2 Om utviklingen i telesektoren

2.1 Telepolitiske mål og gjeldende telepolitikk

Stortinget vedtok ved behandling av St prp nr 70 (1995-96), jf Innst S nr 284 (1995-96), at resterende eneretter i telesektoren skulle avvikles fra 1. januar 1998. I forbindelse med de reguleringsmessige endringene som fulgte av St prp nr 70 (1995-96) ble det gjennomført endringer i teleloven (lov 23.06.1995 nr 39 om telekommunikasjon) på noen punkter for å tilpasse lovens formuleringer fullt ut til den nye regulatoriske situasjonen, jf Ot prp nr 31 (1997-98) og Innst O nr 33 (1997-98). Endringene trådte i kraft 1. juli 1998.

Hovedmålene for utviklingen på teleområdet er:

• Å sikre husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til rimelig pris.

• Å sikre størst mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av ressursene i telesektoren, ved å sikre tilgang til og effektiv bruk av offentlig telenett og offentlig teletjeneste gjennom virksom konkurranse.

Taletelefoni, leide samband og tilknytning til digitalt nett regnes i dag som grunnleggende tjenester og er sikret ved leveringsplikt. Målet om landsdekning av grunnleggende tjenester videreføres jf kapittel 3.3.

Det er foretatt en skrittvis åpning for konkurranse i det norske telemarkedet siden slutten av 1980-årene, med en avvikling av de resterende eneretter på generell infrastruktur og offentlig taletelefoni fra 1. januar 1998. Samferdselsdepartementet er ansvarlig for at det gjennomføres en løpende overvåking og vurdering av konkurransen i telemarkedet, og vurderer løpende behovet for eventuelt ytterligere konkurransefremmende tiltak.

Televerket/Telenor har over en årrekke satset bevisst på å anlegge en moderne teleinfrastruktur. Den 1. desember 1998 var 100 pst av sentralene i det faste telenettet digitalisert, og fra 1. januar 1998 ble Telenors leveringsplikt utvidet til også å omfatte tilknytning til digitalt nett. Dette muliggjør nye avanserte tjenester i hele landet.

Felles regler innen telekommunikasjonsområdet internasjonalt er viktig for å stimulere handel og lette etablering av virksomhet i andre land. Ikke minst er dette viktig for norsk telekommunikasjonsindustri og leverandører av teletjenester. Det er lagt til grunn at Norge skal ha et tilsvarende regulatorisk regime på telekommunikasjonsområdet som resten av EØS-området.

Prisene på teletjenester ble reelt sett redusert med 53 pst fra 1989 og frem til 1. januar 1998. Også etter avviklingen av de resterende eneretter har det vært en betydelig reduksjon av teleprisene. Det er viktig for Norges konkurranseevne at vi evner å videreføre vår posisjon med internasjonalt sett lave telepriser. Norges geografi, topografi, klima og befolkningsmønster gir i utgangspunktet høyere kostnader enn land vi vanligvis sammenlikner oss med. Teknologiutviklingen gir mulighet til å mangedoble kapasiteten i nettet, og trafikken i Norge kan bli liten i forhold til det som er teknisk/økonomisk optimalt. Det er viktig å føre en politikk som stimulerer til kostnadseffektiv teknologi og høy kapasitetsutnyttelse.

2.2 Markeds- og konkurransesituasjonen i det norske telemarkedet

Den teknologiske og markedsmessige utviklingen har ført til at enerett ikke lenger er et egnet virkemiddel til å nå telepolitiske mål. For å kunne videreføre en utvikling med reduksjon i teleprisene og for å legge til rette for forbedring av eksisterende tjenester og innføring av nye tjenestetilbud ble det åpnet for konkurranse på hele telemarkedet fra 1. januar 1998. Dette innebar en avvikling av Telenors resterende enerett til generell nettinfrastruktur (dvs det faste telenettet for fremføring av teletjenester som tilbys allmennheten) og Telenors enerett til offentlig taletelefoni.

Med hjemmel i teleloven har Post- og teletilsynet etablert en ordning for registrering av tilbydere av offentlig telenett og offentlig telefontjeneste. Registreringsplikten er nærmere regulert i forskrift om offentlig telenett og offentlig teletjeneste. Et knapt år etter at hele telemarkedet åpnet for konkurranse har Post- og teletilsynet registrert 28 tilbydere i det norske telemarkedet. De 28 tilbyderne fordeler seg på tilbydere av offentlig telenett, tilbydere av offentlig telefontjeneste og tilbydere av overføringskapasitet.

Telenors konkurrenter på fast telefoni har etter et knapt år i telemarkedet totalt skaffet seg om lag 300 000 registrerte privat- og bedriftskunder. Dette betyr imidlertid ikke at Telenor har mistet like mange kunder. De aller fleste er fortsatt kunde hos Telenor, men benytter konkurrentene for en del samtaler. Disse kundene kan ved å taste et prefiks (en kode på fire sifre) før det ordinære telefonnummeret, bruke en annen tilbyder enn Telenor. Dersom de ikke taster prefiks vil Telenor bli benyttet. Bedrifter og offentlige virksomheter med hussentral kan legge inn bruk av prefiks i hussentralene, slik at den enkelte bruker (ansatt) ikke behøver å slå et prefiks for å velge en spesiell aktør for å formidle samtalen. For enkelte hussentraler kan det være nødvendig med oppgradering for å få lagt inn automatisk bruk av prefiks. Ifølge de nye aktørene har det gått bedre enn forventet med å skaffe seg kunder, det har derimot vært vanskeligere enn antatt å få høyt volum på trafikken. De nye aktørene begynner imidlertid å ta markedsandeler. Det trafikkvolumet som nye aktører kjøpte via prefiks i oktober 1998 utgjorde om lag 2,7 pst av trafikkvolumet i Telenors aksessnett. De nye markedsaktørene konsentrerer seg hovedsakelig om de markedssegmentene hvor det er høyest marginer, bl a fjerntrafikk og utenlandstrafikk. Et knapt år etter liberaliseringen har Telenors konkurrenter ifølge Telenor tatt om lag 7 pst av totalt antall minutter når det gjelder fjerntrafikk og om lag 13 pst av totalt antall minutter når det gjelder internasjonal trafikk. Dette betyr at de nye aktørene har tatt en større andel av omsetningen på trafikkproduktene enn de har tatt av trafikkvolumet. Så langt må det sies å ha vært en tilfredsstillende utvikling av konkurransemarkedet i Norge sammenlignet med andre land i samme situasjon.

I 1998 har det vært en vekst i den samlede trafikken. Trafikkveksten skyldes bl a økt bruk av internett. Internett står i dag for om lag 18 pst av trafikkmengden i abonnentnettet, det er ventet at denne andelen vil øke til om lag 23 pst i løpet av 1999. Trafikkveksten skyldes også økning i trafikk mellom fastnett og mobilnett, samt mellom Norge og utlandet.

I likhet med markedet for fasttelefoni har det også vært en betydelig vekst i mobilkommunikasjonsmarkedet i år, både en sterk abonnentvekst og en sterk trafikkvekst pr abonnent. Mobiltelefontettheten her i landet er oppe i om lag 45 pst. Norge har med det verdens tredje høyeste mobiltelefontetthet målt pr innbygger (kun Sverige og Finland ligger høyere). Til sammenligning er fastnettilknytningen på om lag 56 pst.

Markedet for overføringskapasitet er i stadig utvikling i Norge. Det er naturlig å dele markedet for overføringskapasitet opp i aksessnett (abonnentnett) og transportnett. Mobilnettene er pr i dag de eneste alternativene til Telenors aksessnett når det gjelder taletelefoni til husstander. Det er imidlertid ventet at kabelfjernsynsnettene innen relativt kort tid kan gi alternativ aksess for en del av befolkningen. Janco Multicom har annonsert at de vil tilby telefoniaksess over kabelfjernsynsnettet allerede tidlig i 1999. Kabelfjernsynsnett brukes allerede som alternativ aksess for internettrafikk. For en del bedrifter er det etablert alternative aksessformer til Telenors aksessnett. Det foreligger også planer om prøveprosjekter for å kunne tilby telefoni over strømnettet. Når det gjelder transportnett finnes det i dag flere tilbydere, bl a Jernbaneverket og elektrisitetsselskapene. Jernbaneverket har etablert et kommunikasjonsnett langs jernbanen for intern kommunikasjon for egen og NSBs virksomhet. Det er inngått avtale med noen nye aktører om oppgradering av nettet og utleie av kapasitet. Selskaper med produksjon og distribusjon av elektrisk energi har bygget opp telekommunikasjonsnett for intern kommunikasjon, bl a knyttet til drift og vedlikehold av anlegg og overføringsnett. Egne teleselskaper er etablert (Enitel, ElTele) for utvidelse av disse telenettene, for utleie av kapasitet og for salg av egne teletjenester. Det er nå reell konkurranse på hovedtransportstrekningene (jf Oslo-Bergen, -Stavanger og -Trondheim) og mot utlandet. Det vises til en mer utfyllende redegjørelse av infrastrukturen i kapittel 2.3.

Den betydelige nedgangen i teleprisene helt siden 1989 har også fortsatt etter at en åpnet for konkurranse i hele telemarkedet. Det er spesielt prisene på utenlandssamtaler, samtaler fra fasttelefon til mobiltelefon og fjernsamtaler som er blitt redusert etter 1. januar 1998. Prisen på fjernsamtaler har fra 1989 og frem til i dag gått ned med 85 pst reelt sett. Pris er så langt den viktigste konkurranseparameteren i telemarkedet, og de nye tilbyderne legger seg derfor som regel under Telenor i pris. Konkurransen på pris fører til at teleprisene utvikler seg mot en større grad av kostnadsorientering. Telenor økte abonnementsprisen fra 1. mars i år. Abonnementsprisene hadde frem til det vært for lave i forhold til underliggende kostnader fordi trafikkinntektene tidligere har kunnet dekke en del av kostnadene i aksessnettet. I et konkurransemarked hvor det konkurreres på ringeprisene blir det problematisk å opprettholde en slik skjevhet. Denne rebalanseringen av prisene er i samsvar med regelverkets krav om kostnadsorienterte priser.

2.3 Teknologiutviklingen

2.3.1 Innledning

Ved behandlingen av St meld nr 17 (1997-98), jf Innst S nr 123 (1997-98), ba Stortinget Regjeringen om å utarbeide en plan for forsert utbygging av fremtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet slik at husstander og virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonsmuligheter. Planen var forutsatt lagt frem for Stortinget senest våren 1999 sammen med en vurdering av ulike finansierings- og driftsformer.

Gjennom stortingsdebatten ble det klargjort at anmodningen innebar et ønske om en bedre oversikt over eksisterende nettressurser inkl ulike teknologiske løsninger, og hvordan disse kan utnyttes og videreutvikles for å sikre tilgang til nye tjenester i alle deler av landet.

I dette antas å ligge et ønske om en oversikt over både kommersielt basert videreutvikling og en vurdering av behov for evt utbygging utover dette. Evt ikke-kommersiell utbygging ville evt måtte bli utredet særskilt når det gjelder omfang, kostnader og eventuell statlig finansiering. Videre ville finansieringen av en evt slik utbygging måtte bli nøye vurdert i forhold til gjeldende regelverk og internasjonale forpliktelser. Den videre omtale i dette kapittel er basert på denne forståelsen av Stortingets anmodning.

2.3.2 Teleinfrastrukturen i Norge

Norge har i dag en godt utbygd og moderne teleinfrastruktur som omfatter flere former for nett som egner seg for overføring av telekommunikasjonstjenester.

Både dekning og kvalitetsnivå på nettene er fullt på høyde med det som finnes i andre europeiske land. Satsingen på avansert nett-teknologi er også hovedgrunnen til at Norge i dag er blant de land som har det beste og billigste tjenestetilbudet. Selv om situasjonen i dag for en stor del er tilfredsstillende, vil det bli økte behov fremover som følge av at kommunikasjonsbehovet og kravet til overføringskapasitet er økende hos husstandene og bedriftene.

2.3.2.1 Jordbundne nett

Telenors nett

Telenors landsdekkende jordbundne telenett (fastnettet) består som nevnt av transportnettet (jordkabler og radiolinjer), som knytter sammen knutepunktene i nettet med bredbånd (overføringssystemer med høy kapasitet) og aksessnettet (tilknytningsnettet) som forgrener seg fra knutepunktene og ut til den enkelte abonnent.

Høykapasitetssystemene i transportnettet bygger på optiske fiberkabler, supplert med digitale radiolinjesystemer. Fiberkablene er for tiden typisk bygget ut med en overføringskapasitet på 20 Gbit/sek (tilsvarende ca 240 000 telefonkanaler), men kan med mindre tilleggskostnader og nyutviklet teknologi utvides trinnvis til å overføre opp til ca 8 Tbit/sek (tilsvarende nær 10 mill telefonkanaler). For perioden 1998-2000 planlegger Telenor å investere om lag 8 milliarder kroner i fastnettet, av dette vil det hvert år investeres for i overkant av 1 milliard kroner i aksessnettet. Telenor mener at de grunninvesteringer i høykapasitetssystemer som er gjort i transportnettet vil kunne sikre tilstrekkelig overføringskapasitet til å dekke etterspørselen etter kapasitet til overføring av både tradisjonelle og nye tjenester i alle deler av landet i overskuelig fremtid.

Digitalisering av telefonsentralene i fastnettet ble fullført 1. desember 1997. Norge er et av de første land i verden der alle fastnettabonnenter har fått digital nettilknytning. Dette åpner for et bredere spekter av avanserte tjenester og mulighet for innføring av såkalte tjenesteintegrerte nett (ISDN), som gjør at tale, tekst og bilde kan overføres gjennom det samme nettet.

Med en utvikling mot generell utbredelse av bredbånds multimediatjenester synes mangelfull overføringskapasitet å være et problem som i hovedsak vedrører aksessnettet. Denne delen av nettet er av historiske årsaker bygget ut og dimensjonert på telefontjenestens premisser. Dagens aksessnett består hovedsakelig av mangepars kobberkabler med egenskaper som er tilpasset kravene ved taleoverføring og andre teletjenester med moderat behov for overføringskapasitet, supplert med enkelttilfeller av høyhastighetssamband frem til store bedriftskunder. For å møte den økende etterspørsel etter høyhastighetsamband til sluttbrukere, må aksessnettet utvikles med innføring av ny teknologi parallelt med omstrukturering av nettet og fiberutbygging. Fra 1999 vil enkelte kunder kunne tilbys bredbåndstilknytning via det kobberbaserte nettet ved hjelp av ny digital teknologi (f eks ADSL teknologi). På sikt vil det skje en gradvis utbygging av fiberoptiske systemer i aksessnettet. I tillegg forutses introduksjon av nye typer radiosystemer for overføring av kapasitetskrevende multimediatjenester over korte avstander.

Tilgjengeligheten av ISDN er i dag langt bedre enn tidligere forutsatt. Denne forbedringen skyldes bl a at de nødvendige tekniske oppgraderingene har vært mindre tid- og kostnadskrevende enn tidligere antatt. Pr 1. november 1998 kan ISDN grunntilknytning leveres til om lag 96-97 pst av alle husstander i landet. Begrensningen på tilgjengeligheten av ISDN skyldes to forhold, henholdsvis begrensning på grunn av lengden på aksesslinjen og på grunn av bruk av ulike typer elektronikk i aksessnettet. Det foreligger planer for utbygging som vil bedre ISDN tilgjengeligheten til 98 pst ved utgangen av 1999. Videre regnes det med at tilgjengeligheten vil være hevet til 99 pst ved utgangen av år 2002.

Andre jordbundne nett

Det jordbundne kringkastingsnettet er i dag et enveis kommunikasjonssystem, men vil ved innføring av digitaliserte sendinger kunne bli egnet til også å overføre teletjenester. Nettet eies av Telenor og NRK gjennom det felles eide selskapet Norkring AS.

Av andre former for jordbundet infrastruktur som kan nyttes som alternative framføringsveier for teletjenester er det særlig grunn til å nevne kabelfjernsynsnettene som har mer enn 700 000 abonnenter (Janco Multicom, Telenor Avidi og Bærum kabel-TV som de største) og E-verkenes og Jernbaneverkets kommunikasjonsnett. Oppgradering av kabelfjernsynsnettene vil gi mulighet for tilbud av teletjenester med behov for stor overføringskapasitet. Janco Multicom gjør betydelige investeringer i oppgradering av aksessdelen av sitt kabelnett for å sette nettet i stand til å transportere toveis teletjenester. Selskaper med produksjon og distribusjon av elektrisk energi har bygget opp telekommunikasjonsnett for intern kommunikasjon, blant annet knyttet til drift og vedlikehold av anlegg og overføringsnett. Egne teleselskaper er etablert (Enitel, ElTele) for utvidelse av disse telenettene, for utleie av kapasitet og for salg av egne teletjenester. Det foreligger også planer om prøveprosjekter for å kunne tilby telefoni over strømnettet. Jernbaneverket har etablert et kommunikasjonsnett langs jernbanen for intern kommunikasjon for egen og NSBs virksomhet. Det er inngått avtale med noen nye operatører om oppgradering av nettet og utleie av kapasitet. Forsvaret har også alternative nettressurser som kan nyttes til telekommunikasjonsformål, men det er bare aktuelt å benytte kapasitet i dette nettet til overføring av kommersielle tjenester, dersom det ikke går ut over de særskilte krav til sikkerhet og konfidensialitet som preger militær kommunikasjon.

For øvrig er det også en del virksomheter og sammenslutninger som har private nett (bedriftsnett, lukkede nett) som brukes for egne formål.

2.3.2.2 Mobilnett

De fire eksisterende mobiltelefonnettene, Telenor Mobils analoge nett NMT 450 og NMT 900 og Telenor Mobils og NetComs digitale GSM 900-nett er tilnærmet landsdekkende i forhold til bosetning (92-95 pst), men dekningen varierer noe etter topografi og befolkningsstruktur. Det er i dag om lag 45 mobiltelefoner pr 100 innbyggere i Norge. I tillegg er Telenor Mobil, Netcom og Telia gitt konsesjon for utbygging av tre nye mobiltelefonnett etter standarden DCS-1800. DCS-1800-nettene vil etterhvert dekke de mest tett befolkede områdene. Abonnenter på DCS-1800, som har kombinerte mobiltelefoner, vil imidlertid kunne oppnå like god dekning som for GSM, fordi mobiltelefonen vil skifte til GSM utenfor dekningsområdet for DCS-1800. Veksten på mobilområdet skjer nå i GSM, som bygges ut fortløpende for å dekke kapasiteten og sikre god kvalitet. Etterhvert vil DCS-1800 avlaste GSM i de mest tett befolkede områdene. For perioden 1998-2000 forventer Telenor at selskapet vil investere for om lag 2,2 milliarder kroner i mobilnett, i tillegg kommer de andre mobilaktørenes investeringer.

Det arbeides med utvikling av dagens GSM-system til neste generasjons mobilsystem (UMTS) som fra 2002 for enkelte anvendelser vil kunne gi mulighet for bredbåndskommunikasjon på opp til 2 Mbit/s (dvs tilstrekkelig til overføring av full videokvalitet). I prosjekt under EUs telekommunikasjonsprogram ACTS arbeides det med mobilsystemer med kapasitet på 36 og 155 Mbit/s.

En ny trend i nettutviklingen er at det legges til rette for en sammensmelting av tjenester i fastnett og mobilnett. Tjenestene som tilbys i fastnettet etterspørres også i mobilnettene, og mobilnettene vil etterhvert bli oppgradert til å tilby tilsvarende tjenesterepertoar. Det vil være rasjonelt å realisere synergigevinster ved å produsere tjenestene på samme plattform, slik at mobilnettene i realiteten blir tilknytningsnett for portable terminaler. Det nåværende formelle skillet mellom kommunikasjon i mobilnett og fastnett blir dermed etterhvert borte, og nett og tjenester vil smelte sammen til et felles nett med tilknytning av portable/mobile og faste terminaler.

2.3.2.3 Satellittnett

Satellittnett kan i mange tilfeller være et alternativ eller supplement til jordbundne telenett og bakkebaserte (celleoppbygde) mobiltelefonnett. Det finnes flere satellittnett for toveis kommunikasjon mellom faste og transportable stasjoner i og utenfor Norge, som hovedsakelig brukes til bedriftskommunikasjon. Et globalt satellittnett for mobile anvendelser (Inmarsat) tilbyr tjenester (i hovedsak telefoni) til norske og utenlandske brukere bl a via norsk infrastruktur. Telenor har i dag 6,8 pst eierandel i Inmarsat. Det er videre i ferd med å bli etablert flere nye satellittsystemer som benytter lavere satellittbaner (bl a Iridium), som ikke har norsk deltakelse på eiersiden, men som kan brukes på norsk område. De fleste kommunikasjonssatellitter anvendes imidlertid ennå til kringkastingsformål. I Norge kan en i dag motta over 90 fjernsynskanaler over et satellittbasert kringkastingsnett. Signalene overføres til kabelnett og paraboler, som en anslår når 60-70 pst av den norske befolkning. Signalene kan mottas av over 97 pst av befolkningen, dersom antenneutstyr anskaffes for formålet. Dette nettet er i ferd med å bli bygget ut med returkanaler til et multimedianett i samvirke med jordnettet. Telenor arbeider med å introdusere høyhastighets aksessnett over satellitt. Det er allerede etablert utenlandske tilbud som også dekker Sør-Norge.

2.3.2.4 Sammensmelting av teknologier og bransjer (konvergens) - endringer i distribusjon

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig at tradisjonelt ulike tjenestetyper som tele-, data-, radio- og TV-tjenester kan integreres og formidles gjennom infrastrukturer som tidligere har vært forbeholdt visse typer tjenester. Grunnlaget for denne utviklingen er digitalteknologien, som muliggjør en felles representasjonsform for alle typer signaler og kostnadseffektivt utstyr for bearbeiding og lagring av informasjon. Dette er mulig ved at informasjon i enhver form (lyd, tekst, data og bilde) kan brytes ned i enkle strukturer, slik at informasjonen kan håndteres på samme måte og av samme typer utstyr. Tele-, kringkastings- og IT-sektorene smelter gjennom dette sammen med hensyn til signaloverføring, nett-teknologi og terminalutstyr.

Samtidig har digitalteknologien bidratt til at kapasiteten, påliteligheten og fleksibiliten i moderne nett øker. Ved at datamengdene som overføres/lagres komprimeres og reduseres kan tilgjengelig overføringskapasitet utnyttes bedre og informasjonen kan formidles med større kapasitet enn tidligere. Nettene styres i større grad enn tidligere av datateknologi, slik at signalene kan rutes hvor det er ledig kapasitet, feil kan rettes hurtigere og kostnadene ved vedlikehold og drift av nettene reduseres. Videreutvikling av radioteknikken har også skapt nye forutsetninger for mobilitet.

En markert effekt av denne utviklingen er at økt nettkapasitet gir lavere og stadig fallende kostnader og priser på overføring av signaler, og prisene blir mindre avstandsavhengige. Dette har igjen gjort det både mulig og lønnsomt å tilby tjenester som krever høy overføringskapasitet.

Norge har i dag en rekke former for infrastruktur som egner seg til overføring av digitale tjenester, jf omtalen foran. Som følge av den teknologiske utviklingen kan den samlede nettkapasiteten utnyttes mer effektivt og fleksibelt. Tjenester og applikasjoner blir i økende grad uavhengig av den underliggende infrastruktur som blir benyttet for distribusjon. Ulike nett kan framføre samme type digitale tjeneste, trådløst eller i kabelnett, uavhengig av innholdsform. F eks kan kabelfjernsynsnettene bli brukt til telefoni og dataoverføring, mens telenettene kan brukes til overføring av radio- og TV-signal.

Når grensene mellom tradisjonelle tjenester innenfor tele-, kringkasting- og IT-sektorene brytes ned, skapes det grunnlag for samarbeid og konkurranse om tilbud og produkter som kombinerer lyd, tekst, data og bilde på tvers av tidligere atskilte bransjer. Tradisjonelt har disse sektorene hatt egne systemer for produksjon, distribusjon og bruk. Vi ser også en sammensmelting av tidligere atskilte kommunikasjonsløsninger internt i telesektoren, ved etablering av tjenesteintegrerte nett (som ISDN) og ved utvikling av en felles teknologisk plattform for produksjon av tjenester gjennom mobil- og fastnett.

Det mest illustrerende eksempel på dette såkalte konvergensfenomenet er likevel utviklingen av Internett. Internett er et tjenestenett der det er skapt en felles global standard (IP-protokoll) for overføring av digitale sentraler, og disse signalene kan representere forskjellige tjenester og signaltyper som tale, tekst, lyd og bilde. Vi ser en utvikling der ulike kommunikasjonsformer ikke bare smelter sammen med digital teknologi og overføres integrert i digitale telesamband, men der sammensmeltingen av tidligere atskilte bransjer, som tele-IT/data- og mediebransjen er særlig tydelig. Dette innebærer konkurranse mellom flere aktører med bakgrunn i svært ulike forretningsmiljø og fagmiljø. Særlig er det grunn til å fremheve at de tidligere enerettsbeskyttede teleaktørene her møtes i markedet med konkurransevante aktører fra IT-industrien.

For aktørene i markedet er det en forutsetning for innovasjon at rammebetingelsene gir aktørene de riktige incentiver til å investere i alle elementer i informasjonsinfrastrukturen på et forretningsmessig grunnlag.

Som nevnt har digitialiseringen medført at grensene mellom kringkastings-, tele-, media- og IT-sektorene er i rask endring. Vi er på veg over i en situasjon der infrastrukturen i praksis blir felles for de hittil atskilte sektorene. Dette reiser en rekke spørsmål som gjør det nødvendig å vurdere hvordan gjeldende regulering av disse områdene er tilpasset utviklingen. Bl a er det viktig å se om det eksisterende system for å regulere nettinfrastruktur, der noen av disse er regulert gjennom egne sektorregelverk, må tilpasses slik at det legges til rette for at den samlede distribusjonskapasitet kan benyttes til flere formål. Regjeringen har oppnevnt et utredningsutvalg (Konvergensutvalget) som vurderer behovet for endringer i reguleringen av tele- og kringkastingsområdet.

2.3.3 Hvordan er teleinfrastrukturen tilpasset fremtidig behov - er det behov for statlige tiltak?

En moderne nettinfrastruktur er viktig som basis for utvikling av nye produkter og tjenester, organisering av samarbeid mellom bedrifter og samarbeid og kompetanseutveksling mellom ulike kompetansemiljøer. Det er derfor en avgjørende forutsetning for en samfunnsmessig ønskelig utvikling at vi har tilgjengelig infrastruktur med høy kapasitet som kan tilfredsstille behov og etterspørsel. Grunnlaget for at nett og tjenester skal være tilgjengelige over hele landet med en god kvalitet til rimelige priser, er bl a at det er på plass hensiktsmessige vilkår for tilgang og bruk og at den samlede nettkapasitet i ulike nett blir godt utnyttet.

I tråd med det regelverk som er etablert for å legge til rette for en effektiv konkurranse på likeverdige vilkår og sikre de samfunnsmessige mål og oppgaver i telesektoren, kan nett og tjenester tilbys av mange konkurrerende aktører med utgangspunkt i ulike teknologier. Denne utviklingen bidrar totalt sett til et press for lavere priser og til at det bygges ut tilstrekkelig kapasitet i telenettet i tråd med etterspørselen.

Den fysiske informasjonsinfrastrukturen er en vev med mange tett knyttede tråder. Hovedmålet er effektiv behandling av informasjonsstrømmer, noe som krever innsats på alle nivå, dvs aksessnett, transportnett, tjenestenett, «klienter» og «tjenere».

Det eksisterer en rekke planer for ytterligere utbygging og utbedring av infrastrukturen. Det finnes mange alternative arkitekturer og teknologier for å oppnå dette. Innsatsen må reflektere at informasjonssamfunnet er av global natur og norske selskaper arbeider derfor også utenfor landets grenser. Gjennom nøye samspill mellom etterspørsel og utbygging kan en kostnadseffektiv utvikling sikres.

Ser man konkret på den samlede etablerte infrastrukturen i Norge, har transportnettene i dag i all hovedsak tilstrekkelig overføringskapasitet til å kunne dekke de behov som måtte bli etterspurt over hele landet.

Mangelen på overføringskapasitet/båndbredde synes først og fremst å ligge i aksessnettene, men som det går frem av omtalen i kapittel 2.3.2.1 blir aksessnettene systematisk oppgradert/supplert. Telenor regner med et investeringsbehov i aksessnettet på i overkant av en milliard kroner pr år i en årrekke. Alternative aksessnett og -teknologier finnes allerede og bygges dessuten videre ut. Det vil i kapittel 3.5 bli redegjort for hensiktsmessigheten av å åpne Telenors jordbundne aksessnett i form av utleie av aksesslinjene til konkurrerende aktører. I denne redegjørelsen vil hensynet til kvalitet, sikkerhet og investeringsincentiver i aksessnettet være sentralt.

På bakgrunn av dette synes det dermed ikke nå å være behov for verken noen forsert utbygging eller noe eget, statlig tiltak for å sikre husstander og virksomheter i hele landet økt overføringskapasitet. Tilbyderne i telemarkedet synes å være i stand til å tilby den nødvendige kapasitet over hele landet på kommersielt grunnlag.

Tilbud om fast telefoni, leide samband og tilknytning til digitalt nett, vil dessuten være en del av Telenors leveringsforpliktelse, og for øvrig underlagt maksimalprisreguleringen, jf kapittel 3.4.

Det offentlige har et ansvar for å bidra til å stimulere etterspørselen, bl a ved å sørge for at offentlige brukerinstitusjoner rustes opp til å nyttiggjøre seg de nye mulighetene. Dette vil kunne bidra til bedre og mer kostnadseffektive tjenester til samfunnet, men også bidra til næringsutvikling rundt offentlige behov. I St meld nr 38 (1997-98) Om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv (avsnitt 4.5.2) har Regjeringen på denne bakgrunn varslet at den vil etablere en tilskuddsordning for å stimulere offentlige og halvoffentlige institusjoner til å ta i bruk anvendelser og tjenester som tilbys i markedet og som er knyttet til ny høyhastighets kommunikasjonsinfrastruktur. Dette er fulgt opp i St prp nr 1 (1998-99) (Nærings- og handelsdepartementet). Tiltaket vil medvirke til å stimulere etterspørselen etter og evnen til å ta i bruk slike tjenester. Ordningen vil være i samsvar med at evt offentlig innsats på området bør kunne begrenses til etterspørselssiden i erkjennelse av at tilbudssiden vil være ivaretatt av tilbyderne i et nylig deregulert telemarked i konkurranse og den etablerte ordning for pålagte landsdekkende tjenester.

Som det går frem av kapittel 3.3 kan Norge som følge av internasjonale forpliktelser i dag ikke utvide det omfang av leveringsforpliktelsen som kan dekkes ved en evt fondsordning. EU skal imidlertid som et ledd i en større gjennomgang av telereguleringen som påbegynnes neste år også vurdere omfanget av leveringsforpliktelsen.

Når det gjelder enkeltpersoners og husholdningers kommunikasjonsbehov vurderer departementet den teknologiske situasjonen som beskrevet ovenfor slik at behovene synes å kunne dekkes tilfredsstillende og til akseptable vilkår via eksisterende infrastruktur og den nettutbygging/-utvikling som er skissert ovenfor.