3 Om arbeidet utført av Statens Bankinvesteringsfond knyttet til mulige strukturelle løsninger for DnB og Kreditkassen

I brevet av 19. mai 2000 fra Statens Bankinvesteringsfond til Finansdepartementet gir Bankinvesteringsfondet en orientering om arbeidet med mulige strukturelle løsninger for DnB og Kreditkassen. Fondet opplyser at premissene for vurderingene knyttet til de mulige strukturelle løsningene for de to bankene hele tiden har vært de kriteriene Stortinget har lagt til grunn, og at Bankinvesteringsfondet særlig har lagt vekt på:

• At en kommer fram til en sterk norsk finansløsning med et stabilt nasjonalt eierskap og der de sentrale hovedkontorfunksjoner bevares i Norge.

• Hvilke alternativer som vil kunne være forretningsmessig mest gunstige, både for DnB og Kreditkassen som institusjoner og for deres aksjonærer, inklusive for staten som eier.

• Løsningene skal gi grunnlag for å etablere og videreutvikle en konkurransedyktig og robust forretningsstrategi for en fremtidsrettet og konkurransedyktig enhet.

• Utviklingen i finansmarkedene, både når det gjelder teknologi, bransjeglidning og økt internasjonal integrasjon.

• Hensynet til å opprettholde en tilfredsstillende konkurranse og å bevare kompetente og konkurrerende miljøer både i forhold til norske forbrukere og næringslivet.

Bankinvesteringsfondet opplyser videre at det i det konkrete arbeidet med løsningsalternativer også har vært lagt vekt på følgende nærmere angitte vurderingskriterier:

• Den samlede forventede verdiskaping ved de aktuelle løsninger og fordelingen av verdiskapingen på ulike interessenter. Sentralt i denne forbindelse er vurderingen av forventede positive og negative inntekts- og kostnadssynergier. En viktig del av dette arbeidet har også vært analyser av forventede konsekvenser for resultater pr. aksje og soliditet.

• Risiko ved gjennomføring av de aktuelle strukturløsninger. Dette gjelder en rekke forhold, herunder markedets oppfatning av løsningen, og dermed aksjenes kursutvikling på kort sikt, og den mer langsiktige risiko for at forventede synergier og resultater ikke oppnås.

• De generelle holdninger til aktuelle løsninger hos ansatte, ledelse, styre og eiere i de berørte institusjoner.

Strukturen på finansmarkedet har endret seg raskt de siste årene. Bankinvesteringsfondet trekker i sitt brev fram følgende drivkrefter bak konsolideringen og restruktureringen:

• Overkapasitet, deregulering og privatisering. Overkapasitet, ledsaget av fragmenterte markedsandeler, gir press på rentemarginer og priser generelt. Deregulering og privatisering har i enkelte tilfeller bidratt til overkapasitet ved at nye deltagere har sluppet til.

• Større banker har lavere fundingkostnader i kapitalmarkedene på grunn av større risikospredning og bedre rating.

• Utviklingen i de globale kapitalmarkedene og alternative leverandører. Banker står overfor betydelig konkurranse både fra tradisjonelle og ikke-tradisjonelle leverandører, for eksempel varehuskjeder og interesseorganisasjoner.

• Endret sparemønster. Husholdningenes sparing har forskjøvet seg fra tradisjonelle bankinnskudd til penge- og kapitalmarkedsinstrumenter som rente- og aksjefond.

• Europeisk integrasjon. ØMU og den europeiske integrasjonen har hatt negative innvirkninger på bankenes inntekter fra valutahandel og internasjonale betalingstjenester og vil over tid kunne gi ytterligere press på priser og marginer.

• Aksjonærverdier. Sterkere fokusering på aksjonærverdier har fremtvunget konsolidering og restrukturering for å nå de avkastningsmål som markedet krever. Banker med høy markedskapitalisering og lave kapitalkostnader har fått økt sin evne til oppkjøp av andre banker. Markedets og investorenes oppmerksomhet er i økende grad fokusert på store og likvide banker. Dette har ført til høyere pris/bok og pris/fortjeneste forhold for større enn for mindre banker.

Den europeisk konsolideringen av finansinstitusjoner kan etter Bankinvesteringsfondets oppfatning deles i tre hovedtyper: nasjonale banktransaksjoner, nasjonale bank- og forsikringstransaksjoner (blandede finanskonsern) og internasjonale banktransaksjoner.

I brevet av 19. mai 2000 fra Statens Bankinvesteringsfond heter det også bl.a.:

«Nasjonale bank/bank transaksjoner har dominert, i stor grad fordi de antas å skape den høyeste og sikreste verdiøkning for aksjonærene. Nasjonale bank/bank transaksjoner skaper verdier som tilsvarer ca. en tredjedel av de totale markedsverdiene av de sammenslåtte institusjonene i motsetning til 10 % for enten bank/forsikring eller transaksjoner på tvers av grenser (se tabell nedenfor). Aksjonærverdi blir skapt av: kostnadsbesparelser, større inntekter (over tid), forbedret sammensetning av virksomheten og styrkede virksomhetsområder gjennom konsentrasjon av ressursene. Nasjonale bankfusjoner gir det klart høyeste potensialet for verdiskapning og reduserer risikoen som er forbundet med å ta ut synergiene. Videre skaper nasjonale bank/bank transaksjoner normalt de færreste kulturelle hindringer, spesielt om man på forhånd er enige om ansvarsforhold. Ved transaksjoner på tvers av landegrenser eller på tvers av bransjer står en ofte overfor ulikheter når det gjelder produktspekter, produktutforming og distribusjonskanaler, samt kulturelle eller geografiske utfordringer.»

Bankinvesteringsfondet skriver videre i sitt brev at det er særlig når en tar i betraktning transaksjoner som involverer de største institusjonene i hvert land, at den europeiske aktiviteten når det gjelder bankkonsolidering har vært vesentlig mer orientert mot hjemlige enn utenlandske transaksjoner. Ledende banker i et land er av Bankinvesteringsfondet definert som en bank som har en markedsandel på 10 prosent eller mer. Bankinvesteringfondet skriver at transaksjoner på tvers av landegrensene forekommer hyppigere i tilfeller som omfatter institusjoner med markedsandel på mindre enn 10 prosent.

Banksektoren i Norden har hatt en utvikling som ligner på utviklingen ellers i Europa, og i Bankinvesteringsfondets brev heter det bl.a.:

«Aktiviteten på tvers av landegrensene har imidlertid vært høyere enn i andre deler av Europa. De største danske, svenske og finske bankene har alle definert hele Norden som sitt hjemmemarked, og bidrar til økt konkurranse i hvert av markedene. De største nordiske bankene (MeritaNordbanken, Skandinaviska Enskilda Banken, Svenska Handelsbanken og Föreningssparebanken) er ledende internettbanker i Europa. Den høye internettpenetrasjonen i den norske befolkningen gjør markedsadgangen enklere for nye aktører og kundebasene til de norske bankene sårbare.»

Tabell 3.1 gir en oversikt over konsentrasjonen i de nordiske landene målt ved de tre største bankenes utlån i prosent av samlede utlån.

Det fremgår av tabell 3.1 at markedskonsentrasjonen i Norge er lavere enn i de andre landene som inngår i tabellen, målt ved de tre største bankenes andel av totale bankutlån. Markedskonsentrasjonen i Sverige var i 1998 om lag på samme nivå som i Danmark, mens konsentrasjonen i Finland er noe lavere.

Sammenlignet med de største europeiske bankene, er alle de nordiske bankene små, både når det gjelder aktiva og total markedsverdi, jf. tabell 3.2 nedenfor. Hittil har ikke dette, i henhold til Bankinvesteringsfondet, representert noen betydelig ulempe, da europeisk konkurranse i den nordiske regionen stort sett har vært begrenset til utlån til store selskaper og enkelte forretningsområder for øvrig. Teknologiutvikling og videre restrukturering i Europa må imidlertid forventes å øke de europeiske bankenes vilje til å gå inn i den nordiske regionen. I mellomtiden mener Bankinvesteringsfondet at det derfor er viktig for de nordiske og norske bankene å styrke sin konkurransemessige stilling hjemme gjennom konsolidering. Konsolidering i Norge vil etter Fondets oppfatning gi forutsetninger for å kunne delta i det nordiske og internasjonale markedet.

Det er gjennomført en rekke større fusjoner og oppkjøp i finansnæringen i Norge de senere årene. Tabell 3.1 viser at markedskonsentrasjonen i banknæringen i Norge, målt ved de tre største bankenes utlån i prosent av samlede utlån, har vært stabil og lavere enn i Sverige, Danmark og Finland i perioden 1996 til 1998. De større sammenslutningene som har vært foretatt i den senere tid i Norge har vært mellom bank og forsikring. Antallet banker har vært tilnærmet konstant de siste årene, jf. tabell 3.3. Departementet vil legge til at det i 1999 var 13 forretningsbanker og 131 sparebanker.

Konsentrasjonen innen finansnæringen i Norge, med unntak av livsforsikring, er begrenset, og nasjonal konsolidering har i henhold til Bankinvesteringsfondet kommet vesentlig lenger i land det er naturlig å sammenligne seg med. Bankinvesteringsfondet viser i denne sammenheng i sitt brev også til at de større skandinaviske bankene har økt sin tilstedeværelse i Norge. Handelsbanken har gradvis utvidet sin virksomhet, senest ved oppkjøpet av Bergensbanken, og Den Danske Bank har kjøpt Fokus Bank. I tillegg har FöreningsSparbanken både en eierandel i og forretningsmessig samarbeid med Sparebank 1 Gruppen.

Bankinvesteringsfondet påpeker at kursutviklingen for de norske finansaksjene viser at det har oppstått en sterk ubalanse i verdsettelsen av de enkelte finansaksjene i forhold til verdivurderingskriterier som vanligvis legges til grunn av norske og internasjonale anerkjente analytikere ved verdivurderinger, selv om de enkelte aksjene kan ha utviklet seg positivt i forhold til en del internasjonale bank- og finansindekser den siste tiden. I brevet fra Statens Bankinvesteringsfond heter det bl.a.:

«Mens flere av finansinstitusjonenes børskurs har ligget under det flere norske og internasjonale anerkjente analytikere betrakter som riktig pris («fair value») ut i fra underliggende verdier eller fremtidig inntjening, synes Kreditkassen å være priset ut fra MeritaNordbankens oppkjøpstilbud.»

Bankinvesteringsfondet gir i sitt brev en vurdering av MeritaNordbankens bud på Kreditkassen, og skriver bl.a.:

«I informasjonsmateriellet som ble offentliggjort i Norge og i det internasjonale aksjemarkedet ved Bankinvesteringsfondets tidligere nedsalg av aksjer i DnB og Kreditkassen ble det klart tilkjennegitt at staten fortsatt ville sitte med en eierandel på 1/3 i de to bankene. Bankinvesteringsfondet har de siste årene hatt en rekke henvendelser fra og samtaler med større nordiske og europeiske banker hvor de har stilt spørsmål om mulighetene til å kunne få kjøpe Bankinvesteringsfondets aksjer i DnB eller Kreditkassen. Bankinvesteringsfondet har i tråd med regjeringens og Stortingets beslutninger og retningslinjer på de aktuelle tidspunkt meddelt at et salg ville være i strid med de vedtatte retningslinjer. Også MeritaNordbanken ble gjort kjent med dette før de fremsatte sitt overtagelsestilbud til Kreditkassens aksjonærer.

Både det at MeritaNordbanken fremsatte et oppkjøpstilbud som de på forhånd var kjent med av flere grunner ikke ville bli akseptert av Bankinvesteringsfondet som utøver av det statlige eierskapet, og det at MeritaNordbanken ikke har tatt til følge at Bankinvesteringsfondet, som eier en blokkerende eierandel, to ganger offentlig har meddelt et klart nei til oppkjøpstilbudet, gjør at det er skapt en vedvarende ubalanse i prisingen av finansaksjene i Norge.»

Med henvisning til ovenstående er det derfor, i henhold til Bankinvesteringsfondet, flere grunner til at det er ønskelig at myndighetene bekrefter Bankinvesteringsfondets beslutning om ikke å akseptere tilbudet fra MeritaNordbanken. I brevet vises det til følgende fire punkter:

1. MeritaNordbankens tilbud ble fremsatt på et tidspunkt hvor den var kjent med at det var i strid med Stortingets beslutning og retningslinjer om at Bankinvesteringsfondet skulle eie minst 1/3 både i DnB og Kreditkassen. Øvrige internasjonale banker som har vist interesse for å fremsette et tilbud avsto fra dette, mens MeritaNordbanken fremsatte et overtagelsestilbud, til tross for at den var informert om at dette var i strid med gjeldende retningslinjer og ikke ville bli akseptert av Bankinvesteringsfondet. MeritaNordbanken henvendte seg også først til DnB som den prefererte samarbeidspartner, men bankens styre avviste henvendelsen med henvisning til gjeldende retningslinjer og Bankinvesteringsfondets uttrykte holdning. Kreditkassens styreformann og konsernsjef var, før bankens styre avga sin anbefaling, informert om at Bankinvesteringsfondet ikke ville akseptere tilbudet. Et bud som er gitt i strid med Regjeringens og Stortingets vedtak bør ikke gi budgiveren noen fordel.

2. Det er en uttalt forutsetning fra stortingsflertallet at et eventuelt salg av aksjene i Kreditkassen i alle fall ikke kan gjennomføres før en har sett hvilken norsk løsning som kan etableres.

3. Skulle Bankinvesteringsfondet lykkes i å legge grunnlaget for en sterk norsk finanskonstellasjon med et stabilt nasjonalt eierskap gjennom andre alternativer, og man i ettertid konkluderer at man kan selge aksjene i Kreditkassen, ville det under ingen omstendigheter være aktuelt å akseptere MeritaNordbankens tilbud slik det foreligger. I et slikt tilfelle ville Bankinvesteringsfondet organisere et salg på en profesjonell måte. Det vil uansett ikke være forretningsmessig forsvarlig å godta et første tilbud, som er fremsatt i strid med Stortingets forutsetninger om statlig eierskap.

4. Tilsvarende betraktninger gjelder hvis det viser seg på litt sikt at man ikke finner en interessant integrasjonspartner, og det for eksempel om ett år eller to skulle oppstå en situasjon hvor det likevel skulle bli aktuelt å selge Kreditkassen. Med den positive utviklingen bankene nå er inne i, er det i henhold til rådgivernes syn under ellers like forhold trolig at man om for eksempel ett år burde kunne oppnå en tilfredsstillende pris for Kreditkassen. Et kjøp av Kreditkassen vil fortsatt antagelig være eneste mulighet for store internasjonale banker til å få en sterk posisjon i Norge gjennom kjøp av en større finansinstitusjon.

I brevet heter det videre:

«Med henvisning til ovenstående vil styret i Bankinvesteringsfondet anmode finansministeren om å avgi en uttalelse som definitivt bekrefter Bankinvesteringsfondets beslutning om ikke å foreta et salg til MeritaNordbanken.»

Bankinvesteringsfondet ba Finansdepartementet også i brev datert 6. april 2000 om å bekrefte Bankinvesteringsfondets beslutning om ikke å akseptere budet fra MeritaNordbanken.

Det har i henhold til Bankinvesteringsfondet vært stor bredde i de vurderingene Fondet har gjennomført i samarbeid med de eksterne rådgiverne. Enkelte strukturelle løsningsalternativer er spesielt grundig utredet i tråd med god norsk og internasjonal praksis, slik at man har hatt et godt grunnlag når man har prioritert de alternativene som er mest aktuelle for å oppfylle målsettingene.

Avslutningsvis i brevet fra Bankinvesteringfondet av 19. mai 2000 heter det:

«I den foreliggende situasjon er det imidlertid vanskelig å komme videre med arbeidet før myndighetene med støtte i Stortinget avklarer at statens aksjer i Kreditkassen ikke vil bli solgt til MeritaNordbanken.

Bankinvesteringsfondet vil komme tilbake til Finansdepartementet med konkrete forslag så snart forholdene ligger til rette for det.»