2 Dagens situasjon

2.1 Opplæring innenfor kriminalomsorgen i dag

Det er i dag til enhver tid omtrent 3000 innsatte i landets 47 fengsler. Per 31.12.2004 hadde 2176 personer ventet to måneder eller mer på innkalling til straffegjennomføring. Fengslene varierer i størrelse fra 375 plasser i Oslo fengsel til ni i fengslet i Mosjøen. Om lag 18 prosent av de innsatte er utlendinger. De aller fleste innsatte er menn. Kvinneandelen i fengsel har vært relativt stabil de siste årene, og utgjorde i 2004 4,6 prosent av det samlede fangetallet. Det finnes tre fengsler utelukkende for kvinner, og ytterligere fire har faste plasser avsatt til kvinner. En del andre fengsler tar imot kvinner ved behov. Til enhver tid i 2004 var det i gjennomsnitt 135 kvinnelige innsatte i til sammen 14 fengsler.

Fylkesmannen i Hordaland har ansvar for at det blir utarbeidet en årlig nasjonal rapport om opplæringen innen kriminalomsorgen. Rapporten for 2003 1 viser at antallet elevplasser har økt de siste årene, fra 810 i 1996 til 943 i 2003. Det blir gitt opplæring ved 34 av 47 fengsler, og det er etablert oppfølgingsklasser ti steder i landet. Flere skoler har gjort gode erfaringer med nye tilbud i musikk, drama og formgivningsfag. Hovedtyngden av deltakerne er i alderen 23-40 år. Til sammen 4 127 elever deltok i opplæringen i 2003. I alt ble det i 2003 brukt 190 årsverk til opplæringsvirksomheten.

For å legge til rette for et strukturert og tilpasset utdanningsløp understreker rapporten behovet for å ta i bruk realkompetansevurdering i større grad enn tilfellet er i dag. Godt over halvparten av elevplassene i den videregående opplæringen er innenfor studieretningen for allmenne, økonomiske og administrative fag. Flere elever enn tidligere år tok hel eller del av eksamen, og nesten 1 300 gjennomførte en form for utdanning som ikke har ført frem til sluttkompetanse. I 2003 ble det inngått ti lærekontrakter, mens antall innsatte som tok teoriundervisning for å få fagbrev (praksiskandidater), økte fra 34 i 2002 til 55 i 2003. Det er i hovedsak deltakerne ved de store fengslene og i oppfølgingsklassene som tar eksamen.

Samlet var det 1 527 avbrudd i undervisningssituasjonen i 2003, litt flere enn året før. Nesten halvparten av avbruddene skjedde på grunn av løslatelse. De fengselsfaglige avbruddene, som overføring mellom avdelinger eller fengsler, disiplinære tiltak og annet, utgjorde i 2003 en firedel, det vil si omtrent det samme som året før.

Ved frigang kan innsatte delta i arbeid, utdanning og annet utenfor fengslet. Det er lite bruk av frigang til skole og arbeid. I hovedsak skjer det fra åpne fengsler. Et norsk fenomen er oppfølgingsklasser som finnes ti steder i landet. Disse ble opprettet for at de som var i gang med utdanning i fengsel da de ble løslatt, kunne fortsette videre med skolegang i disse klassene med en gang etter løslatelsen. I 2003 var det totalt 106 elever i oppfølgingsklassene.

Alle skolene melder om bruk av IKT integrert i fagene eller bruk av IKT som verktøy i opplæringen. Noen skoler har kommet i gang med «Datakortet». Samtidig sier de fleste skoler at de ikke har tilgang til bruk av Internett i opplæringen. Dette uroer skolene, og de opplever at de sakker akterut i forhold til det ordinære skoleverket, hvor bruk av IKT og Internett er en mer og mer integrert del av opplæringen og brukes ved prøver og eksamen.

En større andel av de kvinnelige innsatte deltar i opplæring. Godt over en tredel av de kvinnelige innsatte tar del i opplæring, mens tilsvarende for menn er under en tredel. Godt over en firedel av de utenlandske innsatte deltar i opplæringen.

Rapport om opplæring innenfor kriminalomsorgen 2003 viser at en del skoler melder om små og dårlige lokaler til opplæringsformål. Dette gir en svakere ressursutnyttelse enn den kunne ha vært.

2.2 Rett til opplæring

I Norge har alle ifølge opplæringsloven rett til grunnskoleopplæring. Personer med fullført grunnskole har etter § 3-1 rett til treårig videregående opplæring. I tillegg har voksne som er født før 1. januar 1978 og har fullført grunnskolen, men som ikke har fullført videregående opplæring, rett til videregående opplæring. De som trenger det, har rett til grunnskoleopplæring og til spesialundervisning. De som har rett til videregående opplæring, har også rett til vurdering av realkompetansen sin og til å få kompetansebevis. Personer som ikke har rett til videregående opplæring, kan etter særskilte vilkår få vurdert realkompetansen sin. Fylkeskommunen skal utstede kompetansebevis på grunnlag av realkompetansevurdering på videregående opplærings nivå. Opplæringslovens bestemmelser om voksnes rett til videregående opplæring gjør ikke unntak for spesielle grupper som for eksempel innsatte i fengsel. Retten gjelder alle som oppfyller lovens vilkår, uten noen øvre aldersgrense.

Norges folkerettslige forpliktelser vedrørende retten til utdanning er blant annet nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjonens første tilleggsprotokoll § 2. Der fastslås det at ingen skal nektes rett til utdanning. Retten til utdanning er ytterligere utdypet i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 13 og FNs barnekonvensjon art. 28. Europarådet har også gjennom rekommandasjonen «Opplæring i fengsel» 2gitt 17 anbefalinger for fengselsundervisningen, blant annet med perspektiv på mål for opplæringen i fengsel, opplæringen sin plass i fengselssystemet, metoder i voksenopplæringen, om yrkesopplæring, om kreative og kulturelle aktiviteter og forholdet mellom opplæring utenfor og i fengsel. I § 1 blir det sagt at: «Alle fanger skal ha tilgang til opplæring, som er forutsatt å bestå av klasseromsemner, yrkesopplæring, kreative og kulturelle aktiviteter, fysisk fostring og sport, sosial opplæring og muligheter for å bruke bibliotek.»

De Europeiske fengselsregler 3 anbefaler blant annet at alle fengsler skal ha et fullstendig utdanningsprogram som skal tilbys de innsatte, og man skal ha særlig oppmerksomhet på unge innsatte og innsatte fra andre land. Disse reglene er under revisjon, og nye regler ventes vedtatt i 2005.

Straffegjennomføringsloven 4pålegger kriminalomsorgen, i samarbeid med andre offentlige etater, å legge til rette for at innsatte og domfelte får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på. Retningslinjene til loven presiserer at domfelte og innsatte har, med de begrensninger som følger av frihetsberøvelsen, samme rett til tjenester og tilbud og de samme forpliktelsene og ansvar som befolkningen for øvrig. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at samarbeidende etater skal kunne yte sine lovbestemte tjenester til innsatte og domfelte og for at de skal få del i disse tjenestene.

Det blir understreket i retningslinjene til straffegjennomføringsloven at unge innsatte med mangelfull utdanning i særlig grad skal motiveres og stimuleres til deltakelse i opplæringstilbudene. Rett til utdanning på høgskole- og universitetsnivå forutsetter studiekompetanse. For domfelte med studiekompetanse vil aktivitetsplikten også kunne oppfylles ved deltakelse i høyere utdanning. Praktiske konsekvenser av straffegjennomføringen som frihetsberøvelse, manglende finansiering mv. gir begrensninger i innsattes mulighet til å delta i høyere utdanning. Flere fengsler har lokalt funnet løsninger på disse utfordringene.

2.3 Forholdet mellom opplæring og straff

Opplæringsloven

Opplæringsloven har som formål at elevene skal bli gagnlige og selvstendige mennesker. Det er også et formål at elevene utvikler «dugleik, forståing og ansvar i forhold til fag, yrke og samfunn».

Straffegjennomføringsloven

Et av kriminalomsorgens hovedmål er å bidra til å motvirke ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. Frihetsberøvelsen skal legges opp slik at den ikke virker mer negativt enn nødvendig, og den må kunne virke etter sine formål. Opplæring virker oppdragende, og gjort på en riktig måte kan god opplæring ha positiv effekt.

Straffegjennomføringsloven trekker opp de ytre rammene for straffegjennomføringen i kriminalomsorgen, blant annet plassering, overflyttinger til andre fengsler, permisjoner, kontrolltiltak, løslatelser og gjennomføring av samfunnsstraff. Straffegjennomføringsloven regulerer hvem som kan fatte beslutninger vedrørende innsatte, og inneholder også bestemmelser om innholdet i straffegjennomføringen. De rammene som straffegjennomføringsloven setter, har i praksis stor betydning for skolemyndighetenes arbeidsvilkår i kriminalomsorgen.

Samarbeid med andre offentlige instanser

I Norge bygger man på den såkalte forvaltningssamarbeidsmodellen, der offentlige instanser som har ansvar for ulike tjenester, går inn i fengslet for å yte dem. På denne måten sikrer man at innsatte får et mest mulig likt tjenestetilbud som befolkningen for øvrig. Samtidig sikrer man at tjenestene har god forankring i fagmiljøene utenfor kriminalomsorgen. Dette forvaltningssamarbeidet er lovfestet i straffegjennomføringsloven § 4, som pålegger kriminalomsorgen «gjennom samarbeid med andre offentlige etater legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på». Samarbeidet skal bidra til en samordnet innsats for å dekke domfelte og innsattes behov og fremme deres tilpasning i samfunnet. Samtidig vil gjennomføringen av straffen gi praktiske rammer for hvordan rettighetene vil kunne gjennomføres.

Det vil kunne oppstå begrensninger av andre årsaker. Et eksempel er behov for å kunne flytte innsatte for å få til en best mulig utnytting av ressursene. Innenfor disse begrensningene skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette for å gi opplæringsmyndighetene best mulige arbeidsbetingelser.

Normaliseringsprinsippet

Normaliseringsprinsippet danner utgangspunktet for behandling av innsatte i fengsel og domfelte til samfunnsstraff. Dette innebærer for det første at tilværelsen under straffegjennomføringen skal gjøres så normal som mulig under sikkerhetsmessig forsvarlige rammer. Et annet element av normaliseringsprinsippet er at domfelte og innsatte i utgangspunktet har de samme rettigheter og de samme forpliktelser som befolkningen for øvrig når de gjennomfører straff. I noen tilfeller vil hensynet til gjennomføring av straffen kunne tilsi at opplæring ikke kan skje på den måten som den innsatte ønsker, eller være avhengig av hvilke tilbud skolen kan gi.

Sikkerhet under straffegjennomføringen

Straffegjennomføringsloven § 3 slår fast at gjennomføringen av reaksjonen skal være sikkerhetsmessig forsvarlig. Ved eventuell motstrid mellom opplæringsloven og straffegjennomføringsloven må dette søkes løst gjennom forvaltningssamarbeid i enkelttilfeller, men i ytterste konsekvens må straffegjennomføringsloven gå foran rettigheter i opplæringsloven. Straffegjennomføringsloven bygger på et differensieringsprinsipp. Det vil si at domfelte utholder fengselsstraff i fengsler med ulikt sikkerhetsnivå. Loven anviser fire sikkerhetsnivå: avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå (høyrisikoavdeling), fengsel/avdeling med høyt sikkerhetsnivå, fengsel/avdeling med lavere sikkerhetsnivå og overgangsbolig. De fleste innsatte utholder fengselsstraffen i fengsel med høyt og lavere sikkerhetsnivå. Pr. 1.1.2004 var det 2052 innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå og 1022 innsatte i fengsel med lavere sikkerhetsnivå.

Et eksempel hvor det kan oppstå problemer mellom opplæring og sikkerhet, er situasjoner hvor innsatte blir overflyttet til fengsel/avdeling med høyere sikkerhetsnivå på bakgrunn av sikkerhetsmessige vurderinger. En slik overflytting kan medføre at innsatte blir tatt ut av en påbegynt utdanning. I en slik situasjon oppstår det en konflikt mellom hensynet til opplæring og hensynet til samfunnets sikkerhet. God kommunikasjon mellom fengsel og skole kan imidlertid gjøre denne konflikten mindre følbar ved at skolen får tid til å forberede overføringen. For eksempel kan utdanningen gjenopptas i det fengsel som innsatte overføres til, og slik sikre kontinuitet i opplegg som er igangsatt.

Sikkerheten i fengslene innebærer ikke at lærerne i fengslene skal utføre kontroll av de innsatte på fengslets vegne. Kontroll som en lærer normalt utfører i en skoleklasse, er skolens ansvar. Sikkerheten i fengslet innebærer imidlertid at alle som arbeider der, må følge fengslets interne sikkerhetsinstrukser, som låsing av dører og å melde fra om uakseptabel oppførsel og andre ekstraordinære hendelser. Sikkerhetsreglene skal også ivareta sikkerheten til lærerne og andre elever. Fengslene har derfor et ansvar for å orientere skolen og lærerne om sikkerhetsbestemmelser og inkludere skolen i sikkerhetsprogrammer og tiltak.

Ulike interesseavveininger

Kriminalomsorgens tilsatte står overfor mange vanskelige avveininger når de skal foreta sikkerhetsvurderinger relatert til enkeltpersoner som er under straffegjennomføring. Å bli vurdert som en «sikkerhetsrisiko» kan ha store konsekvenser for den enkelte innsatte i form av overføring til strengere gjennomføringsregimer, innsettelse i fengselsavdelinger med høy sikkerhet, nektelse av permisjoner mv.

Representanter for opplæringsmyndighetene vil på sin side kunne oppleve det som problematisk å skulle gjennomføre opplæringstiltak under de rammebetingelser et fengselsregime representerer. Dette stiller store krav til de tilsatte i begge etater til å kunne se dilemmaer, og til å kunne håndtere motstridende interesser.

Isolert sett vil dette virke som en begrensning av tilbud til den enkelte lovbryter og kunne oppleves negativt. I et større perspektiv vil en god straffegjennomføring ivareta den innsattes interesser fordi nye lovbrudd har negative konsekvenser for den enkelte. Det å ha en god balanse mellom hensynet til sikkerhet og hensynet til domfeltes individuelle behov handler derfor ikke bare om samfunnsvern, men til syvende og sist også om den innsattes fremtid.

2.4 Evaluering av fengselsundervisningen

Under behandling av forslag til statsbudsjett for 1998 ba Stortinget Regjeringen om å gjennomføre en evaluering av fengselsundervisningen, Innst. S. nr. 12 (1997-1998). De syv rapportene som har kommet ut i serien «Evaluering av fengselsundervisningen», tar for seg tre nivåer: systemnivået, det pedagogiske opplegget og individnivået. Hensikten med evalueringen var å vurdere fengselsundervisningens rolle og foreslå tiltak som kunne styrke dette området av kriminalomsorgen. Undersøkelsene var kvalitative. Arbeidet begynte i 2000 og ble avsluttet i 2003 med innsamling av data i 2000- 2002. I det følgende gjengis noen av forskernes vurderinger og konklusjoner fra de ulike rapportene.

2.4.1 Systemnivået

Skolens plass i fengslet og utbyggingen av skoletilbudet etter 1969 har vært forankret i rettighetsprinsippet. Som en sivil tjeneste skal skolen tilføre den innsatte kunnskaper og ferdigheter i tråd med skolens læreplan. Evalueringen av fengselsundervisningen viser til at skolen i styringsdokumentene for kriminalomsorgen også tildeles en rehabiliterende funksjon. 5

Rognaldsen trekker i sin evalueringsrapport frem tilbakefallstall og stiller spørsmål ved kriminalomsorgens rehabiliterende effekt. 51 prosent av dem som ble dømt for lovbrudd i 1987, pådro seg ny straffereaksjon i løpet av en periode på fem år 6.

I sin rapport om kriminalomsorgens totale opplæringsvirksomhet hevder Rognaldsen at manglende kunnskap om hvilke virkemidler som virker rehabiliterende, antakelig er en av årsakene til at kriminalomsorgen ikke har utarbeidet klarere kriterier for et godt læringsresultat.

Det er grunn til å anta at det er en sammenheng mellom elevklientell, trekk ved fengslets disiplinerende regime og presset på skolen som «terapeutisk» instans. (Rapport nr. 5 s. 78 Ravneberg, 2003).

Evalueringen av fengselsundervisningen peker på at mange lærere er usikre på hva sentrale myndigheter forventer av skolen i fengslet. Ofte er lærere i fengslet sterkt orientert mot det tradisjonelle skoleverket og ser de samme målsetningene for fengselsundervisningen som for opplæringen i grunnskole og videregående skole utenfor fengslet. I tillegg viser flere lærere til at skolen i fengslet kan gi elevene en mulighet de kan gripe hvis de kan og vil. Rapporten fremhever at rehabilitering i tradisjonell forstand ikke er lærernes mest sentrale målsetning. Lærerrespondenter påpekte at dette var å ha en for ambisiøs forventning på deres vegne. Skolen kan, ifølge rapporten, i beste fall bidra til at elevene kommer inn i en ny sosial sammenheng, som erstatter det miljøet man tidligere har hørt hjemme i. Livsmestring, bergingsstrategier, forbedret selvbilde og styrking av basisferdigheter fremheves som mer realistiske målsetninger 7.

I undersøkelser av elevenes oppfatning av virksomhetene i fengslet fremgår det at noen tiltak, som programvirksomhet og skole, kan virke dannende og gjensidig styrkende til beste for den innsatte.

I Ravnebergs rapport «Undervisning og opplæring i det moderne fengslet» presenteres fire typer selvforvaltningsstrategier, som viser hvordan de innsattes motivasjon for deltakelse i fengselsundervisningen varierer. Hennes rapport bygger på studier i to fengsler. Begrepet selvforvaltning defineres som danningsprosesser hos den enkelte, som på eget initiativ og med hjelp fra andre gjør noe for å realisere seg selv og forandre livet. Noen av deltakerne vektla det å komme seg fortest mulig ut i jobb («familieforsørgeren»), andre la vekt på at skolegang var den mest meningsfylte aktiviteten de kunne fylle tiden i fengsel med («de selvbevisste»). Atter andre begrunnet skolegangen med at det var greit å ha noe å falle tilbake på dersom de fikk behov for det senere i livet («de håpefulle»). «De søkende» sa de gikk på skole for å slå i hjel tiden og for å skjerpe «de små grå» 8.

For lærerne var det en utfordring at deltakerne hadde ulik motivasjon for skolearbeidet. De ønsket flere motiverte elever i hver gruppe. I lærernes omgang med deltakerne prioriterte de elevene som ønsket å ta eksamen 9.

Flere lærere påpekte at mange av de innsatte som valgte arbeid fremfor skole, var de som trengte skole aller mest. Skolene i undersøkelsen gjorde lite eller ingenting for å rekruttere disse 10.

2.4.2 Det pedagogiske opplegget - skolen i fengslet

Elever ved skolen i fengslet fremhever det som et gode at de er få i klasserommet, og at de ofte får individuell opplæring 11. Både lærernes og elevenes trivsel er generelt høy.

Evalueringen av fengselsundervisningen viser at skolens tilpasning til kontroll- og sikkerhetshensyn i fengslet utfordrer lærernes virke og skolens tilbud i fengslet på forskjellige måter. Ifølge lærerne i flere av undersøkelsene var kontrolloppgavene tidvis til hinder for opplæringen.

Det pekes på at opplæringstilbudene er begrenset og styres av tradisjon, rammevilkår og lærernes kompetanse 12. Tilbudene er relativt stabile og uavhengig av innsattes ønsker og behov for opplæring. En viktig rammefaktor for opplæringen er de innsattes domslengde. Et annet moment er at det i for liten grad er samarbeid mellom arbeidsdriften og skolen i fengslet. Med en relativt liten og fast lærerstab blir også lærernes kompetanse en viktig forutsetning for hvilke tilbud som gis.

Skolen - en importert tjeneste

Med importmodellen legges alle funksjoner som ikke har med det fengselsmessige å gjøre, til instanser utenfor fengslet. Ravneberg fant i sin undersøkelse av fengselsundervisningen i Oslo og Bergen fengsel at importmodellens utforming i fengslet på forskjellige måter påvirket skolen, lærernes undervisningssituasjon og elevenes kapasitet for selvforvaltning 13.

Den fysiske utformingen av skolen i fengslet påvirker skolen og tilbudet som gis. I Bergen fengsel er skolen tilpasset avdelingsstrukturen, som igjen er bygget opp med tanke på progresjonssoning. I progresjonssoning fokuseres det på systematisk kvalifisering og muligheter for gradvis utslusing mot åpnere og mer krevende regimer. Forskerne peker på at skolen er organisert på fengslets premisser og mister preg av å være en sivil tjeneste. Den er direkte innlemmet i progresjonssoningssystemet der undervisingstilbudet tilpasses fengslets avdelingsstruktur og fengslets disiplinering og differensiering av fanger.

I Bergen fengsel låser systemet i noen grad skoletilbudet fast. Skolen mister ofte elever midt i skoleåret på grunn av progresjon eller fordi elevene blir sendt tilbake til en avdeling på et lavere nivå i systemet på grunn av refs. Ravneberg påpeker at systemet i Bergen fengsel er blitt noe mer fleksibelt de siste årene, og at enkelte innsatte nå kan følge opplæring på tvers av avdelingene.

Sirkulering av lærere og god kontakt med hovedskolen er prinsipielt ønskelig for lærere ved skolen i fengslet, men i praksis vanskelig å få til. Skolene i Ravnebergs undersøkelse oppga å ha lite kontakt med hovedskolen 14. Dette samsvarer med funn i andre deler av evalueringen. I sin rapport påviser Viljugrein at det er en større fare for at skolen isoleres bak murene og at kontakten med utdanningsinstitusjonene utenfor fengslet blir for svak når lærerne ikke sirkulerer til og fra skolen ute. 15

Rekruttering av elever

Å oppsøke og ha direkte kontakt med nye innsatte er viktig. Innsatte med korte dommer ser sjelden skolen i fengslet som et aktuelt tilbud.

Evalueringen av fengselsundervisningen viser at det ikke finnes en enhetlig måte å informere om skoletilbudet i fengslet på. Flere fengsler gir informasjon om skolens tilbud i informasjonsmappen de innsatte får ved ankomst. Kontakt til skolen kan da skje gjennom utfylling av søknadslapper. Enkelte steder gis det informasjon om skolen i den første samtalen med kontaktbetjent. På Ullersmo arrangeres et inntaksprogram, der det informeres om skole og verksted.

Kapasitetsutnyttelsen i hver skole er relativt høy, og i perioder er det venteliste for opptak til skolen ved flere fengsler. Dersom skolen må prioriteres mellom deltakere, velges de yngste med minst skolegang eller de som er i et undervisningsopplegg ute eller i et annet fengsel når de kommer til fengslet. 16

Avdeling B ved Oslo fengsel er et lukket varetektsfengsel med 8 underavdelinger. Her sitter fanger som venter på dom. De har begrenset fellesskap med andre, noen ganger over lang tid, og med et begrenset skole- og arbeidstilbud. Ravneberg fant at det kunne gå lang tid før de innsatte her kommer i gang med fremtidsplanlegging, arbeid eller skole 17.

Overflytting

I en del tilfeller skjer det overføringer av innsatte fra et fengsel til et annet. Det kan være overføringer på grunn av plassproblemer, etter sikkerhetsmessige vurderinger eller overføringer etter innsattes eget ønske. For kvinnelige innsattes del kan dette medføre flytting over store avstander fordi det finnes færre fengselsplasser for kvinner. Når slike overføringer skjer, tilsier regelverket at det bør tas hensyn til planlagte eller igangsatte tiltak, for eksempel opplæring eller påbegynt arbeid med å tilrettelegge forholdene etter løslatelse.

Programvirksomheten, fremtidsplaner og arbeidsdrift

Ingen av de innsatte i Sandviks undersøkelse 18 opplevde at deltakelse i program sto i veien for skolen. Det gjorde imidlertid lærerne, som oppfattet programmene som et konkurrerende tilbud. Lærerne reagerte på at flere av programtilbudene foregikk i skoletiden, og fortalte at de hadde liten eller ingen kjennskap til programmene.

Fremtidsplanene fremheves som potensielt sett gode verktøy i samarbeidet rundt den enkelte innsatte. Flere innsatte påpeker imidlertid at fremtidsplanen sjelden blir tatt hensyn til i ulike avgjørelser rundt den innsatte, og at det kun er den innsatte, ikke fengslet, som har en forpliktende rolle i forhold til planen. Skolen kommer først inn i prosessen når de blir spurt. Flere lærere innrømmet at arbeidet med fremtidsplanen ble for tilfeldig 19.

Samarbeidet mellom skole og arbeidsdrift varierte fengslene imellom. Selv om deler av arbeidsdriften ved fengslene er godkjent som lærebedrifter, er arbeidsdriften i fengslene ikke tilstrekkelig utnyttet i opplæringssammenheng 20. Et tettere samarbeid mellom skole og fengsel kan bidra til at flere innsatte kan følge en yrkesfaglig teoriopplæring i skolen, og benytte fengslet som lærebedrift for den praktiske delen av utdannelsen 21.

Oppfølging etter løslatelse

Kriminalomsorgen plikter ifølge straffegjennomføringslovens § 41 å gi bistand til innsatte med å forberede løslatelsen. Forpliktelser som fremheves i lovteksten, er å tilrettelegge for innsattes mulighet til selv å kunne ordne med bolig, arbeid eller andre tiltak som kan fremme en lovlydig oppførsel. De innsatte i Pettersen, Skaalvik og Finbaks undersøkelse påpeker at oppfølgingen av de innsatte etter løslatelse er for dårlig, og at dette ofte går ut over deltakelsen i opplæringstilbud etter endt straff.

Det er fengslet ved kontaktbetjenten, evt. sosialkonsulenten, som har ansvaret for å bidra til å etablere nettverk med tanke på oppfølging av den enkelte innsatte etter løslatelse. Skolerelatert oppfølgingsarbeid er lærernes oppgave. Lærerne påpeker at det er viktig med klare regler for hvem som har ansvaret for ulike oppgaver i forhold til løslatelse, og at det bør utarbeides rutiner og klare retningslinjer for hvordan oppfølgingsarbeidet skal organiseres 22.

Innsatte i Pettersen, Skaalvik og Finbaks undersøkelse melder om tidkrevende oppsøking av de forskjellige instansene, og det gis eksempler på at dette går ut over skolearbeidet.

2.4.3 Individnivået

I 2003 tok 29,3 prosent av de mannlige innsatte og 36,2 prosent av kvinnene del i opplæringen. For kvinnenes del ser vi en økning i antall kvinner som deltar i opplæringstilbud fra midten av 90-tallet, mens andelen menn har holdt seg jevnt på samme nivå. Andelen innsatte som deltar i grunnskoleopplæring, er blitt betraktelig lavere de siste årene, mens antall elevplasser innen videregående opplæring har økt jevnt. Ifølge evalueringen mener lærerne at skolens tilbud er fastsatt ut fra hva de regner med er deltakernes behov, og at det avgjørende er trekk ved fangebefolkningen ved de forskjellige fengslene 23.

Det er stort sett elevene i de store fengslene og oppfølgingsklassene som tar eksamen. Særlig i studieretning for allmenne fag må elevene forholde seg til at eksamen må tas samtidig med skolen ute. I andre fag kan eksamen tas når det passer den enkelte, for eksempel i noen yrkesfag og i grunnskolefag 24.

Forskerne peker på at fengselshverdagen oppleves av de innsatte som grå, rutinepreget og med mye venting. Dagen er strengt strukturert, men med lite innhold og utfordringer. Tiden oppleves som bortkastet, og det blir et mål i seg selv å få tiden til å gå. Skolen i fengslet fremstår som en kontrast til fengslet og kan bli alternativet, situasjonsforandringen og utfordringen. Elevene opplever skolen i fengslet som positiv. Dette kan føre til at opplæringen kan nå innsatte som har mangelfull utdanning og i liten grad velger opplæring utenfor fengslet 25.

Ifølge Skaalvik, Finbak og Pettersen opplevde de fleste elevene å ha utbytte av skolegangen i fengslet. Elevenes utsagn kan klassifiseres i fem former for utbytte: tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter, formell kompetanse, lettere gjennomføring av straffen, emosjonell gevinst og styrket selvoppfatning.

Innsatte med minoritetsspråklig eller utenlandsk bakgrunn

Norskopplæringen legger premisser for hvilke utdanningstilbud minoritetsspråklige innsatte kan velge ved skolen i fengslene. Evalueringen viser til at lærere mener at en del minoritetsspråklige fanger har «overflatespråk», og at norskundervisningen og annen opplæring i fag bør tilrettelegges for ulike nivåer, tilpasset de ulike individenes behov. For minoritetsspråklige innsatte som skal ut av landet etter løslatelse, er motivasjonen større til opplæring i et annet fremmedspråk, fortrinnsvis engelsk. Språkopplæring til fanger som oppholder seg i fengslet med brev og besøksforbud, bør styrkes for å hindre at fangene totalisoleres. Engelsk er ofte bindeledd mellom innsatte med utenlandsk bakgrunn. Viljugrein påpeker at det vil være mer relevant å bruke engelsk som kommunikasjonsspråk mellom lærer og elev 26.

Kvinnelige innsatte

I St.meld. nr. 27 (1997-98) «Om kriminalomsorgen», skriver Justisdepartementet at alle domfelte skal ha samme muligheter og rammer under straffegjennomføringen, avhengig av sikkerhetsnivå. Videre vises det til at en analyse av fengselsstruktur ikke fullt ut ga kvinnelige innsatte et likeverdig tilbud. Hovedårsaken til dette er at det er langt færre kvinnelige innsatte enn mannlige innsatte i norske fengsler. Kriminalstatistikken for 2000 viser at rundt 90 prosent av kvinnene som ble idømt ubetinget fengsel, fikk dommer på under ett år.

Tidligere undersøkelser viser at kvinner i fengsel ofte har en vanskelig sosial bakgrunn, at de har lite utdannelse ut over grunnskolen og lite erfaring fra arbeidslivet, i så fall oftest fra lavtlønnsyrker. Noen har livnært seg gjennom prostitusjon. Mange av kvinnene har relativt langvarige perioder med stoff- og/eller alkoholmisbruk, og tilknytning til rus- og lovbruddsmiljø.

Kvinnene velger skolen i fengslet av ulike grunner. Begrunnelse og motivasjon har sammenheng med flere faktorer som alder, tidligere utdannelse og yrkeserfaring. Innsatte med utdannelse, som er i arbeid eller er eldre, er mindre tilbøyelige til å velge skole. Dommens varighet er også av betydning.

Det tradisjonelle, kompetansegivende skoletilbudet i fengslet fremstod som «usynlig» og vanskelig tilgjengelig for mange av de kvinnelige innsatte i de fire fengslene i Sandviks undersøkelse. I enkelte fengsler var selvstudium utbredt, en krevende form for mange i denne situasjonen. Det var få muligheter for kvinner i fengsel til å ta yrkesfaglig utdanning. Mekanisk verksted var lite tilgjengelig for kvinner. Ved et av fengslene i Sandviks undersøkelse hadde kvinner ikke adgang 27.

2.5 Kartlegging av innsattes utdanningsbakgrunn og utdanningsønsker

Departementet fikk i 2004 utarbeidet rapporten «Innsette i norske fengsel: Utdanning og utdanningsønske» 28. Rapporten bygger på en undersøkelse blant alle innsatte over 18 år. 1937 innsatte svarte på spørreskjemaet, noe som gir en svarprosent på 70. Formålet med rapporten er tredelt: Kartlegging av innsattes utdanningsbakgrunn, kartlegging av innsattes utdanningsønsker og kartlegging av lese- og skrivevansker og regne- eller matematikkvansker. Rapporten drøfter også hvilke internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg.

Skole- og utdanningsbakgrunn

Selv om utdanningsnivået er blitt høyere de siste årene, er det fremdeles stor forskjell mellom innsatte og befolkningen ellers. I underkant av åtte prosent har ikke fullført grunnskole, mens hver fjerde innsatt som har vokst opp utenfor Europa, ikke har fullført slik utdanning. Halvparten av de innsatte har ikke fullført noe nivå av videregående opplæring.

Det er en klar forskjell på utdanningsnivået hos innsatte og befolkningen for øvrig, og det er særlig påfallende at det er de yngste innsatte som har det laveste utdanningsnivået. Muligheten for ungdom til å ta utdanning har aldri vært bedre, men likevel er det en stor andel som ikke har fullført grunnskole eller videregående opplæring. Hele 65 prosent av de innsatte under 25 år har ikke gjennomført noe nivå av videregående opplæring. Motsatt kan en muligens antyde at manglende skolegang øker sjansene for å begå kriminelle handlinger og havne i fengsel.

Undersøkelsen viser ingen store forskjeller i utdanningsbakgrunn mellom kvinner og menn i fengsel. Kvinner har imidlertid i noe høyere grad tatt enkeltfag eller grad på universitet og høyskole. Innsatte som har vokst opp i resten av Norden og resten av Europa, har noe høyere utdanning enn norske innsatte. Blant innsatte som har vokst opp utenfor Europa, er det store forskjeller i utdanningsbakgrunn. Selv om en av fire mangler grunnutdanning, er det nesten en av fem som har tatt enkeltfag eller grad i høyere utdanning.

Innsattes utdanningsnivå tilsvarer det befolkningen hadde i 1980. Hvis en i tillegg tar hensyn til at innsatte har lavere gjennomsnittsalder enn befolkningen totalt, blir gapet enda større.

Behov - hva ønsker innsatte?

Et utvalg innsatte ble i 1977 og 1991 spurt om de ønsket opplæring mens de satt i fengsel. I 1977 svarte 79 prosent ja og i 1991 svarte 85 prosent det samme. En utvalgsundersøkelse i 2002 fant at langt færre - 51 prosent - ønsket å ta utdanning mens de var i fengsel. Kartleggingsundersøkelsen fra 2004 slår fast at nær to tredeler av de innsatte hadde minst ett utdanningsønske. Om lag halvparten har yrkesfaglige utdanningsønsker. Forskjellen i resultater kan trolig forklares med forskjell i undersøkelsesmetodikk. Tross disse forskjellene er det likevel et betydelig flertall som ønsker å ta utdanning. Dette gjelder både kvinner og menn og norske og utenlandske innsatte.

Lærevansker

Flere undersøkelser dokumenterer en klar sammenheng mellom lærevansker og kriminalitet. Generelt kan det sies at dette avspeiler en bakgrunn preget av mangelfull sosial og skolefaglig stimulering, og at det derfor tilsier at det må settes inn ekstra ressurser for å komme disse problemene til livs. Minoritetsspråklige er en spesielt utsatt gruppe i denne sammenheng.

Nesten hver tredje innsatt rapporterer selv at de har litt eller mye lese- og skrivevansker. For den yngste aldersgruppen er tallene enda høyere. For innsatte som er vokst opp utenfor Europa, har nesten halvparten slike problemer. Antallet som har regne- eller matematikkvansker, er høyere.

Innsatte utgjør ikke en ensartet gruppe. Det er derfor behov for ulike typer opplæring. Noen trenger og ønsker hjelp til grunnleggende opplæring, mens andre trenger og ønsker hjelp til å komme i gang med opplæringsaktivitet som straffegjennomføringen har avbrutt. Rapporten viser at det er spesielt viktig å intensivere oppmerksomheten på lærevansker.

Skole og utdanning er et tilbud som kan gi innsatte et grunnlag for å klare seg i samfunns- og arbeidsliv. Det er derfor viktig at innsatte benytter retten til utdanning under straffegjennomføringen, og at det blir lagt til rette for utdanning og arbeid etter straffegjennomføring. Kartleggingsrapporten peker på at det bør legges bedre til rette for å dekke ønsket om kortere og lengre yrkesfaglig opplæring. Mer enn en av ti innsatte har i dag tatt enkeltfag eller grad på universitet eller høyskole, og mer enn hver fjerde innsatte med slik utdanning ønsker å fortsette med høyere utdanning.

2.6 Modeller i fengselsundervisningen

Professor i kriminologi Nils Christie beskriver ulike modeller som fengselsundervisningen kan organiseres etter: selvforsyningsmodellen, importmodellen og eksportmodellen. Senere har også kontraktsmodellen kommet til 29. I Norge har diskusjonen konsentrert seg om import- og selvforsyningsmodellen. I dag er importmodellen enerådende i norske fengsler.

Eksportmodellen - ansettelse gjennom utdanningsmyndighetene

Denne modellen forutsetter at den innsatte får anledning til å delta i opplæring i det ordinære utdanningssystemet utenfor fengslet. De ordinære utdanningsmyndighetene har ansvar for innhold, organisering og økonomi. Skolelovene gjelder for alle, det er ikke noe unntak for innsatte i fengsler. Det er samme tilgang til opplæringstilbud som for landets øvrige borgere. Lærerne er de vanlige lærerne i lokalsamfunnet, og innsatte som deltar i opplæringen, gjør dette utenfor fengslet. Opplæringsmiljøet er det samme som for andre samfunnsborgere.

Selvforsyningsmodellen - ansettelse gjennom kriminalomsorgen

Opplæringen er regulert både av kriminalomsorgens lover og av skolelovene. Kriminalomsorgen har det totale ansvaret, også det økonomiske, for opplæringen. I denne modellen er lærerne ansatt av kriminalomsorgen for å arbeide med opplæring i fengslet. Så langt mulig skal det være samme tilgang til opplæringstilbud som ute i samfunnet. Det må utarbeides sentrale retningslinjer for fengselsundervisningen. For å opprettholde et likeverdig opplæringstilbud er det nødvendig med samarbeid mellom kriminalomsorgen og utdanningsmyndighetene.

Importmodellen - ansettelse gjennom utdanningsmyndighetene

Utdanningsmyndighetene ute i samfunnet har ansvar og økonomi for fengselsundervisningen. Lærerne er ansatt ved en nærliggende skole som har det pedagogiske og faglige ansvaret for opplæringen, mens opplæringen foregår i fengslet. Skolelovene gjør ingen forskjell på opplæring i fengsel og i samfunnet. Opplæring i fengsel er likeverdig med tilsvarende opplæring i samfunnet for øvrig. I prinsippet er det samme tilbud av kurs som ute i samfunnet. Lærerkompetansen er den samme i fengsel som ute i samfunnet.

Kontraktsmodellen - ansettelse gjennom utdanningsmyndighetene ved kontrakt med kriminalomsorgen

Det er samme tilgang til opplæringstilbudene som ute i samfunnet. Opplæringen er styrt av kriminalomsorgens lov- og regelverk. Ansvar og økonomi er kriminalomsorgens ansvar, og opplæring «kjøpes» av kriminalomsorgen fra ulike kompetansemiljøer. Det blir viktig med godt samarbeid mellom fengslet/kriminalomsorgen og utdanningsmyndighetene for å opprettholde likeverdighet med øvrig utdanning.

Blandingsmodellen - ansettelse både gjennom kriminalomsorgen og gjennom utdanningsmyndighetene

Det er ingen forskjell i skolelovene på fengselsundervisning og annen opplæring. Modellen krever sentrale retningslinjer for fengselsundervisningen både i skolesystemet og i kriminalomsorgen. Modellen krever en klar arbeids- og ansvarsfordeling. Ansvar og økonomi ligger på to parallelle organisasjoner.

2.7 Situasjonen i andre nordiske land

2.7.1 Danmark

I Danmark er retten til opplæring for domfelte klar og entydig. De har den samme rett til opplæring som samfunnets øvrige samfunnsborgere. I Lov om allmenn voksenuddannelse blir det sagt at alle voksne har rett til utdannelse, og dette gir seg utslag i at institusjonene i kriminalomsorgen i Danmark etter søknad har rett til å gjennomføre opplæring i tråd med denne loven. Denne retten blir fulgt opp i Straffuldbyrdelsesloven, som sier at innsatte skal ha rett og plikt til arbeid, undervisning eller annen godkjent aktivitet.

Hovedparten av opplæringen i fengslene gis av heltidsansatte lærere tilsatt av Justismininisteriet. Opplæringen er altså organisert som en selvforsyningsmodell. Over halvparten av undervisningen i arresthusene gis av fengselslærere og den resterende del av lokalt ansatte timelærere.

Utgangspunkt for straffegjennomføring er at det skjer i åpne fengsler. For å imøtekomme den domfeltes behov for ulike servicetiltak som for eksempel tannlege, narkobehandling og utdanning, skal dette foregå i lokalsamfunnet. Normaliseringsprinsippet blir gjennomført ved en utstrakt bruk av frigang fra åpne fengsler. Det er om lag 1200 innsatte i åpne fengsler hvorav 100 er på frigang daglig. Normaliserings- og åpenhetsprinsippet er knesatt i det danske Prinsipprogrammet. Fra åpne fengsler er det vanlig praksis at innsatte i undervisningen har full tilgang til nettbasert undervisning (Internett og bruk av e-post).

2.7.2 Finland

I Finland er grunnleggende undervisning (grunnskole) lovregulert, og ifølge grunnloven har alle rett til den. Myndighetene skal uansett økonomisk situasjon og ut ifra den enkeltes behov, sikre alle like muligheter til utdanning ut over den grunnleggende undervisningen. Målet for utdanningspolitikken er at alle, inklusive de innsatte, etter behov skal gis mulighet til å få utdanning utover den grunnleggende undervisningen.

Utdanningsdepartementet fastsetter hvilke skoler som skal tilby gymnasundervisning og hvem som skal ta ansvar for yrkesopplæringen. Loven gir mulighet for å legge til rette for praksis i fengslene. Verkstedene er godkjent som lærebedrifter.

I Finland er tilsettingsformen tredelt, det vil si en blandingsmodell. Opplæring blir i hovedsak gitt av lærere tilsatt ved de lokale utdanningsinstitusjonene, ved tre fengsler er lærere tilsatt av Justisministeriet og lærere kan også tilsettes gjennom kontraktering, en ordning som er lite benyttet.

Det er forholdsvis lite bruk av frigang, og det har blitt mindre bruk av frigang de senere årene. For langtidsinnsatte som skal løslates, skal det, i samarbeid med sosialsektoren og andre aktuelle samarbeidsparter, utarbeides en løslatelsesplan. Dersom den domfelte skal ha tilsyn etter løslatelse, skal også friomsorgen være med i planleggingen. Hvis den domfelte har hatt opplæring i fengslet, skal læreren og studieveilederen forsøke å motivere den domfelte til å fortsette med studiene etter løslatelsen. Yrkesopplæringen er modulstrukturert slik at det er lett å fortsette med studiene.

2.7.3 Sverige

Sverige har hatt en utvikling som er noe forskjellig fra de andre nordiske landene. Frem til begynnelsen av 1990-årene var fengselsundervisningen en integrert del av samfunnets satsing på voksenopplæring for lavt utdannede, eller for personer som hadde fått minst av samfunnets utdanningsressurser. Den innsatte hadde da samme rett til grunnleggende opplæring som samfunnets øvrige borgere. På dette tidspunktet ble ressursene til fengselsundervisningen overført fra Utdanningsdepartementet til Justisdepartementet. Retten til opplæring etter skolelovgivningen ble dermed borte for denne gruppen.

Fengselsundervisningen er regulert gjennom «Lagen om kriminalvård i anstalt». Denne loven gir ingen rett til opplæring, men den gir mulighet til å få opplæring. Opplæringen blir gitt av ulike voksenopplæringsinstitusjoner etter kontraktsmodellen. I 2001 var det 21 ulike kontraktører. De får en kontrakt som gjelder for ett år, men med rett til fornyelse for ett eller to år til.

I dag blir det i Sverige gjennomført et prosjekt ved 14 fengsler med egne lærere tilsatt av kriminalomsorgen, men under pedagogisk veiledning av CFL (Nasjonalt sentrum för fleksibelt lärande). Fra 2005 blir dette videreført til å gjelde for hele landet. Dette blir gjort for å øke kvaliteten på opplæringen, samtidig som en da i større grad får en skole i fengslet som i større grad kan sammenlignes med skolen i det ordinære samfunn.

Det har vært relativt lite bruk av frigang. Når det gjelder nettbasert undervisning, er kriminalvården i gang med et prosjekt ved seks fengsler som skal vurdere sikkerhetsproblematikken og prøve ut tekniske og pedagogiske opplegg.