Verden i endring

Krig i Ukraina, geopolitiske endringer, og ettervirkninger av koronapandemien

Globale og geopolitiske endringer skjer stadig raskere og endringene treffer norske selskaper på ulike områder. Det påvirker arbeidet med strategi, måloppnåelse, risikostyring, verdikjeder, tilgang på innsatsfaktorer og kompetanse, samt arbeidet med å nå klimamål – for å nevne noe.

Ulf Sverdrup, fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), deler sine betraktninger om de globale og geopolitiske endringene og gir sine perspektiver på statlig eierskap i lys av vesentlige geopolitiske utfordringer.

Yara, Telenor, Simula og Norges Sjømatråd deler deretter sine refleksjoner om hvilke utfordringer disse selskapene har stått og fortsatt står overfor.

Statlig eierskap og geopolitisk risiko

Ulf Sverdrup, direktør NUPI

Foto: Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Vi står i en dramatisk overgangstid i internasjonal politikk, med økt risiko, mer usikkerhet og økt volatilitet. Makt forflyttes, og Europa er i krig. Økonomi, teknologi og energi er i økende grad blitt en del av sikkerhetspolitikken, og sikringen av kritiske samfunnsfunksjoner har blitt viktigere.

Håndtering av geopolitisk risiko er blitt avgjørende for alle virksomheter. De siste årene har vi sett hvordan internasjonal politikk kan endre markedssituasjonen, som illustrert gjennom energimarkedene, og vi har fått tydelige eksempler på sårbarhetene ved lange og komplekse verdi- og forsyningskjeder. I en tid med mer internasjonal spenning øker også den operasjonelle risikoen for selskapene, med økt fare for digitale angrep, tyveri, spionasje eller uønsket påvirkning. Samtidig følger det også regulatoriske endringer, sanksjoner og restriksjoner i kjølvannet av internasjonale spenninger, noe som påvirker konkurranseforhold og omdømmerisiko.

Selv om geopolitisk risiko er viktig for alle virksomheter, er det flere faktorer som gjør at slike risikofaktorer er spesielt relevante for virksomheter som er helt eller delvis eid av staten. La meg nevne fem forhold som peker i denne retning:

Størrelsen på eierskapet: Staten er en svært stor eier. Staten har direkte eierskap i 69 selskaper, som til sammen hadde en omsetning på 2598 milliarder kroner i 2022 og sysselsatte mer enn 330 000 ansatte. Staten er eneeier i mange av disse selskapene, men den er også en betydelig eier i selskaper der den ikke er eneeier. Mange av selskapene er også blant de største og ledende foretakene i Norge, som Equinor, DnB, Norsk Hydro, Telenor, Kongsberg Gruppen, Statkraft mm. Størrelsen på eierskapet gir staten makt, men også et særlig ansvar.

Virksomhetenes funksjon: Mange av selskapene der staten er eier har samfunnskritiske funksjoner knyttet til infrastruktur, energi, helse, finans, media eller kultur. Disse virksomhetenes funksjoner har vært en begrunnelse for statens eierskap, og i en tid med økte geopolitiske spenninger har de samfunnskritiske funksjonene fått økt betydning. Det blir viktigere at disse virksomhetene fungerer godt, samtidig som ulike trusselaktører kan være særlig opptatt av å ramme akkurat disse funksjonene. Det er derfor særlig avgjørende at risikostyringen er god i virksomheter med samfunnskritiske funksjoner

Eierskapet som en selvstendig risikofaktor: I Norge har man lenge antatt at statens eierrolle lett kan skilles fra statens øvrige roller. Internasjonalt ser vi imidlertid at eierskap i seg selv får økt oppmerksomhet og at skillet mellom politikk og økonomi trekkes på en annen måte enn før. Flere land innfører restriksjoner eller begrensninger på både utenlandske investeringer og eierskap, også her i Norge. Flere land har også særlig aktsomhet eller særlige skranker i forhold til statlig eide foretak. Slike restriksjoner kan påvirke markedsadgang for norske selskapene med internasjonalt engasjement, spesielt de som er involvert i ulike former for kritisk infrastruktur, for eksempel i forhold til energi, infrastruktur og kommunikasjon. I en tid med økt oppmerksomhet rundt eierskapet kan det også bli enda mer utfordrende å formidle troverdig at det er et skille mellom selskapenes rolle og funksjon, og norsk politikk, inkludert norsk utenrikspolitikk. I en periode med økt spenning kan statlig eide selskaper også utsettes for større risiko enn andre selskaper, da noen kan forsøke å utøve press på norske myndigheter ved å påvirke selskapene.

Eiers risikopreferanse og -toleranse: På grunn av politiske prosesser, som krever legitimitet og tillit, har staten en annen evne til å bære risiko enn en gjennomsnittlig eier. Staten har mange ulike forpliktelser og oppgaver til enhver tid, og over tid kan ulike interesser og hensyn veie forskjellig. Vi kan ikke utelukke at en ny geopolitisk situasjon eller en plutselig krise kan radikalt endre statens, Stortingets, befolkningens eller medias syn på formålet med eierskapet og formålet til de ulike virksomhetene den eier. Geopolitiske hendelser kan også føre til at eieren endrer sine forventninger til hvordan et selskap skal drive, tolke og oppfylle sitt samfunnsoppdrag, samt hva som er normene for god og ansvarlig drift. Derfor er det ikke gitt at staten vil kunne holde seg til en allerede fastlagt kurs hvis risikoen virkelig materialiserer seg.

Refleksjon om selve eierskapsmodellen: Dagens eierskapsmodell er basert på ideen om at staten skal være mest mulig lik en privat, profesjonell, markedsbasert eier, med en viss avstand til den daglige driften og tydelige avgrensninger og begrensninger for involvering. Eiermodellen er basert på teorier om godt eierskap og en antakelse om at det er mulig og naturlig å skille politikk og marked, samt at eierskapet ikke gir urettferdige konkurransevilkår. Historisk sett har pendelen svingt mellom graden av fristilling og graden av kontroll og politisk styring i ulike tidsperioder. Internasjonale forhold, ideer om godt styresett og teknologiske endringer har også påvirket utviklingen av normer for godt styresett. Vi ser nå at forholdet mellom selskaper og stat, politikk og marked, er annerledes i mange av de store fremvoksende økonomiene, som Kina, enn det vi kjenner fra liberale demokratier. Geopolitisk rivalisering kombinert med teknologiske endringer har også utløst en nytenkning i liberale demokratier om forhold knyttet til eierskap, stat og marked, statsstøtte og lokal produksjon. Dette har blitt tydelig i USA og EU gjennom initiativer som «Inflation Reduction Act», «Chips Act» og «Repower EU». I en tid med økt internasjonal uro er det derfor mulig at Norge også vil få en ny diskusjon om hvilke selskaper staten bør eie i fremtiden, hvordan staten bør utøve sitt eierskap og hva som er hensiktsmessige forhold mellom stat, marked og selskaper.

Å håndtere risiko er et ledelsesansvar. De siste årene har statens eierskapspolitikk blitt utviklet og utvidet, med økte ambisjoner spesielt innen bedriftenes samfunnsansvar knyttet til menneskerettigheter, arbeidsliv og korrupsjon. Nye verktøy er utviklet for å håndtere nye og endrede risikoforhold. I de senere årene har søkelyset også blitt rettet særlig mot risiko knyttet til klima og naturmangfold, slik vi så det i eierskapsmeldingen fra 2022. Til tross for dette er det imidlertid påfallende hvor lite oppmerksomhet som er viet ulike typer geopolitiske risikofaktorer i eierskapspolitikken, gitt det dramatiske internasjonale bakteppet og det omfattende statlige eierskapet. Samtidig har mange av selskapene der staten er eier, spesielt innen energisektoren, gitt en stor oppmerksomhet til slike risikofaktorer, og de har etter hvert opparbeidet seg betydelig kompetanse og verdifull erfaring fra ulike kriser og hendelser.

Vi kan trolig forvente at både eier, styret og ledelsen i større grad vil måtte ta hensyn til geopolitisk risiko i tiden som kommer. Dette innebærer at eieren og ledelsen i større grad må klargjøre sine forventninger og tydeliggjøre sin toleranse for ulike typer risiko. Ledelsen i selskapene må også bedre innlemme og vurdere ulike geopolitiske forhold i den strategiske refleksjonen om virksomhetenes utvikling, og de bør også i større grad vurdere hvordan selskapene best kan håndtere ulike mulige fremtidige utviklingsbaner. En god og ansvarlig risikohåndtering vil kreve oppmerksomhet og tid, og det fordrer god informasjon, tilstrekkelig kompetanse, samt at man utvikler effektive metoder og gode styringssystemer.

Global matsikkerhet

Krigen i Ukraina har belyst sårbarheten i globale forsyningskjeder for matproduksjon, og viktigheten av å styrke Europas strategiske autonomi. Fra et matsikkerhetsperspektiv handler det om å styrke europeisk gjødselindustri og sikre massiv utbygging av fornybar energi, slik at vi kan redusere vår avhengighet av Russland.

Russland var ikke bare Europas største tilbyder av gass; de er også verdens største tilbyder av råvarene som trengs for å produsere gjødsel. Den største og mest kostbare innsatsfaktoren for å produsere mineralgjødsel er energi. Nesten halvparten av all verdens matproduksjon skjer ved hjelp av gjødsel.  

2022 har bydd på store forstyrrelser i globale verdikjeder for matproduksjon, høye matvarepriser for forbrukerne og høye gjødselpriser som har skapt betydelige utfordringer for bønder over hele verden. Det illustrerer viktigheten av stabil tilgang på gjødsel, mat og energi. Yara arbeider for å støtte bøndene som er hardt rammet av krisen – både i Ukraina og andre steder. 

Da krigen brøt ut, bestemte Yara seg for å kommunisere tydelig om hva mangel på russiske råvarer og gjødsel vil bety for verdens matsikkerhet på kort sikt. Samtidig understreket vi at Europa på lengre sikt må jobbe systematisk for å redusere sin avhengighet av Russland, først og fremst gjennom storstilt utvikling av fornybar kraft. 

Yara har tolket sanksjonsregimet mot Russland konservativt, og brukt sitt globale nettverk for å sikre tilgang på viktige råvarer vi tidligere har importert fra Russland og Belarus. Det endrede innkjøpsmønsteret har ikke hatt vesentlig innvirkning på Yaras produksjonsvolum i 2022. Vi har brukt våre globale fleksibilitet, økt import fra eksisterende leverandører og inngått nye kontrakter. Slik har vi jobbet for å opprettholde gjødselproduksjon og bidra til global matsikkerhet.  

Samtidig er det viktig at innsatsen for å dempe krigens umiddelbare konsekvenser for det globale matsystemet ikke går på bekostning av viktige klima- og naturtiltak. Dersom natur- og klimahensyn nedprioriteres vil det være katastrofalt for global matsikkerhet. Snarere bør den geopolitiske uroen bidra til et taktskifte for å akselerere arbeidet med avkarbonisering og fornybar kraftutbygging og et mer bærekraftig matsystem.

Krigen har vist at Putin bruker både energi og mat som våpen i krig. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å sikre egen gjødselproduksjon og øke produksjon av fornybar energi, slik at vi kan produsere ammoniakk og gjødsel fra andre kilder enn russisk, fossil energi. Dette vil kutte utslipp i sektorer som landbruk, skipsfart og transport, og attpåtil redusere avhengigheten av Russland. Russisk gjødsel har dobbelt så stort karbonavtrykk som den vi produserer i Europa, og kinesisk gjødsel har enda større karbonavtrykk. En marginalisering av europeisk industri vil altså føre til økte utslipp globalt. Vi må unngå å erstatte Europas avhengighet av russisk gass med en ny avhengighet av importert gjødsel. 

Utslippsreduksjon og utvikling av ren ammoniakk står sentralt i Yaras strategi. Det reflekteres både i etableringen av Yara Clean Ammonia i 2021, og at vi i 2022 inngikk verdens første kommersielle avtale om grenseoverskridende CO₂-transport- og lagring. Dette er en stor milepæl for avkarbonisering av europeisk industri, og for at Yara skal lykkes med sitt net-zero-mål. 

Yara opplever å ha et stort ansvar å fatte kloke beslutninger for å trygge global matsikkerhet i en urolig tid og bidra til et mer bærekraftig matsystem. På kort sikt er det viktig å holde gjødselproduksjon i gang og sikre tilgjengelighet for bonden, som igjen sikrer gode avlinger. På lang sikt må vi sikre at matsystemet blir mindre sårbart og robust nok til å sikre grunnleggende behov som mat, og at produksjonen blir mer bærekraftig.  

En verden i endring krever handling

Når det skjer store og raske endringer i verden, må vi ta inn over oss nye perspektiver, og endre oss der det trengs. Det er krig i Europa. Stormaktene rivaliserer. Vi må tenke og gjøre ting annerledes fremover for å beskytte våre verdier.

I dagens kommunikasjonssamfunn vil en krise av en viss størrelse treffe alle, fra offentlige institusjoner til private aktører og sivilsamfunnet. Veldig ofte vil det også være private aktører som eier kritisk infrastruktur eller understøtter kritiske funksjoner.

Sammensatte trusler er et område vi bare er i startgropa med å forstå, lære og evne å håndtere. I det digitale domenet er det absolutt ikke fredelig. Det foregår hybride operasjoner mot Norge kontinuerlig. Ifølge Etterretningstjenesten og PST utnytter fremmed etterretning, spesielt russisk og kinesisk, privat infrastruktur for å drive etterretnings-, påvirknings- og informasjonsoperasjoner mot mål i Norge. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen gir høyere grad av usikkerhet om russiske aktører er villige til å gjennomføre operasjoner med fysiske konsekvenser mot mål i Norge. Kriminell aktivitet i det digitale domenet fortsetter å øke, det kan være svært skadelige angrep med krypteringsvirus eller uthenting av informasjon fulgt av utpressing.

Telenor arbeider derfor kontinuerlig for å bygge, levere og sikre en så trygg digital infrastruktur som mulig for våre kunder. Vi har over tid jobbet systematisk med sikkerhet, robusthet og beredskap for å ivareta vårt samfunnsansvar. Vi har økt årvåkenhet i det digitale og fysiske domenet, lavere terskel for å varsle, og enda tettere samarbeid med myndighetene, som NSM og Nkom.

Kunstig intelligens, tingenes internett, skytjenester og infrastrukturene disse leveres fra øker kompleksiteten ytterligere. Risiko- og sikkerhetsstyring må derfor baseres på et bredt kunnskapsgrunnlag der risikovurderinger følges opp med strategier for økt motstandsdyktighet, redundans og tilpasningsevne. Det fordrer kunnskap og kompetanse hos både ledere, teknologer og myndigheter.

Sikkerhet får nye dimensjoner når vi skal beskytte «ting» og operasjonell teknologi, der konsekvensene av angrep også kan være fysiske, og gå på helse og trygghet løs. I krigen i Ukraina er dette tydelig belyst; både gjennom fysiske skader og logiske angrep som setter maskinvare ut av spill.

I mai 2022 etablerte Telenor, Aker og Cognite selskapet Omny som skal utvikle software som bidrar til å sikre industribedrifter og kritisk infrastruktur, som for eksempel olje- og gassproduksjon, strømforsyning, offentlige virksomheter og sykehusdrift. Produktet vil utvikles i tett samarbeid med pilotkunder innenfor industrisektoren. Målet er et kommersielt produkt for det norske bedriftsmarkedet i 2023 gjennom Telenor Norges salgsorganisasjon. I løpet av 2024 er ambisjonen å lansere produktet internasjonalt.

Etter Telenors vurdering bør det legges bedre til rette for tverrsektorielt samvirke og ledelse på strategisk nivå. God felles situasjonsforståelse, ikke bare informasjonsdeling, vil sette oss bedre i stand til å forstå hendelser i kontekst – og å fange helheten i hybride operasjoner.

Styring og samarbeid må formaliseres for at vi skal få et effektivt totalforsvar hvor også private mer systematisk trekkes med. At sikkerhetsloven ikke er fullt ut implementert i alle sektorer er et hinder for dette. Private virksomheter innen olje og gass, kraft, mat, og ekom er betydningsfulle aktører for opprettholdelse av samfunnssikkerhet og statssikkerhet fordi de eier kritisk infrastruktur. De har en naturlig rolle i totalforsvaret for å gi innsikt og kompetanse om funksjonene de opprettholder, og avhengighetene de har til andre. Beredskap uten kompetanse er ingen beredskap.

Norge er et lite land og i beredskapssammenheng utfordres vi på å tiltrekke og beholde kompetente sikkerhetsklarerte ressurser. Etterspørselen øker raskere enn tilbudet. Et dypere sikkerhetssamarbeid på tvers av myndighetene i de nordiske landene kan forbedre vår evne til å bruke nordiske personellressurser på tvers, både egne ansatte og leverandører. Det bør også vurderes hvordan vi kan dele tekniske løsninger og infrastruktur på tvers av de nordiske landene for økt motstandsdyktighet og robusthet. Vi mener et nordisk samarbeid rundt dette ville være fornuftig, da dette i internasjonal sammenheng er små markeder, hvor myndighetene allerede har en felles ambisjon om å ligge langt fremme på 5G. Med Sverige og Finland som medlemmer i NATO styrker potensialet for ytterligere nordisk samarbeid.

Det er ikke «noen andre» som skal være forberedt når noe ukjent inntreffer, det skal vi alle. Kriser vil inntreffe oftere fremover og sannsynligvis er krisen noe vi ikke har håndtert før.

Vi må være beredt.

Simula – forskningsområder og rekruttering

Som en internasjonalt orientert forskningsorganisasjon, har Simula Research Laboratory AS (Simula) alltid vært avhengig av utviklingen ute i verden. De siste årene har Simula opplevd at den gradvis økende spenningen internasjonalt har påvirket organisasjonen, og i 2022 førte Russlands invasjon av Ukraina til at den geopolitiske situasjonen for fullt slo inn over Simula. Det er særlig på to områder Simula har måttet justere sin strategi: Forskningstemaer og rekruttering.

Økt vekt på forskningsområder med sikkerhetsrelevans

En rekke av Simulas sivile forskningsområder har stor betydning for sikkerhet og forsvar. Sikkerhet og robusthet i kommunikasjonsnettverk og annen kritisk digital infrastruktur, selvhelende programvare, kryptologi og informasjonsteori, digital desinformasjon og kunstig intelligens er noen eksempler på teknologi som har viktige anvendelser både i sivil og militær sektor. På grunn av endringene i den geopolitiske situasjonen har Simula styrket disse forskningsområdene og ekspandert anvendelsesområdene for forskningen.

Høsten 2021 sendte Forsvarets Høyskole og Simula en søknad til Forsvarsdepartementet om støtte til et «Senter for informasjonsteknologi og militærmakt (SIM)». Visjonen er å etablere SIM som et nasjonalt senter for sivilt-militært samarbeid om framtidsrettet forskning og utdanning i skjæringen mellom informasjonsteknologi og militærmakt, innrettet for å øke digital kompetanse og innovasjon i forsvarssektoren.

De senere årene har det blitt økt oppmerksomhet om sikkerheten i digital infrastruktur. Allerede lenge før invasjonen i Ukraina var russiske miljøer sterkt involvert i ulike angrep på digitale systemer, og i krigen mot Ukraina har Russland satt i verk hybride angrep. Å ha velfungerende og sikre nettverk er en forutsetning for å kunne motstå slike angrep. Simula har lenge jobbet med robusthet i kommunikasjonsnettverk. I de senere årene har dette arbeidet blitt utvidet til også å omfatte hvordan internasjonale verdikjeder påvirker sikkerheten i den digitale infrastrukturen. Dette arbeidet gjøres sammen med NUPI. Ganske overraskende fant man at alle applikasjoner vi vanligvis tenker på som helnorske, har omfattende datautveksling med utlandet. Datatrafikken går både via land vi anser som gode allierte og land vi anser som risikable.

Tilsvarende har Simula utviklet forskning innen digital desinformasjon. Ved hjelp av maskinlæring er det mulig å lære mer om hvordan desinformasjon sprer seg og hvilke mekanismer som kan føre til at de sprer seg fort eller langsomt.

Rekruttering

Simula har alltid jobbet for å rekruttere de beste forskerne fra hele verden. De siste årene har det blitt stilt stadig strengere krav til hvor Simula kan rekruttere fra og hvilke land Simula kan samarbeide med. Reglene for, og praktiseringen av, eksportkontroll har blitt strammet inn. I løpet av det siste året har Simula utviklet og implementert rutiner for å sikre at rekruttering og internasjonalt forskningssamarbeid ikke fører til at strategisk viktig kunnskap havner i gale hender. Til sammen har dette ført til at det har blitt mer krevende å tiltrekke den tilstrekkelige og rette kompetansen til flere av Simulas forskningsområder.

Et spesielt satsingsfelt for Simula er å utdanne PhD-kandidater innen kryptologi. Kryptologi handler om hvordan informasjon kan beskyttes og hvordan koder kan knekkes. For å kunne jobbe med dette, for eksempel i forsvaret, må ansatte kunne sikkerhetsklareres. I praksis betyr det at kandidatene må komme fra Norge eller land som Norge har forsvarssamarbeid med. I flere år har det vært mangel på kompetente kandidater som kan sikkerhetsklareres til disse stillingene. Derfor startet Simula selskapet Simula UiB i samarbeid med Universitetet i Bergen. Selskapet ble etablert i 2016, og mottok etter hvert avgjørende støtte fra flere departementer: Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Derfor er Simula nå i stand til å utdanne PhD-kandidater som kan sikkerhetsklareres og som har kunnet gå inn i organisasjoner som Norsk Sikkerhetsmyndighet og Forsvarets Forskningsinstitutt for å jobbe med sikkerhet og kryptologi. De siste årenes geopolitiske endringer gjør at etterspørselen etter Simula UiBs kandidater bare vil øke i årene som kommer.

Norsk sjømat i krevende markeder

Norges sjømatråd har siden opprettelsen tilbake i 1991, den gangen under navnet Eksportutvalget for fisk, arbeidet for å øke verdien av norsk sjømat gjennom økt etterspørsel og kunnskap om norsk sjømat i utlandet. Norge har flere århundre vært en nasjon med stolte tradisjoner for sjømateksport, og har i moderne tid utviklet seg til å være landets nest største eksportnæring i en rasende fart.

Siden 2012 har eksportverdien nesten tredoblet seg og nådde 151,4 mrd. kroner i 2022. Alle eksportrekordene bygger på en grunnleggende sterk etterspørsel. Dette er resultater som ikke er skapt over natta eller av noen alene. Det er summen av mange års iherdig innsats av sjømatnæringen, Sjømatrådet og myndighetene. Og på veien har vi hatt god hjelp av importører, kokker, dagligvarehandel og andre samarbeidspartnere ute i verden.

Men dette er en situasjon vi ikke kan ta for gitt fremover. Med stadig tøffere konkurranse fra andre sjømatnasjoner, fra andre proteinkilder og spisetrender møter vi stadig flere utfordringer. Vi er i en tid med krig i Europa, store svingninger i energipriser, inflasjon, ettervirkninger av pandemi og en stadig tøffere tone mellom statsledere og verdensmakter.

Den siste tidens uro og inngripende hendelser har gitt oss en rekke erfaringer. Pandemien la sin klamme hånd over tradisjonelle kommunikasjonsflater, men førte til en akselerering i vårt digitale arbeid og satte fart på trender som sjømaten vår kommer godt ut av: Flere spiste sjømat hjemme, flere benyttet seg av e-handel. Vi lærte mye av å tilpasse markedsføringen vår mot dette.

Samtidig har vi erfart at vi har en forretningsmodell som gir god fleksibilitet når det gjelder å skalere investeringer, særlig på markedsarbeid og reklame.

I godt samspill blant annet med de rådgivende bransjegruppene, har vi staket ut en kurs for den enkelte næring, tilpasset de iboende særegenhetene, styrkene og svakhetene. Tett forankring og korte beslutningsveier gjør justeringer i budsjett og prioriteringer til en effektiv øvelse, en styrke i volatile tider.

Sjømaten vår har et globalt marked. Norsk laks finnes på spisebord i over 100 land og er dermed svært robust for «sjokk» i markedet. Vi så at krigens utbrudd umiddelbart fikk få direkte konsekvenser for eksporten, men på sikt ble både logistikk og råvarekostnad en utfordring. Sistnevnte preger fortsatt havbruksnæringen i særdeleshet, mens logistikken til det nordlige Asia spesielt ble krevende. Da hjalp det med en bunnsolid posisjon for norsk sjømat i EU, og det store amerikanske markedet ble naturlig nok enda mer interessant.

Men der vi i det siste har høstet godt av det arbeidet som har vært gjort, må vi stadig fortsette å så frø for å imøtekomme framtidens usikkerheter. Derfor har Sjømatrådet med økt styrke de siste årene, satset tungt på å utvikle nye markeder for norsk sjømat, i tillegg til å vedlikeholde allerede etablerte markeder. Samspillet mellom adgang til markeder, innsikt i konsumenter og kunders krav og forventninger og markedsføring i tråd med dette vil bli avgjørende i tiden framover.