10 Sikkerhets- og beredskapsarbeid innen enkelte sektorer

Mangfoldet i de trusler og risikoer samfunnet står overfor kan gi en rekke sektorer betydelige sikkerhetsmessige utfordringer. Det vil ikke bli redegjort for alle kritiske samfunnsfunksjoner eller sektorer i meldingen. I det følgende vil det bli gitt sektorvise redegjørelser, herunder for utviklingen på områder hvor komiteene i Innst. S. nr. 9 (2002–2003) ba om særlig oppmerksomhet knyttet til klargjøring av ansvarsforhold, beredskapsplaner og krisehåndteringsplaner.

Det samlede beredskapssystemet for militær og sivil sektor er under revisjon med det formål å tilpasse det bedre til sikkerhetspolitiske utfordringer i den lavere del av krisespekteret, inkludert asymmetriske trusler som terrorisme, anslag med masseødeleggelsesvåpen og angrep mot informasjonssystemer. Beskyttelse av kritisk infrastruktur og sivilbefolkningen tillegges en større rolle enn i gjeldende system.

10.1 Kraftforsyning

En sikker kraftforsyning er avgjørende for et moderne samfunns funksjonsdyktighet. Avhengigheten av elektrisk kraft gjør oss sårbare for svikt i kraftforsyningen som kan knyttes til så vel utfordringer knyttet til klimaet og naturen som utfordringer knyttet til det internasjonale trusselbildet.

Olje- og energidepartementet har et overordnet ansvar for beredskapsarbeid i kraftsektoren og store deler av vassdragsvirksomheten i Norge. Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) er delegert det operative ansvaret for kraftforsyningsberedskapen, men samarbeider også med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), politiet, Forsvaret, fylkesmannsembetene, nordiske myndigheter og andre aktører innen næringslivet.

NVE har utarbeidet et strategidokument for arbeidet med kraftforsyningsberedskap som løper fram til 2010. Dokumentet er i stor grad basert på Sårbarhetsutvalgets utredning og en studie av beredskapen i kraftsektoren kalt BAS 3 Beskyttelse av samfunnet 3 – Sårbarhetsreduserende tiltak i kraftforsyningen. Sårbarhetsutvalget anbefalte å bedre sikringen av IKT-systemene i kraftforsyningen. Gjennom beredskapsforskriften har NVE definert funksjonskrav til systemer for driftskontroll samt økonomiske og administrative systemer. BAS 3-prosjektet har pekt på problemer med nyrekruttering til kraftsektoren som en betydelig utfordring. Det er ikke iverksatt konkrete tiltak på dette området, men NVE har hatt kontakt med bransjen, interesseorganisasjoner og andre for å undersøke mulighetene for samarbeid. NVE har videre iverksatt noen kompetansekrav innenfor beredskapsområdet.

Evnen til raskt å gjenopprette nettets funksjonsevne ved skade var et tiltak som også ble nevnt av Sårbarhetsutvalget og BAS 3-prosjektet. Gjennom prosjektet eBeredskap er det etablert en nasjonal database for reservemateriell og kompetanse.

Arbeidet med å revidere de beredskapsmessige kravene som stilles til dammer og vassdragsanlegg med hjemmel i lov 29. juni 1990 nr. 50 produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi (energiloven) kap. 6 pågår, og disse samordnes med krav gitt i Vannressursloven. Dambruddsbølgeberegninger er igangsatt for ca. 40 % av de dammer som har pålegg om dette.

Etter strømbruddene i Europa og Nord- Amerika høsten 2003 utarbeidet DSB en rapport som vurderte sannsynligheten for tilsvarende hendelser i Norge og anbefalte tiltak for å øke robustheten i norsk kraftforsyning. I den sammenheng er det etablert nær kontakt med NVE med mål om en formell samarbeidsavtale mellom DSB og NVE i løpet av første halvår 2004.

Strukturen i den norske kraftforsyningen er forskjellig fra de fleste land vi kan sammenlikne oss med. Sannsynligheten for omfattende strømbrudd tilsvarende hendelsene i USA og Europa høsten 2003 vurderes av fagmyndighetene å være mindre i Norge. Dette fordi produksjonssystemet i Norge består av mange vannkraftstasjoner med god reguleringsevne spredt over hele landet, slik at avhengigheten av det enkelte produksjonsanlegg er mindre. At Statnett har et helhetlig ansvar for systemdrift og investeringer bidrar også til sikkerheten mot omfattende kortvarige avbrudd. Det gode samarbeidet mellom de nordiske systemoperatørene er også viktig.

Overføringsnettet er i hovedsak et masket nett, det vil si et sammenhengende nett med varierende antall alternative traseer. Nettet er sterkt inn mot forbrukssentrene på Østlandet, men svakere i områder med liten befolkning (for eksempel i Finnmark). I noen deler av landet er distribusjonsnettet ikke konstruert som masket nett hvilket gjør at sårbarheten er vesentlig større i disse delene.

Uværet senhøsten 2003 som medførte at deler av Østlandet var strømløst i opptil flere dager aktualiserte disse problemstillingene, særlig fordi manglende vedlikehold av linjene syntes å være en medvirkende årsak til bortfall av strømmen. NVE vil som følge av dette strømbruddet kartlegge og vurdere akseptabel avbruddstid i samarbeid med bruker- og bransjeorganer og andre relevante myndigheter. NVE ser også på organisering og tilgang på mannskapsstyrker. I tillegg skal DSB i samarbeid med NVE vurdere om vedlikehold av kraftledningsanlegg og kraftledningsgater er tilfredsstillende. Selskapenes informasjon til myndigheter, publikum og media i beredskapssituasjoner og rådgivning til kundene skal også vurderes. Resultatet av undersøkelsene vil avdekke om det er behov for å oppdatere relevante lover og forskrifter. Det kan også bli aktuelt med revisjon av tekniske normer.

I de senere år har nettselskapene skilt ut deler av sin virksomhet som egne selskaper. De utskilte selskapene må da konkurrere med andre selskaper i markedet om oppdragene for nettselskapet. I følge den nåværende forskrift 16. desember 2002 nr. 1606 om beredskap i kraftforsyningen skal alle nettselskaper ha personale til å kunne holde driften gående i ekstraordinære situasjoner. Forskriften sier videre at selskapene skal ha personell med den kompetansen som kreves i ulike funksjoner i forbindelse med ulykker, skader og andre ekstraordinære situasjoner. Nettselskapene er i tillegg pålagt å rapportere til NVE ved større strømutfall.

Linjenettet er spesielt utsatt for vær og vind. Erfaringene viser at det i planleggingen av viktig infrastruktur i mange tilfeller ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til påregnelige påkjenninger, som følge av for eksempel flom og ras. Endrede klimabelastninger i form av økte vindstyrker og større nedbørsmengder vil også kunne gi større skader på kraftforsyningsanlegg, vassdragsanlegg og skader i og ved vassdragene. Reguleringen av nettselskapene gir nettselskapene insentiver til å foreta tilstrekkelig investeringer og vedlikehold av overføringsnettet. NVE regulerer med hjemmel i energiloven nettselskapenes inntekter og ilegger nettselskapene et inntektstap som samsvarer med det samfunnet taper på et strømbrudd (kvalitetsjusterte inntektsrammer for ikke-levert energi – KILE). Det varierer fra 800 øre/kWh når strøm ikke leveres til private husholdninger og opp til 9900 øre/kWh for strømbrudd til handels- og næringsvirksomhet. Straffen blir iverksatt ved at selskapene tvinges til å redusere sine inntekter i fremtiden. Dermed får kundene til nettselskapet indirekte kompensert for strømutfallet.

10.2 Transportsektoren

Transportsektoren, bestående av veg, jernbane, luft og sjø, har en stor samfunnsmessig betydning. Sektoren er grundig omtalt både i Sårbarhetsutvalgets rapport og i St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet. Her gis en oversikt over den sikkerhetsmessige utviklingen både når det gjelder tilsiktede og utilsiktede hendelser innenfor noen sentrale områder. Det vises forøvrig til St.meld. nr. 24 (2003 – 2004) Nasjonal transportplan 2006–2015 som ble lagt frem i mars 2004.

Samferdselssektoren står overfor store utfordringer innen transportberedskapsområdet. Etablerte beredskapsordninger i transportsektoren blir løpende videreutviklet og modernisert, blant annet for å oppnå en bedre sammenheng mellom beredskap for ulykker og større kriser i fred, og eventuelle sikkerhetspolitiske kriser og krig. De pågående prosesser skal også sikre at internasjonale regler mot terrorisme og organisert kriminalitet kan integreres i de nye beredskapsordninger.

Regjeringen vil prioritere arbeidet med å:

• Modernisere og videreutvikle etablerte beredskapsordninger, slik at disse er tilpasset det nye trusselbildet og sårbarheten generelt i transportsektoren.

• Implementere nye internasjonale sikkerhetsstandarder og reguleringer innen de ulike transportgrenene, slik at tiltakene oppnår størst mulig samfunnsmessig effekt.

• Videreutvikle fredskriseberedskapen innen alle transportgrenene, herunder sikring og vedlikehold av infrastruktur under ekstraordinære situasjoner.

• Videreutvikle planverk, risiko- og sårbarhetsanalyser og øvelser for å sikre at tiltakene oppnår størst mulig samfunnsmessig effekt.

• Videreutvikle en mer helhetlig tilnærming til oppfølging av sikkerhet og beredskap, på tvers av transportgrener og sikkerhetsregimer, for bedre å utnytte ressursene.

10.2.1 Sikkerhetstiltak og beredskap mot terror

På bakgrunn av hendelsene 11. september 2001 har EU vedtatt felles bindende regler for beredskap mot terror og sabotasje mot luftfarten. Bestemmelsene innebærer sikkerhetskontroll av passasjerer, bagasje, frakt, post og ansatte, samt fysisk sikring av lufthavnene. Gjennom EØS-avtalen vil disse reglene også gjelde for Norge. Avinor vil i løpet av 2004 øke kontrollen fra nåværende nivå blant annet ved å innføre full kontroll av passasjerer og bagasje på stamlufthavnene. For regionallufthavnene vil de nye bestemmelsene tre i kraft 1. januar 2005. I tillegg vil kravene blitt gjort gjeldende for enkelte ikke-statlige lufthavner, som Sandefjord Lufthavn, Torp.

EU-kommisjonen la 23. desember 2003 frem et konsultasjonsdokument vedrørende sikkerhet i transportsektoren med hovedvekt på godstransport. Det legges opp til at hele transportkjeden sees under ett og skal operere etter felles standarder for sikkerhet knyttet til tilsiktede hendelser som terrorisme og organisert kriminalitet. Blant annet foreslås det sikring av vital transportinfrastruktur, minimumsstandarder for tilbydere innen transportbransjen og samtidig sikre at transportsystemet som helhet fungerer gjennom koordinering av tiltak.

Regjeringen vil legge til grunn risiko- og sårbarhetsanalyser og kost/nytte analyser for dimensjonering og utforming av ulike tiltak. Det er viktig at regelverket ikke virker konkurransevridende i et liberalisert transportmarked.

10.2.2 Transportberedskap

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) avsluttet i juni 2003 prosjektet BAS 4 Beskyttelse av samfunnet Sårbarhetsreduserende tiltak innen transport. Det ble gjennomført sårbarhetsvurderinger av norsk luftfart, jernbane, vegtransport og sjøtransport, med anbefalte tiltak for å redusere sårbarheten.

Den etablerte transportberedskapsorganisasjonen (TBO) vil bli lagt ned og erstattet av en ny mer fleksibel organisasjonsstruktur. Samferdselsdepartementet har som målsetting at den nye transportorganisasjonen skal kunne håndtere fredskriser, sikkerhetspolitiske kriser og krig, og være en ressurs for redningstjenesten og andre myndigheter som har behov for transportressurser utover det de selv disponerer ved større kriser i fred. Den nye organisasjonen vil få et sentralt rådgivningsforum og regionale/lokale ledd, som vil være forankret i fylkeskommunen og i næringen. Ny transportberedskapsstruktur planlegges etablert tidlig i 2005.

Det legges vekt på å få fram kunnskap om risiko og sårbarhetsutviklingen innen transport, vurdere ny teknologi, og følge utviklingen i forhold til endringer i rammebetingelser.

Det er ikke mulig å eliminere all risiko innen transport. Gjennom analyser og utredninger om risiko og sårbarhet innen de ulike transportmidler kan tiltak rettes inn mot områder der den samfunnsmessige gevinsten er høyest. Samferdselsdepartementet vil nærmere vurdere å utvikle en forsknings- og utviklingsstrategi for sikkerhet og beredskap som del av den generelle FoU virksomhet.

Blant annet på grunnlag av anbefalingene i prosjektet BAS 4 Sårbarhetsreduserende tiltak innen transport, vil Samferdselsdepartementet videreutvikle underliggende etater og virksomheters arbeid med sikkerhet og beredskap. Lufthavnenes beredskapsutvalg er sentrale i oppfølging av beredskapstiltak ved den enkelte lufthavn, blant annet gjennom risiko- og sårbarhetsanalyser, øvelser med berørte parter og etater, samt oppdatering av kriseplanverk. Beredskapsarbeidet innen jernbanen koordineres gjennom beredskapsutvalg sentralt og regionalt. Jernbaneverket vedlikeholder planverk og gjennomfører øvelser i utvalgene. Statens vegvesen har utpekt sikkerhets- og beredskapsledere i regionene og distriktene, samt har planer for reparasjonsberedskap ved ekstraordinære situasjoner i fred. De ulike beredskapsutvalgene skal videreutvikles og moderniseres, for å oppnå en tettere kopling mot det øvrige sikkerhetsområdet. Det er viktig at pågående prosesser for å etterkomme internasjonale regler mot terrorisme integreres så langt det er hensiktsmessig med den beredskap transportgrenene har for større ulykker og kriser i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig.

Etatene og virksomhetene vil videreutvikle sine planverk, risiko- og sårbarhetsanalyser og gjennomføre øvelser i forhold til et bredt spekter av hendelser og kriser som kan inntreffe innen den enkelte transportgren, og involvere nødetater og andre myndigheter i prosessene.

Samferdselsdepartementet ser det som en utfordring å sikre framkommelighet gjennom tilgang på reservemateriell, vedlikehold og reparasjonskapasitet ved større ulykker og hendelser i fred. Gjennom funksjonskontrakter mellom Statens vegvesen og valgte entreprenører reguleres ansvar og forpliktelser, deriblant også beredskapsoppgaver. Dette skal sikre den nødvendige reparasjonsberedskapen ved ekstraordinære situasjoner og kriser i fred.

Det er i de senere år bevilget midler til Statens vegvesen til bygging av mobile ferjekaier. Fire ferjekaier er nå anskaffet og i operativ stand. Det er også bevilget midler til et samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen, Jernbaneverket og Forsvaret, om styrking av reservebruberedskapen. Anskaffelsen av mobile ferjekaier og reservebrumateriell reduserer sårbarheten i vegnettet og betyr økt beredskap både ved hendelser i fredstid og ved sikkerhetspolitiske kriser. Samferdselsdepartementet vil i 2004–2005 evaluere ordningen med bruk av mobile ferjekaier og reservebruer.

Samferdselsdepartementet er ansvarlig for den sivile kjøretøysreparasjonstjenesten i krig, herunder ordning med beredskapslagring av reservedeler til tunge kjøretøyer. Dagens reservedelsordning er ikke hensiktsmessig og Samferdselsdepartementet har besluttet å si opp dagens avtaler, som ledd i oppfølgingen av BAS 4. Departementet vil utrede eventuelle alternative avtaler for reetablering av beredskapslagre for reservedeler ved endringer i trusselbildet.

10.2.3 Felles havarikommisjon for transportulykker

Regjeringen har i Sem-erklæringen nedfelt et ønske om en felles havarikommisjon for transportulykker. Spørsmålet ble drøftet i en arbeidsgruppe ledet av Samferdselsdepartementet med deltakelse fra berørte departementer, Havarikommisjonen og SINTEF. Arbeidsgruppens rapport, som ble lagt frem i 2002, konkluderte med at det bør opprettes en felles havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane, sjø- og vegtransport med utgangspunkt i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane. Bakgrunnen var blant annet behovet for å samle kompetanse og utveksle erfaringer.

Utvidelsen av Havarikommisjonen i 2002 til å omfatte jernbanen har vært et viktig ledd i det langsiktige sikkerhetsarbeidet på jernbaneområdet. Utvidelsen av Havarikommisjonen kan også omfatte vegtransport og sjøtransport. Samferdselsdepartementet tar sikte på å utvide Havarikommisjonens mandat i løpet av 2005 til også å omfatte undersøkelser av vegtrafikkulykker. Regjeringen vil i løpet av våren 2004 fremme forslag til endringer i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten.

10.3 Maritim sikkerhet og beredskap

10.3.1 Havneberedskap

Fiskeridepartementet har det sentrale ansvaret for havneberedskapen og Samferdselsdepartementet bevilger midler til Kystdirektoratet til beredskapsformål. Kystdirektoratet gjennomfører regelmessige øvelser for havnesjefer og medlemmene av havnekomiteene, og utvikler og à jourfører lokale beredskapsplaner for havneberedskapen.

Regjeringen legger opp til å modernisere og fornye havneberedskapen. Nye sikkerhetsbestemmelser ble vedtatt 12. desember 2002 i FNs sjøfartsorganisasjon International Maritime Organisation (IMO). Sikkerhetsbestemmelsene vil få konsekvenser for sikkerhets- og beredskapsarbeidet ved norske havner. I EU arbeides det med et forslag til forordninger som innarbeider IMOs sikkerhetsregelverk, og som også innebærer enkelte tilleggskrav. Det er viktig å sikre at havneberedskapsplanverket og øvelsesaktiviteten sees i sammenheng med havnenes oppfølging av IMOs sikkerhetsbestemmelser, og inngår i havnenes generelle beredskap for kriser i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har gitt Kystverket tilbud om bistand til gjennomføring av øvelser for å teste havneberedskapen i Norge.

10.3.2 Sikkerhet på skip

Som en av verdens største skipsfartsnasjoner, og med stor utenriksflåte, er det i Norges interesse å arbeide for høy sikkerhet, godt renommé og globale løsninger. Gjennom aktiv deltakelse i IMOs organer og der beslutninger tas kan vi være med på å legge premisser for et nytt og bedre internasjonalt regelverk. I EUs nye europeisk sjøfartsdirektorat, EMSA, som skal være et rådgivende organ, er Norge representert ved Sjøfartsdirektøren. For norske sjøfartsinteresser er det en fordel at EU ved hjelp av EMSA etablerer et høyt harmonisert sikkerhetsnivå innen EØS-området.

Det er i dag økt bevissthet om at skip, havner og maritime installasjoner kan være potensielle mål for terrorangrep, og at skip vil kunne bli brukt som middel for terroraksjoner og til transport av masseødeleggelsesmidler. Det nye IMO-regelverket innebærer at det vil bli innført nye krav som omfatter skip i internasjonal fart, samt havneanleggene som betjener disse skipene. Kravene går eksempelvis ut på at skip, rederier og havneanlegg skal ha en sikkerhetsansvarlig, og det skal utarbeides sårbarhetsanalyser og sikkerhetsplaner. Det vil for eksempel kreves at skip skal ha utstyr som automatisk identifikasjonssystem, stille terroralarm og loggbok med opplysninger om flagg, eier og klasseselskap. Terroralarmsignalet skal kunne sendes fra norske skip over hele verden, og vil gå direkte til hovedredningssentralen i Sør-Norge. Det nye regelverket vil medføre nye og til dels omfattende forpliktelser både for flaggstater og kyststater ved at det skal fastsettes sikkerhetsnivå for skip og havner. For ytterligere omtale av regelverket rettet mot skip og havner vises det til St.meld. nr. 31 (2003–2004) Vilje til vekst – for norsk skipsfart og de maritime næringer, og Nasjonal transportplan 2006–2015.

10.3.3 Kystberedskap

Fiskeridepartementet har gjennom Kystverket ansvaret for forebyggende sjøsikkerhet, herunder fyr- og merketjenesten, lostjenesten og maritime trafikksentraler. Kystverket har også ansvaret for statlig beredskap mot akutt forurensning. Dette omfatter også forebyggende tiltak som slepebåtberedskap. Skipstrafikk langs kysten og anløp i havner medfører risiko for utslipp av olje, kjemikalier og andre giftige eller forurensende stoffer. En økende del av skipstrafikken frakter farlig eller forurensende last. I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav, trakk regjeringen opp en rekke tiltak for å øke sikkerheten og beredskapen langs kysten. Disse er iverksatt eller under etablering.

Fiskeridepartementet og Kystverket overtok 1. januar 2003 det overordnede ansvaret for den statlige beredskapen mot akutt forurensing fra Miljøverndepartementet og SFT. Dette har åpnet for en mer helhetlig og systematisk tilnærming til sjøsikkerhet og oljevernberedskap der forebyggende tiltak og beredskap ses i sammenheng. Overføringen av ansvaret innebærer at Kystverkets maritime ressurser, både kompetanse og materiell, kan nyttes fullt ut, ved at Kystverket nå har ansvar både for forebyggende tiltak, overvåking av skipstrafikken, mottak av informasjon om farlig last, og for å aksjonere dersom det skulle bli behov for det.

Kystdirektoratet har etter forurensningsloven myndighet til å gripe inn og aksjonere for å avverge fare for akutt forurensning fra skip. Gjennom KYBAL-ordningen (Kystberedskap og aksjonsledelse) har Forsvaret mulighet til å håndtere en situasjon inntil Kystdirektoratet er klar til å overta aksjonsledelsen. I arbeidet med forvaltningsplan for Barentshavet utreder Kystdirektoratet konsekvenser av skipstrafikk i området Lofoten-Barentshavet. Her vil det særlig bli tatt høyde for økningen i oljetransporter fra Russland. Utredningen skal sluttføres i 2004 og vil inngå som en av fire delutredninger i en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet som skal ferdigstilles vinteren 2005–2006.

På bakgrunn av den økende oljetransporten fra Nordvest-Russland har Kystverket gjennomført en analyse av behovet for taubåtberedskap langs kysten av Nord-Norge. Regjeringen har på bakgrunn av analysen etablert en slepebåtberedskap for Nord-Norge. Forsvaret støtter her med fartøysressurser.

Gjennom oppfølgingen av EU-direktiv 2002/59, som blant annet etablerer det europeiske informasjonssystemet SafeSeaNet, deltar Norge ved Kystverket i et system for informasjon om transporter med farlig eller forurensende last i og til EU/EØS-farvann.

Fiskeridepartementet samarbeider også med russiske myndigheter om å utvikle et gjensidig meldings- og informasjonssystem for oljetransporten fra Barentsområdet og langs hele norskekysten. I dette samarbeidet inngår også oljevernberedskap.

Som ledd i den totale oljevernberedskapen har Fiskeridepartementet sett det som viktig å utnytte muligheten som ligger i et utvidet territorialfarvann og tidlig etablere en påbudt minimumsavstand fra kysten for oljetransportene som går utenfor Finnmarkskysten. Med virkning fra 1. januar 2004 er det fastsatt påbudte seilingsleder utenfor kysten av Finnmark som ligger nær opp til den nye territorialgrensen. Forskriften gjelder for trafikk i territorialfarvannet, og er ikke til hinder for at fartøy kan seile enda lenger fra kysten, utenfor territorialgrensen.

Kystverket etablerer et nettverk for mottak av signaler for automatisk identifisering av skip (AIS), med sikte på dekning av hele kysten i løpet av 2004. Detaljprosjekteringen av trafikksentralen for Nord-Norge i Vardø er startet. Fram til trafikksentralen settes i operativ drift vil overvåkning av skipstrafikken utenfor Nord-Norge ivaretas ved utnyttelse av Kystverkets ressurser, blant annet Fedje trafikksentral og AIS, samt samarbeid med Forsvaret.

Ti nye mellomdepoter for oljevernutstyr er under etablering i tillegg til de 15 eksisterende oljeverndepotene. I 2004 starter også oppgraderingen av hoveddepotene. I dette arbeidet vil Nord-Norge bli prioritert først. I tillegg er det plassert oljevernutstyr på 9 av Forsvarets fartøyer.

Fiskeridepartementet har også tatt initiativ til en bedre koordinering og samordning av beredskapen mellom de mange ulike aktørene som ønsker å bidra til en optimal nasjonal oljevernberedskap, herunder Forsvaret, oljeselskapenes beredskapsorganisasjon NOFO, Fiskebåtredernes Forbund og Redningsselskapet (NSSR).

I norsk beredskap mot akutt forurensing er bruk av nødhavn eller strandsetting ett av flere mulige tiltak for skip som representerer en fare for akutt forurensing. Kystverkets planverk på dette området forbedres nå ytterligere. Opplysningene om mulige nødhavner og strandsettingsplasser er kvalitetssikret, og à jourført. Lokalitetene er lagret i elektroniske kart sammen med miljøinformasjon og annen viktig informasjon, slik at beslutningsgrunnlaget blir det beste for raske og riktige avgjørelser under en aksjon. Det arbeides også med videreutvikling av beslutningsprosedyrer, i henhold til IMOs retningslinjer for bruk av nødhavn, og planverket vil bli holdt løpende oppdatert.

Fiskeridepartementet vurderer oljevernberedskapen fortløpende, og vil i løpet av 2004 legge fram en egen stortingsmelding om oljevernberedskapen. Nye risikoanalyser basert på utviklingen i oljetransporter vil stå sentralt i meldingen.

10.4 Sikkerhetstiltak i petroleumsvirksomheten – sokkelen og enkelte landanlegg

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn, ble det besluttet at Oljedirektoratet (OD) skulle deles med virkning fra 1. januar 2004. Den delen av direktoratet som ivaretok hensynet til sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumssektoren ble skilt ut som eget tilsynsorgan – Petroleumstilsynet (Ptil). OD ivaretar fortsatt overordnede ressursforvaltningshensyn under Olje- og energidepartementet. Ansvarsforholdet mellom Olje- og energidepartementet/OD og Arbeids- og administrasjonsdepartementet/ Ptil er beskrevet i kronprinsregentens resolusjon av 17. desember 2003. Samarbeidet, også om beredskap, mellom OD og Ptil vil bli avklart i en samarbeidsavtale, som er under utarbeidelse.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har gjennom Ptil ansvaret for at det til enhver tid opprettholdes en effektiv beredskap med sikte på å møte fare- og ulykkessituasjoner som kan medføre tap av liv eller personskade, forurensning eller stor materiell skade, herunder skade forårsaket av eksempelvis terror eller sabotasje. Dette gjelder både offshore og for noen nærmere angitte landanlegg. Ptil har nå som sin prioriterte oppgave satt i gang en oppfølging av den etablerte sikkerheten og beredskapen ved landanleggene. Dette for å se om denne er fullt ut forsvarlig, og eventuelt i samarbeid/dialog med andre berørte myndigheter sørge for at nødvendige tiltak blir iverksatt.

Ptil skal utover dette bistå Forsvaret og politiet og Olje- og energidepartementet/OD i deres arbeid med den totale beredskap i krigs- og krisesituasjoner. I lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet er det innført en bestemmelse (§ 9–3 beredskap mot bevisste anslag) som gir rettighetshaverne plikter som vil bidra til å opprettholde nødvendige sikrings- og beredskapstiltak for de installasjoner og kjeder av installasjoner som til enhver tid er kritiske for utvinning og transport av petroleum. Det er nå lovfestet at rettighetshaver til enhver tid skal ha beredskapsplaner for bevisste anslag. Disse planene må også omfatte tiltak som rettighetshaver skal iverksette for å bidra til å hindre drifts- og leveranseavbrudd. Tidligere var det faren for krig som utgjorde den relevante trussel. I dag er faren for bevisste skadehandlinger som terroraksjoner og lignende.

Følgende endringer i plikter for rettighetshaver trådte i kraft 1. juli 2003:

• Plikt til å iverksette og opprettholde sikringstiltak,

• Plikt til å ha beredskapsplaner vedrørende bevisste anslag,

• Plikt til å stille innretninger til disposisjon i forbindelse med øvelser, og til å delta i slike øvelser.

For å forebygge og motvirke ulovlige aktiviteter mot enheter i olje- og gassvirksomheten er det iverksatt en rekke tiltak med hjemmel i petroleumsregelverket. Personelltransport til petroleumsinnretningene på norsk kontinentalsokkel foregår normalt med helikopter og alt personell er autorisert. Deretter gjennomføres også en rekke kontroller før en kommer inn i sikret område. Kontrollen er svært fleksibel, og kan raskt justeres ved en eventuell endring av trusselnivået. For øvrig er det forbudt å ta med seg en rekke gjenstander offshore, blant annet våpen, ammunisjon og sprengstoff.

Når det gjelder frakt av gods til innretningene ved hjelp av fartøyer, er sikringstiltakene ved mottak, lagring og transport ikke regulert i felles retningslinjer. Den enkelte operatør har utferdiget egne retningslinjer, og sikringstiltakene varierer mellom selskapene. I de senere år er det imidlertid lagt ned et stort arbeid av operatørselskapene i felleskap for å sikre forsyningsbasene bedre. Operatøren har plikt til å overvåke all aktivitet i havområdene som kan medføre en fare for sikkerheten i petroleumsvirksomheten. Havområdene rundt innretningene på norsk kontinentalsokkel blir overvåket av radarsystemer plassert på selve innretningene eller på beredskapsfartøyene. Radarene oppdager og varsler når skip kommer for nær.

Adgangen til å opprette sikkerhetssoner rundt offshoreinstallasjonene er regulert i Havrettskonvensjonen av 10. desember 1982, lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet § 9–4 og forskrift av 31. august 2001 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten (rammeforskriften). En sikkerhetssone er et geografisk avgrenset område med forbud mot, eller begrensninger med hensyn til, opphold, gjennomfart eller operasjoner av uvedkommende fartøy, herunder luftfartøy. Sonene opprettes for å opprettholde sikkerhetsnivået i offshorevirksomheten generelt, men vil også kunne redusere mulighetene for terror- eller sabotasjeanslag. Ved opprettelse av en sikkerhetssone er operatøren forpliktet til å holde sonen fri for uvedkommende. Ved oppståtte fare- og ulykkessituasjoner kan operatøren søke Ptil om å utvide eksisterende sikkerhetssone til den størrelse som er nødvendig for å håndtere situasjonen. Slike særskilte sikkerhetssoner vil være tiltak av kortsiktig karakter.

De aktive sikringstiltak som iverksettes av operatør omfatter primært tiltak i forbindelse med fartøyer på kollisjonskurs eller drivende gjenstander. Ressursene som settes inn kan være helikopter, beredskapsfartøy eller liknende som sendes mot aktuelt fartøy for å vekke oppmerksomhet og tvinge fartøyet ut av kurs. Ved krenking av sikkerhetssoner og i faresituasjoner skal operatøren avvise fartøy eller gjenstander så langt det er mulig og forsvarlig.

Grensesnitt mellom Ptil og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal evalueres etter en tid.

10.5 Mattrygghet

Noen av de viktigste målene for norsk matpolitikk er å sikre trygg mat, et sunt kosthold og en langsiktig matforsyning. Norge påvirkes av de endringer som skjer internasjonalt når det gjelder spørsmål rundt mattrygghet. Tidligere lovgiving og organisering av tilsynet ble utviklet under andre rammebetingelser og ut fra andre faglige utfordringer enn de vi ser i dag. Matforvaltningsreformen har derfor vært et ledd i å opprettholde målsetningen for matpolitikken og reformen har gitt en effektivisert organisering som tar vare på helkjedeperspektivet.

Lovgrunnlaget for matforvaltningen er styrket, både når det gjelder helhetlig tilnærming til hele produksjonskjeden, hjemmelsgrunnlag for nærmere forskriftsregulering og virkemidler for tilsynet gjennom en ny matlov. Fra 1. januar 2004 er mat- og drikkevannstrygghet regulert gjennom lov 19. desember 2003 om matproduksjon og mat­trygghet m.v. (matloven).

Ansvaret for mattrygghet er på departementsnivå delt mellom Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet og Helsedepartementet. Ansvarsfordelingen mellom departementene fremgår av Kronprinsregentens resolusjon av 19. desember 2003. For å styrke det faglige og vitenskapelige grunnlaget for matforvaltningens risikohåndtering, er det under Helsedepartementet opprettet en vitenskapskomité som skal sikre tilsynet uavhengige, vitenskapelig baserte risikovurderinger. Regjeringen har som mål at etablering av Mattilsynet og egen vitenskapskomité, samt fristilling av laboratorietjenestene skal bidra til å oppfylle målsettingen om at Mattilsynet skal bli et av de beste mattilsyn i Europa innen få år.

For å sikre trygge og gode sluttprodukt er det viktig å ha et tilsynsapparat som er samordnet og følger hele produksjonskjeden. Som varslet i St.meld. nr. 17 (2001–2002) er dette grunnlaget for opprettelsen av det nye Mattilsynet fra 1. januar 2004 som er statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler. Mattilsynet har ansvar for hele produksjonskjeden fra jord og fjord til bord og er et felles tilsyn for land og sjøbasert matproduksjon. Mattilsynet har et helhetlig ansvar for å følge hele matproduksjonskjeden og sette inn tiltak mot den delen av produksjonskjeden der effekten er størst i forhold til å sikre helsemessig trygg mat eller andre viktige hensyn.

Mattilsynet har overtatt forvaltningsoppgavene til Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn, Statens landbrukstilsyn, de kommunale næringsmiddeltilsyn og deler av Fiskeridirektoratet. Mat- og vannforsyning til sjøs og på skip er omfattet av matloven, men er foreløpig ikke underlagt Mattilsynet. Det vil bli arbeidet videre med spørsmål knyttet til mat- og vannforsyning til sjøs og på skip i 2004.

Etter kommunehelsetjenesteloven fører også kommunene tilsyn med mat og drikkevann. Kommunenes tilsyn er til dels overlappende med Mattilsynets og må på slike områder i dag oppfattes som sekundært til Mattilsynets tilsyn.

Mattilsynet er organisert med 64 distriktskontorer spredt over hele landet som utfører tilsyn og som dermed utgjør grunnpilaren i Mattilsynets virksomhet med totalt ca. 940 ansatte. I tillegg har Mattilsynet 8 regionkontorer (Kautokeino, Sortland, Steinkjer, Bergen, Bø, Ås, Brumunddal, Sandnes) som koordinerer arbeidet ved tilhørende distriktskontorer.

Mattilsynet skal forvalte komplekse fagområder og dette krever en åpen, faglig og balansert kommunikasjon, blant annet for å kunne sikre at forbrukeren og næringsliv har tillit til både maten og matforvaltningen. I den første fasen vil Mattilsynet særlig legge vekt på å oppnå et enhetlig, helhetlig og habilt tilsyn. Videre vil det være viktig å samarbeide med andre og aktivt kommunisere med forbrukere og næringsaktører.

Beredskap både i forhold til ekstraordinære hendelser innenfor eget forvaltningsområde og deltakelse i den generelle samfunnsberedskapen vil være prioriterte områder for Mattilsynet.

Hensynet til befolkningens liv og helse er en overordnet rettesnor for Mattilsynets prioriteringer både i fred, krise og krig. Administrative beredskapsplaner er under utarbeidelse for sentralt, regionalt og lokalt nivå i Mattilsynet som skal sikre at god håndtering av ekstraordinære situasjoner og høynet beredskap administrativt uansett hvilken faglig bekjempelsesplan som kommer til anvendelse. Det skal årlig avholdes minst en større øvelse samt ulike tester av beredskapselementer i mindre skala. Mattilsynet ivaretar forvaltningsvakt for alvorlige smittsomme dyresjukdommer på alle tre forvaltningsnivåer.

Mattilsynet deltar i atomulykkesberedskapen som organiseres av Statens strålevern. I tillegg har Mattilsynet grenseflater mot en rekke andre etaters forvaltningsområder som krever planverk for beredskap og krisehåndtering. Med grunnlag i organiseringen av beredskap på eget forvaltningsområde vil etaten ta initiativ til en avklaring av ansvarsforholdene mellom ulike andre etaters forvaltningsområder. Dette er særlig nødvendig på folkehelseområdet for å sikre en ryddig krisehåndtering ved utbrudd av zoonoser; sykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker, og matbårne sykdommer. Ansvarsforholdene ved håndtering av hendelser som truer villfisk, sjøpattedyr, oppdrettsfisk og andre marine arter må også vurderes nærmere.

Likeledes skal Mattilsynet avklare og konkretisere sin rolle i samfunnssikkerhetsarbeidet etter kravene i både lov av om forebyggende sikkerhetstjeneste og lov av om helsemessig og sosial beredskap. Dette gjelder for alle etatens tre forvaltningsnivåer slik at etaten oppfyller kravene til samhandling på både sentralt, regionalt og lokalt nivå.

10.6 Drikkevannssikkerhet

Som varslet i St.meld. nr. 17 (2001–02) Samfunnssikkerhet tok Justisdepartementet initiativ til en vurdering av sårbarheten i norsk landbasert vannforsyning. Utredningen ble gjennomført i samarbeid med Helsedepartementet, Landbruksdepartementet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, vannverksbransjen (NORVAR) og ulike fagmiljøer. Som en del av dette prosjektet ble det på Forsvarets forskningsinstitutt gjennomført en studie om terror mot drikkevann. Forsvarets forskningsinstitutt mener forgiftningsanslag mot hovedvannforsyningen er lite sannsynlig da et anslag mot større drikkevannsreservoarer vil kreve tilgang til store mengder og kompetanse til å håndtere de aller farligste, og mest effektive giftstoffene. Den største risiko mot vannforsyningen i Norge er ekstreme værsituasjoner, teknisk svikt og organisatoriske forhold som uklare rammevilkår, manglende beredskap og manglende kompetanse.

Rapporten har vært på høring og det vil bli utarbeidet forslag til en handlingsplan for tryggere drikkevannsforsyning. Konkrete tiltak som vurderes er blant annet tiltak for å bedre kompetansen innen vannforsyningen, utarbeidelse av veiledningsmateriell, vurdering av ulike samordningsmekanismer for relevante myndigheter, konkrete beredskapstiltak og vurdering av behovet for sikring av nedbørsfelt.

Staten ved Mattilsynet overtok 1. januar 2004 godkjenningsmyndighet etter drikkevannsforskriften for de landbaserte vannforsyningssystemene. Med denne endringen er kommunenes dobbeltrolle som godkjenningsmyndighet og ofte også vannverkseier, endret.

Det forventes at denne endringen fører til en mer helhetlig myndighetsutøvelse og at vannverkene raskere enn ellers vil tilfredsstille kravene i drikkevannsforskriften. Dette vil gi styrket leveringssikkerhet og beredskap både i normalsituasjoner og i kriser. Ansvaret for drikkevann tilligger Helsedepartementet på nasjonal nivå.

Vannverkseieren er ansvarlig for at drikkevann levert fra vannverket har en kvalitet som ikke forårsaker sykdom eller skade. Dersom en situasjon likevel skulle oppstå, har de kommunale smittevernmyndighetene ansvar for å identifisere kilden og å iverksette nødvendige tiltak. Dette skjer i samarbeid med Mattilsynets lokale, eventuelt regionale ledd. Dersom kilden er ukjent, vil Folkehelseinstituttets feltepidemiologiske gruppe kunne bistå de kommunale smittevernmyndighetene i arbeidet.

Vannverkene er gjennom drikkevannsforskriften pålagt å gjøre nødvendige beredskapsforberedelser og å ha en beredskapsplan basert på en risiko- og sårbarhetsvurdering for å sikre levering av tilstrekkelige mengder drikkevann under kriser, katastrofer og krig. Litt over 50 % av vannverkene oppgir at de har en beredskapsplan, men det finnes ingen samlet oversikt over innholdet eller kvaliteten av disse planene. Mattilsynet skal følge dette opp i sin tilsynsfunksjon. Rapporten fra vannverksregisteret 2003 viser at det fortsatt er 235 vannverk som ikke har montert desinfeksjonsutstyr slik at de kan tilfredsstille minimumskravet i drikkevannsforskriften til hygienisk sikring. Disse vannverkene forsyner til sammen ca. 62 500 personer. Det er altså gjennomgående små vannverk. I tillegg er det 69 mindre vannverk som har en utilfredsstillende drift, og som tidvis utsetter til sammen 37 500 personer for hygienisk betenkelig vannkvalitet alle de store vannverkene har nå en god sikkerhet i kilde, vannbehandling og drift.

10.7 Næringsberedskap

For å sikre god næringsberedskap og sikker tilgang på varer og tjenester er det fortsatt, på grunnlag av risiko- og sårbarhetsanalyser, behov for å iverksette tiltak som reduserer sårbarheten, styrker rammebetingelsene for næringslivet og sikrer mulighet for å iverksette tiltak ved krise og konflikter. Økende globalisering og raske endringer i næringslivet gir behov for nye virkemidler og samarbeidsformer.

Innenfor næringsberedskap er i det alt vesentlige siste rest av virkemidler med basis i et storkrigsscenario avviklet i de senere år. Dette gjelder beredskapsorganisasjoner innenfor industriberedskap (sentral og regional ordning), skipsfart (NORTRASHIP) og utenrikshandel. Statlig varekrigsforsikring som en løpende virksomhet er avviklet og erstattet av en beredskapsordning. Etter grundige analyser og høringer har regjeringen også truffet beslutning om å avvikle forberedt rasjoneringssystem for matvarer. Videre er beredskapslagre av industriråvarer og basis næringsmidler i hovedsak avviklet. Etter oppfølging og behandling av Risiko- og sårbarhetsanalyse av dagligvareforsyningen til Nord-Norge, et samarbeid mellom Nærings- og handelsdepartementet og Landbruksdepartementet, besluttet regjeringen å bygge ned lagre av korn og mel.

De omtalte virkemidler er nå erstattet av en mer operativ tilnærming til næringsberedskap. Med utgangspunkt i egen organisasjon og underlagte etater har Nærings- og handelsdepartementet etablert et system for å håndtere de fleste kriser innenfor det gitte trusselbilde bygget på følgende prinsipper:

• Risiko- og sårbarhetsanalyser innen eget system og utvalgte sektorer i næringslivet.

• Nærhet til og samarbeid med viktige deler av næringslivet.

• Tiltak som skaper robusthet i den ordinære logistikkstrukturen.

• Krise-/beredskapsplaner og informasjonsstrategi for samfunnsviktige funksjoner.

• Mulighet for å styrke eller bygge opp virkemidler, eksempelvis samarbeids-/beredskapsorganisasjoner eller lagre av dagligvarer, ved alvorlige kriser som utvikler seg over noe tid.

Det er en målsetting å sikre forsyninger til befolkningen i hele landet, men også dekke Forsvarets og Sivilforsvarets behov tilpasset ny struktur. Som en konsekvens av Nærings- og handelsdepartementets risiko- og sårbarhetsvurdering er Nord-Norge fortsatt prioritert forsyningsmessig. Målsettingen om å dekke 30 dagers forbruk av matvarer for befolkningen nord for Ofoten ligger fast, men forutsettes oppnådd ved en kombinasjon av lagre av nødproviant for 10 dagers forbruk, som nå er på plass, og lageroppbyggingsplan for standard matvarer tilsvarende 20 dagers forbruk. De etablerte lagrene for 10 dagers forbruk består av Nærings- og handelsdepartementets lagre av nødproviant og Landbruksdepartementets lagre av mel for bakeribransjen i Nord-Norge. De senere år har all oppbygging av statlige lagre av næringsmidler vært innrettet mot produkter som er ordinær salgsvare og i det vesentlige i samarbeid med produsenter.

I neste planperiode vil Nærings- og handelsdepartementet prioritere følgende områder knyttet til samfunnssikkerhet og næringsberedskap:

• Videreutvikle samarbeidsordninger som allerede er etablert med dagligvarebransjen, bygg/anleggsnæringen og rederinæringen, samt etablere kontakt med deler av forsikringsbransjen for å overvåke behov for statlig varekrigsforsikring.

• Gjennomføre robusthetsfremmende tiltak med særlig vekt på Nord-Norge i samarbeid med dagligvarebransjen, herunder sikre nødstrøm ved viktige anlegg, utarbeide/videreutvikle krise-/beredskapsplaner, informasjonsstrategi og planer for lageroppbygging.

• Vurdere ulike sider ved sikker forsyning av vann til industri/næringsliv.

• Vurdere og eventuelt modernisere lovverk innen næringsrettet beredskap, herunder forsyningsloven fra 1956.

• I samråd med andre departementer vurdere markedstilpassede virkemidler for å håndtere eventuell forsyningssvikt innenfor et globalisert næringsliv.

10.8 Sikring av tilgang på samfunnskritiske varer og tjenester

De senere år har flere statlige virksomheter blitt skilt ut som egne selskaper. Et kjennetegn ved de bedrifter som skilles ut er at de ofte har viktige beredskapsoppgaver. Når slike virksomheter privatiseres, vil det være behov for å sikre at de beredskapsoppgaver som det er nødvendig å ivareta, drives videre på en forsvarlig måte. Problemstillingen ble drøftet i St.meld. nr. 25 (1997–1998). Meldingen varslet at Justisdepartementet ville ta initiativ til en vurdering av de beredskapsmessige konsekvenser av omdanningen av statlige virksomheter med den målsetting at det etableres mekanismer for å unngå at det sivile beredskap svekkes. Forsvarskomiteen bemerket i Innst. S. nr. 241 (1997–98) at etterhvert som flere og flere forvaltningsenheter knyttet til de ulike departementene får endret organisasjonsform og en friere stilling, er det viktig at de beredskapsmessige oppgaver blir nærmere definert og ansvar klargjort. Dette er forhold som komiteen mener en må ta med i betraktning allerede når en planlegger organisasjonsendringer.

Vurderingen St.meld. nr. 25 (1997–1998) la opp til vil bli prioritert i perioden. Denne vurderingen vil bli sett i sammenheng med spørsmål om sikring av kritisk infrastruktur og mulighetene på å sikre tilgang på samfunnsviktige varer og tjenester.