2 De økonomiske utsiktene

2.1 Hovedtrekk

Utviklingen i inneværende år og utsiktene for neste år peker klart i retning av at veksttakten i fastlandsøkonomien er på vei opp, etter en kortvarig vekstpause i andre halvår 1998 og første halvår 1999. Selv om veksten i 2000 og 2001 ligger an til å bli lavere enn i perioden 1993-1998, øker nå aktiviteten i en situasjon hvor norsk økonomi er preget av høy aktivitet, jf. figur 2.1A. Oppgangen gjenspeiles også i arbeidsmarkedet. Både sysselsettingen og antall ledige jobber har økt de siste månedene, mens arbeidsledigheten ser ut til å bli klart lavere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. En større andel av bedriftene, særlig innenfor byggesektoren, peker nå på at det er vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft enn for ett år siden. Det stramme arbeidsmarkedet, og utsikter til kun moderat vekst i arbeidsstyrken framover, innebærer begrensninger på vekstevnen i fastlandsøkonomien.

Aktiviteten i privat tjenesteyting og andre næringer som i hovedsak leverer til hjemmemarkedet, har tatt seg ytterligere opp de siste par årene. Også videre framover synes vekstutsiktene gode for denne delen av næringslivet. På den annen side har industriproduksjonen utviklet seg svakt siden midten av 1998, etter flere år med sterk vekst. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall lå industriproduksjonen i 2. kvartal i år sesongjustert hele 12 pst. lavere enn gjennomsnittet for 1998. For industrien synes også utsiktene framover å være klart svakere enn for de øvrige fastlandsbedriftene. Dette henger dels sammen med en forventet videre nedgang i petroleumsinvesteringene i 2000 og 2001, som vil bidra til å dempe aktiviteten i deler av industrien. På den annen side vil den markerte konjunkturoppgangen blant våre handelspartnere føre til økt etterspørsel etter norske eksportvarer. En har imidlertid lagt til grunn at eksportbedriftene fortsatt taper markedsandeler som følge av flere år med svekket kostnadsmessig konkurranseevne. Veksten i timelønnskostnadene avtok betydelig fra 1998 til 1999, og det anslås en viss ytterligere nedgang i år. Blant annet på grunn av ferieutvidelser og innføringen av en konjunkturavgift vil veksten i timelønnskostnadene kunne bli klart høyere igjen neste år.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Norges Bank har satt opp renten fire ganger hittil i år, med til sammen 1½ prosentpoeng. Tremåneders pengemarkedsrente har steget om lag like mye siden januar i år, og finansinstitusjonenes utlåns- og innskuddsrenter har også økt. De korte rentene har steget også i Europa, slik at rentedifferansen mot europeiske tremånedersrenter har vært relativt stabil i år på om lag 2½ prosentpoeng. Rentedifferansen var til sammenlikning 4½ prosentpoeng tidlig i 1999.

Renteøkningene innebærer isolert sett at pengepolitikken i år har blitt strammere. Dette motvirkes i noen grad av at kronekursen er svekket. Målt ved industriens effektive kronekurs er kronekursen svekket med rundt 2½ pst. hittil i år, noe som må ses i sammenheng med den svake utviklingen i euro mot dollar. Kursen på norske kroner målt mot euro har så langt i år har vært nokså stabil.

I første halvår i år lå BNP for Fastlands-Norge nesten 3 pst. over nivået i første halvår i fjor. Det er i hovedsak impulser fra husholdningenes etterspørsel og eksporten av tradisjonelle varer som har bidratt til veksten i første halvår, mens et kraftig fall i oljeinvesteringene trekker ned. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene var veksttakten i fastlandsøkonomien sesongjustert om lag uendret fra 1. til 2. kvartal i år. Veksten i privat og offentlig forbruk, samt investeringene i Fastlands-Norge, ble noe dempet, mens eksporten av tradisjonelle varer økte klart sterkere enn i 1. kvartal. Også importen av tradisjonelle varer økte markert i 2. kvartal, noe som indikerer at norsk økonomi nå opererer nær kapasitetsgrensen.

Anslagene for inneværende og neste år bygger på følgende vurderinger:

• Den økonomiske veksten hos Norges handelspartnere ser ut til å bli sterkere enn tidligere anslått. BNP-veksten anslås nå til 3½ pst. i 2000 og vel 3 pst. i 2001. Konsumprisveksten anslås å ta seg opp fra 1,2 pst. i 1999 til om lag 2 pst. både i 2000 og 2001. Som følge av sterkere vekst og tegn til økt prisstigning, også utenom olje, anslås også rentenivået noe høyere enn tidligere.

• Sterkere økonomisk vekst hos handelspartnerne trekker isolert sett i retning av økt etterspørsel etter norske eksportvarer. Så langt i år har volumoppgangen vært noe sterkere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Eksportprisene har samtidig økt kraftig så langt i år, først og fremst som følge av en betydelig prisoppgang på fiskeprodukter, aluminium og raffinerte oljeprodukter. Den tradisjonelle vareeksporten anslås nå å øke med 6 pst. fra 1999 til 2000. Veksttakten anslås å avta noe i 2001, til tross for at markedsveksten hos handelspartnerne synes å bli betydelig høyere.

• For investeringene i fastlandsbedriftene er bildet noe blandet. Innenfor bl.a. privat tjenesteyting ligger det an til vekst i investeringene både i 2000 og 2001, noe som må ses i sammenheng med den generelt høye aktiviteten i norsk økonomi. For industri som i større grad er utsatt for internasjonal konkurranse, er utsiktene for investeringene klart svakere, til tross for sterk markedsvekst. Samtidig bidrar lavere oljeinvesteringer til å redusere investeringene i deler av industrien. Alt i alt er det lagt til grunn en moderat investeringsoppgang for bedriftene i fastlandsøkonomien i år, og en svak nedgang neste år.

• Etter en nedgang i petroleumsinvesteringene på 12,6 pst. i fjor, anslås det nå en ytterligere nedgang på hele 43 pst. over de to neste årene. Det har imidlertid tidligere vist seg vanskelig å anslå utviklingen i petroleumsinvesteringene. Dersom oljeprisen fortsatt holder seg høy, kan dette bidra til at fallet i investeringene blir mindre enn lagt til grunn.

• Det private forbruket anslås å øke med nær 3 pst. fra 1999 til 2000. Aktiviteten i boligmarkedet er høy, og boligprisene fortsatte å øke i 2. kvartal i år. Dette vil bidra til å stimulere både det private forbruket og boligbyggingen framover. På den annen side vil høye renter trolig dempe konsumveksten noe. Alt i alt anslås konsumveksten å avta til knapt 2½ pst. i 2001. Dette er noe lavere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Nedjusteringen må bl.a. ses i sammenheng med oppgangen i rentenivået.

• Etter flere år med moderat utvikling, synes boligbyggingen nå å være på vei oppover. Blant annet har tilgangen av nye ordre av boligbygg økt markert det siste halvannet året. Anslagene for boliginvesteringene er oppjustert sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett. Veksten anslås nå til i overkant av 8 pst. både i 2000 og 2001, mens antall igangsatte boliger anslås til henholdsvis 21 500 og 22 000.

• Det er lagt til grunn en volumvekst i offentlig forbruk og investeringer på vel 2½ pst. i år, etter en vekst på knapt 2½ pst. i fjor. Fra 2000 til 2001 anslås en økning i offentlig etterspørsel på i underkant av 1½ pst. Anslaget for 2001 må ses i sammenheng med budsjettopplegget, som er nærmere omtalt i kapittel 3.

• Til grunn for framskrivingene ligger tekniske forutsetninger om utviklingen i kronekurs og renter. Anslagene er beregningsmessig basert på en viss økning i pengemarkedsrentene i euroområdet, mens det for de norske rentene er lagt til grunn en gradvis nedgang i andre halvår neste år. Den norske pengemarkedsrenten vil med dette forløpet øke fra 6,5 pst. i 1999, til henholdsvis 6,7 og 7,1 pst. i 2000 og 2001. Som en teknisk forutsetning legges det til grunn en stabil utvikling i kronekursen framover i forhold til euro.

Samlet sett anslås veksten i BNP for Fastlands-Norge til 2¼ pst. i 2000 og 1¾ pst. i 2001, jf. tabell 2.1. Anslaget for inneværende år er moderat oppjustert fra Revidert nasjonalbudsjett, mens anslaget for neste år er om lag uendret. Nedgangen i veksttakten fra 2000 til 2001 må ses i sammenheng med utviklingen i kraftproduksjonen. Som følge av mye nedbør og godt tilsig til vannmagasinene, anslås det nå en klar oppgang i produksjonen i år, mens det for neste år legges til grunn en viss nedgang. Korrigert for denne utviklingen, er veksttakten i fastlandsøkonomien om lag uendret fra 2000 til 2001. Som følge av økt produksjon av råolje på norsk sokkel, anslås veksten i BNP i alt til 3¼ pst. i 2000 og 2½ pst. i 2001.

Sysselsettingen ser igjen ut til å øke klart, etter å ha vært om lag uendret siden høsten 1998. Ifølge den siste arbeidskraftundersøkelsen (AKU) var den sesongjusterte veksten på hele 16 000 personer fra 1. til 2. kvartal i år. I første halvår var det sysselsatt 12 000 flere personer enn i samme periode i fjor. Utviklingen varierer imidlertid mellom ulike sektorer. Mens sysselsettingen fortsetter å øke innen forretningsmessig tjenesteyting og i offentlig sektor, har industrisysselsettingen blitt redusert det siste året. I første halvår 2000 var det sysselsatt knappe 12 000 færre personer i industrien enn i tilsvarende periode i fjor. På årsbasis anslås den samlede sysselsettingen nå å øke med henholdsvis 18 000 og 14 000 personer i 2000 og 2001, tilsvarende ¾ pst. og vel ½ pst.

AKU-ledigheten falt markert fra 1. til 2. kvartal i år. Dette tyder på at det høyere nivået på AKU-ledigheten i 4. kvartal i fjor og i 1. kvartal i år skyldtes tilfeldige utslag. AKU-ledigheten i 2. kvartal er anslått til 3,2 pst. sesongjustert. Dette var bare 3000 personer høyere enn i samme kvartal i fjor, og er godt i tråd med utviklingen i den registrerte ledigheten, som har holdt seg stabil så langt i år. Arbeidsledigheten, målt ved AKU, anslås å holde seg på om lag 3¼ pst. både i 2000 og i 2001. Anslagene er nedjustert sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett.

Veksten i konsumprisene har vært høyere enn forventet de siste månedene fram til august. Den tiltakende prisveksten skyldes først og fremst oppgang i prisene på bensin. Økte priser på bensin og andre oljeprodukter har bidratt til økt konsumprisvekst også hos Norges handelspartnere. Så langt i år er den gjennomsnittlige prisveksten på tolvmånedersbasis i Norge 3,0 pst., mens prisveksten de siste månedene har vært noe høyere enn dette. Utviklingen i elektrisitetsprisene de nærmeste månedene vil trolig bidra til å trekke konsumprisveksten noe ned framover. Konsumprisene anslås nå å øke med 3 pst. i gjennomsnitt i 2000. For 2001 anslås en gjennomsnittlig stigningstakt i konsumprisene på 2¾ pst. Det foreslåtte avgiftsopplegget for 2001 anslås ikke å øke prisnivået i vesentlig grad utover et prisjustert avgiftsopplegg. Imidlertid vil den foreslåtte konjunkturavgiften føre til høyere lønnskostnader for bedriftene, som kan bli veltet over i prisene.

Årslønnsveksten fra 1999 til 2000 anslås nå til 4¼ pst. Dette er ½ prosentpoeng høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Anslaget er basert på tariffavtalene som ble forhandlet fram i vår, og på en forutsetning om at lokale tillegg gjennom 2000 gir noe lavere bidrag til lønnsveksten enn i fjor. De avtalte tilleggene for 2001 trekker i retning av en noe lavere årslønnsvekst neste år enn i år. På usikkert grunnlag har en lagt til grunn en årslønnsvekst på 4 pst. i 2001. Veksten i timelønnskostnadene vil imidlertid bli sterkere. Økt ferie bidrar isolert sett til å trekke opp veksten i timelønnskostnadene med om lag ¾ prosentenheter både i 2001 og 2002. I tillegg vil innføringen av en konjunkturavgift isolert sett bidra til å øke timelønnskostnadene med om lag 1¼ prosentpoeng, men dette kan i noen grad bli motvirket ved at rommet for lønnsvekst reduseres.

Oljeprisen har tatt seg markert opp i år. De første ukene av september lå prisen på i overkant av 300 kroner, mens gjennomsnittlig oljepris hittil i år har vært 242 kroner pr. fat. Det anslås nå en oljepris på 235 kroner i 2000 og 180 kroner i 2001. Petroleumsproduksjonen anslås å øke til et toppnivå i 2002. Anslaget for gassproduksjonen er noe nedjustert for 2000 og 2001, mens oljeproduksjonen er moderat oppjustert fra Revidert nasjonalbudsjett.

Rekordhøy oljeproduksjon kombinert med høy oljepris innebærer at overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet anslås til i overkant av 204 mrd. kroner i 2000, eller vel 14½ pst. av BNP. Oppjusteringen fra Revidert nasjonalbudsjett skyldes i hovedsak høyere oljeprisanslag, men også prisene på andre eksportvarer har økt mer enn tidligere anslått. I 2001 anslås driftsbalanseoverskuddet til knapt 160 mrd. kroner, eller 11¼ pst. av BNP.

I boks 2.1 er det gitt en oversikt over hvordan de makroøkonomiske anslagene for 2000 og 2001 som nå legges fram, er endret i forhold til tidligere anslag.

Tabell 2.1 viser også framskrivinger for perioden 2002-2004 for enkelte makroøkonomiske hovedstørrelser. Disse beregningene har preg av å være tekniske illustrasjoner av den framtidige utviklingen i økonomien, og bygger bl.a. på følgende forutsetninger:

• Det legges til grunn en årlig vekst i BNP hos våre viktigste handelspartnere på i gjennomsnitt knapt 2½ pst. pr. år, og en konsumprisvekst hos handelspartnerne på knappe 2 pst. som årlig gjennomsnitt for perioden 2002-2004.

• Veksten i lønnskostnadene i norsk industri antas f.o.m. 2002 å komme ned på samme nivå som hos handelspartnerne.

• En vekst i husholdningenes disponible realinntekt på vel 2 pst. i årlig gjennomsnitt, og en stabil sparerateutvikling, gir en vekst i privat konsum på vel 2 pst. pr. år.

• Fra 2002 antas igangsettingen av nye boliger å avta gradvis til i underkant av 20 000 boliger pr. år. Boliginvesteringene anslås likevel å øke med om lag 2½ pst. årlig i perioden 2002-2004, i hovedsak som følge av høyere standard på nye boliger og økt rehabilitering av eksisterende boliger.

• De offentlige utgiftene holdes om lag konstant målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Dette gir rom for en reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag 1½ pst. pr. år. Videre er det forutsatt uendret skatte- og avgiftsnivå.

• Nedgangen i oljeinvesteringene antas å avta i perioden 2002-2004, etter det markerte fallet fra 1998 til 2001. Tredoblingen av oljeprisen siden høsten 1998 har økt oljeselskapenes lønnsomhet betydelig. En har bl.a. på denne bakgrunn lagt til grunn at enkelte investeringsprosjekter vil bli framskyndet. Anslagene for årene 2002-2004 er derfor oppjustert i forhold til anslagene i Revidert nasjonalbudsjett.

• Etter en nedgang i eksportmarkedsandelene fra 1998 til 2001, legges det til grunn at tapet av markedsandeler for norske bedrifter, med unntak av de kraftkrevende industrisektorene, stopper opp i perioden 2002-2004. Som følge av begrenset tilgang på kraft, legges det til grunn at eksporten fra kraftkrevende industri vil øke svakere enn markedsveksten framover.

• Industriinvesteringene antas å øke moderat i perioden 2002-2004. Dette må ses i sammenheng med en noe bedre utvikling i industriproduksjonen, bl.a. som følge av at nedgangen i oljeinvesteringene er antatt å avta gradvis.

• Oljeprisen antas å avta fra 180 kroner pr. fat i 2001 mot et langsiktig nivå på 125 kroner pr. fat. (regnet i 2001-priser)

Den gjennomsnittlige BNP-veksten i fastlandsøkonomien anslås til 2 pst. pr. år for årene 2002- 2004. Beregningene gir en årlig sysselsettingsvekst på knapt ½ pst. pr. år i denne perioden, mens ledigheten anslås å bli liggende på 3¼ pst. Den anslåtte BNP-veksten er noe i underkant av den beregnede trendveksten i økonomien. Veksten kommer imidlertid på toppen av en meget langvarig og sterk konjunkturoppgang. Norsk økonomi vil derfor trolig være nær kapasitetsgrensen i flere år framover. Usikkerheten i de makroøkonomiske framskrivingene knytter seg derfor nå i vesentlig grad til hvor stor vekstevnen i fastlandsøkonomien er. Yrkesdeltakelsen har aldri vært høyere enn nå, og arbeidsreservene utenfor arbeidsstyrken er trolig begrenset. Innføringen av to ekstra feriedager neste år og ytterligere to dager i 2002, bidrar til å redusere arbeidstilbudet. Samtidig tilsier befolkningsutviklingen en klart lavere vekst i arbeidsstyrken enn de siste 20 årene. En årlig vekst i fastlandsøkonomien på rundt 2 pst. bygger dermed på at produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien tar seg opp mot den gjennomsnittlige veksten i perioden 1978-1997, som var vel 1½ pst. årlig. Selv om produktivitetsveksten gjennom 1990-tallet var relativt høy, også i forhold til andre OECD-land, jf. boks 2.2, har utviklingen de siste par årene vært klart svakere enn dette. Dersom produktivitetsveksten blir svakere enn lagt til grunn i beregningene, vil presset i norsk økonomi forsterkes ytterligere de nærmeste årene framover. Utfordringene knyttet til å bringe pris- og kostnadsveksten ned på linje med handelspartnerne, vil i så fall bli større enn lagt til grunn.

Boks 2.2 Utvikling i verdiskaping og produktivitet på 1990-tallet

Verdiskapingen i samfunnet måles i nasjonalregnskapet ved bruttonasjonalproduktet (BNP). Ved internasjonale sammenlikninger benyttes vanligvis BNP pr. innbygger som en indikator for velstandsnivået i et land.

Beregninger gjennomført av OECD, viser at USA hadde høyest inntektsnivå i 1998, målt ved denne indikatoren. Som det framgår av figur 2.2A, lå Norge nest høyest blant OECD-landene. Til tross for høyere bidrag fra arbeidskraftsproduktiviteten, bidro svakere utnyttelse av arbeidskraften, først og fremst som følge av lavere gjennomsnittlig timeverksinnsats, til at BNP pr. innbygger i Norge var om lag 15 pst. lavere enn i USA dette året. For Danmark og Sverige var forskjellen henholdsvis 22 og 35 pst. Beregningene viser samtidig at Norge gjennom 1990-tallet har hatt en kraftigere vekst i verdiskapingen enn de fleste andre OECD-land. I perioden 1990-1998 var den gjennomsnittlige veksten i Fastlands-Norges BNP pr. innbygger 2,2 pst. Dette er på linje med veksten i USA, men høyere enn BNP-veksten i bl.a. Danmark, Sverige og Storbritannia.

Den relativt sterke aktivitetsveksten i Fastlands-Norge i denne perioden kan tilskrives både sterk vekst i sysselsettingen og sterk produktivitetsvekst. Som det framgår av figur 2.2B, var produktivitetsveksten i Fastlands-Norge i perioden 1990-1998 den fjerde høyeste i undersøkelsen. Den var imidlertid klart lavere i 1998 og 1999 enn tidligere på 1990-tallet. I andre internasjonale sammenlikninger av produktivitetsutvikling har Norge kommet dårligere ut, noe som må ses i sammenheng med flere forhold. For det første tar enkelte undersøkelser utgangspunkt i arbeidskraftsproduktivitet og ikke total faktorproduktivitet. I siste landrapport om Norge (OECD, 2000) ble det for eksempel presentert tall som viser en relativt svak arbeidskraftsproduktivitet i fastlandsøkonomien. Disse tallene var imidlertid basert på produksjon pr. arbeider, og ikke produksjon pr. time, og tar derfor ikke hensyn til at gjennomsnittlig arbeidstid er lavere i Norge enn i mange andre land. For det andre tar enkelte undersøkelser utgangspunkt i andre sektoraggregater enn Fastlands-Norge. Blant annet synes produktivitetsutviklingen i industrien å være relativt sett noe svakere i Norge. Det er imidlertid problematisk å sammenlikne industriproduktivitet mellom land, dels fordi næringssammensetningen er forskjellig og dels fordi beregningsprinsippene i nasjonalregnskapet varierer. For det tredje vil resultatene kunne avhenge av den tidsperioden som undersøkes. Produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien tok seg klart opp fra 1980- til 1990-tallet, både når det gjelder arbeidskraftsproduktivitet og total faktorproduktivitet.

Internasjonale sammenlikninger av produktivitetsutvikling er beheftet med betydelig usikkerhet. Utviklingen i norsk fastlandsøkonomi var imidlertid svært god gjennom 1990-tallet, med sterkere vekst både i verdiskaping og sysselsetting enn i de fleste andre land i OECD-området.

¹) Tallene for BNP pr. innbygger er kjøpekraftskorrigert.

²) Med total faktorproduktivitet menes den delen av veksten i bruttoproduktet som ikke kan forklares av vekst i bruken av arbeidskraft og realkapital.

Kilde: OECD (Economic outlook 67, juni 2000).

Anslagene i denne meldingen innebærer at overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet avtar noe i årene etter 2001, først og fremst som følge av den antatte nedgangen i oljeprisen. Mot slutten av perioden antas det at Norge har bygd opp nettofordringer overfor utlandet tilsvarende om lag 65 pst. av BNP. Formuesoppbyggingen vil i hovedsak skje i form av økte avsetninger i Statens petroleumsfond.

2.2 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske anslagene

De makroøkonomiske anslagene i denne meldingen er bl.a. basert på informasjon fra konjunkturstatistikk så langt i 2000 og det økonomiske opplegget som foreslås for 2001. Framskrivingene bygger videre på anslag fra OECD og andre internasjonale prognosemiljøer om utviklingen i internasjonal økonomi og på rapporteringer fra fagdepartementene om utviklingen på viktige enkeltområder for norsk økonomi. I tillegg bygger anslagene på økonomiske sammenhenger slik disse er beskrevet bl.a. i Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG.

På alle disse områdene er informasjonsgrunnlaget for framskrivingene usikkert. Den faktiske utviklingen kan dermed i ettertid vise seg å bli forskjellig fra anslagene i denne meldingen.

I figur 2.3 sammenliknes anslagene fra nasjonalbudsjettene for BNP for Fastlands-Norge og privat forbruk med utviklingen ifølge nasjonalregnskapet gjennom de siste 20 årene. Figuren viser at prognosefeilene er størst i perioder med særlig høy eller lav aktivitetsvekst. Dette skyldes dels at det er vanskelig å forutse de impulsene som forårsaker konjunktursvingningene, og dels at vår kunnskap om mekanismene som bidrar til å forsterke eller dempe konjunkturimpulsene, er begrenset. Som det framgår av figur 2.3, har veksten i fastlandsøkonomien på deler av 1990-tallet vært klart sterkere enn anslått i budsjettdokumentene. Dette må ses i sammenheng med at fleksibiliteten i arbeidsstyrken har vært større enn det en så for seg på det tidspunkt prognosene ble utarbeidet.

¹) Anslag fra nasjonalbudsjettet framlagt høsten før budsjettåret. Med utfall menes endelige nasjonalregnskapstall for årene 1979-1997 og foreløpige nasjonalregnskapstall for 1998 og 1999.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 2.3 viser at treffsikkerheten på anslagene bedres ved tilgang på oppdatert informasjon. Anslagsfeilen som gjenstår høsten i det aktuelle året, har bl.a. sammenheng med at den løpende konjunkturstatistikken og de foreløpige nasjonalregnskapstallene ikke gir et godt nok bilde av den økonomiske utviklingen.

Usikkerheten rundt den videre utviklingen i norsk økonomi knytter seg nå særlig til følgende forhold:

• Utviklingen i arbeidsstyrken vil ha avgjørende betydning for vekstevnen i økonomien i tiden framover. Dersom den sterke økningen i sykefraværet fortsetter og tilstrømmingen til uføretrygd ikke reduseres, er potensialet for vekst i tilgangen på arbeidskraft de nærmeste årene svært begrenset.

• Et fortsatt høyt aktivitetsnivå i fastlandsøkonomien vil kunne forsterke tendensen til en todelt utvikling i fastlandsøkonomien, med økt oljeavhengighet i norsk økonomi som resultat. Det kan innebære store omstillingskostnader etter hvert som inntektene fra petroleumsvirksomheten avtar.

• Forventninger om vedvarende høye oljeinntekter kan bidra til sterkere vekst i innenlandsk etterspørsel, og dermed forsterke presstendensene i økonomien.

Veksten i arbeidsstyrkenbestemmes dels av den generelle befolkningsutviklingen og dels av konjunkturelle forhold. Høy yrkesdeltaking og et stramt arbeidsmarked trekker isolert i retning av at veksten i arbeidstilbudet i årene framover blir lavere enn i oppgangskonjunkturen på 1990-tallet. Samtidig innebærer befolkningsutviklingen at veksten i arbeidsstyrken fram mot 2010 vil være klart svakere enn i perioden 1970-1999. Disse forholdene innebærer at veksten i arbeidsstyrken i årene framover etter all sannsynlighet vil bli klart lavere enn de siste 20 årene.

Den sterke økningen i sykefraværet gjennom andre halvdel av 1990-tallet har bidratt til en reduksjon i arbeidsstyrken målt i timer som langt på vei motsvarer det økte antallet personer i arbeidsstyrken. For 2001 anslås nå hver lønnstaker i gjennomsnitt å ha nesten 15 sykedager hvor sykepengeutbetalingene skjer over folketrygden. Det tilsvarende nivået i perioden 1990-1996 var på mellom 8 og 10 dager pr. år. En tiltakende avgang fra arbeidsmarkedet som følge av økt uføretrygding og økning i antall tidligpensjonister, gir et ytterligere bidrag til avdemping av yrkesdeltakelsen sammenliknet med utviklingen gjennom 1990-tallet.

Konsekvensene for norsk økonomi av at tilgangen på arbeidskraft reduseres gjennom en fortsatt sterk økning i sykefraværet og en reduksjon i yrkesdeltakelsen som følge av en ytterligere økning i utføre- og tidligpensjoneringen, er illustrert i boks 2.3.

Boks 2.3 Virkninger av lavere vekst i arbeidsstyrken

Det siste året har en sett en tendens til økende vekst i sykefraværet, samtidig som uføre- og tidligpensjoneringen har tiltatt. Dette har bidratt til å redusere veksten i arbeidsstyrken, og dermed forsterket presset i et allerede stramt arbeidsmarked. Konsekvensene for norsk økonomi av en utvikling hvor denne trenden fortsetter, kan illustreres ved hjelp av beregninger på Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG. Økt sykefravær bidrar til å redusere gjennomsnittlig arbeidstid, og dermed til å øke behovet for arbeidskraft. En reduksjon i yrkesfrekvensene, gjennom tiltakende uføre- og tidligpensjonering og en generell korreksjon av den kraftige veksten i yrkesdeltakelsen på slutten av 1990-tallet, vil samtidig bidra til å dempe veksten i arbeidsstyrken. I de makroøkonomiske anslagene i denne meldingen er det lagt til grunn at sykefraværet etterhvert stabiliseres og at yrkesfrekvensene etter aldersgruppe holder seg konstante gjennom framskrivningsperioden. I figur 2.4 viser resultatet av en alternativ beregning, der det er lagt til grunn følgende forutsetninger:

• Gjennomsnittlig arbeidstid er ytterligere redusert som følge av økt sykefravær, slik at veksten i sysselsettingen blir 0,4 prosentpoeng lavere i hvert av årene i beregningsperioden 2001-2005. Dette svarer til om lag 8000 årsverk. Til sammenlikning ligger det nå an til at sykefraværet øker tilsvarende om lag 10 000 årsverk gjennom inneværende år.

• Det er lagt til grunn at økt uføre- og tidligpensjonering innebærer en reduksjon i veksten i arbeidsstyrken med 0,2 prosentpoeng i hvert av årene i beregningsperioden. Dette svarer til 4000 personer.

Begge forutsetningene bidrar til å forsterke presstendensene i arbeidsmarkedet, noe som fører til svekket kostnadsmessig konkurranseevne, og dermed til lavere aktivitet i industrien. Figur 2.4 viser at et strammere arbeidsmarked bidrar til at relative timelønnskostnader i industrien i 2005 er omlag 14 pst. høyere enn nivået i den utviklingsbanen for norsk økonomi som er lagt til grunn i denne meldingen. Målt i antall personer reduseres industrisysselsettingen ifølge beregningene med om lag 10 000 personer i 2005.

¹) Nasjonal valuta.

Kilde: Finansdepartementet.

Et høyt aktivitetsnivå i norsk økonomi de siste årene har bidratt til en klart sterkere pris- og kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere. Samlet anslås den kostnadsmessige konkurranseevnen å ha svekket seg med vel 7 pst. de siste fire årene. Dette har bidratt til at vi nå ser en tendens til en todelt utvikling i fastlandsøkonomien, med sterk vekst innenfor bl.a. privat tjenesteyting og klart svakere utvikling for den delen av næringslivet som er utsatt for internasjonal konkurranse. Svekket konkurranseevne gjenspeiles i at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer falt med om lag 6½ pst. fra 1997 til 1999. Utviklingen må også ses i sammenheng med lav vekst i eksport av varer fra kraftintensiv industri, hvor produksjonen begrenses av tilgang på elektrisk kraft på gunstige vilkår. Veksten i innenlandske kostnader har bidratt til at eksportmarkedsandelene også for øvrige deler av industrien de siste to årene har falt. Samtidig har lønnsomheten for en rekke industrinæringer blitt svekket de siste årene. Figur 2.5 viser at lønnsomheten i industrien, målt ved utviklingen i den delen av inntektene som tilfaller kapitaleierne (driftsresultatandelen), har falt markert etter 1995.

1) Private fastlandsnæringer utenom industri, boligtjenester, primærnæringer og elektrisitetsforsyning.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De makroøkonomiske framskrivingene i denne meldingen innebærer at kapasitetsutnyttingen i fastlandsøkonomien også i årene framover vil ligge på et høyt nivå. Samtidig legges det til grunn at en lykkes i å redusere pris- og kostnadsveksten ned mot samme nivå som hos handelspartnerne. Skjer ikke dette, vil vekstgrunnlaget for konkurranseutsatt virksomhet svekkes ytterligere de nærmeste årene. En bedring av lønnsomheten i konkurranseutsatt virksomhet forutsetter også at produktivitetsveksten tar seg opp etter en svak utvikling de siste årene.

Det er usikkert hvor mange år en utvikling mot en todeling av økonomien kan vedvare før nødvendige justeringer på arbeidsmarkedet og i lønnsdannelsen bidrar til å reversere utviklingen. Figur 2.6 kan belyse noe av denne usikkerheten. Figuren viser akkumulert differanse i vekst i timelønnskostnader i industrien i forhold til Norges viktigste handelspartnere, målt i nasjonal valuta. Mens en på 1970-tallet fikk en reversering av utviklingen i relative timelønnskostnader da den akkumulerte differansen i timelønnskostnader var kommet opp i knapt 10 pst., økte de relative timelønnskostnadene på 1980-tallet med i underkant av 14 pst. før utviklingen ble snudd. Begge gangene fant myndighetene det nødvendig å gripe inn med lønns- og prisregulering for å hindre at de økonomiske konsekvensene ble for store. Utviklingen i relative timelønnskostnader slik den anslås fram til og med 2000, innebærer at kostnadsgapet for norsk industri nå nærmer seg tilsvarende nivå som på 1970- og 1980-tallet.

¹) Nasjonal valuta.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Dagens høye inntekter fra petroleumsvirksomheten, og forventninger om et fortsatt høyt oljeprisnivå, kan bidra til en sterkere vekst i innenlandsk etterspørsel enn det som anslås i denne meldingen:

• Fallet i oljeinvesteringene i 1999 og 2000 har bidratt til en svakere utvikling i industrien sammenliknet med øvrige deler av fastlandsøkonomien. Også for neste år legges det til grunn at utviklingen i oljeinvesteringene vil bidra til en reduksjon i aktivitetsnivået i leverandørindustrien. Høye oljepriser har imidlertid bidratt til økt lønnsomhet i oljeselskapene, noe som kan føre til at oljeselskapene framskynder investeringsprosjekter. I tillegg vil høye oljepriser kunne bidra til at prosjekter som var ulønnsomme ved lave oljepriser, nå iverksettes.

• Det høye oljeprisnivået har ført til en sterk økning i statens inntekter fra petroleumsvirksomheten. Selv om disse inntektene representerer en formuesomplassering, kan synliggjøringen av petroleumsformuen bidra til økt etterspørsel, også i privat sektor. Store overskudd på statsbudsjettet vil kunne påvirke husholdningenes sparing, og dermed føre til sterkere vekst i det private forbruket. Økt bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet vil også forsterke pressproblemene i norsk økonomi.

• Internasjonalt kan høye oljepriser bidra til økt pris- og kostnadsvekst og lavere aktivitetsnivå. For en liten åpen økonomi som den norske vil dette føre til redusert etterspørsel rettet mot tradisjonelle norske eksportnæringer.

I tabell 2.4 sammenliknes Finansdepartementets anslag for utviklingen i norsk økonomi med anslag fra noen andre institusjoner. Tabellen gjenspeiler at det er stor usikkerhet knyttet til vurderingene av både privat konsum og investeringsutviklingen neste år. Når det gjelder investeringene i fastlandsøkonomien, legger Finansdepartementet til grunn en noe større nedgang enn gjennomsnittet for de øvrige institusjonene. Det er stor grad av samsvar i anslagene for stramheten på arbeidsmarkedet, målt ved arbeidsledighetsraten.

Boks 2.4 gir en oversikt over faktorer bak endringer i Finansdepartementets makroøkonomiske anslag for 2000.

2.3 Internasjonal økonomi

2.3.1 Internasjonale hovedtrekk

Den økonomiske aktiviteten internasjonalt har tatt seg markert opp siden krisene i Asia og Russland i 1998, og de økonomiske utsiktene synes lysere enn på lenge. I første rekke har den rekordlange og sterke oppgangen i USA bidratt til å stimulere verdensøkonomien. Det er imidlertid ventet en viss avmatning i USA de nærmeste årene. I Europa har veksten tatt seg markert opp, og utviklingen de siste månedene tyder på fortsatt sterk vekst. Også i Japan er det nå tegn til økt aktivitet. Samtidig har den økonomiske utviklingen utenfor industrilandene vært bedre enn ventet. Alt i alt anslås veksten i verdensøkonomien å øke fra 3,4 pst. i 1999 til 4¾ pst. i 2000. Det er lagt til grunn en avmatning i veksten til 4 pst. i 2001.

I industrilandene anslås bruttonasjonalproduktet (BNP) å øke med 3¾ pst. i inneværende år. Neste år er det lagt til grunn en noe mer moderat vekst, i første rekke som følge av den forventede avmatningen i USA. Hos Norges viktigste handelspartnere ventes veksten i BNP å ta seg opp fra 2,8 pst. i 1999 til 3½ pst. i 2000, for deretter å avta i 2001. Utviklingen hos handelspartnerne gjenspeiler i hovedsak forløpet i Europa.

Anslagene for både handelspartnerne og industrilandene i 2000 er justert opp sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett. Det må ses i sammenheng med at utviklingen i USA og Japan nå synes å bli sterkere enn tidligere lagt til grunn. Men også i en del EU-land har veksten vært sterkere enn ventet. Dette gjelder i første rekke landene i randsonen av EU. Utviklingen ellers i Europa har vært godt i tråd med tidligere anslag. Også for 2001 er det foretatt en viss oppjustering av vekstanslagene. Det ventes nå noe sterkere vekst bl.a. i Sverige og Storbritannia.

Usikkerheten knyttet til de økonomiske utsiktene internasjonalt synes å være relativt balansert. Muligheten for en svakere utvikling enn det som er lagt til grunn, knytter seg i første rekke til risikoen for en markert avmatning i amerikansk økonomi. Formuesveksten de senere årene, i første rekke knyttet til høyere aksjekurser, har bidratt til lav sparing i husholdningene. I tillegg har underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet økt kraftig. Dette gjør økonomien sårbar for brå skift i aktørenes vurderinger av de økonomiske utsiktene. En kraftig avmatning i amerikansk økonomi vil få direkte betydning for resten av verdensøkonomien gjennom redusert eksport til USA, men også indirekte gjennom mulige virkninger i finansmarkedene. Sannsynligheten for et slikt alvorlig tilbakeslag i amerikansk økonomi synes imidlertid å ha avtatt den senere tiden.

Oljeprisene har økt med i overkant av 20 dollar per fat siden februar 1999. Industrilandene er i dag langt mindre avhengig av olje i produksjonen enn under oljekrisene på 1970-tallet. Likevel tyder beregninger fra OECD på at en vedvarende høy oljepris vil ha negative virkninger for produksjon og inflasjon. Usikkerheten knytter seg i første rekke til den indirekte virkningen på konsumprisene når prisene også på andre innsatsfaktorer øker. Det vil normalt ta noe tid før denne virkningen blir synlig. Mye tyder på at de langsiktige virkningene av høyere oljepriser for konsumprisveksten er sterkere i Europa enn i USA og Japan. OECD har i sine anslag lagt til grunn uendret realrente. Vedvarende høye oljepriser ville imidlertid trolig lede til en markert innstramming av pengepolitikken, særlig i Europa, noe som isolert sett vil bidra til lavere vekst. De negative virkningene av høyere oljepriser vil kunne bli større i framvoksende markeder der oljeavhengigheten er stor.

På den annen side er det mulig at veksten internasjonalt kan bli sterkere enn anslått. Den lenge ventede avmatningen i USA har så langt uteblitt, selv om den senere tids utvikling kan tyde på en noe mer avdempet vekst. Flere observatører peker på at ny teknologi muliggjør sterkere vekst enn tidligere uten at inflasjonen tiltar. Veksten i Europa kan også bli sterkere enn lagt til grunn. Økonomien vokser nå raskere enn det langsiktige potensialet i mange europeiske land. Erfaringen har ofte vist at de gjensidig positive virkningene fra utenrikshandelen undervurderes i en periode med sterk vekst internasjonalt.

¹) Potensielt BNP er det aktivitetsnivå som svarer til en normal utnyttelse av produksjonskapasiteten og stabil inflasjon. Produksjonsgapet uttrykker differansen mellom faktisk BNP og potensielt BNP.

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet.

I de fleste industrilandene var den økonomiske politikken i siste halvdel av 1990-årene preget av stram finanspolitikk med sikte på å redusere de store underskuddene i budsjettene og den høye offentlige gjelden. I EU var dette et ledd i landenes arbeid med å kvalifisere for deltakelse i Den økonomiske og monetære union (ØMU). I tillegg har sterk vekst i en rekke land bidratt til lavere underskudd gjennom høyere skatteinntekter og lavere overføringer til arbeidsledige. De offentlige budsjettunderskuddene for industrilandene samlet har således gradvis avtatt fra drøyt 5 pst. av BNP i 1993 til om lag 1 pst. i 1999. Unntaket er i første rekke Japan, der myndighetene har ført en ekspansiv finanspolitikk i et forsøk på å stimulere den økonomiske veksten. I Europa ligger det nå an til en mer ekspansiv finanspolitikk. Blant annet Finland, Frankrike, Sverige og Tyskland er i ferd med å gjennomføre til dels omfattende skattelettelser. Sterk vekst i EU bidrar likevel gjennomgående til en ytterligere bedring av budsjettbalansen. I USA er det ventet til dels betydelige overskudd i de offentlige budsjettene de nærmeste ti årene, og det har lenge pågått en debatt i Kongressen om hvordan overskuddet bør anvendes.

Etter en periode med meget lave renter, har pengepolitikken i industrilandene gjennomgående blitt strammet til den senere tiden. Dette må ses i sammenheng med sterk, og til dels tiltakende vekst og utsikter til høyere inflasjon. I euroområdet er styringsrentene økt med 2 prosentpoeng det siste året, og det er ventet ytterligere innstramminger i pengepolitikken for å sikre at målet om prisstabilitet nås. Tolvmånedersveksten i konsumprisene ligger i øyeblikket over ESBs øvre grense på 2 pst. I USA er styringsrentene økt med til sammen 1¾ prosentpoeng siden sommeren 1999, og det er nå tegn til at en strammere pengepolitikk bidrar til å dempe aktiviteten i de mest rentefølsomme delene av økonomien. Etter en lengre periode med renter nær null satte den japanske sentralbanken nylig opp styringsrentene. Renteøkningen ble begrunnet med begynnende aktivitetsoppgang og at prisene tar seg opp. Pengepolitikken i Japan må imidlertid fortsatt betegnes som ekspansiv.

Arbeidsledigheten i industrilandene har vist en klart avtakende tendens de senere årene, og det er ventet en ytterligere nedgang i år og neste år. Reduksjonen i ledigheten reflekterer i første rekke den positive utviklingen i arbeidsmarkedet i Europa, men også i USA har det vært en ytterligere nedgang i ledigheten i inneværende år. Arbeidsledigheten i EU ventes neste år å komme ned på om lag samme nivå som i 1990, da den var på sitt laveste under forrige konjunkturtopp. I Japan fører moderat vekst og rasjonaliseringstiltak i en rekke bedrifter til fortsatt svak utvikling i arbeidsmarkedet de nærmeste årene.

Den gjennomsnittlige prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere har vært svært lav de siste årene. Høyere oljepriser har imidlertid bidratt til at prisveksten har tatt seg opp i inneværende år. Den underliggende inflasjonen, som korrigerer for bl.a. den direkte virkningen av økte energipriser, har imidlertid holdt seg relativt stabil. Det er lagt til grunn at konsumprisveksten hos våre viktigste handelspartnere vil ligge på om lag 2 pst. både i år og neste år. De positive inflasjonsutsiktene til tross for den sterke oljeprisøkningen må bl.a. ses i sammenheng med moderat lønnsvekst og økt konkurranse i produktmarkedene.

Lønnsveksten i industrien hos våre handelspartnere ventes å ta seg noe opp både i år og neste år. Økningen må ses i sammenheng med tiltakende knapphet på arbeidskraft i enkelte delmarkeder. Dette gjelder i første rekke de delene av industrien som produserer for det internasjonale markedet. Den sterkeste lønnsveksten er ventet i land der aktivitetsveksten har vært høy gjennom flere år, bl.a. i Finland, Irland, Portugal, Storbritannia og USA. I Frankrike er det ventet at timelønnsveksten i industrien vil ta seg kraftig opp i år og neste år, etter flere år med moderate lønnsøkninger. Dette skyldes i hovedsak innføringen av kortere arbeidsuke med full kompensasjon i store deler av privat sektor. Samlet anslås lønnsveksten i industrien hos handelspartnerne å øke fra 3 pst. i 1999 til 3¾ pst. i år og 4 pst. neste år. Dette innebærer en oppjustering fra Revidert nasjonalbudsjett 2000.

2.3.2 Nærmere om utviklingen i industrilandene

Den meget sterke veksten i USA de senere årene har fortsatt også i inneværende år, og amerikansk økonomi er nå inne i sin lengste oppgangsperiode noensinne. BNP økte med 5,8 pst. i første halvår regnet som årlig rate. Oppgangen har lenge vært drevet av en kraftig vekst i det private konsumet og investeringene. Det er imidlertid tegn til at økningen i rentene det siste året, sammen med en mer moderat formuesutvikling, har bidratt til å dempe veksten i det private forbruket. Blant annet viser tall for 2. kvartal i år et fall i etterspørselen etter varige goder, som regnes som den mest rentefølsomme delen av forbruksetterspørselen. Også utviklingen i boligmarkedet tyder på at renteøkningene bidrar til å dempe aktiviteten. Den gjennomsnittlige BNP-veksten ventes likevel å ta seg opp fra 4,2 pst. i 1999 til om lag 5 pst. i år. Neste år er det imidlertid lagt til grunn en avmatning av veksten til rundt 3 pst.

Arbeidsledigheten er gjennom oppgangskonjunkturen redusert til godt under nivået som tidligere har vært ansett som forenlig med uendret inflasjon. Samtidig har sysselsettingen økt med nærmere 22 pst. Sysselsettingsveksten har imidlertid vist en avtakende tendens de siste månedene. Dette kan være en ytterligere indikasjon på at presset i amerikansk økonomi er i ferd med å avta. Samtidig sliter mange bedrifter med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft. Det er ventet at den gjennomsnittlige arbeidsledigheten vil komme ned i 4 pst. som gjennomsnitt for inneværende år, for deretter å ta seg svakt opp neste år. Til tross for stramt arbeidsmarked har lønnsveksten vært relativt moderat. I tillegg bidrar en sterk produktivitetsvekst til å holde arbeidskraftskostnadene pr. produsert enhet nede. Konsumprisveksten har økt det siste året som følge av høyere oljepriser. Utviklingen i den underliggende inflasjonen har vært relativt stabil og indikerer at prisveksten vil avta etter hvert som virkningen fra oljeprisen uttømmes.

I Japan er det nå klarere tegn til at veksten tar seg opp. Det er i første rekke økte investeringer, både offentlige og private, og nettoeksporten som bidrar til oppgangen. Usikkerhet knyttet til utviklingen i arbeidsmarkedet og svak lønnsvekst vil imidlertid dempe veksten i det private konsumet også i inneværende år. Næringslivet har gjennomført betydelige rasjonaliseringstiltak, og lønnsomheten er bedret. Dette vil trolig etter hvert også komme husholdningene til gode i form av høyere lønninger og således bidra til å stimulere forbruket. En gradvis reversering av den ekspansive finanspolitikken vil isolert sett dempe aktivitetsveksten. Alt i alt anslås veksten å komme opp i om lag 1½ pst. i år og neste år. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til virkningen av høyere renter. Enkelte observatører har antydet at mange mindre bedrifter, som i liten grad har gjennomført nødvendige effektiviseringstiltak, ikke har finansiell evne til å bære selv mindre økninger i rentenivået.

Den svake økonomiske utviklingen de senere årene har ført til et fall i sysselsettingen, og arbeidsledigheten er nå rekordhøy. Den pågående oppgangen vil imidlertid isolert sett stimulere sysselsettingen, særlig innenfor IT-sektoren. I motsatt retning trekker ytterligere rasjonaliseringstiltak i næringslivet. Det er således ventet om lag uendret ledighet de nærmeste årene. Betydelig ledig produksjonskapasitet, kombinert med dereguleringen i bl.a. telesektoren, har ført til et fall i konsumprisene. Det er ventet at konsumprisene gradvis tar seg opp framover, men også for inneværende år legges det til grunn negativ prisvekst.

I euroområdet synes den økonomiske oppgangen å ha festnet seg, og BNP ventes å øke med over 3 pst. både i år og neste år. Oppgangen er gjennomgående bredt basert, med solid vekst både i den innenlandske etterspørselen og nettoeksporten. Lave realrenter, solid vekst i husholdningenes realdisponible inntekter, svekkelsen av euroen og den generelle oppgangen internasjonalt er viktige faktorer bak den positive utviklingen. De lyse utsiktene reflekteres i forventningsindikatorer for forbrukerne og næringslivet, som ligger på høye nivåer.

Den økonomiske utviklingen i euroområdet er imidlertid fortsatt preget av store forskjeller i vekstratene mellom grupper av land. Veksten er sterkest i en del av de mindre landene som bl.a. Finland, Irland, Portugal og Spania. Flere av disse har opplevd kraftig vekst gjennom flere år, og det er nå klare tegn til presstendenser i enkelte av landene. I første rekke gjelder dette Irland, der den gjennomsnittlige BNP-veksten har vært om lag 9 pst. årlig de siste fem årene.

Den økonomiske utviklingen har vært mer moderat i Italia og Tyskland, men også her er veksten nå sterk, i første rekke som følge av en solid eksportutvikling. Økt lønnsomhet i industrien har ført til en økning i investeringene. Veksten i det private konsumet har lenge vært moderat, men økt sysselsetting og reallønnsvekst vil trolig føre til at forbruksveksten tar seg ytterligere opp framover. I Tyskland bidrar i tillegg en reduksjon i inntektsskatten til å stimulere privat konsum. I begge landene anslås BNP-veksten å tilta til om lag 3 pst. både i år og neste år.

Utviklingen i arbeidsmarkedet i euroområdet har vært positiv de siste tre årene, kjennetegnet ved solid vekst i sysselsettingen og en markert reduksjon i arbeidsledigheten. Ledigheten har falt fra om lag 11½ pst. i 1997 til om lag 9 pst. i september i år. Flere av landene, som bl.a. Nederland, Portugal og Østerrike har nå en ledighet under 4 pst. Derimot ligger arbeidsledigheten fortsatt over 10 pst. i Italia og Spania. Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet må dels ses i sammenheng med at den økonomiske veksten har tatt seg opp, men skyldes trolig også gjennomføringen av ulike strukturreformer, både i arbeids- og produktmarkedet. Det er ventet en fortsatt nedgang i ledigheten de nærmeste årene.

Prisveksten i euroområdet har gjennomgående tatt seg opp det siste året. I tillegg til høyere oljepris må utviklingen ses i sammenheng med svekkelsen av euroen. I enkelte av landene reflekterer også økningen i prisveksten et tiltakende press i økonomien. Konsumprisveksten for euroområdet under ett utgjør nå 2,3 pst., som er over den øvre grensen i ESBs inflasjonsmål. Den gjennomsnittlige prisveksten anslås å stabilisere seg i underkant av 2 pst. etter hvert som impulsene fra oljeprisøkningen ventes å avta. Økt konkurranse i euroområdet som følge av fortsatt utvikling av EUs indre marked og felles valuta ventes også å dempe prisveksten.

Etter en kortvarig vekstpause mot slutten av 1998 tok aktivitetsveksten i Storbritannia seg markert opp gjennom 1999. Oppgangen har i første rekke vært drevet av sterk vekst i privat konsum, mens nettoeksporten fortsatt bidrar til å trekke veksten ned. Den svake utviklingen i eksporten må ses i sammenheng med en styrking av pundet. Den sterke tilliten til de økonomiske utsiktene både i husholdningene og næringslivet tyder på solid vekst også i inneværende år. Det er imidlertid ventet en viss avmatning neste år når virkningene av høyere renter gjør seg gjeldende.

Sterk vekst gjennom flere år har ført til at arbeidsledigheten nå er på sitt laveste nivå på 25 år. Det er ventet om lag uendret ledighet framover. Konsumprisveksten har lenge ligget under 2½ pst., som utgjør midtpunktet i sentralbankens målkorridor. Den lave prisveksten skyldes i første rekke styrkingen av pundet. Samtidig har prisene på innenlandsk produserte varer økt markert. Det er derfor ventet at konsumprisveksten vil tilta etter hvert som den prisdempende virkningen av det sterke pundet avtar.

I Norden synes de økonomiske utsiktene lyse. Både i Finland og Sverige er det ventet sterk vekst både i år og neste år. Lave realrenter og solid vekst i husholdningenes disponible inntekter, som følge av bl.a. sterk sysselsettingsvekst, bidrar til å stimulere den innenlandske etterspørselen. Veksten i husholdningenes kjøpekraft skyldes også lettelser i inntektsbeskatningen i inneværende år, og ytterligere skattereduksjoner er varslet neste år. Samtidig har eksportveksten fortsatt å tilta.

Sysselsettingsveksten har vært sterk, og arbeidsledigheten i begge landene er om lag halvert siden 1994. I Finland er ledigheten likevel fortsatt nærmere 10 pst., mens den åpne ledigheten i Sverige nærmer seg regjeringens mål på 4 pst. innen utløpet av inneværende år. Sterk vekst i investeringene har isolert sett bidratt til å øke produksjonskapasiteten og dempe presset i økonomien. Tiltakende knapphet på arbeidskraft vil trolig føre til økt lønnsvekst. Konsumprisveksten har tatt seg opp den senere tiden, særlig i Finland, der inflasjonen nå ligger på 3¾ pst.

I Danmark førte en innstramming i finanspolitikken til en markert avmatning av veksten i fjor, etter flere år med meget sterk økonomisk utvikling. Ikke minst bidro reduserte muligheter til skattefradrag for renteutgifter til å dempe det private forbruket. Til tross for et fall i BNP i 1. kvartal i år er det ventet at veksten vil ta seg opp til om lag 2 pst. i år, i hovedsak som følge av solid eksportvekst. Den positive eksportutviklingen må bl.a. ses i sammenheng med svekkelsen av valutaen, som er knyttet til euroen gjennom ERM2. Sterk vekst i eksportindustrien ventes gradvis å spre seg til resten av økonomien og stimulere innenlandsk etterspørsel. Utsikter til en kraftig reduksjon i boliginvesteringene bidrar imidlertid isolert sett til å dempe aktiviteten. Alt i alt ventes veksten å bli liggende på om lag 2 pst. også neste år.

Sysselsettingsveksten har vært sterk de siste årene, og arbeidsledigheten er mer enn halvert siden toppen i 1994. Det er imidlertid ventet noe svakere sysselsettingsvekst framover etter hvert som produktivitetsveksten øker fra et lavt nivå. Innstrammingen i finanspolitikken har bidratt til å dempe presset i arbeidsmarkedet, og lønnsveksten har avtatt. Arbeidsledigheten anslås om lag uendret de nærmeste årene. Prisveksten ligger imidlertid fortsatt over gjennomsnittet i euroområdet, bl.a. som følge av en økning i de indirekte skattene.

2.3.3 Utviklingen utenfor industrilandene

Den økonomiske krisen i Asia og Russland i 1998 ble kortvarig, og allerede i fjor var veksten på vei opp i de fleste framvoksende markeder. Utviklingen har vært særlig positiv i kriselandene i Sørøst-Asia, og det ventes fortsatt solid oppgang i år. Også i Latin-Amerika og de tidligere østblokk-landene er de økonomiske utsiktene betydelig bedret det siste året. Samlet anslås nå den gjennomsnittlige BNP-veksten utenfor industrilandene til 5¾ pst. i år og 5½ pst. neste år.

I Asia (utenom Japan) ble veksten om lag halvert fra 1997 til 1998. Dette skyldtes i første rekke et markert fall i den økonomiske aktiviteten i landene i Sørøst-Asia. Det økonomiske tilbakeslaget i disse landene ble imidlertid mer kortvarig enn ventet, og i 1999 registrerte samtlige land til dels sterk positiv vekst. Oppgangen ble først drevet av solid eksportvekst og ekspansiv finanspolitikk. Det er nå klare tegn til at privat konsum også er i ferd med å ta seg opp, i hovedsak som følge av lavere renter og økt sysselsetting. Utviklingen i investeringene har imidlertid vært svak. Den sterkeste aktivitetsveksten er ventet i Hong Kong, Sør-Korea og Singapore. På den annen side sliter både Thailand og Indonesia fortsatt med uløste problemer i finanssektoren, og i Indonesia bidrar i tillegg politisk ustabilitet til å svekke vekstutsiktene.

I Kina ligger det an til fortsatt sterk vekst de nærmeste årene, i første rekke som følge av økt vekst i det private konsumet og eksporten. Det er imidlertid ventet en gradvis innstramming i finanspolitikken etter en periode med ekstraordinære stimulansetiltak for å holde veksten oppe under krisen i Sørøst-Asia. Kinas inntreden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil trolig lede til en mer omfattende gjennomføring av økonomiske reformer, noe som er ventet å styrke vekstpotensialet ytterligere på sikt. Den økonomiske utviklingen i India de siste årene har vært meget sterk, og det ligger an til fortsatt solid vekst. Blant annet bidrar sterk vekst i IT-sektoren til å trekke veksten opp. Usikkerheten knytter seg i første rekke til de høye underskuddene i offentlige budsjetter.

Også i Sentral- og Øst-Europa (inklusive Baltikum)tok veksten seg opp i 1999. Det er ventet at oppgangen fortsetter i inneværende år. Utsiktene i landene som nå forhandler om EU-medlemskap, synes lyse. Oppgangen den senere tiden har i hovedsak vært drevet av økt eksport til EU. Samtidig har trolig arbeidet med å kvalifisere for medlemskap, bl.a. konsolideringen av offentlige budsjetter og gjennomføringen av en rekke økonomiske reformer, bidratt til den positive utviklingen. Den sterkeste veksten er ventet i Polen og Ungarn, der reformarbeidet har kommet lengst, men også i Bulgaria, Estland, Latvia og Slovenia ligger det an til solid utvikling. En mulig risikofaktor i enkelte av landene knytter seg til store og til dels økende underskudd på driftsbalansen, finansiert av utenlandsk kapitalinngang. Dette gjør landene sårbare overfor skift i investorenes vurderinger.

I Russland er utsiktene betydelig bedret siden finanskrisen i 1998. Svekkelsen av valutaen har ført til en vridning i etterspørselen i retning av innenlandsk produserte varer. Samtidig har økningen i oljeprisen hatt en positiv virkning på økonomien, ikke minst for offentlige finanser og driftsbalansen overfor utlandet. Investeringene er på vei opp, og høyere realinntekter har bidratt til å stimulere privat konsum. Utsiktene på litt lengre sikt vil imidlertid i stor grad avhenge av hvorvidt nødvendige økonomiske reformer blir gjennomført.

I Latin-Amerika synes den økonomiske oppgangen å festne seg etter at flere av landene i regionen opplevde et økonomisk tilbakeslag i fjor. Eksporten, i første rekke til USA, har tatt seg markert opp. I tillegg har husholdningenes tillit til de økonomiske utsiktene styrket seg, og veksten i det private forbruket har økt. Til tross for svekkelsen i flere lands valutaer og tiltakende økonomisk vekst, ventes moderat inflasjon i de fleste landene. Det er likevel til dels store forskjeller i den økonomiske utviklingen mellom de enkelte landene.

I Brasil synes nå oppgangen bredt basert med et stadig større vekstbidrag fra investeringer og privat konsum. Sterk eksportvekst og stram finanspolitikk har bidratt til en reduksjon i underskuddet på driftsbalansen og til at tilliten til landets økonomi er styrket. I Mexico må den positive utviklingen de senere årene ses i lys av den rekordlange konjunkturoppgangen i USA, som har bidratt til å dempe virkningen av finanskrisen i 1998. I tillegg har en ansvarlig finanspolitikk og høyere oljepriser hatt en positiv innvirkning på økonomien. Til tross for solid eksportutvikling er det ventet relativt moderat økonomisk vekst i Argentina. Oppgangen i eksporten har i liten grad smittet over på den innenlandske etterspørselen, og forventningene til de økonomiske utsiktene i husholdningene og næringslivet er fortsatt lave. I tillegg bidrar innstrammingen i finanspolitikken til å dempe aktivitetsveksten på kort sikt.

I Afrika tok den økonomiske veksten seg opp på 1990-tallet. Dette tilskrives i første rekke økonomiske reformer og en omlegging av den økonomiske politikken. Samtidig har inflasjonen avtatt. Høyere oljepriser har styrket utsiktene for de oljeeksporterende landene, mens situasjonen er motsatt for mange av de oljeimporterende landene. Fortsatt lave priser på en rekke råvarer bidrar til å dempe den økonomiske utviklingen i mange land. I tillegg utgjør militære konflikter og AIDS-epidemien et vesentlig hinder for politisk og økonomisk stabilitet.

2.4 Finans- og valutamarkedene

2.4.1 De internasjonale finans- og valutamarkedene

Oppgangen i aksjemarkedene internasjonalt var sterk gjennom 1999, i første rekke drevet av kraftig vekst i kursene på IT-relaterte aksjer. Etter nyttår har utviklingen vært langt mer moderat. Nasdaq-indeksen i USA, som for en stor del består av IT-aksjer, falt særlig sterkt i april i år, men har siden tatt seg opp. Betydelige kortsiktige svingninger i prisene på IT-aksjer viser usikkerheten knyttet til verdsettingen av denne typen selskaper. Også på Helsinki-børsen, der IT-selskaper, særlig Nokia, utgjør en stor del av samlet omsetning, har det vært betydelige bevegelser i kursene. De bredere sammensatte indeksene i USA har vist en svakt stigende tendens i inneværende år. En mer moderat utvikling på børsene i USA må i første rekke ses i sammenheng med en heving av styringsrentene og utsikter til mer avdempet økonomisk vekst. Verdien på IT-aksjene har i tillegg blitt påvirket av flere større konkurser, i første rekke blant internett-selskapene, og generelt dårlig inntjening i mange av selskapene. Solide vekstutsikter har bidratt til en fortsatt oppgang i de fleste hovedindeksene i Europa. I Japan har aksjekursene falt med om lag 15 pst. etter en kraftig oppgang gjennom fjoråret. Dette antas å ha sammenheng med bl.a. usikkerhet knyttet til de økonomiske utsiktene.

Utviklingen i de kortsiktige rentene avspeiler pengepolitikken og konjunktursituasjonen i de enkelte land og regioner. I industrilandene er pengepolitikken gjennomgående strammet til det siste året, og pengemarkedsrentene har økt. I euroområdet er signalrenten hevet med til sammen 2 prosentpoeng, fra 2½ pst. til 4½ pst., siden innstrammingen begynte i fjor høst. Økningen må ses i sammenheng med at produksjonsgapet i økonomiene er redusert og at prisveksten har tatt seg opp. Det er i denne meldingen lagt til grunn ytterligere renteøkninger framover, og 3-månedersrentene i euro-området anslås å komme opp i om lag 5¼ pst. mot slutten av 2001. I Danmark har usikkerhet rundt utfallet av folkeavstemmingen om deltakelse i ØMU ført til en markert økning i rentedifferansen til den kortsiktige eurorenten. Pengemarkedsrentene i Sverige ligger nå under de tilsvarende rentene i euroområdet. Dette reflekterer delvis at prisveksten i Sverige i øyeblikket er lavere enn gjennomsnittet for euroområdet. Solid økonomisk vekst og tiltakende press i arbeidsmarkedet har ført til en heving av rentene i Storbritannia, og de kortsikte rentene ligger nå på vel 1 prosentpoeng over de tilsvarende rentene i euroområdet.

Også i USA har en innstramming i pengepolitikken ført til en gradvis økning i pengemarkedsrentene. Signalene fra den amerikanske sentralbanken etter rentemøtet i august peker mot at rentene vil kunne bli satt ytterligere opp. Det er imidlertid ikke ventet flere renteøkninger før etter presidentvalget i november. Etter hvert som presset i økonomien avtar, er det ventet at pengepolitikken igjen legges om i mer ekspansiv retning. Pengemarkedsrentene anslås å komme ned fra i underkant av 6½ pst. i inneværende år til om lag 6 pst. i løpet av 2001. Dette innebærer at rentedifferansen til tilsvarende europeiske renter gradvis avtar. I Japan har 3-månedersrentene økt noe den senere tiden etter at sentralbanken nylig forlot den såkalte nullrentepolitikken, som hadde vært ført siden i fjor høst. Sentralbanken begrunnet hevingen av dagslånsrenten til 0,25 pst. med utsikter til økt økonomisk vekst framover. Flere observatører har imidlertid kritisert sentralbankens beslutning, og hevder at selv en mindre økning i rentene vil kunne bidra til å utsette en mer varig økonomisk oppgang.

I de fleste industrilandene har de langsiktige rentene gjennomgående falt i inneværende år, etter å ha steget til dels markert gjennom fjoråret. I USA har rentene på 10-års statsobligasjoner falt fra nærmere 7 pst. ved årsskiftet til om lag 6 pst. i september. Utviklingen må bl.a. ses i sammenheng med tegn til mer avdempet vekst. I tillegg har trolig oppjusteringen av budsjettoverskuddene og utsikter til en omfattende nedbetaling av statsgjeld bidratt til å redusere obligasjonsrentene.

De langsiktige rentene i Europa har langt på vei fulgt utviklingen i USA, men nedgangen har vært mindre. Obligasjonsrentene i euroområdet ligger nå i overkant av 5 pst. Det er ventet om lag uendrede renter framover. Dette bygger bl.a. på en antakelse om fortsatt tiltro i markedet til at Den europeiske sentralbanken (ESB) lykkes med å holde inflasjonen under 2 pst. på mellomlang sikt. Obligasjonsrentene i Japan har vært svært stabile i inneværende år. Høyere vekst og økt inflasjon vil imidlertid trolig bidra til en økning i rentene framover.

Utviklingen i valutakursene i 1999 var kjennetegnet ved store svingninger mellom hovedvalutaene. Euroen svekket seg markert mot dollar, mens dollaren svekket seg mot yen. Fallet i eurokursen har fortsatt i inneværende år, og den nye valutaen falt til rekordlave noteringer i september. Siden innføringen 1. januar 1999 har eurokursen svekket seg med hhv. 25 pst. mot dollar og 30 pst. mot yen. Utviklingen i kursforholdet mellom euro og dollar må trolig ses i sammenheng med de stadige oppjusteringene av vekstutsiktene i USA. Mens oppsvinget i euroområdet har vært godt i tråd med markedets forventninger, synes aktørene gjennomgående å ha undervurdert styrken i amerikansk økonomi. Utsikter til fortsatt solid vekst i euroområdet, kombinert med en forventet avmatning i USA, peker isolert sett mot at euroen vil kunne stryke seg mot dollar framover. Det rekordstore underskuddet på den amerikanske driftsbalansen overfor utlandet trekker i samme retning.

¹) 10 års statsobligasjoner.

²) Månedstall. Deflatert med konsumprisindeksen.

³) En stigende kurve angir styrket valuta overfor DEM/euro.

Kilde: OECD, Norges Bank og Bloomberg.

2.4.2 Det norske finansmarkedet

Kursen på norske kroner målt mot euro har så langt i år har vært nokså stabil, særlig i forhold til utviklingen gjennom 1999 da kronen styrket seg markert, jf. figur 2.6. Kronekursen har så langt i september ligget nær 8,0 mot euro. Utviklingen i industriens effektive kronekurs har samtidig svekket seg med rundt 2½ pst. siden begynnelsen av året, noe som blant annet har sammenheng med at euro har fortsatt å falle i verdi mot amerikanske dollar.

Norges Bank har i år satt opp sine signalrenter fire ganger med til sammen 1½ prosentpoeng, slik at foliorenten nå er 7 pst. I tråd med Norges Banks renteøkninger har tremåneders pengemarkedsrente steget med 1,4 prosentpoeng siden januar i år til 7,3 pst. pr. 20. september. Markedets implisitte renteforventninger antyder at rentene skal stige ytterligere noe ut året og holde seg stabile i første halvår 2001, for så å avta moderat igjen, jf. boks 2.6. Pengemarkedsrentene i euroområdet har steget om lag like mye som tilsvarende norske renter, slik at rentedifferansen har vært relativt stabil, nær 2,5 prosentpoeng.

Boks 2.6 Renteframskrivinger

Markedets forventninger om renteutviklingen

I markedet noteres renter for plasseringer med ulike løpetider ved en rentekurve. Rentekurven kan brukes som et uttrykk for markedets forventninger til renteutviklingen framover.

Det er en viss usikkerhet knyttet til hvor godt slike beregninger faktisk reflekterer markedets forventninger om framtidig renteutvikling. Historisk har de implisitte renteforventningene variert kraftig, også over relativt korte perioder. De implisitte renteforventningene antyder nå at markedet forventer at rentene skal stige noe ut året og holde seg stabile første halvår 2001, for så å avta svakt til 6¾ pst. ved utgangen av 2003.

Kilde: Norges Bank og Bloomberg.

Finansdepartementets tekniske renteframskrivinger

I Finansdepartementets modellberegninger for den økonomiske utviklingen legges det til grunn tekniske framskrivinger av rentenivået. I disse framskrivingene legger Finansdepartementet vekt på konsistens med forutsetningene i det øvrige budsjettopplegget. Framskrivingen av rentenivået er bl.a. basert på at norsk inflasjon vil komme ned på europeisk nivå og at den norske kronekursen vil være stabil i forhold til europeiske valutaer. Dette gir grunnlag for at det norske rentenivået over tid vil komme ned mot europeiske renter, jf. tabell 2.10.

Tabell 2.10 Teknisk framskriving av pengemarkedsrenter. Årsgjennomsnitt i prosent

	1999	2000	2001	Gj.snitt 2002-2004
NOK	6,5	6,7	7,1	5,9
Euro	2,9	4,3	5,2	5,3

Kilde: Norges Bank og Finansdepartementet.

Renten på tiårs statsobligasjoner har vært forholdsvis stabil i år, jf. figur 2.8. Renten på tilsvarende tyske papirer har i samme periode gått noe ned, slik at rentedifferansen har økt.

Normalt vil utviklingen i bankenes renter følge pengemarkedsrentene med et visst etterslep. Både utlånsrentene og innskuddsrentene i bankene økte fra 1. kvartal til 2. kvartal 2000. Ved utgangen av 2. kvartal i år var forretnings- og sparebankenes gjennomsnittlige utlånsrenter (utenom nullstilte lån) 7,9 pst., mens innskuddsrenten var 4,6 pst. Rentemarginen ved utgangen av 2. kvartal var moderat lavere enn på samme tid i fjor.

Aksjemarkedet har steget markert de siste månedene, og således fortsatt oppgangen etter den kraftige nedturen høsten 1998. Totalindeksen på Oslo Børs ligger nå 13 pst. over nivået i mai 1998. Kursstigningen på 17 pst. på Oslo Børs hittil i år er i overkant av den gjennomsnittlige utviklingen på børsene i euroområdet og i USA. Kursstigningen har vært spesielt sterk i finanssektoren, for sjøfart og for små og mellomstore bedrifter.

Indikatoren for publikums samlede bruttogjeld K3, som også inkluderer kreditt fra utenlandske kilder økte med 7,0 pst. de siste tolv månedene fram til utgangen av juni. Veksten i K3 har avtatt siden begynnelsen av 1999 som følge av fallende utenlandsopplåning. Dette har i stor grad vært knyttet til ikke-finansielle foretak, herunder olje og sjøfart. Tolvmånedersveksten i indikatoren for publikums innenlandske bruttogjeld K2 har derimot stort sett vært tiltakende siden utgangen av august i fjor, og var i juli i år vel 11 pst. Dette er den sterkeste veksten siden august 1988. I husholdningssektoren er kredittveksten nesten fordoblet det siste året, og veksten lå i juli på 10,5 pst.

1) Tall for kreditt i alt (K3) og kreditt til husholdninger foreligger kun tilbake til 1996.

Kilde: Norges Bank.

2.5 Innenlandsk etterspørsel og produksjon

2.5.1 Offentlig konsum og investeringer

Volumveksten i offentlig konsum anslås til 2¾ pst. i 2000, jf. tabell 2.11. Dette er om lag samme vekst som i 1999, men klart lavere enn i 1998, da veksten i offentlig konsum var på hele 3,8 pst. Sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett, er veksttakten oppjustert med 0,9 prosentpoeng. For 2001 anslås det at veksten i det samlede offentlige konsumet vil avta til 2,4 pst., først og fremst som følge av lavere vekst i statlig konsum. Veksttakten i kommunalt konsum er anslått å holde seg på et høyt nivå også i 2001.

Bruttoinvesteringene i offentlig forvaltning anslås å øke med 1,8 pst. fra 1999 til 2000. Anslaget er om lag som til Revidert nasjonalbudsjett. For neste år anslås det nå en nedgang i offentlige bruttorealinvesteringer på nesten 4½ pst. For statsforvaltningen anslås nedgangen til hele 11½ pst., mens det for kommuneforvaltningen legges til grunn at det høye investeringsnivået i 2000 videreføres i 2001.

Sysselsettingen i offentlig forvaltning, målt i utførte timeverk, anslås nå å øke med i overkant av 1 pst. i 2000 og ¾ pst. i 2001. I Nasjonalbudsjettet 2000 ble det til sammenlikning anslått en vekst i offentlig sysselsetting på 0,6 pst. fra 1999 til 2000. De siste tyve årene har det vært en jevn, sterk vekst i den offentlige sysselsettingen, jf. figur 2.11. Økningen har samtidig vært klart sterkere enn i mange andre land, særlig på 1990-tallet. Den anslåtte sysselsettingsveksten i offentlig forvaltning i 2000 og 2001 er noe lavere enn den gjennomsnittlige veksten de siste ti årene, og også noe lavere enn i 1998 og 1999.

¹) Figuren viser utviklingen i personsysselsettingen i offentlig forvaltning.

Kilde: OECD og Finansdepartementet.

Finanspolitikken og kommuneopplegget for 2001 er nærmere beskrevet i avsnitt 3.2 og 3.3.

Anslagene på offentlig konsum og investeringer for perioden 2002-2004 bygger på beregningstekniske forutsetninger, som omtales nærmere i avsnitt 3.2.4.

2.5.2 Husholdningenes etterspørsel

Husholdningenes etterspørsel har vært den viktigste drivkraften i konjunkturoppgangen som har preget norsk økonomi gjennom 1990-tallet. Fra 1993 til 1998 økte det private forbruketmed gjennomsnittlig 3,9 pst. årlig. Etter en kraftig oppbremsing høsten 1998, tok veksten i det private forbruket seg opp igjen i andre halvår 1999, og veksten har fortsatt i inneværende år. Den kraftige forbruksveksten siden 1993 må først og fremst ses i sammenheng med sterk vekst i husholdningenes inntekter, mens spareraten har holdt seg på et relativt høyt nivå.

Oppgangen i det private forbruket anslås å fortsette. Dette er bl.a. basert på følgende utviklingstrekk:

• Ifølge kvartalsvise nasjonalregnskapstall tok det private forbruket seg ytterligere opp i første halvår i år, jf. figur 2.12A. Veksten har vært sterkest i varekonsumet, men også tjenestekonsumet og nordmenns konsum i utlandet økte. Samlet tok privat konsum seg opp med knapt 3½ pst. fra første halvår i fjor til første halvår i år. Utviklingen i detaljomsetningen og førstegangsregistreringen av personbiler tyder imidlertid på en noe svakere utvikling i varekonsumet fra 2. til 3. kvartal i år.

• Husholdningene virker fortsatt optimistiske til den økonomiske utviklingen, jf. figur 2.12B. Forventningsindikatoren er klart positiv, til tross for oppgangen i rentenivået de siste månedene. Høy aktivitet i boligmarkedet, et stramt arbeidsmarked og en sterk finansiell stilling for husholdningene sett under ett, kan ha bidratt til at renteøkningen så langt ikke har ført til en svekkelse i husholdningenes forventninger, slik tendensen har vært tidligere. De høye forventningene til den økonomiske utviklingen gjenspeiler seg også i at veksttakten i husholdningenes låneopptak nesten er doblet det siste året. I juli var årsveksten på hele 10,5 pst., jf. figur 2.10 i avsnitt 2.4. Låneopptakene øker følgelig klart mer enn husholdningenes disponible inntekter.

• På bakgrunn av årets lønnsoppgjør ligger det an til en klar reallønnsvekst både i år og neste år. Sammen med en viss oppgang i sysselsettingen, bidrar dette til en oppgang i husholdningenes disponible realinntekter på linje med den gjennomsnittlige veksten de siste 20 årene. I tillegg er husholdningenes finansielle posisjon fortsatt solid, jf. figur 2.12D, selv om kredittveksten har tiltatt betydelig.

• Prisene på bruktboliger har steget kraftig hittil i år. Statistisk sentralbyrås prisindeks for brukte selveierboliger viser en vekst på hele 18 pst. fra 2. kvartal i fjor til 2. kvartal i år. Den kraftige oppgangen i prisene på bruktboliger har økt husholdningenes boligformue betydelig de siste årene. En slik formuesøkning vil isolert sett kunne bidra til lavere finansiell sparing og økt etterspørsel fra husholdningene. Det er imidlertid nå tegn til at prisveksten er i ferd med å dempes. Prisstatistikk fra både NBBL og OBOS/Exact har vist en klar avdemping av prisveksten de siste månedene. Oppgangen i rentenivået vil trolig bidra til en mer moderat utvikling i boligprisene framover enn det en har sett det siste året.

¹) Differansen mellom prosentandelen som har svart «bedre» og «dårligere» på spørsmål om landets og egen økonomi. EU utenom Sverige, Østerrike og Luxembourg.

Kilde: Norsk Gallup Institutt, EU-kommisjonen, Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Disse forholdene tilsier at forbruksveksten vil holde seg relativt høy framover, til tross for en viss dempende effekt av økte renter, jf. boks 2.7. Alt i alt anslås det en vekst i det private forbruket på nær 3 pst. fra 1999 til 2000. Det er det samme som til Revidert nasjonalbudsjett. Anslaget innebærer en avdemping av veksttakten i konsumet i andre halvår i år. Kjøpene av varige goder tok seg klart opp gjennom 1999 og inn i 2000, jf. figur 2.12A. Som følge av økt rentenivå vil disse kjøpene trolig ikke bidra i særlig grad til konsumveksten framover.

Husholdningenes kjøp av transportmidler har ifølge nasjonalregnskapet utviklet seg sterkt i år, til tross for at førstegangsregistreringen av personbiler har avtatt. Økningen skyldes i all hovedsak en antatt økning i husholdningenes kjøp av biler fra næringslivet. I nasjonalregnskapet fastsettes disse kjøpene ut fra næringslivets bilkjøp tre år tidligere.

Husholdningenes disponible realinntekter anslås nå å øke med om lag 2½ pst. fra 1999 til 2000. Det er først og fremst økte lønnsinntekter og økte stønader som bidrar til inntektsveksten i år. Anslaget for veksten i husholdningenes disponible realinntekter er noe nedjustert fra Revidert nasjonalbudsjett, hovedsakelig som følge av sterkere prisvekst. For 2001 anslås det nå en vekst i husholdningenes disponible realinntekter på 2½ pst., om lag på linje med veksten i 2000. Økte nominelle renteutgifter bidrar isolert sett til lavere inntekter neste år, mens lavere prisvekst bidrar til at den reelle inntektsveksten opprettholdes.

Etter flere år med høye nettofinansinvesteringer, er husholdningenes finansielle stilling samlet sett svært solid, jf. figur 2.12D. I tillegg har sammensetningen av husholdningenes formue endret seg. Langsiktige spareformer som forsikringskrav og sparing i aksjer har økt kraftig som andel av husholdningenes finansielle formue. Oppgangen i aksjeformuen har vært særlig sterk, dels som følge av høy sparing i aksjer og dels som følge av betydelige kursgevinster. Den økte aksjeformuen har samtidig bidratt til at husholdningenes inntekter fra aksjeutbytte har økt de siste årene. Selv om husholdningenes samlede sparing har holdt seg på et relativt stabilt nivå de siste årene, er det betydelig usikkerhet knyttet til den videre utviklingen. På den ene siden trekker den demografiske utviklingen, med en økning i antall middelaldrende i forhold til antall pensjonister og unge, i retning av økt sparerate på mellomlang sikt. Husholdningenes sterke finansielle stilling, det stramme arbeidsmarkedet og de optimistiske forventningene trekker på den andre siden i retning av en fortsatt sterk forbruksvekst framover. På denne bakgrunnen legges det i denne meldingen til grunn at spareraten avtar noe i inneværende år og at den deretter holder seg om lag uendret i 2001. Spareraten anslås til om lag 6½ pst. både i år og neste år. Det private forbruket antas dermed å øke med om lag 3 pst. i inneværende år og 2½ pst. i 2001.

For perioden 2002-2004 anslås det en gjennomsnittlig årlig vekst i husholdningenes disponible realinntekter på om lag 2 pst. Med om lag uendret sparerate gjennom denne perioden, vil konsumet kunne øke i samme takt. Husholdningenes realinvesteringer, som bl.a. omfatter investeringer i boliger, anslås å vokse om lag i takt med inntektene i årene framover, jf. figur 2.12C. Husholdningenes nettofinansinvesteringer vil dermed kunne holde seg på et relativt høy nivå. Husholdningenes samlede netto finansformue anslås å øke fra om lag 60 pst. av disponibel inntekt i 1999 til i overkant av 75 pst. ved utgangen av perioden. Det er først og fremst husholdningenes aksjeformue som ventes å øke i årene framover, mens den øvrige finansformuen ventes å holde seg mer stabil, målt i prosent av disponibel inntekt.

Til tross for flere år med sterk inntektsvekst og kraftig oppgang i prisene på bruktboliger, har igangsettingen av boliger holdt seg på rundt 20 000 boliger de siste årene. Dette er klart lavere enn på 1970- og 1980-tallet, jf. figur 2.13, noe som bl.a. må ses i sammenheng med at boligdekningen etter hvert har kommet opp på et høyt nivå. I tillegg er avgangen av boliger, bl.a. som følge av sammenslåing av boligenheter, blitt betydelig redusert sammenliknet med 1970-tallet. Nedgangen i boligbyggingen har dermed ikke resultert i en tilsvarende nedgang i veksten i den samlede beholdningen av boliger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Fra 1998 til 1999 tok igangsettingen seg opp fra 19 700 til 20 500 boliger. Flere forhold tilsier at veksten i boligbyggingen vil fortsette. Blant annet har ordretilgangen av boligbygg tatt seg kraftig opp gjennom 1999 og i 1. kvartal i år, og ligger nå på et høyt nivå, jf. figur 2.14A. Også ordrereservene av boligbygg har økt markert de siste kvartalene. Ved utgangen av 1. kvartal i år lå de hele 20 pst. høyere enn på samme tid i fjor. Gjennom 1998 og deler av 1999 økte tilgangen av rehabiliteringsbygg langt sterkere enn tilgangen av nybygg. Denne trenden snudde imidlertid mot slutten av 1999, og det er nå først og fremst tilgang av nybygg som bidrar til den økte ordretilgangen. Dette kan tyde på at begrensende forhold på tilbudssiden, som tidligere gjorde seg gjeldende, er i ferd med å avta.

Den sterke oppgangen i prisen på bruktboliger har bidratt til å stimulere nybyggingen. Som det framgår av figur 2.14B, har realprisen på bruktboliger tatt seg opp med hele 90 pst. fra bunnivået i 1993, og boligprisene ligger nå reelt sett 18 pst. høyere enn da de nådde toppen på 1980-tallet. Det forventes en mer avdempet vekst i boligprisene framover, bl.a. som følge av økt rentenivå, men også fordi boligprisene etter hvert er kommet opp på et relativt sett høyt nivå.

Prisene på bruktboliger har økt langt kraftigere enn prisen på nye boliger de siste årene, jf. figur 2.14C. Dette trekker isolert sett i retning av høyere etterspørsel etter nye boliger. Samtidig ser det ut til at også lønnsomheten ved boligbygging har økt. Statistisk sentralbyrås byggekostnadsindeks for eneboliger av tre har de siste årene vist en langt svakere utvikling enn prisene for nye boliger, jf. figur 2.14D. Begge disse forholdene trekker i retning av økt igangsetting framover.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Alt i alt legges det til grunn en fortsatt vekst i boligbyggingen i år og neste år, til tross for oppgangen i rentenivået hittil i år. Det anslås nå en igangsetting på 21 500 boliger i 2000 og 22 000 boliger i 2001. Sammen med en viss vekst i gjennomsnittsstørrelse og standard, innebærer dette at boliginvesteringene vil kunne øke med 8¼ pst. i år og 8½ pst. til neste år.

For perioden 2002-2004 er vurderingene i stor grad basert på beregninger foretatt på Norges Byggforskningsinstitutts modell BUMOD. Disse beregningene indikerer at den årlige igangsettingen av boliger vil avta mot i underkant av 20 000 mot slutten av perioden, først og fremst som følge av den demografiske utviklingen. Som følge av økt gjennomsnittsstørrelse, standard og rehabiliteringer antas boliginvesteringene likevel å øke noe fram mot 2004.

2.5.3 Bedriftene i fastlandsøkonomien

Gjennom oppgangskonjunkturen på 1990-tallet sto fastlandsbedriftene for en sterk og bredt basert aktivitetsvekst. I gjennomsnitt økte bruttoproduktet med nesten 4 pst. pr. år fra 1994 til 1998. Mot slutten av 1998 ble veksten bremset opp, og fra 1998 til 1999 økte bruttoproduktet med bare 0,6 pst. Industriproduksjonen utviklet seg særlig svakt, mens annen vareproduksjon og produksjonen innen tjenesteytende sektorer fortsatt viste vekst, jf. figur 2.15A.

Sterk vekst i investeringene i bedriftene i Fastlands-Norge var en viktig drivkraft til veksten i økonomien under oppgangskonjunkturen. Etter en investeringstopp i 1998, sank bedriftsinvesteringene med 3,3 pst. i 1999. Nivået lå likevel over 80 pst. høyere enn i bunnåret 1992 og investeringsraten, dvs. investeringene i prosent av bruttoproduktet, avtok bare marginalt fra nivået året før, jf. figur 2.16.

Som beskrevet i avsnitt 2.1, tyder utsiktene for inneværende og neste år på at vekstpausen i fastlandsøkonomien i 1999 ble kortvarig. Det ligger nå an til at produksjonsveksten i fastlandsbedriftene tar seg opp igjen fra nivået i fjor. De siste par årene har aktiviteten i fastlandsøkonomien til en viss grad vært påvirket av det betydelige fallet i petroleumsinvesteringene siden 1998. En svak utvikling i næringer som direkte eller indirekte leverer til oljesektoren var den viktigste årsaken til avdempingen av produksjonen i industrien i fjor. Oljeinvesteringene antas å falle videre, og det vil kunne forsterke tilbakeslaget for deler av verksted- og verftsindustrien. Utviklingen i flere økonomiske indikatorer underbygger imidlertid at utsiktene for øvrige deler av fastlandsnæringene er lysere nå enn for ett år siden:

• Den innenlandske etterspørselen har økt de siste 3-4 kvartalene ifølge det kvartalsvise nasjonalregnskapet. Innen de tjenesteytende næringene og vareproduserende næringene utenom industrien har aktivitetsveksten vært relativt sterk. Husholdningenes etterspørsel, som i stor grad retter seg nettopp mot varehandel og privat tjenesteyting, har tatt seg ytterlige opp i første halvår i år. Fortsatt vekst i boligprisene vil kunne stimulere både forbruket og boligbyggingen framover.

• Positive vekstutsikter for internasjonal økonomi trekker i retning av at eksporten av tradisjonelle varer øker ytterligere. Etter bare moderat utvikling i fjor, har veksttakten tatt seg opp gjennom første halvår i år.

• Sysselsettingen i fastlandsbedriftene holdt seg uendret i første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor. I industrien falt sysselsettingen i samme tidsrom med 12 000 personer. Ledigheten og permitteringene innen industrien har imidlertid sluttet å øke. I bygge- og anleggssektoren har sysselsettingen holdt seg stabil i første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor.

• Knapphet på arbeidskraft innen deler av økonomien synes å ha økt. I tillegg til at sysselsettingen samlet sett vokser igjen, er ledigheten svært lav og beholdningen av ledige stillinger har steget det siste året, bl.a. innen byggebransjen.

• Ordresituasjonen både for industrien og bygge- og anleggssektoren synes å være betydelig lysere enn for ett år siden. Tilgangen av nye ordrer i de fleste industrisektorene har tatt seg markert opp de siste kvartalene og lå i 2. kvartal nesten 20 pst. høyere enn for ett år siden. Ordrereservene i første halvår var likevel lavere enn i første halvår i fjor. Ifølge ordrestatistikken for bygg og anlegg har byggesektoren nå svært mange boligprosjekter til utførelse. Samtidig øker tilgangen på andre byggeprosjekter, mens situasjonen for anlegg synes å være svakere.

• Bedriftenes egne vurderinger underbygger bildet av et visst oppsving fra i fjor. I det siste konjunkturbarometeret fra Statistisk sentralbyrå var det særlig den bedrede ordresituasjonen som bidro til at bedriftene ventet seg økt produksjon og etterpørsel framover.

• Produksjonskapasiteten økte betydelig på 1990-tallet, men den sterke produksjonsveksten førte etter hvert til at også kapasitetsutnyttingeni fastlandsbedriftene økte betydelig, jf. figur 2.15B. Gjennom fjoråret ble imidlertid kapasitetsutnyttingen redusert. Kapasitetsutnyttingen i norsk industri økte fra 1. til 2. kvartal i år. I enkelte sektorer innenfor eksportrettet industri er kapasitetsutnyttingen høy, og en stor andel av bedriftene har full kapasitetsutnytting.

Samlet anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med 2¼ pst. i 2000 og 1¾ pst. i 2001. Elektrisitetsproduksjonen, som i hovedsak bestemmes av variasjoner i nedbøren fra år til år, bidrar til å trekke opp BNP-veksten med vel ¼ prosentpoeng i år. Store nedbørsmengder har gitt rekordfulle vannmagasiner og stor produksjonsøkning hittil i år. På årsbasis kan elektrisitetsproduksjonen øke med 13 pst. Med mer normalt vanntilsig antas produksjonen å avta neste år og bidra til å redusere veksten i BNP for fastlandsøkonomien med knappe ¼ prosentpoeng.

¹) Bruttoprodukt i basisverdi.

Kilde: EU, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Industriproduksjonenhar vært avtakende siden 2. kvartal 1998. I fjor ble produksjonen redusert med 3,0 pst. på årsbasis. Den negative tendensen forsterket seg i første halvår i år, med en sesongjustert nedgang fra 1. til 2. kvartal på nesten 3 pst. Produksjonsnivået i første halvår i år lå om lag 2 pst. under nivået i første halvår i fjor. Nedgangen i industriproduksjonen knytter seg først og fremst til svak utvikling i sektorer som produserer direkte eller indirekte for oljesektoren. Verkstedindustrien og byggingen av skip og oljerigger, som står for om lag en tredel av den totale industriproduksjonen, har falt med om lag 5½ pst. det siste året fram til juni i år. De mer tradisjonelle utekonkurrerende sektorene, som bl.a. omfatter mye av den råvarebaserte industrien, har derimot økt produksjonen med om lag 1½ pst. i denne perioden. Etter en ytterligere moderat nedgang i år på ¼ pst., antas det at veksten i industriproduksjonen i alt tar seg opp til vel 1 pst. i 2001. Det er antatt en videre moderat oppgang i produksjonen i årene deretter. Det må bl.a. ses i sammenheng med at fallet i oljeinvesteringene gradvis bremses opp.

Aktiviteten i bygge- og anleggssektoren falt med vel 2 pst. i fjor. Det må ses i forbindelse med avslutning av en del store prosjekter mot slutten av 1990-tallet. Økende aktivitet i boligbyggingen og en positiv ordresituasjon for store deler av sektoren indikerer at den negative trenden snur. Alt i alt anslås produksjonen i bygge- og anleggssektoren å øke med 6½ pst. i år og drøyt 2 pst. neste år.

Det er anslått at produksjonen i primærnæringeneavtar med om lag 1½ pst. i år, etter en om lag like stor økning i fjor. Både jordbruksproduksjonen og produksjonen innen tradisjonelt fiske og fangst har utviklet seg relativt svakt i første halvår i år, og det ligger nå an til en nedgang på årsbasis.

Oppdrettsnæringen er derimot inne i en svært god utvikling. Etterspørselen fra internasjonale markeder har økt samtidig som bl.a. Chile og Skottland har hatt problemer med å øke sin produksjon. Det har også bidratt til høyere priser. Om lag 90 pst. av norsk oppdrettsfisk eksporteres, og i første halvår i år lå eksportvolumet 9 pst. høyere enn samme periode i fjor. Eksportverdien var betraktelig høyere på grunn av den kraftige prisøkningen det siste året. Det antas at den positive volumutviklingen fortsetter til neste år.

Aktiviteten i øvrige vareproduserende og tjenesteytende næringerholdt seg godt oppe i fjor. Avdempet vekst i det private forbruket og bare moderate vekstrater i fastlandsinvesteringene innebærer likevel at produksjonsoppgangen blir relativt moderat framover.

Etter en gjennomsnittlig årlig vekst på nesten 12 pst. i perioden fra 1994 til 1998, falt fastlandsbedriftenes investeringer med 3,3 pst. i fjor. Investeringene avtok særlig i industrien, men det var også en viss investeringsnedgang i de fleste andre sektorene med unntak av fiskeoppdrett og samferdsel i 1999. Gjennom fjoråret tok imidlertid investeringene seg gradvis opp fra det lave nivået ved inngangen til 1999. Blant annet stoppet fallet i industriinvesteringene opp. I første halvår i år var investeringene i fastlandsbedriftene i alt nesten 6½ pst. høyere enn i samme periode i fjor. Det ventes imidlertid ingen ny sterk oppgang i bedriftsinvesteringene framover. Det må bl.a. ses i sammenheng med de store investeringene som er foretatt gjennom den forrige oppgangskonjunkturen. Økte kostnader og svekket lønnsomhet gjennom flere år, samt utsikter til en relativt moderat vekst i økonomien trekker også i retning av at behovet for kapasitetsutvidelser kan være begrenset. På årsbasis anslås bedriftsinvesteringene å øke med 2 pst. i 2000, mens det anslås et moderat fall på 1 pst. neste år. Det er heller ikke ventet store endringer i investeringsnivået i årene deretter. Som det går fram av tabell 2.14, er det særlig innen tjenesteytende sektorer, inkludert samferdsel og varehandel, det anslås en viss oppgang i investeringene. Innen vareproduserende sektorer som primærnæringer og bygge- og anleggssektoren er det derimot ventet et videre fall.

Industriinvesteringene falt med hele 22 pst. i fjor etter en gjennomsnittlig årlig vekst på nesten 13 pst. i perioden 1994-1998. Etter at nedgangen stoppet opp gjennom 1999, ventes det nå om lag nullvekst i industriinvesteringene i år. Ifølge den siste investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå ligger det an til at industriinvesteringene vil falle noe neste år igjen. Den svake utviklingen for investeringene i verkstedindustrien de siste par årene antas å fortsette, mens investeringstellingen tyder på at investeringene innen bygging av skip og oljerigger kan ta seg opp igjen i 2001. På denne bakgrunn anslås industriinvesteringene å avta med 4 pst. fra 2000 til 2001.

Investeringene i samferdselssektoren, som omfatter post- og teletjenester, jernbane, lufttransport, drosje- og rutebiltransport og innenriks sjøfart, økte også sterkt i oppgangskonjunkturen på 1990-tallet, jf. tabell 2.14, bl.a. som følge av de store investeringene knyttet til utbyggingen av ny hovedflyplass. Investeringsaktiviteten har avtatt de siste par årene, og ved utgangen av fjoråret var investeringsnivået om lag det samme som i 1997. Utviklingen så langt i år tyder på en moderat vekst i år, og oppgangen er anslått til 4½ pst. Det er anslått at investeringene avtar moderat fra 2000 til 2001.

Investeringene i bygge- og anleggssektoren økte betydelig fram til 1998, først og fremst som følge av en kraftig økning i investeringer i kjøretøy. Den svake utviklingen i bygge- og anleggssektoren i fjor og i anslagene for neste år, må ses i sammenheng med at kjøretøyinvesteringene antas å avta ned mot et antatt normalnivå igjen.

Investeringene i varehandel, finansiell tjenesteyting og annen privat tjenesteyting avtok med 3 pst. i fjor. Disse investeringene har imidlertid tatt seg opp så langt i år. I første halvår i år lå investeringene vel 6 pst. over nivået i første halvår i fjor.

Lagerinvesteringene er tradisjonelt svært ustabile og kan endre seg betydelig fra kvartal til kvartal. Det må i hovedsak ses i sammenheng med at de framkommer som en restpost i nasjonalregnskapet og fanger opp ulike statistiske avvik i tillegg til reelle lagerinvesteringer. De store svingningene har trolig sammenheng med svakheter i statistikken, og at lagerinvesteringene til en viss grad benyttes til å avstemme regnskapet slik at samlet tilgang blir lik samlet anvendelse. Lagerinvesteringene bidro til å trekke ned investeringene i fjor. Det er imidlertid ikket lagt til grunn noe bidrag fra lagerinvesteringene verken i år eller neste år.

Usikkerheten knyttet til investeringsanslagene er stor. Beslutningene om investeringer tas bl.a. på bakgrunn av forventninger om aktivitetsutviklingen og kostnadene knyttet til å investere. En god lønnsomhetsutvikling var en viktig faktor bak den kraftige oppbyggingen av kapital i fastlandsøkonomien på store deler av 1990-tallet. Lønnsomheten for en rekke industrinæringer er imidlertid blitt svekket de siste årene, jf. figur 2.5 i avsnitt 2.2, som viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsresultatandelen, har falt markert etter 1995. Svekkelsen av kostnadsmessig konkurranseevne de siste årene har også bidratt til tap av markedsandeler for norske bedrifter. Utviklingen i rentekostnader og lønnskostnader vil kunne bidra til at lønnsomheten fortsatt blir relativt svak. Renteøkningen hittil i år har ført til økt gjeldsbelastning. Samtidig er lønnskostnadsveksten fortsatt høy. Selv om det er anslått en viss nedgang i årslønnsveksten, vil veksten i timelønnskostnadene kunne øke neste år. Det har sammenheng med økte kosntader for bedriftene i form av ferieutvidelsen, samt innføringen av en konjunkturavgift. Veksten vil også ligge over lønnskostnadsveksten hos våre viktigste handelspartnere både i år og neste år. På den annen side har prisene på en del viktige norske eksportprodukter tatt seg betydelig opp på verdensmarkedet gjennom det siste året, og utsiktene til fortsatt prisvekst er gode jf. avsnitt 2.7.2. Det trekker isolert sett i retning av økt lønnsomhet i store deler av norsk næringsliv.

Utviklingen de siste årene tyder på at norske bedrifter er blitt mer internasjonale og ønsker å etablere seg i nærheten av store markeder. Siden 1998 har det vært en sterk vekst i direkte investert kapital i utlandet. Statistikk for andre halvdel av 1999 og første halvdel av 2000 viser at det i denne perioden har vært en netto kapitalutgang. Transaksjoner i ulike låneforhold bidro til denne kapitalutgangen, mens investeringer i form av aksjer og annen egenkapital bidro med en kapitalinngang. Investeringene i den siste tolvmånedersperioden ble særlig foretatt av investorer innen bank, finansiering og forsikringsvirksomhet, samt av norske industribedrifter, og investeringene gikk hovedsakelig til EU-land.

Arbeidsproduktiviteten har økt noe mindre de to siste årene enn gjennom oppgangskonjunkturen på 1990-tallet. Produksjons- og sysselsettingsanslagene i denne meldingen bygger på at produktivitetsveksten tar seg noe opp igjen i år og neste år. Utenom sektorer der produksjonen på kort sikt er bestemt av klimatiske og andre ikke-økonomiske forhold, anslås produktivitetsveksten til om lag 2 pst. både i 2000 og 2001. Det er om lag på linje med den gjennomsnittlige veksten de siste tyve årene. Mangel på arbeidskraft bidrar til at produksjonsveksten i større grad må skje gjennom å utnytte mulighetene for mer effektiv produksjon i de enkelte næringene. På lengre sikt vil imidlertid bedriftene i større grad tilpasse etterspørselen etter arbeidskraft til veksten i produksjonen.

Ved beregning av total faktorproduktivitet (TFP) tas det hensyn til innsatsen både av arbeidskraft og kapital. Dette produktivitetsmålet gir dermed uttrykk for hvor stor del av produksjonsveksten som ikke kan føres tilbake til endringer i disse primære produksjonsfaktorene. Siden 1980 har TFP vokst noe svakere enn arbeidsproduktiviteten, noe som henger sammen med at også kapitalbeholdningen har økt gjennom perioden.

2.6 Petroleumsvirksomheten

Oljemarkedet har de siste årene vært preget av store svingninger. I 1998 falt oljeprisen i perioder til om lag 70 kroner pr. fat, mens oljeprisen i september 2000 har ligget over 300 kroner pr. fat. De sterke svingningene i oljeprisen har ført til at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten falt fra 87 mrd. kroner i 1997 til om lag 45 mrd. kroner i 1998 og 1999. Inntektene anslås nå til hhv. 160 og 189 mrd. kroner i 2000 og 2001.

Figur 2.17 viser den årlige veksten i den globale etterspørselen og tilbudet av råolje. Anslag for 2000 viser at veksten i etterspørselen er i ferd med å ta seg opp etter de lave vekstratene i 1998 og 1999, da den økonomiske krisen i Asia i tillegg til en mild vinter på den nordlige halvkule preget etterspørselsbildet. Samtidig antas tilbudet av råolje å øke fra nivået i 1999, da tilbudet ble redusert med nesten 2 pst. som følge av produksjonsbegrensinger i OPEC-landene. OPEC har allerede økt produksjonskvotene i tre omganger i 2000. I april ble kvotene økt med 1,45 mill. fat pr. dag, i juni med 708 000 fat pr. dag og senest i september med 800 000 fat pr. dag. I tillegg antas det at produsenter utenfor OPEC også vil øke produksjonen vesentlig i 2000 i forhold til i 1999.

Kilde: Det Internasjonale Energibyrået og Energy Information Administration.

Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er 242 kroner pr. fat. Fra et nivå på om lag 200 kroner ved begynnelsen av inneværende år steg oljeprisen fram til begynnelsen av mars. Forventninger om økt produksjon i OPEC-landene bidro til at prisen falt ned mot 200 kroner igjen i begynnelsen av april. Gjennom siste halvdel av april og første del av mai steg prisen kraftig og holdt seg på over 250 kroner pr. fat fram til midten av juli. I august økte prisen ytterligere og kom i begynnelsen av september over 300 kroner pr. fat. Denne økningen skjedde bl.a. på bakgrunn av statistikk som viste lave lagertall for råolje og fyringsolje i USA.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til den videre oljeprisutviklingen. Etter den siste produksjonsøkningen i OPEC er det i realiteten bare Saudi-Arabia som har ledig produksjonskapasitet av noen størrelse. Utviklingen i oljeprisen videre utover i 2000 avhenger derfor i sterk grad av hva Saudi-Arabia ser på som et ønskelig nivå for oljeprisen. Saudi-Arabia har uttalt at de ønsker en oljepris på om lag 25 USD, eller om lag 230 kroner med dagens valutakurs. Prisen for framtidig levering på International Petroleum Exchange i London viser svakt fallende råoljepriser ut resten av året, til et nivå på om lag 33 USD i desember. Videre inn i 2001 faller prisen for framtidig levering til 29 USD i juli og ytterligere til 27 USD i desember. Prisene i futuresmarkedet gir en viss indikasjon på markedets forventninger om prisutviklingen den nærmeste tiden. De største volumene av handelen med futureskontrakter skjer for de 3-4 nærmeste månedene. I denne meldingen er det lagt til grunn en oljepris på 235 kronerpr. fat i gjennomsnitt for 2000. Det er imidlertid lite trolig at en så høy oljepris vil kunne vedvare når oljemarkedet kommer i balanse som følge av økt produksjon både i og utenfor OPEC. For 2001 er det beregningsteknisk lagt til grunn en oljepris på 180 kroner pr. fat i gjennomsnitt. Deretter er det antatt at oljeprisen faller gradvis mot et langsiktig nivå på 125 2001-kroner pr. fat.

I 1999 ble det ifølge tall fra Oljedirektoratet produsert råolje, NGL og salgbar naturgass på norsk sokkel tilsvarende 227 mill. standardkubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.). Flere nye felt er ventet å komme i produksjon de nærmeste par årene, og samlet petroleumsproduksjon anslås å øke med over 40 mill. Sm³ o.e. fram til 2001, jf. tabell 2.16. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett er anslagene både i 2000 og 2001 moderat nedjustert, i første rekke pga. lavere anslag for NGL/kondensatproduksjon, mens råoljeproduksjonen er noe oppjustert.

Petroleumsproduksjonen anslås å nå en topp i 2002, med en produksjon på om lag 279 mill. Sm³ o.e., jf. figur 2.19 A. Av dette antas produksjonen av råolje å utgjøre knappe 200 mill. Sm³ o.e., eller om lag 3,4 mill. fat pr. dag. Produksjonen antas så å falle fram mot 2010, men økt produksjon av gass og NGL ventes å dempe fallet i samlet petroleumsproduksjon. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett er anslagene for petroleumsproduksjonen noe redusert også i årene 2002-2004, mens det bare er mindre endringer i anslagene lenger fram i tid.

Det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for oljeproduksjonen. De siste årene har forsinket oppstart og tekniske problemer på enkelte felt ført til at produksjonen har blitt skjøvet noe ut i tid, slik at anslått produksjon har blitt nedjustert de første årene i anslagsperioden. I denne meldingen er imidlertid anslagene for oljeproduksjonen noe høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Oljedirektoratet har anslått et usikkerhetsintervall for produksjonsnivået i årene fram til 2010, jf. figur 2.18. Ved beregning av usikkerhetsintervallet er det tatt hensyn til reservoarusikkerhet og til usikkerhet omkring starttidspunktet for produksjon fra nye felt. En har imidlertid ikke tatt hensyn til oljeprisutviklingen.

¹) Sannsynligheten for at produksjonen i et bestemt år vil ligge innenfor det angitte intervallet er 80 pst.

Kilde: Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet.

Oljedirektoratets anslag for samlede utvinnbare petroleumsressurser pr. 31. desember 1999 var 13,2 mrd. Sm³ o.e. I forhold til året før er ressursanslaget oppjustert med om lag 0,4 pst. Økningen er i første rekke knyttet til justeringer i anslagene for eldre felt og funn. For råolje og NGL/kondensat var produksjonen større enn ressurstilveksten i 1999, slik at gjenværende utvinnbare ressurser ble redusert. For gass var ressurstilveksten større enn produksjonen, slik at gjenværende utvinnbare ressurser økte.

Verdien av samlet eksport fra petroleumssektoren anslås å øke fra om lag 167 mrd. kroner i 1999 til om lag 309 mrd. kroner i 2000. Med de prisforutsetningene som er lagt til grunn, anslås eksportverdien å bli 268 mrd. kroner i 2001. Sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett, er anslagene betydelig oppjustert de første årene, noe som må ses i sammenheng med de høyere prisene. Mot slutten av anslagsperioden bidrar den lavere produksjonen til at eksportverdien er nedjustert.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er summen av betalte skatter og avgifter, nettoinnbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten og betalt utbytte fra Statoil. I tillegg inngår statlige tilskudd i henhold til fjerningstilskuddsloven. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 2000 anslås nå til 160 mrd. kroner. Dette er en oppjustering på om lag 22 mrd. kroner i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett. Økningen i kontantstrømmen fra 1999 skyldes i første rekke høyere priser, men også høyere produksjon og lavere investeringer. For 2001 anslås statens netto kontantstrøm til 189 mrd. kroner, eller om lag 47 mrd. kroner høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett. Oppjusteringen skyldes i all hovedsak høyere prisanslag. Til tross for nedgangen i oljeprisen, øker kontantstrømmen fra 2000 til 2001. Det skyldes i første rekke at innbetalingene i 2001 av skatter som påløper i 2000, er høyere enn tilsvarende innbetalinger i 2000, men høyere produksjon og lavere anslåtte investeringer bidrar også til veksten. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er ventet å bli redusert fra om lag 169 mrd. kroner i 2002 til om lag 117 mrd. kroner i 2004, jf. figur 2.19C. Reduksjonen i kontantstrømmen i denne perioden skyldes både at råoljeprisen er antatt å bli redusert, og at produksjonen er anslått å avta i denne perioden.

¹) Langtidsprogrammet 1998-2001.

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Totalformuen i petroleumsvirksomheten er definert som nåverdien av framtidige årlige netto kontantstrømmer fra petroleumsvirksomheten. Anslaget på petroleumsformuen er usikkert. Det er særlig grunn til å peke på usikkerheten knyttet til prisen på råolje og naturgass, men også den framtidige utviklingen i produksjonen og utvinningskostnader er svært usikker. Anslagene for formuen er også avhengig av hvilken diskonteringsrente som brukes.

Basert på anslagene for bl.a. oljepriser og petroleumsproduksjon som presenteres i denne meldingen og en realrente på 4 pst., kan totalformuen pr. 1. januar 2001 anslås til 2050 mrd. 2001-kroner. Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til 1870 mrd. 2001-kroner. Petroleumsformuen gir grunnlag for en permanentinntekt, eller langsiktig årlig realavkastning, på om lag 82 mrd. 2001-kroner. Av dette utgjør statens andel om lag 75 mrd. 2001-kroner.

De samlede investeringene i oljevirksomheten avtok med 12½ pst. fra 1998 til 1999 til et nivå på 65,5 mrd. 1997-kroner, jf. figur 2.20. Oljeinvesteringene har falt ytterligere i inneværende år. På årsbasis anslås nå nedgangen til 22½ pst. i 2000. På bakgrunn av informasjon fra oljeselskapene og Statistisk sentralbyrås investeringstelling, anslås investeringene å falle med 16 pst. neste år. Dette er om lag 1½ pst. mindre enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Etter en anslått kraftig nedgang i oljeinvesteringene i perioden 1999-2001 i forhold til det høye nivået i 1998, er det ventet at oljeinvesteringene deretter vil få en mer stabil utvikling. I perioden 2002-2004 anslås investeringene å falle med knapt 4 pst. i gjennomsnitt. Dersom oljeprisen fortsatt holder seg høy, kan dette bidra til at fallet i investeringene blir mindre enn lagt til grunn i disse anslagene. Fallet i oljeinvesteringene innebærer at etterspørselen rettet mot fastlandsøkonomien anslås å avta med om lag 8½ mrd. 1997-kroner i 2000 og om lag 6½ mrd. 1997-kroner i 2001, svarende til hhv. 0,9 og 0,7 pst. av BNP for Fastlands-Norge. I tillegg avtar den direkte importen knyttet til investeringer i oljevirksomheten. Fra 2002 til 2004 vil etterspørselen mot fastlandsøkonomien kunne bli redusert med om lag 1½ mrd. 1997-kroner i gjennomsnitt hvert av årene i perioden. Det understrekes at usikkerheten knyttet til petroleumsinvesteringene er stor, og at tidligere erfaringer har vist at investeringsanslagene kan endre seg mye, selv for de nærmeste årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7 Utenriksøkonomi og sparing

2.7.1 Driftsbalansen overfor utlandet

I fjor fikk Norge igjen et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet, etter et underskudd året før, jf. figur 2.21. Driftsbalansen ble bedret med over 60 mrd. kroner fra 1998 til 1999, og utgjorde dermed 47 mrd. kroner. Bedringen av driftsbalansen henger dels sammen med en betydelig oppgang i oljeprisen fra 1998 til 1999, men også driftsbalansen utenom eksport av olje og gass ble styrket. Importverdien av tradisjonelle varer falt med vel 10 mrd. kroner fra 1998 til 1999, noe som må ses i sammenheng med den markerte avdempingen av veksttakten i fastlandsøkonomien og nedgangen i oljeinvesteringene.

Oljeprisen har tatt seg ytterligere opp hittil i år, og dette har i vesentlig grad bidratt til et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på hele 79 mrd. kroner i første halvår. Dette er vel 30 mrd. kroner mer enn for hele 1999. Den positive utviklingen i handelen med tradisjonelle varer ventes å fortsette, til tross for tegn til tiltakende vekst i importen av tradisjonelle varer. Hovedårsaken til bedringen ligger i en markert oppgang i prisene på viktige norske eksportvarer, men også eksportvolumet av tradisjonelle varer ventes å øke betydelig. Samlet anslås overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet til 205 mrd. kroner i år, tilsvarende knapt 15 pst. av BNP. Anslaget innebærer en oppjustering på om lag 50 mrd. kroner fra Revidert nasjonalbudsjett.

Den anslåtte nedgangen i oljeprisen bidrar til en nedgang i overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet fra 2000 til 2001. Driftsbalanseoverskuddet anslås nå til 160 mrd. kroner, eller 11 pst. av BNP. Driftsbalansen utenom eksport av olje og gass ventes derimot å styrke seg ytterligere neste år. Nedgangen i petroleumsinvesteringene bidrar til å dempe importen av investeringsvarer. I tillegg antas det at eksporten av verkstedsprodukter øker som følge av at ressurser som frigjøres i forbindelse med nedgangen i petroleumsinvesteringene, omstilles til eksportrettet produksjon.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7.2 Eksport og import av tradisjonelle varer

Eksportvolumet av tradisjonelle varer økte moderat i 1998 og 1999, etter flere år med betydelig vekst. Oppgangen var særlig sterk i perioden 1994-1997 med en vekstrate på 8,5 pst. i gjennomsnitt pr. år. Den sterke oppgangen skyldtes bl.a. at norske eksportører vant innpass på de framvoksende markedene i Sørøst-Asia og Øst-Europa. I 1998 avtok veksten, noe som må ses i sammenheng med den økonomiske krisen i Asia. Stagnasjonen fortsatte i første halvår i fjor. Generelt ble utviklingen i første halvår i fjor sterkt preget av en avdempet etterspørselsvekst fra våre tradisjonelt viktigste handelspartnere. I tråd med at etterspørselen internasjonalt tok seg opp, økte eksporten markert gjennom andre halvår av 1999.

Utviklingen hittil i år tyder på at veksten i eksportvolumet vil ta seg ytterligere opp. I første halvår i år var eksporten av tradisjonelle varer 5,2 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Eksporten av råvarer utenom olje og gass ventes å gå fra tilnærmet nullvekst i fjor til en vekst på om lag 4 pst. i år, hovedsakelig som et resultat av bedre konjunkturer internasjonalt. Det legges til grunn at den tradisjonelle vareeksporten vil ta seg ytterligere opp i andre halvår og til neste år. Alt i alt anslås det en vekst i eksportvolumet av tradisjonelle varer på i underkant av 6 pst. i 2000. Neste år anslås veksten til 4¾ pst., til tross for en klart høyre anslått internasjonal markedsvekst. Det må ses i sammenheng med fortsatt tap av markedsandeler.

Etter flere år med økning, falt eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer både i 1998 og 1999. For inneværende år og neste år forventes ytterligere tap av markedsandeler, noe som må ses i sammenheng med svekket kostnadsmessig konkurranseevne for norsk industri. For perioden 2002-2004 anslås det at tapet av markedsandeler avtar for norske bedrifter, med unntak av de kraftkrevende industrisektorene. Dette må ses i sammenheng med at det i denne perioden legges til grunn at lønnsveksten avtar ned mot nivået hos handelspartnerne. For eksporten av kraftintensive varer forventes det at begrenset tilgang på kraft vil føre til ytterligere tap av markedsandeler på mellomlang sikt.

Etter en svak markedsutvikling gjennom 1998, tok prisene på de fleste råvarer seg opp i 1999. Spotprisen på metaller begynte å stige i april 1999, og steg kraftig gjennom året. De siste månedene har spotprisen ligget på et relativt stabilt, høyt nivå. Det legges til grunn at spotprisene på metaller målt i dollar vil holde seg om lag uendret framover, men som følge av en forventet svekkelse av dollar mot norske kroner vil metallprisene avta noe målt i norske kroner.

Som følge av stor råvareeksport vil eksportprisene på tradisjonelle varer i stor grad følge spotprisene på slike produkter med et visst tidsetterslep. Det innebar bl.a. en nedgang i prisene på metaller, kjemiske råvarer på årsbasis i fjor, mens prisene på raffinerte oljeprodukter økte markert. Lakseprisene tok seg markert opp fra slutten av 1999. Prisene tok seg ytterligere opp i inneværende år, men har avtatt noe de siste månedene. I midten av september var prisene om lag 5 pst. over nivået i 4. kvartal i fjor. Eksportprisene på tradisjonelle varer i alt var om lag uendret fra 1998 til 1999. Hittil i år har eksportprisene økt betydelig, og i første halvår lå de 12½ pst. høyere enn i samme periode i fjor. Det skyldtes bl.a. en økning i metallene på 25 pst. og en økning i prisene på eksport av fisk og fiskeprodukter på i underkant av 6 pst. Det legges til grunn at eksportprisveksten avtar framover etter hvert som effekten av den sterke oppgangen i spotprisene i fjor avtar. På årsbasis anslås veksten i eksportprisene til 7¾ pst. i 2000 og 1¼ pst. i 2001.

Etter en nedgang i importen av tradisjonelle varer med 2 pst. i fjor, ligger det nå an til en oppgang fra 1999 til 2000. I første halvår i år var det samlede importvolumet av tradisjonelle varer 3,1 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Importveksten tok seg imidlertid klart opp fra 1. til 2. kvartal i år. Den høye aktiviteten i norsk økonomi, sammen med kapasitetsproblemer i flere sektorer, tilsier en fortsatt oppgang i importen framover. På den annen side vil den anslåtte nedgangen i oljeinvesteringene bidra til å dempe importveksten noe.

På årsbasis anslås det en vekst i importvolumet av tradisjonelle varer på 3 pst. for inneværende år og 3¼ pst. i 2001. Som følge av den høye kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi, er importandelene noe oppjustert for årene framover sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett. Samtidig legges det til grunn at økt internasjonal spesialisering fører til en fortsatt nedgang i hjemmemarkedsandelene for norsk industri, og dermed høyere import. Alt i alt anslås det nå en gjennomsnittlig vekst i importen av tradisjonelle varer på 3¾ pst. årlig for perioden 2002-2004.

Importprisene på tradisjonelle varer falt med vel 2 pst. fra 1998 til 1999. Dette må ses i sammenheng med styrkingen av den norske kronen mot den importveide valutakursen i 1999, et markert fall i prisene på matvarer internasjonalt og lave priser på industrielle råvarer. Importprisene tok seg imidlertid opp mot slutten av fjoråret.

I første halvår i år lå importprisene for tradisjonelle varer 4½ pst. høyere enn i samme periode i fjor. Oppgangen må dels ses i sammenheng med økt prisvekst både i Norge og andre land, bl.a. som følge av økt oljepris og bedrede konjunkturer. I tillegg har den importveide kronekursen svekket seg med om lag 2½ pst. hittil i år sammenlignet med samme periode i fjor, noe som også har bidratt til en økning i importprisene for tradisjonelle varer. Det er særlig prisene på metaller, råolje og biler som har økt så langt i år. Oppgangen i importprisene forventes imidlertid å dempes noe framover, som følge av svakere vekst i råvareprisene. På årsbasis legges det til grunn en vekst i importprisene på om lag 4 pst. fra 1999 til 2000, mens det for neste år anslås en vekst på i underkant av 2 pst. For perioden 2002-2004 legges det til grunn en vekst i importprisene på om lag 1 pst. årlig. Dette er en del lavere enn den anslåtte prisveksten hos våre handelspartnere, noe som bl.a. henger sammen med at prisutviklingen for varer som veier tungt i importen, er lavere enn for tjenester. Det legges samtidig til grunn at eksportprisene utvikler seg på linje med importprisene på mellomlang sikt. Bytteforholdet, definert som forholdet mellom eksport- og importprisene, anslås dermed å holde seg uendret i framskrivingsperioden, jf. tabell 2.18.

2.7.3 Skipsfarten og tjenestebalansen for øvrig

Nettoimporten av skip knyttet til skipsnæringen, definert som import av skip fratrukket eksporten av eldre skip, var 7,5 mrd. kroner i 1999. Det var en nedgang på nesten 3 mrd. kroner fra året før. Importen av skip økte kraftig i siste halvdel av 1999, og denne oppgangen har fortsatt inn i 2000. Eksporten av eldre skip har derimot vist en relativt svak utvikling så langt i år, og det legges til grunn en oppgang i nettoimporten på om lag 1 mrd. kroner i 2000. For årene 2001 til 2004 forventes det en svak økning i nettoimporten av skip.

Skipsfartens netto fraktinntekter var 24,3 mrd. kroner i 1999. Dette var en nedgang på om lag 2,6 mrd. kroner fra året før. Etter en relativt svak utvikling i de to siste årene, har fraktratene hittil i år økt med i underkant av 30 pst. i forhold til samme periode i fjor. Det legges til grunn en økning i netto fraktinntekter både inneværende år og i 2001.

Nordmenns utgifter i utlandet, som omfatter både private reiser og tjenestereiser, økte klart gjennom 1999. Vekst både i volum og pris har bidratt til at utgiftene var om lag 6 pst. høyere i første halvår i år, enn i fjor. Det legges til grunn at den årlige veksten blir om lag 7½ pst. For 2001 anslås det en utgiftsøkning på drøye 5 pst.

Utlendingers utgifter i Norge var om lag uendret fra 1998 til 1999, mens det i første halvår i år var en oppgang på 1¾ pst. sammenliknet med samme periode i fjor. Det anslås oppgang i utlendingers utgifter i Norge på vel 1 pst. i 2000. For årene 2002-2004 anslås det en gjennomsnittlig årlig vekst på om lag 5 pst.

Eksport og import av andre tjenester omfatter tjenester i tilknytning til varehandel, finans, forsikring, konsulenttjenester og samferdsel. Nettoimporten av andre tjenester gikk ned med i underkant av ½ mrd. kroner fra 1998 til 1999, til om lag 15,8 mrd. kroner. Hittil i år har både eksport- og importvolumet av andre tjenester utviklet seg svakt. Det anslås nå en moderat oppgang i nettoimporten av andre tjenester i år. For årene framover legges det til grunn en reduksjon i nettoimporten av denne typen tjenester.

2.7.4 Norges nettofordringer og rente- og stønadsbalansen

Norge har siden 1995 vært i nettofordringsposisjon overfor utlandet. Ved utgangen av 1999 utgjorde nettofordringene vel 131 mrd. kroner eller 11 pst. av BNP, mot vel 8 pst. av BNP året før. Endringene i nettofordringene overfor utlandet framkommer som overskuddet på driftsbalansen korrigert for netto kapitaloverføringer til utlandet og endringer i fordringer og gjeldsposter forårsaket av valutakursendringer og andre omvurderinger. I første halvår i år svekket den handelsveide kronekursen seg, noe som isolert sett har bidratt til å øke nettofordringene overfor utlandet målt i norske kroner.

Som følge av store overskudd på driftsbalansen overfor utlandet, har nettofordringene økt kraftig så langt i år. Ved utgangen av første halvår utgjorde nettofordringene om lag 205 mrd. kroner, og det anslås nå en økning til over 345 mrd. kroner ved utgangen av året. Basert på framskrivingene i denne meldingen, vil nettofordringene øke sterkt i årene framover, til et ansått nivå tilsvarende 65 pst. av BNP ved utgangen av 2004.

Underskuddet på rente- og stønadsbalansen anslås til i underkant av 20 mrd. kroner i 2000. Dette er 5 mrd. kroner høyere enn året før. For 2001 legges det til grunn en økning i underskuddet. Oppgangen skyldes økte utbytteutbetalinger fra olje- og gassvirksomheten til utlandet. For årene 2002-2004 anslås det en gradvis reduksjon i underskuddet, hovedsakelig som følge av økte netto kapitalinntekter fra utlandet.

2.7.5 Nettofinansinvesteringer og nettokapitalutgang fordelt på sektor

Overskuddet på driftsbalansen pluss netto kapitaloverføringer fra utlandet til Norge motsvares av like store nettofinansinvesteringer for de innenlandske sektorene samlet.

Innenlandske sektorers samlede nettofinansinvesteringer er anslått til om lag 203 mrd. kroner i 2000. Også for årene 2001-2004 har de anslåtte overskuddene på driftsbalansen ovenfor utlandet sitt motstykke i betydelige positive netto finansinvesteringer for innenlandske sektorer samlet sett.

For den enkelte sektor er netto finansinvesteringene definert som sektorens sparing fratrukket netto realinvesteringer. Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning har vært positive siden 1994. Det legges til grunn at netto finansinvesteringene vil ta seg betydelig opp i inneværende år, og at overskuddene vil være betydelige også i årene framover. Dette må ses i sammenheng med oppbyggingen av Statens petroleumsfond.

Netto finansinvesteringene i husholdningene har vært positive på 1990-tallet, og de økte ytterligere i 1999. Det anslås imidlertid at husholdningenes nettofinansinvesteringer vil avdempes noe i 2000, men at investeringene fortsatt blir liggende på et relativt høyt nivå. Husholdningenes netto finansformue vil dermed kunne fortsette å øke fram mot 2004.

Bedriftene i Fastlands-Norge hadde positive nettofinansinvesteringer på begynnelsen av 1990-tallet. For årene framover anslås netto finansinvesteringene å bli negative, som følge av fortsatt høye realinvesteringer.

For hver enkelt sektor kan den finansielle formuesoppbyggingen plasseres som netto fordringsøkning enten overfor andre innenlandske sektorer eller overfor utlandet. Den delen som plasseres utenlands, betegnes som netto kapitalutgang for sektoren. Den samlede netto kapitalutgangen for alle sektorer korrigert for netto kapitaloverføringer til Norge, er lik overskuddet på driftsbalansen. For landet sett under ett må all finansiell formuesoppbygging finne sted i utlandet.

Av en samlet kapitalutgang på vel 200 mrd. kroner i 2000, anslås kapitalutgangen gjennom Petroleumsfondet å være vel 150 mrd. kroner. Forsikringsselskaper og petroleumsvirksomheten antas å ville stå for en betydelig del av den resterende kapitalutgangen. Fra og med 2001 er kapitalutgang gjennom Petroleumsfondet beregnet å ville overstige landets samlede overskudd på driftsbalansen. Øvrige sektorer vil dermed måtte stå for en netto kapitalinngang fra utlandet. Kapitalinngangen for øvrige sektorer anslås bli vel 30 mrd. kroner i 2001.

Det er grunn til å tro at betydelige deler av kapitalinngangen vil finne sted gjennom direkte investeringer. Direkte investeringer omfatter i denne sammenhengen bl.a. lån til investeringer i Norge samt utlendingers kjøp av norske aksjer og andre former for selskapsandeler.

2.8 Arbeidsmarkedet

Den sterke veksten i norsk økonomi gjennom mesteparten av 1990-tallet har resultert i rekordhøy yrkesdeltaking og svært lav arbeidsledighet. Tendensen til avdempet etterspørsel etter arbeidskraft i fjor er avløst av ny vekst i sysselsettingen det siste halve året. Sysselsettingen økte med nesten 250 000 personer fra 1993 til 1999. Samtidig ble arbeidsledigheten redusert med mer enn 3 prosentpoeng i dette tidsrommet. Den registrerte arbeidsledigheten har holdt seg stabil så langt i år, og antallet permitteringer i industrien, som økte gjennom 1999, er nå nede på samme nivå som i fjor. Den betydelige mangelen på arbeidskraft i mange sektorer gjenspeiles også ved at antallet ubesatte stillinger har økt ytterligere fra et allerede høyt nivå, jf. figur 2.23A.

Kilde: Aetat Arbeidsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Arbeidsmarkedsetatens bedriftsundersøkelse i 2. kvartal i år tyder også på betydelig knapphet på arbeidskraft i mange sektorer. I årets undersøkelse rapporterer 19 pst. av bedriftene at de har for få ansatte, jf. figur 2.23B. Ifølge undersøkelsen er det blitt vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft i byggesektoren og i flere tjenesteytende sektorer det siste året. Nesten 60 pst. av bedriftene i bygge- og anleggssektoren melder om problemer med å skaffe arbeidskraft. Problemene er i hovedsak konsentrert til byggebransjen. Som følge av at flere store prosjekter er ferdigstilt, bl.a. i forbindelse med Gardermoen, er etterspørselen etter arbeidskraft i anleggsbransjen redusert. Det er stor mangel på arbeidskraft i helse- og sosialsektoren. I denne sektoren rapporterer 40 pst. av bedriftene at de mangler arbeidskraft. Ifølge Statistisk sentralbyrås siste konjunkturbarometer er det for første gang siden 1998 et økende antall bedrifter i industrien som rapporterer at mangelen på arbeidskraft begrenser produksjonen.

Sysselsettingen har tatt seg opp igjen i første halvår i år etter å vært stabil gjennom 1999. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at sysselsettingen økte med 12 000 personer fra første halvår 1999 til første halvår 2000. Som figur 2.24A viser, fortsetter sysselsettingen å øke innen forretningsmessig tjenesteyting og offentlig sektor, deriblant innen helsesektoren. Siden 1993 har sysselsettingen innen kommunal og privat tjenesteyting økt med om lag 170 000 personer. Etterspørselen etter arbeidskraft har også tatt seg opp i byggesektoren i år. I industrien har derimot sysselsettingen blitt ytterligere redusert. I første halvår 2000 var det sysselsatt knapt 12 000 færre personer i industrien enn i samme periode i fjor. Sysselsettingen i industrien er nå om lag på samme nivå som i 1995, om lag 20 000 personer høyere enn i forrige bunnivå i 1992. Utviklingen i antall permitteringer i industrien gjennom 2000 kan tyde på at etterspørselen etter industriarbeidere ikke avtar lenger, jf. figur 2.23C.

Kilde: Aetat Arbeidsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå.

Økende mangel på arbeidskraft vil kunne begrense sysselsettingsveksten framover. Utviklingen så langt i år tilsier imidlertid en oppjustering av anslaget for antall sysselsatte i inneværende år fra Revidert nasjonalbudsjett. Det legges nå til grunn at sysselsettingen i alt vil øke med ¾ pst. fra 1999 til 2000, svarende til i underkant av 20 000 personer, mens veksten neste år er anslått å avta til ½ pst. eller 15 000 personer.

For årene 2002-2004 anslås sysselsettingen å øke i takt med den anslåtte veksten i arbeidsstyrken. Det tilsvarer en årlig vekst på om lag ½ pst. Tabell 2.19 oppsummerer anslagene for arbeidsmarkedet i 2000 og 2001.

I fjor bidro økt sykefravær til lavere vekst i antall utførte timeverk enn i personsysselsettingen .Sykefraværet har fortsatt å øke i år, og tendensen til lavere vekst i antall utførte timeverk enn i personsysselsettingen ser ut til å fortsette. Færre virkedager i år i forhold til i fjor trekker også i retning av lavere vekst i gjennomsnittlig arbeidstid pr. sysselsatt. Veksten i antall utførte timeverk fra 1999 til 2000 anslås til ½ pst. Økningen i antall feriedager i 2001 og 2002 bidrar til å redusere det samlede arbeidstilbudet av arbeidskraft. Det trekker i retning av en ytterligere reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid pr. sysselsatt de neste to årene. I en situasjon med knappe arbeidskraftressurser vil presset i arbeidsmarkedet isolert sett forsterkes av innføringen av flere feriedager.

På 1990-tallet ble bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft fulgt av en sterk vekst i arbeidstilbudet, særlig blant ungdom og kvinner. Fra 1993 til 1999 økte arbeidsstyrken med over 200 000 personer. Yrkesfrekvensen, dvs. antall personer i arbeidsstyrken i pst. av befolkningen i alderen 16-74 år, utgjorde 73,3 pst. i 1999, mot 68,2 pst. i 1993. Trolig er en nå i ferd med å nå en øvre grense for yrkesdeltakelsen. I internasjonal sammenheng er yrkesdeltakelsen i Norge også svært høy. I historisk perspektiv er det få andre land som har hatt særlig høyere yrkesdeltakelse enn det Norge har nå. Dette tilsier at yrkesdeltakelsen neppe kan bli særlig høyere:

• I første halvår i år har yrkesdeltakelsen blant personer under 20 år fortsatt å øke. Dette er personer som i hovedsak kombinerer skolegang med deltidsjobb. Det er følgelig et visst rom for ytterligere vekst i yrkesdeltakelsen blant ungdom, men tendensen til utvidet utdanning trekker i motsatt retning.

• Yrkesfrekvensen for den øvrige yrkesaktive delen av befolkningen har derimot vært uendret hittil i år sammenliknet med tilsvarende periode i fjor.

• Det er fortsatt sterk tilgang av personer som blir uføre eller som går av med førtidspensjon under AFP-ordningen. Dette bidrar isolert sett til å redusere mulighetene for en ytterligere vekst i yrkesfrekvensene, spesielt for eldre aldersgrupper.

• I siste halvdel av 1990-tallet bidro det fellesnordiske arbeidsmarkedet til å dempe mangelen på arbeidskraft innen helsesektoren, bygge- og anleggssektoren og i hotell- og restaurantbransjen. Et strammere arbeidsmarked i våre naboland innebærer imidlertid at nordiske statsborgere i økende grad reiser hjem igjen. Dette vil kunne redusere tilbudet av arbeidskraft. Etter en markert nettoinnflytting til Norge av svenske statsborgere gjennom 1990-tallet ser denne tendensen således ut til å ha snudd i år. Tall fra Sentralskattekontoret for utenlandssaker, som fanger opp arbeidstakere på korttidsoppdrag innen bygg og anlegg og på den norske kontinentalsokkelen, viser også at det nå er færre utenlandske arbeidstakere i disse sektorene enn i 1999.

Det anslås en økning arbeidsstyrken på snaut 1 pst. i år, svarende til vel 20 000 personer. Dette er noe mer enn det demografiske endringer isolert sett tilsier, og må ses i sammenheng med at yrkesdeltakelsen blant ungdom fortsatt antas å øke ytterligere.

Selv om yrkesdeltakelsen er høy, kan den høye andelen deltidssysselsatte kvinner innebære at det er et visst potensial for at flere kvinner vil velge å arbeide mer. Ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) oppfatter vel 50 000 kvinner seg som såkalt undersysselsatte, dvs. at de kunne tenke seg å øke sin arbeidstid hvis det var mulig å få jobb. Undersøkelser viser imidlertid at det faktisk er mange undersysselsatte som får økt sin stillingsbrøk. Samtidig er tilgangen av undersysselsatte høy. Organisatoriske forhold setter trolig begrensninger på muligheten til å øke stillingsbrøken.

Arbeidsledigheten, både målt ved AKU og antall registrerte helt ledige, holder seg på et svært lav nivå. I 1999 utgjorde AKU-ledigheten 3,2 pst. av arbeidsstyrken. AKU-ledigheten økte forholdsvis kraftig mot slutten av fjoråret, men nivået rundt årsskiftet var trolig tilfeldig høyt. Gjennom første halvår i år har AKU-ledigheten avtatt igjen, og synes nå å være mer i tråd med utviklingen i den registrerte ledigheten. I 2. kvartal i år var AKU-ledigheten bare moderat høyere enn i tilsvarende kvartal i fjor.

På årsbasis anslås arbeidsledigheten, målt ved AKU, å holde seg på om lag 3¼ pst. både i 2000 og i 2001. AKU-ledigheten er videre anslått å holde seg lav gjennom hele perioden fram til 2004.

Den registrerte ledigheten økte noe gjennom andre halvår i fjor, men har siden vært stabil. Hittil i år har den registrerte ledigheten i gjennomsnitt økt med 3800 personer i forhold til samme periode i fjor. På årsbasis legges det til grunn en svak økning i den registrerte ledigheten fra 1999 til 2000.

Ledighetsøkningen er i hovedsak konsentrert til kystfylker på Sørlandet og Vestlandet, jf. figur 2.24C. Ledighetsøkningen i disse fylkene må ses i sammenheng med redusert aktivitet i oljerelatert virksomhet. Rogaland står for over 50 pst. av økningen i den samlede registrerte ledigheten hittil i år. I flere østlandsfylker har ledigheten fortsatt å falle, og knappheten på arbeidskraft har økt.

Nedgangen i industrisysselsettingen har bidratt til en viss økning i ledigheten blant industriarbeidere. I andre yrkesgrupper er ledigheten svært lav. Langtidsledigheten har også holdt seg lav gjennom 2000.

2.9 Priser, lønn og konkurranseevne

Konsumprisene økte med 2,3 pst. i fjor. Veksttakten tiltok gjennom andre halvår og inn i 2000. I august var prisveksten, målt ved 12-månedersraten, 3,5 pst., og i de åtte første månedene i år har konsumprisindeksen i gjennomsnitt ligget 3,0 pst. over nivået i samme periode i fjor. Økte energipriser har særlig bidratt til den tiltakende prisstigningen. I fjor høst økte elektrisitetsprisene betydelig, mens høyere bensinpriser har bidratt til å trekke opp prisveksten i år. I tillegg bidro avgiftsopplegget for inneværende år til høyere priser fra årsskiftet. Prisene på post- og teletjenester, klær og skotøy og matvarer har isolert sett bidratt til å trekke prisveksten ned.

Bensinpriseneøkte sterkt gjennom fjoråret og i store deler av første halvår i år, bl.a. som følge av høyere råoljepris. Det har også bidratt til økt prisstigning på transporttjenester.

Prisene på elektrisitet har variert betydelig de siste årene. Høy fyllingsgrad i vannmagasinene bidro til at elektrisitetsprisene falt markert fram til august i fjor, for deretter å øke mot slutten av fjoråret. Elektrisitetsprisene økte i januar, i første rekke som følge av økningen i elektrisitetsavgiften ved årsskiftet, men prisene har siden blitt redusert igjen.

Veksten i konsumprisindeksen er i stor grad påvirket av utviklingen i avgifter som i hovedsak bare gir en engangseffekt og priser på elektrisitet og bensin som erfaringsmessig svinger mye. Korrigert for utviklingen i disse komponentene har den underliggende prisveksten vært mer moderat det siste året. Den har imidlertid også tiltatt de siste månedene, fra 2¼ pst. i gjennomsnitt for første halvår til nesten 3 pst. i august, jf. figur 2.25A. Fra og med 1997 har prisstigningen i Norge vært høyere enn i EU-landene, jf. figur 2.1.C. I 1. kvartal i år var det en tendens til tilnærming i 12-månedersveksten mellom Norge og EU, men de siste månedene har forskjellen tiltatt noe igjen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Prisene på importerte konsumvarer har vist en avtakende trend de siste årene, jf. figur 2.25B. Det må bl.a. ses i sammenheng med lave priser internasjonalt i forbindelse med krisen i Asia. Prisene på importerte konsumvarer har tatt seg opp de siste månedene. I august var prisene på samme nivå som ett år tidligere, etter at 12-månedersveksten hadde vært negativ siden begynnelsen av 1999. Prisveksten på tjenester har tiltatt noe det siste året. I august var 12-månedersveksten for tjenester utenom husleie i underkant av 5 pst., mot en vekst på i underkant av 3½ pst. i august i fjor. Prisstigningen på tjenester med lønn som dominerende prisfaktor var om lag 6 pst. i august i år.

I årets jordbruksavtale, som trådte i kraft fra 1. juli, ble avtaleprisene redusert. Det kan isolert sett ha bidratt til å redusere nivået på konsumprisindeksen med anslagsvis 0,1 pst. fra midten av 2000. Markedsprisene for mange jordbruksprodukter er imidlertid lavere enn avtaleprisene, slik at effekten på konsumprisen kan ha vært mindre enn dette. Delindeksen for prisene på matvarer ble redusert med 0,8 pst. fra juni til august i år. Målt fra samme måned året før har imidlertid prisveksten tatt seg opp fra 1,7 pst. i juni til 2,1 pst. i august.

Husleiene, som er den enkeltkomponenten som har størst vekt i konsumprisindeksen, har økt mer enn konsumprisindeksen i alt gjennom mesteparten av 1999 og hittil i 2000. En teknisk omlegging fra kvartalsvis til månedlig husleieindeks påvirker også forløpet i 12-månedersratene i 2000.

I vurderingen av utviklingen i konsumprisene framover er følgende forhold av særlig betydning:

• Årslønnsveksten antas å avta gradvis fra i fjor, jf. omtale nedenfor. Imidlertid vil lønnskostnadene for bedriftene, der bl.a. ferieutvidelsen er inkludert, kunne øke. Det vil isolert sett bidra til å trekke opp den underliggende prisveksten.

• Det legges til grunn at oljeprisen og dermed også bensinprisen vil avta noe framover. Utviklingen i norske bensinpriser ser imidlertid ut til å ha vært vel så mye preget av konkurranseforholdene i markedet som utviklingen i oljeprisen de siste årene. Usikkerhet knyttet til utviklingen i bensinprisene framover er derfor stor.

• Elektrisitetsprisene tar seg normalt opp i vintermånedene og reduseres mot sommeren, i takt med svingningene i etterspørselen fra husholdningene. I tillegg påvirker endring i tilbudet, uttrykt ved fyllingsgraden i vannmagasinene, prisene. Det er lagt til grunn at oppgangen i elektrisitetsprisene i andre halvår i år vil være mindre enn i fjor fordi fyllingsgraden i vannmagasinene nå er høyere enn det som er normalt for årstiden. Elektrisitetsprisene ventes dermed å bidra til å redusere prisstigningen framover.

• Rentesatserinngår ikke direkte i konsumprisindeksen, men virkninger av renteøkningene vil kunne påvirke konsumprisindeksen indirekte gjennom økte kostnadene for utleiere og borettslag, samt gjennom effekten på det generelle kostnadsnivået i næringslivet. Økt rente kan derfor bidra til å øke kostnadsnivået på kort sikt, men på noe lengre sikt vil det ha en prisdempende effekt.

• Prisene på tradisjonelle importvarer har tatt seg opp og bidrar til å trekke opp konsumprisveksten i år. I tråd med at prisveksten internasjonalt antas å bli lavere, anslås veksttakten i importprisene å avta til neste år. Dette bidrar isolert sett til lavere prisstigning.

• Det foreslåtte avgiftsopplegget for 2001 anslås ikke å øke prisnivået i vesentlig grad utover et prisjustert avgiftsopplegg. Imidlertid vil den foreslåtte konjunkturavgiften føre til høyere lønnskostnader for bedriftene som kan bli veltet over i prisene.

Alt i alt anslås konsumprisindeksen å øke med 3 pst. fra 1999 til 2000. Oppjusteringen på ½ prosentenhet fra Revidert nasjonalbudjsett skyldes særlig høyere bensinpriser. Fra 2000 til 2001 anslås konsumprisene på usikkert grunnlag å øke med om lag 2¾ pst. Den underliggende prisveksten, korrigert for avgifter og energipriser, antas å holde seg om lag stabil gjennom neste år.

I Revidert nasjonalbudsjett ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1999 til 2000 på om lag 3¾ pst. Etter at Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, er flere lønnsoppgjør avsluttet. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i juni-rapporten oppsummert lønnsutviklingen for de fleste større tariffområdene. Tallene fra utvalget tyder på at lønnsveksten kan bli sterkere enn tidligere lagt til grunn. I årets lønnsoppgjør ble de sentrale tilleggene avtalt både for inneværende og neste år i alle store forhandlingsområder. Dermed vil det ikke bli gjennomført sentrale forhandlinger i disse områdene i 2001. Det er likevel knyttet usikkerhet til anslaget for lønnsveksten, bl.a. fordi lønnsglidningen gjennom inneværende og neste år er usikker, jf. nærmere omtale i boks 2.9.

Kilde: Kilde Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og Finansdepartementet.

I vurderingen av lønnsveksten i 2000 og 2001 har en bl.a. lagt til grunn følgende forutsetninger:

• Lønnsoverhengetfor alle grupper under ett anslås til 1¼ pst. inn i 2000. Til sammenlikning var overhenget inn i 1999 3,2 pst. Lønnsoverhenget inn i 2001 anslås å bli noe høyere enn i år.

• Årets lønnsoppgjør resulterte i høyere tillegg både i år og neste år for de fleste gruppene gjennom de sentrale forhandlingene enn i 1999. I gjennomsnitt for alle grupper anslås det at tarifftilleggene isolert sett bidrar til å øke årslønnsveksten med 1¾ pst. i inneværende år. Til neste år vil tarifftilleggene bidra vesentlig mindre til årslønnsveksten.

• Det er betydelig usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale forhandlingene både i inneværende år og neste år. I gjennomsnitt for alle grupper har lønnsglidningentiltatt gjennom oppgangskonjunkturen, jf. figur 2.26. Det må ses i sammenheng med den økende knappheten særlig på kvalifisert arbeidskraft. Bidraget fra lønnsglidningen avtok imidlertid i fjor. I gjennomsnitt for alle grupper bidro lønnsglidningen i 1999 til å øke årslønnen med om lag 1¼ pst. I vurderingen av lønnsveksten i 2000 og 2001 er det lagt til grunn anslag for lønnsglidningen i underkant av dette.

Etter en samlet vurdering legger en nå til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper på om lag 4¼ pst. i 2000. Oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift basert på lønnsutbetalinger i første halvår 2000 indikerer at lønnssummen for privat sektor og kommunene ligger 4,6 pst. høyere i første halvår i år enn i samme periode i 1999. Det knytter seg betydelig usikkerhet til vurderingen av lønnsveksten på dette grunnlaget, men utviklingen synes å være godt i tråd med anslaget for lønnsveksten. I 2001 anslås årslønnsveksten til 4 pst. I årets tariffoppgjør ble det avtalt å øke ferien med to dager i 2001 og med ytterligere to dager i 2002. Kostnadene knyttet til økt ferie inngår ikke i definisjonen av årslønn, jf. boks 2.9. Selv om økt ferie vil påløpe som økte kostnader for bedriftene allerede i inneværende år, vil det i statistikken først bli regnet som økte lønnskostnader det året feriepengene utbetales. Økt ferie vil dermed isolert sett bidra til å trekke opp veksten i timelønnskostnadene med om lag ¾ prosentenheter i 2001 og 2002. I tillegg vil konjunkturavgiften isolert sett bidra til å øke timelønnskostnadene med om lag 1¼ prosentpoeng i 2001.

I vurderingen av utsiktene for lønnsutviklingenvidere framover legger Regjeringen vekt på behovet for at lønnsveksten igjen må komme ned på samme nivå som hos handelspartnerne. Det vises for øvrig til omtalen av inntektspolitikken i avsnitt 3.6.3.

Høyere lønnsvekst i norske næringer enn hos de viktigste handelspartnerne over en lengre periode vil bidra til at den kostnadsmessige konkurranseevnen svekkes og at de delene av økonomien som er utsatt for konkurranse på eksport- eller hjemmemarkedene gradvis bygges ned. Siden midten av 1990-tallet har industriens kostnadsmessige konkurranseevne svekket seg, ifølge indikatorene i figur 2.27. Med forutsetningene bl.a. for lønnsutviklingen som er lagt til grunn i denne meldingen, vil konkurranseevnen svekkes ytterligere de nærmeste par årene.

¹) Markedsandelen for norsk industri på hjemmemarkedet er beregnet som forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varene på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De relative timelønnskostnadene regnet i nasjonal valuta har økt med anslagsvis vel 8 pst. siden 1994. En svekkelse i den effektive kronekursen i denne perioden har bidratt til at økningen i relative lønnskostnader ikke har vært like sterk målt i felles valuta, jf. figur 2.27A. Timelønnskostnadene i norsk økonomi antas å bli høyere enn årslønnsveksten både i år og neste år. I inneværende år har det bl.a. sammenheng med at antall virkedager i 2000 er lavere enn i fjor. I 2001 bidrar den foreslåtte konjunkturavgiften og utvidelsen av ferien med to dager til denne forskjellen. Samtidig anslås timelønnskostnadene hos Norges viktigste handelspartnere å øke med 3¾ pst. i år og 4 pst. til neste år. De relative timelønnskostnadene vil dermed kunne øke ytterligere i inneværende og neste år.

Lønnskostnadsnivået for arbeidere i norsk industri har økt de siste årene. I fjor lå lønnskostnadene i norsk industri 17 pst. over nivået for gjennomsnittet av handelspartnerne, jf. figur 2.27B, mens forskjellen i 1995 var 13 pst. Forskjellen i lønnskostnadene for arbeidere og funksjonærer samlet er klart mindre enn for arbeidere. Det må ses i sammenheng med at Norge normalt antas å ha en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land.

Markedsandelene for norske eksportprodukter i tradisjonelle industrinæringer har falt de siste to årene, noe som må ses i sammenheng med svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen gjennom flere år. Utsiktene for de nærmeste par årene trekker i retning av at denne utviklingen vil fortsette i år og neste år. Markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemmemarkedet har vist en trendmessig nedgang, jf. figur 2.27D. Det må i stor grad ses i sammenheng med økt internasjonal arbeidsdeling.