5 Beredskap og forebygging mot terrorisme i Norge

5.1 Ansvarsforhold mellom politiet og Forsvaret

5.1.1 Generelt

I kampen mot terrorisme er et godt samarbeid om etterretning mellom Politiets sikkerhetstjeneste, politiet, Forsvaret, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og utenlandske samarbeidende tjenester av grunnleggende betydning. Regjeringen viser til at Norge deltar i internasjonalt samarbeid for bekjempelse av terrorisme. Det er også viktig at politiet har de nødvendige metoder for å avdekke terrorisme. Politimetodeutvalget har vurdert om politiet bør få nye metoder i å forebygge blant annet terrorisme. Innstillingen vil om kort tid bli sendt på høring.

Politiet har et særskilt ansvar for å bekjempe kriminalitet og opprettholde den alminnelige ro og orden i landet, mens Forsvaret er statens primære maktapparat for vern mot ytre fiender. Fra dette utgangspunkt er det utledet en rekke oppgaver både for politiet og Forsvaret. Terror- og sabotasjesituasjoner har tradisjonelt vært betraktet som en særlig alvorlig type kriminalitet. Bekjempelse av kriminalitet er en definert politioppgave, og det generelle ansvaret for antiterrorberedskap er lagt til politiet. Eventuell bruk av Forsvarets ressurser baseres på gjeldende instruks om Forsvarets bistand til politiet, jf. kgl.res. 28. februar 2003.

Tilsvarende ordning gjelder også i forhold til sikring og beskyttelse av infrastrukturen offshore. Politiet er ansvarlig for å bekjempe terror- og sabotasjesituasjoner offshore, samt beskytte og sikre infrastrukturen offshore mot terrorisme og andre kriminelle handlinger som ikke er å anse som militære angrep. Dette ansvaret tilligger politiet både i fred, krise og krig. Politiet vil i slike situasjoner også være ansvarlig for preventive aksjoner rettet mot fartøyer mv., som i områdene rundt installasjonen kan mistenkes for å forberede terroranslag eller lignende.

Forsvarets primæroppgave er å hevde norsk suverenitet i forbindelse med utfordringer i tilknytning til norsk land-, luft-, eller sjøterritorium. For Forsvaret er overvåking og etterretning et avgjørende grunnlag for effektiv og troverdig suverenitetshevdelse og episode- og krisehåndtering. Virksomheten forutsetter ulike typer overvåkingsressurser fra samtlige forsvarsgrener i land-, luft- og havområder hvor Norge har formelle rettigheter, samt i tilstøtende områder. Oppgaven innebærer fysisk tilstedeværelse med styrker og avdelinger, men forutsettes i stigende grad å bli supplert med moderne teknologi og flernasjonalt samarbeid. I tillegg til informasjonsinnhenting i tilknytning til norske interesseområder, omfatter oppgaven fortløpende bearbeidelse og analyse av informasjon om ulike statlige og ikke-statlige aktører. Virksomheten er i større grad blitt dreid mot et bredere spekter av utfordringer, som for eksempel spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det presiseres at Forsvaret ikke har ansvar for overvåking av personer på norsk territorium. Dette er en oppgave for Politiets sikkerhetstjeneste.

Med begrepet suverenitetshevdelse forstås vern av de grunnrettighetene Norge har i egenskap av å være en stat. Oppgaven med å ivareta suverenitetshevdelse utføres uten at det reises spørsmål om virksomheten har tilstrekkelig hjemmel i lov. Faktiske tiltak mot ytre fiender støter ikke an mot legalitetsprinsippet. Maktanvendelse i denne forbindelse er primært et folkerettslig spørsmål, og er derfor i liten grad lov-, forskrifts- eller instruksbestemt. Unntaket er kgl.res. 10. juni 1949 nr. 1, som pålegger væpnet motstand fra militært personell ved militært overfall mot landet. I tillegg regulerer forskriftene om anløp av fremmede militære og sivile fartøyer aspekter ved Forsvarets suverenitetshevdelse i norsk territorialfarvann og luftterritorium. For øvrig gjennomføres væpnet maktbruk fra Forsvarets side i forbindelse med suverenitetshevdelse innenfor rammen av Norges folkerettslige forpliktelser, og direkte med utgangspunkt i folkerettslige suverenitetsbetraktninger og prinsipper. På denne bakgrunn kreves det for eksempel ikke hjemmel i lov for at Forsvarets jagerfly skal kunne avskjære fly som nærmer seg norsk luftterritorium uten tillatelse eller avtale, eller iverksette tiltak for å skyte ned et innkommende missil mot norsk territorium.

Forsvaret har et betydelig ansvar for å utøve og håndheve myndighet på vegne av andre etater. Myndighetsutøvelsen vil ofte være subsidiær og komplementær i forhold til Forsvarets primære ansvarsområde. Forholdet mellom suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse kan eksempelvis inne­bære at en krenkelse av norsk suverenitet samtidig er et brudd på blant annet grenselovgivningen og utlendingslovgivningen. Selv om håndhevelsen av lovgivningen primært vil være en sivil oppgave, vil et sentralt kriterium i denne sammenheng være hva intensjonen bak grensekrenkelsen er, og hvem som står bak. Det vil for eksempel være stor forskjell mellom en situasjon hvor en militær enhet oppdages på feil side av grensen, og en situasjon hvor en enkelt soldat har flyktet over grensen. Jo nærmere en krenkelse konkret vurderes å inneholde en sikkerhetspolitisk dimensjon, jf. pkt. 3.1, desto større grunn er det til å håndtere forholdet som militær suverenitetshevdelse.

I henhold til folkeretten er det i utgangspunktet bare et lands væpnede styrker som kan bekjempe stridende styrker fra, eller som opptrer på vegne av, en fremmed stat. Å bekjempe kombattante motstandere er med andre ord Forsvarets ansvar. Polititjenestemenn er etter norsk ordning ikke kombattante. Dette betyr at de ikke lovlig kan delta i stridshandlinger mot en stridende fiende. Når en stat utøver selvforsvar etter folkeretten mot «armed attacks», jf. FN-pakten artikkel 51, vil dette derfor prinsipielt være en selvstendig militær oppgave som gjennomføres under egne engasjementsregler.

5.1.2 Om beredskapslovgivingen – rettslig grunnlag for overføring av ansvar fra politi til Forsvaret

Anvendelsesområdet for beredskapsloven § 3 ble grundig utredet av et offentlig oppnevnt utvalg (Beredskapslovutvalget) i 1995, jf. NOU 1995: 31 – «Beredskapslovgivingen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser». Utvalget konkluderte med at vilkårene for iverksetting er utformet så fleksibelt at de ikke utelukker muligheten for en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, og etter utvalgets syn verken kan eller bør lovgiver oppstille helt klare og generelle retningslinjer for når beredskapslovgivningen skal benyttes. Utvalget pekte i tillegg på at begrepene som anvendes i § 3 er rettslige standarder hvis innhold kan endre seg i takt med tiden og den internasjonale situasjonen generelt, herunder oppfatninger av trusselbildet og den sikkerhetspolitiske utvikling, samt øvrige reelle hensyn. Utvalgets hovedkonklusjon var på dette grunnlag at beredskapslovgivningen slik den er utformet er en tilfredsstillende hjemmel for regjeringen til å kunne håndtere krisesituasjoner på en hensiktsmessig måte, og at det således ikke er grunnlag for å foreslå lovendringer.

Stortinget har gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 9 (2002–2003) jf. St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet bedt regjeringen gjennomgå beredskapslovgivningen på nytt, blant annet med tanke på en klargjøring av kommandolinjer og «med bakgrunn i siste års hendelser som for eksempel terrorangrepene 11. september 2001 og flomkatastrofen i Europa.. «. For så vidt gjelder vurderingen av beredskapslovgivningen opp mot grensesnittet mellom politi og Forsvar, legger regjeringen følgende vurderinger til grunn:

Normalt vil det ikke være aktuelt å la Forsvaret overta mer tradisjonelle politioppgaver. I de fleste tilfeller vil ansvarsfordelingen fremgå av en vurdering av politiets og Forsvarets ulike oppgaver. I tvils- eller gråsonetilfeller vil forsvarsministeren og justisministeren i fellesskap, eventuelt regjeringen, kunne konstatere hvem som har primæransvaret for å håndtere en oppstått situasjon. I unntakstilfeller kan det imidlertid være tale om å konstatere at en situasjon åpenbart er en politioppgave, men at politiske myndigheter likevel finner at Forsvaret bør ha primæransvaret for håndteringen. I så fall krever dette et rettslig grunnlag som følge av at man ved en ansvarsoverføring avviker fra politilovens og straffeprosesslovens bestemmelser om politi- og påtalemyndighetens særskilte myndighetsbeføyelser ved forebygging og etterforsking av straffbare handlinger. Det kreves således lovhjemmel for å overføre ansvaret. Slik lovhjemmel finnes i dag i § 3 i lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlig rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven), som gir Kongen anledning til å treffe bestemmelser av lovgivningsmessig innhold på visse vilkår. Hovedkriteriet for når lovbestemmelsen kan anvendes, er at «riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Dette er skjønnsmessige kriterier, hvor regjeringen langt på vei vil ha et betydelig spillerom til å vurdere situasjonen.

Angrepet mot USA 11. september 2001 vil kunne anses som et væpnet angrep mot landet i henhold til FN-paktens artikkel 51 om rett til selvforsvar. Her kan det være nærliggende å anse at «rikets … sikkerhet er i fare». Normalt vil det i en slik situasjon ikke være tale om en ansvarsoverføring med hjemmel i beredskapsloven § 3, da utøvelse av selvforsvar mot angrep utenfra tilligger Forsvaret som selvstendig oppgave, men regjeringen kan benytte loven som rettslig grunnlag for overføring av ansvaret for politioppgaver dersom dette skulle være ønskelig eller nødvendig.

Regjeringen slutter seg til Beredskapslovutvalgets vurderinger og konklusjoner, og fremhever at heller ikke nye sikkerhetspolitiske utfordringer og risikoer siden midten på 1990-tallet endrer utvalgets konklusjoner. Beredskapsloven § 3 er en fullt ut tilstrekkelig «hjemmel» i forbindelse med aktuelle krisescenarier hvor det helt unntaksvis kan tenkes behov for å overføre ansvar fra politiet til Forsvaret. På denne bakgrunn kan det heller ikke ses at det foreligger behov for å iverksette et videre lovarbeid på dette området.

5.1.3 Instruks om Forsvarets bistand til politiet

Instruks om Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen) er fastsatt ved kgl. res 28. februar 2003. Instruksen har som formål å fastsette bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet, og gi aktuelle sjefer i Forsvaret og politiet generelle og praktiske retningslinjer for rask og sikker vurdering og handling.

En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand til politiet er at politiets personell og/eller materiellressurser ikke strekker til. Dette gjelder som en absolutt forutsetning, og uansett hva slags bistand det er tale om.

Instruksen omfatter tre bistandstyper, – administrativ bistand, operativ bistand og håndhevelsesbistand. Administrativ bistand omfatter bistand i forbindelse med transport og annen administrativ støtte, herunder bistand i tilfeller der Forsvaret har en særskilt teknisk kapasitet eller kompetanse, som ikke direkte involverer den militære bistandsenhet i den politimessige operative oppgaveløsning. Operativ bistand omfatter bistand i forbindelse med ulykker og naturkatastrofer med videre, samt bistand i forbindelse med uskadeliggjøring eller fjerning av eksplosiver med videre. Håndhevelsesbistand omfatter bistand til ettersøking og pågriping av farlige personer, når det er nødvendig for å avverge nærliggende fare for noens liv eller helse. Adgangen for militært personell til å delta under slike aksjoner er imidlertid sterkt begrenset, og det er i instruksen fastsatt at den militære innsatsen fortrinnsvis skal konsentreres om vakthold, sikring og dekning, og at politiet bør ta seg av den aktive pågripelse. Håndhevelsesbistand omfatter også bistand i forbindelse med situasjoner hvor det foreligger fare for anslag av omfattende eller av annen årsak særlig skadevoldende karakter, rettet mot vesentlige samfunnsinteresser, og til forebyggelse og bekjempelse av slike. Håndhevelsesbistand kan ha politiske implikasjoner. I instruksen er det derfor fastsatt at spørsmålet om bistand i slike situasjoner skal behandles i henholdsvis Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Annen bistand fra Forsvaret til politiet enn den bistand som omfattes av instruksen, eller som for øvrig er regulert i instruksen, kan bare ytes etter beslutning av Forsvarsdepartementet eller den Forsvarsdepartementet bemyndiger.

Den politimester som mottar bistand fra Forsvaret har den overordnede ledelse av operasjonen, og skal påse at midler som tas i bruk ikke overskrider de rettslige og andre grenser som er satt for politiets virksomhet. Forsvaret utpeker sjef for den militære bistandsressurs (enhet), og vedkommende militære sjef viderefører politimesterens oppdrag gjennom ordre på militær side. Politiets og militære enheter skal ikke inkorporeres i hverandre under politiaksjoner. Skal politienhet og militær enhet settes inn mot samme objekt, skal enhetene gis samordnede, men klart atskilte oppdrag og løse disse under sine respektive sjefer direkte underlagt politiets operasjonsleder. Regelverk om utøvelse av politimyndighet, herunder politiets våpeninstruks, gjelder så langt de passer for militært personell som bistår politiet. For øvrig gir politimesteren nødvendige retningslinjer, og meddeler begrenset politimyndighet når det er aktuelt.

I instruksen er det tatt inn en bestemmelse om at Forsvarets personell ikke skal kunne brukes til oppdrag i forbindelse med vakt- og sikringsoppdrag som kan innebære nærkontakt med og risiko for maktbruk mot media og sivilbefolkningen for øvrig.

5.1.4 Særskilt om terror- og sabotasjesituasjoner offshore

Regjeringen ba i 1978 Forsvaret om å etablere en assistansekapasitet, senere benevnt Forsvarets spesialkommando (FSK), til disposisjon for politiet ved gissel-/terrorhandlinger på innretninger på kontinentalsokkelen. FSK vil som en sekundæroppgave også kunne bistå politiet ved terror- og sabotasjesituasjoner på land.

Den politimester som mottar bistand fra FSK har den overordnede ledelse av operasjonen, og definerer behovet for militær støtte innenfor rammen av politiets overordnede plan. Nærmere bestemmelser om ansvar og ledelse er utdypet i blant annet Forsvarssjefens direktiv om innsetting av FSK i støtte til politiet i antiterroraksjoner. Den praktiske saksgang ved eventuell innsetting av FSK reguleres av bistandsinstruksen gjennom prosedyrene for håndhevelsesbistand. Vedkommende politimester retter sin bistandsanmodning til Justis­departementet via Politidirektoratet. Justisdepartementet vurderer, i samråd med Politidirektoratet, anmodningen, og ber deretter eventuelt Forsvarsdepartementet om bistand. Forsvarsdepartementet meddeler Justisdepartementet sin beslutning, og gir samtidig nødvendige retningslinjer. Forsvaret kan i denne sammenheng fremsette vilkår for å yte bistand, for eksempel i forbindelse med sikkerhetsmessige eller andre operative forhold.

Justisdepartementet varslet i St.meld nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet at Forsvarsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Justisdepartementet i samarbeid ville iverksette et arbeid med sikte på å utrede ulike scenarier i forbindelse med terror- og sabotasjesituasjoner offshore, herunder foreta en vurdering av ansvarsforholdene mellom politiet og Forsvaret i ekstraordinære situasjoner. Arbeidet som ble fullført høsten 2003, omhandler blant annet trusler rettet mot norske offshoreinstallasjoner med utgangspunkt i et mulig terroranslag fra fartøyer og fly.

I hovedsak konkluderte arbeidsgruppen med at det er et politiansvar å håndtere slike situasjoner, og at vedkommende politimester er ansvarlig for å iverksette nødvendige tiltak. I enkelte situasjoner vil det imidlertid være naturlig at regjeringen vurderer å tildele Forsvaret ansvaret for å håndtere situasjonen. Dette vil for eksempel omfatte situasjoner hvor det rettes massive angrep mot oljeinstallasjoner, og hvor det er uklart om man står overfor en fredskrise, sikkerhetspolitisk krise eller krig.

Ved et luftbårent terroranslag vil man stå overfor en kriminell handling som det i utgangspunktet er polititets ansvar å håndtere. Det er imidlertid bare Forsvaret som besitter kapasiteter til å bekjempe luftfartøyer, og tidsaspektet vil normalt ikke tillate konsultasjoner og prosedyrer slik disse er nedfelt i instruks for Forsvarets bistand til politiet. Forsvaret vil således ha et overordnet ansvar for å håndtere terrorsituasjoner som kun kan løses ved bruk av Forsvarets jagerfly, og det er utarbeidet særskilte prosedyrer og engasjementsregler for slike situasjoner.

5.2 Politiets ressurser

5.2.1 Operative ressurser

Beredskapstroppen, som sorterer under Oslo politidistrikt, er på landsbasis politiets spesielle innsatsavdeling ved alvorlige og kompliserte gissel- og terrorsituasjoner, eller ved åpenbar fare for slike. Beredskapstroppen skal som oppsatt spesialenhet yte bistand til de øvrige politidistriktene, samt til sysselmannen på Svalbard. Avdelingens ansvarsområde inkluderer også bistand i forbindelse med terrorsituasjoner på norsk kontinentalsokkel. Avdelingen har i de senere år i betydelig grad styrket sin maritime kompetanse, særlig med henblikk på å kunne løse terrorsituasjoner relatert til olje- og gassvirksomheten på sokkelen. Ved behov for høynet nasjonal beredskap vil et større antall av avdelingens tjenestemenn har beredskap til enhver tid.

Beredskapstroppen er utrykningsklar på kort varsel etter mottatt bistandsanmodning. Mannskapene i Beredskapstroppen trener 50 % av arbeidstiden for å være best mulig rustet til å kunne løse de krevende oppgavene troppen er tillagt. I opplæringen av mannskapene legges det stor vekt på temaer som ledelse, etikk, moral og holdninger. For øvrig deltar tjenestemenn ved beredskapstroppen på lik linje med andre tjenestemenn i forbindelse med løsning av ordensoppgaver i Oslo politidistrikt. Skarpere oppdrag som innebærer bevæpning løses ofte med bistand fra tjenestemenn i Beredskapstroppen.

Et større antall polititjenestemenn er gitt supplerende politiutdanning for å håndtere spesial­opp­gaver. Tjenestemennene er organisert i utryknings­enheter (UEH). I dag er det utrykningsen­heter i samtlige politidistrikt. Totalt 800 polititjenestemenn inngår i ordningen. Alle politidistriktene har minst ett UEH-lag, bestående av minst 8 tjenestemenn.

Etableringen av utrykningsenhetene har gitt politiet kompetanse for å møte ekstraordinære situasjoner. Enhetene deltar i løsningen av ulike oppgaver som stiller særlige krav til:

• ferdigheter i å beherske spesielle teknikker, våpen og andre hjelpemidler, og/eller

• operere i par/lag hvor man samlet skal dekke ulik kompetanse, kapasitets- og sikkerhetsmessige behov, og/eller

• innsikt og praktisk erfaring i å delta ved større politioperasjoner under ledelse av politidistriktets stab, og i samarbeid med andre innsatselementer i politiet.

Utrykningsenhetenes kompetanse må imidlertid avgrenses mot det ansvar og de oppgaver Beredskapstroppen er pålagt. Totalt trenes det enkelte UEH-mannskap ca. 100 timer i året, hvorav ca. 50 timer lokalt og 50 timer i form av regionale og sentrale repetisjonskurs i regi av Politihøgskolen. UEH-mannskapenes opplæring og vedlikeholdstrening er for tiden under evaluering. Formålet med evalueringen er å sikre at UEH-mannskapene er i stand til å møte fremtidens politioperative utfordringer på en god måte, blant annet utfordringer i tilknytning til håndtering av eventuelle terrorsituasjoner.

På landsbasis består politiet av i overkant av ca. 8000 tjenestemenn og kvinner. Dette er en betydelig stående styrke i en krisesituasjon. Tidligere ble ca. 50 % av denne styrken innkalt av Forsvaret ved mobilisering, men det er nå iverksatt mobiliseringsfritak for fast ansatte polititjenestemenn. Årsaken til dette er at det er viktig å beholde profesjonelle politistyrker i en beredskapssituasjon.

For ytterligere å styrke politiet i en beredskapssituasjon, er det etablert en egen politireserve. Denne reserven består av mannskaper som har utført militær førstegangstjeneste, og som i stedet for å utføre repetisjonsøvelser er avgitt til tjeneste i politiet. I perioden 2002–2003 er til sammen 721 mannskaper øvet og utrustet etter nye og reviderte fagplaner.

Innen utgangen av 2004, vil politireserven bestå av ca. 920 operative politireservemannskaper. Mannskapene er i hovedsak utrustet tilsvarende det ordinære politiet, med sikte på utførelse av ordenstjeneste, bil- og fotpatruljering, trafikkregulering, publikumsekspedisjon og oppgaver av mer feltmessige forhold som objektsikring, grensekontroll og vakthold. Mannskapene er oppsatt med våpen og nødvendig utstyr for væpnet tjeneste.

Politireserveordningen er for tiden under evaluering. Det planlegges med sikte på å opprette en fremtidig godt utdannet og utrustet nasjonal politireservestyrke på 1500 mannskaper.

5.2.2 Politiets beredskapsplan mot terror/sabotasjevirksomhet

Politiets beredskapsplan mot terror/sabotasjevirksomhet er et eget planverk for Politidirektoratet og politiet for øvrig. Hensikten med planverket er å gi overordnede rammer for planlegging og iverksetting av tiltak som er nasjonalt initiert og koordinert. Beredskapsplanen inneholder primært ulike konkrete tiltak, herunder handlingsalternativer, som politiet kan iverksette med utgangspunkt i det aktuelle trusselbildet. Tiltakene kan iverksettes helt eller delvis, og kan også begrenses til å omfatte enkelte utvalgte politidistrikter. Planverket kan anvendes uavhengig av andre beredskapsplanverk, men det er en forutsetning at planverket i nødvendig grad er koordinert og tilpasset tiltak i sivilt beredskapssystem (SBS). En effektiv bruk av planverket forutsetter at Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste samarbeider om oppfølgingen av Politiets sikkerhetstjenestes trusselvurderinger, og at disse etatene i felleskap vurderer og fremmer forslag om aktuelle politioperative tiltak.

5.3 Bistand fra Heimevernet

Lov 17. juli 1953 nr. 28 om Heimevernet § 1 slår fast at HV fortrinnsvis skal delta i vernet av heimtrakten. HVs tradisjonelle primæroppgave er å sikre mobiliseringen av totalforsvaret, overvåke lokalområdene og støtte forsvarsgrenenes operasjoner. Heimevernsavdelingene skal i denne forbindelse, som en del av territorialforsvaret, med alle midler påføre fienden størst mulig tap.

Loven § 13 slår fast at heimevernssoldater kan pålegges tjeneste som tar sikte på å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker.

Det endrede trusselbildet har ført til at Heimevernets tradisjonelle primæroppgaver ikke lenger alene kan være dimensjonerende for HVs fremtidige struktur. Et modernisert HV, i tråd med Forsvarsdepartementets forslag i St.prp nr. 42 (2003–2004) om den videre moderniseringen av Forsvaret 2005–2008, vil være relevant for oppdrag knyttet til blant annet suverenitetshevdelse, forsterket grensevakt, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger.

Når det gjelder bistand til politiet i forbindelse med å bekjempe terroranslag, kan HV i gitte situasjoner være en viktig ressurs. I lys av et uforutsigbart trusselbilde hvor det ikke kan ses bort fra at politiets samlede ressurser ikke strekker til, er det viktig at HV ved behov kan stille fleksible og kompetente bistandsressurser til disposisjon for politiet. Slik bistand antas primært å kunne være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode. I denne forbindelse må det også tas høyde for at det kan oppstå et behov for sikring av bygninger og installasjoner som man i dag ikke har vurdert som potensielle terrormål. Slike vurderinger er en del av det løpende arbeidet med objektsikring.

Endringene i Heimevernets oppgaver vil aktualisere behovet for felles planlegging og øvelser mellom politiets styrker og de best forberedte delene av Heimevernet.

5.4 Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenestene

Koordinerings- og rådgivningsutvalget (KRU) er et samarbeidsorgan for spørsmål som gjelder etterretnings- og sikkerhetstjenestene, og et rådgivningsutvalg for de berørte statsråder. Utvalgets oppgaver er å ivareta overordnet koordinering av de tre tjenestenes arbeidsoppgaver, prioriteringer og mål, og å analysere og utrede felles problemstillinger knyttet til trusselbildet. Det er etablert et fast sekretariat for KRU, slik regjeringen gikk inn for i St.meld nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet. Sekretariatsledelsen sammenkaller sekretariatet etter behov, og kan selv ta initiativ og foreslå utredninger og analyser.

Utvalget består av 6 faste medlemmer og skal ha følgende sammensetning: en representant fra Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste, direktøren for Nasjonal sikkerhetsmyndighet og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Ledelsen av utvalget vil alternere mellom Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, i nevnte rekkefølge og for henholdsvis to år av gangen. Justisdepartementet er for tiden leder av utvalget. Sekretariat skal tilrettelegge for og følge opp saker som behandles i utvalget. Sekretariatet består av representanter fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, og sekretariatledelsen ivaretas av det departement som til enhver tid innehar ledelsen av utvalget.