3 Regelverket for eksportkontroll

Utenriksdepartementet har ansvaret for kontrollen med eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell 1, flerbruksvarer 2, teknologi og tjenester. Kontrollen utøves på grunnlag av eksportkontroll-loven, forskrifter, retningslinjer og kontroll-lister.

Lovgrunnlaget

Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. er grunnlaget for eksportkontrollen. Alle varer og tjenester og all teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militære formål, eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, må ikke utføres uten tillatelse fra Utenriksdepartementet. Liste I og liste II beskriver produkter og teknologi som krever slik tillatelse (liste I omfatter forsvarsmateriell, og liste II flerbruksvarer). Loven setter også forbud mot at personer som har bopel eller oppholdssted i Norge, og norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger kan drive handel med, formidle eller på annen måte bistå ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet uten særskilt tillatelse.

Som det fremgår ovenfor gir loven bare hjemmel for å regulere utførsel som kan «tjene til å utvikle et lands militære evne». Terroranslagene 11. september førte imidlertid til et endret politisk bilde, og Utenriksdepartementet tar derfor inneværende år sikte på å hjemle kontroll med utførsel av varer, teknolgi og tjenester som kan benyttes i terrorvirksomhet i loven. En slik endring vil sikre at departementet gis rettslig grunnlag for å avslå søknader om utførsel av varer og teknologi som kan tjene uønskede aktiviteter utført av ikke-statlige aktører.

Videre tas det sikte på å styrke kontrollen med formidling mellom tredjeland av visse kjernefysiske varer. Idag setter det norske regelverket forbud mot formidling av våpen og militært materiell mellom tredjeland uten at det foreligger tillatelse fra Utenriksdepartementet, og man vil utvide denne hjemmelen til også å omfatte nærmere beskrevne kjernefysiske varer.

Enhver plikter å gi departementet den bistand som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller forskriftene blir fulgt, og alle opplysninger som anses nødvendige i forbindelse med behandlingen av søknader om eksportlisens. En slik rett til innhenting av bedriftssensitiv informasjon har sitt motstykke i taushetsbestemmelsene i loven.

Dersom et forhold ikke rammes av strengere straffebud, blir forsettlig brudd på regelverket straffet med bøter eller fengsel inntil fem år eller med begge deler. Uaktsom overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Dersom lovbruddet er begått av en som handler på vegne av et selskap med begrenset ansvar, et kommandittselskap eller en annen sammenslutning eller en stiftelse, kan foretaket ilegges bot.

Det er utferdiget to forskrifter i medhold av denne loven. Forskrift av 10. januar 1989 gir nærmere regler om gjennomføring av eksportreguleringen, og Forskrift av 10. mars 1989 gir nærmere regler for eksport av tungtvann. Forskriften om gjennomføring av eksportreguleringen ble i 1999 endret med tilføyelse av en ny paragraf (§ 13) som gir anledning for departementet til å tilbakekalle en lisens dersom grunnlaget for innvilgelsen er blitt vesentlig endret.

For gjennomføring av bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd om fullstendig eller delvis handelsembargo mot visse land blir det utferdiget forskrifter med hjemmel i Lov av 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av de Forente Nasjoners Sikkerhetsråd. På denne måten blir bindende vedtak i Sikkerhetsrådet gjort til norsk rett.

Kontroll-listene

Forsvarsproduktene som omfattes av denne meldingen er spesifisert i liste I (vedlegg 1). Flerbruksvarer er beskrevet i liste II. For utførsel av varer som er spesifisert i listene kreves utførselslisens fra Utenriksdepartementet. Det kreves også skriftlig tillatelse ved overføring av teknologi og utføring av tjenester for utenlandsk kunde, enten tjenesten utføres i Norge eller i utlandet.

I etterkant av terroranslagene 11. september, er det innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene igangsatt et arbeid for å identifisere varer og teknologi som i gitte situasjoner kan benyttes i terrorvirksomhet, med sikte på å sørge for at disse blir gjenstand for eksportkontroll.

Annen lisensplikt. Særlige unntak fra lisensplikten

I tillegg til lisensplikten for varer, teknologi og tjenester spesifisert i listene nevnt ovenfor, er det regler i forskriftene som for spesielle tilfeller fanger opp varer som ikke er spesifisert i listene. Det finnes to forskjellige såkalte «fanger alt»-klausuler («catch all») i forskriftene (§ 1 f. og 1 g. i vedlegg 1).

Den ene klausulen sier at det ved utførsel for militær bruk til områder hvor det er krig eller krig truer eller til land hvor det er borgerkrig, er alle varer, teknologi og tjenester lisenspliktige selv om de ikke er omfattet av listene.

Den andre klausulen gir hjemmel for å kreve lisens for alle varer, teknologi og tjenester selv om de ikke er omfattet av Utenriksdepartementets lister i tilfeller der eksportøren er kjent med at disse er beregnet for eller vil bli brukt i forbindelse med utvikling, produksjon, vedlikehold, lagring, deteksjon, identifikasjon eller destruksjon av kjernevåpen, kjemiske eller biologiske våpen. Tilsvarende gjelder i forbindelse med utvikling, produksjon, vedlikehold eller lagring av missiler som levere slike våpen.

I tråd med EUs forordning om eksport av flerbruksvarer, tar Utenriksdepartementet i løpet av 2002 sikte på å ta inn en klausul om lisensplikt for alle varer til land hvor det er vedtatt en våpenembargo.

Innenfor det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet drøftes forslag om å innføre «fanger-alt» klausuler for å hindre leveranser av visse varer som kan benyttes i terrorvikrsomhet, som en del av basisdokumentene i de forskjellige regimene.

Utenriksdepartementets retningslinjer

Utenriksdepartementets retningslinjer for behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål (vedlegg 2) ble offentliggjort 28. februar 1992 for å gi større forutsigbarhet for norske eksportører med hensyn til mulighetene for å få utførselstillatelse.

Utgangspunktet for eksportkontrollen er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted». Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter, jfr. også St.meld. nr. 43 (1997-98) og nr. 45 (2000-2001).

Retningslinjene redegjør for hva Utenriksdepartementet skal vektlegge i vurderingen av hvem som kan motta forsvarsmateriell fra Norge. Det opereres ikke med landlister, men det er definert tre landgrupper. Landgruppe 1 er NATOs medlemsland og de nordiske land, samt andre land som etter en grundig vurdering kan godkjennes av departementet som mottakere av våpen og ammunisjon. Landgruppe 2 er land som Norge på grunn av regelverket ikke kan eksportere forsvarsmateriell til. Dette er land som ligger i et område hvor det er krig eller krig truer, land der det er borgerkrig, land der en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold tilsier at eksport av forsvarsmateriell ikke bør finne sted, eller land FNs sikkerhetsråd har vedtatt sanksjoner mot. Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som etter en nøye vurdering kan motta annet militært materiell.

Retningslinjene skiller mellom kategori A-materiell og kategori B-materiell. Begge kategoriene er omfattet av liste I. Med kategori A-materiell forstås våpen og ammunisjon av alle slag, samt materiell som i vesentlig grad vil kunne påvirke de militære styrkeforhold utover nærområdet, herunder materiell for havovervåking og elektroniske tiltak mot satellittbårne systemer. Kategori B-materiell er annet forsvarsmateriell som ikke har egenskaper eller bruksområder slik de er definert for varekategori A. Retningslinjene sier at det kan gis lisens for A-materiell bare når kunden er, eller opptrer på vegne, av forsvarsmakten i mottakerlandet, og dette må dokumenteres.

Del-leveranser og flernasjonale produkter

Retningslinjene tar hensyn til at eksporten kan ha ulike formål, som samarbeids- og utviklingsprosjekter, tjenester eller teknologioverføringer. Produktene kan ha selvstendig funksjon eller være del-leveranser. Med deler menes varer uten selvstendig funksjon, f.eks. elektronikk-komponenter, programvare eller metallhylser. For del-leveranser skal søknaden i utgangspunktet behandles på samme måte som ved eksport av sluttproduktet. Retningslinjene åpner imidlertid for at norsk kontroll med sluttbruker unntaksvis kan fravikes. Dette gjelder blant annet ved samarbeidsavtaler som er godkjent av norske myndigheter, jf. retningslinjenes kap. VII.2. Disse reglene kommer til anvendelse når det ferdige produktet ikke fremstår som norsk.

Unntak fra hovedregelen om norsk sluttbrukerkontroll kan også gjøres på visse vilkår dersom produktet er resultat av et flernasjonalt samarbeid. I retningslinjenes kap. III om samarbeids- og utviklingsprosjektet gis det rom for at det ferdige produktet i slikt samarbeid kan eksporteres etter samarbeidslandets regler dersom produktet ikke fremstår som norsk.

Retningslinjene fra 1992 gav ikke full klarhet i hvordan søknader om utførsel av produkter med flernasjonal identitet skulle behandles. Økt integrasjon i forsvarsindustrien og nærmere internasjonalt samarbeid om utvikling og produksjon av forsvarsmateriell skapte nye utfordringer for eksportkontrollen, og i 1998 ble det derfor tatt inn et nytt kapittel IV som gir nærmere regler for behandlingen av flernasjonale produkter.