6 Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Norges eksportkontroll bygger i stor grad på det internasjonale samarbeidet på dette området og de forpliktelser som deltakerlandene har påtatt seg gjennom dette. De fleste industriland, og dermed de største leverandører av sensitive varer og teknologi, deltar i samarbeidet. Samarbeidet omfatter i første rekke kontroll med flerbruksvarer som har betydning for utvikling av masseødeleggelsesvåpen eller i konvensjonell militær sammenheng, men enkelte av de multilaterale eksportkontrollregimene har også vedtatt kontroll-lister som omfatter våpen og militært materiell. Slike våpenlister er dekket av liste I i det norske eksportkontroll-systemet, mens liste II beskriver flerbruksvarer.

I løpet av de siste årene har multilateral eksportkontroll blitt et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av konvensjonell militær kapasitet som kan true stabiliteten og sikkerheten i et område. Dette arbeidet har høy politisk prioritet, og leverandørlandenes samarbeid er blitt betydelig intensivert gjennom de siste årene. Det internasjonale samarbeidet om eksportkontroll og ikke-spredning har tatt en ny vending etter terroranslagenee 11. september 2001, og det er tatt en rekke initiativ for å styrke samarbeidet i de multilaterale regimene.

De multilaterale eksportkontrollregimene er ikke juridisk bindende, men politisk forpliktende. Ved å delta i samarbeidet påtar landene seg en politisk forpliktelse til å implementere de vedtak og retningslinjer som gjelder for det enkelte regimet gjennom nasjonale lover og regler. Enkelte av de multilaterale eksportkontrollregimene representerer et samarbeid som er utviklet for å fremme målsetningene i internasjonale, folkerettslige traktater som begrenser eller forbyr ulike våpentyper. For masseødeleggelsesvåpen gjelder Traktaten om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC).

Det er etablert fem internasjonale eksportkontrollregimer, og Norge deltar i alle. Etter 11. september har man drøftet hvordan regimene kan styrkes og effektiviseres som ledd i kampen mot internasjonal terrorisme. Det er bred enighet blant deltakerlandene om at arbeidet må styrkes både internasjonalt og nasjonalt. Det er allerede tatt en rekke initiativ i denne retning, bl.a. til å endre virkeområdene til også å omfatte leveranser til terrorister. Det er videre enighet om å styrke informasjonsutvekslingen blant deltakerlandene med sikte på å hindre leveranser til individer eller grupper som kan knyttes til terroristaktiviteter. Det er også en prioritert oppgave å identifisere varer, teknologi og særlige kontrolltiltak som kan være særlig relevante i terrorvirksomhet.

Wassenaar-samarbeidet

The Wassenaar Arrangement (WA, Wassenaar-samarbeidet) retter seg mot destabiliserende oppbygging av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi. I desember 2001 ble det bestemt å utvide regimets virkeområde til å omfatte leveranser til terrorister og terrorgrupper i tillegg til land og regioner. Videre er det som et direkte resultat av 11. september innført kontroll med ubemannede flyvende farkoster, som er særlig relevante i forbindelse med spredning av biologiske våpen.

Fra norsk side arbeider man aktivt innenfor regimene for å oppnå større åpenhet omkring handelen med våpen. Norge er blant de landene som deltar i en frivillig ordning med utvidet rapportering basert på disse forslagene inntil det er mulig å oppnå full oppslutning om utvidet rapporteringsplikt for alle deltakerne i Wassenaar-samarbeidet.

Et norsk forslag om å etablere en felles forståelse om ønskelige minstestandarder for nasjonal lovgivning om kontroll med våpenformidling, har fått bred støtte. På WAs plenumsmøte i desember 2001 ble det oppnådd enighet om å videreføre informasjonsutvekslingen om WA-landenes nasjonale lovgivning, deres praksis og erfaring med hensyn til våpenformidling, med sikte på å identifisere en felles forståelse samt å diskutere hvilke kontrolltiltak som kan benyttes for å kontrollere formidlingsvirksomhet.

Norge spiller en aktiv rolle i den løpende revisjon av kontroll-listene for å sikre at Wassenaar-samarbeidet best mulig kan oppnå de intensjoner som har ligget til grunn siden opprettelsen.

Australia-gruppen

Australia-gruppen (AG) har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen. AG ble etablert i 1985 som en direkte følge av internasjonal bekymring for bruken av kjemiske våpen under krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988. Det er igangsatt et intensivert arbeid med sikte på å styrke samarbeidet for å forhindre terrorister å få tilgang til utgangsstoffer for kjemiske våpen, biologiske agens eller produksjons- og spredningsutstyr.

Kontroll med spredning av missilteknologi.

Regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR) søker å hindre spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen. MTCR ble etablert med utgangspunkt i G7-landene i 1987, og Norge kom med i 1990. Til nå er MTCR det eneste internasjonale forum som har har som formål å hindre spredning av leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen. Som ledd i arbeidet med å styrke dette arbeidet har MTCR-landene fremforhandlet et utkast til en internasjonal adferdskodeks mot missilspredning (ICOC). Ambisjonen er at kodeksen skal kunne bli normgivende på verdensbasis. ICOC er nå løsrevet fra MTCR, slik at den fremstår som et selvstendig, multilateralt instrument. I 2002 tas det sikte på å fremforhandle en endelig tekst med bred internasjonal tilslutning

Eksportkontroll av kjernefysisk materiale og produkter

Det eksisterer to regimer for kjernefysisk-relatert eksportkontroll: Nuclear Suppliers Group (NSG) og Zangger-komiteen. Ikke-spredningsavtalens (NPT) artikkel III.2 krever at partene skal sikre at man ikke eksporterer materiale som kan benyttes til utvikling av kjernefysiske våpen. Zangger-komiteen ble opprettet i 1971 som en arbeidsgruppe under NPT for å sikre en mest mulig enhetlig fortolkning av denne artikkelen. I 1976 gikk en rekke land sammen og dannet NSG fordi man ønsket en mer omfattende eksportkontroll med kjernefysiske produkter og materiale enn den Zangger-komiteen kunne definere på grunnlag av de begrensningene som fantes i NPTs artikkel III.2. I NSG samordner man eksportkontrollen for alt materiale, produkter og teknologi som kan benyttes til produksjon av kjernefysiske sprengmekanismer. Zangger-komiteen igangsatte i oktober 2000 en prosess for å vurdere forberedelser til NPTs tilsynskonferanse i 2005.

Ikke-spredningsavtalen (NPT)

I år 2000 var det tredve år siden Ikke-spredningsavtalen for kjernefysiske våpen (NPT), trådte i kraft. Avtalen anses som det viktigste enkeltstående avtaleverket på rustningskontrollområdet, og avtalepartene forpliktet seg til å underlegge sine sivile kjernefysiske installasjoner kontroll av Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA). Det pågår fortsatt en prosess for å styrke disse forpliktelsene ytterligere. I alt 187 land har sluttet seg til NPT; bare Cuba, India, Israel og Pakistan står utenfor. Av disse har Cuba undertegnet heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA, inkludert Tilleggprotokollen. Hvert femte år holdes det såkalte tilsynskonferanser for avtalen, og i 1995 ble den forlenget på ubestemt tid. Utfallet av tilsynskonferansen våren 2000 var bedre enn forventet, bl.a. ved at kjernevåpenmaktene påtok seg en utvetydig forpliktelse til total eliminering av sine kjernevåpenarsenaler. Det ble også enighet om en rekke praktiske skritt for systematiske og gradvise tiltak for gjennomføring av avtalens Artikkel VI om bl.a. kjernefysisk nedrustning. Videre ble det oppnådd enighet om en viss styrking av den videre tilsynsprosessen ved å gjøre den mer strukturert og fokusert.

Under konferansen ble det fremlagt en rekke omfattende og ambisiøse forslag om styrking av den kjernefysiske eksportkontrollen. Det viste seg imidlertid vanskelig å oppnå enighet om disse. Allikevel ble det enighet om å ta inn flere tekster om eksportkontroll i sluttdokumentet, og totalt sett vurderes resultatet som positivt. Sluttdokumentet fra NPT 2000 bekreftet formuleringene i sluttdokumentet fra 1995-konferansen om betydningen av eksportkontroll og IAEAs sikkerhetskontroll. Dessuten ble det tatt inn en ny henvisning til behovet for nasjonale bestemmelser og reguleringer for å sikre at kjernefysisk materiale og kjernefysisk-relaterte flerbruksvarer ikke leveres i strid med bestemmelsene i NPT, og som oppfordrer stater som ikke allerede har slike reguleringer i sin lovgivning til å etablere slike. Sluttdokumentet fastslår også at NPT-statene skal forsikre om at deres eksport av visse typer kjernefysisk relatert utstyr, teknologi og materiale som har flerbrukspotensiale, ikke skal bidra til utvikling av kjernevåpenprogrammer. Dette innebærer en betydelig styrking av eksportkontrollen relatert til NPT-avtalen, da selve avtalen ikke omfatter flerbruksvarer. Det slås videre fast at det er den enkelte stats ansvar å forsikre seg om at alle leveranser er i overensstemmelse med forpliktelsene i NPT-avtalen. Sluttdokumentet inneholder også et punkt som gir politisk aksept for at eksportkontrollregimenes kontroll-lister skal oppdateres regelmessig for å sikre at de er i pakt med den teknologiske utvikling.

Selv om forslagene om styrket eksportkontroll ikke ga full uttelling, er det positivt at bl.a. Kina aksepterte en stadfesting av artikkel 12 fra sluttdokumentet fra 1995 om at det skal stilles krav om heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA som betingelse for leveranser av kjernefysisk materiale. Dette siste punktet har vært særlig viktig for Norge.

Det vil bli holdt årlige forberedende møter frem mot den 7. Tilsynskonferansen i 2005. Første forberedende møte vil finne sted 8.-19. april 2002. Både NSG og Zangger-komiteen arbeider med forberedelser til denne prosessen, med sikte på å skape større forståelse for eksportkontrolltiltak for å hindre spredning av kjernefysiske våpen.

Deltakelse i de multilaterale eksportkontroll-regimene

Fra 32 til 40 land deltar i de ulike multilaterale eksportkontrollregimene, bl.a. alle de store industrilandene. En oversikt over deltakelsen i regimene er vedlagt (vedlegg 3).

Deltakelse i de multilaterale eksportkontrollregimene stiller krav til et effektivt nasjonalt eksportkontrollsystem, samt politisk vilje til å gjennomføre de vedtak som blir fattet i regimene. Et felles trekk for regimene er at de utarbeider kontroll-lister over produkter og teknologi som skal omfattes av eksportkontrollen. Det foregår en omfattende utveksling av informasjon mellom deltakerlandene om faktisk eksport, foretatte nektelser, om sluttbrukere og prosjekter det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng, og om anskaffelsesmetoder. I lys av den raske teknologiske utvikling stilles det store krav til den nasjonale ekspertise å holde kontroll-listene oppdatert til enhver tid. Tekniske eksperter fra medlemslandene samarbeider om revisjon av listene. Også nasjonale sikkerhetspolitiske overveielser legges til grunn i vurderingene av om visse produkter eller teknologi-områder skal kontrolleres.

De siste par årene har man sett en økende aktivitet fra EUs side innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Eksportkontroll er et av tre satsingsområder EU-landene har definert i kampen mot terrorisme. Det foregår likeledes et omfattende samarbeide og koordinering mellom EU-landene. EU og USA samarbeider også nært om eksportkontroll- og ikke-spredningsspørsmål. Dette betyr at det multilaterale samarbeidet får stadig større betydning.

IAEA sikkerhetskontrollavtaler - Tilleggsprotokollen

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien har en nøkkelrolle når det gjelder gjennomføringen av tiltak for å sikre at nukleært materiale og utstyr ikke blir brukt til militære formål. Av særlig viktighet er byråets sikkerhetskontrollavtaler med en rekke land, de såkalte «safeguards»-avtaler, som alle kontraherende parter til Ikkespredningsavtalen (NPT) er pliktig til å inngå. Norge inngikk en slik avtale med IAEA allerede i 1972. Etter Gulfkrigen ble det oppdaget at Irak til tross for sin sikkerhetskontrollavtale med IAEA i hemmelighet hadde forsøkt å utvikle kjernefysiske våpen. IAEAs styre tok etter dette initiativ til en styrking av sitt regime for sikkerhetskontroll av nukleært materiale, noe som ledet til fremforhandling av en modell for tilleggsprotokoller til de enkelte lands sikkerhetskontrollavtaler. Tilleggsprotokollene vil forplikte partene til en betydelig grundigere deklarasjon av aktivitet knyttet til kjerneteknisk virksomhet og gi IAEA rett til uavhengig verifikasjon av at deklarasjonen er korrekt. Dette kan gjøres ved inspeksjoner på kort varsel, prøvetaking i miljøet i og rundt anlegg m.v.

En tilleggsprotokoll til Norges sikkerhetskontrollavtale av 1972 trådte i kraft 16. mai 2000. Norge var det niende land som en slik avtale trådte i kraft for. Inspeksjoner er allerede foretatt under tilleggsprotokollen.

Tilleggsprotokollen vil for Norge innebære økt kontroll av nukleære anlegg og tilgrensende områder. Internasjonalt vil slike tilleggsprotokoller bidra til å styrke IAEAs sikkerhetskontrollarbeid og gi bedre mulighet for oversikt over staters totale nukleære aktivitet, for derved på et tidlig stadium å kunne oppdage eventuelle hemmelige kjernevåpenprogrammer. Det er derfor maktpåliggende at flest mulig land inngår slike tilleggsprotokoller. Pr. 1. mars 2002 har 61 land undertegnet tilleggsprotokoller, mens bare 24 av disse er trådt i kraft. IAEA har derfor en pågående kampanje for å få flere land til å undertegne og implementere slike tilleggsprotokoller.

Kontroll med immateriell teknologioverføring

Gjennom de siste årene har eksportkontrollregimene tatt initiativer for å utrede hvordan utfordringene med hensyn til å kontrollere immaterielle teknologioverføringer kan møtes. Slik overføring av sensitiv teknologi eller kunnskap kan bl.a. skje gjennom undervisning eller ved bruk av elektroniske media, for eksempel internett. Immaterielle teknologioverføringer er meget vanskelige å kontrollere, og første skritt er å kartlegge overføringsmetoder og vurdere kontrollerbarheten, og på det grunnlag utvikle kontrolltiltak. I den norske eksportkontroll-lovgivningen omfattes immaterielle teknologioverføringer av det generelle regelverket. Slike overføringer krever tillatelse fra Utenriksdepartementet på samme måte som annen eksport av produkter, teknologi og tjenester omfattet av kontroll-listene. EU vedtok felles kontrollmekanismer for immateriell teknologioverføring i 2000.

EUs adferdskodeks

EU vedtok i 1998 en adferdskodeks for våpeneksport («Code of Conduct»). Målet med adferdskodeksen er å sikre en felles minimumsstandard ved vurderingen av våpeneksport fra EU-land. Kodeksen gir generelle retningslinjer, og et hovedsyn er at forsvarsmateriell som eksporteres ikke skal brukes til intern undertrykking, til ekstern aggresjon eller bidra til regional ustabilitet. Kodeksen vil også komme til anvendelse ved eksport av flerbruksvarer til militær mottaker.

For å sikre større åpenhet om våpeneksporten er det etablert en notifikasjonsprosedyre mellom EU-landene. Land utenfor EU-kretsen er ikke invitert til å delta i notifikasjonsprosedyren, men er oppfordret til å slutte seg til prinsippene i adferdskodeksen. Norge har sluttet seg til målsettingen for EUs adferdskodeks. Det norske regelverket og norsk praksis i våpeneksportspørsmål er klart innenfor rammen av standardene i EUs kodeks, og tilslutningen innebærer intet til hinder for at Norge kan føre en mer restriktiv praksis enn kodeksen krever.

FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer

De Forente Nasjoners generalforsamling vedtok i desember 1991 en resolusjon som oppfordret medlemslandene om fra og med 1992 å rapportere årlig om sin eksport og import av tyngre konvensjonelle våpen til et eget FN-register over våpenoverføringer. Registeret inneholder opplysninger om følgende syv våpenkategorier: stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, tungt artilleri, jagerfly, angrepshelikoptere, krigsskip og missiler/missilplattformer. FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer er ment å skape økt åpenhet om internasjonal våpenhandel. Registeret har imidlertid svakheter og gir ikke et fullstendig bilde av den internasjonale handelen med konvensjonelle våpen. Ennå er det under halvparten av FNs medlemsland som rapporterer regelmessig til registeret. Blant disse er imidlertid nesten alle de store eksportører av tyngre konvensjonelle våpen og de fleste store importland. Norge støtter aktivt initiativer som er tatt for å utvide FN-registeret til å omfatte flere våpenkategorier.

Sanksjonsvedtak i FNs Sikkerhetsråd. Andre vedtak om embargo

For gjennomføring av bindende vedtak om fullstendig eller delvis handelsembargo mot visse land gjort av FNs Sikkerhetsråd, blir det i hvert tilfelle utarbeidet forskrifter med hjemmel i lov av 7. juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av vedtak i De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd. På denne måten blir Sikkerhetsrådets vedtak gjort til norsk rett.

FNs Sikkerhetsråd bindende vedtak om sanksjoner mot visse land gjennomføres i norsk rett i forskrifts form, med hjemmel i lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd av 7. juni 1968 nr. 4.

Pr. 31. desember 2001 gjaldt hel eller delvis våpenembargo basert på sanksjonsvedtak i Sikkerhetsrådet mot følgende land: Angola, Irak, Liberia, Rwanda, Sierra Leone og Somalia. I tillegg gjaldt et forbud mot salg og forsyning av våpen o.l. til Osama bin Laden, Al-Qaida og Taliban. Norge har også valgt å gjennomføre ikke-bindende vedtak om våpenembargo mot Armenia og Azerbajdzjan.

I tillegg til ovennevnte vedtak om sanksjoner vedtatt av FNs Sikkerhetsråd, har OSSE fattet vedtak om våpenembargo i tilknytning til konflikten omkring Nagorno Karabakh, og som medlem følger Norge dette vedtaket. Norge har dessuten sluttet opp om enkelte felles holdninger fattet av EU om våpenembargo mot visse land, bl.a. Myanmar. Disse gjennomføres på norsk side på grunnlag av det eksisterende nasjonale eksportkontrollregelverk.

Håndvåpen

Norge fører en svært restriktiv politikk for eksport av håndvåpen. Eksportkontroll og ulovlig internasjonal handel med håndvåpen står på dagsordenen i flere internasjonale fora, deriblant FN, EU, OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), ECOWAS (Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater), og i Wassenaar-samarbeidet. Disse ulike organisasjonene driver blant annet med kartlegging og forskning, informasjonsutveksling, utarbeidelse av retningslinjer og adferdskodekser, samt med produktregistrering og merkesystemer for våpen og ammunisjon. Det er særlig viktig å begrense de illegale overføringene av håndvåpen som etter enkelte beregninger utgjør ca. halvparten av alle overføringer av slike våpen. Internasjonalt finnes det ingen felles etablert oppfatning av hvordan det er mest hensiktsmessig å hindre spredning og ulovlig omsetning av håndvåpen, og det eksisterer få forpliktende internasjonale kontrollmekanismer for salg og overføring av slike våpen.

Norge har gitt økonomisk støtte til moratoriet på produksjon, import og eksport av håndvåpen i Vest-Afrika, som ble inngått av ECOWAS-landene 31. oktober 1998. Forbudet gjaldt for tre år, og ble i juli 2001 forlenget med tre nye år. Dette er det mest omfattende internasjonale tiltak til nå for å redusere antallet håndvåpen. Fra norsk side har man også bidratt økonomisk til etableringen av et sekretariat som skal overvåke at moratoriet blir etterlevet. Norge støtter arbeidet med tilsvarende regionale og subregionale ordninger andre steder. Det er aktuelt å støtte enkeltland og regioner i arbeidet med styrking av grensekontroll, samt kartlegging, registrering, merking og opplæring.

Det legges dessuten vekt på å sette i verk tiltak for innsamling av overskuddsvåpen etter avslutning av væpnede konflikter. Norge arbeider for at det i forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner gis mandat og ressurser til å ta del i slik demobilisering og innsamling av våpen.

Problemet med håndvåpen i konfliktområder er nært knyttet til utviklingsspørsmål. Utjevning av ulikheter mellom ulike grupper og tiltak for konfliktforebygging kan være viktige elementer i en bred strategi for å hindre at håndvåpen blir brukt til grove overgrep i og etter konfliktsituasjoner. Det er viktig at det på et tidlig tidspunkt innledes dialog og samarbeid med land som står overfor en mulig voldelig konflikt når det har vært store overføringer av våpen til området.

Norge arrangerte 13.-14. juli 1998 en internasjonal konferanse som samlet 21 land i Oslo. Der ble man enige om tiltak for den videre prosessen for å hindre spredning av håndvåpen. Erklæringen fra Oslo-konferansen var det første dokumentet om håndvåpen som land i alle regioner i verden har sluttet seg til.

Norske frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter gikk i 1997 sammen om en aksjon for å rette søkelyset på overføringer av håndvåpen (Norwegian Initiative on Small Arms Transfers - NISAT). Regjeringen har bevilget midler til dette initiativet. NISAT konsentrerer sin innsats om regionale tiltak og humanitære spørsmål, og er blitt en av de ledende frivillige organisasjonene som arbeider med håndvåpenspørsmål internasjonalt.

FNs første håndvåpenkonferanse som ble holdt i New York i juli 2001, vedtok et handlingsprogram for å forebygge og bekjempe illegal handel med håndvåpen. Handlingsprogrammet danner et viktig rammeverk for det videre arbeid på globalt, regionalt og nasjonalt plan. Utfordringen videre blir å følge opp handlingsprogrammet på disse tre nivåer.

Handlingsprogrammet slår fast at det forutsettes å holde oppfølgingsmøter i FN-regi hvert annet år og en ny konferanse senest i 2006. Det er definert to konkrete temaer som skal inngå i denne prosessen: en FN-studie om hensiktsmessigheten av å utarbeide et internasjonalt instrument om samarbeid for å spore illegale våpen, og vurdering av videre tiltak for å styrke samarbeidet for å hindre ulovlig formidling av våpen. Norge har arbeidet innenfor flere internasjonale fora for å få oppslutning om å kontrollere formidling av våpen mellom tredjeland. Fra norsk side tar man sikte på å være aktive i den videre FN-prosessen.

EU vedtok i desember 1998 en felles handling om håndvåpen («Joint Action on Small Arms»). Norge har sluttet seg til denne. Bakgrunnen for dette vedtaket er det internasjonale samfunns bekymring over den stadig økende spredning av håndvåpen og lette våpen, særlig i land og områder preget av konflikter og uro. Hovedmålene med EUs felles handling er å søke å bekjempe destabiliserende opphopning og spredning av håndvåpen, bidra til å redusere beholdningen av håndvåpen og lette våpen til landets legitime forsvarsbehov, samt å tilby bistand for å løse problemer som har oppstått som følge av våpenoppbyggingen.

Ulovlig våpenhandel

Innen FN, EU og i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet pågår drøftinger med sikte på å utvikle tiltak mot ulovlig våpenhandel. Mange av de væpnede konflikter i verden blir mer blodige og langvarige gjennom tilførsel av smuglede våpen. Det er en viktig og prioritert oppgave å utvikle mekanismer for å bekjempe denne virksomheten. Dette må skje ved at våpenproduserende land viser ansvar og vilje til å utøve bedre kontroll over egen eksport, og ved at man får større viten om anskaffelsesmetoder, våpenmeglere og andre mellommenn, frontselskaper osv. I de multilaterale eksportkontrollregimene utveksles informasjon, også etterretningsinformasjon, som ledd i kampen mot ulovlig våpenhandel.

Viktig også i denne sammenheng er adekvat lovgivning og et effektivt eksportkontrollapparat. Norge har bistått en rekke land med å etablere lovverk og styrke eksportkontrollsystemet, herunder de baltiske land og flere av de nye demokratier i Sentral- og Øst-Europa samt tidligere SUS-stater. Fra norsk side tar man sikte på å følge opp enkelte av disse prosjektene i 2002.

Etablering av eksportkontrollsystemer i potensielle transitt- og leverandørland har fått ny aktualitet etter terroraksjonene i september 2001. De multilaterale eksportkontrollregimene har igangsatt drøftelser om hvordan slik dialog og assistanse kan skje. EU og USA har tatt initiativ til å holde regionale seminarer om eksportkontroll og ikke-spredningsspørsmål i 2002. Målgruppene er bl.a. de tidligere SUS-landene, arabiske og nordafrikanske stater og land i sør-øst Asia.