2 Renten i Statens lånekasse for utdanning

Flytende rente

Etter overgangen til flytende markedsrente fra 1. januar 1998, blir studielånsrenten beregnet på bakgrunn av renten på statssertifikater med gjenstående løpetid på 0-3 måneder tillagt en margin på ett prosentpoeng til delvis dekning av administrasjonskostnader og tap. Renten blir fastsatt hvert kvartal. Etter lovendring i april 1998 (Ot prp nr 49 (1997-98)) er det styret i Lånekassen som fastsetter renten etter forskrifter gitt av departementet. Rentene på statssertifikater blir registrert i en periode på tre måneder (observasjonsperioden). Mellom observasjon- og virkningsperiode er det ett kvartal. Gjennomsnittsrenten på 0-3 måneders statssertifikater 1. kvartal danner grunnlaget for den flytende renten i 3. kvartal. Den flytende renten pr 1. juli 1999 bygger altså på observasjoner gjort i tidsrommet 1. januar til 31. mars 1999. Omleggingen fra politisk bestemt rente til flytende markedsrente var teknisk sett enkel, idet man bare erstattet en rentesats med en annen.

Fast rente

Med det opplegget som presenteres i denne meldingen, vil Lånekassen kunne tilby kundene et valg mellom fast og flytende rente fra 1. juli 1999. Normalordningen for alle Lånekassens kunder vil fortsatt være at de tilbakebetaler med flytende markedsrente. Kunder som ønsker å binde lånet til en fast rente, må derfor inngå en kontrakt med Lånekassen om dette.

I likhet med den flytende renten vil den faste renten bli fastsatt for ett kvartal av gangen. Observasjonsperioden vil være på én måned, og det vil normalt gå én måned fra utløpet av observasjonsperioden til virkningstidspunktet for fastrenten. Ved den første rentefastsettelsen 1. juli 1999, må man la det gå noe lengre tid mellom observasjonsperiode og virkningsdato for å kunne nå ut med nødvendig informasjon til Lånekassens kunder.

Bindingstiden foreslås satt til tre år. Grunnen til at departementet foreslår tre år og ikke fem år som i f eks Husbanken, er at både elev- og studentorganisasjonene og Lånekassen mener at en kortere periode er å foretrekke. Det har sin bakgrunn i at Lånekassens tilbakebetalere er relativt unge, og at fem års bindingstid virker lenge for denne gruppen.

Rentesatsen blir fastsatt som gjennomsnittlig rente over observasjonsperioden på statsobligasjoner med tre års gjenstående løpetid tillagt en margin på ett prosentpoeng til delvis dekning av administrasjonskostnader og tap.

Kundene vil kunne inngå kontrakt om fastrente hvert kvartal med virkningsdato 1. januar, 1. april, 1. juli og 1. oktober. Kunden kan inngå avtale om fastrente fra tilbudet blir sendt ut ca 3 uker før virkningsdato og til søknadsfristen utløper 10 dager etter virkningsdato. Som en illustrasjon med utgangspunkt i fastrenten pr 1. oktober 1999, vil syklusen se slik ut:

1.-31. august observeres renten på obligasjonslån med tre års gjenstående løpetid.

1. september fastsettes fastrenten for neste kvartal, dvs fra 1. oktober.

Ca 15. september går det ut tilbud til Lånekassens kunder som har lån til markedsrente om å binde lånet fra 1. oktober til den renten som gjelder fra dette tidspunkt.

Senest 10. oktober må kunden inngå kontrakt. Fastrenten gjelder da tilbake fra 1. oktober. Hvis kunden ikke har bundet renten pr. 10. oktober, må han/hun vente til neste tilbud, som får virkningsdato pr 1. januar. Med en senere dato enn 10. oktober rekker ikke Lånekassen å få lagt inn den nye renten i betalingsvarslet for kommende termin.

Lånekassen må ha mer tid til å skrive ut kontrakter og informere kundene når det første tilbudet om å binde renten med virkningsdato 1. juli 1999 går ut. Observasjonperioden vil derfor ligge en måned tidligere enn normalt, og det samme gjelder fastsettelsesdatoen. Man vil altså observere hele april måned og fastsette renten pr 1. mai 1999. Kontraktene blir sendt ut i slutten av mai, og kundene kan binde seg til rentesatsen pr 1. mai innen 10. juli med 1. juli som virkningsdato.

I denne saken arbeider Lånekassen under stort press både tids- og kapasitetsmessig. De vesentlige elementene i en fastrenteordning er etter departementets mening på plass, samtidig som de sosiale ordningene er opprettholdt. Departementet ser likevel at fastrenteordningen i tiden framover kan utvikles ytterligere, f eks ved at kundene kan tilbys flere alternativer når det gjelder bindingstid. De begrensninger i valgmulighetene som på noen punkter ligger i forslaget er imidlertid uunngåelige, dersom fastrenteordningen skal kunne iverksettes fra 1. juli 1999.