5 De nasjonale festningsverkene

5.1 Innledning

Festningene er noen av Norges mest monumentale historiske byggverk og anlegg. De er synlige identitetsskapere og viktige formidlere av militær, lokal, regional og nasjonal historie.

Regjeringens ambisjon er å tilrettelegge for levende og nyskapende aktivitet på festningene. På grunn av blant annet manglende vedlikehold og dårlig tilpasset bruk over lang tid, er det i dag et omfattende vedlikeholdsbehov på festningsverkene. Regjeringen har derfor bevilget en betydelig sum til vedlikehold. Festningene skal vernes gjennom skånsom bruk på kulturminnenes premisser. Bruk og utvikling skal forsterke anleggenes egenart og karakter, slik at de kan fremstå med verdighet. Regjeringen mener at fokuset fremover bør være på:

• å sikre nødvendig vedlikehold med utgangspunkt i gjennomførte tilstandsvurderinger

• å tilpasse arenaene til økt og ny bruk av festningene, bl.a. i samarbeid med sivile aktører, for å videreutvikle festningene som viktige møteplasser mellom Forsvaret og samfunnet for øvrig

• å tilrettelegge for økt historie- og kulturformidling på festningene

• å videreutvikle samarbeidet med kommuner, sivile kulturinstitusjoner, lag og foreninger om aktivitet på festningene

5.2 De nasjonale festningsverkene

Norge har i dag 14 nasjonale festningsverk fra Vardøhus festning i nord til Fredriksten festning i sør. Festningene har ulik historie og karakter, men de har alle til felles en fantastisk beliggenhet og en arkitektur preget av europeisk kulturtradisjon. De består også av store naturområder med militærhistoriske spor og et biologisk mangfold.

Historisk sett representerer festningene en del av Forsvarets historie gjennom mer enn 800 år. De kjennetegner Forsvarets kamp for land og folk, fred og frihet fra senmiddelalderen via dansketiden, unionsperioden og selvstendigheten i 1905 til siste verdenskrig. Festningene forteller oss også om den norske militære profesjonskulturen og -identiteten. Akershus, Bergenhus og Karljohansvern er fremdeles i aktiv militær bruk. Med unntak av disse tre har Forsvaret trappet ned sin aktivitet på festningene. Anleggene har derfor i større grad blitt åpnet for allmennheten, og festningsverkene har særlig i løpet av de siste tiårene utviklet seg til arenaer for kultur, lokal næringsvirksomhet og opplevelser av både militær og sivil karakter. Festningene er unike og særpregede arenaer som møter stor interesse og betydelig engasjement både lokalt og nasjonalt.

I St.meld. nr. 54 (1992–1993) Nasjonalefestningsverk er ti store festninger og fire mindre anlegg definert til å være av nasjonal betydning:

• Akershus festning, Oslo

• Bergenhus festning, Bergen

• Fredrikstad festning/Gamlebyen, Fredrikstad

• Fredriksten festning, Halden

• Fredriksvern verft, Stavern

• Karljohansvern, Horten

• Kongsvinger festning, Kongsvinger

• Kristiansten festning, Trondheim

• Oscarsborg festning, Drøbak

• Vardøhus festning, Vardø

• Austrått fort, Ørland

• Hegra festning (Ingstadkleiva fort), Stjørdal

• Møvik fort, Kristiansand

• Trondenes fort, Harstad

Gjennom forsvarssektorens arbeid med verneplaner, er porteføljen i dag utvidet til også å omfatte flere anlegg fra tiden før 1905 og til og med første verdenskrig. Disse er 22 mindre grensebefestninger i Østfold, som inngår i Østfold festningsdistrikt, i tillegg til Vardåsen fort i Kongsvinger som forvaltes som en del av festningen der. Videre er Hegra festning supplert med forsvarsanlegg i Verdalen, og utgjør til sammen den historiske enheten Stjør- og Verdalske befestninger . Meldingen konsentrerer seg i all hovedsak om de 14 nasjonale festningsverkene.

5.3 Fra stridsanlegg til kulturminner

Norske forsvarsanlegg er til alle tider bygget i tråd med rådende behov, våpenteknologi og samtidige europeiske forbilder med hensyn til arkitektur og byggeteknikk. Ingeniøroffiserer i kongens tjeneste tilpasset de kontinentale forbildene til knappe ressurser og norsk terreng, og bygget anlegg som ikke sto tilbake for festningsverk i andre land.

Det var i middelalderen at oppføringen av faste forsvarsanlegg i en viss utstrekning startet i Norge. Det var særlig fra og med ca. år 1300 at Norge fikk et forsvar med festninger på de viktigste strategiske stedene i hele landet, langs grensen mot øst og ved de viktigste byene. Både Bergenhus og Akershus er to betydelige festningsanlegg fra denne perioden. Bergenhus ble påbegynt på 1100- tallet og Akershus ca. år 1300. Vardøhus har også sin opprinnelse på 1300-tallet, men det er i dag ingen spor igjen av den opprinnelige festningen.

Den neste større perioden med festningsbygging fant sted under unionstiden med Danmark på 16- og 1700-tallet. Endring i våpenteknologi, med innføring av geværer og kanoner, skapte nye prinsipper for festningsbygging. Det var prinsippet om utforming av bastioner som skulle bli enerådende i flere hundre år, helt frem til slutten av 1700-tallet.

Etter 1814, da Norge kom i union med Sverige, gjorde endret trusselbilde og ny teknologi at festningene etter hvert ble nedlagt som stridsanlegg. De fikk da ny bruk som depotfestninger, garnisonssteder og tilhold for militære staber, skoler og andre enheter. I tiden rundt 1905 ble det bygget en rekke nye forsvarsverk langs grensen mot Sverige, og ved viktige strategiske punkter lengre inn i landet. Forsvarsverkene nærmest svenskegrensen ble fjernet som ledd i fredsavtalen med Sverige etter unionsoppløsningen. I stedet oppførte man en rekke nye forsvarsverk mot Sverige, den såkalte «tilbaketrukne Glomma-linjen».

Kystfortene fra denne perioden har vært i lengre operativt bruk. De ble betydelig endret og modernisert i løpet av en periode på vel 40 år, og representerer noen av de viktigste anleggene i Forsvarets nyere historie. Under annen verdenskrig foretok tyskerne omfattende oppdateringer av fortene, og anleggene var i bruk av det norske kystartilleriet i lang tid etter krigen. Som et ledd i at trusselbildet endret seg etter den kalde krigen, har det skjedd et teknologisk tidsskille ved at stasjonære anlegg er faset ut til fordel for mobile og fleksible enheter. Alle kystfort i Norge er fra og med 2006 nedlagt, og Kystartilleriet er opphørt som egen våpenart, jf. B. innst. S nr. 7 (2005-2006) til St.prp. nr. 1 (2005-2006). Ved hver av de tre største tyske kanonstillingene – Møvik, Trondenes og Austrått – er én eller flere av kanonene bevart, og utgjør en del av de 14 nasjonale festningsverkene. Med sine storkalibrede kanoner er disse anleggene sjeldne i verdenssammenheng.

5.4 Den kalde krigens kulturminner

St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner stadfester at samfunnet har et ansvar for å dokumentere alle sider av sin historie, også samtidshistorien. Internasjonalt knytter det seg stor interesse til Den kalde krigens epoke – tiden fra 1945 frem til 1990-tallet – og det arbeides med kulturminnespørsmål om denne perioden i resten av Skandinavia, Baltikum og andre europeiske land. Norge er interessant på grunn av den strategiske beliggenheten mot nord og øst. Riksantikvaren har understreket at anlegg fra denne tiden har kulturhistorisk verdi og har ønsket at enkelte bør bevares som kulturminner.

Etter at Stortinget vedtok å nedlegge alle faste kystartillerianlegg, er også de mest moderne kanon- og torpedobatterier og minestasjoner fra 1970–90-tallet nedlagt. Riksantikvaren vurderer at ett objekt av hver hovedkategori bør bevares. Det betyr ett torpedobatteri, ett 75 mm kanonbatteri og ett 120 mm kanonbatteri. I tillegg kommer enkeltelementer av landforsvarslinjen «Frøy» i Troms. Et fåtall øvrige nyere fort vurderes i tillegg bevart for allmennheten. Forsvarsdepartementet vil i nært samarbeid med Riksantikvaren utrede hvordan et fremtidig offentlig eierskap skal utøves, og hvem som skal ha det forvaltningsmessige ansvaret for disse anleggene.

5.5 Kulturminneforvaltning og verneplaner

Forsvarssektorens arbeid med verneplaner representerer et nybrottsarbeid innenfor kulturminnefeltet i Norge. Som den første statlige sektor, tok forsvarssektoren allerede i 1995 initiativ til en systematisk kartlegging av de mest verneverdige objektene i eiendomsporteføljen. Landsverneplanen forelå ved årsskiftet 2000/2001 og inneholder en samlet oversikt over verneverdige bygninger og anlegg i Forsvarets eie, samt forslag til vernekategorisering.

Arbeidet med separate verneplaner for de 14 nasjonale festningsverkene ble fullført i 2006, og lagt frem av Forsvarsdepartementet våren 2007. Verneplanene gir den første samlede oversikten over verneverdiene på festningene, og er pionerarbeider med hensyn til beskrivelse og klassifisering av anleggene. Planene gir en omfattende dokumentasjon av eiendomsforhold, historikk, miljøforhold, tilstand m.m. De er viktig grunnlagsdokumentasjon i arbeidet med å frede festningene i henhold til kulturminneloven, eller som grunnlag for vern på annen måte. Verneplanene er også styrende for forvaltning og utvikling av festningene til etterbruk for kulturelle formål, næringsvirksomhet og opplevelser. Det gjenstår i dag en revidering av de opprinnelige verneplanene for Bergenhus og Akershus, slik at de får samme standard og kvalitet med hensyn til innhold og presentasjon som de øvrige verneplanene.

Foruten de nasjonale festningsverkene forvalter og bruker Forsvaret flere leire og bygninger som er vernet som kulturminner. Dette er i hovedsak bygninger og anlegg fra 1900-tallet som er i daglig bruk som kontorer, kaserner, lagerbygg og til andre formål. Det er ingen forutsetning i vernestatusen at Forsvaret skal eie disse, og mange vernede bygninger og anlegg er solgt med verneklausul. Forsvaret må imidlertid ta hensyn til vernestatusen på en del av bygningsmassen som er i bruk. Dette innebærer i mange tilfeller økte kostnader for Forsvaret sammenlignet med bygningsmasse som ikke er vernet.

5.6 Forsvarsbygg som forvalter av festningene

Med mange ulike aktører på festningene er det viktig med en overordnet styring og forvaltning av festningene. Siden 2002 har festningene vært forvaltet av Forsvarsbygg på vegne av Forsvarsdepartementet. I 2005 ble det opprettet en egen enhet i Forsvarsbygg med betegnelsen Nasjonale festningsverk (NFV) med særskilt ansvar for å forvalte, bevare og utvikle de nasjonale festningsverkene til levende kulturarenaer for Forsvaret og samfunnet for øvrig.

NFV har som mål å skape nytt liv på militærhistorisk grunn ved å tilrettelegge festningene for allmenn bruk. NFV skal i samarbeid med Forsvaret og lokale og regionale myndigheter, næringsliv og kulturliv utvikle festningene til attraktive og sentrale kulturarenaer og reiselivsdestinasjoner.

NFV utgjør et fagmiljø av eiendomsforvaltere, antikvarer, arkitekter, utviklere og markedsførere. NFV brukes også som rådgivere for andre sektorer innen kulturminnevern og kulturbasert næringsutvikling.

5.7 Forsvarets kommandantskap – militær tilstedeværelse på festningene

Hver festning har tradisjonelt vært oppsatt med en kommandant. Festningene og kommandantskapene har fremdeles en militær betydning, men rollen deres er en annen i dag enn da de ble anlagt og fremdeles hadde en direkte operativ ­rolle.

Opprinnelig var en kommandant betegnelsen på eldste offiser på en festning. I forbindelse med de omfattende nedleggelsene av militære avdelinger omkring 2002-2003 beholdt Forsvaret kommandantordningen på Akershus, Bergenhus, Kongsvinger og Vardøhus. For å tydeliggjøre festningenes spesielle historiske betydning og verdi som nasjonale militære kulturminner, ble kommandantordningen gjeninnført på en del festninger. Kommandantstillingen på Oscarsborg ble gjenopprettet i 2004, jf. B.innst. S. nr. 7 (2002- 2003) og St.prp. nr. 1 (2002-2003), og i 2008 ble også kommandantstillingene på Fredriksten, Karljohansvern og Kristiansten gjenopprettet. I dag er det kommandanter på Akershus, Bergenhus, Fredriksten, Karljohansvern, Kongsvinger, Kristiansten (med Hegra), Oscarsborg og Vardøhus.

Kommandantene er forsvarssjefens og Forsvarets øverste representant på festningene, og har i dag bl.a. i oppgave å holde arenaene i militær hevd og profilere etaten Forsvaret på den enkelte festning og i lokalområdene. Kommandanten har ansvaret for å ivareta og videreutvikle festningene som arenaer for militærkulturell aktivitet, sivil-militært samarbeid og som en viktig møteplass mellom Forsvaret og det sivile samfunnet.

5.8 Mål for forvaltning og bruk

Regjeringen mener at festningene har et potensial for å videreutvikles i form av økt bruk, og herunder økt utleie.

St.meld. nr. 54 (1992-1993) Nasjonale festningsverk har vært førende for videreutviklingen av festningene de senere år. Meldingen la ikke minst vekt på at festningene skulle levendegjøres og gjøres mer tilgjengelige for allmennheten. Et aktivt samspill mellom Forsvaret og det sivile samfunnet ble lagt til grunn. Det ble blant annet fremhevet at festningene kunne profileres som reiselivsdestinasjoner, såfremt det ble tatt hensyn til kulturminneinteresser og Forsvarets egen virksomhet og behov.

Aktiv bruk er det beste vern. De nasjonale festningsverkene skal ivaretas gjennom tilstandsbasert vedlikehold, i tråd med retningslinjene for forvaltningen av statens kulturhistoriske eiendommer. Festningene skal ivaretas som nasjonalsymboler, slik at de fremstår med verdighet på kulturminnenes premisser. Bruk og utvikling skal forsterke anleggenes egenart og karakter, og det militære særpreget skal i varetas. Festningene skal foredles slik at de blir attraktive arenaer for næringsvirksomhet og gode formidlere av kultur og opplevelser for allmennheten, samtidig som den kulturhistoriske og arkitektoniske kvaliteten bevares. Utviklingen må dessuten være i samsvar med Forsvarets planer og behov. En slik utvikling krever en god og enhetlig styring fra festningsforvalteren.

5.8.1 Vedlikehold av festningsverkene

Økt bruk og derav økt slitasje på festningene må balanseres mot hensynet til å bevare viktige kulturminner. Tilfredsstillende vedlikehold er en grunnleggende forutsetning for å kunne ta i bruk festningene også i fremtiden.

Forsvarsbygg gjennomførte i 2007 en tilstandsvurdering av alle de 14 festningsverkene. Det ble avdekket et betydelig vedlikeholdsbehov. Tilstandsanalysen viste at bare en mindre andel av de opptil flere hundre år gamle bygningene og anleggene på festningene har et tilfredsstillende vedlikeholdsnivå. Omtrent en fjerdedel av murer og byggverk er i en kritisk forfatning, med omfattende symptomer på nedbrytning. Store utbedringer er nødvendig for å unngå personskader som følge av at stein faller ned og murer raser ut. Uerstattelige kulturminner kan stå i fare for å gå tapt. Feil materialbruk og vedlikeholdsmetoder gjennom årenes løp er noe av grunnen til den dårlige tilstanden. Manglende vedlikehold og dårlig tilpasset bruk over lang tid er også en årsak.

Med dette utgangspunktet er det en hovedprioritering å videreføre nødvendig utbedringsarbeid på våre nasjonale festningsverk. I St.prp. nr. 1 (2008-2009) orienterte regjeringen om behovet for å satse på vedlikehold. Leieinntekter fra offentlige og private brukere går til å opprettholde verdien av festningene. I tillegg til det årlige tilskuddet over forsvarsbudsjettet, har regjeringen dessuten i budsjettet for 2009 prioritert et vesentlig beløp til ekstraordinære vedlikeholdsmidler for å sette i stand festningsmurer og byggverk. Dette ble ytterligere styrket i regjeringens tiltakspakke, Innst. S. nr. 139 (2008-2009), jf. St.prp. nr. 37 (2008-2009), Om endringer i statsbudsjettet 2009 med tiltak for arbeid , hvor det også ble satt av betydelige beløp til dette formål.

Målet på sikt er å oppnå en tilfredsstillende tilstandsgrad. Målsettingen om at fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal sikres og ha tilfredsstillende vedlikeholdsnivå innen 2020, representerer behov for økte bevilgninger over flere år.

5.8.2 Videreutvikling av dagens bruk

I tillegg til Forsvarets aktiviteter, eksisterer det i dag mye virksomhet på festningene. De fleste festningsanleggene består dessuten av store parkmessige arealer. Festningene utgjør dermed viktige grønne lunger og rekreasjonsområder for lokalbefolkningen og turister. Undersøkelser viser at en stor del av publikum er lokale og regionale, men at stadig flere tilreisende fra inn- og utland finner veien til festningene, særlig i sommersesongen. Totalt besøkte i overkant av to millioner de 14 festningsverkene i 2008. Siden publikumstelling ble innført på festningene i 2005 er det registrert en årlig økning på ca. 20 % i besøkstallene.

Det at festningene nå i større grad er åpnet for publikum, har gitt mange nye muligheter for både Forsvaret og lokalbefolkningen og for mangesidig lokalt og regionalt kultur- og næringsliv. Det er gjort enkelte undersøkelser i regi av lokal næringsvirksomhet og kommuner, som bl.a. viser gode økonomiske ringvirkninger for lokale næringsdrivende. Det drives bl.a. kafeer, restauranter og hoteller, det holdes utstillinger, arrangeres konserter, omvisninger, aktiviteter for barn og unge, teater, dans, opera, salg av kunst og kunsthåndverk. Åpning av festningene har medført nye arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet. Også nærområdene rundt anleggene nyter godt av at festningene nå er åpnet for besøkende. Festningene er ikke minst vesentlige profiler for det regionale og nasjonale reiselivet. Dette er reflektert bl.a. i regjeringens reiselivsstrategi, Verdifulle opplevelser, Nasjonal strategi for reiselivsnæringen , utarbeidet av Nærings- og handelsdepartementet i 2007. Det bør ligge godt til rette for et naturlig og nært samarbeid med regionalt reiseliv om bruk og promotering av festningene.

Det er et mål at festningsanleggene, fortsatt skal tilrettelegges for en bred og mangeartet kulturaktivitet til glede for publikum og med en positiv overføringsverdi for såvel Forsvaret som lokalsamfunnene. Det krever vedvarende fokus på utstrakt samarbeid med kultur- og næringsliv. Aktiviteten ved festningene bør ta hensyn til de kvaliteter festningsmiljørene representerer.

5.8.2.1 Historie og kulturformidling

Ved å benytte historiske arenaer til samfunnsrelevante arrangementer og begivenheter, kan festningene få en økt betydning og synliggjøring i det sivile samfunnet.

Undersøkelser og tilbakemeldinger fra besøkende slår fast at det er etterspørsel etter mer historieformidling. I tillegg til at det er etablert museer og utstillinger på de fleste av festningene, er anleggene og områdene rundt festningen i seg selv verdifulle historiefortellere. Festningsverkene forteller om vår kultur, våre tradisjoner og levemåte. De forteller om nederlag og seier, om storhetstid og tragedier. Flere av festningene har bl.a. vært rettersted for norske patrioter under annen verdenskrig.

Det bør satses ytterligere på tiltak som omvisninger, guiding, dramatisering og levendegjøring av historien. Historieformidling til barn og unge er et særlig samfunnsansvar. Her har forsvarsmuseene en viktig oppgave (Jf. nærmere omtale i kapittel seks om Forsvarets museer.) Gjennom den kulturpolitiske satsning på barn og unge, «Den kulturelle skolesekken», jf. St.meld. nr. 38 (2002-2003) Den kulturelle skulesekken og St.meld. nr. 8 (2007-2008) Kulturell skulesekk for framtida, får mange skolebarn i dag anledning til å besøke en festning og lære mer om historien. Et bedre formidlingstilbud vil både legge til rette for at publikum tilbringer mer tid på anleggene og dessuten kommer tilbake, med de positive interne og eksterne ringvirkningene det gir.

Festningene er blitt faste arenaer for kulturarrangementer som har trukket store publikumsmasser. Noen eksempler på slike arrangementer er operaforestillingene på Oscarsborg og Fredriksten, Olavsfestdagene på Kristiansten, Månefestivalen i Fredrikstad, Kammermusikkfestivaler i Stavern og på Akershus, og rockekonserter med verdensstjerner på Bergenhus. Slik kulturaktivitet arrangeres av ulike aktører, delvis med støtte fra Kulturdepartementet innenfor rammen av Kulturløftet. Regjeringen vil legge til rette for en økt satsning på denne type kulturaktivitet.

5.8.2.2 Militærkulturell bruk

Festningene har fremdeles en viktig militær symbolverdi. De er også en naturlig arena for sivil-militært samarbeid og er dessuten attraktive møteplasser mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. Festningene representerer dermed et betydningsfullt bånd mellom Forsvaret og samfunnet for øvrig.

Det er også et potensial for økt militær bruk av festningene, eksempelvis i forbindelse med seremonielle markeringer for personell i utenlandsoperasjoner. Slike seremonier er en verdig takk for innsatsen til soldater, befal og sivilansatte, og gir også befolkningen en større innsikt i viktigheten av de norske bidragene og deres betydning for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Et eksempel på dette er Forsvarets minnedag som hvert år arrangeres på Akershus festning, og dessuten de militære arrangementene som årlig avholdes på festningene 8. mai, 17. mai, 7. juni og 24. oktober.

Flaggheising, saluttering, vaktskifte og parader er aktiviteter som ikke er direkte rettet mot det sivile publikum på festningene. De er imidlertid, i tillegg til å være viktige aktiviteter for Forsvaret, miljøskapende. De formidler tradisjon og er med på å gjøre et besøk på festningen mer innholdsrikt.

5.9 Tilpasning til økt og ny bruk

Etter at Forsvarets behov for arealer på festningene gradvis har endret seg, er det ønskelig å tilpasse festningsanleggene til ny bruk både for Forsvaret og andre interessenter.

Festningene er opp gjennom historien bygget og videreutviklet til militære formål. De var ikke ferdige den gang de ble reist, og de har etter hvert blitt forandret og tilpasset i forhold til vekslende forsvarsbehov og ny våpenteknologi. Å tilpasse festningene til ny bruk representerer derfor ikke noe nytt. Festningene har i all tid vært gjenstand for endringer i møte med en ny virkelighet og endrede utfordringer.

For at festningene skal forbli levende og godt bevarte kultureiendommer er det viktig at de kan anvendes hele året og av ulike målgrupper. God helårsbruk gir også leieinntekter som kan bidra til forvaltningen av festningene til glede for fellesskapet. Dersom festningene skal kunne brukes til kurs, konferanser, møter og offentlige og private arrangementer må de fornyes og utvikles. Behovene spenner fra mindre tiltak som toaletter og økt tilgjengelighet, til større utviklingsprosjekter som ombygging til helt nye funksjoner. Tilretteleggingen for ny bruk vil først og fremst styres av hvor mye slitasje bygningene og anleggene kan tåle uten at kulturminneverdien forringes.

Forvaltningen av festningene er basert på bevilgninger over statsbudsjettet samt utleie av areal på markedsmessige prinsipper. For å kunne finansiere fremtidig bruk av anleggene er Forsvaret avhengig av samarbeid med sivile aktører. Aktuelle samarbeidspartnere kan være kommuner, fylkeskommuner, frivillige organisasjoner, kulturinstitusjoner og lokalt næringsliv. Regjeringen er opptatt av at festningene ikke kommersialiseres på en uverdig måte. Festningenes profil og egenart som militære kulturminner skal ivaretas gjennom leiekontraktene der betingelsene er klart definert.

Som eksempel på tilrettelegging for ny bruk kan nevnes den betydelige utviklingen som planlegges for å gjøre Kongsvinger festning til et helårs kurs- og konferanse- og overnattingssted med dertilhørende fasiliteter. Som eksempel på en mindre omfattende modernisering kan nevnes bevilgning til flombelysningen på Oscarsborg festning, som bidrar til å fremheve anlegget og gjøre det driftssikkert og miljøvennlig. Det øker også mulighetene for bruk som rekreasjonsområde året rundt. Andre eksempler er etablering av konsertscene ved Karpedammen på Akershus festning og operascene på Oscarsborg festning, som utvikles i samarbeid med kommunale og sivile aktører.

Kvaliteten på festningene skal være gjenkjennbar og enhetlig. Det er derfor viktig å legge fortsatt vekt på å få på plass vesentlig like basisfunksjoner på alle festninger. Anleggene skal være åpne og tilgjengelige, de skal ha en grunnleggende infrastruktur og servicetilbud, og et minimum av informasjon og selvguiding. For at anleggene skal være tilgjengelige for alle er det dessuten behov for å legge særlig vekt på såkalt universell utforming. Det inkluderende perspektivet som kommer til uttrykk i formålsparagrafen i den nye plandelen i plan- og bygningsloven, som trer i kraft 1. juli 2009, er styrende for regjeringens arbeid med å legge til rette for bruk av festningsanleggene på likeverdige vilkår for alle. Regjeringen vil legge frem en ny helhetsplan for universell utforming og tilgjengelighet i løpet av våren 2009.

Festningsanleggene er en viktig miljøressurs som tur- og rekreasjonsområde for lokalbefolkning og tilreisende. Det legges derfor vekt på å tilrettelegge kulturlandskapet gjennom forvaltning og vedlikehold av uteområder. Det biologiske mangfoldet på hver festning er kartlagt, og i løpet av 2009 vil det bli utarbeidet planer for alle festningene for å ivareta en miljømessig forsvarlig forvaltning. Infrastruktur som plasser, veier, stier samt nødvendige fasiliteter inngår i forvaltningen av anleggene. Økt publikumstilstrømming krever håndtering av parkering, renovasjon, sikkerhet og vakthold i forbindelse med arrangementer.

5.10 Samarbeid om fremtidig aktivitet og bruk – forstudie

For å sikre en helhetlig tilnærming til bruken av festningene, og for å legge til rette for god og publikumsrettet aktivitet, bør det inngås samarbeid med de kommunene som har mulighet til å bidra i arbeidet med utviklingen av den enkelte festning. Det vil være positivt om kulturvirksomheten blir lagt inn som en del av kommunenes kulturplaner der dette er ønskelig fra kommunenes side.

I særlig samarbeid med kommuner og sivile kulturinstitusjoner, men også med lokalt nærings- og reiseliv og dessuten lag og foreninger, tas det for utvalgte festninger initiativ til forstudier om fremtidig aktivitet ved og bruk av festningene. Arbeidet må sees i sammenheng med eksisterende planer for festningene.