I dette kapitlet ser vi nærmere på demografiske utviklingstrekk i Norge, først i en europeisk sammenheng, deretter i et regionalt perspektiv.
Hovedtrekk:
Etter en periode med svært høy befolkningsvekst, er veksten i landet nå redusert. Veksten i 2017 var den svakeste siden 2005. Endringene i befolkningsveksten skyldes i hovedsak endrede nivåer av innvandring, men lavt fødselsoverskudd i 2017 bidro også til at veksten dette året ble svakere enn året før.
Arbeidsinnvandringen har gradvis avtatt siden 2012, og nedgangen fortsatte i 2016. Innvandring på grunn av flukt økte imidlertid kraftig dette året. Tall fra 2017 viser at innvandringen fra land med konflikter er betydelig redusert fra året før, samtidig som at innvandringen fra Norden og Øst-Europa er på samme relativt lave nivå som i 2016.
Alle fylker har hatt vekst i folketallet de siste 10 årene. Det er fortsatt en klar og vedvarende tendens til at de mest sentrale delene av landet har den høyeste befolkningsveksten. De siste to årene er veksten størst i Østfold, Akershus og Buskerud, mens veksten i Oslo er noe redusert.
Nordland og Hedmark og Oppland har hatt den svakeste folketallsveksten gjennom store deler av 2000-tallet.
Den høye innvandringen har bidratt til befolkningsvekst i alle fylkene og nær alle fylker har også fødselsoverskudd som bidrar til veksten.
Innenlandsk flytting bidrar i liten grad til folketallsveksten i de store byregionene, men utflyttingen har stor betydning for de mer spredtbygde områdene.
Eldreandelen øker i hele landet, men eldrebølgen vil særlig prege de minst sentrale kommunene. Sentrale kommuner rammes relativt mildt på grunn av påfyll av unge voksne og deres barn. Hedmark og Oppland har den høyeste eldreandelen av fylkene.
6.1 Utvikling i folketallet
Svakere vekst, men fortsatt høy sammenlignet med Europa
I 2017 vokste folketallet i Norge med 37 300 personer, det vil si 0,7 prosent. Dette er en lavere vekst enn året før (0,9 prosent) og den svakeste befolkningsveksten siden 2005, altså før arbeidsinnvandringen til Norge skjøt fart. Svakere befolkningsvekst i 2017 henger sammen med redusert innvandring. Økning i arbeidsinnvandring ga en periode med svært høy folketilvekst i landet, men lavere nettoinnvandring har bidratt til en svakere befolkningsvekst de siste årene. Figur 6.1 viser folketilveksten per år siden 1817. Vi ser at i en historisk målestokk er veksten målt i antall personer likevel relativt høy, mens den prosentvise veksten nå er mer moderat.
Figur 6.1 Befolkningsvekst i Norge 1817–2017. Antall personer og prosent av middelfolkemengden.
Sammenlignet med andre land i Europa er befolkningsveksten i Norge fortsatt relativt høy. Befolkningsveksten i EU samlet var på 0,3 prosent i 2016. Luxembourg og Sverige var de to landene med høyest vekst, mens en del land, særlig i Øst-Europa, har nedgang i folketallet. Også Portugal, Italia og Hellas hadde befolkningsnedgang. Figur 6.2 viser folketilveksten i europeiske regioner i 2015. Regionene i Norden har stort sett befolkningsøkning, med unntak av en del regioner i Finland og den nordligste delen av Sverige. Vi finner også befolkningsvekst i store deler av Tyskland, Storbritannia, Irland, Frankrike og Tyrkia, mens det er nedgang i folketallet i mange regioner i Øst-Europa, Spania, Portugal, Italia og Hellas. Den kraftigste nedgangen i folketallet ble registrert i regioner i Litauen, Latvia, Bulgaria, Kroatia og Romania (Eurostat Regional Yearbook 2017).
Figur 6.2 Befolkningsvekst i europeiske regioner (NUTS 3) i 2015. Per 1000 innbyggere.
Figur 6.3 viser at alle fylkene har hatt befolkningsvekst hvert år i den siste tiårsperioden. Oslo har i en lang periode hatt den største folketallsveksten, men de siste to årene er det Østfold, Akershus og Buskerud som har størst vekst. Rogaland hadde også en periode med sterk vekst fram til 2015 da fallet i aktiviteten i petroleumssektoren ga seg utslag i redusert folketallsvekst. Nordland og Hedmark og Oppland har hatt den svakeste veksten gjennom store deler av 2000-tallet. I likhet med landet sett under ett har de fleste fylkene redusert befolkningsvekst i 2017 sammenlignet med året før. Unntakene her er Agder som har økt veksten, og Østfold, Akershus og Buskerud som ligger på samme nivå.
Figur 6.3 Befolkningsvekst etter fylke, 2000–2017. Prosent av middelfolkemengden.
Sterkest vekst i folketallet i sentrale deler av landet
Det er en klar og vedvarende tendens til at de mest sentrale delene av landet også har den høyeste befolkningsveksten. Befolkningsveksten varierer med andre ord systematisk etter sentralitet slik at de mest sentrale kommunene i landet har en høyere befolkningsvekst enn de mindre sentrale kommunene. Figur 6.4 viser at de minst sentrale kommunene samlet har hatt nedgang i folketallet siden år 2000. Det meste av denne nedgangen kom frem til 2007. Etter 2007 har veksten vært større i alle deler av landet. De største byområdene har hatt høy vekst, men noe avtagende de siste årene på grunn av redusert innvandring. Vi ser at kommuner i de tre øverste sentralitetsnivåene har omtrent lik veksttakt i 2017 som året før, mens de to nederste nivåene hadde befolkningsnedgang i 2017. Som for landet sett under ett er de fleste sentralitetsnivåene i 2017 tilbake på samme veksttakt som de hadde før arbeidsinnvandringen til landet økte kraftig. Unntaket er de minst sentrale kommunene hvor nedgangen er mindre enn den var for 10 år siden.
Figur 6.4 Befolkningsvekst etter sentralitet, 2000-2017. Prosent av middelfolkemengden.
Figur 6.5 viser at det er regioner med vekst i alle deler av landet, men mest markant langs kysten og i og rundt større og mellomstore byområder. Regioner med nedgang i folketallet finner vi hovedsakelig i mindre innlandsregioner i Sør-Norge, samt relativt spredt i mindre regioner i Nord-Norge.
Figur 6.5 Befolkningsvekst 1.1.2013–1.1.2018. BA-regioner. Prosent av middelfolkemengden.
Figur 6.6 Befolkningsvekst 1.1.2013–1.1.2018. Gjennomsnitt for hvert fylke, og minimum og maksimum for kommunene i hvert fylke. Prosent av middelfolkemengden.
Figur 6.6 viser at det er store variasjoner i folketallsutviklingen innad i hvert fylke. I alle fylkene (unntatt Oslo) finner vi både kommuner med sterk folketallsvekst og kommuner med befolkningsnedgang. Forskjellene i folketallsutvikling innad i fylket er størst i Trøndelag. Her finner vi Verran kommune som i perioden har hatt størst befolkningsnedgang av alle kommuner i landet (-14,1 prosent nedgang)19, men også noen kommuner med sterk vekst (Skaun, Frøya og Trondheim). I mange fylker er det i randkommuner til byene vi finner den aller sterkeste veksten. Skaun kommune utenfor Trondheim er et eksempel på dette. Ullensaker, Nannestad og Ås, som er de tre kommunene i landet med sterkest vekst i perioden, er også randkommuner som ligger i pendleravstand til Oslo. En mulig forklaring er fortetningseffekter i byene, slik som høyere boligpriser, treghet i nybygging, kødannelser og lokal forurensning. Ved å bo i kommuner rundt byene kan man dra nytte av byens fasiliteter, men unngå noen av ulempene (SSB Økonomiske analyser 2015).
Samlet sett er det i de minst sentrale kommune i Hedmark og Oppland at vi finner den sterkeste befolkningsnedgangen (se Tabell 6.1). Dette fylket skiller seg også ut med en relativt liten befolkningsvekst i de mest sentrale delene av fylket.
Befolkningsvekst etter fylke og sentralitet, 1.1.2013 – 1.1.2018. Prosent av middelfolkemengden.
6.2 Grunnlaget for endring: innvandring, flytting og fødselsoverskudd
Innvandring gir befolkningsvekst i alle fylker
Den høye folketallsveksten som har preget Norge de siste ti årene skyldes i hovedsak høy innvandring. Figur 6.7 viser at innvandringen er den eneste befolkningskomponenten som bidrar positivt til befolkningsvekst i alle fylker de siste fem årene. Nesten alle fylkene har også fødselsoverskudd som medvirker til at folketallet øker. Unntaket er Hedmark og Oppland som er det eneste fylket med fødselsunderskudd, og vi ser også at fødselsoverskuddet har bidratt lite til befolkningsveksten i Vestfold og Telemark, samt i Nordland. Østfold, Akershus og Buskerud har den største flyttegevinsten fra innenlandsk flytting, mens Nordland og Troms og Finnmark har det største innenlandske flyttetapet.
Figur 6.8 Befolkningsutvikling etter fylke og vekstkomponent 1.1.2013-1.1.2018. Prosent av middelfolkemengden.
Innvandringen har alene bidratt til folketallsvekst i mange regioner og til redusert folketallsnedgang i de mindre sentrale kommunene. Figur 6.8 viser at innvandringen er den eneste av befolkningskomponentene som de siste årene har bidratt positivt i alle sentralitetsnivåer. Vi ser også at innenlandsk flytting i liten grad medvirker til vekst i de mest sentrale kommunene, men at netto utflytting har stor betydning for de minst sentrale kommunene. I de store bykommunene er både et stort fødselsoverskudd og høy innvandring de viktigste driverne for vekst, mens i de mellomstore bykommunene og i småby- og småsenterkommuner (sentralitetsnivå 3, 4 og 5) er det innvandringen som bidrar mest til veksten.
I løpet av de siste fem årene er det bare de minst sentrale kommunene som har hatt en nedgang i folketallet, noe som bunner i netto innenlandsk flyttetap og fødselsunderskudd. Småby- og småsenterkommuner har også hatt et netto innenlandsk flyttetap, men dette motvirkes av høy innvandring. Det er også viktig å ha in mente at det netto flyttetapet som framkommer i figur 6.8 skjuler at det også er store flyttestrømmer til småbykommuner, småsenterkommuner og de minst sentrale kommunene. Figur 6.13 gir et bilde av disse strømmene som går begge veier.
Figur 6.9 Befolkningsutvikling etter sentralitet og vekstkomponent 1.1.2013-1.1.2018. Prosent av middelfolkemengden.
Innvandringen er redusert i både sentrale og mindre sentrale deler av landet
Den høye innvandringen til Norge nådde en topp i 2012. Etter dette har innvandringen, og dermed veksten i folketallet, blitt redusert. Årsakene er delvis lavere arbeidsinnvandring og delvis at en større andel av innvandrerne har flyttet ut. Nettoinnvandringen fra utlandet var i 2017 på 21 350 personer og stod dermed for 57 prosent av folketilveksten. Dette var det laveste innvandringstallet siden 2005, og mer enn en halvering av nettoinnvandringen siden toppåret 2012.
Figur 6.9 viser at nettoinnvandringen har gått ned i både sentrale og mindre sentrale deler av landet de siste par årene. I 2016 lå innvandringen fremdeles på et historisk høyt nivå i mindre sentrale kommuner (sentralitet 5 og 6), men disse kommunene opplevde en kraftig reduksjon i innvandringen i 2017. Den høye innvandringen i de mindre sentrale kommunene i 2016 har antagelig sammenheng med økningen i antall flyktninger dette året. Til forskjell fra landet sett under ett, opplevde ikke mer sentrale kommuner (sentralitet 1 og 2) en nedgang i innvandringen i 2017, og kommuner på sentralitet 2 hadde tvert imot en økning sammenlignet med året før.
Av fylkene er det særlig Rogaland som har opplevd en kraftig reduksjon i innvandringen de siste årene, og fylket har de siste tre årene hatt den laveste nettoinnvandringen i forhold til folketallet av alle fylkene. Dette har sammenheng med den økonomiske utviklingen i fylket med økt arbeidsledighet og redusert etterspørsel etter arbeidskraft. Troms og Finnmark samt Nordland har den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketallet, men også der ble innvandringen redusert i 2017 sammenlignet med året før.
Figur 6.10 Nettoinnvandring etter sentralitet, 2000-2017. Prosent av middelfolkemengden.
Innvandringen til Norge økte betydelig etter årtusenskiftet, og spesielt etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007. I 2005 kom det for første gang flere arbeidsinnvandrere enn personer som fikk beskyttelse, og i årene som fulgte var antallet arbeidsinnvandrere i sterk vekst. I 2011 kom 26 700 nye arbeidsinnvandrere til landet. Etter dette har vi sett en jevn nedgang i arbeidsinnvandringen. I 2016 registrerte 14 400 personer seg som arbeidsinnvandrere, noe som er en nedgang på 21 prosent sammenlignet med året før.
Flyktningstrømmen til Europa høsten 2015 brakte mange flyktninger fra Syria til Norge og gjorde flukt til den nest største innvandringsgrunnen i 2016. Innvandring på grunn av flukt økte med 64 prosent fra 2015 til 2016. I 2016 var det for første gang siden 2005 flere familieinnvandrere enn arbeidsinnvandrere. Antallet som har kommet har økt årlig. Det har kommet flest familieinnvandrere fra Polen, Thailand og Somalia (SSB Innvandrere i Norge 2017).
Figur 6.10 viser nettoinnvandringen til Norge etter personens statsborgerskap for perioden 2012–2017 og her ser vi tydelig de store endringene som har skjedd i innvandringen de siste årene. Antallet flyktninger fra krigsrammede Syria som fikk opphold i Norge økte kraftig i 2016, og nettoinnvandringen fra landet nær tredoblet seg fra året før. I 2017 er antall syrere som har kommet redusert til litt under 6 700 personer, men syriske statsborgere utgjør fremdeles den største gruppen innvandrere dette året. Antallet innvandrere fra andre land med konflikter som Eritrea og Afghanistan er også redusert i 2017 i forhold til året før. De siste to årene har det vært en stor nedgang i nettoinnvandringen fra Polen, som var den klart største gruppen i 2012, og det samme gjelder også antall innvandrere fra andre land i Øst-Europa som Litauen, Romania og Latvia. Vi ser også at det de siste to årene har vært flere svenske, danske og islandske statsborgere som har flyttet fra Norge enn som har kommet.
Nedgangen i innvandringen fra Norden og Øst-Europa henger trolig sammen med at arbeidsinnvandring til Norge ikke lenger er like attraktivt rent økonomisk i dag sammenlignet med for få år siden. Den økonomiske veksten har tatt seg opp både i våre naboland og ellers i Europa, noe som reduserer den relative lønnsforskjellen og minsker gevinstene av arbeidsinnvandring til Norge.
Figur 6.11 Nettoinnvandring til Norge etter personens statsborgerskap, 2012-2017. Utvalgte statsborgerskap sortert etter nettoinnvandring 2017. Antall personer.
Flyktninger og øvrig befolkning har et sentraliserende flyttemønster
Befolkningsutviklingen de siste fem årene viser at netto innenlandsk flytting for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har samme mønster som for den øvrige befolkningen. Det vil si at netto flyttetall er positive for de tre øverste sentralitetsnivåene, mens de er negative for øvrige sentralitetsnivå. På fylkesnivå har imidlertid både Trøndelag og Agder hatt netto utflytting av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre samtidig som det har vært netto innflytting av den øvrige befolkning. Rogaland har netto utflytting av den øvrige befolkningen, mens den innenlandske flyttingen av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har omtrent gått i null.
Innvandrere er i utgangspunktet mindre knyttet til en kommune eller region og dermed mindre stedbundne enn de som er født og oppvokst i området. Flyktninger har et særlig sentraliserende innenlandsk flyttemønster. Tildelingen av bostedskommune gjør at de i større grad enn andre innvandrere (arbeid, familie, utdanning) kommer til mindre sentrale kommuner, men flytter ofte til mer sentrale kommuner. Flyktninger og deres familier flytter i stor grad til kommuner med andre innvandrere med samme innvandringsgrunn (Stambøl 2013).Denne sekundærflyttingen har likevel vært noe avtagende for flyktningene som har kommet utover på 2000-tallet, noe som antakelig skyldes bedret introduksjonsordning for flyktninger og personer med innvilget asyl (Thorsdalen 2014). I større grad enn før ser det ut til at personer med flyktningebakgrunn flytter internt i fylket de har blitt bosatt i. Dette medfører at sekundærflytterne ikke like ofte flytter til Oslo som de gjorde tidligere (Haugen Ordemann 2017).
Innvandrerne fra land det kom mange arbeidsinnvandrere fra tidlig på 1970-tallet bor fremdeles stort sett i og nær hovedstaden. Arbeidsinnvandrerne som har kommet fra land som Polen og Litauen finner vi mer spredd utover hele landet fordi de i stor grad er etterspurt arbeidskraft i mindre sentrale kommuner (SSB Samfunnsspeilet 2017). Arbeidsinnvandrere, og til dels også nordiske innvandrere, flytter mer bort fra befolkningskonsentrasjoner av sine «egne». Etter 2006 har dessuten arbeidsinnvandrerne i økende grad ankommet direkte til mindre sentrale kommuner (Stambøl 2013). Det er først og fremst antallet arbeidsinnvandrere som har gjort at mange flere kommuner har holdt folketallet oppe de senere årene, men også at disse arbeidsinnvandrerne over tid foretrekker en mer usentral bosetting enn flyktningene. Samtidig har noe redusert sekundærflytting blant flyktninger også hatt betydning.
Tabell 6.2 viser hvordan innvandringen de siste fem årene har fordelt seg etter sentralitet og fylke i forhold til folkemengden. Tabellen viser at innvandringen er spredt ut over ulike deler av landet og har vært særlig høy i en del usentrale deler av landet. Vi ser at innvandringen i forhold til folkemengden er størst til Troms og Finnmark, samt i Nordland av fylkene, og i de to laveste sentralitetsnivåene. De minst sentrale delene av Hedmark og Oppland utmerker seg også med en særskilt høy innvandring i forhold til folkemengden.
Nettoinnvandring etter fylke og sentralitet, 1.1.2013-1.1.2018. Prosent av middelfolkemengden.
Vi har tidligere i kapitlet sett at innvandringen bidro til 57 prosent av befolkningsveksten i landet i 2017.
Per 1. januar 2017 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 883 751 innbyggere, eller 16,8 prosent av befolkningen. Til sammenlikning var det i 1986 drøyt 120 000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre bosatt i Norge, noe som da tilsvarte om lag 3 prosent av befolkningen. Veksten i innvandrerbefolkningen har siden 2007 både vært større enn tidligere og også mer spredt. Oslo har lenge hatt en stor del av innvandrerbefolkningen, men denne er nå mer spredt utover landet og Oslos andel av totalen har gått ned.
Figur 6.12 Andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i BA-regioner. 1.januar 2017. Prosent.
De fleste fylker har et innenlandsk flyttetap
Tabell 6.3 viser at det er bare fire fylker som har en netto innenlandsk flyttegevinst de siste fem årene: Østfold, Akershus og Buskerud, Vestfold og Telemark, Trøndelag samt Agder. Av disse er det førstnevnte fylke som har hatt absolutt størst tilflytting. For resten av fylkene er det flere som flytter ut enn inn om man bare ser på flyttebevegelsene innad i landet. Det største flyttetapet i forhold til folkemengden finner vi i Nordland og Troms og Finnmark.
Alle fylkene hadde innenlandsk flyttetap i de tre laveste sentralitetsnivåene de siste fem årene. Det samlede flyttetapet har vært størst i de minst sentrale kommunene i Hedmark og Oppland med et netto flyttetap på 11,9 prosent. Flyttetapet har også vært vesentlig i de minst sentrale kommunene i Nordland, samt Troms og Finnmark.
Det er ellers verdt å merke seg at alle sentralitetsnivåer i Nord-Norge samt i Oslo, Rogaland og Møre og Romsdal hadde et innenlandsk flyttetap de siste fem årene.
Netto innenlandsk flytting etter fylke og sentralitet, 1.1.2013-1.1.2018. Prosent av middelfolkemengden.
Figur 6.12 viser hvordan netto innenlandsk flytting er fordelt etter sentralitet siden starten av 2000-tallet. Vi ser at den innenlandske netto tilflyttingen til storbykommunene og det sentrale Østlandet samt til mellomstore bykommuner har holdt seg relativt stabil gjennom perioden. Oslo og nære omlandskommuner har gjennom store deler av perioden hatt omtrent like mye innflytting som utflytting, med unntak av perioden 2004-2007 og 2014-2016. I småbykommuner (sentralitet 4) har netto innenlandsk flytting ligget omtrent på samme nivå i hele perioden, men med et noe økt flyttetap de siste tre årene. Kommunene på sentralitet 5 og 6 har samlet sett et betydelig innenlandsk flyttetap, men dette er blitt redusert etter 2006, spesielt for de minst sentrale kommunene.
Figur 6.13 Årlig netto innenlandsk flytting etter sentralitet, 2000-2017. Prosent av middelfolkemengden.
Tallene for netto innflytting skjuler imidlertid at det er store brutto flyttestrømmer som også går til småbykommuner, småsenterkommuner og de minst sentrale kommunene. De store flyttestrømmene som går både inn og ut av disse kommunene illustrerer betydningen av innenlandsk flytting og innvandring for folketilveksten. Den betydelige innflyttingen gir kommunene muligheter for å påvirke folketilveksten.
Figur 6.13 viser bruttostrømmene mellom kommuner på ulike sentralitetsnivå og vi ser at flyttestrømmene er store både i sentrale og mindre sentrale kommuner. Det er altså ikke slik at det går en ensidig flyttestrøm fra mindre til mer sentrale regioner – det går en strøm begge veier. Nettoeffekten av all flytting er positiv i alle sentralitetsnivåer, men negativ for de tre laveste sentralitetsnivåene om vi kun ser på den innenlandske flyttingen.
Figuren viser også at det er forskjeller mellom de mest sentrale kommunene og de øvrige sentralitetsnivåene når det gjelder ut- og innvandring. Som vi så tidligere er det de minst sentrale kommunene som har høyest nettoinnvandring i forhold til folkemengden, men her ser vi at bruttostrømmene for inn- og utvandring er størst for de mest sentrale kommunene. Vi har ikke gått nærmere inn på årsakene til dette, men det kan skyldes sammensetningen av innvandringen. Muligens har Oslo og de nære omlandskommunene større innslag av arbeids- og utdanningsinnvandrere som kun er her på kortvarig basis. En annen mulighet er at de øvrige kommunene har større andel flyktninger som i mindre grad flytter ut igjen.
Figur 6.14 Inn- og utflytting for perioden 2012-2016 etter sentralitet. Flytterater per 1 000 personer. Årlig gjennomsnitt.
Kilde: Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.
Flytting og bostedsvalg
Flytting inngår som en av de demografiske komponentene som bestemmer utviklingen i folketall og befolkningens sammensetning i de forskjellige regionene. Det kan derfor være interessant å se nærmere på hva som påvirker folks flytting og bostedsvalg.
Det at personer flytter mellom regioner kan ha en rekke ulike årsaker, avhengig av blant annet personenes bakgrunn, kjønn, utdanning og livsfase. I prinsippet kan individene og husholdningene fritt velge hvor de vil bo, men i praksis er valgene knyttet til både samfunnsmessige rammer og individuelle preferanser. Tilgangen på relevant arbeid eller utdanningsmuligheter er for mange avgjørende om de velger å flytte eller ikke. Ønsker om utdanning og arbeid lar seg ikke realisere overalt, noe som gjør dette til viktige flyttemotiver. Det er mest vanlig å flytte blant personer som er i 20-årene, mens etter fylte 40 år er flyttebevegelsene relativt begrenset (se figur 6.15). Dette illustrerer at flyttetilbøyelighet i stor grad henger sammen med livsfase. Ungdom og familier i etablererfasen flytter mest, i forbindelse med inngang til arbeidsmarkedet eller for å få seg ønsket utdanning. Personer med høyere utdanning er også langt mer mobile enn andre, spesielt i ung alder (NOU 2011: 3).
Bo- og flyttemotivundersøkelsen fra 2008 viste at arbeid fungerer som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å flytte. Dette innebærer at tilgangen til relevant arbeid er en grunnleggende forutsetning for valg av bosted, men gitt at mulighetene for relevant jobb er tilstede, rykker andre faktorer, som boligpriser, pendlingskostnader, nærhet til sosiale nettverk, natur og kultur, opp som nødvendige betingelser for flytting. Arbeid som flyttemotiv synes å være mindre framtredende i 2008 enn tidligere, mens steds- og miljøfaktorer er blitt viktigere for folks bostedsvalg.
Det er også påvist en sammenheng mellom flytting og økonomiske konjunkturer. Tilbøyeligheten til å flytte øker i tider da tilgangen til arbeid er god, og omvendt, flyttetilbøyeligheten er lavere når arbeidsledigheten er høy. Dette skyldes antagelig at det er lettere å realisere flytteønsker i perioder hvor det er lettere å få arbeid overalt (Carling 1999).
Større innenlandsk flytting blant menn
Tidligere var menn mer stedbundne enn kvinner, blant annet grunnet ulik tilgang på næringseiendom og arbeid. Nyere analyser viser derimot at bofastheten har stabilisert seg og Sørlie (2004, 2006) fant gjennom sine livsløps- og kohortanalyser at for årskullene født mellom 1965 og 1970 økte flyttetapet for menn noe i de minst sentrale kommunene, sammenlignet med tidligere årskull. Derfor var det frem til 2006, da Sørlie gjorde disse analysene, bare mindre flyttetapsforskjeller mellom kvinner og menn når årskullene nådde 35 års alder (Sørlie 2006).
Dette kommer også til uttrykk dersom man studerer den innenlandske flyttingen fordelt på kjønn de siste årene. Det er ikke slik at det er flere kvinner enn menn som flytter, tvert imot er det flest menn som har flyttet, men forskjellen mellom kjønnene er liten. Figur 6.14 viser den innenlandske flyttingen for aldersgruppen 15-49 år for alle fylkene fordelt på kjønn. For alle fylkene, bortsett fra Hordaland og Sogn og Fjordane er utflyttingen større blant menn enn blant kvinner, men det er stort sett små kjønnsforskjeller. Og ettersom det er flere menn enn kvinner som er på flyttefot ut av fylker, er innflyttingen også stort sett litt større for menn enn for kvinner. Unntaket her er Oslo, samt Hedmark og Oppland som har større innenlandsk tilflytting blant kvinner enn blant menn. Den største kjønnsforskjellen når det gjelder utflytting finner vi i Nordland, der flytteraten ut av fylket per 1 000 personer for menn er 45,0, mot 40,0 for kvinner. Trøndelag har den største kjønnsforskjellen når det gjelder innflytting, og her er det en større andel menn enn kvinner som flytter inn til fylket (flytterate 35,2 for menn og 31,7 for kvinner).
At flere menn enn kvinner har flyttet innenlandsk de siste årene må antagelig ses i sammenheng med at det er en overvekt av menn blant innvandrerne, og at innvandrerne har høyere flyttetilbøyelighet enn den øvrige befolkningen.
Figur 6.15 Innenlandsk flytting for aldersgruppen 15-49 år etter fylke og kjønn. Flytterater per 1 000 personer. Årlig gjennomsnitt 2012-2016.
Kilde: Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.
Unge mellom 20 og 30 år flytter mest, og søker inn til storbyene
Alder spiller en stor rolle for flyttetilbøyeligheten. Unge mellom 20 og 30 år er mest tilbøyelige til å flytte, og flyttetilbøyeligheten går gradvis ned med økende alder. Figur 6.15 viser at ungdom og personer i etablererfasen søker inn til Oslo med nære omlandskommuner, samt også til de andre storbykommunene. Dette er ungdom som i stor grad vil ta fatt på høyere utdanning eller ferdigutdannede som skal ta fatt på en yrkeskarriere. Etter endt utdanning og i løpet av etableringsfasen ser vi at de øvrige sentralitetsnivåene har en høy tilflytting. Tilflyttingen til Oslo og nære omlandskommuner avtar raskt etter fylte 25 år og nettoflyttingen blant de over 30 år er svakt negativ.
Vi ser også at de mellomstore bykommunene og byomland (nivå 3) i større grad trekker til seg unge innbyggere enn de mindre sentrale kommunene. Dette har blant annet sammenheng med det desentraliserte tilbudet av høyere utdanning. Det er et tydelig mønster at folk under utdanning flytter til sentrum, mens mange i en senere fase flytter til omlandskommunene der for eksempel boligkostnadene er lavere. Disse tar med seg barna sine, noe som gir seg utslag i negativ nettoflytting fra Oslo og nære omlandskommuner i de yngste aldersgruppene.
De mindre sentrale kommunene (nivå 4,5 og 6) mister mange av sine unge innbyggere under utdanning, men har netto tilflytting av personer i 30-årene. Etter fylte 40 år er flyttebevegelsene relativt begrenset.
Figur 6.16 Nettoflytting etter sentralitet og alder (ettårsgrupper), 2012-2016. Promille av middelfolkemengden. Årlig gjennomsnitt.
Kilde: Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.
Figur 6.16 viser all inn- og utflyttingen som skjuler seg bak netto flyttetallene i forrige figur. Som påpekt tidligere illustrerer dette at samtidig som det er mange som flytter ut fra de minst sentrale områdene i ung alder, er det også mange som flytter til – og da særlig i de aldersgruppene hvor også utflyttingen er størst. Innflyttingen i forhold til folkemengden er stor til de mindre sentrale kommunene, spesielt blant de i 25-årsalderen. Men siden det flytter flere ut enn inn fra de minst sentrale kommunene, blir likevel nettoflyttingen i disse kommunene negativ. Oslo, med nære omlandskommuner, skiller seg ut med mye lavere utflytting blant de mellom 20 og 30 år. De har også, sammen med de andre storbykommunene, størst innflytting blant de unge mellom 20 og 25 år.
Figur 6.17 Inn- og utflytting etter sentralitet og alder (ettårsgrupper), 2012-2016. Promille av middelfolkemengden. Årlig gjennomsnitt.
Kilde: Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.
Store fødselsoverskudd i storbykommunene
Tabell 6.4 viser hvordan fødselsoverskuddet de siste fem årene er fordelt etter sentralitet og fylke i forhold til folkemengden. Mens en stor eldreandel preger de minst sentrale kommunene, har nettotilflytting av unge voksne til storbyene ført til at en stadig større andel av barna fødes i disse områdene. Fødselsoverskuddet varierer med andre ord systematisk med sentralitet. Dette innebærer at det relative fødselsoverskuddet er størst i storbyene, mens de minst sentrale kommunene i landet har det største fødselsunderskuddet i forhold til folkemengden.
Oslo skiller seg ut med et spesielt stort fødselsoverskudd. Rogaland ligger også høyt og her er det særlig noen kommuner i Stavangerregionen (Gjesdal, Hå, Sola og Time på sentralitet 3, samt Stavanger og Sandnes på sentralitet 2) som trekker opp gjennomsnittet. I Hordaland og Sogn og Fjordane er det noen omlandskommuner til Bergen som utmerker seg med stort fødselsoverskudd (Os, Fjell og Askøy som er på sentralitetsnivå 3).
Fødselsoverskudd etter fylke og sentralitet 1.1.2013-1.1.2018. Prosent av middelfolkemengden.
Hedmark og Oppland skiller seg ut ved å være det eneste fylket med flere døde enn fødte de siste fem årene. Dette er også det eneste fylket hvor de mest sentrale kommunene samlet sett har et fødselsunderskudd. Vestfold og Telemark samt Nordland skiller seg også noe ut med relativt små fødselsoverskudd.
De minst sentrale kommunene i alle fylkene, bortsett fra i Rogaland, har fødselsunderskudd, og aller størst i Hedmark og Oppland. I mange fylker, det vil si Agder, Hordaland og Sogn og Fjordane, Trøndelag, Nordland, og Troms og Finnmark, er det kun i det aller laveste sentralitetsnivået at det er flere døde enn fødte.
Figur 6.17 viser hvordan fødselsoverskuddet har fordelt seg etter sentralitet siden starten av 1980-tallet. Vi ser at Oslo og nære omlandskommuner (nivå 1) har utviklet seg fra å ha det laveste fødselsoverskuddet av alle sentralitetsnivåene i starten av perioden til å ha høyest fødselsoverskudd siden slutten av 1990-tallet. De minst sentrale kommunene i landet hadde i starten av perioden et lite fødselsoverskudd. Disse områdene har imidlertid hatt et fødselsunderskudd siden midten av 1980-tallet, et underskudd som har blitt mer betydelig siden år 2000. I 2017 gikk fødselsoverskuddet ned i alle sentralitetsnivåene.
Figur 6.18 Årlig netto fødselsoverskudd etter sentralitet, 1980-2017. Prosent av middelfolkemengden.
Relativt lav eldreandel sammenlignet med andre europeiske land
Små barnekull i mellomkrigstiden førte til at andelen eldre var i kontinuerlig nedgang fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til 2009. Fra 2010 begynte andelen eldre å øke. Etter hvert som de store barnekullene som fulgte i kjølvannet av andre verdenskrig blir pensjonister, vil andelen eldre stige markert i alle deler av landet.
Per 1. januar 2018 er det 4,1 personer i yrkesaktiv alder (20-66 år) for hver person over 67 år, men denne raten forventes å bli 2,9 i 2040. Store endringer i aldersstrukturen i landet er imidlertid ikke noe nytt; i 1950 var det over 7 i yrkesaktiv alder for hver pensjonist (SSB 2004).
Sammenlignet med andre europeiske land er eldreandelen i Norge fortsatt relativt lav. Figur 6.18 viser forsørgerbyrden for eldre (old-age dependency ratio), for kommuner i de nordiske landene. Vi ser at de norske kommunene gjennomgående har en mindre eldreandel enn vi finner i våre naboland Sverige og Finland. Kartet illustrerer imidlertid også at det er store forskjeller mellom kommunene i Norge, og at eldreandelen typisk er større i mindre sentrale områder av landet.
Figur 6.19 Forsørgerbyrden for eldre (old-age dependency ratio) 2016 i nordiske kommuner. Antall personer i alderen 65 år eller over i forhold til antall personer i alderen 15-64 år.
Kilde: Kart: Linus Rispling, Nordregio. Data: Gustaf Norlén, Nordregio.
Befolkningen er blitt eldre i alle deler av landet
I løpet av de siste 10 årene har befolkningen i Norge blitt eldre. Andelen eldre personer har økt, mens andelen unge er redusert og andelen i yrkesaktiv alder har vært konstant. Figur 6.19 viser aldersstrukturen i befolkningen etter sentralitet, og hvordan denne har endret seg mellom 2008 og 2018. De minst sentrale kommunene har den eldste aldersstrukturen, hvor personer i de to eldste aldersgruppene til sammen utgjør 17,8 prosent (2008) og nå 20,7 prosent (2018) av befolkningen. Vi ser at økningen i andelen eldre i alle sentralitetsnivåene siden 2008 stort sett bunner i en økning i andelen eldre mellom 67 og 79 år, mens andelen 80 år og over faktisk er litt redusert i både sentrale og mindre sentrale kommuner. Andelen personer i de to yngste aldersgruppene er også redusert siden 2008, og aller mest i de minst sentrale kommunene. Den største andelen unge under 20 år finner vi i sentralitet 3 og 4, mens andelen unge er minst i sentralitet 1 og 6. Dette er det samme mønsteret som i 2008.
Figur 6.20 Aldersstruktur i befolkningen etter sentralitet, 2008 og 2018. Prosent.
De fleste fylkene har hatt en relativt lik utvikling når det gjelder andelen eldre siden 1980-tallet. De fleste fylkene opplevde en økning i andel eldre fram til 1990-tallet. Eldreanden ble deretter gradvis redusert fram til år 2010, da eldreandelen gradvis begynte å øke igjen. Oslo skiller seg imidlertid ut, og har hatt en nedgang i både andel og antall eldre siden 1981. Tilflytting av unge voksne til hovedstaden og et stort fødselsoverskudd har endret aldersstrukturen i Oslo relativt kraftig, noe som har gjort at Oslo har gått fra å ha den største eldreandelen av fylkene i 1981 til å ha den minste i 2018. Motsatt utvikling finner vi i Troms og Finnmark som hadde den laveste andelen personer i pensjonsalder i 1981, men som har hatt den største relative økningen. Størst eldreandel finner vi nå i Hedmark og Oppland.
Tilsvarende utvikling i aldersstruktur for fylkene finner vi også om vi ser på forsørgerraten for eldre. Dette er et mye brukt mål fordi det betegner forholdet mellom antall personer i eldre aldersgrupper som typisk ikke arbeider og antall personer i aldre der folk typisk arbeider. Her har vi valgt å beregne forsørgerraten som forholdet mellom antall personer 67 år og eldre og antall personer i alderen 20-66 år. 67 år er valgt som grense fordi dette er aldersgrensen for å kunne motta alderspensjon fra folketrygden. Denne forsørgerraten har utviklet seg omtrent på samme måte som andel eldre. Figur 6.20 viser også hvordan dette forventes å utvikle seg fram mot år 2040. Gjennomsnittlig levealder vil øke, og forholdstallet mellom personer i yrkesaktiv alder og de i pensjonsalderen vil synke. Dette gjelder for alle deler av landet og figuren viser at forskjellene mellom fylkene forventes å bli mindre. Alle fylkene bortsett fra Oslo og Rogaland forventes å få en forsørgerrate på under 3,0 i 2040, mens det i dag er ingen fylker som ligger under dette nivået.
Figur 6.21 Forsørgerrater for fylkene, 1981-2040. Antall personer i alderen 20-66 år per person i alderen 67 år eller mer. Faktisk utvikling 1981-2018 og framskrivning 2019-2040. SSBs MMMM-alternativ.
Kilde: Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 11168). Beregninger: KMD.
Endringene i aldersstruktur vil være ulikt fordelt mellom sentrale og mindre sentrale kommuner. Levealderen og eldreandelen øker i hele befolkningen, men sentrale strøk rammes relativt mildt på grunn av påfyll av unge voksne og deres barn. Aldringen av befolkningen er derfor særlig utfordrende for mindre sentrale kommuner. Analyser fra SSB har vist at det ikke bare er aldringen som vil være ujevnt fordelt framover, men også at de eldres ressurser varierer geografisk, for eksempel med tanke på utdanningsnivå, økonomiske ressurser og helse (Farner og Syse 2017). Tabell 6.5 viser hvordan forsørgerraten i år 2030 vil variere etter sentralitet. Den viser at de minst sentrale delene av landet vil få en større andel eldre enn de mest sentrale delene. I de minst sentrale kommunene i dag er det 2,8 personer i arbeidsfør alder per person i pensjonsalder. Dette vil synke til 2,2 i år 2030.
Framskrevet forsørgerrater 2030 etter fylke og sentralitet. Antall personer i alderen 20-66 år per person i alderen 67 år eller mer. SSBs MMMM-alternativ.
Det er relativt store variasjoner innad i hvert fylke. Rogaland har størst interne forskjeller, etterfulgt av Troms og Finnmark. I Rogaland er det flere kommuner som har en lav andel eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder. Kommunene Gjesdal, Sandnes, Sola og Rennesøy har alle en forsørgerrate på over 6,5, det vil si at de har mer enn 6,5 yrkesaktive per pensjonist. I andre enden av skalaen er det Kvitsøy og Bokn kommune i Rogaland som har en forsørgerrate under 3. I Troms og Finnmark er det særlig Tromsø som skiller seg ut med en lav andel eldre (forsørgerraten er 5,8), men også bykommunene Alta og Hammerfest har en relativt lav andel eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder (forsørgerrate på henholdsvis 5,1 og 4,8). I Troms og Finnmark finner vi Ibestad kommune som er den eneste kommunen i landet som har et forholdstall mellom personer i yrkesaktiv alder og de i pensjonsalderen på under 2.
Figur 6.22 Forsørgerrate (antall personer i alderen 20-66 år per person i alderen 67 år eller mer). Gjennomsnitt for hvert fylke, og minimum og maksimum for kommunene i hvert fylke. 1.1.2018.
Befolkningsveksten framover vil domineres av eldre i flere fylker
Figur 6.22 viser befolkningsvekst for hvert fylke i antall personer i ulike aldersgrupper fram til 2030 slik den fremkommer i SSBs befolkningsframskrivinger (hovedalternativet MMMM). Figuren viser også prosentvis vekst i høyre akse. Vi ser at alle fylkene er forventet å få en befolkningsvekst framover, men for noen fylker vil befolkningsveksten stort sett komme gjennom en økning i antall eldre. I Hedmark og Oppland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms og Finnmark vil det nesten ikke være noe vekst i befolkningen i yrkesaktiv alder eller blant de unge. Disse fylkene er også avhengig av fortsatt innvandring for å få befolkningsvekst. Uten innvandring vil særlig Nordland og Troms og Finnmark oppleve en nedgang i folketallet.
Figur 6.23 Framskrevet befolkningsvekst etter fylke og alder 2018-2030. SSBs MMMM-alternativ.
Kilde: Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 11168). Beregninger: KMD.
Framskrivingene viser at de minst sentrale kommunene i landet vil få en befolkningsnedgang fram mot 2030. De vil få en økning i antall eldre, men nedgangen blant befolkningen i yrkesaktiv alder og blant de unge betyr at folketallet vil gå ned samlet sett. Kommunene i nest nederste sentralitetsnivå vil få en befolkningsvekst, men denne veksten kommer kun gjennom en økning i antall eldre. Også for småbykommuner og byomland (nivå 4) ser vi at antallet eldre i stor grad vil prege utviklingen framover.
Figur 6.24 Framskrevet befolkningsvekst etter sentralitet og alder 2018-2030. SSBs MMMM-alternativ.
Kilde: Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 11168). Beregninger: KMD.
Færre kvinner enn menn i alle deler av landet
Ifølge SSB var 2011 det første året det noen gang ble registrert flere menn enn kvinner i befolkningen i Norge. Per 1.januar 2018 var det i Norge totalt 98,5 kvinner per 100 menn, mens tallet i 2011 var 99,9. I aldersgruppen 15-49 år, som ofte regnes som kvinners fødedyktige alder, var det bare 94,6 kvinner per 100 menn per 1.januar 2018.
Årsaken til denne ubalansen er dels at det fødes 4-6 prosent flere gutter enn jenter. Dødeligheten er imidlertid noe større for menn enn for kvinner, men de siste årene har dødeligheten blitt redusert i større grad for menn enn for kvinner.
Hovedårsaken til mannsoverskuddet er innvandringen. Figur 6.24 viser innvandringstall for hele landet fordelt på kjønn siden år 2000. Vi ser at etter arbeidsinnvandringen til Norge tok seg opp fra 2006 har det innvandret betydelig flere menn enn kvinner. Tre av fire arbeidsinnvandrere som kommer til Norge er menn (SSB 2017 Innvandrere i Norge). Vi ser en tydelig nedgang i innvandringen blant menn i 2009 da finanskrisen satte en midlertidig demper på arbeidsinnvandringen. Fra 2000 til 2016 har det totalt sett innvandret 30 000 flere menn enn kvinner i aldersgruppen 16-44 år. Blant flyktningene som kommer til Norge er det også flere menn enn kvinner, mens blant familieinnvandrere er to av tre kvinner. I 2016 kom det rekordmange flyktninger, men til tross for det kom det enda flere familieinnvandrere det året (ibid).
Figur 6.25 Nettoinnvandring av utenlandske statsborgere i alderen 16-44 år etter kjønn. Hele landet.
Tabell 6.6 viser kjønnsfordelingen fordelt for aldersgruppen 15-49 år etter fylke og sentralitet. Kjønnsfordelingen er jevnest i Oslo, samt i de sentrale delene av Østfold, Akershus og Buskerud. I tillegg skiller de minst sentrale kommunene i Rogaland seg ut med en relativt jevn kjønnsfordeling (spesielt Utsira og Suldal), og det samme gjør småbykommunene (nivå 4) i Trøndelag.
I mange av fylkene er det slik at de minst sentrale områdene har størst mannsoverskudd, slik at samlet sett har de minst sentrale delene av landet størst ubalanse. I de minst sentrale kommunene var det bare 89,7 kvinner per 100 menn per 1.januar 2018. Vi ser at det er særlig de minst sentrale kommunene i Troms og Finnmark som har et stort mannsoverskudd, samt i Nore og Uvdal kommune i Østfold, Akershus og Buskerud (som er den eneste kommunen i dette fylket som er på det laveste sentralitetsnivået). Møre og Romsdal og Troms og Finnmark er de to fylkene med størst mannsoverskudd. I Møre og Romsdal er mannsoverskuddet relativt jevnt fordelt mellom sentralitetsnivåene, mens det i Troms og Finnmark er de minst sentrale delene som har det største mannsoverskuddet. Trondheim skiller seg ut blant storbykommunene med et relativt stort mannsoverskudd.
Noen få kommuner har et kvinneoverskudd i aldersgruppen 15-49 år, og i Hordaland og Sogn og Fjordane er det hele seks kommuner hvor det er flere kvinner enn menn. Disse kommunene befinner seg stort sett på det nederste sentralitetsnivået og bidrar til at de minst sentrale delene av Hordaland og Sogn og Fjordane har relativt jevn kjønnsfordeling sammenlignet med de fleste andre sentralitetsnivåer i dette fylket.
Kjønnskvotient 2018 etter sentralitet og fylke. Antall kvinner per 100 menn i aldersgruppen 15-49 år.
1 – mest sentral
2
3
4
5
6 – minst sentral
Totalt
Østfold, Akershus og Buskerud
97,1
96,5
94,0
92,8
92,2
84,9
95,9
Oslo
98,2
98,2
Hedmark og Oppland
95,5
94,8
90,0
90,3
94,3
Vestfold og Telemark
96,4
96,3
93,3
94,7
90,4
95,8
Agder
95,9
92,7
94,1
92,0
94,9
Rogaland
94,5
91,8
93,8
89,3
96,9
93,4
Hordaland og Sogn og Fjordane
93,5
95,7
92,8
90,9
94,0
93,2
Møre og Romsdal
90,7
91,4
91,0
91,7
91,2
Trøndelag
90,4
94,9
96,1
92,3
90,3
92,4
Nordland
94,8
92,5
93,4
89,8
92,7
Troms og Finnmark
94,3
93,4
89,5
84,5
91,0
Hele landet
97,9
94,3
94,7
93,4
91,3
89,7
94,6
Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KMD.
Samtidig med at det har blitt flere menn enn kvinner i fødedyktig alder har det vært en økning i andelen barnløse menn, men vi har ikke gått nærmere inn på å undersøke en eventuell sammenheng her. Tvert imot ser det ut til å være lite sammenfall mellom disse to trendene rent geografisk ettersom den største andelen barnløse menn finnes i Oslo som også har den jevneste kjønnsbalansen mellom menn og kvinner i fødedyktig alder. I 2016 var 28,7 prosent av menn 40 år og eldre i Oslo barnløse. Nord-Trøndelag hadde den laveste andelen barnløse menn (15,1 prosent) (Farner og Syse 2017).
