Del 2
Tillegg til St.meld. nr. 55 (2000–2001) Om samepolitikken

3 Det rettslige grunnlaget for samepolitikken

3.1 Samerettsutvalgets arbeid – oppfølgning

Arbeidet med å klarlegge samiske rettsforhold og sikre naturgrunnlaget for samisk kultur vil bli videreført. Regjeringen tar sikte på å fremme Ot. prp. om lov om rettsforhold og grunnforvaltning i Finnmark våren 2003. Arbeidet skjer med utgangspunkt i Samerettsutvalgets utredning NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur, og høringsmaterialet til denne. Justisministeren vil ha kontakt med sametingspresidenten og fylkesordføreren i fellesskap, for å få utdypet sentrale spørsmål og disse organers rolle i den framtidige grunnforvaltningen i fylket. Regjeringen anser dette som et viktig ledd i arbeidet for å finne løsninger som både sikrer naturgrunnlaget for samisk kultur og hele finnmarksbefolkningens tilgang til naturressursene i fylket.

3.2 Kompetansesenter for urfolks rettigheter

Kompetansesenteret for urfolks rettigheter vil være i drift fra høsten 2002 i Kautokeino. Kompetansesenteret skal være en faglig selvstendig institusjon, som skal ha som oppgave å samle inn, bygge opp, systematisere, vedlikeholde, bearbeide, tilrettelegge og formidle relevant informasjon og dokumentasjon om urfolksrettigheter nasjonalt og internasjonalt. Kompetansesenteret kan også påpeke behovet for forskning på aktuelle områder. Målgrupper for kompetansesenterets virksomhet er alle som søker kunnskap om urfolksrettigheter nasjonalt og internasjonalt. Kompetansesenteret skal primært tilrettelegge og formidle informasjon overfor målgrupper i Norge, men kan også tilrettelegge og formidle informasjon overfor aktuelle målgrupper i andre land. Kompetansesenterets tjenestetilbud skal utformes og sees i sammenheng med andre sammenlignbare nasjonale og internasjonale tilbud.

Kompetansesenterets styre ble oppnevnt i fellesskap av Kommunal- og regionaldepartementet og Sametinget i mai 2002. Oppnevnelsen ble foretatt blant foreslåtte kandidater fra Universitetet i Tromsø, Nordisk Samisk Institutt, Samisk Høgskole, Institutt for menneskerettigheter og Samerådet. Oppnevnelsen gjelder for tre år.

Regjeringen anser opprettelsen av senteret som et betydelig framskritt i synliggjøring og utvikling av urfolksrelaterte problemstillinger både i Norge og i utlandet.

3.3 Opprettelse av domstol i Indre Finnmark

Stortinget vedtok våren 2001 at det skal opprettes en ny domstol Indre Finnmark tingrett/Sis-Finnmárkku diggegoddi. Det tas sikte på at domstolen skal være i drift innen utløpet av 2004. Domstolen vil være en ordinær førsteinstansdomstol, som skal betjene alle innbyggere innenfor sitt domssogn. Det vil imidlertid legges vekt på at domstolen skal være tospråklig. Av den grunn er det ønskelig å rekruttere dommere og saksbehandlere som behersker både norsk og samisk språk.

Det skal også utarbeides et nytt saksbehandlingssystem i domstolene, hvor det er tilrettelagt for bruk av samisk skriftspråk. Regjeringen ser dessuten opprettelsen av Indre Finnmark tingrett som positivt for mulighetene til å utvikle samisk juridisk terminologi. Ønsket er at den samiske befolkning skal oppleve at rettsvesenet blir mer tilgjengelig, og at rettsvesenets kunnskap om samiske sedvaner og rettsoppfatninger skal øke.

Regjeringen mener at økt kompetanse om og forståelse for samisk kultur og sedvane bør prioriteres i domstolene. Opprettelsen av Indre Finnmark tingrett/Sis-Finnmárkku diggegoddi vil være et bidrag til dette.

4 Sametingets myndighet og begrepet selvbestemmelse

4.1 Selvbestemmelse

Spørsmålet om en samisk rett til selvbestemmelse er et viktig tema som bl.a. krever grundige drøftinger mellom regjeringen og Sametinget. Regjeringen har som utgangspunkt at tolkningen av samenes rett til selvbestemmelse må skje i samsvar med folkerettslige bestemmelser og internasjonal normutvikling på området. En samisk rett til selvbestemmelse må også skje innenfor rammene av en eksisterende uavhengig og demokratisk stat, og innenfor Norges eksisterende geografiske grenser.

Regjeringen legger til grunn at debatten om en rett til selvbestemmelse også må omfatte en debatt om innholdet i begrepet, og om hvordan en selvbestemmelsesrett kan gjennomføres som praktisk politikk. Et folks rett til selvbestemmelse vil ikke nødvendigvis innebære det samme i tilfeller der rettigheten kan knyttes til et folk som bor alene innenfor et avgrenset geografisk område, og der rettigheten er knyttet til et folk som bor spredt og i områder hvor også det også bor andre etniske grupper. Regjeringen vil imidlertid understreke at selvbestemmelsesbegrepet bør være et dynamisk begrep, og at innholdet ikke bør eller kan fastsettes en gang for alle. Den internasjonale betydningen av tiltak som iverksettes i tilknytning til samenes selvbestemmelse må spille en rolle ved vurderingen av innholdet.

Regjeringen ønsker å videreføre dialogen med Sametinget for å komme fram til en felles forståelse om hvordan de folkerettslige bestemmelsene om rett til selvbestemmelse skal forstås, og kunne utformes som praktisk politikk i Norge.

4.2 Sametingets arbeids- og myndighetsområde

Sametingets arbeidsområde er alle saker som etter tingets oppfatning berører den samiske folkegruppe. For at Sametinget skal kunne sikres mulighet til å ha en reell innflytelse og medbestemmelse på disse områdene, er det viktig at Sametinget involveres på et tidlig stadium i prosessen i lovarbeid og lignende. Regjeringen ønsker blant annet å bevisstgjøre og eventuelt endre rutinene ved oppnevning av utvalg, slik at Sametinget gis mulighet til representasjon i, eventuelt mulighet til å oppnevne eksperter til utvalg hvor saker som særlig berører den samiske folkegruppe skal utredes. Regjeringen vil også understreke viktigheten av at større saker og saker av særskilt betydning for den samiske folkegruppe, blir sendt på høring til Sametinget, og at Sametingets høringsuttalelser i slike saker blir tillagt særskilt vekt. Regjeringen vil legge til rette for at departementene innfører en felles praksis på disse områdene.

4.3 Overføring av myndighet og oppgaver til Sametinget

Regjeringen ønsker å gi Sametinget større innflytelse og økt avgjørelsesmyndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen. Det er derfor en målsetting å overføre myndighet og oppgaver til Sametinget.

Det er viktig at departementene og Sametinget har en god dialog og tilstrekkelige rutiner i forbindelse med overføring av myndighet, og at det er en felles forståelse mellom partene om forutsetningene for overføringene. Regjeringen vil også legge vekt på å gi Sametinget rammer som gjør det mulig å utvikle en selvstendig politikk på de områder som er overført. Det er imidlertid regjeringen som har det overordnede ansvaret for samepolitikken. De enkelte fagdepartement vil derfor ha ansvaret for å følge samiske saker innenfor sitt politikkområde, også for de ordningene som er overført til Sametinget.

Hvilke oppgaver som bør overføres til Sametinget må vurderes etter hvert, og kan ikke fastsettes en gang for alle. Regjeringen har tatt initiativ til en dialog med Sametinget om hvilke oppgaver det er ønskelig å overføre til Sametinget både i et kortsiktig perspektiv og på lang sikt. Regjeringen ønsker også å sette i gang et samarbeid med Sametinget for å bedre prosesser og ulike forhold knyttet til overføring av budsjettmidler og myndighet.

Fra og med budsjettåret 2002 er midler til en rekke samiske kulturinstitusjoner og tiltak på kulturområdet overført fra Kultur- og kirkedepartementet til Sametinget. Følgende institusjoner og tiltak ble overført:

• Samisk spesialbibliotek

• Mobil bibliotektjeneste

• Samiske samlinger

• Samiske muséer på tilskuddsordningen for museer

• Beaivvá Sámi Teáhter

• Samiske musikkfestivaler

• Samiske kunstnerstipend og stipendkomitevederlag

• Utstillingsvederlag for samiske kunstnere

• Samisk arkiv

• Stedsnavntjenesten og oppfølging av samisk språklov

• Bevilgning til Fylkesmannen i Finnmark til oppfølging av samisk språklov

Hensikten med overføringen er å gi Sametinget en mer direkte innflytelse på forvaltningen av midler til samiske kulturtiltak og institusjoner som har samisk kunst og kultur som sitt arbeidsområde. Den nærhet til virksomheten som dette gir, vil etter regjeringens oppfatning være til gagn for utviklingen av samisk kultur.

Mens statsmidler til de overførte institusjoner og tiltak tidligere ble gitt som øremerkede bevilgninger fra departementet direkte til institusjonen eller det ansvarlige organ, bevilges nå én samlet sum som overføres til Sametinget. Hensikten med dette er å gi Sametinget større kulturpolitisk frihet og direkte innflytelse på fordelingen av midlene.

Som en konsekvens av Sametingets omorganisering har Miljøverndepartementet i 2001 delegert myndighet etter kulturminneloven til Sametinget, som forvalter av samiske kulturminneinteresser. Prøveordningen er gjort midlertidig i 3 år og Miljøverndepartementet starter opp arbeidet med en fortløpende evaluering av ordningen i 2002.

Sametinget har også nylig fått en viktig rolle ved oppnevningen av styret til kompetansesenteret for urfolks rettigheter, jf. kapittel 3.2.

4.4 Sametingets valgordning

For å sikre Sametinget legitimitet som samenes representative organ, var det ved opprettelsen ønskelig at Finnmark fylke ikke alene skulle ha flertallet av sametingsrepresentantene, og at tinget skulle være sammensatt av representanter fra ulike geografiske distrikt. I forhold til antall personer som kan skrive seg inn i samemanntallet, er derfor enkelte geografiske områder overrepresentert på Sametinget. En tilsvarende overrepresentasjon av enkelte geografiske områder legges også til grunn ved valg til Stortinget, for å sikre distrikter med spredt befolkning den ønskelige politiske innflytelsen.

I tillegg til den geografiske skjevfordelingen av representanter mellom de ulike valgkretsene, har også valgdeltakelsen, og antall innskrevne i manntallet i hver krets, variert ved sametingsvalgene. Kommunalkomiteen i Stortinget har på bakgrunn av disse forholdene fryktet for legitimiteten til Sametinget som representativt organ, og har uttalt følgende:

Innst.S.nr. 145 (1997–1998) Innstilling fra kommunalkomiteen om norsk samepolitikk, kap. 4.1 :

«Flertallet er kjent med at deltakelsen ved valg i de 13 valgkretser, dels pga. antall innskrevne i manntallet, dels pga. valgdeltakelse, fører til at antall stemmer bak de 3 representanter fra hver valgkrets varierer betydelig.

Flertallet er bekymret for at det på sikt kan skape problemer for Sametingets legitimitet som representativt organ.»

Innst.S.nr. 101 (2000–2001) Innstilling fra kommunalkomiteen om Sametingets virksomhet i 1999, kap. 4.13.2:

«Flertallet vil til slutt understreke betydningen av Sametingets arbeid med valgordningen og sammensetningen av Sametinget. Dette er spørsmål flertallet har tatt opp tidligere, og som også ble drøftet under høringen med Sametinget i forbindelse med St.meld.nr. 7 (2000–2001) om Sametingets virksomhet 1999. Flertallet er av den oppfatning at Sametingets legitimitet både som folkevalgt organ og som forvaltningsorgan er av stor betydning for den videre samepolitikken.»

Regjeringen erkjenner at det er et problem hvis misforholdet mellom flertallet av velgere og flertallet i Sametinget blir for stort. Regjeringen vil se nærmere på dette, og vurdere å innføre utjevningsmandater for å rette opp uønskede skjevheter i representasjonen.

Regjeringen vil også understreke at det ikke bare er misforhold mellom antall velgere og antall representanter som kan true Sametingets legitimitet. Det er også viktig at en viss andel av representantene er kvinner. Regjeringen oppfordrer derfor de politiske partiene som stiller lister til sametingsvalget om å nominere både kvinner og menn på toppen av listene.

I St.meld. nr. 55 vises det til at de overordnede prinsippene for valg til Sametinget, slik som valgkretsinndeling og mandatfordeling, i første rekke er noe som angår den samiske befolkningen. På bakgrunn av dette ble det foreslått at Sametinget selv skulle få myndighet over disse spørsmålene.

Regjeringens oppfatning er at Stortinget ikke bør fraskrive seg ansvaret for å sikre at Sametinget blir et representativt og legitimt politisk organ for den samiske befolkningen. Regjeringen har derfor som utgangspunkt at overordnede prinsipper både for sametingsvalg og andre valg bør vedtas av Stortinget, og at Stortinget bør ha innflytelse over i hvilken grad det er ønskelig at mindre valgkretser overrepresenteres ved sametingsvalget.

Regjeringen viser til at regelverket for valg til Sametinget har vært til vurdering i en arbeidsgruppe, nedsatt av Sametinget. Regjeringen ønsker ikke å ta endelig standpunkt til problemstillingene nevnt ovenfor før Sametingets forslag til endringer i valgreglene foreligger.

5 Samiske interesser og Sametingets rolle i forhold til stat, kommune og fylkeskommune

5.1 Departementenes samarbeid med Sametinget

I 1998 ble det etablert faste møter på politisk nivå om Sametingets budsjett mellom Sametinget og enkelte departement forut for regjeringens første årlige budsjettkonferanse. Etter ønske fra Sametinget ble budsjettmøtet i 2002 avholdt mellom Sametinget og statsrådene i Kommunal- og regionaldepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helsedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet samlet.

Regjeringen er opptatt av at regjeringen og Sametinget fortsetter å utvikle gode og hensiktsmessige samarbeidsformer mellom departementene og Sametinget.

Se også kapittel 4.2 og 4.3.

5.2 Samiske interesser og Sametingets rolle i forhold til kommuner og fylkeskommuner

For at forpliktelsene overfor det samiske folk skal kunne ivaretas, er det viktig at det samiske perspektivet ivaretas også på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Samiske interesser kan delvis ivaretas gjennom at Sametinget gis mulighet til å påvirke de kommunale og fylkeskommunale prosessene. Sametinget kommer f.eks. med innspill til fylkesplanene i Finnmark, Troms, Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag og Hedmark, og har møter og samarbeid med kommuner og fylkeskommuner på en rekke områder.

Det er imidlertid verken mulig eller ønskelig at samiske interesser på lokalt og regionalt nivå kun skal ivaretas gjennom påvirkning fra Sametinget. Det er et viktig prinsipp for regjeringen at det lokale selvstyret skal styrkes, og at avgjørelser skal fattes så nær dem det angår som mulig. Regjeringen ønsker derfor at kommunene og fylkeskommunene på eget initiativ tar hensyn til samiske interesser og rettigheter i de politiske prioriteringene som gjøres. I forbindelse med regjeringens styrking av det regionale nivåets rolle som utviklingsaktør, vil det legges bedre til rette for at fylkeskommunene selv må ta større ansvar, og komme med initiativ til tiltak som ønskes prioritert. Det er ønskelig at fylkeskommunene involverer Sametinget i det regionale partnerskapet som del av utvikling av rollen som regional utviklingsaktør.

I St.meld. nr. 55 kap. 5.4.1 presenteres ulike alternativer for hvordan man kan gjennomgå ansvars- og oppgavefordelingen for samiske spørsmål. Regjeringen vil i første omgang ta initiativ til en konferanse, hvor Sametinget, kommuner, fylkeskommuner og brukere inviteres for å avdekke behov og utfordringer når det gjelder forvaltningen av samiske spørsmål i kommunene. Det vil være særlig viktig å få avdekket hvordan behov og utfordringer hos kommuner utenfor forvaltningsområdet for samisk språk kan imøtekommes.

6 Det samiske mangfold

Innenfor den samiske folkegruppe finnes et rikt mangfold. Dette mangfoldet framtrer med ulike samiske språk/hoveddialekter, kulturelle uttrykk, bosettinger og næringstilpasninger. Regjeringen ønsker å legge til rette for bevaring og videreutvikling av mangfoldet innen samisk kultur.

Den nordsamiske gruppen er tallmessig den største. I Norge finnes det også andre mindre grupper som bl.a. har egen identitet, egne kulturuttrykk og/eller språk/hoveddialekter. Felles for disse mindre gruppene er at den harde fornorskningstida helt eller delvis utraderte deres språk og kultur.

Det vises til nærmere omtale av sørsamer, østsamer/skoltesamer og lulesamer i kap. 6 i St.meld. nr. 55 (2000–2001) Om samepolitikken. I det følgende gis det en utfyllende omtale til disse tre gruppene, og til den pitesamiske gruppen.

I tillegg til disse gruppene finnes det innenfor de større språkgruppene også en rekke mindre grupper, som kan ha egne kulturelle utrykksformer som følge av spesielle næringstilpasninger eller bosettingsmønster. Vi møter således benevnelser som f.eks. sjøsamer og markasamer. Det må imidlertid understrekes at kulturgrenser ikke er absolutte, og at det av den grunn ikke er mulig å gi en uttømmende eller fullstendig dekkende opplisting av alle samiske grupper, språkgrupper og kulturer.

I Nordland fylke og i de tilstøtende områder på svensk side finnes det opprinnelig fem språk- eller hoveddialekter. Fra sør mot nord nevnes sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk og jukkasjervidialekten. Den siste er en sørlig variant av nordsamisk. Nabodialektene var i utgangspunktet ikke mer ulike enn at de var gjensidig forstått av hverandre. Etter at både den umesamiske og pitesamiske dialekten har gått sterkt tilbake og i dag beherskes kun av enkeltpersoner, framstår det idag et språklig sprang mellom sørsamisk og lulesamisk som er tildels meget forskjellige.

6.1 Sørsamer

Sørsamiske bosettinger er spredt med en til noen få familier over et stort område fra og med Rana i nord til og med Femund i sør. I tillegg finnes det en mindre bosetting i Rennebu kommune som driver reindrift i Trollheimen. Det store sørsamiske kulturfellesskapet er med lange geografiske avstander forsøkt støttet opp med enkelte institusjoner som kan betjene mindre miljøer eller fellesskap. Helgelandssamene har tilhørighet i nord hvor Hattfjelldalen har et kultursenter og en sameskole. I områdets midtre del bor samene i Nord-Trøndelag, som har Snåsa som kulturelt senter. Her er sameskole, samisk museum/kultursenter, lokalkontor for samisk kulturminnevern, reindriftskontor og NRK Sámi Radio. I sør bor rørossamene. Sametinget har foreslått at det etableres sørsamiske språksentre i områdene Rana og Røros.

Kommunal- og regionaldepartementet har bidratt med tilskudd til Rørosmuseet i 2001 til en sørsamisk temautstilling. Departementet har også bevilget midler til utviklingsarbeidet av en sørsamisk kulturfestival på Røros i 2002. Målsettingen med tiltakene er å synliggjøre sørsamisk identitet, styrke den sørsamiske kulturs posisjon og vise at sørsamisk er et levende språk i området. Utstillingen skal formidle at sørsamene er en eksisterende og livskraftig gruppe blant samene.

6.2 Pitesamer

Det tradisjonelle pitesamiske bosettingsområdet i Norge er fra Saltenfjorden i nord og til sydhellingene ned mot Ranafjorden i sør. På svensk side av grensen går området fra nordlig Arvidsjaur og Arjeplog nord til Piteelv og øst til sjøen Saddai innen Norbottens län. Det pitesamiske miljøet i Norge utgjør ca. 200 personer, og har særlig tilknytning til kommunene Saltdal, Skjerstad, Beiarn og deler av Fauske.

Tidligere var den samiske befolkning i regionen, både bofaste og reindriftssamer, knyttet til hverandre gjennom slektskap og nære bekjentskap, og en felles pitesamisk kulturtradisjon. Som følge av flere forhold, blant annet omfattende nasjonale inngrep i reindriften fra slutten av forrige århundre, og begrensede muligheter for etablering og vedlikehold av bofaste samiske lokalsamfunn, gikk det pitesamiske kulturfellesskap gradvis i oppløsning. Ved slutten av siste krig var reindriften borte, og tilbake var noen ganske få og spredte bosettinger. I etterkrigstida har miljøet vokst gradvis, bl.a. ved at det skjedde innflytting av reindriftssamer fra Sverige.

Det pitesamiske samfunn er i dag et lite samfunn som både næringsmessig, sosialt og kulturelt er meget sårbart. Den samiske identitetsforvaltningen i området har hatt en lav profil. Det siste tiåret har enkeltpersoner engasjert seg for å gjenopplive og ivareta gamle pitesamiske tradisjoner. Det har blitt oppført og restaurert gammer og annen pitesamisk arkitektur på privat initiativ, og det er dannet en egen interesseorganisasjon som arbeider med pitesamiske kulturelle spørsmål. De siste årene er reindriften i området og den pitesamiske kulturen kommet i fokus i forbindelse med Saltfjell- og Svartisenreguleringene med planlagte utbygginger av Beiarvassdraget, Bjøllåga og Melfjordvassdraget. Planene ble skrinlagt i 2001.

Regjeringen mener at det lokale engasjementet er svært verdifullt for revitaliseringsarbeidet av den pitesamiske kulturen. Da det pitesamiske miljøet er svært lite i Norge er det derfor naturlig at det knyttes nærmere kontakt og samarbeid med det pitesamiske miljøet i Sverige med sikte på å initiere grenseoverskridende tiltak og samarbeidsprosjekter for å styrke og utvikle pitesamisk språk og kulturgrunnlag i sin helhet.

6.3 Lulesamer

Lulesamene bor i Nord-Saltenområdet og i et tilsvarende stort område på svensk side av grensen. De indre fjordområdene i Tysfjord ble tidlig på 60-tallet erklært som fraflyttingsområde. Dette rammet lulesamisk kultur og språk meget sterkt. I Hellemofjorden i Tysfjord kommune er det i dag fast bosetting kun i Musken. Det lulesamiske miljøet har vist et sterkt engasjement og vilje til å revitalisere språket og utvikle det lulesamiske samfunnet. Árran lulesamiske senter på Drag i Tysfjord ble åpnet i 1994, og har som primæroppgave å forvalte lulesamisk språk og kulturarv. Se kap. 12.2 for ytterligere omtale av Árran.

I forbindelse med tildeling av 40 nye konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret, skal to av konsesjonene lokaliseres til Musken i Tysfjord kommune for å styrke det lulesamiske samfunnet. Dette skal bidra til å styrke grunnlaget for fortsatt bosetting og vekst, for på denne måten å opprettholde og utvikle miljøet for lulesamisk språk og kultur.

6.4 Østsamer/skoltesamer

Østsamene/skoltesamene bor i Neiden i Sør-Varanger kommune og er den minste gruppen blant samene i Norge. På finsk side av riksgrensen er gruppen forholdsvis større enn i Norge.

I statsbudsjettet for 2002 er det bevilget 2,5 mill. kr til prosjektering og forberedelse av byggestart av det samiske tusenårsstedet, Østsamisk museum, i Neiden. Samlet tilskuddsramme er på 30 mill. kr over tre år. Det er planer om et moderne museum som skal ha som formål å dokumentere, formidle og avspeile østsamisk/skoltesamisk kulturarv og identitet. Sametinget vil ha hovedansvaret for driften, mens Sør-Varanger kommune vil gi tilskudd til driften av museet.

Regjeringen legger vekt på at det østsamiske/skoltesamiske miljøet selv skal ha innvirkning på innholdet og utviklingen av museet. Den lokale forankringen skal sikres i den framtidige styringsstrukturen.

7 Samisk språk

Samarbeidsregjeringen vil ha et spesielt fokus på samisk språk. Når det gjelder de internasjonale og nasjonale forpliktelser i forhold til samisk språk, viser vi til St.meld. nr. 55. Samarbeidsregjeringen anser det språklige mangfoldet som en berikelse for Norge. Det språklige mangfoldet i verden er truet. Når språk forsvinner, forsvinner også kunnskapen som bevares og formidles i språket.

Ansvaret for ivaretakelse av samiske språk innenfor de ulike sektorer tilligger de angjeldende fagdepartementer i samarbeid med Sametinget. Kultur- og kirkedepartementet har et generelt og overordnet forvaltningsansvar for samiske språk gjennom forvaltning av samelovens språkregler.

Regjeringen ønsker mer aktiv bruk av samisk, og vil legge forholdene til rette for en økt bruk av samisk i det offentlige rom. Som eksempel på dette er samisk fra i år av innført som forhandlingsspråk ved reindriftsforhandlingene .

7.1 Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk – rapportering

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk ble ratifisert av Norge i 1993, men trådte først i kraft 1. mars 1998. Aktuelle regions- eller minoritetsspråk i Norge er samisk, kvensk/finsk, romanes og romani. Hvert tredje år skal det legges fram en rapport om den politikken som er ført i samsvar med del II i pakten, og om de tiltak som er gjort for å gjennomføre de paragrafene i del III som Norge har vedtatt ved ratifikasjonen. Norge la fram sin første rapport i 1999, og i mars 2002 ble Norges andre rapport lagt fram. Kultur- og kirkedepartementet har koordinert arbeidet med rapporten som inneholder bidrag fra berørte departementer om tiltak for samisk og andre minoritetsspråk på deres ansvarsområder. En elektronisk versjon av rapporten er lagt ut på Kultur- og kirkedepartementet sine sider på Odin; http://odin.dep.no/kkd/engelsk/international/.

7.2 Tospråklighet i kommuner og fylkeskommuner – rapport fra arbeidsgruppe

Kommunal- og regionaldepartementet opprettet i januar 2001 en arbeidsgruppe som ble gitt i oppgave å se nærmere på kommunenes og fylkeskommunenes utgifter knyttet til tospråklighet. Kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, Troms og Finnmark fylkeskommuner, Sametinget, Statens utdanningskontor i Finnmark og Utdannings- og forskningsdepartementet har deltatt i arbeidsgruppen som la fram sin rapport i mai 2002.

Arbeidsgruppen har sett på om kommunene/fylkeskommunene får dekket de utgiftene de i dag har til tospråklighet og om de har ressurser til å fylle de kravene som stilles i lovbestemmelsene som omtaler tospråklighet. Beregningene som ligger til grunn i rapporten, viser at kommunene og fylkeskommunene har utgifter som overstiger de tilskuddene staten gir. Arbeidsgruppen har kartlagt overføringer av statlige tilskudd knyttet til tospråklighet på opplæringsområdet, barnehageområdet og til øvrig kommunal/fylkeskommunal forvaltning i 2001. Sammenholdt med utgiftene i 2001, viser kartleggingen at kommunene har utgifter på om lag 12 mill. kr som ikke dekkes. Fylkeskommunene har utgifter som samsvarer med årlige tilskuddsstørrelser til tospråklighet, men har store utviklingsbehov innen området.

En evaluering av tilskuddet til opplæring i og på samisk er gjort for Utdannings- og forskningsdepartementet. Arbeidsgruppen støtter konklusjonene i evalueringen om at tilskuddsordningene som skal dekke utgiftene til samiskopplæring i grunnskolen ikke er gode nok. Når det gjelder tilskudd til samisk i videregående opplæring, mener arbeidsgruppen at også denne tilskuddsordningen bør gjennomgås for å få til en ordning som dekker de faktiske utgiftene fylkeskommunene har.

Videre sier arbeidsgruppen at verken kommunene eller fylkeskommunene fyller samelovens krav når det gjelder tospråklighet. Kommunene innenfor forvaltningsområdet for samisk språk er ulike, både med hensyn til andelen samiskspråklige i befolkningen, hvor sterk status samisk språk og kultur har i kommunen, andelen elever som enten har samisk som fag eller får all/det meste av undervisningen på samisk, antallet skoler og andelen samiskspråklige blant de ansatte i kommunen. Alt dette er faktorer som påvirker i hvor stor grad samiskspråklige tjenester er etterspurt, i hvor stor grad kommunene har tospråklige tjenestetilbud, og dermed hvor store utgifter det er i forbindelse med en tospråklig forvaltning.

Arbeidsgruppens gjennomgang viser også at selv om dagens utgifter vil bli dekket, er ikke det tilstrekkelig til å fylle samelovens krav. Arbeidsgruppen framhever derfor at det er nødvendig med en ytterligere satsing på arbeidet med å styrke og utvikle samisk språk, og peker på at kommunene og fylkeskommunene på sikt må settes i stand til å fylle lovens krav til tospråklighet.

Kommunenes og fylkeskommunenes arbeid er viktig når det gjelder å gjøre samisk til et levende språk i alle sammenhenger, og å sikre enkeltmenneskets rettigheter i møtet med det offentlige. Regjeringen har i kommuneproposisjonen (St.prp. nr. 64 (2001–2002)) meldt at det i tillegg til dagens bevilgninger avsettes 5 mill. kr til tospråklighet fra 2003. Sametinget fordeler midlene til de aktuelle kommunene og fylkeskommunene, og vil da til sammen forvalte rundt 30 mill. kr til dette formålet. Regjeringen er positiv til at Sametinget har en jevnlig dialog med de aktuelle kommunene og fylkeskommunene om strategier, målsettinger og resultater for utviklingen av tospråklig forvaltning og tjenesteyting. Regjeringen er enig med arbeidsgruppen i at Sametinget i samråd med kommunene og fylkeskommunene bør etablere forutsigbare tildelingskriterier for ordningen. Dette er nødvendig for at kommunenes arbeid med og satsing på tospråklighet skal skje på en effektiv og planmessig måte.

7.3 Sametingets organisering av arbeidet for samisk språk

På bakgrunn av Sametingets nye organisasjonsstruktur og som en oppfølging av de prinsipper som er lagt til grunn i Stortingsmelding nr. 55 (2000–2001), må samelovens kapittel 3 endres. I januar 2002 ble et høringsnotat med forslag til endring av sameloven § 3–12 med forskrifter sendt ut på høring. § 3–12 omhandler Samisk språkråd, og forslaget innebærer en ny organisering av arbeidet for samiske språk. Kultur- og kirkedepartementet tar sikte på å legge fram en ot. prp. høsten 2002.

7.4 Stedsnavnloven

Regjeringen ønsker å synliggjøre samisk kultur og historie, både i det offentlige rom og i skoleverket, også i de områder som ikke er ansett for å tilhøre det tradisjonelle samiske kjerneområdet. Stedsnavnloven med forskrifter regulerer hvordan skrivemåten av stedsnavn skal fastsettes, og gir ingen retningslinjer om valg av navn. Stedsnavn er verneverdige som andre forminner, og det er en viktig oppgave for staten å ta vare på dem. I tillegg til å ivareta disse hensynene skal loven medvirke til at stedsnavnene utgjør et enhetlig navneverk. Dette gjelder både norsk-, samisk- og kvensk-/finskspråklige stedsnavn. Det sies i forarbeidene at språklige minoriteter til vanlig bør ha rett til å få sine egne stedsnavn tatt i bruk, dersom ikke «særlege praktiske eller tekniske vanskar» taler mot det. Det framgår ellers av stedsnavnloven med forskrifter at bl.a. offentlige organ, eier av en eiendom og stedsnavnkonsulentene, kan ta initiativ til at det blir fattet vedtak om skrivemåten av et stedsnavn i samsvar med regelverket. Når skrivemåten er fastsatt og ført inn i stedsnavnregisteret, vil offentlige organ ha plikt til å bruke denne skrivemåten på kart o.l.

En undersøkelse i forbindelse med evaluering av regelverket viste at lov og forskrifter har vært lite kjent i kommuner og andre offentlige organer, selv om det har vært holdt kurs i alle fylker. Vedtak følges ikke opp, og kommuner og andre utfører ikke alltid sine plikter som hørings- eller vedtakspart. Dette gjelder for landet generelt. I flerspråklige områder kan manglende oppfølging av loven også ha sin årsak i at bruk av flerspråklige navn på skilt, kart osv. hevdes å medføre tekniske vansker og økte kostnader.

Arbeidsgruppen som har utarbeidet en evalueringsrapport (jf. St.meld. nr. 55), mener at informasjon om regelverket og om det sentrale stedsnavnregisteret der alle vedtatte skriftformer skal tas inn, samt bedre kunngjøring av navnevedtak, vil kunne bedre situasjonen. I tillegg vurderer Kultur- og kirkedepartementet regelendringer som særlig tar sikte på forenkling av saksgang/-behandling, oppmyking og endring av uhensiktsmessige bestemmelser, og klarere definisjoner.

Synliggjøring av samiske stedsnavn skjer ved at de samiske stedsnavnene blir brukt. Det må være et mål at samiske (og kvenske/finske) stedsnavn tas i bruk i samsvar med regelverket. Informasjon er et viktig virkemiddel. Den offentlige debatten som har vært rundt skilting på samisk, viser imidlertid at det i enkelte tilfeller er holdninger til samisk språk og kultur som er til hinder for at stedsnavnlovens regler blir fulgt.

En viktig del av tradisjonell urfolkskunnskap består av reindriftens fagspråk og termer. Reindriften har navn på fjelltopper, bekker og lignende som forteller mye om terreng og beitebruk. Disse navnene er i liten grad nedtegnet i offentlige kartverk. Mange av disse stedsnavnene er i ferd med å forsvinne. Dette er en viktig del av reindriftskulturen og samisk kultur, og den kunnskapen som ligger i opphavet av stedsnavn. Det er derfor en prioritert oppgave å samle inn og systematisere reindriftstermer og stedsnavn brukt av reindriftssamer, mens det fortsatt finnes eldre reindriftssamer som kan disse. Det er her viktig å involvere flere aktører, som Sametinget, Navnekonsulenttjenesten for samiske stedsnavn og representanter for reindriftsnæringen (Norske Reindriftsamers Landsforbund).

7.4.1 Omorganisering av stedsnavntjenesten

Navnekonsulenttjenesten for samiske og finske stedsnavn hadde fram til årsskiftet en sekretær i hel stilling som administrativt var knyttet til Norsk språkråd. Den delen av navnekonsulenttjenesten som var tilknyttet samiske stedsnavn, ble fra 1. januar 2002 administrativt lagt til Sametinget. Tilskudd til samisk stedsnavntjeneste som tidligere ble forvaltet av Norsk språkråd, er nå overført til Sametinget.

7.5 Flerspråklige fylkes- og kommunenavn

Som en del av arbeidet for synliggjøring av samisk og kvensk kultur og språk, vil regjeringen legge til rette for flerspråklige kommune- og fylkesnavn for de kommuner og fylker som ønsker det. I offentlig språkbruk vil man heretter bruke parallelle navn, det vil si at man bruker den navneformen som er naturlig på det språket som brukes. Det vil si at man i norskspråklige tekster skriver « Kautokeino kommune », mens man i samiskspråklige tekster skriver» Guovdageaindu suohka . Man vil samtidig gå bort fra ordningen med dobbeltnavn/bindestreksformer ( Guovdageaindu-Kautokeino.) Arbeids- og administrasjonsdepartementet tar sikte på å fremme en ot. prp. om tospråklig navn på Finnmark fylkeskommune våren 2002.

7.6 Navneloven

Stortinget har vedtatt endringer i navneloven, basert på Ot. prp. nr. 31 (2001–2002) Om lov om personnavn (navneloven). I loven åpnes det for bruk av samiske navneskikker. Blant annet vil det nå bli mulig å ta i bruk parentonymer, dvs. at man som etternavn tar en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet. Når navnet har tradisjon i en kultur som tillater det (slik som i samisk kultur) kan også en av besteforeldrenes fornavn, med ending som viser slektskap, benyttes som etternavn.

Det vil i tillegg bli mulig fritt å kunne ta etternavn som tippoldeforeldrene har hatt, uavhengig av om disse er blant de 200 etternavnene som er beskyttet. I dag er det ikke kurant å gå lenger tilbake enn til besteforeldrene, og da normalt under forutsetning av at en selv har brukt navnet i lang tid. Den nye loven vil blant annet gi samer og nasjonale minoriteter større muligheter til å ta etternavn med rot i sin kultur.

7.7 Medier

Regjeringen har i Sem-erklæringen signalisert støtte til samisk kultur gjennom bl.a. utgivelse av litteratur og aviser på samisk språk.

7.7.1 Presse – Økning av tilskuddssatsen for samiskspråklig innhold

Det offentlige har en særlig oppgave i forhold til å legge til rette for ytringsfrihet og demokratisk deltakelse for minoriteter. Tilskuddsordningen til samiske aviser over Kultur- og kirkedepartementets budsjett har bakgrunn i pressens betydning for ytringsfrihet og demokrati, og har som mål å «opprettholde grunnlaget for utgivelse av samiske aviser», jf. St.prp.nr. 1 (2001–2002).

I henhold til gjeldende forskrift tildeles 2/3 av tilskuddet i form av et grunntilskudd som er like stort for alle avisene i ordningen. Den siste tredjedelen beregnes i henhold til antall utgivelser og produserte sider, med forskjellige satser for sider produsert på norsk og samisk. Satsene fastsettes ut fra årets bevilgning i forholdet 1 (norsk) til 1,8 (samisk). Den høyere satsen for samisk skal reflektere merkostnadene knyttet til avisproduksjon på samisk.

Regjeringen viser til at opprettholdelse og utvikling av samisk språk er en forutsetning for en fungerende informasjonsformidling og samfunnsdebatt i det samiske samfunnet. De samiske avisene har stor betydning både som informasjonskilder og ytringskanaler og for bevaring av samisk språk. Regjeringen går derfor inn for at tilskuddet i noe større grad rettes inn mot de samiskspråklige avisene. Dette vil bli gjort ved en justering av tilskuddssatsene for samisk språk i forskriften om tilskudd til samiske aviser.

Tilskuddsordningen for samiske aviser blir i dag forvaltet av Statens medieforvaltning, i likhet med de øvrige pressestøtteordningene. Spørsmålet om en eventuell overføring av forvaltningsansvaret til Sametinget er blitt reist ved flere anledninger. Regjeringen er åpen for å diskutere dette. En forutsetning må være at tilskuddsforvaltningen gir den nødvendige avstand og uavhengighet i forholdet mellom samiske politiske myndigheter og samisk presse .

7.7.2 Samisk litteratur

Regjeringen vil stimulere til utgivelse av litteratur på samisk. Ett av hovedproblemene knyttet til litteratur på samisk i dag er at bøkene som utgis oppnår lave salgstall. Det kan være nødvendig å se nærmere på bokkjeden, dvs. veien fra produsent (forfatter/utgiver) og fram til konsument (leser), med sikte på å rette på eventuelle svakheter som gjør at samiske bøker ikke blir tilfredsstillende distribuert/formidlet, og dermed ikke når fram til leseren gjennom salgssteder. Muligheter for å kunne ta i bruk moderne formidlingsformer (IKT) for bl.a. å gjøre bøker synlige og kjent for potensielle lesere – og således stimulere etterspørselen – inngår som en del av dette bildet.

Hvilke tiltak som kan bidra til å styrke situasjonen for samisk litteratur, må vurderes i lys av en avklart problemforståelse. En mulighet kunne være at det i en nordisk sammenheng – eksempelvis i regi av sametingene i Sverige, Finland og Norge – blir vurdert en felles innsats på dette feltet i forhold til den samiske befolkningen i de tre land, dvs. med basis i et økt lesergrunnlag.

Regjeringen ser det derfor som viktig med nordisk samarbeid på dette området, og vil ta dette spørsmålet opp på møte mellom de ulike nordiske statsrådene som har ansvar for samiske spørsmål. Regjeringen vil videre gjennom det øvrige nordiske samarbeidet jobbe med tiltak som kan fremme samisk litteratur.

7.8 Språktiltak i skolen

Det gis tilskudd til språkopplæring i samisk for elever og lærlinger i videregående opplæring. Tilskuddet gis for samiske elever/lærlinger som får undervisning i samisk ved andre skoler enn de samiske videregående skolene.

Sametinget forvalter en stipendordning for fulltidselever i videregående opplæring som tar samisk som fag. Det blir satt av 1 mill. kr årlig til fordeling mellom de kvalifiserte søkerne. I det siste har beløpet vært ca. kr 2 500 pr. elev pr. skoleår.

Regjeringen vil i samråd med Sametinget vurdere hensiktsmessige ordninger for å stimulere flere samer til å søke videregående opplæring.

Regjeringen vil styrke samisk opplæring i skolen ved å heve lærernes kompetanse i samisk språk og kultur. Se St.meld. nr. 16 (2001–2002) Om lærerutdanning.

7.9 Styrking av samisk språk i reindriften

Samisk språk inneholder en omfattende og detaljert terminologi i tilknytning til rein og reindrift. Det ligger på denne måten en kunnskap i språket, som det er viktig å ivareta, og som vil ha betydning for at reindriften fortsatt skal kunne være en viktig kulturbærer i det samiske miljø. I henhold til Konvensjon om biologisk mangfold artikkel 8j, forplikter partene seg til innsamling, formidling og bevaring av tradisjonell urfolks kunnskap. Disse forholdene gjør at det er viktig å opprettholde og styrke samiskkompetansen i reindriften og i reindriftsforvaltningen.

For at reindriftsforvaltningen skal være i posisjon til å kommunisere med næringen, må målet være at langt flere av de som arbeider ved reindriftsforvaltningen behersker samisk. Pr. i dag snakker alle medarbeidere ved områdekontorene i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark samisk. De fleste av disse behersker språket skriftlig. Her må situasjonen således anses som god. Ved hovedkontoret i Alta er det en utfordring å heve kompetansen når det gjelder samisk språk og kultur gjennom opplæring og rekruttering. Denne enheten har imidlertid et overordnet faglig og administrativt ansvar og skal dekke alle de samiske reinbeiteområdene. Kompetansespørsmål i forbindelse med rekruttering og opplæring vil derfor etter omstendighetene kunne bli gjenstand for andre vurderinger her enn ved de regionale kontorene.

7.10 Samisk IT

Minoritetsspråk som samisk møter egne utfordringer i forbindelse med spredningen av elektronisk innhold. Internett skaper nye muligheter ved å gi lettere tilgang til materiale på minoritetssspråk, også utenfor de geografiske områdene der språket er mest utbredt, og ved å etablere virtuelle fellesskap for de som benytter dem. Mulighetene for og forventningene om raskere publisering og hyppigere oppdateringer på nettet kan imidlertid medføre at det «ikke blir tid» til ønskede oversettelser. Kostnadene ved både å skulle utgi på papir og elektronisk kan også medføre at man ikke tar seg råd til publisering på flere språk.

Den nye teknologien gjør det for øvrig mulig å lokalisere nasjonale norske tjenester i f.eks. et samisk befolkningsområde, slik det er blitt gjort med etableringen av nummeropplysning- og sentralbordtjeneste både på norsk og samisk i Karasjok.

Samisk er et offisielt språk i Norge. Samiskspråklige møter en egen utfordring knyttet til behovet for å bruke samiske skrifttegn i elektronisk tekstbehandling og på internett. Samtidig utgjør internett et nyttig hjelpemiddel for kontakt samer i mellom, på tvers av grensene.

Kommunal- og regionaldepartementet vil i samarbeid med Sametinget følge opp rapporten «Samisk tegnsett og IT». Rapporten er nå på bred høring. Utgangspunktet for rapporten var de problemer man møter med samisk tegnsett i IT-sammenheng. Arbeidsgruppens anbefalinger er at departementene må bevisstgjøre underliggende etater om at de må innføre systemer som baserer seg på Unicode. Dette er en nyutviklet ISO-standard som har et betydelig utvidet antall tegn til rådighet. Videre anbefaler arbeidsgruppen at statlige innkjøpsavtaler med programleverandører må inneholde krav om at all programvare skal støtte Unicode, og at departementene og etatene må oppgradere egen programvare for å gjøre det mulig å lage presentasjoner på samisk, både i trykte publikasjoner og på internett. I det videre arbeidet vil man ta utgangspunkt i arbeidsgruppens anbefalinger og innkomne høringsuttalelser.

Sametinget vil igangsette arbeidet med å utvikle en e Sápmi-plan, hvor døgnåpen forvaltning og offentlige servicekontor inngår som en del av en større satsing. Regjeringen ser e Sápmi-planen som et viktig bidrag til både regjeringens arbeid med modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor, og til e Norge mer generelt.

Sametinget etablerer et pilotprosjekt over tre år under e Sápmi-planen, som tar sikte på å framskynde og koordinere en gjennomføring av de tiltak som er foreslått i Rapport om samisk tegnsett og IT etter oppdrag fra e Norge.

Foruten arbeidet med å fjerne hindringer identifisert i rapporten, skal prosjektet bidra til framveksten av kvalitetsinnhold på samisk, til samisk deltakelse i relevant internasjonalt IT-samarbeid og til videreutvikling av den samiske IT-næringen.

Prosjektet og e Sápmi-planen mer generelt kan bidra til, foruten å løse utfordringene knyttet til samisk tegnsett, å prøve ut i begrenset skala aktuelle administrative løsninger for Norge som helhet. Disse kan også bidra til å utvikle samisk spisskompetanse innen IT som vil kunne finne forretningsmuligheter i større markeder i Norge og internasjonalt.

Kommunal- og regionaldepartementet og Nærings- og handelsdepartementet påtar seg å finansiere enkelte avgrensede utviklingsprosjekter for e Sápmi-prosjektet for Sametinget.

7.11 Samisk som forskningsspråk

Regjeringens mål er å bevare og utvikle samisk språk, og at det skapes flere arenaer i samfunnet hvor det samiske språket anvendes aktivt, for derved å få utviklingsmuligheter. Den samiske forskningen skjer i hovedsak på andre språk enn samisk. Det er imidlertid flere samiske problemstillinger som det er vanskelig å forske på uten å bruke originalspråket. Ved samiske forskningsinstitusjoner er det stort sett bare språkforskningen som er publisert på samisk, og språkforskningens andel av det samlede antall publikasjoner er relativt lite. I sentralforvaltningen er en del utredningsarbeid som angår samiske forhold oversatt til samisk. Utfordringen er å stimulere til at originalspråket i forsknings- og utredningsarbeider i større grad er på samisk.

Det er derfor viktig at det utvikles gode fagmiljøer med god samisk kompetanse, at det samiske språket anvendes mer i forskningssammenheng og at språket utvikles som vitenskapsspråk med bl.a. terminologiutvikling. Det er viktig at forskningen, også ved aktiv bruk av samisk, skaper nærhet til befolkningen og det samfunnet forskningen dreier seg om og skal betjene ved sin virksomhet. Samtidig er det viktig at man ivaretar behovet for kommunikasjon og formidling med det nasjonale og internasjonale forskerfellesskapet og andre brukere av samisk forskning.

8 Holdninger og informasjon

Fornorskingspolitikken som ble ført i Norge fram til slutten av 1960-tallet, førte til at samisk kultur og samisk språk av mange ble stigmatisert og sett på som mindreverdig. Følgen var at mange samer lot seg assimilere inn i den norske kultur og fornektet sin samiske bakgrunn. Andre levde i to kulturer med tette skott i mellom.

De siste tiårs samepolitiske utvikling har ført til en sterk revitalisering av samisk politikk, kultur og språk. I mange områder hvor samisk språk og kultur for noen tiår siden var helt usynlig i det offentlige rom, er det nå vokst opp aktive samiske miljøer som gjør seg gjeldende i lokalsamfunnet, og som krever språkopplæring og arenaer for utøvelse av samisk kultur. I mange bygder er det blitt bygget samiske kulturhus som ligger som håndfaste bevis på samisk tilstedeværelse og den status samisk kultur og språk har i området.

Synliggjøringen av samisk språk og kultur har i noen lokalsamfunn ført til en polarisering av befolkningen. Enkelte opplever samisk språk og kultur som truende, og føler at det samiske fremmes på bekostning av det norske. Slike følelser er blant annet kommet fram i debattene om samisk læreplan og om samenes rett til forvaltning av land og vann i Finnmark. Argumentasjonen som føres i slike debatter er i noen tilfeller basert på manglende kunnskaper og feiltolkninger. Det er derfor en viktig oppgave for regjeringen å motvirke negative holdninger og intoleranse i forhold til samer gjennom å øke kunnskapen om samiske forhold både i forvaltningen og hos allmennheten. Regjeringen vil blant annet utarbeide undervisningsmateriale som er utformet med tanke på å skape gjensidig respekt og forståelse mellom samer og nordmenn, både i grunnskolen og i videregående opplæring.

Det er også viktig med god kunnskap om hva som er årsaken til ulike holdninger om samer og samiske forhold. Statskonsult har i samarbeid med Sametinget og regjeringen startet en kvalitativ undersøkelse for å undersøke holdninger til samiske spørsmål, og finne ut hva som får samer til å registrere seg i samemanntallet. Temaer som ønskes belyst i undersøkelsen er bl.a. kunnskap, holdninger og fordommer til samiskhet, samemanntallet og Sametinget, holdninger fra det offentlige til samiske spørsmål, hva som har fått folk til å registrere seg i samemanntallet, behovet for nærmere informasjon om samemanntallet og Sametinget, eventuelle hindre for registrering og reaksjoner fra omgivelsene på at de har registrert seg.

Regjeringen ønsker også å kartlegge eksisterende kunnskaper og forskning om årsaker til negative holdninger til samer og det samiske, og hvordan de kan motvirkes. I den grad det er behov for det ønsker regjeringen i tillegg å igangsette videre FOU-virksomhet på området.

9 Samiske barn og unge

Regjeringen vil påpeke den muligheten som ligger i opprettelse av samiskspråklige private barnehager.

Etter barnehagelovens § 7 tredje ledd har kommunen ansvar for at barnehager for samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. Private barnehager har rett til de samme ordinære driftstilskudd som kommunale. Sametinget har i tillegg midler til disposisjon fra Barne- og familiedepartementet (kapittel 856 post 50) til samiske barnehageformål. Sametinget har utarbeidet nye retningslinjer for tilskuddet. Disse gjelder fra 1. januar 2002.

Som et ledd i å styrke samarbeidet mellom samiske barnehager og barnehager med samiske barn, skal Sametinget i samarbeid med Barne- og familiedepartementet arrangere en nordisk barnehagekonferanse høsten 2002. Målet med konferansen er også å øke kunnskapen om arbeidet i samiske barnhager og barnehager med samiske barn og innhente erfaringer på tvers av de nordiske land.

10 Utdanning

10.1 Sametingets syn på organiseringen av utdanningssektoren

Sametinget, Samisk utdanningsråd og Samisk språkråd har utarbeidet en rapport om Organisering av Sametingets arbeid med språk- og opplæringssaker. Arbeidsutvalget som har avgitt rapporten, foreslår å overføre oppgaver til Sametinget utover dem som følger av bestemmelsene i opplæringsloven. Til Sametingets plenumssamling i juni 2000 ga Sametingsrådet en utdanningspolitisk redegjørelse. Dokumentene fra arbeidsutvalget og Sametingsrådet presenterer Sametingets syn på hvilken rolle Sametinget bør ha i forhold til utdanning i tillegg til de oppgaver Sametinget får gjennom opplæringsloven:

• Føre tilsyn med og stå for rådgivning overfor all samisk utdanning over hele landet i barnehagen, på grunnskolenivå, innen videregående opplæring og delvis innen voksenopplæring.

• Ha informasjonsansvaret i og om samisk utdanning.

• Drive språkutvikling og språkrøkt.

• Ha forvaltningsansvaret for en del økonomiske virkemidler:

  • Tildele timer til samiskundervisning i grunnskolen.

  • Tildele tilskudd til ekstra språkopplæring i videregående opplæring.

  • Tildele stipend til lærere i grunnskolen for videreutdanning i samisk.

  • Forvalte tilskuddsordningen til utvikling av samiske læremidler.

• Ha sekretariatsfunksjoner for styret for de samiske videregående skolene.

• Generelt følge opp FOU-arbeidet:

  • Lage handlingsplaner for utvikling av spesialpedagogiske læremidler for samiske brukere i samarbeid med Læringssenteret.

  • Fortsette utviklings- og veiledningsarbeidet i Grunnskolen (L97S) og i videregående opplæring(R94).

  • Fortsette arbeidet med kvalitet i matematikkopplæringen -KIM.

De nevnte økonomiske virkemidlene og sekretariatsfunksjonene for de videregående skolene er ikke Sametingets myndighetsområde i dag.

10.2 Den videregående opplæringen

10.2.1 Språktiltak i videregående opplæring

Se kapittel 7.8.

10.2.2 Evaluering av samisk videregående opplæring

I løpet av år 2000 kom det tre evalueringsrapporter om samisk videregående opplæring:

• Samisk videregående opplæring – rettigheter og innhold fra Nordisk samisk institutt

• Samisk videregående opplæring under reform 94 fra NIBR

• sammendraget Evaluering av samisk videregående opplæring under Reform 94 laget av AGENDA.

Læringssenteret har gjennomgått rapportene og foreslått tiltak angående opplæringens innhold, læremidler, lærerutdanningen, og Sametingets rolle i samisk videregående opplæring. I budsjettet for 2002 har Utdannings- og forskningsdepartementet bevilget penger til finansiering av Sametingets prosjekt Kvalitetsutvikling i samisk videregående opplæring. Med denne bevilgningen overtar Sametinget det videre arbeidet med evalueringsrapporten og forslagene fra Læringssenteret.

10.2.3 Støttepunktfunksjoner

Utdannings- og forskningsdepartementet har oppnevnt et utvalg som i løpet av første halvår av 2002 skal lage en rapport om de samiske videregående skolene og komme med forslag om disse skolenes administrative tilknytning. Elevtallsutviklingen krever tiltak for å sikre disse skolene framtid. Det er en hovedmålsetting å opprettholde og utvikle skolenes faglige kompetanse og å sikre en akseptabel ressursutnyttelse over tid.

10.2.4 Reindrift som lærefag i den videregående opplæring

Reindrift ble i 2001 godkjent som lærefag i henhold til opplæringsloven. Sametinget har i den forbindelse utarbeidet fagplaner sammen med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). Sametinget har senere godkjent læreplanen i henhold til opplæringslovens § 6-4. Regjeringen ser det som viktig for næringens utvikling at reindrift er godkjent som lærefag. Dette gir en større fleksibilitet i reindriftsnæringen, samtidig som opplæring i bedrift kan gi en mer allsidig utdanning. Dette er spesielt viktig nå som reindriftsnæringen står overfor nye omstillingsprosesser. Det er viktig at næringen får dekket behov for rekruttering av ungdom for å unngå en «forgubbing». Videre gis ungdom mulighet til praksis i eget reindriftsområde, noe som i liten grad ivaretas i dagens modell der hele utdanningen gjennomføres i skole.

10.3 Høyere utdanning

Høyere utdanning omtales i St.meld. nr. 34 (2001–2002) (høgre samisk utdanning og forskning), og i St.meld. nr. 16 (2001–2002) Om ny lærerutdanning.

10.4 Samisk forskning

Samisk forskning omtales i St.meld. nr. 34 (2001–2002) (høgre samisk utdanning og forskning).

Se også kap. 7.11.

10.5 Samisk vitenskapsbygg

Statsbygg har fått i oppdrag av Utdannings- og forskningsdepartementet å planlegge et nytt vitenskapsbygg i Kautokeino. Bygget vil blant annet kunne lokalisere Samisk høgskole, Nordisk samisk institutt, Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, Samisk arkiv og Sametingets opplæringsavdeling og språkavdeling. Det er blitt etablert en brukergruppe med representanter fra blant annet Samisk høgskole, Nordisk Samisk Institutt, Samisk Arkiv og Sametinget, som skal kartlegge hvilke arealbehov som foreligger.

Saken vil legges fram for Stortinget etter at forprosjektet er ferdigstilt. Regjeringen vil omtale saken i St.prp.nr. 1 (2002–2003), jf. St.meld. nr. 34 (2001-2002) (høgre samisk utdanning og forskning).

11 Helse- og sosial

Regjeringen vil følge opp Handlingsplan for helse- og sosialtjenester for den samiske befolkning i Norge, som ble lagt fram høsten 2001.

Vi viser for øvrig til kapittel 17 når det gjelder levekår i Indre Finnmark.

12 Kultur

12.1 Samiske sentra og flerbrukshus

Samiske sentra eller flerbrukshus er begrep som omfatter et vidt spekter av bygg, fra lokale kulturhus til større samiske kultursentra.

Regjeringen er av den oppfatning at satsingen på samiske sentra eller flerbrukshus må anses som en lojal oppfølgning av våre folkerettslige forpliktelser. Det vises i denne sammenheng særlig til artikkel 27 i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter. Byggene har hatt positiv virkning både i forhold til samisk språk og kultur, og for sysselsetting og bosetting i lokalmiljøet.

Regjeringen erkjenner at med dagens finansieringsordning vil det ta lang tid å bygge ut de samiske sentrene det anses å være behov for. For å få fortgang i investeringene, bør det være en mulighet at utbyggingen delvis finansieres med private låneopptak, og at disse bl.a. betjenes gjennom utnytting av det potensialet som ligger i leieinntekter. Regjeringen forutsetter at byggene skal være funksjonelle, med en nøktern standard. I den grad samiske sentra eller flerbrukshus anses å stimulere til vekst og sysselsetting i lokalområdet, vil det kunne være aktuelt med større lokal og regional delfinansiering, jf. fylkeskommunens styrkede rolle som lokal utviklingsaktør.

12.1.1 Prioriteringer

Kommunalkomiteens flertall viser i sin B.innst.S.nr. 5 (2001–2002) til B.innst.S.nr. 5 (2000–2001), der flertallet ber Kommunal- og regionaldepartementet vurdere tilskudd til det lulesamiske senter Árran. Flertallet har merket seg at departementet ikke finner å kunne bevilge midler på eget budsjett. Flertallet henstiller til at Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med berørte departementer søker å finne en løsning som sikrer realisering av byggetrinn II.

Samiske kulturbygg er blitt gitt tilskudd over Kultur- og kirkedepartementets kapittel 320, post 73 Nasjonale kulturbygg. Av samiske prosjekter er det i 2002 gitt tilskudd fra denne posten til Østsamisk museum i Neiden. Av samiske prosjekter aktuelle etter 2005 har Kultur- og kirkedepartementet ført opp Samisk kunstmuseum/De Samiske Samlinger i Karasjok og Ája samisk senter i Kåfjord. Man har her forholdt seg til Sametingets samlede plan for Samiske kulturhus ny prioritering, vedtatt av Sametingets plenum 3. juni 1999 (sak 21/99). Vedtaket om prioriteringsliste var enstemmig. I tillegg til ovennevnte prosjekter, er også Várdobáiki samisk senter i Evenes ført opp som prioritert bygg.

Dette er en sak hvor man har gitt samene, gjennom Sametinget, en reell mulighet til å prioritere i en sak som hovedsakelig berører den samiske befolkning. Det er viktig at Sametingets prioritering følges når det gjelder Kultur- og kirkedepartementet kapittel 320, post 73 Nasjonale kulturbygg

12.2 Árran lulesamiske senter

Árran lulesamiske senter sto ferdig og ble tatt i bruk i juli 1994. Senteret huser nå egne aktiviteter som lulesamisk museum, næringssenter og lulesamisk barnehage og skolefritidsordning. Samtidig har flere samiske institusjoner som Sametinget og NRK Sámi radio etablert sin virksomhet helt eller delvis til sentret. I tillegg huser sentret samisk relaterte aktiviteter i regi av Høgskolen i Bodø, Hamarøy videregående skole og det kommunale folkebiblioteket. Árran har vist seg dyktig i å etablere virksomheter i senteret. Det arbeider ca. 40 personer i bygget. Árran er en betydelig sysselsetter i Tysfjord kommune, men er nå i en presset situasjon når det gjelder arealer til kontorer, basisutstillingen i museet og lokaler til undervisning i samisk.

Kostnadene til en utbygging som vil imøtekomme de arealbehovene senteret har, er beregnet til 11 mill. kr. Sametinget, Nordland fylkeskommune, Tysfjord kommune og SND har bidratt med 2,1 mill. kr til fase 1 av byggetrinn II, i tillegg til at Árran selv har tatt opp lån på 4 mill. kr. Regjeringen har i revidert budsjett for 2002 foreslått en bevilgning på 5 mill. kr for å realisere fase 2 av byggetrinn II ved Árran lulesamisk senter.

13 Samisk næringsliv

En nødvendig forutsetning for fortsatt utvikling av samisk kultur og språk er bærekraftige og tilpasningsdyktige næringer.

Samisk næringsliv kan sies å bygge på tre pilarer: kultur – næring –bosetting. I teorien kan bosetting i tradisjonelle samiske områder sikres uten næringsvirksomhet (for eksempel gjennom statlige overføringer). Teoretisk sett kan også samisk næringsvirksomhet utvikles uten tilknytning til samisk kultur (for eksempel IT-virksomhet drevet av samer), slik som samisk kultur i teorien kan eksistere uten næringsvirksomhet (for eksempel gjennom levende museumsutvikling). Den beste samiske næringsutviklingen fås kanskje når det er et godt samspill mellom de tre elementene.

13.1 Generell næringspolitikk

Regjeringen vil gjennom den generelle næringspolitikken komme med tiltak som vil gi gode og forutsigbare rammevilkår for alle næringsutøvere. Eksempel på tiltak er bl.a. lavere skatter, forenklede rapporteringssystemer, fleksibelt regelverk, fokusering på produktutvikling og innovasjon, sikring av tilgang til markedene og økt kompetanseheving.

Samisk næringsliv består i stor grad av enkeltmannsforetak og små bedrifter. Enkelte av tiltakene nevnt ovenfor antas derfor å være spesielt positive for samiske næringsliv. Regjeringens forenklingsarbeid er viktig i denne sammenheng. Dette går bl.a. ut på å bedre beslutningsgrunnlaget for nye/endrede regler. Det arbeides også for å redusere næringlivets byrder knyttet til innrapporteringsplikter, blant annet gjennom økt samordning og gjenbruk av opplysninger, regelverksendringer og holdningsendringer i den enkelte etat. Alle disse tiltakene vil kunne slå positivt ut for samisk næringsliv.

Gjennom den generelle finanspolitikken, vil man videre legge til rette for lavere rente, som igjen vil føre til lave kapitalkostnader. Dette er spesielt viktig for småbedrifter og enkeltmannsforetak, som det er mange av i samiske områder.

Regjeringen vil også styrke regionalpolitikken for å sikre bosettingen og verdiskapingen i alle deler av landet. For å styrke det regionale nivået, vil regjeringen utvikle fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. Regjeringen vil også ha en generell gjennomgang av virkemiddelapparatet, og vil bl.a. evaluere og styrke tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Selektive tiltak i regionalpolitikken vil også komme samisk næringsliv til gode.

13.2 Kulturelle føringer

Tradisjonelle samiske næringer, som reindrift, laksefiske, duodji osv., vedlikeholder og produserer samisk kultur. Regjeringen vil sikre disse næringer gode rammevilkår.

I arbeidet med å legge til rette for utviklingen av samisk næringsliv, må man ta utgangspunkt i de spesielle kulturelle føringer som kjennetegner deler av dette. Sentralt er husholdsøkonomien og husholdsrasjonaliteten som fortsatt er rådende. Skal tiltak overfor samisk næringsliv ha tilsiktet effekt, må man være klar over disse mekanismene.

Husholdsøkonomien står i motsetning til den såkalte vekstøkonomien, som moderne økonomi bygger på. Vekstøkonomien kjennetegnes av profittmaksimering og av at overskuddet brukes til å reinvestere. Det må understrekes at man i samiske områder har trekk både fra husholdsøkonomien og vekstøkonomien.

Husholdsøkonomien defineres ved at man produserer det som er tilstrekkelig for å opprettholde sin livsførsel, i stedet for å skape overskudd for å reinvestere. Husholdsøkonomien defineres videre ved at skillet mellom arbeid og fritid er flytende. For eksempel vil vedhogst til eget bruk av noen både defineres som næringsvirksomhet og som fritidssyssel. Andre trekk som bør nevnes er selvstendighet i forhold til arbeidsgiver, dvs. korttidskontrakter foran fast arbeid, fleksibilitet i forhold til arbeidstid og ferieavvikling, og preferanser for å kombinere flere næringsveier foran å ha eneyrke. Det siste betyr at deltidsarbeid av mange anses som et gode. Et trekk ved husholdsøkonomien ligger også i navnet: Man må se husholdet under ett for å få et bilde av den enkeltes helhetlige økonomiske situasjon.

Husholdsøkonomien skaper spesielle utfordringer i forhold til næringsdrift. Den største utfordringen er at i områder preget av husholdsrasjonalitet, deriblant de samiske, bygges det ikke opp risikovillig kapital, som kan brukes til reinvestering.

Regjeringen vil legge til rette for større fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og arbeidstilknytning i offentlig sektor. Utgangspunktet er at enhver skal kunne legge opp sin yrkesmessige tilknytning og fritid i den grad det er mulig. Regjeringens forslag om å myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om frivillig overtid og midlertidige ansettelser, kan dermed sies å være godt tilpasset husholdsrasjonaliteten. Regjeringen vil også stimulere til konkurranseutsetting av kommunale og andre offentlige tjenester. Dette vil stimulere enkeltmanns- og små bedrifter i distriktene, og åpner for en fleksibilitet som er mer tilpasset samisk kultur.

Enkelte samiske områder, spesielt Indre Finnmark, er preget av lav mobilitet. Dette betyr at folk ikke flytter, selv om de er arbeidsledige og har mulighet til å få jobb andre steder. Den lave mobiliteten kan tilskrives kulturelle årsaker, da en utflytting fra Indre Finnmark også vil bety en utflytting fra et samisk miljø. Konsekvensen er at arbeidsledigheten blir høyere enn i andre deler av landet. På bakgrunn av generelle målsettinger om sysselsetting og levekår, er det derfor et mål å legge til rette for næringsliv i Indre Finnmark. Vi viser til kapittel 18 for utdypning av dette.

13.3 Rammevilkår – kombinasjonsnæringer

Gjennom statlige regler for støtteordninger ble det tidligere premiert å ha store enheter både innen fiskeri og jordbruk. Dette gjorde at kombinasjonsdriften, som hadde vist seg å være en egnet tilpasningsform, ble utsatt for konkurransevridning. For å bøte på dette, har man i nyere tid gjennom Samisk utviklingsfond gitt særlige tilskudd til kombinasjonsdrift.

Regjeringen vil nå legge vekt på nøytrale rammevilkår, slik at den enkelte næringsutøver selv finner den tilpasningen som er mest gunstig. Om dette skjer gjennom eneyrke eller kombinasjonsdrift, er opp til den enkelte næringsutøver.

Tradisjonell kombinasjonsdrift har bestått av jordbruk og fiske. På grunn av press på fiskeressursene og overkapasitet innen landbruket, har det vært nødvendig med strenge reguleringer innen begge næringer. Reduserte kvoter har bl.a gått utover deltidsfiskere. Innen jordbruket har også overkapasitet og den internasjonale markedssituasjonen gjort det nødvendig med kvotebegrensninger når det gjelder for eksempel melkeproduksjon. Samtidig har disse næringene gått over fra å være arbeidskrevende til å bli kapitalkrevende. Tradisjonell kombinasjonsdrift bestående av jordbruk og fiske har derfor fått dårligere rammevilkår.

13.4 Produktutvikling og kompetanseheving

I rapporten «Ka kan æ få peng til» av Agderforskning (1999), hevdes det at det er en støttekultur i Indre Finnmark. Med dette menes at kommunene er opptatt av å bruke høye tilskuddssatser uavhengig av støtteformål, og en del av næringslivet synes, i følge rapporten, å være mer orientert mot tilskuddene framfor prosjektidéen. Videre sies det at en fortsatt ukritisk bruk av tilskudd kan bidra til å gjøre næringslivet støtteavhengig og redusere næringslivets overlevelsesevne på sikt.

For å sikre næringer som er tilpasningdyktige, og som kan bestå over tid, må fokus rettes mot selve markedet. En generell innstramning når det gjelder kommunale næringsfond og andre støtteordninger vil på kort sikt kunne virke negativt på næringsdrift som baserer seg på høy grad av offentlig støtte. Dette er likevel en nødvendig omstilling for å sikre næringsliv som er konkurransedyktig.

Regjeringen vil forskyve eventuell støtte vekk fra drift, og over mot innovasjon, nyskapning, investering, kompetanseheving, produktutvikling, markedsføring og nettverksbygging. Det er samtidig statens oppgave å legge til rette for utbygging av infrastruktur som legger til rette for næringsutvikling. I virkemiddelbruken vil man fokusere på de tidlige fasene i en bedrifts liv.

Som en del av generelle kompetansehevende tiltak er følgende satt i verk:

• Rett til grunnskole- og videregående opplæring for voksne.

• Rett til utdanningspermisjon.

I tillegg planlegger en å gi arbeidssøkende mulighet for realkompetansevurdering/yrkesprøving med sikte på arbeid. Dette vil også være positivt for samisk næringsliv.

13.5 Samisk utviklingsfond

Sametinget har gjennom Samisk utviklingsfond (SUF) og støtteordninger til duodji-næringen selv virkemidler for å styrke og utvikle samisk næringsliv. Årlig overføres det i tillegg midler fra reindriftsavtalen og jordbruksavtalen til SUF for å støtte opp om kombinasjonsnæringer.

Regjeringen ønsker en dialog med Sametinget for å få en best mulig utnyttelse av virkemidlene. Utgangspunktet er at Sametinget selv skal få kunne velge hvordan virkemidlene skal benyttes. Når det gjelder støtteprofil vil det derfor ikke bli lagt noen føringer på Sametinget utover de forpliktelser Norge har gjennom internasjonale avtaler. Sametinget og regjeringen har felles interesse i at det foregår næringsutvikling. Hovedansvarlig for næringsutvikling i samiske områder tilligger likevel den enkelte næringsutøver.

13.6 Reindrift

13.6.1 Tap av rein

Det har gjennom de senere år vært økt tap av tamrein på grunn av rovdyr. Foreløpige erstatningsutbetalinger for siste reindriftsår er i størrelsesorden 36 mill. kr, og vil trolig øke med styrkingen av erstatningene i den nye ordningen som trer i kraft for inneværende reindriftsår med utbetaling i 2002.

For å motvirke konflikten mellom reindrift og rovviltforvaltning, ble det opprettet en «Tamreinfaglig arbeidsgruppe» som hadde sitt første møte 14. november 2001, men som nå er erstattet av et annet samarbeidsorgan. På bakgrunn av krav fra NRL (Norske Reindriftssamers Landsforbund) under forhandlingene for ny reindriftsavtale for 2002–2003, har landbruksministeren og miljøvernministeren i brev av 11. mars 2002 gitt rammer for et intensivert samarbeide for å redusere tap, herunder rovvilttap i utsatte distrikter og/eller siidaer. For oppfølgingen av dette er det for perioden 2002 til 2004 opprettet et «Reindriftens rovviltutvalg». Dette er et felles forum for å drøfte tiltak i forhold til rein–rovvilt mellom reindriftssamene, reindrifts- og miljøvernforvaltningen. Dette kommer i tillegg til det enkelte reinbeitedistrikts påvirkningsmulighet i forvaltningsbeslutninger gjennom reindriftens representant i de regionale rovviltutvalgene og det sentrale rovviltutvalget (SRU).

Når det gjelder uttak av rovvilt i områder med samisk reindrift, skjer dette dels ved kvotejakt på gaupe, lisensjakt på jerv, eller ved at reinbeitedistriktene søker og får innvilget fellingstillatelse. Reindriftsutøvere som fyller kravene etter viltloven har mulighet til å delta i lokale fellingslag. I tillegg til dette benyttes Statens Naturoppsyn (SNO) til uttak av rovvilt som har gjort stor skade i reindriftsområder.

Regjeringen iverksetter nå et arbeid med ny stortingsmelding om rovdyrpolitikken som skal fremmes for Stortinget i 2003. I meldingsarbeidet vil det opprettes arbeidsgrupper med deltakelse fra berørte parter på noen sentrale områder. Representanter for samisk reindrift vil være aktuelle deltakere både i arbeidsgruppe for tamrein/rovvilt og for vurdering av erstatninger.

13.6.2 Verdiskapingsprogrammet for reindrift

Under reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 2001–2002 ble partene enige om å avsette 7 mill. kr til et verdiskapingsprogram for reindriften. Formålet med programmet er å legge til rette for en økt verdiskaping i næringen som kommer reineieren til gode. Verdiskapingsprogrammet for reindriften forutsettes gjennomført i tråd med handlingsstrategier for verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon, men begrenses ikke til kun å omfatte matprodukter. Verdiskapingsprogrammet er organisert med en styringsgruppe på fem medlemmer som blant annet skal gi overordnede prioriteringer og retningslinjer og sikre at det tas hensyn til reindriftens spesielle forhold. Satsingsområder er gjennomgang av regelverk som kan være til hinder for økt verdiskaping, mobilisering av nettverk, veiledning og kompetanseheving. Generelt ligger reindriftens potensiale i en optimalisert biologisk produksjon innefor de naturgitte rammer og en størst mulig avkastning av denne produksjonen. Avtalepartene ved reindriftsforhandlingene, staten og Norsk Reindriftsamers Landsforbund, er enige om å videreføre programmet.

Regjeringen vil stimulere til bruk av biprodukter fra reinslaktingen ved at regelverket så langt det er mulig søkes tilpasset de særlige behov som her gjør seg gjeldende. Reindriften har tradisjonelt utnyttet hele reinen, og ikke bare kjøttet.

13.6.3 Oppfølging av reindriftslovutvalget

Reindriftslovutvalgets innstilling er sendt på høring med høringsfrist 15. august 2002. Innstillingen og innkomne høringsuttalelser vil danne grunnlag for Landbruksdepartementets vurderinger, og lovforslag vil bli oversendt Stortinget.

13.6.4 Reindriftsforvaltningen

Landbruksdepartementet satte i 2001 ned en arbeidsgruppe med oppgave å vurdere forvaltningen med tanke på å bedre oppnå gitte politiske mål innenfor fastsatte økonomiske rammer. Arbeidsgruppen mente at Reindriftsforvaltningen bør omorganiseres for å få styrket samhandlingen mellom nivåene i organisasjonen, få en flatere organisasjonsstruktur og få et økt lederfokus. Arbeidsgruppens rapport har vært ute på høring til alle ansatte i Reindriftsforvaltningen, og det har ikke vært merknader til tiltakene som ble foreslått. Landbruksdepartementet legger rapporten fra arbeidsgruppen til grunn for det videre arbeidet med å utvikle og effektivisere Reindriftsforvaltningen. Det vises for øvrig til Landbruksdepartementets St. prp. nr. 1 (2000–2001) og St. prp. nr. 1 (2001–2002) for ytterligere opplysninger om arbeidsgruppens vurderinger og konklusjoner.

For at Reindriftsforvaltningen skal kunne utføre sine oppgaver på en best mulig måte ut fra de målsettinger som gjelder, vil det etter omstendighetene være naturlig og nødvendig å søke støtte i forsknings- og fagmiljøer. Samiske forsknings- og fagmiljøer vil her ha en sentral plass.

13.6.5 Rammebetingelser for reindriftsnæringen

Regjeringen vil vurdere å gjennomgå skatte- og avgiftsregimet for reindriftsnæringen. En slik gjennomgang må ses i sammenheng med reindriftsavtalens ramme.

13.7 Lakse- og innlandsfisk

Fiske etter lakse- og innlandsfisk har lange tradisjoner i samisk kultur og har til alle tider vært av stor økonomisk betydning. Særlig har laksefisket vært en grunnpilar for samisk bosetting og kultur, og utgjør fortsatt et viktig element i mange samiske lokalsamfunn. Den økonomiske betydningen av laksefisket er imidlertid sterkt redusert som følge av reduserte laksepriser. Også utnyttelsen av innlandsfisk har liten økonomisk betydning i dag.

Regjeringen mener at de rike lakse- og innlandsfiskeressursene i fylket utgjør et stort potensiale for økt verdiskaping og nye arbeidsplasser i viktige samiske områder. Dette gjelder i særlig grad mulighetene for økt verdiskaping knyttet til laksefisket, utvikling av innlandsoppdrett og kultivering av overtette bestander i ferskvann. Regjeringen vil også peke på fiskeressursenes store betydning for en videre utvikling av reiselivet i Finnmark.

Regjeringen vil legge til rette for en mer fleksibel lakseforvaltning som åpner for økt verdiskaping knyttet til laksefisket. Herunder vil en i samråd med rettighetshavere, lokale myndigheter og Sametinget gjennomgå dagens regelverk med sikte på å endre bestemmelser som begrenser det lokale utnyttingspotensialet.

Regjeringen ønsker å tilrettelegge for å utvikle oppdrett av innlandsfisk som næring godt forankret i næringspolitiske målsetninger om lønnsom og konkurransedyktig virksomhet. Dette forutsetter at den videre utviklingen av innlandsoppdrett skjer på en miljømessig forsvarlig måte. Regjeringen vil derfor i første omgang avklare de miljømessige aspektene. På grunn av kulturelle og naturgitte forhold, særlig i Indre Finnmark, er dette en potensiell samisk næring, jf. kap. 18.2.3.

Regjeringen vil også peke på de muligheter som ligger i kultivering av overtette fiskebestander i ferskvann, også i områder med samisk bosetning. I svært mange innsjøer er det overtette fiskebestander hvor fisken blir småfallen, plaget med parasitter og lite egnet til konsum. Gjennom målrettet kultivering av slike bestander vil kvaliteten på fisken øke. En slik kultivering må være basert på driftsplaner og gjennomføres i samarbeid med lokale myndigheter, rettighetshavere og brukere.

13.8 Kongekrabben

Kongekrabben er en introdusert art fra Stillehavet som har spredd seg til norske farvann etter at den ble satt ut på Kola på 1960-tallet. Krabben har vist seg å være en verdifull ressurs, men den kan samtidig ha store effekter på miljøet i fjordområdene. Dette er dårlig undersøkt, og regjeringen vil derfor bedre kunnskapene om denne artens økologiske effekter. Regjeringen åpner for kommersiell fangst av kongekrabbe i de områdene hvor bestanden er tettest fra høsten 2002. Samtidig skal det legges vesentlig vekt på å unngå skadevirkninger på miljøet langs kysten, jf. St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav.

13.9 Laksekonsesjoner til den lulesamiske bygda Musken

Regjeringen vil tildele to konsesjoner for oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjøvann lokalisert til Tysfjord kommune i Nordland. Formålet med tildelingen er å styrke det lulesamiske samfunnet Musken. Tildelingen har videre til hensikt å bidra til at det skapes varige og lønnsomme arbeidsplasser i Muskensamfunnet. Samtidig skal etableringen bidra til å styrke grunnlaget for fortsatt bosetting og vekst, for på denne måten legge til rette for å opprettholde og utvikle et ellers sårbart lulesamisk kulturelt og språklig miljø. Tiltaket er en oppfølging av det tre-årige Hellemoprosjektet (1997–1999).

13.10 Fiskeripolitikk

Fiske, gjennom kystflåten, er en del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Regjeringen vil sikre størst mulig forutsigbarhet i kvotefordelingen mellom ulike fartøygrupper .

Det vises til St.meld. nr 55, kapittel 14.3.3. Samlekvoteregulering, var på tidspunktet for St.meld. nr. 55 et pilotprosjekt. I 2002 er dette den gjeldende reguleringsform for alle fartøy under 15 meter største lengde som deltar i gruppe I i fisket etter torsk nord for 62°N. Erfaringene fra pilotprosjektet med samlekvote var viktige i vurderingen av om samlekvoter kunne være et reguleringsalternativ for framtiden. Ordningen kommer kystfiskerne til gode.

13.11 Bergverk – mineralloven

Det er fortsatt behov for å få på plass en ny minerallov, og regjeringen har derfor startet arbeidet med dette. I arbeidet vil representanter fra grunneier- og næringsorganisasjoner og representanter fra samisk side bli trukket inn. Dette vil danne bakgrunn for et nytt lovforslag der både interessene til mineralnæringen, grunneierne og den samiske befolkning vil bli vurdert av regjeringen.

14 Arealforvaltning i områder med samisk bosetting

I arbeid med lover og regler vil regjeringen, der det er aktuelt, søke å ta hensyn til samisk sedvane, tradisjon og interesser. I miljøvernarbeid og arbeid med verneregimer, ønsker regjeringen å legge vekt på samiske natur-, kulturminne- og kulturmiljøverdier og sedvaner.

14.1 Verneplaner etter naturvernloven og samiske interesser

De samiske kjerneområdene omfatter store naturverdier som det er en viktig nasjonal oppgave å ta vare på for ettertiden – ikke minst som grunnlag for fortsatt samisk bosetting, næringsvirksomhet og kultur. Flere naturområder som har en særlig stor nasjonal/internasjonal verdi bør gis særskilt beskyttelse mot ødeleggelse gjennom bruk av nasjonal særlovgivning så som naturvernloven. Det har vært få konflikter mellom tradisjonelle samiske interesser og forvaltningen av verneområder. Det er viktig for regjeringen at verneområdene ikke oppfattes som trusler mot lokalsamfunnene. Regjeringen vil derfor arbeide for å få fram de positive sidene ved vernetiltakene slik at det kan skapes grunnlag for større lokal aksept/tilhørighet.

Regjeringen er opptatt av at det i verneplanprosessen legges opp til stor medvirkning fra alle parter som antas å bli berørt av vernetiltak. Særlig viktig er det at lokalbefolkningen blir trukket aktivt med. Saksbehandlingsreglene for arbeidet med vern etter naturvernloven legger stor vekt på dette. Ved etablering av vern etter naturvernloven og forvaltning av områdene er det også viktig at samarbeidet mellom den samiske kulturminneforvaltningen og naturforvaltningen styrkes. For områder hvor det er samiske interesser til stede, skal disse trekkes med i arbeidet på lik linje med andre interesser. Ved endelig vurdering av et vernetiltak, må vektleggingen av samiske interesser stå i rimelig forhold til områdets betydning for de samiske interessene.

Tysfjord/Hellemobotn er det eneste kjerneområdet for den lulesamiske befolkningen i Norge. I vernearbeidet som nå pågår i området, vil det være særlig viktig å trekke inn samiske interesser i planleggingen og legge til rette for et vern som ikke vil være en trussel for området som fortsatt lulesamisk kjerneområde.

Regjeringen legger videre vekt på at lokale myndigheter skal få delta i forvaltningen av verneområdene. Slike spørsmål vil det være naturlig å løse gjennom den ordinære planleggingen av vernetiltaket, men regjeringen vil også vurdere nærmere i hvilken utstrekning bl.a. Sametinget bør bringes nærmere inn i forvaltningen av verneområder innenfor samiske kjerneområder.

14.2 Reindrift og arealvern

14.2.1 Reindriftssamenes innflytelse

Sametinget er en viktig premissleverandør i reindriftspolitikken, og Sametinget er for 2002 tilført midler for å kunne styrke sitt arbeid med reindriftsrelaterte spørsmål.

Samtidig er det viktig at reindriftssamene selv har nødvendig innflytelse i utformingen av reindriftspolitikken og i arealforvaltningen. Det kan i den forbindelse vises til Reindriftslovutvalgets vurderinger og forslag vedrørende sammensetningen av de styrende organer i forvaltningen NOU 2001: 35 Forslag til endringer i reindriftsloven . Norske Reindriftsamers Landsforbund foreslås her gitt direkte oppnevningsrett for to av syv/fem medlemmer og forslagsrett for de medlemmer som skal oppnevnes av Sametinget, Landbruksdepartementet og fylkestinget. Innstillingen er sendt på høring med frist for uttalelse 15. august 2002. Regjeringen finner det ikke riktig å kommentere disse forslagene før de er vurdert nærmere blant annet i lys av høringsinstansenes uttalelser.

14.2.2 Økologisk bærekraft og beiteproblematikk

En grunnleggende forutsetning for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring er at beiteressursene ikke utnyttes i større grad enn det bæreevnen tillater.

For å ivareta reindriftens beitemønster og reinens valg av beiteplanter, bør det biologiske mangfoldet opprettholdes. Dette er en forutsetning for å sikre framtidens produksjonsmuligheter i næringen. En bærekraftig reindrift med en økologisk tilpasset beitebruk av reindriftens arealer kan ha en positiv innvirkning på det biologiske mangfoldet.

Særlig i Finnmark har man de siste tiårene stått overfor store utfordringer når det gjelder å legge til rette for en livskraftig reindrift innenfor de rammer naturgrunnlaget setter. I forbindelse med reindriftsforhandlingene avtaleåret 2000/2001 ble avtalepartene enige om at forhold som berører reintallsregulering skal følges opp gjennom reguleringer med hjemmel i reindriftsloven.

Viktigheten av å få tilpasset reintallet presiseres av næringskomitéen ved deres budsjettinnstilling for rammeområde 11 Landbruksdepartementet, der komitéen framhever viktigheten av å intensivere arbeidet med å få tilpasset antallet rein til beitegrunnlaget, jf. B. innst. S. nr. 8 (2001–2002).

Reindriftsstyret har nå fattet et vedtak om høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark, og et høyeste reintall for Øst-Finnmark forventes å foreligge i løpet av år 2002. Et viktig moment for å sluttføre denne prosessen er å få på plass siidainndelingen (distriktsinndelingen) for fellesbeitene (vår/høst og vinterbeiter). Prosessen som nå har startet er et viktig skritt i riktig retning.

For utdyping av disse spørsmål og spørsmål tilknyttet reindriften generelt, henvises det til Landbruksdepartementets årlige st. prp. om reindriftsavtalen.

14.2.3 Sikring av reindriftens arealer

Reindrift er en svært arealavhengig næring, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra bl.a. rovdyr som reinen alltid har måttet leve med.

Selv om vel 40 % av Norges areal utnyttes til beite for tamrein, er reindriften en liten næring i nasjonal målestokk. I samisk og lokal sammenheng har den likevel stor betydning – økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnlovens § 110 a og internasjonale forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, og FN-konvensjoner som konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, ses reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi.

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser for reinflokkene.

Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktiviteter er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag.

Samtidig er det viktig at næringen har forståelse for at øvrige samfunnsinteresser også utgjør en del av rammebetingelsene for reindriften og premisser for utviklingen.

Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein pr. km² ) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, betyr ikke det at eventuelle inngrep i reinbeiteområdene ikke vil ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det svært begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder for eksempel på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året.

På bakgrunn av de nevnte forholdene er det et behov for å få et styrket vern av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er av avgjørende betydning for en bærekraftig reindrift. Hvilke arealer dette er, vil variere mellom reinbeitedistriktene. Reindriftsforvaltningen vil ha som prioritert oppgave å utarbeide en metode for å lokalisere disse arealene og utarbeide en verdiklassifisering på allerede eksisterende arealbrukskart. Arealbrukskartene er distriktsvise digitale kart og dekker samtlige reinbeitedistrikter i Norge. Kartene er på et format og i et koordinatsystem som kan utveksles med alle brukere av GIS i Norge. Kartene inneholder 11 arealbrukstema, herunder årstidsbeiter, trekk- og flyttleier, gjerder og anlegg. Disse kartene vil være viktige bidrag i kommunal- og fylkeskommunale planprosesser.

Plan- og bygningsloven er det viktigste virkemiddelet for å sikre ressursgrunnlaget i reindriften. Loven innebærer at reindriftssamene skal medvirke i planprosessene gjennom høringer og kommunikasjon med vedkommende planmyndighet. Distriktsstyrene i berørte reinbeitedistrikt er høringsinstans som rettighetshavere. I henhold til reindriftsloven skal distriktet ha utarbeidet en distriktsplan som bl.a. viser arealbruken i distriktet, jf. omtale nedenfor. Områdestyrene medvirker som statlig fagmyndighet i planprosessene, og har adgang til å reise innsigelse mot planvedtak slik at vedkommende plan sendes Miljøverndepartementet, eventuelt regjeringen, til endelig avgjørelse. Reindriftsforvaltningen i de ulike reinbeitedistrikter er faglig rådgiver for distriktsstyrene, og sekretariat for områdestyret.

Plan- og bygningsloven er under revisjon. På initiativ fra Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ble Planlovutvalget utvidet med en reindriftsrepresentant høsten 2001. Denne representasjonen medfører at næringen selv kan ta aktivt del i det arbeidet som vil være av vesentlig betydning for utøvelsen av reindriften i framtiden, og med det bidra til å sikre bevaringen og utviklingen av samisk kultur.

I forbindelse med revisjonen av plan- og bygningsloven, ser regjeringen det som viktig at loven videreutvikles til et verktøy som i sterkere grad synliggjør reindriftens behov og interesser og ivaretar disse i de ulike planprosessene. I den forbindelse er det viktig at samhandlingen mellom kommunal- og fylkeskommunal forvaltning og reindriftsforvaltningen og dens styringsorganer videreutvikles med det formål å øke forståelsen for reindriftens særegenhet, dens behov for sammenhengende friarealer, samt konsekvenser av inngrep og forstyrrelser. På den andre siden er det også viktig at den enkelte reindriftsutøver får økt kunnskap om gjeldende regelverk og planleggingsprosesser, slik at disse bedre kan ivareta egne interesser i sine uttalelser til bl.a. kommunens arealplaner. Et sentralt verktøy i samhandlingen mellom reindriften og offentlig forvaltning er reindriftens distriktsplaner. Med bakgrunn i reindriftsloven § 8 a skal det enkelte reinbeitedistrikt utarbeide en distriktsplan som blant annet skal inneholde elementer som er av betydning for areal- og ressursdisponeringene i området. Planen er et offentlig dokument og skal være tilgjengelig for planmyndigheter og andre som har reell interesse av reindriftsnæringens plan for utnyttelse av ressursene.

Reindriftsretten er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget er alders tids bruk. Det er tale om en rett, ikke bare om tålt bruk. Reindriftsloven skal bevare reindriften som et viktig grunnlag for samisk kultur, i samsvar med Grunnlovens § 110 a og folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Når det gjelder vern av urfolksrettigheter i areal- og plansammenheng er foruten FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 27, og ILO-konvensjon nr 169, også konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 av betydning. Regjeringen ser det som viktig at den reviderte plan- og bygningsloven gjenspeiler de folkerettslige reglene som Norge er bundet av, og som har betydning i areal- og plansammenheng.

Innen arealplanlegging er motstridende interesser og konflikter uunngåelig. Samordning er ofte synonymt med konflikthåndtering. Samtidig er det behov for å se utover den enkelte kommunes grenser. Reinen har behov for ulike typer beiter gjennom året, og reineierne forflytter flokkene sine over store områder. Det innebærer ofte at man krysser kommunegrenser og fylkesgrenser. Siden reineierne bare er registrert som innbyggere i én bostedskommune, innebærer dette at reinen i lengre perioder oppholder seg i kommuner hvor reineierne ikke er formelt bosatt og dermed skattebetalere. Forståelsen for reindriftens utfordringer og arealbehov er derfor ikke alltid like stor i den enkelte kommune.

Ivaretakelse av reindriftens arealer er et av flere områder som har regionale særtrekk, og som kan forsøkes løst i et regionalt perspektiv. Regjeringen ser behov for å etablere en samordningsarena regionalt hvor avveiningen mellom ulike nasjonale mål og hensyn settes inn i en regional kontekst. Videre er det behov for å få etablert et plansamarbeid over kommunale og fylkeskommunale grenser. I den forbindelse vil det være viktig at reindriftens forvaltnings- og styringsorganer blir delaktige på et tidlig stadium av prosessene.

Arealpolitikken er under kontinuerlig utvikling. Stortingsmeldingen om arealpolitikken som blir rullert hvert 4.–5. år, gir gode muligheter for å presentere en samordnet politikk med avveininger om hvilke hensyn som bør ha høyest prioritet til enhver tid. Arealmeldingen har fleksibilitet til å fange opp endringsbehov og sette disse inn i en helhetlig sammenheng.

Dagens konsekvensutredningsbestemmelser i plan- og bygningsloven har til hensikt å fange opp utbyggingstiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturresurser eller samfunn. Et tiltak innenfor et reindriftsområde utløser i dag ikke en konsekvensutredning på bakgrunn av tiltakets virkning for reindriften. ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 7 krever at konsekvenser av inngrep i samiske områder, herunder områder hvor det utøves reindrift, må være tilstrekkelig utredet før et eventuelt naturinngrep kan iverksettes. Vedtak av arealplaner må være basert på forsvarlige utredninger av virkningene for reindriften og ta tilstrekkelig hensyn til næringens behov for arealer. Dersom det gjennom arealplaner åpnes for omfattende naturinngrep i viktige reindriftsområder vil det kunne oppstå problemstillinger i forhold til folkeretten. Også dersom det gjennom arealplaner åpnes for omfattende naturinngrep i viktige reindriftsområder, må man anta at dette er i strid med bestemmelsen, i alle fall dersom inngrepene innbærer en reell trussel mot reindriften i vedkommende område. Med støtte i Menneskerettighetskomitéens praksis antas det at omfattende arealinngrep i reindriftsområdene også kan være i strid med FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. På bakgrunn av de nevnte forhold er det nødvendig at man i revisjonen av plan- og bygningsloven innarbeider krav om konsekvensutredninger også av tiltak som kan ha vesentlig virkning for reindriften. Her er det viktig at man ikke bare vurderer konsekvensene av det enkelte tiltaket, men vurderer de samlede effektene av gjennomførte og planlagte tiltak innenfor det enkelte reinbeitedistriktet.

Innsigelsesinstituttet er et nødvendig virkemiddel for å sikre muligheter for å gripe inn dersom viktige interesser står på spill. Det enkelte områdestyre har gjennom instruks fastsatt av Landbruksdepartementet, fått kompetanse til å gi uttalelser og være innsigelsesmyndighet i saker etter plan- og bygningsloven. Områdestyrene må vurdere hvorvidt saken er av så stor viktighet for reindriften at det bør legges inn innsigelse. Erfaring viser at i de kommuner hvor reindriften ikke medtas i planleggingen, brukes innsigelsesretten i stor utstrekning. Dette virker konfliktskapende mellom reindriften og andre brukerinteresser i utmark, og har også medvirket til at grunneierne har reist søksmål vedrørende reindriftens rett til beite på privat utmark. For å redusere bruken av innsigelser fra reindriften i enkelte områder, er det viktig at reindriftens forvaltnings- og styringsorganer blir delaktige på et tidlig stadium i planprosessen.

14.3 Den europeiske landskapskonvensjonen

Norge har i oktober 2001 som det første land i Europa godkjent den europeiske landskapskonvensjonen. Som en oppfølging av konvensjonen ble det også satt i gang et nordisk forprosjekt for oppfølging av konvensjonen. Formålet med konvensjonen er vern, forvaltning og planlegging i landskap, og å organisere et europeisk samarbeid på disse områdene.

Konvensjonen slår fast at et landskap er et område som er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer. Dette er positivt og er i tråd med norsk landskapsforvaltning. Konvensjonen bygger bro mellom natur og kulturarven og understreker landskapets betydning som rammer for våre liv og livsutfoldelse, og som arena for næringsutvikling. Et annet positivt særtrekk med konvensjonen er at den omhandler alle typer landskap, ikke bare landskap som anses som vakre eller spesielt verdifulle, men også hverdagsomgivelser og landskap som er truet av forfall, eller som er forringet på en eller annen måte.

Konvensjonen legger stor vekt på lokalsamfunnenes medvirkning i forhold til landskapet og bruken av den. Lokalbefolkningen, de som lever og bor i landskapet, skal være med på å definere bruken og utviklingen av landskapet. Konvensjonen legger derfor opp til debatt og bevissthet rundt landskap og landskapsutvikling, og den skal bidra til å øke det folkelige engasjementet. Samtidig peker konvensjonen på betydningen av kunnskap om landskap, hva slags typer landskap som finnes, analyse av landskapets karakter og hvilke trusler og påvirkninger som fører til endringer av landskapet. Den samiske bruken av landskapet og tilnærmingen til det vil være en nyttig og nødvendig innfallsvinkel i det videre arbeidet med oppfølgingen av konvensjonen.

15 Nordisk og internasjonalt samarbeid

15.1 Nordisk samarbeid

15.1.1 Nordisk embetsmannsorgan for samiske spørsmål

I fellesmøte 7. november 2001 mellom de nordiske ministrene og sametingspresidentene, ble navnet til tidligere samarbeidsorgan på embetsnivå endret til Nordisk embetsmannsorgan for samiske spørsmål . For å sikre og ivareta de nye samarbeidsformene med fellesmøter mellom ministrene og sametingspresidentene, er embetsmannsorganet utvidet med fast representasjon fra sametingene.

15.1.2 Nordisk samekonvensjon

Ministrene og sametingspresidentene besluttet i fellesmøte 7. november 2001 å opprette en ekspertgruppe med representanter fra Finland, Sverige og Norge til å utarbeide utkast til en nordisk samekonvensjon med utgangspunkt i rapporten «Behov og grunnlag for en nordisk samekonvensjon». Gruppen skal bestå av to medlemmer fra hvert land, hvorav den ene utpekes av de respektive sameting. I tilknytning til diskusjonen om det materielle innholdet, skal ekspertgruppen også avklare hvorvidt det er en rammekonvensjon, eller en konvensjon som mer detaljert angir rettigheter og plikter for staten og samene, som skal utarbeides.

Ekspertgruppen skal også se nærmere på bestemte temaer og saksområder som bør og kan reguleres i en konvensjon. Temaer som det i henhold til ekspertgruppens mandat kan være aktuelt å vurdere er samenes status, definisjon av samebegrepet, selvbestemmelse, samarbeid mellom statene og sametingene, språk, kultur, utdanning, miljø, kulturminnevern, helse, forskning, samarbeid med tiltak for barn og unge, og samiske næringer. Innholdet i utkastet til konvensjonstekst skal utarbeides på bakgrunn av de internasjonale instrumenter som de respektive land er bundet av, samt sedvanerett. Ekspertgruppen skal også ta stilling til klagemulighetene på etterlevelsen av konvensjonen og behovet for overvåkingsorgan. Finner gruppen at det foreligger slike behov, skal dette reflekteres i forslaget til konvensjonstekst. Regjeringen vil legge vekt på at konvensjonen ikke blir en gjentakelse av allerede eksisterende instrumenter, slik at det oppstår overlappende regelverk.

Ekspertgruppen starter sitt arbeid i begynnelsen av 2002, og det tas sikte på at gruppen avslutter arbeidet i løpet av 2004.

15.1.3 Samisk parlamentarisk råd

Regjeringen anser opprettelsen av sametingenes eget samarbeidsorgan, Samisk parlamentarisk råd, som et positivt tiltak. Rådet vil være et viktig organ i det nordiske samarbeidet framover, og vil også kunne ha betydning i en internasjonal sammenheng. Regjeringen legger vekt på at rådet skal gis gode samarbeidsvilkår og utviklingsmuligheter.

Samisk parlamentarisk råd fattet i møte 22. mai 2001 midlertidig vedtak om at sekretariatfunksjonen skal følge det sameting som har presidentvervet i rådet. Kommunal- og regionaldepartementet bevilget kr 250 000 til Sametinget i 2001 til dekning av utgifter knyttet til sekretariatfunksjonen i Samisk parlamentarisk råd.

15.2 Urfolk i bistanden

NORAD er for tiden i gang med å utarbeide retningslinjer for støtte til urfolk og stammefolk. Arbeidet forventes avsluttet 1. halvår 2002. Sametinget og andre aktuelle samiske institusjoner vil bli trukket med i dette arbeidet som dialogpartner og høringsinstans.

NORAD yter støtte til urfolk via flere kanaler. Det norske urfolksprogrammet yter direkte støtte til lokale urfolksorganisasjoner i Brasil, Chile, Guatemala, Paraguay og Peru. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner mottar støtte til prosjekter rettet inn mot urfolk i en rekke land. I tillegg ytes fra enkelte ambassader direkte støtte inn mot urfolk.

Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø mottar støtte for å arrangere et årlig Forum for urfolksspørsmål i bistanden. Dette skal være et møtested for bistandsaktører som arbeider inn mot urfolk.

Den frivillige organisasjonen Samerådet mottar støtte til prosjekter for urfolk i utviklingsland.

NORAD har en god dialog med Sametinget, Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø og Samerådet. Det tas sikte på å fortsette og utvikle dette samarbeidet, også til andre samiske miljøer som arbeider med urfolk i bistanden. De nye retningslinjene som er under utarbeidelse vil danne basis for NORADs framtidige arbeid i forhold til urfolk og stammefolk, og dermed også være basis for det videre samarbeidet med samiske institusjoner og organisasjoner.

Sametinget har tatt opp spørsmålet om en egen Urfolks Agenda 21. Dette spørsmålet vil vurderes nærmere bl.a. på bakgrunn av evalueringen av det samiske knutepunktet for Lokal Agenda 21, som ferdigstilles i 2002.

16 Bruken av det samiske flagget

Det samiske flagget ble godkjent under den 13. Samekonferansen i Åre 15. august 1986. Samerådet bestemte at de respektive lands regler for flagging skal gjelde. I Norge har Utenriksdepartementet utarbeidet midlertidige regler for flaggets rangering i forhold til andre flagg.

Siden det samiske flagget ble godkjent av Samekonferansen, har det vært og er brukt av Sametinget, kommuner, fylkeskommuner, institusjoner og i privat sammenheng. Kommunene og fylkeskommunene avgjør selv hvorvidt og i hvilken utstrekning de vil benytte det samiske flagget. Det kan brukes samtidig med det norske flagget eller alene. For øvrig gjelder de samme reglene for det samiske flagget som for det norske.

Spesielt i forbindelse med 6. februar, som er samenes nasjonaldag/samefolkets dag, er nærmere retningslinjer for bruken av det samiske flagget etterspurt. En arbeidsgruppe nedsatt av Kommunal- og regionaldepartementet har sett nærmere på dette, og har foreslått regler for bruken av flagget. Det viktigste forslaget er at lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger bringes i overensstemmelse med gjeldende praksis for bruken av det samiske flagget. Videre foreslår Sametingets representant i arbeidsgruppen 6. februar som offisiell flaggdag.

Arbeidsgruppens rapport har vært på bred høring, og det har kommet inn ca. 30 høringsuttalelser fra kommuner, fylkeskommuner og andre. Sametinget behandlet saken i november 2001. Regjeringen vil på bakgrunn av høringsuttalelsene vurdere en endring av lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger, og forslaget om 6. februar som offisiell flaggdag.