2 Kirkeøkonomien 1999–2003

2.1 Innledning

Den norske kirkes virksomhet finansieres i det vesentlige over kommunebudsjettene og statsbudsjettet. Opplysningsvesenets fond bidrar også med midler, i første rekke gjennom fondets utgiftsansvar for ca. 1 000 presteboliger. Den fjerde inntektskilden er frivillige bidrag fra kirkemedlemmene. Innledningsvis i dette kapitlet gis det en oversikt over statsbudsjettets finansiering av kirkens virksomhet.

Den norske kirkes økonomiske situasjon gjenspeiles i hovedsak gjennom menighetenes økonomiske rammebetingelser. Det er de kirkelige fellesrådene som i første rekke representerer menighetene i økonomisk forstand, og det er kommunene som har hovedansvaret for menighetenes og fellesrådenes økonomi. I kapitlet gjennomgås hovedtrekkene i inntekts- og utgiftsutviklingen for de kirkelige fellesrådene med bakgrunn i kirkeregnskapene 1999–2003. Det foreligger ikke tilsvarende regnskapstall for 2004, men den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA har innhentet opplysninger som kan belyse situasjonen i 2004. Kirkebyggenes vedlikeholdssituasjon er omtalt særskilt.

2.2 Statens utgifter til Den norske kirke

Bevilgningene over statsbudsjettet til Den norske kirke gjelder i hovedsak prestetjenesten. Staten har dessuten utgiftsansvaret for den kirkelige administrasjonen for bispedømmene og den sentralkirkelige virksomhet (Kirkemøtet, Kirkerådet, Mellomkirkelig råd og Samisk kirkeråd).

Over statsbudsjettet er det etablert flere tilskuddsordninger som er rettet mot deler av kirkens virksomhet. Sjømannskirken mottar et betydelig driftstilskudd til sin virksomhet. Også de kirkelige fellesrådene får tilskudd over statsbudsjettet. Ellers har staten et særlig ansvar for det antikvariske vedlikeholdet av Nidaros domkirke og Erkebispegården i Trondheim.

Statens nettoutgifter til Den norske kirke i 2004 var på 1 020 mill. kroner. 1 I løpet av de siste fire årene er det gjennomført en betydelig økning i budsjettinnsatsen overfor Den norske kirke. Denne har i hovedsak vært innrettet mot prestetjenesten og kirkens trosopplæring.

2.2.1 Statlige driftsutgifter til kirken

Prestetjenesten

Staten finansierer ca. 1 300 prestestillinger. Befolkningstallet pr. prestestilling er nå ca. 3 500. Antallet kirkemedlemmer pr. prestestilling er ca. 3 000. Menighetsprestenes tradisjonelle tjenesteområde er prestegjeldet, som er geografisk definert. Det er i dag noe over 620 prestegjeld, hvorav nær halvparten betjenes av en prest alene. I tillegg kommer stillinger med en spesialisert tjeneste, bl.a. studentprester, fengselsprester og døveprester. Det er 12 stillinger for studentprest og 18 stillinger for fengselsprest. I det døvekirkelige arbeidet er det 13 preste-, kateket- og diakonstillinger. I Forsvaret er det for tiden 43 feltprester.

På 1980-tallet ble det opprettet vel 40 nye pres­testillinger over statsbudsjettet, mens det på 1990-tallet ble opprettet vel 100 nye stillinger, dvs. i gjennomsnitt sju nye stillinger i året i perioden 1980–2000. I 2001 og 2002 ble det hvert år opprettet 35 nye prestestillinger. Den betydelige økningen i antallet prestestillinger de siste årene har særlig sammenheng med ny rammeavtale som skal gi en bedre regulering av prestenes ukentlige arbeidstid. Omstilling og omorganisering av prestetjenesten har vært et prioritert innsatsområde, ikke minst ut fra personalpolitiske hensyn, og det har de siste årene vært bevilget midler til forsøk med nye former for tjenestens organisering. Bl.a. på bakgrunn av erfaringene fra forsøkene er det nå bestemt at prostiet i framtiden skal være tjenestedistriktet, jf. nærmere omtale under pkt. 3.4. Overføringen av det økonomiske ansvaret for prestenes reiseutgifter fra kommunene til staten fra 1. januar 2003 var bl.a. begrunnet i å forenkle gjennomføringen av en slik omorganisering. Nyorganiseringen av prestetjenesten innebærer endrede krav til ledelse, og særlig prostenes lederoppgaver forsterkes. Bevilgningene til prosteembetene er økt noe både i 2004 og 2005. I 2005 er det ellers inngått avtale om en særskilt beredskapsordning blant prestene, som bl.a. skal sikre prestene større forutsigbarhet i tjenesten og i fritiden. Ordningen har en budsjettvirkning på vel 25 mill. kroner.

Menighetsprestene er underlagt boplikt, dvs. at det til hver stilling skal være tillagt en tjenestebolig. Opplysningsvesenets fond eier ca. 450 presteboliger, mens 550 boliger eies av kommunene. Kommunene får refundert sine utgifter til prestenes tjenesteboliger etter nærmere regler. Utgiftene til både fondsboligene og de kommunale boligene dekkes i sin helhet av Opplysningsvesenets fond. Fondet utgiftsførte i 2004 ca. 65 mill. kroner til presteboligene. Over statsbudsjettet økte utgiftene til prestetjenesten fra 530 mill. kroner i 2002 til 648 mill. kroner i 2005. Dette er en økning på 118 mill. kroner (22,3 pst.).

Regionale og sentralkirkelige institusjoner og organer

De regionale kirkelige organene, dvs. biskopene og bispedømmerådene, har oppgaver som følger av lov eller annet regelverk eller som er delegerte fra departementet. Gjennomføring av felleskirkelige tiltak i bispedømmene, tilsyn og rådgivning overfor menighetene og kirkelig tilsatte er viktige oppgaver, ved siden av styring og ledelse av prestetjenesten og forvaltning av tilskuddsordninger. Biskopen og bispedømmerådet har felles sekretariat.

Kirkerådet er et valgt organ som har til oppgave å forberede de saker som skal behandles av det årlige Kirkemøtet, og å iverksette Kirkemøtets vedtak. Blant Kirkerådets viktigste oppgaver er utviklingen av felleskirkelige strategier, planer og tiltak. Under Kirkemøtet hører også Samisk kirkeråd og Mellomkirkelig råd, som begge velges av Kirkemøtet og har sin oppmerksomhet på samisk kirkeliv og oppgaver innen det økumeniske feltet. De tre sentralkirkelige rådene har felles sekretariat.

Driftsbevilgningene til biskopenes og bispedømmerådenes sekretariater er i 2005 på noe over 80 mill. kroner. Samlet disponerer disse ca. 140 årsverk. På 1990-tallet ble betydelige forvaltningsoppgaver lagt til bispedømmene, og den forvaltningsmessige kapasiteten og kompetansen ble styrket i vesentlig grad. De tre sentralkirkelige rådene, inklusive Kirkemøtet, har i 2005 en driftsbevilgning på vel 30 mill. kroner og disponerer vel 40 årsverk. Det har de seneste årene vært en prioritert oppgave å sikre tilfredsstillende og funksjonelle lokaler for bispedømmerådene og Kirkerådet. I Oslo ble et nytt Kirkens Hus innviet i februar 2005, der blant andre Kirkerådet er leietaker.

Bispemøtet er betegnelsen på bispekollegiet når biskopene samles for felles drøftelser. Til å forberede og følge opp saker til Bispemøtet er det tilsatt en generalsekretær. Sekretariatet for Bispemøtet er styrket i senere tid. Driftsbevilgningen til Bispemøtet og til tiltak som gjennomføres i regi av Bispemøtet, er på 1,5 mill. kroner i 2005.

Det praktisk-teologiske seminar ble opprettet i 1848. Seminaret gir praktisk-teologisk utdanning. Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen tilbyr samme utdanning. Seminaret er en selvstendig institusjon, og skal være et kompetanse-, forsk­nings- og formidlingssenter for praktisk teologi. Foruten undervisning og forskning, er etterutdanning av prester en viktig del av seminarets virksomhet. Kirkelig utdanningssenter i nord, som er lokalisert i Tromsø og bl.a. tilbyr videreutdanning for prester og andre kirkelig tilsatte, er en del av seminaret. Driftsbevilgningen til Det praktisk-teologiske seminar er på vel 8 mill. kroner i 2005. Gjennom opprettelsen av Kirkelig utdanningssenter i nord, som ble fast etablert fra 2003, er seminarets virksomhet betydelig styrket.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider har ansvaret for det antikvariske og bygningsmessige vedlikeholdet av Nidaros domkirke og Erkebispegården. Institusjonen er et nasjonalt kompetansesenter for restaurering av bygninger i stein. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider disponerer noe over 40 årsverk og har en netto driftsbevilgning på vel 20 mill. kroner i 2005. Restaureringen har ansvaret for utformingen av den nye Riksregalieutstillingen som skal stå ferdig til kroningsjubileet i 2006. Prosjektet har en kostnadsramme på vel 25 mill. kroner. Til jubileet vil også det nye publikumsbygget for Nidaros domkirke være ferdig. Prosjektet har en kostnadsramme på vel 55 mill. kroner.

Den kirkelige virksomheten på Svalbard hører inn under Svalbard kirke , som budsjetteres som en del av Svalbardbudsjettet. Kirkebygget på Svalbard er eiet av staten og forvaltes av Statsbygg. Kirken er bemannet med sokneprest, kateket/organist og husholdsbestyrer og har et driftsbudsjett på 3 mill. kroner i 2005. Kirkebygget er nylig rehabilitert for 7 mill. kroner.

2.2.2 Statstilskudd til kirkens virksomhet

Over Kultur- og kirkedepartementets budsjett finansieres flere tilskuddsordninger på det kirkelige området. For 2005 summerer tilskuddene seg til ca. 300 mill. kroner. Blant de viktigste, målt i bevilgningsstørrelse, er tilskuddet til trosopplæringsreformen, driftstilskuddet til de kirkelige fellesrådene, tilskuddet til diakoni og undervisning, tilskuddet til Sjømannskirken og tilskuddet til døvemenighetene. En egen tilskuddspost til forsøks- og utviklingstiltak i kirken ble opprettet i 2005.

Tilskuddet til trosopplæringsreformen

Trosopplæringsreformen i Den norske kirke ble igangsatt i 2004 med bakgrunn i Innst. S. nr. 200 (2003–2004) og St.meld. nr. 7 (2003–2004). Reformen er blant de mest konsekvensrike kirkelige reformene som er igangsatt i nyere tid, og vil med sitt breddeperspektiv berøre alle deler av kirkens virksomhet. Målet er å gi en systematisk trosopplæring for alle døpte fra dåpen til fylte 18 år. Første fasen av reformen inngår i et femårig forsøks- og utviklingsprosjekt under ledelse av Kirkerådet. Budsjettinnsatsen mot reformen i 2005 er på 55 mill. kroner, som representerer den største budsjettsatsingen overfor kirken i senere år. Siktemålet er en opptrapping mot 250 mill. kroner over en tiårsperiode. Trosopplæringsreformen er nærmere omtalt i pkt. 3.3.

Tilskuddet til de kirkelige fellesrådene

Over statsbudsjettet har det siden 1997 vært bevilget et driftstilskudd til de kirkelige fellesrådene. Tilskuddet ble etablert i sammenheng med innføringen av ny kirkelov samme år. Forutsetningen for tilskuddet er at det ikke skal avlaste kommunene for det utgiftsansvaret kommunene har etter kirkeloven. Bevilgningen er på 93 mill. kroner i 2005. Fra 2005 er det av bevilgningen avsatt vel 25 mill. kroner til utviklingsprosjekter innen kirkebyggfeltet, jf. nærmere omtale under pkt. 3.5. Med bakgrunn i den kirkeøkonomiske situasjonen i 2002/2003 ble det gitt en ekstrabevilgning på 25 mill. kroner til fellesrådene i 2003, jf. Innst. S. nr. 260 (2002–2003) og St.prp. nr. 65 (2002–2003).

Tilskudd til forsøks- og utviklingstiltak i kirken

Siden 2003 er det over statsbudsjettet årlig bevilget 2,5 mill. kroner til forsøks- og utviklingstiltak i kirken. Midlene er bestemt for prosjekter som kan virke effektiviserende og kostnadsbesparende for kirkesektoren. Fra 2005 er midlene bevilget over særskilt post i statsbudsjettet. Omleggingen innebærer en markering av statens særlige ansvar for å stimulere til lokalt forsøks- og utviklingsarbeid. I samarbeid med den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA har Kirkerådet ansvaret for forvaltningen av bevilgningen. Det vises til nærmere omtale under pkt. 3.2.

Tilskuddet til diakoni og undervisning

Statstilskuddet til diakoni og kirkelig undervisning inngår i finansieringsgrunnlaget for kateket- og diakonstillingene i menighetene. Stillingene er organisert under de kirkelige fellesrådene, som har arbeidsgiveransvaret for stillingene og for finansieringen utover statstilskuddet. Ca. 130 kateketstillinger og 155 diakonstillinger blir finansiert gjennom statstilskuddet. Utgangspunktet er at statstilskuddet skal finansiere ca. 50 pst. av lønnsutgiftene for diakonstillingene og henimot alle lønnsutgiftene for kateketstillingene. Tilskuddet er i 2005 på 84 mill. kroner.

Lønnsutgiftene i de tilskuddsberettigede stillingene har de seneste årene hatt en større økning enn statstilskuddet. Menighetenes krav til egenfin­ansiering har økt tilsvarende. For å bringe statstilskuddet i samsvar med de opprinnelige forutsetningene, er det i St.prp. nr. 65 (2004–2005) fremmet forslag om å øke statstilskuddet med 3,5 mill. kroner for annet halvår 2005.

Tilskuddet til Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet

I regi av Sjømannskirken pågår det et omfattende og betydningsfullt kirkelig arbeid blant nordmenn i utlandet. Den diakonale tjenesten er framtredende i arbeidet.

Tilskuddet til Sjømannskirken er begrunnet i at Sjømannskirken på vegne av Den norske kirke betjener nordmenn i utlandet. En bred gjennomgang av Sjømannskirkens virksomhet ble gitt i St.meld. nr. 49 (1992–1993).

Statstilskuddet til Sjømannskirken er et driftstilskudd til dekning av lønns- og personalkostnader for nær 110 årsverk ved utestasjonene og hovedkontoret i Norge. Samlede utgifter for Sjømannskirken, inklusive utestasjonenes utgifter, var i 2004 på ca. 120 mill. kroner. Statstilskuddet til Sjømannskirken i 2005 er på ca. 50 mill. kroner. Med bakgrunn i flodbølgekatastrofen i Asia er det i 2005 dessuten bevilget 2,4 mill. kroner bl.a. til drift av en midlertidig sjømannskirke i Thailand.

Tilskuddet til døvemenighetene

Døvemenighetene i landet er organisert i fire distrikter med egne menighetsråd i henholdsvis Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Det er et organisert døvekirkelig arbeid også i Ålesund og Tromsø. Døvekirkenes fellesråd ivaretar økonomi- og fellesoppgaver på vegne av døvemenighetene. Døvemenighetene mottar ikke faste eller lovbestemte tilskudd fra kommunene, slik som andre menigheter. Virksomheten er basert på statstilskudd og frivillige bidrag. Statstilskuddet til døvemenighetene i 2005 er på 6,3 mill. kroner. Statstilskuddet til døvemenighetene har hatt realøkning de siste årene, og det er dessuten nå lagt til rette for døvekirke i Tromsø, som en integrert del av den nye Kroken kirke. Investeringsutgiftene til døvekirken i Tromsø, beregnet til 8 mill. kroner, vil bli dekket ved låneopptak. Renter og avdrag for lånet vil bli dekket over statsbudsjettet.

2.3 Hovedtrekk i de kirkelige felles­rådenes økonomiske utvikling 1999–2003

Hovedtrekk i utviklingen i lokalkirkens økonomi gjennom 1990-tallet ble utførlig gjennomgått i St. meld. nr. 14 (2000–2001) Børs og katedral – om økonomien i Den norske kyrkja. Et hovedsiktemål med meldingen var å gjennomgå utviklingstrekk i kirkeøkonomien før og etter at den nye kirkeloven trådte i kraft i 1997, med vekt på endringer i de kommunale bevilgningene til kirken i perioden 1991–1999. I det følgende gjennomgås og presenteres tilsvarende utviklingstrekk i den lokale kirke­økonomien i årene 1999–2003.

Etter at den nye kirkeloven trådte i kraft, har de kirkelige fellesrådene i økende grad ivaretatt og representert menighetene i økonomiske forhold. Fellesrådene forvalter statlige tilskudd og har etter loven forvaltningsansvaret for de kommunale bevilgningene. I de tilfeller det er ett menighetsråd i kommunen, har dette menighetsrådet samme status som kirkelig fellesråd i kommuner med flere enn ett menighetsråd. Dette gjelder for 147 menighetsråd. Utviklingen i de kirkelige fellesrådenes økonomiske situasjon gir et tilnærmet fullstendig bilde av lokalkirkens økonomiske situasjon.

Fra 1997 er fellesrådenes regnskaper hvert år rapport til Statistisk sentralbyrå. Det er disse regnskapene som danner grunnlaget for gjennomgangen nedenfor. Selv om det vil kunne foreligge enkelte feilkilder, legger departementet til grunn at materialet gir et korrekt bilde av hovedlinjer og utviklingstrekk i den lokale kirkeøkonomien i perioden. 2

Gjennomgangen viser utviklingen i de kirkelige fellesrådenes driftsinntekter og driftsutgifter i perioden, både samlet og fordelt på fellesrådene gruppert etter innbyggertall i området (kommunen). Samtidig gjennomgås sammensetningen av driftsinntektene, fordelt på ulike inntektskilder, hvorav de kommunale overføringene er av særlig betydning. Fellesrådenes driftsutgifter presenteres med vekt på fordelingen mellom formål (administrasjon, kirker, kirkegårder og annet) og utgiftsarter (lønn m.v.).

Forskjellen mellom fellesrådenes driftsutgifter og driftsinntekter uttrykker fellesrådenes driftsresultater, som er en indikator på den økonomiske situasjonen for sektoren. Ved siden av utviklingen i fellesrådenes drifts­resultater, gjennomgås utvik­lingstrekk for fellesrådenes investerings­utgifter i bygg og anlegg med vekt på utviklingen i kirkebyggenes vedlikeholds- og investeringsutgifter. Kirkebyggene omtales særskilt under pkt. 2.4, jf. også pkt. 3.5.

2.3.1 Fellesrådenes driftsinntekter 1999–2003

Samlede driftsinntekter

Driftsinntektene til de kirkelige fellesrådene i perioden 1999–2003 fordelt på ulike inntektskilder, er vist i tabell 2.1.

De kirkelige fellesrådene hadde i 1999 driftsinntekter på 1,9 mrd. kroner som økte til over 2,4 mrd. kroner i 2003. Dette tilsvarer en økning på nær 30 pst. i fireårsperioden. Den årlige veksten i perioden har vært relativt stabil, dvs. ca. 7 pst. hvert år. Veksten fra 2002 til 2003 var noe lavere, noe som bl.a. må ses i sammenheng med at staten tok over det økonomiske ansvaret for prestenes reise- og boligtelefonutgifter fra 2003. Utgiftene på dette området var beregnet til 32 mill. kroner.

I tabell 2.2 er de summerte tallene i tabell 2.1 fordelt på kommunegrupper inndelt etter antall innbyggere. 3

Når inntektsveksten fordeles på fellesrådene etter innbyggertallet i vedkommende kommune, viser tabell 2.2 at det var størst vekst i driftsinntektene for fellesråd som hører til i kommuner med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere. Økningen for disse var i gjennomsnitt 34 pst. i perioden. Felles­rådene med den minste inntektsveksten i perioden var fellesråd som hører til i kom­muner med færre enn 2 500 innbyggere. Disse skiller seg ut med en inntektsvekst i perioden på under 14 pst. Av landets 434 fellesråd er 243 fellesråd hjemmehørende i kommuner med færre enn 5 000 innbyggere, herav 131 fellesråd i kommuner med færre enn 2 500 innbyggere.

I det følgende gjennomgås fellesrådenes inntektsutvikling i forhold til de enkelte inntektskildene, med vekt på de kommunale overføringene.

Kommunale overføringer

Overføringene fra kommunene til de kirkelige fellesrådene omfatter dels finansielle overføringer, dels overføringer i form av tjenesteytelser, dvs. at kommunen ivaretar oppgaver på vegne av felles­rådene. Verdien av disse ytelsene skal kostnadsberegnes og føres i fellesrådenes regnskaper som kalkulatorisk inntekt og utgift. Enkelte kommuner forestår selv kirkegårdsdriften. Dersom kommunen gjør dette på vegne av fellesrådet, skal utgiftene beregnes som en tjenesteytelse og kommunens utgifter og inntekter ved kirkegårdsdriften skal føres også i fellesrådets regnskap. I medhold av gravferdsloven § 23 kan kommunen med samtykke fra departementet overta forvaltningsansvaret for kirkegårdene. 4 I slike tilfeller utføres ikke oppgaven på vegne av fellesrådet. Tabell 2.3 viser de kommunale overføringene fordelt på finansielle overføringer, tjenesteytelser og kirkegårdsdrift i kommunal regi der utgiftene ikke er ført i fellesrådets regnskap. Disse kommunene, som er få i antall og færre i 2003 enn i 1999, har også inntekter i forbindelse med kirke­gårdsdriften. Tabell 2.3 er korrigert for disse inntektene.

Tabell 2.3 viser at de kommunale overføringene i perioden økte med 22,2 pst. Lønns- og prisveksten for kommunesektoren i samme periode er beregnet til 20,1 pst. 5 Økningen i de kommunale overføringene det siste året det foreligger regnskapstall fra, dvs. fra 2002 til 2003, var på 2,1 pst. Lønns- og prisveksten for kommunesektoren fra 2002 til 2003 er be­regnet til 3,3 pst. 6

I tabell 2.4 er vist hvordan utviklingen i de kommunale overføringene fordeler seg på kommunegrupper inndelt etter innbyggertall.

Av tabell 2.4 går det fram at de kommunale overføringene har hatt den største økningen i kommuner med mellom 10 000 og 50 000 innbyggere. Økningen for disse var på rundt 27 pst. fra 1999 til 2003. Felles­rådene med den minste inntekts­veksten for perioden var de som hører til i kom­muner med færre enn 2 500 innbyggere, med en vekst i de kommunale overføringene på 15 pst. i perioden, jf. tabell 2.2.

De kommunale overføringene i tabell 2.1 tilsvarer i gjennomsnitt 75 pst. av felles­rådenes drifts­inntekter i 2003. Andelen har vært svakt avtagende siden 1999, da den utgjorde 78 pst. av driftsinntektene. Den relative andelen av de kommunale overføringene er imidlertid et resultat også av utviklingen i fellesrådenes andre inntektskilder.

Andre inntektskilder

De statlige overføringene til fellesrådene tilsvarte nær 9 pst. av fellesrådenes inntekter i 2003, mot 7,5 pst. i 1999. De statlige overføringene økte med nær 50 pst. fra 1999 til 2003, jf. tabell 2.1.

De viktigste statlige overføringene til fellesrådene er omtalt foran under pkt. 2.2. Statstilskuddet til diakoni og undervisning økte fra 36 mill. kroner i 2000 til 63 mill. kroner i 2001 i sammenheng med at de statlige kateketstillingene i 2001 ble overført til fellesrådene. Det generelle driftstilskuddet til fellesrådene var på 110 mill. kroner hvert år i årene 1999–2001, 100 mill. kroner i 2002 og 125 mill. kroner i 2003. Økningen i de statlige overføringene har i løpet av perioden både nominelt og relativt sett vært størst for fellesråd med flere enn 10 000 innbyggere, noe som har bakgrunn i de fordelingsmessige virkningene av tilskuddsordningene.

Tabell 2.1 viser at overføringer fra menighetsråd til fellesråd , som bl.a. gjelder betaling eller refusjon for oppgaver eller tjenester som fellesrådene utfører på vegne av menighetsrådene i kommunen, hadde en økning fram til 2001. Fra 2002 har det vært en nedgang, som kan være indikasjon på at menighetsrådenes egeninntekter gjennom givertjeneste og lignende har gått ned. For perioden har det vært en økning på 11 pst.

Salgs- og leieinntektene økte fra vel 106 mill. kroner i 1999 til 154 mill. kroner i 2003, dvs. med nær 45 pst. Økningen har variert noe fra år til år og var sterkest fra 2002 til 2003. Salgs- og leieinntektene utgjorde 6,3 pst. av fellesrådenes driftsinntekter i 2003 mot 5,5 pst. i 1999. Salgs- og leieinntektene gjelder for det meste inntekter fra kirkegårdene (65 pst.), bl.a. avgift for feste av grav, og utleie av kirkene til kirkekonserter o.a. Inntektsutviklingen på området er en indikasjon på at salgs- og leieinntekter har økende betydning.

Den prosentvise veksten i refusjonen fra trygdeforvaltningen , som er på vel 50 pst. i perioden, har vært større enn økningen i lønnsutgiftene, som er beregnet til 34 pst., inklusive overføringen av de statlige kateketstillingene fra 2001.

De årlige gave- og offerinntektene har variert mellom 34 og 54 mill. kroner i perioden. De tilsvarte 1,5 pst. av de totale inntektene for fellesrådene i 2003. De fleste gave- og offerinntektene benyttes til tiltak innenfor barne- og ungdomsarbeidet, diakoni m.v. Gave- og offerinntekter føres vanligvis i menighetsrådenes regnskaper og vil framstå som inntekt i fellesrådenes regnskaper oftest i de tilfeller det er ett menighetsråd i kommunen. Tabell 2.1 gir derfor ikke uttrykk for det samlede omfanget av kirkens gave- og offerinntekter.

Andre inntekter gjelder særlig overføringer fra andre. I tillegg inngår renteinntekter. Andre inntekter økte fra 52 mill. kroner i 1999 til 115 mill. kroner i 2003, dvs. med vel 120 pst. Den generelle økningen har mest sammenheng med at over­føringene fra andre, vesentlig fra organisasjoner, hadde en økning fra ca. 20 mill. kroner i 1999 til 78 mill. kroner i 2003. Renteinntektene har vært stabile fra år til år. De var 26 mill. kroner i 1999 og 27 mill. kroner i 2003.

2.3.2 Fellesrådenes driftsutgifter 1999–2003

I tabell 2.5 er vist driftsutgiftene til de kirkelige fellesrådene i perioden 1999–2003 fordelt på ulike utgiftsarter, eksklusive utgifter og inntekter ved kirkegårdsdrift i regi av kommunene og investeringer i bygg og anlegg.

Av tabell 2.5 framgår at fellesrådenes driftsutgifter økte fra 1,8 mrd. kroner i 1999 til 2,4 mrd. kroner i 2003, dvs. en økning på 33 pst. I det følgende gjennomgås de enkelte utgiftsartene.

Lønnsutgiftene

Lønnsutgiftene tilsvarer ca. 60 pst. av fellesrådenes samlede driftsutgifter. Andelen har vært forholdsvis konstant i hele perioden. Lønnsutgiftene i 2003 var på 1 455 mill. kroner. Størst nominell og prosentvis vekst i lønnsutgiftene var det fra 2000 til 2001, da økningen var på 130 mill. kroner (11 pst.). En del av økningen har sammen­heng med at fellesrådene i 2001 fikk lønnsansvaret for nær 100 statlige kateketstillinger. Lønnsutgiftene for fellesrådene har i perioden også blitt påvirket av endringer i pensjonsutgifter. Mens arbeidsgiveravgiften og pensjonsutgiftene for fellesrådene i 1999 og 2000 tilsvarte 20 pst. av øvrige lønnsutgifter, økte andelen til 25–28 pst. i årene 2001–2003. Dette tilsvarte en økning i lønnsutgiftene på mellom 50 og 85 mill. kroner i årene 2001–2003. Når det for årene 1999–2003 korrigeres for den delen av lønnsutgiftene som har bakgrunn i overføringen av de statlige kateketstillingene og økte pensjonsutgifter, økte lønnsutgiftene med 26 pst. i fireårsperioden.

Innenfor det kirkelige tariffområdet har lønnsveksten i perioden 1999–2003 vært på 19 pst. Dette tilsvarer lønnsveksten i det kommunale tariffområdet i samme periode.

Det foreligger ingen offisiell statistikk over omfanget av lønnede årsverk i Den norske kirke eller i endringer av årsverk over tid. Et slikt register er nå under utarbeidelse av Statistisk sentralbyrå etter oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet og ventes å foreligge i løpet av 2005. Den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA fører imidlertid statistikk på området, og organisasjonen regner med at antallet lønnede årsverk under de kirkelige fellesrådene pr. oktober 2003 var 3 650. I tillegg kommer stillinger som lønnes av menighetsråd som ikke samtidig er fellesråd, og stillinger i menighetsbarnehager. Disse summerte seg til 430 årsverk pr. oktober 2003. De tilsvarende årsverkstallene var henholdsvis 3 350 og 400 pr. oktober 1999. Det har etter dette vært en vekst i antallet årsverk under fellesrådene på 300 i perioden 1999–2003, inklusive overføringen av nær 100 statlige kateketstillinger i 2001. Fra oktober 2003 til oktober 2004 er det registrert en økning med 50 årsverk. Når det korrigeres for kateketstillingene, har det vært en jevn vekst med 50 årsverk pr. år i årene 1999–2004.

Driftsutgifter eksklusive lønnsutgifter

De samlede utgiftene til henholdsvis utstyrsanskaffelser, vedlikehold og øvrige driftsutgifter økte fra 557 mill. kroner i 1999 til 731 mill. kroner i 2003, dvs. med 31 pst. Økningen fra 2002 til 2003 var på 5,5 pst. Til sammenlikning var endringen i konsumprisindeksen 10,3 pst. fra 1999 til 2003 og 2,5 pst. fra 2002 til 2003.

Vedlikeholdsutgiftene økte fra ca. 95 mill. kroner i 1999 til ca. 120 mill. kroner i 2003, dvs. med vel 25 pst. For øvrige driftsutgifter , som bl.a. gjelder lys, oppvarming og renhold, var det en økning fra 395 mill. kroner i 1999 til 535 mill. kroner i 2003 (35 pst.).

Utgiftene som er kategorisert som overføringsutgifter i fellesrådenes regnskaper var på 194 mill. kroner i 2003. I forhold til 1999 økte utgiftene med 33 pst. og i forhold til 2002 med 3,2 pst. Overføringsutgiftene omfatter i første rekke kalkula­toriske utgifter ved kommunal tjenesteyting, over­føringer til menighetsråd og overføringer til andre, bl.a. gaver og offerinntekter. Verdien av den kommunale tjenesteytingen var på 98 mill. kroner i 2003, jf. tabell 2.3, som tilsvarer vel 50 pst. av over­føringsutgiftene. Flere steder, særlig i de større byene, ytes det tilskudd fra felles­rådene til menighetsrådene. I 2003 ble det overført 24 mill. kroner fra fellesrådene til menighetsrådene. Dette beløpet har vært relativt konstant i perioden. Ca. 40 mill. kroner ble overført fra fellesrådene til andre, i hovedsak til kristelige organisasjoner. Renteutgiftene for fellesrådene, som også inngår under denne utgiftskategorien, var i 2003 på 11 mill. kroner. I 1999 var renteutgiftene 5,5 mill. kroner.

Tabell 2.6 viser driftsutgiftene for fellesrådene fordelt etter innbyggertall, slik tabell 2.2 viser fordelingen av driftsinntektene etter innbyggertall. I tabellen inngår alle driftsutgiftene som er ført i fellesrådenes regnskaper i perioden 1999–2003. I tillegg inngår utgiftene som er ført i kommuneregnskapene vedrørende kirkegårdsdriften. På samme måte som tabell 2.2 inngår disse med nettotall, dvs. kommunenes utgifter fratrukket inntekter ved kirkegårdsdriften.

Størst økning i driftsutgiftene i perioden har det vært for fellesrådene som hører til i kommuner med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere og i kommuner med flere enn 50 000 innbyggere. Økningen for disse var på ca. 37 pst. fra 1999 til 2003. Felles­rådene med den laveste utgiftsveksten i perioden er de fellesråd som hører til i kom­muner med færre enn 2 500 innbyggere. Utgiftsveksten for disse var på 16,4 pst. i perioden, med en utgifts­nedgang på 3 pst. fra 2002 til 2003. Dette sammenfaller naturlig med at disse fellesrådene har hatt den laveste inntektsutviklingen i perioden.

2.3.3 Driftsutgiftene fordelt på formål

Fellesrådenes driftsutgifter skal fordeles på følgende formål: 1) Kirkelig administrasjon, 2) Kirker, 3) Kirke­gårder og 4) Andre kirkelige formål. Under formålet Kirkelig administrasjon hører utgifter til driften av fellesrådet og tilhørende administrasjon (kirkevergens administrasjon, kontorutgifter, møte­utgifter for råd og utvalg m.fl.). Under formålet Kirker hører utgifter som gjelder kirkebyggene og deres bruk (drifts- og vedlikeholdsutgifter for kirkebygget, utgifter til inventar og utstyr, utgifter til stillinger for kirketjener, klokker, organist/kantor m.m.). Under formålet Kirkegårder hører utgifter til vedlikehold og drift av kirkegårdene og krema­torier, inklusive lønnsutgifter for kirkegårds- og krematoriepersonell. Under formålet Annen kirkelig virk­somhet hører utgifter til bl.a. undervisning, barne- og ungdomsarbeid, diakoni og andre kirkelige tiltak.

I tabell 2.7 er fellesrådenes brutto driftsutgifter for perioden 1999–2003 fordelt på de fire utgiftsområdene. For å få en fullstendig oversikt over ressursbruken under de respektive områdene, er det i tabellen medregnet regnskapstall fra kommuner der utgiftene ved kirkegårdsdriften er ført i kommuneregnskapet og ikke i fellesrådenes regnskap. Disse inngår som bruttostørrelser, dvs. at det ikke er korrigert for inntekter som kommunene har ved kirkegårdsdriften, og tabellen er derfor ikke direkte sammenliknbar med tabell 2.6.

Av tabell 2.7 framgår at brutto driftsutgifter til kirkelige formål økte med 30 pst. fra 1999 til 2003, og med 3,6 pst. fra 2002 til 2003.

Den prosentvise økningen i utgiftene under formålet Kirkelig administrasjon fra 1999 til 2003 var på nær 30 pst. Utgiftene under dette formålet utgjorde 27 pst. av de totale drifts­utgiftene i 2003. Den relative utgiftsandelen for dette utgiftsformålet hadde en betydelig økning de første årene etter innføringen av den nye kirkeloven i 1997. For perioden 1999–2003 har andelen vært relativt konstant. Dette er en indikasjon på at den nye kirkelige administrasjonen som mange steder ble bygget opp omkring de kirkelige fellesrådene med bakgrunn i den nye kirkeloven, var ferdig utbygget og etablert omkring 1999.

Økningen i utgiftene under formålet Kirker var for hele perioden på ca. 28 pst., som gir omtrent samme relative økning som administrasjonsutgiftene. Kirkenes utgifter økte imidlertid med ca. 3 pst. fra 2002 til 2003, mens administrasjonsutgiftene var uendret. Utgiftene under dette formålet tilsvarte ellers 43 pst. av de totale driftsutgiftene i 2003, som er samme andel som i 1999. For en nærmere gjennomgang av kirkebyggenes vedlikeholdsutgifter vises til pkt. 2.4.

Da en del kommuner har forvaltnings- og drifts­ansvaret for kirkegårdene og fører disse utgiftene direkte i kommuneregnskapene, er det for utgiftsformålet Kirkegårder innhentet regnskapstall også fra kommune­regnskapene for å få et fullstendig bilde av utviklingen. Som følge av at kirkegårdsutgiftene fordeler seg mellom kirkelig og kommunal sektor, hefter det større usikkerhet ved de oppførte regnskapstallene for dette formålet enn for de øvrige. Bruttoutgiftene til kirkegårdsdriften ført i drifts­regnskapet for de aktuelle kommunene var 85 mill. kroner i 2003. I 2002 var utgiftene 83 mill. kroner. Utgiftene var vel 100 mill. kroner i 1999.

Veksten i driftsutgiftene under formålet var på nær 6 pst. fra 2002 til 2003. I perioden 1999 til 2003 var det dette utgiftsområdet som hadde den minste utgiftsveksten (23 pst.). Av de totale driftsutgiftene utgjorde utgiftene ved kirkegårdsdriften 21 pst. i 2003, som er omtrent samme andel som i 1999.

Utgiftene under Andre kirkelige formål har hatt den største prosentvise veksten i årene 1999–2003, noe som bl.a. har sammenheng med overføringen av de statlige kateketstillingene til fellesrådene i 2001. Utgiftsområdet utgjør imidlertid ikke mer enn 9 pst. av driftsutgiftene. Fra 1999 til 2003 økte utgiftene med 74 pst. Fra 2002 til 2003 økte utgiftene med 30 mill. kroner, dvs. med 15 pst.

Av de totale drifts­utgiftene under dette formålet i 2003 utgjorde lønnsut­giftene vel 65 pst., ordinære driftsutgifter nær 20 pst., mens utgifter til utstyrsanskaffelser og ved­likehold var på ca. 3 pst. Overføringsut­giftene til menighetsråd og frivillige organisa­sjoner var på 10 pst.

Kirkelige driftsutgifter pr. innbygger

Gjennomsnittlige driftsutgifter til kirken, målt pr. innbygger, blir ofte benyttet for å sammenlikne den kirkelige ressursinnsatsen mellom kommuner, eller som mål på ulikheter i fellesrådenes økonomiske situasjon. Den kirkelige utgiftsstrukturen i kommunene er imidlertid svært ulik. Av tabell 2.8 framgår hvordan de kirkelige driftsutgiftene pr. innbygger fordeler seg på kommunegrupper etter innbyggertall.

Tabellen viser at de kirkelige utgiftene pr. innbygger i gjennomsnitt er høyest i de minste kommunene, noe som for en stor del har sammenheng med den kirkelige utgiftsstrukturen, dvs. at utgiftene til kirkene er den vesentligste utgiften for alle fellesråd. Også mellom fellesrådene i samme kommunegruppe er det betydelig variasjon i utgiftene pr. innbygger. Blant fellesrådene i kommuner med færrest innbyggere varierer driftsutgiftene pr. innbygger fra 500 til henimot 2 000 kroner. For fellesrådene i de største kommunene varierer driftsutgiftene pr. innbygger fra 350 til over 600 kroner.

2.3.4 Fellesrådenes regnskapsresultater 1999–2003

De samlede driftsresultatene for de kirkelige fellesrådene er en indikator på den økonomiske situasjonen for kirkesektoren. Tabell 2.9, jf. tabell 2.2 og tabell 2.6, viser felles­rådenes driftsresultater hvert år i perioden 1999–2003, dvs. eksklusive investeringer i bygg og anlegg.

Driftsinntektene for fellesrådene økte med 27 pst. fra 1999 til 2003, mens driftsutgiftene økte med 30 pst., jf. tabellene 2.2 og 2.6. Av tabell 2.9 framgår at det svakeste driftsresultatet i perioden var i 2001. Resultatet forbedret seg både i 2002 og i 2003. Det er betydelig variasjon i driftsresultatene mellom fellesrådene. 299 fellesråd hadde et positivt resultat i 2003, mens 135 fellesråd hadde et negativt resultat. For fellesrådene i de minste kommunene var det 85 fellesråd som hadde et positivt resultat i 2003 med i alt 8 mill. kroner, mens 46 fellesråd hadde et negativt resultat med i alt 4,5 mill. kroner.

Inntekter og utgifter ved investeringer i bygg og anlegg

Fellesrådenes samlede inntekter og utgifter i forbindelse med investeringer varierer fra år til år, der særlig antallet nye kirkebygg under oppføring hvert år gir utslag. Fellesrådenes samlede inntekter i forbindelse med investeringer i fast eiendom var på 259 mill. kroner i 2003. Av dette var 225 mill. kroner kommunale overføringer, som fordelte seg med 203 mill. kroner på finansielle overføringer og 22 mill. kroner på tjenesteyting. I 2002 var de kommunale overføringene til investeringer på 163 mill. kroner.

Fellesrådenes utgifter til investeringer var 155 mill. kroner i 1999 og 206 mill. kroner i 2003. I 2002 var investeringsutgiftene på 285 mill. kroner.

I 2003 var 160 mill. kroner av investeringsutgiftene utgiftsført på kirkene, 36 mill. kroner på kirkegårdene og 10 mill. kroner gjaldt kontorlokaler/menighetshus. Gjennom­snittlig har 67 pst. av investeringsutgiftene i perioden 1999–2003 blitt brukt på kirkene, jf. pkt. 2.4, og 25 pst. på kirkegårdene.

Fellesrådenes regnskapsresultater 1999–2003 inklusive investeringer

I tabell 2.10 er vist fellesrådenes regnskapsresultater for årene 1999–2003 inklusive investeringer i bygg og anlegg.

Tabell 2.10 viser at de samlede inntektene for fellesrådene i 2003 var nær 90 mill. kroner høyere enn de samlede utgiftene. I 2001 og 2002 var det et negativt resultat på henholdsvis 32 og 61 mill. kroner.

For de fellesrådene som hadde et positivt resultat i 2003, summerte resultatene seg til 271 mill. kroner. 12 mill. kroner av beløpet ble benyttet til avdrag på lån, mens 258 mill. kroner ble disponert som avsetninger. For fellesrådene som hadde et negativt resultat, summerte resultatene seg til -183 mill. kroner. Resultatet ble inndekket gjennom bruk av lån med 13 mill. kroner og gjennom bruk av tidligere års avsetninger med 170 mill. kroner. For fellesrådene i de minste kommunene (færre enn 2 500 innbyggere i kommunen) var det 82 fellesråd som hadde et positivt resultat med i alt 8 mill. kroner, mens 49 fellesråd hadde et negativt resultat med 4,5 mill. kroner.

2.3.5 Fellesrådenes balanseregnskap pr. 31. desember 2003

Balanseregnskapet for fellesrådene per 31. des­ember 2003 viste en forvaltningskapital på 4,8 mrd. kroner. 7 Verdien av an­leggsmidlene (maskiner, utstyr og eiendommer), som kommer i tillegg til forvaltningskapitalen, var bokført til en verdi på 4 mrd. kroner. Av dette utgjorde verdien av eiendommer og anlegg vel 3,8 mrd. kroner. Verdi­fastsettelsen av eiendommer, særlig av kirkene og kirkegårdene, er usikre. Fellesrådenes samlede gjeld var 585 mill. kroner pr. 31. desember 2003, hvorav langsiktig gjeld tilsvarte 230 mill. kroner og kortsiktig gjeld 355 mill. kroner. Den såkalte arbeidskapitalen, dvs. omløpsmidler fratrukket kortsiktig gjeld, som er et uttrykk for likviditetssituasjonen, summerte seg til 440 mill. kroner ved utgangen av 2003.

2.3.6 Menighetsrådene. Inntekter og ­utgifter i 2003

147 menighetsråd, som er lokalisert i ettsoknskommuner, har status som fellesråd. Regnskapene fra disse inngår i gjennomgangen ovenfor. Regnskapsopplysninger fra menighetsråd i flersoknskommuner skal rapporteres av vedkommende fellesråd til Statistisk sentral­byrå ved summering av de enkelte menighetsrådenes regnskaper. I 2003 var det 241 fellesråd som rapporterte menighetsrådenes regnskaper. For disse menighetsrådene summerte inntektene og utgiftene seg i 2003 til vel 400 mill. kroner. Tallet er ufullstendig på grunn av manglende rapportering, men fordelingen på inntektskilder og på utgiftsarter regnes som representativt. Etter dette er nær 40 pst. gave- og offerinntekter, 30 pst. er salgs- og leieinntekter, overføringer fra andre (bl.a. fra kommuner, kirkelige fellesråd, trygdeforvaltningen og organisasjoner) tilsvarer ca. 25 pst. og andre inntekter 5 pst. Lønnsutgiftene er i underkant av 20 pst. av de samlede utgiftene, overføringer til andre nær 30 pst., mens driftsutgiftene for øvrig er på 50 pst.

De samlede inntektene ved kirkeofringer, givertjeneste m.v., er for alle landets menigheter i 2003 beregnet til 235 mill. kroner, som er en økning på 22 mill. kroner i forhold til året før. Fra 2004 er Den norske kirke omfattet av ordningen med skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner. 7 000 givere ble registrert i 2004, med et samlet bidrag på 21 mill. kroner.

2.3.7 Fellesrådenes driftssituasjon i 2004

Den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA gjennomførte våren 2005 en spørreundersøkelse blant de kirkelige fellesrådene som kunne belyse fellesrådenes økonomiske situasjon i 2004. Ca. 50 pst. av fellesrådene ga opplysninger til undersøkelsen. For de fellesrådene som er representert i undersøkelsen, har KA beregnet at driftsinntektene økte med ca. 0,7 pst. fra 2003 til 2004, mens de finansielle overføringene fra kommunene gikk ned med 0,3 pst. Med bakgrunn i omleggingen av bestemmelsene om momskompensasjon for kommuner og fylkeskommuner i 2004, ble rammeoverføringene til kommunesektoren redusert dette året. De kirkelige fellesrådene er tilsvarende berørt av omleggingen, og får i likhet med kommunene fra 2004 kompensert merverdiavgiften direkte. De finansielle overføringene fra kommunene i 2004 må ses i sammenheng med omleggingen av momskompensasjonsordningen og vanskeliggjør sammenlikninger med 2003. Undersøkelsen synes ellers å vise at fellesrådenes samlede driftsutgifter økte med 0,5 pst. fra 2003 til 2004. Fellesrådene i kommuner med færre enn 10 000 innbyggere synes å ha hatt den svakeste inntekts- og utgiftsutviklingen i 2004, og fellesrådene i kommuner med færre enn 2 500 innbyggere den svakeste utviklingen i finansielle overføringer fra kommunene.

2.4 Kirkebyggenes vedlikeholds­situasjon

2.4.1 Årlige vedlikeholds- og investerings­utgifter 1997–2003

I tabell 2.11 er spesifisert hvordan driftsutgiftene på kirkebyggene fordeler seg på de enkelte utgiftstyper under formålet Kirker i fellesrådenes regnskaper i årene 1997–2003, dvs. fra kirkeloven trådte i kraft i 1997.

Av tabell 2.11 framgår at lønnsutgiftene økte med 37 pst. i årene 1997–2003. De oppførte utgiftene til vedlikehold økte med nær 50 pst. i perioden, men utgjør mindre enn 10 pst. av de samlede utgiftene til kirker. Investeringer i nybygg, påbygg og større ombyggingsarbeider kommer i tillegg. Lønnsutgiftene var ellers 62 pst. av utgiftene til kirker i 2003, mens utgifter til utstyr, vedlike­hold og driftsutgifter for øvrig utgjorde vel 32 pst., og overføringsutgifter, inklusive kommunal tjenesteyting, utgjorde vel 5 pst.

Vedlikeholdsutgiftene i tabell 2.11 må ses i sammenheng med den kommunale tjenesteytingen på området, som omfatter dels vedlikehold, dels andre driftsutgifter. Vedlikeholdsandelen i den kommunale tjenesteytingen er estimert til 25 pst. 8 I figur 2.1 er vist fordelingen mellom kirkebyggenes vedlikeholdsutgifter, inklusive vedlikehold ved kommunal tjenesteyting, og investeringer i nye kirkebygg m.v. for årene 1997–2003.

Figur 2.1 viser at vedlikeholdsinnsatsen i perioden var lavest i 1997, med 54 mill. kroner. Størst vedlikeholdsinnsats var det i 2001 med 81 mill. kroner. Gjennomsnittet for de siste fire årene er nær 80 mill. kroner pr. år.

Investeringene i kirkebygg har variert til dels betydelig fra år til år, som særlig har sammenheng med at investeringer til nye kirker kan variere betydelig fra ett år til et annet. I tiårsperioden 1995–2004 ble det bygget nær 55 nye kirker. I tiårsperioden 1981–1990 ble det til sammenlikning bygget vel 35 nye kirker. I forhold til 1980-tallet er siste tiårsperiode karakterisert ved en vesentlig økning i antallet nye kirkebygg.  

2.4.2 Etterslepet i kirkenes vedlikeholds- og oppgraderingsbehov

Riksantikvaren har beregnet etterslepet i istandsettingsbehovet for de nærmere 1 000 fredete og vernede kirkene. Med istandsetting menes reparasjon, restaurering, sikring, konservering eller andre tiltak som skal til for at kirkene skal nå et ordinært vedlikeholdsnivå, dvs. vedlikehold som følge av jevn og normal slitasje. Når behovet for vedlikehold ikke ivaretas, vil behovet for istandsetting øke.

I tabell 2.12 er Riksantikvarens beregnede etterslep av istandsettingsbehovet fordelt på ulike kategorier kirker, inklusive inventar og utsmykning.

Riksantikvaren har ikke gjort tilsvarende beregninger av istandsettingsbehovet for de øvrige 635 kirkene. Den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA har imidlertid anslått istandsettingsbehovet for disse kirkene til nær 2 mrd. kroner.

Det beregnede etterslepet for istandsetting tar ikke hensyn til behovet for ombygging og oppgradering av kirkene ut fra de krav som det er naturlig å stille til byggenes brukerfunksjonalitet (modernisering av elektro- og vvs-installasjoner, enøk-tiltak, tilrettelegging for funksjonshemmede, installering av lydanlegg m.m.). Det foreligger ikke andre beregninger av kostnadsbehovet på dette området enn de anslag og vurderinger som er gjort av KA. KA mener oppgraderingsbehovet kan anslås til noe over 3 mrd. kroner. KA’s anslag på etterslepet av vedlikeholds- og oppgraderingsbehovet for alle kirkene er dels basert på Riksantikvarens beregninger, dels på en konkret gjennomgang av tilstanden for et utvalg kirker som er regnet som representativt for øvrige kirker. Departementet vil for ordens skyld understreke den usikkerhet i kostnadsvurderingene som knytter seg til KA’s anslag på området. Med de forbehold som følger av grunnlaget for beregningene, summerer Riksantikvarens og KA’s beregninger av istandsettings- og oppgraderingsbehovet seg til ca. 8 mrd. kroner for alle landets kirker.

2.5 Generelle kommentarer

Gjennomgangen av kirkeøkonomien 1999–2003 viser at de kirkelige fellesrådene hadde en inntekts- og utgiftsøkning på rundt 30 pst. i perioden. Økningen i årsverk var 300, inklusive overføringen av nær 100 kateketstillinger fra staten. Fellesrådenes samlede inntekter og utgifter i 2003 var på rundt 2,5 mrd. kroner. De kommunale overføringene, som er kirkesektorens viktigste finansieringskilde, økte i perioden med vel 22 pst., som er høyere enn lønns- og prisveksten i kommunesektoren.

I vårt land er det en sammenheng mellom kirkeøkonomien og kommuneøkonomien, jf. kirkeloven § 15 som regulerer kommunenes lovfestede økonomiske ansvar overfor kirken. Den generelle utviklingen i kommuneøkonomien blir naturlig reflektert i kirkeøkonomien. Sett under ett må det anses som tilfredsstillende at veksten i de kommunale overføringene til kirken for årene 1999–2003 har vært høyere enn den generelle pris- og lønnsveksten i kommunesektoren. Departementet vil samtidig understreke at det er betydelige variasjoner mellom fellesrådene i deres inntekts- og utgiftsutvikling.

En viktig årsak til variasjonene mellom fellesrådene har sammenheng med den kirkelige utgiftsstrukturen og innholdet i kommunenes utgiftsforpliktelser overfor kirken. Driften av kirkene og kirkegårdene representerer hoveddelen av lokalkirkens utgifter. Det er disse utgiftsområdene som kommunene har et særlig finansieringsansvar for. Antallet kirkebygg i den enkelte kommune og ulikheter i kirkenes og kirkegårdenes drifts- og vedlikeholdsutgifter vil naturlig medføre at de kirkelige driftsutgiftene pr. innbygger vil variere mellom kommuner og fellesråd. Med kirkeøkonomiens nære tilknytning til kommuneøkonomien må det i kommuner med en strammere økonomisk situasjon enn andre kommuner dessuten forventes at den stedlige kirkeøkonomien er strammere enn andre steder. Det vil også ha betydning hvordan den enkelte kommune selv vurderer og prioriterer kirkens virksomhet i sine budsjetter. Departementet vil i tillegg peke på at den nye kirkeloven innebærer at kirkens lokale styringsorganer har et selvstendig ansvar for forvaltningen av de midler som er til rådighet. Hvordan de enkelte fellesrådene prioriterer og løser de kirkelige oppgavene, disponerer budsjettene og utnytter ressursene, vil også ha betydning for den økonomiske situasjonen for det enkelte fellesråd.

Selv om det slik er flere forhold som påvirker fellesrådenes økonomiske situasjon, vil departementet understreke at en stram kommuneøkonomi ikke kan sette til side de lovfestede forpliktelsene som kommunene har for kirkens virksomhet. I St.meld. nr. 14 (2000–2001) ble tatt opp spørsmålet om å regulere kommunenes utgiftsforpliktelser i en egen forskrift, for slik å presisere kommunenes ansvar. I innstillingen til meldingen, jf. Innst. S. nr. 187 (2000–2001), ble det anbefalt at det ble utarbeidet en veiledning om forståelsen av og rekkevidden av kommunenes plikter. En utførlig veiledning ble på dette grunnlaget utarbeidet av Kultur- og kirkedepartementet og sendt kommunene og menighetene på nyåret 2002. Departementet går ut fra at det i kommunene og i kirken i dag er en bred og felles forståelse av kirkelovens bestemmelser og de forpliktelser som loven legger på kommunene.

Gjennomgangen av kirkeøkonomien 1999–2003 viser en karakteristisk forskjell i den økonomiske utviklingen for fellesrådene i kommuner med lavt befolkningsgrunnlag i forhold til andre fellesråd. De gjennomsnittlige kirkelige driftsutgiftene pr. innbygger er høyest i kommuner med lavest innbyggertall, men fellesrådene i disse kommunene har hatt en lavere inntekts- og utgiftsvekst enn andre fellesråd og den svakeste økningen i de kommunale overføringene. Denne utviklingen gjør det naturlig å reise spørsmålet om de generelle betingelsene for en funksjonsdyktig og selvstendig kirkeforvaltning er til stede i disse områdene. Det er departementets syn at det i tiden framover bør legges vekt på et systematisk utvik­lingsarbeid med formål å prøve ut større og mer funksjonsdyktige kirkelige forvaltningsenheter. Dette spørsmålet er nærmere drøftet i kapittel 3.

For kirkeøkonomien og den kirkeøkonomiske situasjonen er utviklingen i de kommunale overføringene til kirken av størst betydning. Kirkeøkonomien påvirkes imidlertid i stor grad også av utviklingen i de statlige bevilgningene til kirken. Departementet vil i denne sammenheng særlig peke på at veksten i antallet prestestillinger de seneste årene, og den betydelige innsatsen mot kirkens trosopplæring som nå er iverksatt, representerer en vesentlig styrking av kirkens virksomhet og økonomiske betingelser. At Den norske kirke fra 2004 er omfattet av ordningen med skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner, bidrar også til dette.

Den årlige vedlikeholdsinnsatsen overfor kirkebyggene de siste årene er beregnet til ca. 80 mill. kroner, mens det for etterslepet i vedlikeholdet av alle landets kirker foreligger kostnadsanslag på ca. 5 mrd. kroner. Vedlikeholdstilstanden for kirkebyggene og det istandsettings- og oppgraderingsbehovet som foreligger, representerer betydelige utfordringer. Departementet viser til at det fra 2005 er iverksatt stimuleringstiltak gjennom en rentekompensasjonsordning for istandsetting av kirkene og at det i St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner er framholdt at staten vil ta medansvar for sikring og bevaring av kirker som er fredet, jf. ellers omtalen av nasjonale tiltak for kirkebyggene i kapittel 3.

Fra kirkelig hold er det i ulike sammenhenger understreket at den økonomiske situasjonen for Den norske kirke i første rekke må ses i lys av de oppgaver som kirken må ivareta som folkekirke. Mot denne bakgrunnen framholdes det at den faktiske utgifts- og inntektsutviklingen for menighetene og utviklingstrekk i de offentlige overføringene til kirken, ikke uttrykker kirkens ressursbehov og derfor har begrenset interesse. Kirkerådet har i tråd med dette, etter oppdrag fra Stat – kirke-utvalget, i en nylig avgitt utredning søkt å angi nærmere hvilket ressursbehov kirken har dersom den skal kunne ivareta sin oppgave som folkekirke på en forsvarlig måte. Kirkerådets vurdering av ressursbehovet er omtalt i kapittel 3, der kirkeøkonomien er sett i sammenheng med det brede reform- og fornyelsesarbeidet som i dag pågår innenfor rammen av dagens kirkeordning.