4 Det multilaterale eksportkontroll- og ikke-spredningssamarbeidet

Fra 33 til 40 industriland, herunder Norge, deltar i de fem multilaterale eksportkontrollregimene. En oversikt over deltakelsen i regimene er vedlagt (vedlegg 3). Eksportkontrollregimene bygger i stor grad på internasjonale ikke-spredningsavtaler.

I løpet av de siste årene har multilateral eksportkontroll blitt et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av konvensjonell militær kapasitet som kan representere en trussel mot stabilitet og sikkerhet. Dette arbeidet har høy politisk prioritet, og leverandørlandenes samarbeid er blitt betydelig intensivert gjennom de siste årene. Som et direkte resultat av terroranslagene 11. september 2001, har de multilaterale eksportkontrollregimene intensivert sine aktiviteter som ledd i kampen mot internasjonal terrorisme.

Det multilaterale eksportkontroll- og ikke-spredningssamarbeidet ble også i 2002 sterkt preget av Irak og spørsmålet om landet fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen. Som medlem av FNs sikkerhetsråd og formann for sanksjonskomiteen for Irak deltok Norge aktivt i arbeidet med å bringe klarhet i det som var den faktiske situasjonen og som ledet frem til resolusjon 1441 og gjenopptakelsen av nye FN-inspeksjoner. Det fremlegges en egen stortingsmelding om Norges deltakelse i Sikkerhetsrådet 2001-2002, der Irak-spørsmålet behandles særskilt.

Utviklingen i Nord-Korea og landets beslutning om å trekke seg fra NPT var en annen viktig begivenhet i 2002 som på nytt understreket betydningen av et effektivt internasjonalt samarbeid om ikke-spredning. I en tid der det er bred internasjonal enighet om å hindre spredning av massesødeleggelsesvåpen, anses den nord-koreanske handlemåten som uakseptabel og et alvorlig anslag mot internasjonale ikke-spredningsregimer.

Også Irans aktiviteter, særlig på det kjernefysiske området, har vakt bekymring de siste årene. Iran hevder at satsingen på nasjonal utvikling av en helhetlig brenselssyklus og tungtvannsteknologi kun har fredelige formål. Det at et land søker å basere et program for kjernekraft på egenutvikling og -produksjon, og ikke på verifiserbar import fra andre land av f.eks. uran, rammer den åpenhet man internasjonalt ønsker å ha rundt slike aktiviteter. Det er god og sikker tilgang av uran på verdensmarkedet. Det knyttes også bekymring til betydningen for regional stabilitet og sikkerhet ved at et land tilstreber en helhetlig brenselssyklus og tungtvannsteknologi. Den teknologi Iran søker i forbindelse med disse programmene er teknisk avansert, sensitiv og kostbar og kan også anvendes i fremstilling av masseødeleggelsesvåpen.

I regimene foregår det en omfattende utveksling av informasjon mellom deltakerlandene om faktisk eksport, foretatte nektelser av lisenssøknader, om sluttbrukere og prosjekter det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng, om anskaffelsesmetoder og annen informasjon som er relevant i spredningssammenheng. Denne informasjonen forutsettes og tas hensyn til i medlemslandenes lisensiering og kontroll med eksport av sensitive varer. Den raske teknologiske utviklingen stiller store krav til den nasjonale ekspertisen som skal sørge for at kontrollistene er oppdatert til enhver tid. Tekniske eksperter fra medlemslandene samarbeider om revisjon av listene. Også nasjonale sikkerhetspolitiske overveielser legges til grunn i vurderingen av om visse produkter eller teknologiområder skal underlegges kontroll ved eksport.

Samtlige eksportkontrollregimer har fastlagte kriteria som må oppfylles for å kunne bli tatt opp som deltaker. Søkerlandene må ha etablert et effektivt nasjonalt eksportkontrollapparat, herunder lovverk, samt ha avsatt tilstrekkelige ressurser til gjennomføring av kontrollen og for deltakelse i regimeaktiviteter. De må i tillegg vise politisk vilje til å etterleve og håndheve kontrolltiltakene, ha ratifisert relevante nedrustningsavtaler og konvensjoner, samt kunne vise til at internasjonale forpliktelser etterleves.

De siste par årene har man sett en økende aktivitet fra EUs side innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Eksportkontroll er et av tre satsingsområder EU-landene har definert i kampen mot internasjonal terrorisme. Det foregår likeledes et omfattende samarbeid og koordinering mellom EU-landene.

4.1 Eksportkontroll og terrorisme

I 2002 ble det fattet en rekke vedtak som ledd i kampen mot terrorisme. Første skritt har vært å oppdatere regimenes basisdokumenter slik at virkeområdet nå også omfatter tiltak som kan hindre spredning av sensitive varer og teknologi til terrorister. Det er tatt initiativ til en mer omfattende utveksling av relevant informasjon, utvikling av kontrollister med varer og teknologi som er relevant i terrorsammenheng, større åpenhet om leveranser av slike varer og teknologi, samt identifisering av særlige tiltak som kan hindre at terrorister får tilgang til sensitive varer og teknologi.

Terrorismeaspektet har medført at deltakerlandene etter 11. september 2001 har styrket sin innsats med hensyn til nasjonal gjennomføring. Dette for å sikre at de normer som blir fastlagt og vedtak som fattes i regimene, etterleves og håndheves som forventet. Som ledd i dette arbeidet igangsatte Utenriksdepartementet i 2002 en gjennomgang av det norske regelverket og praksisen knyttet til eksportkontroll og ikke-spredning. Det tas sikte på å finalisere arbeidet i 2003.

Dagens norske regelverk er begrenset til å omfatte kontroll med varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne. Det tas sikte på å inkludere terrorismeaspektet i eksportkontrolloven og tilhørende forskrifter i inneværende år.

4.2 Den nasjonale implementeringen

Det forutsettes at de vedtak og den standard som settes i regimesamarbeidet skal gjennomføres på grunnlag av nasjonale lover og regler. For Norges vedkommende skjer dette gjennom det regelverket som er beskrevet i kapittel 2 i denne meldingen.

Den intensiverte aktiviteten og vedtakene som blir gjort i regimene stiller nye krav til den nasjonale gjennomføringen og håndhevelsen i de enkelte deltakerlandene. Det er bl.a. satt fokus på sikkerhetstjenestens rolle i eksportkontrollsammenheng, samt på evnen til effektiv grensekontroll og kontroll med transittforsendelser. Situasjonen etter september 2001 har ført til styrking av de nasjonale kontrollapparatene i de fleste deltakerlandene. Det norske eksportkontrollapparatet er nærmere beskrevet i kapittel 3.

De multilaterale eksportkontrollregimene er politisk forpliktende, men ikke juridisk bindende. Ved å delta i samarbeidet påtar landene seg en politisk forpliktelse til å implementere de vedtak og retningslinjer som gjelder for det enkelte regimet gjennom nasjonale lover og regler. Imidlertid bygger de multilaterale ikke-spredningsregimene knyttet til masseødeleggelsesvåpen på internasjonale, folkerettslige traktater som begrenser eller forbyr ulike våpentyper. Disse er Traktaten om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC).

Mye av samarbeidet er bygget på åpenhet og harmonisering av eksportkontrollpraksisen blant deltakerlandene. Etter fastsatte kriterier utveksles omfattende informasjon om foretatt eksport eller nektelser av eksport. Et deltakerland forutsettes å avslå en søknad om eksportlisens dersom den er identisk med en nektelse som et annet deltakerland har rapportert. Det utveksles også relevant informasjon om bl.a. spredningsland, frontselskaper og våpenprosjekter det knyttes bekymring til. Informasjonen forutsettes og tas hensyn til i den nasjonale lisensieringen. For å kunne utveksle slik informasjon raskt nok, er det etablert krypterte elektroniske kommunikasjonssystemer.

4.3 Det multilaterale samarbeidet

Wassenaar-samarbeidet

Wassenaar-samarbeidet (WA, The Wassenaar Arrangement) retter seg mot destabiliserende oppbygging av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi. Regimets virkeområde ble i desember 2001 utvidet til å omfatte leveranser til terrorister og terrorgrupper i tillegg til land og regioner. Som et direkte resultat av terroranslagene 11. september er det innført kontroll med ubemannede flyvende farkoster, som er særlig relevante i forbindelse med spredning av biologiske våpen. I desember 2002 ble det enighet om felles retningslinjer for eksport av håndvåpen og lette våpen. Disse retningslinjene beskriver detaljerte politiske kriteria som forutsettes å legges til grunn i WA-landenes vurdering av leveranser av slike våpen. I lys av forsøket på å skyte ned et israelsk fly under avgang fra Kenya høsten 2002, er det tatt initiativ til å styrke de felles retningslinjene for eksport av bærbare luftvernsystemer.

Et norsk forslag om å utvikle felles retningslinjer for nasjonal lovgivning om kontroll med våpenformidling, har fått bred støtte. I 2003 skal WA gjennomføre en revisjonsprosess med sikte på å styrke og videreutvikle regimets forpliktelser. Fra norsk side vil man følge opp spørsmålet om kontroll med formidling med sikte på å oppnå enighet om felles praksis om kontroll med formidling av våpen og militært materiell i 2003. Dette vil i tilfelle medføre at de 33 deltakerlandene vil gjennomføre kontroll med formidling av våpen og militært materiell basert på felles grunnleggende lovelementer, noe som vil bidra til en substansiell styrking av kontrollen med internasjonal våpenhandel.

Norge arbeider aktivt innenfor regimene for å oppnå større åpenhet omkring handelen med våpen. Fra norsk side har man derfor aktivt støttet forslag om å etablere rapporteringsprosedyrer for leveranser av håndvåpen og lette våpen. Norge er blant de landene som deltar i en frivillig ordning med utvidet rapportering basert på disse forslagene inntil det er mulig å oppnå full oppslutning om utvidet rapporteringsplikt for alle deltakerne i Wassenaar-samarbeidet.

Norge spiller en aktiv rolle i den løpende revisjonen av kontrollistene for å sikre at Wassenaar-samarbeidet best mulig kan oppnå regimets intensjoner. En forutsetning for dette arbeidet er betydelig teknisk kompetanse og erfaring med slike kontrollister.

Australia-gruppen

Australia-gruppen (AG) har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen. AG ble etablert som en direkte følge av internasjonal bekymring for bruken av kjemiske våpen under krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988. I 1984 ble det kjent at Irak hadde utviklet kapasitet til å produsere kjemiske våpen, og basert på et australsk initiativ ble AG etablert i 1985.

AG henter legitimitet fra flere internasjonale traktater, nemlig Geneveprotokollen fra 1925, Biologivåpenkonvensjonen (BWC) av 1972 og Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) av 1993. I de første fem årene fokuserte AG primært på å hindre spredning av kjemiske våpen. Som respons på forhandlingene om en protokoll til BWC og bekymringen for spredning av biologiske våpen, tok AG-landene i 1990 inititiativ til å etablere en kontrolliste for visse mikro-organismer, toksiner og teknologi som kunne benyttes til utvikling av biologiske våpen. Etter Gulf-krigen i 1991 nedsatte AG en teknisk arbeidsgruppe, og i 1992 ble det enighet om en betydelig utvidelse av kontrollistene.

AG fikk ny oppmerksomhet etter gassangrepet på undergrunnsbanen i Tokyo i 1995, og ytterligere aktualitet etter terroranslagene 11. september 2001.

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør dagens mest akutte trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Den internasjonale oppmerksomheten har i første rekke vært knyttet til uklarhetene rundt Iraks masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler.

Irak har siden avslutningen av Golf-krigen i 1991 vært pålagt gjennom en rekke bindende resolusjoner vedtatt av FNs Sikkerhetsråd å medvirke til en total destruksjon, fjerning eller uskadeliggjøring av sine masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler.

Det er også begrunnet mistanke om at flere land besitter kjemiske og biologiske våpen, samt frykt for at terrorister skal få tilgang til slike våpen eller relevante utgangsstoffer. Kjemiske og biologiske våpen omtales ofte som «den fattige manns atombombe». En rekke sensitive kjemikalier kan anskaffes fra land i den tredje verden hvor det ikke gjennomføres kontroll med slik eksport. Mange sensitive kjemikalier er billige, enkle å bruke, og virkningen kan være alvorlig i begrensede områder. I lys av dette er det fra AGs side tatt en rekke skritt i retning av dialog og samarbeid med potensielle leverandørland og transittland med sikte på å hindre spredning av sensitive kjemikalier.

For å bidra til å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 om tiltak mot terrorisme, er det igangsatt et intensivert arbeid innenfor AG-samarbeidet for å forhindre terrorister i å få tilgang til utgangsstoffer for kjemiske våpen, biologiske agens eller produksjons- og spredningsutstyr. I 2002 vedtok gruppen retningslinjer som utgangspunkt for deltakerlandenes nasjonale gjennomføring av kontrollen. Disse er relativt generelle i utformingen, og er ment å kunne benyttes overfor ikke-medlemmer ved at de setter en ansvarlig standard for eksportkontroll rettet mot å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen. Retningslinjene pålegger bl.a. deltakerlandene i AG å inkludere en såkalt «fanger-alt» klausul i sitt nasjonale regelverk. Dette betyr at landene kan hindre leveranser av varer som ikke står på AGs kontrollister dersom det foreligger opplysninger om at leveransen er ment for et masseødeleggelsesprogram. I 2002 ble det også bestemt at deltakerlandene på nasjonal basis skulle styrke kontrollen ved utførsel av biologiske substanser. Det er lagt vekt på en betydelig styrking av informasjonsutvekslingen i regimet. Videre er det bred enighet mellom deltakerlandene om å styrke informasjonsvirksomheten og dialogen med land som ikke deltar i regimet, men som er potensielle leverandører av sensitive kjemikalier og biologiske substanser.

Det pågår intensive drøftelser om utbygging av listene for å gjøre disse ytterligere relevante med sikte på å hindre spredning av utgangsstoffer, substanser og produksjonsutstyr for kjemiske og biologiske våpen til terrorister.

I tillegg til Australia-gruppens kontroll, så har CWC etablert lister over kjemikalier som skal kontrolleres av statspartene.

Kontroll med spredning av missilteknologi

Regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR) søker å hindre spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen. MTCR ble etablert av G7-landene i 1987, og Norge kom med i 1990. Utgangspunktet for etableringen av MTCR var bekymringen knyttet til missiler som kunne levere kjernefysiske stridshoder. Under det norske MTCR-formannsskapet i 1992 lyktes det å oppnå enighet om å utvide de tekniske parametrene slik at også missiler som kan levere kjemiske og biologiske våpen ble omfattet av kontroll. Ved dette virker MTCR som støtte til NPT, CWC og BWC.

Det foregår drøftelser i MTCR med sikte på å inkludere kontroll med ubemannede flyvende farkoster for aerosol spredning. Utover dette befatter ikke regimet seg med missiler med rekkevidde mindre enn 300 km. I lys av terrortrusselen knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen, har MTCR vedtatt prosedyrer for forsterket informasjonsutveksling og forsterket dialog med stater som vurderes som særlig bekymringsfulle i denne sammenheng.

MTCR har vært det eneste internasjonale forum som har som formål å hindre spredning av leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen. Som ledd i styrking av dette arbeidet tok MTCR-landene initiativ til å utarbeide et utkast til en internasjonal adferdskodeks mot missilspredning. Ambisjonen var en normgivende kodeks på verdensbasis. Kodeksen omtales som The Hague Code of Conduct (HCOC) etter at den ble vedtatt som et selvstendig, multilateralt instrument i Haag i november 2002. Kodeksen omtales nærmere senere i dette kapittelet.

Zangger-komiteen og Nuclear Suppliers Group (NSG)

Det eksisterer to regimer for kjernefysisk-relatert eksportkontroll: Nuclear Suppliers Group (NSG) og Zangger-komiteen. Ikke-spredningsavtalens (NPT) artikkel III.2 krever at partene skal sikre at man ikke eksporterer materiale som kan benyttes til utvikling av kjernefysiske våpen. Det ble ikke gitt noen videre definisjoner om hvilke materialer dette gjaldt. Zangger-komiteen ble opprettet i 1971 som en arbeidsgruppe under NPT for å sikre en mest mulig enhetlig fortolkning av denne artikkelen, særlig ved å identifisere en kontrolliste innenfor rammen av formuleringene i artikkel III.2. I 1976 gikk en rekke land sammen og dannet NSG fordi man ønsket en mer omfattende eksportkontroll med kjernefysiske produkter og materiale enn den Zangger-komiteen kunne definere med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2. I NSG samordner man eksportkontrollen for materialer, produkter og teknologi som kan benyttes til produksjon av kjernefysiske sprengmekanismer og som er beskrevet på kontrollistene.

NSG består av to deler; for rene kjernefysiske materialer og teknologi og for flerbruksvarer. Begge disse delene har egne retningslinjer og kontroll-lister. Flerbruksregimet ble etablert i 1992 som respons på avsløringene av Iraks kjernevåpenprogram, som i vesentlig grad var utviklet på basis av flerbruksteknologi anskaffet fra vestlige selskaper.

Deltakerlandene i NSG har vedtatt en praksis om at visse betingelser må oppfylles før leveranser kan skje. Disse betingelsene er i hovedsak knyttet til krav om at det foreligger heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA og at mottakerlandet er part i NPT.

Zangger-komiteen og NSG har igangsatt en prosess for å drøfte forberedelser til NPTs tilsynskonferanse i 2005 om styrking av eksportkontrollaspektet i tilknytning til avtalen.

Aktivtetene knyttet til kjernefysisk eksportkontroll og ikke-spredning er betydelig styrket etter 11. september 2001. Det er tatt initiativ til styrket informasjonsutveksling, oppdatering av basisdokumenter og identifisering av produkter og teknologi som kan være særlig relevante i terrorsammenheng og i spredningssammenheng. I denne forbindelse har deltakerlandene tatt initiativ til forsterket og utdypet dialog med land som kan virke som transittpunkt for leveranser av varer til spredningsland, og med land som det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng. Det er videre iverksatt særlige tiltak med sikte på å hindre Nord-Korea i å få tilgang til materialer som kan tjene til å utvikle kjernevåpen.

Haag-kodeksen mot missilspredning (HCOC)

En internasjonal adferdskodeks mot ballistisk missilspredning ble lansert under en konferanse i Haag 25.-26. november 2002. Under konferansen ble det vedtatt at kodeksens navn skal være «The Hague Code of Conduct». 93 land har sluttet seg til kodeksen. Den største utfordringen vil ligge i å få flere land til å slutte seg til, og da særlig land som utgjør en potensiell spredningsfare. Adferdskodeksen er politisk, men ikke juridisk bindende. Gjennom politiske forpliktelser og tillitsskapende tiltak skal kodeksen begrense utvikling og spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Norge har gjennom å slutte seg til kodeksen forpliktet seg til bl.a. å rapportere årlig om sine utskytningsfelt for ballistiske missiler, om foretatte utskytninger samt om sin politikk på romfartsområdet.

Fra norsk side støtter man forslag om at HCOC bør føres inn i en FN-prosess, med sikte på å utvikle et FN-instrument mot missilspredning.

Ikke-spredningsavtalen (NPT)

I år 2000 var det tredve år siden Ikke-spredningsavtalen for kjernefysiske våpen (NPT), trådte i kraft. Avtalen anses som det viktigste enkeltstående avtaleverket på rustningskontrollområdet, og avtalepartene forpliktet seg til å underlegge sine sivile kjernefysiske installasjoner kontroll av Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA). Det pågår fortsatt en prosess for å styrke disse forpliktelsene ytterligere. I alt 188 land har sluttet seg til NPT; bare India, Israel og Pakistan står utenfor. Cuba ble statspart til NPT så sent som i 2002, og har undertegnet en heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA, inkludert tilleggsprotokollen. Ikke-spredningsarbeidet opplevde imidlertid et tilbakeslag da Nord-Korea i desember 2002 utviste IAEAs inspektører og senere varslet at de ville trekke seg fra NPT. Landet startet også opp igjen atomreaktoren i Yongbyon. Forhåpentligvis vil de diplomatiske anstrengelser lede til en løsning på denne krisen.

Hvert femte år holdes det såkalte tilsynskonferanser for avtalen. I 1995 ble avtalen forlenget på ubestemt tid. Utfallet av tilsynskonferansen våren 2000 var bedre enn forventet, bl.a. ved at kjernevåpenmaktene påtok seg en utvetydig forpliktelse om total eliminering av sine kjernevåpenarsenaler. Det ble også enighet om en rekke praktiske skritt for systematiske og gradvise tiltak for gjennomføring av avtalens artikkel VI om bl.a. kjernefysisk nedrustning. Så langt har imidlertid iverksettingen av enkelte av disse tiltakene gått noe tregt. Videre ble det oppnådd enighet om en viss styrking av den videre tilsynsprosessen ved å gjøre den mer strukturert og fokusert.

Under konferansen ble det fremlagt en rekke omfattende og ambisiøse forslag om styrking av den kjernefysiske eksportkontrollen. Det viste seg imidlertid vanskelig å oppnå enighet om disse. Allikevel ble det enighet om å ta inn flere tekster om eksportkontroll i sluttdokumentet, slik at resultatet totalt sett anses som positivt. Sluttdokumentet fra NPT 2000 bekreftet formuleringene i sluttdokumentet fra 1995-konferansen om betydningen av eksportkontroll og IAEAs sikkerhetskontroll. Dessuten ble det tatt inn en ny henvisning til behovet for nasjonale bestemmelser og reguleringer for å sikre at kjernefysisk materiale og kjernefysiskrelaterte flerbruksvarer ikke leveres i strid med bestemmelsene i NPT. Her oppfordres stater som ikke allerede har denne type reguleringer i sin lovgivning til å etablere slike. Sluttdokumentet fastslår også at NPT-statene skal forsikre om at deres eksport av visse typer kjernefysisk relatert utstyr, teknologi og materiale som har flerbrukspotensiale, ikke skal bidra til utvikling av kjernevåpenprogrammer. Dette innebærer en betydelig styrking av eksportkontrollen relatert til NPT-avtalen, da selve avtalen ikke omtaler flerbruksvarer. Det slås videre fast at det er den enkelte stats ansvar å forsikre seg om at alle leveranser er i overensstemmelse med forpliktelsene i NPT-avtalen. Sluttdokumentet inneholder også et punkt som gir politisk aksept for at eksportkontrollregimenes kontrollister skal oppdateres regelmessig for å sikre at de er i pakt med den teknologiske utvikling.

Selv om forslagene om styrket eksportkontroll ikke ga full uttelling, er det positivt at bl.a. Kina aksepterte en stadfesting av artikkel 12 fra sluttdokumentet fra 1995 hvor det stilles krav om heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA som betingelse for leveranser av kjernefysisk materiale. Dette siste punktet har vært særlig viktig for Norge.

Det vil bli holdt årlige forberedende møter frem mot den 7. Tilsynskonferansen i 2005. Det andre forberedende møte fant sted 28. april - 9. mai 2003. Både NSG og Zangger-komiteen arbeider med forberedelser til denne prosessen. Siktemålet er å skape større forståelse for eksportkontrolltiltak for å hindre spredning av kjernefysiske våpen.

IAEA sikkerhetskontrollavtaler - Tilleggsprotokollen

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien har en nøkkelrolle når det gjelder gjennomføringen av tiltak for å sikre at nukleært materiale og utstyr ikke blir brukt til militære formål. Av særlig viktighet er byråets sikkerhetskontrollavtaler med en rekke land, de såkalte «safeguards»-avtaler, som alle kontraherende parter til ikke-spredningsavtalen (NPT) er pliktig til å inngå. Norge inngikk en slik avtale med IAEA allerede i 1972. Etter Gulfkrigen i 1990-91 ble det oppdaget at Irak til tross for sin sikkerhetskontrollavtale med IAEA i hemmelighet hadde forsøkt å utvikle kjernefysiske våpen. IAEAs styre tok etter dette initiativ til en styrking av sitt regime for sikkerhetskontroll av nukleært materiale, noe som ledet til fremforhandling av en modell for tilleggsprotokoller til de enkelte lands sikkerhetskontrollavtaler. Tilleggsprotokollene vil forplikte partene til en mer detaljert deklarasjon av aktivitet knyttet til kjerneteknisk virksomhet og gi IAEA rett til uavhengig verifikasjon av at deklarasjonen er korrekt.

En tilleggsprotokoll til Norges sikkerhetskontrollavtale av 1972 trådte i kraft 16. mai 2000. Norge var det niende land hvor en slik avtale trådte i kraft. Inspeksjoner er allerede foretatt under tilleggsprotokollen.

Nord-Korea utviste IAEA-inspektører i desember 2002 og meddelte IAEA at landet ønsket å trekke seg fra NPT og oppheve sitt moratorium på testing av missiler. IAEA har gjentatte ganger oppfordret Nord-Korea til å gi byrået innsyn i landets aktiviteter på atomenergiområdet, og oppfordret landet til å overholde ikke-spredningsavtalen fullt ut. IAEA besluttet å rapportere saken til FNs sikkerhetsråd i februar 2003. På norsk side er man opptatt av å finne en rask løsning på situasjonen i Nord-Korea for å unngå svekkelse av ikke-spredningsregimene og den regionale stabiliteten.

IAEA har deltatt i FNs inspeksjoner i Irak for å undersøke om Irak har gjenopptatt atomprogrammet som ble stanset i 1998. Det ble ikke funnet bevis for det i den perioden inspeksjonene foregikk fra november 2002 til 18. mars 2003. På den annen side side etterlyste IAEA et mer aktivt samarbeid fra Iraks side for å godtgjøre at landets tidligere anstrengelser om å utvikle kjernefysiske våpen hadde opphørt.

EUs adferdskodeks

EU vedtok i 1998 en adferdskodeks for våpeneksport («Code of Conduct»). Målet med adferdskodeksen er å sikre en felles minimumsstandard ved vurderingen av våpeneksport fra EU-land. Kodeksen beskriver åtte kriterier. Et hovedsyn er at forsvarsmateriell som eksporteres ikke skal brukes til intern undertrykking, til ekstern aggresjon eller bidra til regional ustabilitet. Kodeksen vil også komme til anvendelse ved eksport av flerbruksvarer til militær mottaker. Den fjerde årlige rapporten om EU-landenes våpeneksport som ble lagt frem i 2002 om etterlevelse av kodeksens åtte kriterier ble substansielt utbygget under det danske formannsskapet. Blant annet ble det utarbeidet et vedlegg til rapporten som sammenfatter EU-landenes nektelser av eksportlisenser gjennom de fire årene kodeksen har eksistert. Målet er å utvikle en nærmere felles forståelse mellom EU-landene om fortolkningen av de forskjellige kriteriene. Dette vil over tid bidra til en mer harmonisert praksis innenfor EU når det gjelder nasjonale avgjørelser i våpeneksportspørsmål. Det ble i 2002 også oppnådd enighet i EU om å gjennomgå kodeksen regelmessig med sikte på å styrke og videreutvikle den.

For å sikre større åpenhet om våpeneksporten er det etablert en notifikasjonsprosedyre mellom EU-landene om nektelser av eksportlisenser som foretas basert på kodeksen. Land utenfor EU-kretsen er ikke invitert til å delta i notifikasjonsprosedyren, men er oppfordret til å slutte seg til prinsippene i adferdskodeksen. Norge sluttet seg i 1998 til målsettingen for EUs adferdskodeks. Det norske regelverket og norsk praksis i våpeneksportspørsmål er klart innenfor rammen av prinsippene som settes i EUs kodeks. Tilslutningen innebærer intet hinder for at Norge kan føre en mer restriktiv praksis enn kodeksen krever. Det er imidlertid aktuelt for Norge å vurdere om man i fremtiden bør forholde seg mer eksplisitt til ordlyden i de åtte kriteriene. I forbindelse med det multilaterale samarbeidet refereres det i økende grad til kriteriene i EUs adferdskodeks. Dette krever at diskusjonspartene har innsikt i og forståelse for de forskjellige prinsippene, også i forhold til sin nasjonale våpeneksportpolitikk.

FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer

De Forente Nasjoners generalforsamling vedtok i desember 1991 en resolusjon som oppfordret medlemslandene til fra og med 1992 å rapportere årlig om sin eksport og import av tyngre konvensjonelle våpen til et eget FN-register over våpenoverføringer. Registeret inneholder opplysninger om følgende syv våpenkategorier: stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, tungt artilleri, jagerfly, angrepshelikoptere, krigsskip og missiler/missilplattformer. FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer er ment å skape økt åpenhet om internasjonal våpenhandel. Registeret har imidlertid svakheter og gir ikke et fullstendig bilde av den internasjonale handelen med konvensjonelle våpen. Ennå er det under halvparten av FNs medlemsland som rapporterer regelmessig til registeret. Blant disse er imidlertid nesten alle de store eksportører av tyngre konvensjonelle våpen og de fleste store importland. Norge støtter aktivt initiativer som er tatt for å utvide FN-registeret til å omfatte flere våpenkategorier.

Sanksjonsvedtak i FNs Sikkerhetsråd. Andre vedtak om embargo.

FNs Sikkerhetsråds bindende vedtak om sanksjoner mot visse land gjennomføres i norsk rett i forskrifts form, med hjemmel i lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd av 7. juni 1968 nr. 4. På denne måten blir Sikkerhetsrådets vedtak gjort til norsk rett.

Som medlem av FNs Sikkerhetsråd i 2001-2002, engasjerte Norge seg sterkt i sikkerhetsrådets arbeid for å bekjempe internasjonal terrorisme og i alle spørsmål knyttet til internasjonal fredsbygging og forsoning. Under medlemsskapsperioden ledet Norge sanksjonskomiteen for Irak. Hovedfokuset fra norsk side i sanksjonskomiteen var hele tiden å bedre den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen i Irak og samtidig opprettholde og styrke kontrollen slik at Irak ikke fikk tilgang til eller mulighet for å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen.

Norge har deltatt i en rekke internasjonale prosesser for effektivisering av FNs sanksjonspolitikk og styrking av gjennomføringen av sanksjoner. Innen rammene av debatten i sikkerhetsrådet om sanksjonsreform, har Norge bidratt aktivt til innføring av målrettede og tidsavgrensede sanksjoner.

Pr. 31. desember 2002 gjaldt hel eller delvis våpenembargo basert på sanksjonsvedtak i Sikkerhetsrådet mot følgende land: Irak, Liberia, Sierra Leone, Somalia og Rwanda, samt nabostatene Burundi, Tanzania, Uganda og DR Kongo dersom våpen og relatert materiell er ment for bruk i Rwanda. I tillegg gjaldt et forbud mot salg og forsyning av våpen o.l. til Osama bin Laden, Al-Qaida og Taliban. Norge har også valgt å gjennomføre ikke-bindende vedtak om våpenembargo mot Armenia og Azerbajdzjan.

I tillegg til ovennevnte vedtak om sanksjoner vedtatt av FNs Sikkerhetsråd, har OSSE fattet vedtak om våpenembargo i tilknytning til konflikten omkring Nagorno Karabakh. Som medlem følger Norge dette vedtaket. Norge har dessuten sluttet opp om enkelte felles holdninger fattet av EU om våpenembargo mot visse land, herunder Myanmar. Disse gjennomføres på norsk side med grunnlag i det eksisterende nasjonale eksportkontrollregelverk.

Håndvåpen

Eksportkontroll og ulovlig internasjonal handel med håndvåpen står på dagsordenen i flere internasjonale fora, deriblant FN, EU, OSSE og i Wassenaar-samarbeidet. Det viktigste grunnlaget for det internasjonale samarbeidet på dette området er FNs skytevåpenprotokoll og FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen. Regionalt er det viktigste grunnlaget for Norge OSSEs dokument om handel med håndvåpen.

Under Wassenaar-samarbeidets plenumsmøte i desember 2002 vedtok deltakerlandene substansielle retningslinjer for leveranser av håndvåpen og lette våpen. Retningslinjene er detaljerte og består av omfattende kriterier som forutsettes å legges til grunn i vurderingen av leveranser av slike våpen. I utgangspunktet gjelder WAs overordnede mål om å hindre destabiliserende oppbygging av konvensjonelle våpen gjennom større åpenhet og ansvarlighet i forbindelse med leveranser av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi. I tillegg til ovennevnte reflekterer retningslinjene et vidt spekter av prinsipper knyttet til bl.a. mottakerlandets forsvarsbehov, evnen til sikker lagring og oppsyn med våpnene, merking- og sporingsmekanismer, respekt for menneskerettigheter og grunnleggende frihet i mottakerlandet, støtte eller oppmuntring til terrorisme, fasilitering av organisert kriminalitet, oppfyllelse av andre internasjonale forpliktelser, faren for viderelevering til tredjeland og kontroll med formidling.

Problemet med håndvåpen i konfliktområder er også nært knyttet til utviklingsspørsmål. Utjevning av ulikheter mellom grupper og tiltak for konfliktforebygging er viktige elementer i en bred strategi for å hindre at håndvåpen blir brukt til grove overgrep i og etter konfliktsituasjoner. Det er derfor viktig at det på et tidlig tidspunkt innledes dialog og samarbeid med land som står overfor en mulig voldelig konflikt når det har vært store overføringer av våpen til området.

I juli 2003 vil FN arrangere et oppfølgingsmøte om implementeringen av det handlingsprogrammet som ble vedtatt på FN-konferansen om ulovlig handel med håndvåpen i 2001. Dette blir en viktig milepæl i dette arbeidet.

Handlingsprogrammet slår fast intensjonen om å holde oppfølgingsmøter i FN-regi hvert annet år og en ny konferanse senest i 2006. Det er definert to konkrete temaer som skal inngå i denne prosessen: en FN-studie om hensiktsmessigheten av å utarbeide et internasjonalt instrument om samarbeid for å spore illegale våpen, og vurdering av videre tiltak for å styrke samarbeidet for å hindre ulovlig formidling av våpen. Norge har arbeidet innenfor flere internasjonale fora for å få oppslutning om å kontrollere formidling av våpen mellom tredjeland. Fra norsk side tar man sikte på å være aktive i den videre FN- prosessen.

EU vedtok 12. juli 2002 en felles handling om håndvåpen («Joint Action on Small Arms»). Norge har sluttet seg til denne. Bakgrunnen for dette vedtaket er det internasjonale samfunnets bekymring over den stadig økende spredning av håndvåpen og lette våpen, særlig i land og områder preget av konflikter og uro. Hovedmålene med EUs felles handling er å søke å bekjempe destabiliserende opphopning og spredning av håndvåpen, bidra til å redusere beholdningen av håndvåpen og lette våpen til landets legitime forsvarsbehov, samt å tilby bistand for å løse problemer som har oppstått som følge av våpenoppbyggingen.

Norge har støttet en rekke prosjekter for å bedre lovgivning, internasjonalt samarbeid og for å legge til rette for innsamling og destruksjon av håndvåpen i utsatte områder. Tilsammen er det fra norsk side gjennom de siste årene bevilget NOK 10-12 millioner pr. år til slike formål. Det er særlig prosjekter i SUS, på Balkan og i Afrika som har fått støtte.

Ulovlig våpenhandel

Innen FN, EU og i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet pågår drøftinger med sikte på å utvikle tiltak mot ulovlig våpenhandel. Mange av de væpnede konflikter i verden blir mer blodige og langvarige gjennom tilførsel av smuglede våpen. Det er en viktig og prioritert oppgave å utvikle mekanismer for å bekjempe denne virksomheten. Dette må skje ved at våpenproduserende land viser ansvar og vilje til å utøve bedre kontroll med egen eksport, og ved at man får større viten om anskaffelsesmetoder, våpenmeglere og andre mellommenn, frontselskaper osv. I de multilaterale eksportkontrollregimene utveksles informasjon, også etterretningsinformasjon, som ledd i kampen mot ulovlig våpenhandel. Det arbeides med å styrke rapporteringen om eksport av håndvåpen og lette våpen i 2003.

Wassenaar-samarbeidets retningslinjer for eksport av håndvåpen og lette våpen som er beskrevet ovenfor, vil også bidra til å forebygge ulovlig handel. Et norsk initiativ om å etablere kontroll med formidling av våpen mellom tredjeland ble også vedtatt, og vil danne et politisk forpliktende utgangspunkt for videre arbeid i 2003. Målet fra norsk side er å oppnå enighet om felles retningslinjer som forutsettes og etterleves nasjonalt. Dette vil i tilfelle også bidra til å forebygge ulovlig handel med våpen.

Viktig også i denne sammenheng er adekvat lovgivning og et effektivt eksportkontrollapparat. Norge har bistått en rekke land med å etablere lovverk og styrke eksportkontrollsystemet, herunder de baltiske land og flere av landene i Sentral- og Øst-Europa samt tidligere SUS-stater.

Etablering av eksportkontrollsystemer i potensielle transitt- og leverandørland har fått ny aktualitet etter terroranslagene i september 2001. De multilaterale eksportkontrollregimene har igangsatt drøftelser om hvordan slik dialog og assistanse kan skje. Målgruppene er bl.a. de tidligere SUS-landene, arabiske og nordafrikanske stater og land i sør-øst Asia.