6 Internasjonalt samarbeid om sivil krisehåndtering

6.1 Innledning

Konfliktskapte humanitære kriser medfører flere berøringspunkter mellom politiske, militære og humanitære aktører. Det er derfor viktig at den sivile og militære innsatsen sees i sammenheng, med sikte på å oppnå klart koordinerte og effektive bidrag. Erfaringene fra konfliktområder har vist at militær tilstedeværelse kan være avgjørende for å sikre den stabilitet som er nødvendig for en positiv politisk og økonomisk utvikling. Samtidig er humanitær bistand og utviklingsbistand, politiressurser og bidrag til oppbygging av rettsvesenet viktige elementer for å kunne skape langsiktig fred og forsoning. Behovet for en hensiktsmessig rolleavklaring krever løpende kontakt og koordinering både på nasjonalt plan og mellom ulike internasjonale aktører. Dette kapitlet beskriver forholdet mellom sivil og militær innsats i internasjonale operasjoner og internasjonal sivil krisehåndtering, og gir en vurdering av hvilke sivile bidrag Norge gir i dag og bør kunne gi i fremtiden.

Støtte til økonomisk og sosial utvikling, demokratisering og beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter bidrar til at konflikter forebygges og fred og stabilitet i nærområder sikres. Norge har vært en pådriver for å styrke arbeidet med sivil krisehåndtering i NATO.

Både FN og NATO har utarbeidet retningslinjer som legger rammene for det sivil-militære samspillet. Retningslinjene reflekterer de to organisasjonenes ulike mandat og nedslagsfelt. Felles for dem begge er erkjennelsen av behovet for en løpende og tett koordinering på ulike nivåer for å sikre størst mulig gjensidig forståelse, rolleavklaring og komplementaritet i praktisk handling. Innenfor begge organisasjoner foregår det et løpende arbeid for å videreutvikle disse retningslinjene

Voldelige konflikter er fortsatt en stor utfordring i det internasjonale sikkerhetsbildet. Disse globale sikkerhetsutfordringene må møtes gjennom økt samarbeid på den internasjonale arena.

6.2 Forholdet mellom sivil og militær innsats i internasjonale operasjoner

6.2.1 Aktuelle operasjoner

De internasjonale operasjonene på Balkan og i Afghanistan er eksempler på de utfordringer man i dag står ovenfor på det sivil-militære området. I Kosovo har den NATO-ledede Kosovo Force (KFOR-styrken), i tillegg til å opprettholde den indre sikkerheten i Kosovo, støttet den sivile FN-administrasjonen (UNMIK). Styrken har blant annet støttet UNMIK-politiet med patruljering og kriminalitetsbekjempelse og har bistått sivilbefolkningen gjennom transport av vitale forsyninger, reparasjon av infrastruktur og behandling på KFORs sykehus. Forholdet mellom den militære og sivile innsatsen har vært løpende koordinert under UNMIKs ledelse.

Et viktig aspekt ved NATOs operasjoner i Kosovo er at de i utstrakt grad involverer partnerlandene, dvs. de landene som deltar i Partnerskap for fred, et samarbeidsprogram mellom NATO og individuelle partnerland.

I Afghanistan har den internasjonale styrken for stabilisering i Afghanistan (ISAF) vært sentral for å støtte overgangsregjeringen og legge forholdene til rette for det internasjonale bistandsarbeidet. I 2003 bidro Norge med i overkant av 300 personell, inkludert en sivil-militær samarbeidsenhet (CIMIC), en kirurgisk enhet, stabsoffiserer og et mekanisert vakt- og sikringskompani.

Norge har også gitt sivile bidrag til opplæring av afghansk politi gjennom det tyske politiprosjektet i Kabul. I regi av ISAF vil det etterhvert bli etablert regionale stabiliseringslag i alle deler av ­Afghanistan. Stabiliseringslagene har som hovedoppgave å understøtte den afghanske sentralregjeringens myndighetsutøvelse ved å skape trygghet i regionene, og derved legge forholdene til rette for den politiske og økonomiske gjenoppbyggingen av landet. Utbyggingen av det internasjonale nærvær i landet gjennom disse lagene har aktualisert behovet for å sikre en klar rollefordeling mellom militær og sivil innsats. Det er besluttet at Norge skal delta i et britisk-ledet stabiliseringslag i det nordlige Afghanistan som skal etableres i løpet av våren 2004.

Etter flere år med planlegging kunne EU i 2003 for første gang lede sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner på Balkan. 1. januar 2003 etablerte EU sin første politioperasjon, European Union Police Mission (EUPM) i Bosnia-Hercegovina. Dette var en overtakelse av FNs politioperasjon, International Police Task Force (IPTF), i Bosnia-Hercegovina. Formålet var å støtte myndighetene i utvikling av et politikorps etter europeisk standard. Operasjonen inkluderte 510 internasjonale rådgivere, som skulle bidra med inspeksjon, rådgivning og utdanning. Norge bidro her med syv polititjenestemenn og en rådgiver.

I mars samme år ble NATOs militæroperasjon i Makedonia overtatt av EU. Operasjonen fikk navnet Concordia, og var EUs første militære krisehåndteringsoperasjon, med en styrke på 350 personer. Da denne ble avsluttet 15. desember 2003, fulgte EU opp med å etablere politioperasjonen Proxima i Makedonia. Formålet med Proxima er å støtte myndighetene i utvikling av et politikorps etter europeisk standard. Operasjonen skal være komplementerende til OSSEs arbeid i regionen, og har en størrelse på 200 personer. EU inviterte de nye medlemslandene, samt Bulgaria, Canada, Island, Norge, Romania, Russland, Sveits, Tyrkia, Ukraina og USA til å delta. Norge bidrar med fire personer i Proxima for en periode på inntil 12 måneder. I tillegg har EU fattet vedtak om at man ønsker å overta NATOs militære operasjon i Bosnia (SFOR) ved utgangen av 2004.

6.2.2 Hovedprinsipper for rollefordeling mellom militære og sivile aktører

Regjeringen ønsker, blant annet basert på erfaringene fra Balkan og Afghanistan, å bidra til størst mulig klarhet i rollefordelingen mellom sivile og militære aktører i konfliktområder. Sivil og militær innsats bør samordnes. Militær innsats kan først og fremst bidra til å skape de rammebetingelser i form av sikkerhet og stabilitet som er nødvendige for at sivile aktører skal kunne gjennomføre sine oppgaver. Det er derfor viktig at rolleavklaring og arbeidsdeling sikres gjennom koordinering mellom de ulike aktører, både i planleggingen og gjennomføringen av operasjoner.

Rollefordelingen mellom internasjonale militære styrker og sivile aktører vil variere med konfliktens type og intensitet og den militære operasjonens folkerettslige mandat. Sivil-militær koordinering og rolleavklaring bør ha som formål å sikre en mest mulig effektiv utnyttelse av de samlede ressurser som er tilgjengelige, for å legge et best mulig grunnlag for stabilisering, forsoning og gjenoppbygging.

Humanitære grunnprinsipper om nøytralitet og upartiskhet må ivaretas, slik de er nedfelt i internasjonal humanitær rett (herunder Genève-konvensjonene). Disse prinsippene legger klare føringer på hvilke typer aktiviteter som bør utføres av ulike aktører i et konfliktområde. De vil også ha betydning for hvordan kontakten mellom ulike aktører bør foregå. I visse situasjoner kan for tett og synlig koordinering og samarbeid mellom militære og sivile aktører redusere den lokale befolkningens inntrykk av sivile aktørers uavhengighet. Dette kan igjen bidra til å svekke sikkerheten til sivilt personell.

Militære bidrag bør først og fremst bidra til å skape de rammebetingelser – sikkerhet og stabilitet – som er nødvendig for at sivile aktører skal kunne utføre sine oppgaver. Militære styrker bør vanligvis ikke utføre humanitært arbeid eller gjenoppbyggingsoppgaver.

I noen situasjoner kan imidlertid militære styrker være de eneste som er i stand til å utføre visse nødvendige oppgaver som tradisjonelt er forbundet med sivile. Militære styrker kan ha spesielle kapabiliteter som ikke andre aktører innehar eller er i stand til å skaffe til veie tidsnok. For eksempel kan militære styrker undertiden være de eneste som kan nå frem med humanitær hjelp til sivile på grunn av sikkerhetshensyn. Militært nærvær eller annen støtte kan i andre tilfeller være en forutsetning for at humanitære aktører skal kunne arbeide i et område med høy sikkerhetsrisiko.

Når militært personell unntaksvis utfører oppgaver av tradisjonelt sivil art er det viktig at disse aktivitetene skiller seg tydelig fra aktiviteten til sivile organisasjoner. Personell, bygninger og utstyr må fremstå som militære gjennom merking og uniformering, slik at det ikke oppstår uklarhet om roller hos den lokale befolkning. Tilsvarende bør humanitære aktører der det er mulig unngå å gjøre seg avhengig av støtte fra militære enheter for å kunne utføre sitt arbeid.

Uønsket dobbeltarbeid og uklarhet om roller bør unngås gjennom løpende kontakt mellom militære og sivile aktører. FNs stedlige representasjon vil som regel ha en sentral rolle i slik koordinering. FN har utarbeidet egne retningslinjer for bruk av militære ressurser og sivilforsvarsressurser til støtte for humanitær innsats i konfliktområder (de såkalte MCDA-retningslinjene), som sammen med blant annet NATOs CIMIC-retningslinjer danner et viktig grunnlag for å sikre en hensiktsmessig rolleavklaring i fremtidige operasjoner hvor Norge deltar. 1 Bevissthet om ulike problemstillinger knyttet til sivil-militært samarbeid er en viktig del av opplæringsprogrammer for personell som skal sendes ut i internasjonale operasjoner.

6.3 Sivil krisehåndtering i NATO

NATO har over de senere år gjennomgått en rekke endringer for å møte de utfordringer som følger av det endrede trusselbildet vi står overfor i dag. Med det strategiske konseptet vedtatt i 1999 ble krisehåndtering en del av de grunnleggende oppgaver.

NATOs rammer for sivil kriseplanlegging (vedtatt i 2000) angir fem hovedområder for virksomheten til NATOs komité for sivilt beredskap (SCEPC- Senior Civil Emergency Planning Committee):

• Sivil støtte til det militære i henhold til artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som slår fast at et angrep på ett NATO-land er å anse som et angrep på alle.

• Sivil støtte til militære krisehåndteringsoperasjoner som ikke er omfattet av artikkel 5.

• Støtte til nasjonale myndigheter i sivile kriser.

• Beskyttelse av sivilbefolkningen ved bruk av masseødeleggelsesmidler.

• Samarbeid med partnerlandene.

Fra norsk side har det vært lagt vekt på beskyttelse av sivilbefolkningen ved bruk av masseødeleggelsesmidler, noe som også har vært høyt prioritert i NATO. I det internasjonale sivile beredskapsarbeidet ble terroranslagene i USA 11. september 2001 et vendepunkt. NATO vedtok samme år en handlingsplan for sivil beredskap mot terrorhandlinger og masseødeleggelsesvåpen. Handlingsplanen fikk full oppslutning fra stats- og regjeringssjefene under NATO-toppmøtet i Praha i november 2002. Norge tok deretter sammen med Sverige og Finland initiativ til å utvikle retningslinjer for minste­standarder for beskyttelse av sivilbefolkningen mot masseødeleggelsesvåpen, og har også ledet dette arbeidet siden. En nordisk rapport er blitt presentert for SCEPC.

For videre oppfølging av dette arbeidet ble det arrangert en NATO-konferanse om beskyttelse av sivilbefolkningen mot masseødeleggelsesvåpen i Trondheim 28.–30. januar i år, hvor det ble utarbeidet anbefalinger om hvordan arbeidet med retningslinjene skal føres videre i de enkelte medlems- og partnerland. Retningslinjene omhandler forberedelsestiltak og umiddelbar krisehåndtering utført av førstelinjepersonell (blant annet politi, brannvesen og helsevesen). Det blir lagt vekt på prosedyrer, utstyr, trening og opplæring. Retningslinjene vil bidra til at slikt personell i alle NATO- og partnerland raskt kan forbedre sin kapasitet for krisehåndtering, og at det vil bli enklere å samarbeide over landegrensene ved større ulykker og katastrofesituasjoner. For nærmere omtale av internasjonalt samarbeid og beredskap mot masseødeleggelsesmidler, se kapittel 7.6.

NATO har også engasjert seg i forhold til rent sivile krisehåndteringssituasjoner og etablerte i 1998 et eget krisekoordineringssenter, EADRCC (Euro-Atlantic Disaster Response Coordination Centre) som også omfatter NATOs partnerland. EADRCC skal koordinere forespørsler og tilbud om assistanse mellom partnerlandene ved naturkatastrofer og andre kriser.

Etter 11. september 2001 er EADRCCs virkeområde utvidet til å gjelde bistand til land som blir rammet av terrorangrep, også om et eventuelt angrep involverer bruk av masseødeleggelsesvåpen. I forkant av krigen i Irak våren 2003 anmodet Tyrkia om støtte via EADRCC. Norge bidro på sivil side med to komplette renseenheter mot masse­ødeleggelsesmidler, inkludert fire instruktører fra Sivilforsvaret, i forbindelse med beredskapsforberedelser for å kunne håndtere en mulig krisesituasjon i Tyrkia.

Sivil beredskap er det største ikke-militære programmet innen Partnerskap for fred. Samarbeidsprogrammet innbefatter blant annet katastrofeberedskap, lovgivning og sivile aspekter ved krisehåndtering, humanitær hjelp og sivil-militært samarbeid. Partnerne oppfordres her til å delta i arbeidet med sivil krisehåndtering i NATOs seniorkomité for sivilt beredskap. Justisdepartementet representerer Norge i komiteen.

Fagdepartementer og direktorater representerer Norge i fagkomiteer under SCEPC. Her er det også lagt vekt på områder som eksempelvis tiltak mot masseødeleggelsesvåpen og terrorhandlinger og styrking av kritisk infrastruktur i tillegg til at fagkomiteene ivaretar samarbeid med partnerland

6.4 Sivil krisehåndtering i EU

Som en del av sin felles utenriks- og sikkerhetspolitikk har EU i flere år arbeidet for å utvikle en evne til krisehåndtering. Et hovedpoeng for EU er å sikre en helhetlig tilnærming til krisehåndtering, blant annet ved å utvikle både sivile og militære virkemidler. På den sivile siden har EU prioritert fire hovedområder: politi, rettsvesen, sivil administrasjon og sivil beredskap. På bakgrunn av målsetninger trukket opp av Det europeiske råd (EUs toppmøter), særlig i Gøteborg i juni 2001, har medlemslandene meldt inn sine tilgjengelige ressurser til EUs rådssekretariat. Økt bruk av overvåkningsteam (monitoring missions) har kommet inn som et femte satsningsområde, og kartlegging av ressurser er påbegynt.

EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske komité (PSC), som møtes på ambassadørnivå i Brussel, koordinerer EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og styrer EUs innsats innen krisehåndtering, herunder de sivile aspekter. En komité for sivile aspekter ved krisehåndtering (CIVCOM) bistår PSC på den sivile siden. Det er også opprettet en koordineringsmekanisme for sivile aspekter ved krisehåndtering i EUs rådssekretariat. Koordineringsmekanismen har ansvar for EUs ressursdatabase på dette området, og et særlig ansvar for koordinering i forhold til de ressurser som sorterer under Europakommisjonen.

Det europeiske råd erklærte på sitt møte i Laeken i desember 2001 at ESDP var operativt, som betyr at EU ville være i stand til å iverksette krisehåndteringsoperasjoner på egenhånd. Krisehåndtering med sivile virkemidler kan enten skje som del av en militær operasjon, eller som en separat sivil operasjon. En slik operasjon kan enten være ledet av EU eller finne sted innen rammen av en annen organisasjon, for eksempel FN.

Innen de enkelte områder har EU kommet lengst på politisiden. Målsetningen om 5000 personell er nådd, og det er opprettet en egen planleggingsenhet for politioperasjoner i Rådssekretariatet. EUs arbeid legger nå særlig vekt på kvalitetsmessige aspekter som hurtig utrykning og felles opplæring, og på planlegging og understøtting av operasjoner.

I funksjoner knyttet til rettsvesen har medlemslandene innmeldt drøyt 280 personell innen kategoriene dommere, anklagere, administrativt personell og fengselspersonell. Det er også her pågående arbeid når det gjelder de kvalitative sider. Målsettingen med operasjoner på dette området er å bringe lokale institusjoner opp til internasjonale standarder, satt av for eksempel FN, OSSE og Europarådet. Rask tilbakeføring av styringsansvar til lokale instanser ses på som et hovedmål. Det vil bli lagt vekt på å tilrettelegge for utvikling av fullstendige og bærekraftige rettslige og strafferettslige instanser under lokal kontroll, som oppfyller internasjonale juridiske og menneskerettslige standarder.

Innenfor området sivil administrasjon er det særlig fokus på følgende funksjoner:

• Generelle administrative funksjoner: sivil registrering, registrering av eiendom, valg/ innstillinger til politiske stillinger, skattlegging, lokal administrasjon, toll og tjenester.

• Sosiale funksjoner; utdanning, helse og sosiale tilbud.

• Infrastrukturer som vann, energi, kommunikasjon, permanent infrastruktur, transport og avfallshåndtering.

Det er etablert en ressursbase for rekruttering av personell til oppdrag innen sivil administrasjon. Denne databasen inneholder lister med navn på eksperter som vil være klar til utplassering på kort varsel. Rundt 250 personell er identifisert av medlemslandene. Arbeid for å konkretisere behovene og utvide denne ressursbanken pågår.

Når det gjelder sivil beredskap har EU-landene identifisert 100 eksperter som kan utgjøre mindre evaluerings-/koordineringsteam og som kan rykke ut på 3–7 timers varsel. I tillegg er det identifisert opptil 2000 eksperter som kan delta i sivile beredskapsteam på kort varsel. Også her er arbeid med felles opplæring og øvelser et pågående prosjekt.

Europakommisjonen har under sitt ansvarsområde opprettet en samordningsmekanisme for å forsterke samarbeidet om sivil beredskap. Opprettelsen av mekanismen er et ledd i arbeidet med å gjøre EU mer operativt og supplere det forebyggende arbeidet som foregår innen EUs handlingsprogram for sivil beredskap. Ressursene som er meldt inn til samordningsmekanismen skal kunne være tilgjengelige i tilknytning til oppdrag ved naturkatastrofer og tekniske, radiologiske eller miljømessige kriser samt oljeforurensing, i eller utenfor EU-området.

I Innst. S. nr. 94 (2002–2003), jf. St.prp. nr. 37 (2002–2003) Om samarbeid i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 2003 behandles Norges deltakelse i Kommisjonens samordningsmekanisme for sivil beredskap. Denne deltakelsen, som er forankret i EØS-avtalen, forplikter Norge til å melde inn ressurser innen sivil beredskap til Kommisjonen. Fra norsk side har man meldt inn Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sine internasjonale støtteteam sammen med flere andre nasjonale ekspertmiljøer.

Dersom EU leder eller deltar med sivile midler i en operasjon som defineres som krisehåndtering, vil operasjonen være en del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og ledes av EUs råd. I praksis vil PSC ha den politiske ledelsen av en slik operasjon. Det er vedtatt prosedyrer for hvordan de ressurser knyttet til sivil beredskap som koordineres i Kommisjonen kan trekkes inn i EUs samlede innsats i forbindelse med en krisehåndteringsoperasjon.

I lys av terroraksjonene i Madrid 11. mars 2004 vedtok Det europeiske råd på sitt møte 25. mars 2004 en erklæring som forplikter medlemslandene til å handle felles og solidarisk dersom et av landene blir utsatt for terrorangrep. Bistand skal skje ved alle tilgjengelige midler, også militære. Erklæringen er en politisk enighet om å gjennomføre den såkalte solidaritetsklausulen, som er foreslått i utkastet til ny konstitusjonell traktat for EU. I en slik sammenheng vil også de sivile beredskapsmidler som er innmeldt til Kommisjonen kunne bli trukket inn.

Som ikke-medlem av EU deltar Norge ikke i EUs samarbeid om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er imidlertid etablert mekanismer for dialog og konsultasjoner mellom EU og Norge og andre tredjeland. Når det gjelder sivile aspekter har man fra norsk side meldt inn politiressurser (ca. 80 personer) som en del av det grunnlag EU vil kunne trekke på i en politioperasjon. Den norske beredskapsgruppen for internasjonal sivil krisehåndtering, som består av personell innen rettskjeden (dommere, påtalemyndighet og fengselspersonell) vil også kunne benyttes i en EU-ledet sivil krisehåndteringsoperasjon (se kapittel 6.6). Norsk medvirkning i slike operasjoner er imidlertid avhengig av en invitasjon til deltagelse fra EUs råd. Som nevnt har Norge bidratt i begge de sivile krisehåndteringsoperasjoner EU så langt har iverksatt (EUPM og Proxima).

6.5 FN/OSSE

Nordisk Råd vedtok høsten 2001 en anbefaling til de nordiske lands regjeringer om å styrke arbeidet med sivil krisehåndtering. Regjeringene ble da anmodet om å styrke og utvikle FNs overordnede rolle på dette området, samarbeide om å styrke OSSEs krisehåndteringsevne (REACT), å opprettholde fremdriften i arbeidet med å utvikle konfliktforebygging og sivil krisehåndtering i EU, herunder gjennom samarbeidet med ikke-medlemsland, og å støtte arbeidet i NATO og PfP i retning av et utvidet sikkerhetsbegrep og sivil krisehåndtering.

På initiativ fra Norge har de nordiske land sammen med Tyskland innledet et uformelt samarbeid innen sivil krisehåndtering. Fra og med høsten 2001 har også Polen og de baltiske land deltatt. Nettverket består av myndighetsrepresentanter, ikke-statlige organisasjoner og forskningsinstitusjoner som har fokusert på spørsmål vedrørende sivilt politi i internasjonale fredsoperasjoner. Norge var ansvarlig for gjennomføring av et seminar på dette området i Berlin i oktober 2002.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har et nært samarbeid med FNs kontor for koordinering av humanitære spørsmål. Sammen med beslektede beredskapsorganisasjoner i Norden, Storbritannia og Nederland er DSB medlem av «International Humanitarian Partnership» (IHP). IHP er en uformell sammenslutning som jobber i forståelse med OCHA for å forbedre internasjonal katastrofehåndtering særlig gjennom FNs system for krisevurdering- og koordinering på skadested (UNDAC).

Norske humanitære hjelpeorganisasjoner får omfattende offentlig støtte til sine innsatser i sivil krisehåndtering. Dette dreier seg bl.a. om bistand til å gi husly, rent drikkevann, mat og medisinsk nødhjelp ifm kriser og katastrofer. Organisasjonene bidrar videre til drift av flyktningeleire, til å gi barn i katastrofeområder utdanning samt til opplæring i krisehåndtering og kriseberedskap i særlige katastrofeutsatte land i sør.

DSB har samarbeidsavtaler med to av FNs særorganisasjoner; FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) og Verdens Matvareprogram (WFP). DSBs internasjonale støtteteam har vært i aksjon for begge disse organisasjonene, og har forpliktet seg til å stille materiell og personell til disposisjon for disse så sant det lar seg gjøre praktisk og finansielt. Avtalene forhindrer imidlertid ikke at ressurser kan settes inn for andre organisasjoner.

6.6 Sivile beredskapsressurser

Norge har vært aktiv i det internasjonale arbeidet med sivil krisehåndtering. Gjennom Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) har Norge internasjonale støtteteam som opereres av Sivilforsvaret. DSBs internasjonale støtteteam gjør det mulig å tilby internasjonale organisasjoner støttetjenester innen forpleining, forlegning, transport, samband og kontor- og helsetjenester. Hensikten er å sette andre hjelpearbeidere bedre i stand til å konsentrere seg om en direkte hjelp til katastroferammede. Med basis i en mannskapsstyrke og et beredskapslager kan støtteteam på 8–10 personer settes sammen, skreddersydd etter oppdragets art. Støtteteamene har vært i aksjon for FN i Albania, Vest-Afrika, Tadsjikistan og Iran.

Norwegian UNDAC Support er et annet konsept hvor personell fra Sivilforsvaret kan levere støttetjenester til FNs team for katastrofevurdering og koordinering (UNDAC) innen telekommunikasjon og IT. Denne kompetansen kan også benyttes innen internasjonal opplærings- og øvelsesvirksomhet.

Norske sivile beredskapsressurser er meldt inn til både EU og NATO og kan etter forespørsel brukes i en aktuell sivil krisesituasjon i et av landene. Sivile beredskapsressurser kan også benyttes som støtte for en militær operasjon.

Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM) er et program ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) rettet mot fremme av demokrati og menneskerettigheter. NORDEMs beredskapsstyrke imøtekommer internasjonale organisasjoners (blant annet FN og OSSE) behov for kvalifisert personell som på kort varsel kan bli stilt til rådighet til virksomhet knyttet til utvikling av demokrati og respekt for menneskerettighetene. Arbeidet skjer i nært samarbeid med Flyktningerådet. De aller fleste oppdragene kommer via Utenriksdepartementet, som også står for det meste av finansieringen.

De kommunale brann- og redningsetater har kompetanse og store materiellressurser som kan være relevante også for bruk internasjonalt. Siden dette er kommunale ressurser som er bundet opp i den daglige beredskapen, bør det inngås avtaler med de største kommunene i landet om bruk av ressursene, med forutsetning om at kommunene skal holdes skades- og utgiftsløse dersom staten ønsker å trekke på ressursene.

DSB kan i dag bidra internasjonalt med:

• Komplett teltleir med overnattingsplass for inntil 50 personer, med kjøkken, kontorfasiliteter, telekommunikasjons-/IT-ressurser, samt sanitets- og mekanikerkompetanse.

• Eksperter innen feltmessig telekommunikasjon med relevant utstyr.

• Det kan tenkes utviklet kapasitet knyttet til:

• Tradisjonelle brann- og redningsressurser

• Ressurspersonell innen feltmessig prosjektledelse, logistikk og transport

• Deteksjons-, beskyttelses- og renseutstyr for bruk ved henvendelser som involverer masseødeleggelsesmidler, samt opplæringsekspertise innen feltet.

Norge har siden 1989 deltatt med politipersonell i internasjonale politioperasjoner hovedsakelig under ledelse av FN. I tillegg har Norge bidratt med politiressurser under regionale organisasjoner og bilaterale prosjekter. Regjeringen har besluttet at inntil 1 % av den norske politistyrken til enhver tid skal kunne avgis til fredsbevarende oppdrag. Pr. 1. mai 2004 er 54 utplassert. Hovedmålet med en slik deltakelse er et ledd i det overordnede målet om at Norge skal bidra til fred og stabilitet utenfor landets grenser.

For å få et system med mer forutsigbart ressursgrunnlag også fra de øvrige deler av rettskjeden, og for å se ressursene i sammenheng, tok Utenriksdepartementet initiativ overfor Justisdepartementet til å opprette prosjekt «styrkebrønn» i regi av Justisdepartementet. Høsten 2003 ble prosjektet opprettet. Dette er en beredskapsgruppe for internasjonal sivil krisehåndtering som består av i alt 30 personer (dommere, statsadvokater, politijurister og personell fra fengselsvesenet) som ble klar for oppdrag i mars 2004.

Beredskapsgruppen skal kunne bistå med kompetanse innenfor følgende områder:

• Rådgivning og bistand i forbindelse med oppbygging av institusjoner i hele rettskjeden, som ledd i demokratiutvikling i områder som har hatt krig eller interne konflikter, i områder som er i en overgangsfase fra totalitære regimer, og i områder med svake demokratier.

• Rådgivning og bistand i forbindelse med opplæring i internasjonale menneskerettigheter og bruk av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner på alle nivå.

• Deltakelse i operative oppgaver innenfor rettspleien i land/områder satt under administrasjon av det internasjonale samfunn, i en overgangsfase inntil nasjonale/lokale institusjoner er etablert.

Personell kan bli sendt ut på enkeltoppdrag eller i team som del av et større program. Inkludert personell fra politiets beredskapsgruppe vil det være mulig å sende ut et norsk team som omfatter alle deler av rettsapparatet. FN, OSSE og EU vil være sentrale oppdragsgivere.

6.7 Utvidet internasjonalt samarbeid

I dagens endrede sikkerhetspolitiske situasjon er økt samarbeid både internasjonalt og nasjonalt avgjørende for å kunne møte de nye sikkerhetsutfordringene det sivile samfunn står overfor. Samtidig har internasjonalt samarbeid innenfor justis- og politiområdet fått en stadig mer fremtredende rolle. Samarbeid på det justispolitiske området står helt sentralt, og retter seg særlig mot stabilisering av situasjonen innad i stater som av ulike grunner har en sammenbrutt statsmakt, samt bistand til naturkatastrofer eller teknologiske kriser.

Regjeringen vil arbeide aktivt for at de internasjonale aspekter ved samfunnssikkerhets-arbeidet fortsatt får en fremtredende plass i årene som kommer. Ved å bidra til fred og stabilitet internasjonalt gjennom konfliktforebygging, rettsoppgjør og freds- og forsoningsarbeid ivaretar vi også sikkerheten i egne nærområder.

Det skal arbeides for å skape en større bevissthet om spørsmålene knyttet til det sivil- militære samspillet også på internasjonalt nivå, blant annet innenfor rammen av NATO og FN. I lys av de endrede forutsetningene for sivil-militært samarbeid de senere år, vil man se på erfaringene fra de ulike internasjonale operasjoner som Norge deltar i, med sikte på skape klarest mulige retningslinjer for fremtidig innsats. Regjeringen ønsker en tett dialog med representanter for blant annet humanitære organisasjoner om disse spørsmålene.

Norges rolle som pådriver for arbeidet med krisehåndtering innenfor NATO-rammen skal videreføres. Arbeidet med å delta i den videre utviklingen av EUs krisehåndteringsmekanismer innenfor den felles utenriks- og forsvarspolitikken vil fortsette. Deltakelse i EUs politioperasjoner vil fortsatt være viktig. Gjennom opprettelsen av prosjekt «styrkebrønn» kan man nå tilby personellassistanse innen hele politi- og rettskjeden, hvilket vil være en verdifull ressurs i reform- og gjenoppbyggingsprosesser.