettingsandel i 2014, samt endring i sysselsettingsandel 2008-2014, etter alder og fylke. ­Prosent og endring i prosentpoeng.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Utviklingen blant de yngste mellom 2015 og 2016 var mer regionalt differensiert. Det er i hovedsak i fylker med tett kobling til petroleumsproduksjonen, fra Agder til Møre og Romsdal, og særlig i ­Rogaland, at tendensen med fallende sysselsettingsandeler vedvarte, jf. figur 4.9. Samlet sett gikk den registrerte ledig­heten i den yngste aldersgruppen også ned med om lag 5 prosent på landsbasis mellom 2015 og 2016. I Østfold, Akershus og Buskerud, Vestfold og Telemark og de nordnorske fylkene økte sysselsettingsandelene hos de yngste på arbeidsmarkedet noe.

En bidragende faktor til at de nordnorske fylkene har den høyeste arbeidsdeltakelsen blant de yngste kan være at flere av de aller yngste (15-17 år) i de minste kommunene, det vil si kommuner med under 5 000 innbyggere, har inntektsgivende arbeid. Andelen med egen yrkesinntekt lå i 2015 på 54 prosent, mot om lag 37 prosent på landsbasis (SSB, 2017). I de nordnorske fylkene har i underkant av 80 prosent av kommunene under 5 000 innbyggere (henholdsvis 74,4 prosent for Nordland og 84,1 prosent for Troms og Finnmark).

Når det gjelder de eldste på arbeidsmarkedet så har sysselsettingsprosenten hatt en tendens til å falle når man passerer 55 år, med forsterkende effekt når man passerer ulike aldre som gir muligheter for å ta ut pensjon (SSB, 2017). Vi ser imidlertid få spor av dette i perioden frem mot 2014. Det var faktisk kun denne aldersgruppen som opplevde en økning i sysselsettingsandelen, i henholdsvis Rogaland og Nordland, jf. figur 4.8. Pensjonsreformen fra 2011 har trolig bidratt til denne stabiliteten, da den stimulerer folk til å fortsette å jobbe etter de har passert 62 år (RNB 2017).

Mellom 2015 og 2016 var det imidlertid i denne gruppen sysselsettingsandelen falt aller kraftigst i alle fylker. Unntaket er Rogaland, men dette fylket hadde likevel den største nedgangen i sysselsettingsandelen i denne aldersgruppen av alle fylker. Nedgangen var også kraftigst i fylkene som ble rammet hardest av oljeprisfallet. Utover overgang til ledighet, hvor det var en relativt kraftig prosentmessig økning i deler av denne aldersgruppen (60 år og over) på landsbasis, så kan den oljerelaterte nedgangen i økonomien ha bidratt til at deler av de eldste i disse områdene valgte å trekke seg tilbake og gå av med pensjon. Rogaland hadde for eksempel den høyeste prosentmessige økningen i antall alderspensjonister av alle fylker mellom 2015 og 2016 (NAV, beregninger: KMD).

Figur 4.10 Sysselsettingsandel i 2016, samt endring i sysselsettingsandel 2015-2016, etter alder og fylke. ­Prosent og endring i prosentpoeng.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 07984 og 07459). Beregninger: KMD.

Sysselsettingsandelen blant de eldre var i 2016 fortsatt høyere enn blant de yngste i alle deler av landet, med unntak for Nord-Norge. Den er likevel langt lavere enn i aldersgruppen med høyest deltakelse i arbeidsmarkedet, de i aldersgruppen 25-54 år. Aldringen av befolkingen vil dermed gradvis bidra til å trekke de samlede sysselsettingsandelene nedover over tid, noe som vil kunne slå forskjellig ut regionalt avhengig av befolkningssammensetningen, jf. kapittel 6.

Det er likevel ikke kun endringer hos de eldre og de yngste som har bidratt til fallende sysselsettingsandeler over hele landet. Også blant befolkningen i aldersgruppen 25-54 år – en periode i livet som må kunne kalles for en «kjernetid» når det gjelder deltakelse i arbeidslivet – gikk sysselsettingsandelen nedover i alle fylker mellom 2008-2014. Fra Agder til Møre og Romsdal fortsatte utviklingen med fallende sysselsettingsandeler synlig også mellom 2015 og 2016. Vedvarende nedgang i aldersgruppene som normalt utgjør kjernen i de regionale arbeidsmarkedene bør være mer bekymringsverdig enn nedgang blant de yngste og eldste. Likevel, selv med en lang periode av gradvis nedgang, så ligger sysselsettingsandelene i gruppen 25-54 år i spennet mellom 76,3 og 81,7 prosent i alle fylkene, og må betegnes som høye.

Mindre forskjeller mellom kjønnene i alle fylkene

I perioden 2009-2014 var nedgangen i sysselsettingsandelen størst blant kvinnene i åtte av ti fylker. Dette bidro til å øke forskjellene mellom kjønnene. Bare i Agder var nedgangen blant menn større enn blant kvinnene, mens endringen var lik for begge kjønn i Vestfold og Telemark og Trøndelag. I kjølvannet av oljeprisfallet var det speilvendte roller, da nedgangen i arbeidsdeltakelsen var kraftigst for menn i fem av fylkene (særlig merkbart fra Agder til Møre og Romsdal), mens den samme situasjonen for ­kvinner kun var tilfelle i to fylker, og da helt marginalt, jf. figur 4.10. Den samlede utviklingen har bidratt til at det var mindre forskjeller mellom kjønnenes sysselsettingsandel i alle fylker i 2016 sammenlignet med 2009. Østfold, Akershus og Buskerud hadde størst forskjeller mellom kjønnene i 2016.

Figur 4.11 Sysselsettingsandel, etter kjønn og fylke. 2015 og 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11618). Beregninger: KMD.

4.2 Registrert arbeidsledighet

Fallende arbeidsledighet i 2017

Tall for den registrerte arbeidsledigheten i Norge per november 2017 viser at denne har gått nedover over hele landet, sammenlignet med nivået for november 2016. Lavest ledighet er det i Hedmark og Oppland. Der er andelen av arbeidsstyrken som er helt ledige 1,6 prosent og ledigheten har gått ned med 0,2 prosentpoeng det siste året. Rogaland har hatt den største nedgangen, med 1,4 prosentpoeng, men fylket har fortsatt landets høyeste andel helt ledige. Generelt har det for landet sett under ett vært en nedgang i ledighet på 0,5 prosentpoeng. Det er ikke noe sentralitetsmønster i den registrerte ledigheten på landsbasis, men sør og midt i landet – fra Østfold, Akershus og Buskerud til Trøndelag – ser vi tendenser til at ledigheten i kommunene er høyere jo mer sentral kommunene er. I de nordnorske fylkene er den overordnede tendensen motsatt, men her er samvariasjonen liten. Generelt er også bildet at det er lave nivåer på den registrerte ledigheten, og at den har gått nedover i alle fylker og sentralitetsnivåer siste året, jf. tabell 4.3.

Registrert arbeidsledighet, helt ledige, etter fylke og sentralitet. November 2017. I prosent av arbeidsstyrken.

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

Forskjellige tall for arbeidsledighet Tallene for arbeidsledighet per november 2017 er hentet fra NAVs register. De viser andelen av arbeidsstyrken som er registrert helt ledige hos NAV. Sysselsatte og arbeidsledige utgjør til sammen det som kalles arbeidsstyrken. For å bli registrert som helt ledig må man de siste to ukene ha meldt seg ledig hos NAV og være helt uten inntektsgivende arbeid. Siden dette er en totaltelling av alle registrerte arbeidssøkere muliggjøres detaljerte fordelinger på kommunenivå. En annen statistikk for arbeidsledighet som ofte benyttes er den allerede nevnte arbeidskraftundersøkelsen i regi av SSB. Dette er tall over både registrerte og ikke-registrerte ledige (folk som vil jobbe, men som av ulike grunner ikke er registrert hos NAV, for eksempel grunnet at man ikke har krav på dagpenger), basert på intervjuundersøkelser. Normalt ligger den såkalte AKU-ledigheten på et klart høyere nivå enn den registrerte ledigheten, jf. figur 4.11. Figur 4.12 Registrert arbeidsledighet og AKU-ledighet, Norge. Prosent. Kilde: SSB (05615), NAV. Beregninger: KMD.

Endring i registrert arbeidsledighet, helt ledige, etter fylke og sentralitet. November 2016-november 2017. Endring i prosentpoeng.

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

Det er nord i landet vi finner flest BA-regioner med høy arbeidsledighet i norsk målestokk, som vi her ser på som en registrert ledighetsandel på over 3 prosent. Hoveddelen av de 19 BA-regionene i denne gruppen ligger i Nordland og Troms og Finnmark. Bare to BA-regioner har over 5 prosent ledighet, Hasvik og Moskenes, med henholdsvis 10 og 5,6 prosent. De fem små BA-regionene Gamvik, Vardø, Måsøy, Røst og Træna har mellom 4 og 5 prosent. Resten har under 4 prosent ledighet. Figur 4.12 viser andelen registrert ledige av arbeidsstyrken i landets BA-regioner per november 2017.

Samtidig som den registrerte ledigheten er jevnt over lav, rapporterer bedrifter landet rundt om mangel på arbeidskraft. I alt 12 prosent av bedriftene i NAVs bedriftsundersøkelse for 2017 oppgav at de hadde rekrutteringsproblemer i løpet av de tre siste månedene før undersøkelsen (april 2017). Virksomhetene i Nord-Norge meldte om størst grad av rekrutteringsvansker, mens rekrutteringsproblemene var minst i Rogaland og Hedmark, jf. figur 4.13. Målt i antall personer var mangelen på arbeidskraft høyest i Oslo, mens den målt ved NAVs såkalte stramhetsindikator15 var høyest i Nordland og Troms og Finnmark.

Figur 4.13 Andel registrert arbeidsledige av arbeidsstyrken, helt ledige, november 2017, etter BA-­regioner. Prosent.

Kilde: Kilde: NAV. Beregninger: KMD.

Figur 4.14 Virksomheter som har mislyktes i å rekruttere arbeidskraft eller har måttet ansette noen med annen eller lavere formell kompetanse enn man søkte etter, etter fylke. Januar-mars 2017. Prosent.

Kilde: Kilde: NAVs bedriftsundersøkelse 2017.

Tendensen er at jo lavere kommunens sysselsettingsandel, desto høyere er den registrerte ledigheten. Man kan dermed forvente at fallende sysselsettingsandeler i noen grad vil korrespondere med en økning i ledigheten. Endringen i den registrerte ledigheten i kommunene i perioden 2008-2014 samvarierer likevel i liten grad med endringen i sysselsettingsandelen den samme perioden. Mellom 2015 og 2016 er det imidlertid en tydeligere kobling. For å fylle ut bildet av dynamikken i arbeidsmarkedet, vil vi derfor omtale de som betegnes som utenfor arbeidsstyrken.

4.3 Innenfor og utenfor arbeidsstyrken – dynamikken i arbeidsmarkedet

Utenfor arbeidsstyrken

Et sentralt trekk ved arbeidsmarkedet er at folk beveger seg mellom ulike posisjoner, og da ikke bare mellom arbeidsledighet og sysselsetting, men også ut og inn av selve arbeidsstyrken. Mennesker som befinner seg utenfor arbeidsstyrken kan for eksempel være folk som utdanner seg uten å jobbe ved siden av, uføre, pensjonister, eller folk som er hjemmearbeidende eller av en eller annen grunn ikke er i jobb eller søker arbeid. Noen av dem utenfor arbeidsstyrken vil ha jobb, men oppfyller ikke nødvendigvis alle betingelsene for å bli klassifisert som arbeidsledige etter SSBs definisjon i AKU, jf. boks 4.2.

Figur 4.14 viser personer utenfor arbeidsstyrken gruppert etter hvorvidt de ønsker eller ikke ønsker arbeid, og hvorvidt de har søkt eller ikke søkt arbeid for året 2017. Tallene er antall personer per 1000 personer, slik at de kan brukes til å illustrere størrelsesforholdet mellom de forskjellige gruppene. Det er en stor gruppe som ikke ønsker jobb, og følgelig heller ikke søker jobb, som typisk består av for eksempel pensjonister eller heltidsstudenter. Figuren viser også en mindre gruppe som ønsker jobb, men som ikke har søkt. Dette kan være personer som trekker seg ut fra arbeidsmarkedet ved at de slutter aktivt å søke jobb, selv om de i utgangspunktet ønsker å jobbe. Et eksempel er studenter som egentlig ønsker en deltidsjobb eller fulltidsarbeid. Et annet eksempel er folk som har gått fra arbeids­ledighet til å være utenfor arbeidsstyrken ved at de ikke lenger søker eller er tilgjengelige for en jobb, selv om de i utgangspunktet ønsker å jobbe.

Alt i alt er de utenfor arbeidsstyrken en sammensatt gruppe mennesker i forskjellige livssituasjoner, og bevegelser inn og ut av arbeidsstyrken vil ha en betydning for den samlede sysselsettingsandelen, både på landsbasis og regionalt.

Figur 4.15 Personer utenfor arbeidsstyrken etter arbeidsønske og situasjon. 2017. Antall personer per 1000 personer.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 08470). Beregninger: KMD.

Bevegelser innenfor og utenfor arbeidsstyrken

SSBs AKU-undersøkelse publiserer tall for såkalte strømmer i arbeidsmarkedet, med andre ord bevegelser inn og ut av arbeidsstyrken. Figurene 4.15 til 4.17 viser nasjonale strømtall i perioden 1. kvartal 2008 til 3. kvartal 2017 over personers bevegelser fra henholdsvis sysselsatte, AKU-arbeidsledige og de utenfor arbeidsstyrken til andre mulige posisjoner; for eksempel fra sysselsatt til ledig, eller fra utenfor arbeidsstyrken til sysselsetting etc. Tallene er i 1000 personer, og verdien et gitt kvartal viser antallet som gikk fra en gruppe til en annen sammenlignet med kvartalet før.

De to største gruppene, sysselsatte og utenfor arbeidsstyrken, er rimelig stabile, i den forstand at det er få som beveger seg inn og ut av disse gruppene sammenlignet med antallet personer i hver gruppe. For de arbeidsledige er det naturlig nok større bevegelser mellom alle forskjellige posisjoner. Vi ser likevel at det konsekvent var flere som gikk fra å være sysselsatt et kvartal til å være utenfor arbeidsstyrken det neste, sammenlignet med de som gikk fra sysselsetting til arbeidsledighet, i hele perioden mellom 2008 og 2014. Dette, sammen med at AKU-definisjonen av arbeidsledighet er bredere enn den registrerte ledigheten hos NAV, er med på å forklare den manglende samvariasjonen mellom fallende sysselsettingsandeler og endring i den registrerte ledigheten.

Fra 2015 viser strømtallene også at det var flere som gikk fra sysselsetting til arbeidsledighet enn i årene før. Dette kan henge sammen med at mye av økningen i ledighet og størst nedgang i sysselsettingsandelene mellom disse årene var konsentrert til utvalgte fylker og koblet til oljeprisfallet og nedbemanninger. Samvariasjonen mellom endring i kommunenes sysselsettingsandeler og registrert ledighet mellom disse årene (2015-2016) blir også noe sterkere når vi kun ser på kommunene i fylkene fra Agder til Møre og Romsdal.

Figur 4.16 Strømmer i arbeidsmarkedet – fra status som sysselsatt, kvartalsvis 2008-2017, 1000 personer.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11433). Beregninger: KMD.

Figur 4.17 Strømmer i arbeidsmarkedet – fra status som utenfor arbeidsstyrken, kvartalsvis 2008-2017, 1000 personer.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11433). Beregninger: KMD.

Figur 4.18 Strømmer i arbeidsmarkedet – fra status som arbeidsledig, kvartalsvis 2008-2017, 1000 personer.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11433). Beregninger: KMD.

De utenfor arbeidsstyrken består i hovedsak av pensjonister og uføre i tillegg til studenter (SSB, 2017). Dette kan forklare hvorfor mange beveger seg fra sysselsetting til å være utenfor arbeidsstyrken, mens det er færre som går til sysselsetting, selv om det er bevegelser begge veier. En aldrende befolkning og flere som utdanner seg uten å jobbe er også sentrale utviklingstrekk det gjerne pekes på for å forklare sysselsettingsandelens utvikling de siste årene, i tillegg til de konjunkturelle årsakene.

Med innføringen av nytt regelverk for uføretrygd i 2015, ble det i større grad lagt til rette for å jobbe ved siden av uføretrygden. Man beholder retten til full uføretrygd mens man jobber (i inntil 5 år, med mulighet for forlengelse ytterligere 5 år), i tilfelle man etter hvert ikke klarer å jobbe grunnet helsen. Ved utgangen av juni 2017 var andelen blant betalingsmottakere av uføretrygd som var registrert med et arbeidsforhold på 18,5 prosent (NAV, 2017). Tilsvarende hos andre grupper utenfor arbeidsstyrken, for eksempel studenter, vil vi dermed kunne finne tilfeller av uføretrygdmottakere både innenfor og utenfor arbeidsstyrken ved forskjellige tidspunkter. Vi ser nærmere på utviklingen i mottakere av uføretrygd som andel av befolkningen, og koblingen til bl.a. sysselsettingsandeler, på regionalt nivå i kapittel 5 om levekår.

Utenforskap og trygdeordningers rolle

Analyser fra NAV viser at andelen av befolkningen som lever av trygd (inkludert både arbeidsmarkeds- og helserelaterte ytelser) er rimelig stabil over tid, selv om det er endringer i hvilken type ytelser som er mest forekommende (NAV, 2017). En analyse av utenforskap og trygdeordningenes rolle viser også at de fleste mottar en ytelse i en begrenset periode, og går etter det tilbake i arbeid eller av med alderspensjon. Med en definisjon av å være «utenfor» som innebærer å motta en NAV-ytelse i minst to år, samtidig som man ikke har et arbeidsforhold, finner NAV at dette dreier seg om ca. 289 000 personer. Hvis man øker det til 5 år eller mer, så finner de omtrent 197 000 i denne kategorien. Både antall og andel av befolkningen i utenforskap har vært synkende de siste årene (NAV, 2017), noe som tilsier at økt «utenforskap» – forstått som mennesker som er avhengige av NAV-ytelser over lengre tidsperioder – ikke er med på å forklare fallende sysselsettingsandeler.

4.4 Kompetanse og utdanningsnivå

Befolkningens kompetanse er samfunnets viktigste ressurs og grunnlag for vekst og verdiskaping. En høyt utdannet befolkning øker produktiviteten og styrker også den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet. Det er en klar kobling mellom næringsutvikling og tilgang på arbeidskraft med relevant kompetanse. Innovasjoner og verdiskaping i næringslivet er avhengig av god tilgang på kompetent arbeidskraft. Stadig raskere omstillinger, digitalisering og automatisering vil øke etterspørselen etter flere typer høy kompetanse. Over tid har etterspørselen etter arbeidskraft med høyere utdanning økt. Imidlertid varierer næringslivets behov og tilgang på kompetent og kvalifisert arbeidskraft mellom regioner og næringer. Utdanningsnivået i en region er derfor i stor grad påvirket av etterspørselen i det lokale arbeidsmarkedet.

Norske regioner har en relativt høyt utdannet befolkning

Figur 4.18 viser andelen av den voksne befolkningen med høyere utdanning i regioner på NUTS 2-nivå i utvalgte europeiske land.16 Vi ser at utdanningsnivået i Norge er høyt sammenlignet med store deler av Europa, spesielt de sørlige og østlige landene. Vi ser også at forskjellene mellom regionene i Norge ikke er spesielt store, og at alle de norske regionene har et relativt høyt utdanningsnivå sammenlignet med andre europeiske regioner.

For de fleste landene er det hovedstadsregionen som dominerer med et høyt utdanningsnivå. Slik er det også for Norge. Oslo og Akershus er den norske regionen med størst andel høyt utdannede, og Oslo og Akershus er i tillegg en av regionene i Europa med høyest utdanningsnivå, nest etter ulike deler av London. Hedmark og Oppland ligger lavest av de norske regionene, noe som er litt høyere enn de laveste regionene i våre naboland Danmark, Sverige og Finland, men betraktelig høyere enn de laveste regionene i de fleste andre land.

Figur 4.19 Andel av befolkningen 25-64 år med høyere utdanning i regioner i utvalgte land, 2016. NUTS 2. Prosent.

Kilde: Kilde: Eurostat. Beregninger: KMD.

Selv om Norge generelt har et høyt utdanningsnivå sammenlignet med gjennomsnittet for både OECD og EU-landene, er andelen som tar de lengste utdanningene (master- eller doktorgradsnivå) lavere i Norge enn i mange andre land (Meld. St. 29 (2016-2017)). Andelen av aldersgruppen 25-64 år som har master eller doktorgrad i Norge er lavere enn gjennomsnittet for OECD og EU, og lavere enn i Sverige, Danmark og Finland (ibid.). Dette gjelder også om man kun ser på den yngre befolkningen mellom 30 og 34 år.

Blant den yngre befolkningen har Norge også relativt mange lav utdanning. I 2016 var det 19 prosent i aldersgruppen 25–34 år som hadde utdanning på grunnskolenivå eller lavere i Norge, og det var bare seks OECD-land som har høyere andel – Mexico, Tyrkia, Spania, Italia, Portugal og Island. Andelen av aldersgruppen 25-34 år som har gjennomført videregående opplæring eller mer ligger også under gjennomsnittet for EU.

Oslo har et særskilt høyt utdanningsnivå

Når det gjelder andelen av befolkningen med høyere utdanning skiller Oslo seg ut med et markert høyere utdanningsnivå enn de andre fylkene. Tabell 4.4 viser utdanningsnivået blant befolkningen fordelt etter sentralitet og fylke. Totalt har 32,9 prosent av landets befolkning over 16 år høyere utdanning. I Oslo har 49,9 prosent av befolkningen høyere utdanning og drar dermed opp landsgjennomsnittet for Norge, mens alle de andre fylkene ligger under landsgjennomsnittet. Lavest andel høyt utdannede finner vi i Hedmark og Oppland og i Nordland. Her ligger andelen på rundt 25 prosent.

Tabell 4.4 viser også at andelen av befolkningen som har høyere utdanning varierer etter sentralitet, det vil si at de mest sentrale delene av landet gjennomgående har en større andel høyt utdannende enn de mindre sentrale delene. Storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger/Sandnes har den største andelen høyt utdannede, noe som bidrar til å dra opp gjennomsnittet for de aktuelle fylkene. Denne geografiske spredningen i utdanningsnivå har sammenheng med både ulikheter i næringsstruktur og flytting til utdanningsstedene (se boks side 78). Med et stort og variert arbeidsmarked som etterspør arbeidskraft med høyere utdanning i samme region vil det være mange som velger å bli værende også etter endt utdanning.

Andel av befolkningen (16 år og over) med høyere utdanning*, etter fylke og sentralitet. 2016. Prosent.

*Ikke medregnet personer med uoppgitt eller ingen fullført utdanning

Kilde: Kilde: SSB (tabell 09429). Beregninger: KMD

Om vi ser kun på de med lang høyere utdanning, det vil si på master- eller doktorgradsnivå, er forskjellen mellom storbykommunene og resten av landet enda mer markert. For eksempel har Oslo dobbelt så stor andel med master- og doktorgradskompetanse som gjennomsnittet for landet (19,9 prosent i Oslo mot 9,5 prosent for landet). Andelen er lavest i Hedmark og Oppland og i Nordland, med henholdsvis 5,1 og 5,3 prosent med utdanning på master- eller doktorgradsnivå. Behovet for denne typen kompetanse synes å være konsentrert om virksomheter i nærheten av landets største byer. Blant annet viste NHOs kompetansebarometer (2016) at nesten halvparten av bedriftene med stort behov for doktorgradskompetanse er lokalisert i Oslo og Akershus.

Figur 4.19 viser at det har vært en kraftig økning i andelen av befolkningen med høyere utdanning i alle fylker siden 1970, men også at nivåforskjellen mellom Oslo og de andre fylkene likevel er større i dag enn den var på begynnelsen av 1980-tallet. Andelen med høyere utdanning i resten av landet ligger i dag på det nivået Oslo hadde på midten av 1990-tallet.

Figur 4.20 Andel av befolkningen (16 år og over) med høyere utdanning, etter fylke. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 09429). Beregninger: KMD

Store forskjeller i andel med høyere utdanning innad i fylkene

Variasjonene i utdanningsnivå innad i fylkene er vesentlig større enn variasjonen mellom fylkene. Som figur 4.20 viser er forskjellene i utdanningsnivå mellom kommunene innad i fylket størst i Østfold, Akershus og Buskerud. Dette fylket har kommunen i landet med den høyeste andelen, Bærum kommune, hvor 51,9 prosent av befolkningen 16 år og over har høyere utdanning. Asker ligger også svært høyt, sammen med andre Oslo-nære kommuner som Nesodden, Oppegård og Ås. Samtidig er fylket det største fylket målt i både folketall og antall kommuner. Fylket har derfor også en del kommuner med en relativt lav andel høyt utdannede, og Sigdal kommune ligger lavest med 16,9 prosent.

Også i Trøndelag er det relativt store forskjeller internt i fylket. Her skiller Trondheim kommune seg spesielt ut med et høyt utdanningsnivå. 42,9 prosent har høyere utdanning her.

Figur 4.21 Andel av befolkningen (16 år og over) med høyere utdanning, 2016. Gjennomsnitt for fylket, og minimum og maksimum for kommunene i hvert fylke. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 09429). Beregninger: KMD.

Blant de ti kommunene med lavest utdanningsnivå i landet er fire av disse i Nordland, en i Troms og Finnmark, to i Agder, to i Trøndelag og en i Hedmark og Oppland. Blant de ti kommunene med høyest utdanningsnivå finner vi de tidligere nevnte fem kommunene i Østfold, Akershus og Buskerud, samt de store bykommunene Oslo, Stavanger, Trondheim og Bergen. Også inne på topp ti er Leikanger kommune i Hordaland og Sogn og Fjordane.

Hva betyr utdanningsnivå for tilknytning til arbeidsmarkedet? Utdanning har betydning for posisjonen i arbeidsmarkedet. De som ikke har tilegnet seg en viss grad av formell kompetanse har større fare for å ende opp med en svak tilknytning til arbeidsmarkedet eller i arbeidsledighet. Sysselsettingsratene er høyere blant de som har utdanning utover grunnskole. Dette gjelder for nesten samtlige land i OECD. For Norge viser tall fra 2016 at 57 prosent av personer med grunnskoleutdanning var sysselsatt, sammenlignet med 74 prosent for de med videregående og 77 prosent for personer med høyere utdanning. Som figuren nedenfor viser, er sysselsettingsandelen økende med høyere utdanningsnivå i alle fylkene og det er særlig for de med grunnskole som høyeste utdanningsnivå at sysselsettingsandelene er lave. Personer bosatt i Oslo med kun grunnskoleutdanning har lavest sysselsettingsandel, og Oslo har også lavest sysselsettingsandel blant de med videregående utdanning. Figur 4.22 Sysselsettingsandeler av befolkningen (20-66 år) etter utdanningsnivå og fylke. 2016. Kilde: Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 11615). Beregninger: KMD.

I flere fylker har mer enn en fjerdedel av unge voksne kun grunnskole

Analysen har så langt fokusert på andelen med høyere utdanning som et mål på utdanningsnivå, noe som er en ofte brukt indikator. Men selv om en høyt utdannet befolkning både øker produktiviteten og deltakelsen i arbeidsmarkedet, er det å ha høyere utdanning ikke avgjørende for å delta i arbeidslivet (se analysen på forrige side). I mange arbeidsmarkeder er yrkesfag en avgjørende ressurs, og for de fleste yrker vil gjennomført videregående skole være en forutsetning for å få jobb. Videregående skole representerer derfor et slags minimumsnivå av utdanning som er nødvendig for at befolkningen skal ta del i arbeidsmarkedet. Som nevnt innledningsvis, har en relativt høy andel av den yngre befolkningen i Norge lav utdanning og andelen som minst har gjennomført videregående utdanning ligger under gjennomsnittet for EU.

For landet som helhet har 77,7 prosent i aldersgruppen 25-29 år videregående utdanning eller høyere, noe som innebærer at 22,3 prosent av 25-29-åringer kun har grunnskoleutdanning. Figur 4.22 viser andelen av aldersgruppen 25-29 år som har gjennomført grunnskole, videregående og høyere utdanning i 2016 sammenlignet med 2006, fordelt på fylker. Det er forskjeller mellom fylkene og i fem fylker er det mer enn en fjerdedel av unge voksne som kun har grunnskole. Dette gjelder Nordland, Troms og Finnmark, Hedmark og Oppland, Vestfold og ­Telemark, og Østfold, Akershus og Buskerud. Nordland har størst andel med kun grunnskoleutdanning, her har 28,6 prosent av befolkningen i aldersgruppen 25-29 år kun grunnskole.

Figur 4.23 Andel av befolkningen 25-29 år som har grunnskole, videregående, eller høyere utdanning, etter fylke. 2006 og 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 08921). Beregninger: KMD.

Utviklingen siden 2006 viser at andelen av aldersgruppen 25-29 år som har videregående skole eller høyere utdanning har gått noe ned på landsbasis og i alle fylkene bortsett fra Oslo. Det vil si at det i dag er flere i denne aldersgruppen som kun har grunnskole enn det var for ti år siden. Samtidig har det også i alle fylkene blitt stadig flere med høyere utdanning. Utviklingen i denne aldersgruppen kan derfor sies å ha blitt mer polarisert. Den største økningen i andelen med kun grunnskole har vært i Agder, i tillegg til i Hedmark og Oppland, Trøndelag, og Vestfold og Telemark. Gjennomføringsgraden i videregående utdanning har imidlertid økt de siste årene, og det kan derfor være grunn til å forvente at andelen med kun grunnskole i denne aldersgruppen vil reduseres i de nærmeste årene.

Selv om andelen som har videregående utdanning eller mer er størst i storbykommunene og varierer til dels betydelig mellom kommuner, er det ikke slik at mindre sentrale kommuner i alle fylker har en lavere andel unge med utdanning på videregående skole-nivå eller mer. Tabell 4.5 viser andelen av befolkningen i aldersgruppen 25-29 år som har gjennomført videregående utdanning eller mer fordelt eller fylke og sentralitet. Vi ser at det i noen fylker, det vil si i Hedmark og Oppland, Vestfold og Telemark, og i Agder, er det i de minst sentrale områdene vi finner den største andelen som har videregående og høyere utdanning. Den aller laveste andelen finner vi i de minst sentrale områdene av Troms og Finnmark.

Andel av befolkningen 25-29 år som har videregående utdanning eller høyere utdanning, etter fylke og sentralitet. 2015. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.

Det er flere kvinner enn menn i aldersgruppen 25-29 år som har utdanning på videregående skolenivå eller høyere. Figur 4.23 viser at det i alle fylker er en høyere andel kvinner i aldersgruppen 25-29 år som minst har videregående enn menn. Den største forskjellen mellom unge menn og kvinner finner vi i Troms og Finnmark der 77 prosent av kvinner har minst videregående utdanning mot 68 prosent av menn. I fire fylker er det mer enn 30 prosent av unge voksne menn som kun har grunnskole. Dette gjelder Troms og Finnmark, Nordland, Hedmark og Oppland, samt Vestfold og Telemark. Kjønnsforskjellene bunner i at det i alle fylker er en betraktelig større andel av unge kvinner som har høyere utdanning enn menn. At unge kvinner har et høyere utdanningsnivå enn unge menn er en trend man også finner i EU og i alle de nordiske regionene (State of the Nordic Region 2016).

Figur 4.24 Andel av befolkningen 25-29 år som har videregående utdanning eller høyere utdanning, etter fylke og kjønn. 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB. Beregninger: KMD.

Andelen sysselsatte med høyere utdanning øker i alle fylker

Samfunnet etterspør i økende grad høyere utdanning. Dette har sammenheng med endringer i næringsstrukturen over tid hvor overgangen fra en ressursbasert til en mer kunnskapsbasert økonomi krever høyere kompetanse i befolkningen (NOU 2016: 3).

Andelen av sysselsatte med høyere utdanning er stadig stigende. For Norge som helhet har det de siste ti årene vært størst økning i antall sysselsatte med høyere utdanning på master- eller doktorgradsnivå, mens det har vært en nedgang i antall sysselsatte med kun grunnskole eller videregående skole. I dag er det nesten like mange sysselsatte i Norge med høyere utdanning som det er sysselsatte med videregående utdanning. Framskrivinger fra SSB tyder på at utviklingen med økende etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft vil fortsette i framtida. Samtidig vil en synkende andel av etterspørselen framover rette seg mot de som kun har grunnskole eller studiespesialiserende videregående skole som høyeste fullførte utdanning (Cappelen m.fl. 2013). Det samme finner også NHOs kompetansebarometer (2016). En utfordring er dermed at det blir vanskeligere å få en jobb uten utdanning utover grunnskolenivå. Sysselsatte med lav utdanning er også overrepresenterte i yrkesgrupper som har stor sannsynlighet for å bli automatisert på grunn av den teknologiske utviklingen framover (NOU 2016: 3).

Figur 4.24 viser utdanningsnivået til de sysselsatte fordelt eller fylke. Vi ser at i alle fylkene har andelen sysselsatte med høyere utdanning økt de siste ti årene, mens andelen med kun grunnskole er redusert. Økningen i andelen høyt utdannede sysselsatte har vært størst i Oslo samt i de tre vestlandsfylkene. Foruten Oslo er det i 2016 Hordaland og Sogn og Fjordane samt Trøndelag som har den største andelen sysselsatte med høyere utdanning. Nedgangen i andel sysselsatte med kun grunnskole har vært størst i Rogaland og Møre og Romsdal, og Nordland er det fylket hvor størst andel av de sysselsatte har utdanning på grunnskolenivå.

Figur 4.25 Andel sysselsatte (15-74 år) som har grunnskole, videregående, eller høyere utdanning, etter fylke. 2006 og 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (tabell 11615). Beregninger: KMD.

Som nevnt er det antall sysselsatte med utdanning på master- eller doktorgradsnivå som har økt mest de siste ti årene. I prosent har denne økningen vært størst i Møre og Romsdal og i Rogaland. I de fleste fylkene utgjør imidlertid dette fremdeles en relativt liten andel av de sysselsatte, bortsett fra i Oslo der 21,2 prosent av sysselsatte har utdanning på dette nivået. Utenom Oslo er andelen med lang høyere utdanning størst i Trøndelag med 11,5 prosent, etterfulgt av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, Troms og Finnmark samt Østfold, Akershus og Buskerud som alle har litt over 10 prosent.

Mindre sentrale områder har størst andel sysselsatte med fagbrev

Et annet mål på kompetanse er andelen sysselsatte med bestått fagbrev eller svennebrev. SSB har over flere år publisert framskrivninger som viser etterspørsel etter og tilbud av arbeidskraft med ulike typer kompetanse. Resultater fra de siste framskrivingene viser at fram mot 2035 blir det større behov for folk med høy utdanning og videregående fagutdanning i yrkeslivet (Dapi mfl. 2016). Også NHOs kompetansebarometer (2016) finner at det vil bli økt behov for yrkesfaglærte. I tillegg viser framskrivinger at etterspørselen etter arbeidskraft med videregående fagutdanning vil vokse raskere enn tilbudet (Cappelen m.fl 2013).

Tabell 4.6 viser prosentandelen av sysselsatte med bestått fagbrev i 2016 etter sentralitet og fylke. Det er tydelige regionale forskjeller i andelen med fagbrev, men mønsteret er ulikt fra fordelingen av høyere utdanning. Totalt har 15,1 prosent av de sysselsatte i Norge fagbrev, og andelen er høyest i de mindre sentrale områdene. Storbykommunene har lavest andel med fagbrev, og særlig Oslo og nære omlandskommuner har en lav andel. Blant fylkene utenom Oslo er det Østfold, Akershus og Buskerud som skiller seg ut med relativt liten andel sysselsatte med fagbrev. Høyest andel finner vi i Agder.

Andel sysselsatte med fagbrev, etter fylke og sentralitet. 2016. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

Ser vi på enkeltkommuner finner vi at det er aller høyest andel av sysselsatte med fagbrev i Sokndal i Rogaland, Årdal i Hordaland og Sogn og Fjordane, Snillfjord i Trøndelag og Sunndal i Møre og Romsdal. I alle disse kommunene har mer enn 30 prosent av de sysselsatte fagbrev. Blant de ti kommunene med høyest andel er åtte lokalisert på Vestlandet eller i Trøndelag og to på Sørlandet. Aller lavest andel har Bærum, Oslo og Karasjok. Av de ti kommunene med lavest andel sysselsatte med fagbrev er fem i Nord-Norge og resten er i hovedstaden med omlandskommuner.

Figur 4.26 Andel av sysselsatte 15-74 år med fagbrev i 2016 etter BA-regioner. Prosent.

Kilde: Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.