4 Departementets vurdering

Den samlede politikken på finansmarkedsområdet består av flere elementer. Myndighetene har en rolle som konsesjonsgiver, og trekker opp retningslinjene for konsesjonspolitikken. Ved konsesjonsbehandlingen legges det stor vekt på hensynet til soliditet og konkurranse. Videre har staten eierinteresser i DnB og Kreditkassen, og disse interessene forvaltes etter de retningslinjer som til enhver tid er lagt for eierskapspolitikken. Staten legger også næringspolitiske rammer, bl.a. gjennom lovgivning som har betydning for næringen. Med utgangspunkt i de rammevilkår som politikken på disse områdene gir, er det institusjonenes ansvar å sikre en lønnsom, effektiv og konkurransedyktig drift.

Et hovedmål i strukturpolitikken på finansmarkedet er, slik den er omtalt tidligere i denne meldingen, at Norge har velfungerende og solide finansinstitusjoner, og at det er stor grad av konkurranse mellom dem. Det legges også vekt på at det skal være et godt tilbud av finansielle tjenester i alle regioner. Departementet mener at disse hensynene fortsatt må ligge til grunn for strukturpolitikken på dette området.

Den raske utviklingen som skjer i finansmarkedet, både i Norge og internasjonalt, stiller nye krav til finansinstitusjonene for fortsatt å kunne hevde seg i konkurransen. Den konsolideringen og restruktureringen som gjennom lengre tid har foregått i finansnæringen, må for en stor del ses på denne bakgrunnen. Departementet viser til at Bankinvesteringsfondet i sitt brev av 19. mai 2000 omtaler ulike drivkrefter som kan forklare denne utviklingen.

Som vist i tabell 3.2 i avsnitt 3, er de største norske finansinstitusjonene relativt små i nordisk sammenheng, målt i markedsverdi. De største nordiske institusjonene er imidlertid også små i europeisk sammenheng, og på bakgrunn av bl.a. den teknologiske utviklingen kan det føre til at europeiske banker etter hvert blir mer interessert i å gå inn i det nordiske markedet. Den konsolideringen som skjer i det nordiske finansmarkedet, kan derfor trolig også ses på som et ønske fra nordiske finansinstitusjoner om å styrke sin posisjon i tilfelle en slik situasjon oppstår.

Norden har hatt en utvikling som ligner på utviklingen ellers i Europa. Aktiviteten på tvers av landegrensene har imidlertid vært høyere enn generelt i andre deler av Europa, der bankkonsolidering har vært vesentlig mer orientert mot hjemlige enn mot utenlandske transaksjoner. Dette gjelder særlig hvis en tar i betraktning transaksjoner som involverer de største institusjonene i hvert land. Flere av de største danske, svenske og finske bankene har definert Norden som sitt hjemmemarked.

Som omtalt i avsnitt 2 har det vært bred politisk enighet i Stortinget, senest ved behandlingen av Kredittmeldinga 1998, om å sikre et langsiktig norsk eierskap i sentrale finansinstitusjoner, for at hovedkontorfunksjoner skal forbli i Norge. Dette har bl.a. blitt begrunnet med at det er viktig å sikre nærhet mellom kundene og ledelses-, strategi- og utviklingsfunksjonene i bankene. Departementet viser til at også Konkurranseflateutvalget mente at eksistensen av et finansielt kunnskapsnettverk i Norge i betydelig grad er avhengig av at det ligger hovedkontorfunksjoner her, jf. NOU 2000: 9. Ettersom norske finansinstitusjoner målt i markedsverdi er relativt små i internasjonal målestokk, må det legges til grunn at hovedkontoret ved en eventuell sammenslåing med en utenlandsk enhet, kan bli lagt til utlandet. Private investorer kan ikke pålegges å opprettholde eierskapet sitt i norske finansinstitusjoner, verken på kort eller lang sikt. Den eneste måten å sikre et stabilt norsk eierskap på er en statlig eierandel som gir kontroll med minst 1/3 av stemmene på en generalforsamling. Dette er bakgrunnen for den gjeldende retningslinjen i eierskapspolitikken om å ha en eierandel på minst 1/3 i DnB og Kreditkassen.

Departementet viser til de raske endringene som skjer i finansmarkedet, og til de kravene som stilles til omstillingsevne og kompetanseutvikling i finansinstitusjonene. Særlig synes det å være viktig å kunne følge med i den teknologiske utviklingen. Kompetanse og teknologi har stadig større betydning for institusjonenes produktmangfold, distribusjonsmuligheter, driftstilpasning og -potensial. Denne utviklingen er imidlertid ressurskrevende. Institusjoner som skal kunne dekke de tilknyttede økonomiske kostnadene, må ha et tilstrekkelig volum. Departementet har merket seg at Bankinvesteringsfondet i sitt brev av 19. mai 2000 peker på at dersom universalbankene, dvs. banker som har som mål å dekke alle typer finansielle tjenester for både foretak og privat personer, i de små europeiske markedene ikke evner å etablere en sterkere strategisk posisjon gjennom konsolidering, kan det føre til at disse institusjonene tvinges til å redusere sitt produktspekter og gå inn i en rolle som nisjeaktører. Alternativt mener fondet at bankene over tid vil kunne framstå som distribusjonskanaler for utenlandske produsenter av finansielle produkter og tjenester. Departementet antar bl.a. ut fra dette at det fortsatt vil være behov for restrukturering og konsolidering i det norske finansmarkedet.

Departementet legger til grunn at Stortingets ønske ved behandlingen av Kredittmeldinga 1998 om at staten må samle sine eierinteresser i en enhet, som må få mulighet til videreutvikling i Norge og i Norden, må sees på bakgrunn av de forholdene som er omtalt ovenfor. Departementet konstaterer at det gjennom det arbeidet Bankinvesteringsfondet har gjennomført, ennå ikke har vist seg mulig å nå fram til forslag som ville gi grunnlag for en ny, sterk norsk finansløsning. Departementet har på dette grunnlag besluttet å avslutte oppdraget til Statens Bankinvesteringsfond.

Departementet mener at det fortsatt er viktig å ha et nasjonalt eierskap i sentrale norske finansinstitusjoner, og at det bare er staten som kan sikre et slikt eierskap. Departementet legger til grunn at det statlige eierskapet bør konsentreres i en nasjonal enhet, bygd rundt DnB. Departementet mener at staten kan selge sin eierpost i Kreditkassen, som utgjør 34,6 prosent av aksjene i banken. I tråd med de retningslinjer som er lagt for utøvelsen av det statlige eierskapet i DnB og Kreditkassen, vil et slikt salg gjennomføres ut fra forretningsmessige kriterier. Departementet legger til grunn at det opprettholdes en statlig eierandel på minst 1/3 i DnB.

Departementet bekrefter at det ikke er aktuelt for Statens Bankinvesteringsfond å akseptere det budet som MeritaNordbanken la fram 20. september 1999 om kjøp av aksjene i Kreditkassen. Dette budet, som senere har blitt forlenget, var fremmet i strid med de gjeldende retningslinjer for eierskapspolitikken om at staten skal eie minst 1/3 både i DnB og Kreditkassen. Andre aktuelle kjøpere kan ha forholdt seg lojalt til at banken ikke har vært til salgs, og derfor ha avstått fra å fremme bud.

Et salg må organiseres på en forretningsmessig best mulig måte. Departementet vil gi Statens Bankinvesteringsfond, som forvalter av statens eierandeler i forretningsbankene, i oppdrag å gjennomføre salget. Det må skje på en måte og på et tidspunkt som best mulig ivaretar statens interesser som eier.