4 Opplysningsvesenets fond

4.1 Innledning

Opplysningsvesenets fond har sin opprinnelse i kirkens eiendommer fra gammel tid og er eier av betydelige verdier i form av pengekapital og eiendommer. Fondet består opprinnelig av den gjenværende del av ”det Geistligheden beneficerede Gods”, dvs. eiendommer som tilhørte presteembetene og tjente til underhold for prestene. Det benefiserte gods er omtalt i Grunnloven § 106, der det heter: ”Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden benefiserte Gods skal blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme.” Opplysningsvesenets fond ble dannet ved lov i 1821. Bestemmelser om fondets forvaltning ble senere nedfelt også i annen lovgivning. Fondet er nå regulert i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond, jf. Innst. O. nr. 45 (1995–1996) og Ot.prp. nr. 68 (1994–95). Den nye loven avløste annen alminnelig lovgivning om fondet og er en rammelov. Grunnloven § 106 og loven om Opplysningsvesenets fond danner nå fondets lovgrunnlag. Det følger av lovgivningen at fondet er et eget rettssubjekt og eier den formue det består av.

Forvaltningen av fondets eiendommer ble på midten av 1980-tallet behandlet i St.meld. nr. 64 (1984–85). På bakgrunn av Stortingets behandling av meldingen, jf. Innst. S. nr. 222 (1984–85) ble det bl.a. bestemt at fondets forpaktningsbruk (prestegårder) skulle selges. Salgsarbeidet er på det nærmeste avsluttet. Omkring 1990 ble fondets finanskapital i økende grad plassert i verdipapirer. Fondet er i dag undergitt en aktiv eiendoms- og finansforvaltning, med formål å bevare fondets verdier og å sikre en tilfredsstillende avkastning.

Fra 1. januar 2001 ble forvaltningen av fondet skilt ut fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Forvaltningen ble lagt til et særskilt forvaltningsorgan med eget styre. Styret oppnevnes av departementet for fire år om gangen. To av styrets fem medlemmer er oppnevnt etter forslag fra henholdsvis Kirkerådet og Den norske kirkes presteforening.

Etter fondsloven § 4 forvaltes Opplysningsvesenets fond av Kongen. Kongens myndighet er delegert til departementet. Fondets styre og forvaltningsorgan forvalter fondet innenfor rammen av lovgivningen for fondet og av de bestemmelser som er gitt av departementet. Det foreligger utfyllende instruksverk fastsatt av styret, bl.a. innen eiendomsforvaltningen og finansforvaltningen. Det er fastsatt etiske retningslinjer for finansforvaltningen.

Fondets formål følger av Grunnloven § 106 og av fondsloven § 2. Fondet skal forvaltes til beste for Den norske kirke og på en forretningsmessig forsvarlig måte. Fondets formål og lovgrunnlag innebærer at fondet ikke kan avstå eller gi bort verdier, f.eks. ved salg av arealer eller bygninger til lavere pris enn markedsverdi, eventuelt konsesjonspris. Fondets avkastning skal betjene fondets utgifter og er ellers bestemt til kirkelige formål.

I dette kapitlet gjennomgås fondets formue og de eiendelene formuen er plassert i. Det er inntatt en oversikt over fondets resultatregnskap de siste tre årene. Fondets finansielle situasjon og bæreevne blir gjennomgått, sammen med spørsmålet om avkastningskrav og plasseringen av fondets formue i ulike typer eiendeler. Til sist i kapitlet omtales kort spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og kirken.

4.2 Fondets eiendeler

Fondets eiendommer omfatter presteboliger, forpaktnings- og jordleiebruk med tilhørende bygninger, skog og festetomter. Markedsverdien av eiendommene er beregnet til ca. 3 mrd. kroner. Finans­kapitalen er plassert i renteinstrumenter og egenkapitalinstrumenter. Markedsverdien av finanskapitalen var 1,4 mrd. kroner ved årsskiftet 2004/2005.

4.2.1 Eiendommene

Presteboligene

Fondet eier ca. 450 presteboliger. Boligene har en beregnet markedsverdi på 900 mill. kroner. Presteboligene er oftest eldre og store bygninger med et gjennomsnittlig bruksareal på 290 m2. Mange boliger inngår i et prestegårdsmiljø med tilhørende driftsbygninger og jordveier. Der prestegården (forpaktningsbruket) er solgt, er presteboligen i de fleste tilfeller fradelt og tjener fortsatt sitt formål som bolig for presten.

115 boliger og 120 mindre bygninger (uthus, stabbur m.v.) er fredet. Det legges betydelig vekt på å holde boligene i stand i samsvar med de kultur- og kirkehistoriske verdiene de representerer. Behovet for vedlikehold, påkostninger og moderniseringer er stort. De siste årene har det vært gjennomført planmessige vedlikeholds- og oppgraderingsarbeider på boligene. I 2004 ble det brukt ca. 55 mill. kroner til formålet. Denne betydelige og ekstraordinære innsatsen overfor boligene vil fortsette de nærmeste årene. Regelmessig vedlikehold og rehabiliteringer øker boligenes verdi. Fondets inntekter fra boligene er imidlertid begrenset til prestenes tariffbestemte husleie. Fondets pr­esteboliger og boligforvaltning er et særlig utgiftskrevende område for fondet.

Forpaktnings- og jordleiebruk

Siden midten av 1980-tallet og fram til i dag har det vært gjennomført et systematisk salg av prestegårdene, dvs. av de gårdsbruk der jordbruksdelen har vært forpaktet bort. Omkring 1985 var det ca. 180 forpaktningsbruk i fondets eie. 103 forpaktningsbruk og 22 jordleiebruk er nå solgt. Et utvalg av prestegårder er beholdt i fondets eie fordi de representerer særlige kultur og kirkehistoriske verdier. Forutsetningen om at prestegårdene skal holdes i bygningsmessig forsvarlig stand og deres kulturverdier sikres, stiller krav om en særskilt ressursinnsats med hensyn bl.a. til det løpende vedlikeholdet. Markedsverdien av prestegårdene er beregnet til 100 mill. kroner.

I tillegg til det representative utvalget av prestegårder som fortsatt er i fondets eie, har fondet i dag nær 130 jordleiebruk. Jordleiebrukene omfatter et bruksareal på mellom 10 000 og 15 000 dekar (dyrket jord og beite), som vanligvis er bortleid som tilleggsjord til nabobruk. Jordleiebruk med bygninger skal selges dersom det ikke foreligger særlige grunner for å beholde dem.

For jordbrukseiendommer i fondets eie gjelder generelt at de skal drives etter alminnelige landbruksfaglige standarder. Produksjonsressursene skal utnyttes optimalt. Miljøhensyn skal stå sentralt i driften.

Skog

Fondet eier ca. 950 000 dekar skog og utmark, hvorav ca. 540 000 dekar er produktiv skog. Markedsverdien av skogeiendommene er beregnet til 600 mill. kroner. Fondets skoger skal forvaltes i et langsiktig perspektiv med høyest mulig utnyttelse av produksjonspotensialet. Etter konkurranseutsetting er det inngått avtale med NORSKOG om den daglige driften av fondets skoger.

Den årlige og direkte avkastningen fra skogene består i det vesentlige av inntekter av tømmersalg og ellers av inntekter fra jakt, fiske, hytteutleie og andre utmarksprodukter. Skogeiendommenes verdi og avkastning over tid vil ha sammenheng med den årlige tilveksten av hogstmoden skog og ellers av verdiøkning gjennom arealutvikling, omregulering til tomter, utnytting av jakt- og fiskerettigheter, av vannfall m.v.

Fondet har skogeiendommer i 380 av landets kommuner. Skogarealenes fordeling på et betydelig antall eiendommer virker hindrende for en rasjonell og kostnadseffektiv drift. Den årlige direkteavkastningen er derfor lav. Selv om skogeiendommene vil kunne øke i verdi over tid, er det et mål å bedre arronderingen av fondets skoger for å øke lønnsomheten. Det ble i 2002 påbegynt et flerårig omstruktureringsprosjekt med formål å identifisere skogeiendommer for eventuelt salg. Ca. 30 000 dekar skog er nå solgt eller klare for snarlig salg. I omstruktureringsprosjektet er målet et netto nedsalg med ca. en tredjedel, dvs. med ca. 300 000 dekar. Innenfor rammen av omstruktureringsprosjektet er fondet en aktuell kjøper av skogeiendommer når dette er tjenlig ut fra arronderings- og driftshensyn.

Skogsdriften skal være innrettet mot et bærekraftig skogbruk og en balansert ressursutnyttelse. Det legges vekt på miljørettet forvaltning, bl.a. gjennom utviklingen av kvalitetsstandarder for miljøsikkert skogbruk. I St.meld. nr. 25 (2002–2003), jf. Innst. S. nr. 46 (2003–2004), er det lagt opp til en opptrapping av barskogvernet. I tråd med de målsettinger og retningslinjer som foreligger på området, bidrar fondet aktivt i arbeidet for økt skogvern. Dette skjer i nær forståelse og samarbeid med miljøvernmyndighetene, bl.a. ved at fondet stiller egnede skogarealer til rådighet for makeskifte i forbindelse med skogvernsaker og ved at skogarealer som fondet skal selge, stilles til rådighet for barskogvernet før salg. I de tilfeller fondet stiller skog til rådighet for makeskifte eller frivillig vern, skal erstatning skje i form av annen skog eller pengeerstatning. Erstatningsform vurderes i hvert enkelt tilfelle. For statens skoger, som forvaltes av Statskog, pågår nå en systematisk kartlegging av skogarealer som er egnet for vern. For å styrke innsatsen på området vil det nå gjennomføres en tilsvarende kartlegging av fondets skogarealer med sikte på vern.

Festetomtene

Fondet er eier av ca. 11 000 festetomter til bolig-, fritids- og næringsformål. Etter konkurranseutsetting er det inngått avtale med Statskog om ivaretakelsen av de forvaltningsmessige oppgavene på området. Utleie av arealer skjer på forretningsmessige vilkår. Markedsverdien av festetomtene er anslått til 900 mill. kroner.

De fleste av fondets festekontrakter til bolig- og fritidsformål inneholder såkalte markedsverdiklausuler, dvs. at det i festekontrakten er bestemt at avgiften ved reguleringstidspunktet skal reflektere tomteverdien. I etterkrigstiden har festeavgiftene vært prisregulert. Ved nylige endringer i tomtefesteloven er tidligere prisreguleringer opphevet. Regulering av festeavgifter etter 1. januar 2002 skal første gang skje med bakgrunn i tomtens verdi, begrenset til et maksimumsbeløp pr. år, som 1. januar 2002 var kr 9 000 pr. mål. I 2005 er maksimumsbeløpet prisjustert til ca. kr 9 500. Senere reguleringer skal være begrenset til endringer i pengeverdien. Kultur- og kirkedepartementet har i brev 10. april 2002 gitt nærmere retningslinjer for fondets praktisering av avgiftsreguleringer på fondets festetomter.

Ved de seneste endringene i tomtefesteloven er det også gitt nye innløsningsregler, jf. Innst. O. nr. 105 (2003–2004) og Ot.prp. nr. 41 (2003–2004). Festeren har nå rett til å innløse tomt til bolig- og fritidsformål, første gang etter en festetid på 30 år, deretter hvert tiende år. Hovedregelen for fastsettelsen av innløsningssum er 30 ganger oppregulert festeavgift. Dersom det ikke oppnås enighet, kan både fester og bortfester kreve at innløsningssummen settes til 40 pst. av tomtens markedsverdi, fratrukket den verdiøkning som skyldes festerens investeringer.

I sin forvaltning av festetomtene vil fondet på vanlig måte være underlagt lovreglene på området. Det er ellers for tidlig å si noe om virkningene for fondet av de nye reglene i tomtefesteloven. Festekontraktene på fondets eiendommer reguleres vanligvis hvert 25. år. Dersom alle festere krever å innløse tomtene når loven gir adgang til det, vil de årlige festeinntektene avta over tid. På den annen side vil økt innløsningstakt kunne frigjøre kapital for andre plasseringsformer.

Eiendomsutvikling

Overfor flere av fondets eiendommer har det de siste årene pågått et målrettet arbeid for utvikling av eiendommene. Gjennom et planmessig utvik­lingsarbeid, både av skogeiendommer og jordbrukseiendommer, ses det å foreligge betydelige muligheter for verdiøkning av eiendommene. Eiendomsutviklingsprosjektene, som bl.a. omfatter kartlegging og identifisering av eiendommer som er egnet for omregulering og utvikling til andre formål, gjennomføres i nært samarbeid med kommuner og andre interessenter. Ved utgangen av 2004 var det i gang ca. 25 utviklingsprosjekter. For arealer som er omfattet av utviklingsprosjektene, anslås markedsverdien til ca. 400 mill. kroner.

4.2.2 Finanskapitalen

Fondets finanskapital hadde i 1991 en verdi på ca. 180 mill. kroner. Markedsverdien pr. 31. desember 2004 er på ca. 1 400 mill. kroner. Veksten i fondets finanskapital de siste femten årene er i første rekke et resultat av avsetninger av salgssummer ved eiendomssalg og avsetninger av gevinster ved salg av verdipapirer.

Fondets finanskapital er plassert i egenkapitalinstrumenter og renteinstrumenter. Det er inngått avtaler med nasjonale og internasjonale investeringsbanker og finansinstitusjoner om forvaltningen av kapitalen.

På 1990-tallet var hovedregelen at finanskapitalen ble plassert med halvparten i egenkapitalinstrumenter (aksjer m.v.) og halvparten i renteinstrumenter. Dette var også hovedregelen da fondets forvaltning i 2001 ble underlagt et eget styre. Senere er plasseringsrammene endret, og styret har fått større handlefrihet. Etter departementets bestemmelser nå skal plasseringen i renteinstrumenter ha en minimums- og maksimumsgrense på henholdsvis 50 og 90 pst. av kapitalen, mens plassering i egenkapitalinstrumenter har tilsvarende grenser på henholdsvis 10 og 50 pst. Innenfor disse grenseverdiene tilligger det fondets styre å bestemme fordelingen til enhver tid mellom renteinstrumenter og egenkapitalinstrumenter. Pr. 31. desember 2004 var 44 pst. av finanskapitalen plassert i egenkapitalinstrumenter (aksjer m.v.) og 56 pst. i renteinstrumenter.

Det er fastsatt referanseindekser som finansforvaltningens markedsresultater måles mot. I 2004 var markedsavkastningen på finansporteføljen vel 12 pst. Til sammenlikning steg referanseindeksen med vel 7 pst.

Fra fondet ytes det lån til kirkelige formål med rente som normalt skal være lavere enn markedsrenten. Det er ikke adgang til å låne ut mer enn 10 pst. av den bokførte finanskapitalen. Av denne grunn er det relativt beskjedne utlånsrammer som har vært tildelt de seneste årene. Utlånsrammen i 2004 var på 6 mill. kroner. I 2005 er den fastsatt til 10 mill. kroner.

Nedgangen i finansmarkedene fra høsten 2001 til våren 2003 medførte at fondets finanskapital ble redusert med godt over 200 mill. kroner i 2002. Finansmarkedene styrket seg i 2003 og 2004. Etter nedsalg av utenlandske aksjer i 2003 har fondets aksjeplasseringer nå en hovedvekt i Norge og Norden. Samtidig har fondet økt andelen av finansplasseringer i andre egenkapitalinstrumenter enn aksjer, vesentlig i hedgefond og næringsbygg. Formålet er å redusere risikoen og øke stabiliteten i finansinntektene. Investeringer i næringsbygg er også motivert ut fra byggenes formål. Kirkens Hus i Oslo, som det er investert ca. 150 mill. kroner i, er et eksempel på dette.

Ved lovendring i 2001, jf. Innst. O. nr. 97 (2000-2001) og Ot.prp. nr. 90 (2000–2001), regnes nå gevinster ved salg av verdipapirer som avkastning. Tidligere ble dette regnet som en del av den urørlige grunnkapitalen. Salgssummer ved salg av eiendommer er imidlertid en del av fondets urørlige kapital og avsettes til kapitalfondet. 1

Ved lovendring i 2002 er det bestemt at finanskapitalen skal sikres mot inflasjon, jf. Innst. O. nr. 2 (2002–2003) og Ot.prp. nr. 97 (2001–2002). Realsikring av fondets eiendommer ivaretas ved at salg skal skje til markedspris eller høyeste tillatte pris (konsesjonspris, regulert innløsningspris for festetomt), og at salgssummene skal avsettes til grunnkapitalen (kapitalfondet). Inflasjonssikringen skal normalt gjennomføres ved avsetning av fondets overskudd det enkelte år. Bestemmelsen om inflasjonssikring innebærer økte bindinger i bruken av avkastningen og aktualiserer behovet for å bygge opp fondets frie egenkapital i form av bufferfond.

4.3 Fondets resultatregnskap 2002–2004

I det følgende gjennomgås kort fondets resultatregnskap for de tre siste årene. Regnskapet illustrerer kompleksiteten i fondets forvaltning, de årlige variasjonene i fondets avkastning og resultater og forholdet mellom avkastningen fra henholdsvis eiendommene og finanskapitalen.

Av tabell 4.1 går det fram at inntekter ved salg av eiendom varierte fra 52 mill. kroner i 2002 til 112 mill. kroner i 2004. Salget i perioden har bl.a. omfattet 23 forpaktningsbruk (prestegårder), enkelte jordleiebruk, ca. 30 000 dekar skog og nær 2 000 festetomter. Mer enn 70 pst. av de samlede salgsinntektene i perioden, som summerer seg til 246 mill. kroner, gjelder salg av festetomter.

Andre salgsinntekter gjelder i det vesentlige salg av tømmer, foruten salgsinntekter fra jakt, fiske, hytteutleie og uttak av grusforekomster.

Annen driftsinntekt gjelder inntekter fra forpaktning, jordleie, festeavgifter m.v. Inntektene fra tomtefeste utgjør ca. 50 pst. av inntektene.

Kalkulatoriske inntekter gjelder i det vesentlige den beregnede inntekten fondet ville hatt dersom fondets presteboliger hadde vært utleid til markedsleie, og tilsvarer differansen mellom beregnet markedsleie for presteboligene og den faktiske husleien som prestene betaler. Fondet tilbyr ellers en felles IT-løsning for bl.a. Kirkerådet og bispedømmerådene uten vederlag. I kalkulatoriske inntekter inngår en beregning av vederlaget for disse tjenestene.

Av- og nedskrivning av varige driftsmidler gjelder ordinære avskrivninger på fondets eiendommer. I 2003 og 2004 var det en nedskrivning av to eiendommer som var aktivert med for høy verdi.

Refusjon forvaltningsorganet gjelder forvaltningskostnadene for det særskilte forvaltningsorganet som ble opprettet i 2001 da forvaltningen av fondet ble skilt ut fra departementet. Forvaltningen av fondet dekkes i sin helhet av fondet selv. De forvaltningskostnadene som eksterne forvaltere har, kommer i tillegg til forvaltningsorganets utgifter.

Annen driftskostnad omfatter i hovedsak utgifter til vedlikehold og drift av presteboliger, utgifter til skogsdriften og til forpaktningsbrukene (prestegårdene) som er i fondets eie, foruten utgifter til IT-systemer og honorarer til tjenesteleverandørene innen eiendomsforvaltningen. I 2004 ble det ellers gjort investeringer for 33 mill. kroner til oppgradering av presteboligene og 10 mill. kroner til forpaktningsbrukene. Kostnadene til administrasjonen av fondet i form av fondets egen drift (lønninger, husleie m.m.), honorar til tjenesteleverandører, honorar til finansforvaltere samt andre administrative kostnader utgjorde 55 mill. kroner i 2004, som tilsvarer 1,2 pst. av markedsverdien av eiendommer og finanskapital pr. 31. desember 2004.

Driftsresultatet, inklusive salg av eiendommer, var på 51 mill. kroner i 2002, 74 mill. kroner i 2003 og 111 mill. kroner i 2004. Når det korrigeres for salg av eiendommer og kalkulatoriske inntekter, gir driftsresultatet et uttrykk for resultatet av fondets eiendomsforvaltning. Dette resultatet er negativt hvert år i perioden, varierende fra -28 mill. kroner i 2002, -34 mill. kroner i 2003 til -29 mill. kroner i 2004. I 2004 hadde presteboligene og forpaktningsbrukene et samlet negativt resultat på 28,4 mill. kroner, mens jordleiebrukene hadde et positivt driftsresultat på 3,6 mill. kroner og festetomtene et positivt resultat på 26,3 mill. kroner. Eiendomsutviklingsprosjektene hadde et negativt resultat på 2,0 mill. kroner i 2004. Bokført resultat for skogsdriften var i 2004 på 0,9 mill. kroner, eksklusive salg av skogarealer mv.

Under resultatene for finansforvaltningen inngår kalkulatorisk renteinntekt , som er verdien (subsidie-elementet) av at fondet gir lån til kirkelige formål til lavere rente enn markedsrenten. Ved utgangen av 2004 var samlet utlån fra fondet på 120 mill. kroner.

Renteinntekter og aksjeutbytte er bl.a. avhengig av rentenivået til enhver tid, og av hvordan finanskapitalen er fordelt mellom aksjer og andre egenkapitalinstrumenter og i renteinstrumenter. Ved utgangen av 2004 var ca. 625 mill. kroner av finans­kapitalen plassert i egenkapitalinstrumenter, mens ca. 770 mill. kroner var plassert i renteinstrumenter.

Under gevinster og tap verdipapirer og nedskriving av andre finansielle omløpsmidler , reflekteres svingningene i finansmarkedene i perioden. Som en følge av nedgangen i 2002 ble fondets aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer dette året nedskrevet med 222 mill. kroner. Nedsalget av utenlandske aksjer tidlig i 2003 ga et bokført tap på 137 mill. kroner. I 2003 var det imidlertid grunnlag for å reversere nedskrivingen i 2002 som følge av den generelle oppgangen i aksjemarkedene utover i 2003. I 2004 ble det realisert gevinster med i alt 11 mill. kroner ved salg av verdipapirer.

Annen finanskostnad omfatter valutatap og forvaltningsprovisjon.

Årsresultatet for fondet var i 2002 negativt som følge av nedgangen i finansmarkedene. Den frie egenkapitalen, plassert i disposisjons- og bufferfond ble benyttet fullt ut. Oppgangen i finansmarkedene i 2003 ga grunnlag for et årsresultat for fondet på 210 mill. kroner, hvorav vel 60 mill. kroner ble avsatt til frie fond. Årsresultatet for 2004 var positivt med 180 mill. kroner. Kravet til inflasjonssikring, som tok til å gjelde fra 2004, ble innfridd ved at nær 11 mill. kroner av bufferfondet ble lagt til kapitalfondet i 2004. Fri egenkapital, plassert i disposisjons- og bufferfond, var på vel 38 mill. kroner ved utgangen av 2004.

Etter avsetningene til kapitalfondet av salgssummer og til inflasjonssikring hadde kapitalfondet en bokført verdi på 1 490 mill. kroner pr. 31. desember 2004. I tillegg kommer en kursreserve på 85 mill. kroner som ikke er bokført. Den bokførte verdien var 1 364 mill. kroner ved utgangen av 2003.

I disponeringen av årsresultatet inngår også naturalutbyttet (kalkulatoriske overføringer) og finansielle ytelser som fondet gir til kirkelige formål. Av naturalutbyttet i 2004 på 29 mill. kroner, var 24 mill. kroner knyttet til presteboligene. De finansielle ytelsene gjelder tilskuddet til felleskirkelige tiltak på 25 mill. kroner, som i hovedsak disponeres av Kirkemøtet, og overføringer til kommunene for å holde prestebolig. De finansielle tilskuddene ett år skal etter forutsetningene gå av den avkastningen fondet hadde året før. For regnskapsåret 2003 ble det avsatt 35 mill. kroner til disposisjonsfond øremerket for finansielle tilskudd senere år, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004).

4.4 Fondets finansielle situasjon og bæreevne

Generelt

Verdien av fondets formue ved siste årsskifte er beregnet til ca. 4,4 mrd. kroner, fordelt med ca. to tredjedeler i eiendommer og ca. en tredjedel i finanskapital.

Fondets avkastning fra eiendommene er relativt stabil fra år til år. Bl.a. gjennom omstruktureringsprosjektet for skogeiendommene og ulike eiendomsutviklingsprosjekter ventes en økning i avkastningen fra eiendommene på lengre sikt. På andre områder følger inntektsgrunnlaget av bestemmelser som fondet ikke selv kan påvirke rammebetingelsene av. Det gjelder særlig inntektene fra presteboligene, som består av prestenes husleie og som er fastsatt gjennom tariffavtale. Også inntektene fra festetomtene er i stor grad bestemt gjennom lovgivningen (tomtefesteloven). Inntektene og utgiftene for eiendomsforvaltningen, inklusive forvaltningskostnadene, ga et driftsunderskudd hvert år i perioden 2002–2004. Dette har særlig bakgrunn i at vedlikeholdet og driften av presteboligene og gjenværende forpaktningsbruk (prestegårdene) medfører vesentlig større utgifter for fondet enn inntektene derfra.

Finansforvaltningen er karakterisert ved at resultatene på området er sterkt påvirket av utviklingen i finansmarkedene. I årene før finansmarkedenes kraftige nedgang i 2001 ga fondets finanskapital en vesentlig avkastning i form av gevinster og utbytte fra verdipapirer. I årene 2002–2004 har avkastningen variert betydelig, og fondets resultat de siste årene har ikke gitt rom for å bygge opp bufferfond i vesentlig grad.

Det følger av lovbestemmelsene om fondet at avkastningen i første rekke skal brukes til å dekke fondets egne utgifter. Utover dette skal avkastningen disponeres til inflasjonssikring av finanskapitalen og til kirkelige formål. Fra avkastningen skal det også kunne avsettes til disposisjons- og bufferfond eller til kapitalfondet. Fondets årlige utgiftsforpliktelser er betydelig. Da det er avkastningen fra finanskapitalen som over tid har bidratt mest til direkteavkastningen hvert år, er størrelsen på fondets frie egenkapital av vesentlig betydning for fondets finansielle situasjon og bæreevne. Fri egenkapital plassert i bufferfond er nødvendig for å gi stabilitet til fondets utgiftsforpliktelser også i år med svak avkastning fra finanskapitalen. Fondets frie egenkapital pr. 1. januar 2005 er på 38 mill. kroner, hvorav 25,5 mill. kroner er øremerket som tilskudd til felleskirkelige tiltak i 2005. Med de utgiftsforpliktelser fondet har i dag, vil det i årene framover være viktig å styrke den frie egenkapitalen i form av bufferfond, dersom avkastningen gir rom for det, jf. ellers Ot.prp. nr. 97 (2001–2002) der betydningen av å bygge opp bufferfond ble understreket i sammenheng med lovbestemmelsen om inflasjonssikring av kapitalen.

Opplysningsvesenets fond skal forvaltes til beste for Den norske kirke. Målet er at fondet forvaltes slik at det over tid kan gi en stadig bedre avkastning og gi rom for økte bidrag til Den norske kirke. Det er fondets styre som har det løpende ansvaret for å treffe beslutninger og disposisjoner som kan bidra til økt avkastning. Fondets finansielle situasjon gir ikke i dag rom for å legge ytterligere utgiftsforpliktelser på fondet eller å øke overføringene fra fondet til kirkelige formål. Med realistiske forventninger til fondets avkastning, må økte utgiftsforpliktelser i tilfelle innpasses gjennom innstramminger på andre utgiftsområder, så som i tilskuddet til felleskirkelige tiltak og/eller til vedlikeholdet av fondets eiendommer og presteboliger. Det vil i tilfelle også være aktuelt å vurdere forutsetningen om inflasjonssikring på ny.

Avkastningskrav

Det er ikke i dag fastsatt særskilte avkastningskrav til fondet. Dette har bl.a. hatt sin årsak i de rammebetingelsene som fondet arbeider innenfor. Sentrale deler av fondets formuesmasse (presteboligene og prestegårdene) forvaltes ut fra andre hensyn enn de rent forretningsmessige og kan ikke underlegges vanlige krav til lønnsomhet eller avkastningskrav. Det er imidlertid departementets oppfatning at det bør tas sikte på at de av fondets virksomhetsområder som er undergitt forretningsmessige rammebetingelser, bør underlegges avkastningskrav som styret forpliktes overfor. Dette vil bl.a. gjelde fondets skogeiendommer, jordbrukseiendommene unntatt forpaktningsbrukene, og finansforvaltningen. Forpliktende resultat- eller avkastningskrav på disse områdene vil kunne gi et bedre grunnlag for å måle de økonomiske resultatene i ettertid. Avkastningskrav vil også kunne stimulere til prøving og evaluering av plasseringsformene for fondets formue. I samarbeid med fondets styre vil departementet i tiden framover avklare premissene for fastsettelsen av eventuelle avkastningskrav.

Plasseringen av fondets formue

Med de årlige utgiftsforpliktelser som nå ligger til fondet, foreligger det et betydelig krav til løpende, direkte avkastning. Fondet skal samtidig forvaltes i et langsiktig perspektiv. Det må dermed være en balanse mellom kravene til årlig direkteavkastning på den ene siden og kravene til en langsiktig formuesforvaltning og verdioppbygging på den andre siden. Avveiningen mellom disse hensyn vil avgjøre hvordan fondets formuesplassering bør være. Innenfor rammen av de overordnede retningslinjene og eventuelle avkastningskrav som skal gjelde for fondets forvaltning, tilligger det fondets styre å vurdere de gunstigste plasseringsformer.

Den vesentlige delen av fondets formue består i dag av eiendommer. I forhold til eiendommenes markedsverdi er den årlige direkteavkastningen lav. Dette har særlig bakgrunn i at presteboligene, med en markedsverdi på 900 mill. kroner, er særlig utgiftskrevende og gir beskjedne inntekter. Resultatene for eiendomsforvaltningen over tid viser et årvisst underskudd, som betyr at eiendommene ikke bidrar til å dekke andre utgiftsoppgaver fondet har. Bl.a. på denne bakgrunn tok departementet initiativet til en nærmere gjennomgang av spørsmålet om utvidet salg av fondets eiendommer, jf. Ot.prp. nr. 97(2001–2002) der dette spørsmålet ble tatt opp. Departementet ba styret for fondet om å utrede spørsmålet. I styrets uttalelse fra april 2003 heter det bl.a.:

”Fondets kapital er satt sammen av finansplasseringer og ulike typer eiendom. Sammensetningen er naturlig nok noe betinget av historiske forhold. Men den har en sammensetning som ivaretar flere viktige hensyn som moderat risiko, løpende direkteavkastning og langsiktig verdioppbygging. Dessuten har fondet et kulturelt ansvar for en viktig del av den norske bygningsarven. Dette ansvaret er særlig knyttet til prestegårdene og en del av presteboligene.

For fondet er det avgjørende at kapitalens løpende avkastning kan dekke fondets utgifter, forvaltningen av presteboligene og gi utbytte til kirkelige formål. Men like viktig er det at fondet over tid oppnår en verdiøkning som sikrer mot inflasjon og som gjør at fondet også i fremtiden kan yte tilskudd og tjenester til Den norske kirke i minst samme grad som i dag. Det er med andre ord nødvendig at fondet gis frihet til å utøve en forvaltning som ivaretar både kortsiktige hensyn og de langsiktige målsettinger. Det vil være uheldig å binde forvaltningen opp i krav om at spesielle typer eiendom eller grupper av eiendommer skal selges utover det Stortinget allerede har bestemt eller de føringer fondet selv har lagt gjennom sin strategiplan.”

Departementet sluttet seg til styrets anbefaling, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004). De strategier for fondets forvaltning som fondets styre vil legge vekt på i årene framover, framgår ellers av styrets strategiplan for perioden 2005–2008, der det bl.a. heter:

”Det er en hovedoppgave å arbeide for en mer rasjonell og lønnsom struktur av eiendomsmassen, frigjøre kapital ved salg av eiendom med lav avkastning og videreutvikle eiendom som ligger til rette for det. Frigjort kapital skal investeres i verdipapirer og eiendom med god avkastning og verdiøkning, samt i opprusting av fondets presteboliger og kultureiendommer. Det er aktuelt å beholde eiendom med særlig kulturhistoriske kvaliteter. Dette gjelder for­uten mange presteboliger, et utvalg gårdsbruk. Dette hensynet skal veies opp mot økonomiske kriterier, men det kan ikke forventes at den kapitalen som er bundet i kultureiendommer vil gi forretningsmessig avkastning. Forretningsvirksomheten skal preges av langsiktighet, risikospredning og lønnsomhet. Investeringer skal foretas i henhold til fondets etiske retningslinjer. (...) Svingninger i verdipapirmarkedene innebærer at verdien av fondets finansielle aktiva og inntjeningen på denne vil kunne variere betydelig fra år til år. Fondet vil legge vekt på en strategisk allokering av aktivaklassene med bred diversifisering med forutsigbarhet som reduserer risiko for tap.”

Departementet viser til dette.

4.5 Eiendomsretten til Opplysnings­vesenets fond

Siden 1800-tallet har det vært reist spørsmål om hvem som eier Opplysningsvesenets fond. For den praktiske forvaltning av fondet har dette spørsmålet ikke vært sett som avgjørende. I St.meld. nr. 64 (1984–85) er det vist til at så lenge de nåværende relasjoner mellom stat og kirke består, er spørsmålet om eiendomsretten til fondet av mindre praktisk betydning fordi både kjøpesummer og bruken av avkastningen er regulert i Grunnloven § 106. I St.meld. nr. 14 (2000–2001) ble det referert til en uttalelse 23. november 2000 fra lovavdelingen i Justisdepartementet, som mente at Opplysningsvesenets fond ikke kunne eies av Den norske kirke som sådan, da kirken ikke er eget rettssubjekt, men en del av staten. Lovavdelingen konkluderte med at det må anses som sikkert at staten er eier av fondet. Statskirkeordningen er nå under utredning av Stat–kirke-utvalget. Utvalget vil naturlig også komme inn på spørsmålet om eiendoms- eller disposisjonsretten over Opplysningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og kirken. Dermed ser Regjeringen det som mest naturlig å utsette å ta stilling til spørsmålet til utvalgsinnstillingen skal behandles. Regjeringen mener videre at spørsmålet om eiendoms- eller disposisjonsretten over Opplysningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og Den norske kirke ikke kan avgjøres gjennom rettslige vurderinger alene, men gjennom politiske vedtak.

4.6 Sammendrag

Opplysningsvesenets fond skal forvaltes til beste for Den norske kirke. Årlig bidrar fondet med betydelige beløp til driften av Den norske kirke, både gjennom finansielle tilskudd og gjennom ivaretakelsen av presteboligene. Mange av fondets eiendommer representerer store kulturhistoriske verdier og forvaltes i tråd med dette. Fondets skogeiendommer er omfattet av et omstruktu­-reringsprosjekt, som har som mål å gi økt lønnsomhet og mer rasjonell skogsdrift. Det er tatt sikte på et netto nedsalg av fondets skogarealer med ca. 300 000 dekar. For å styrke innsatsen overfor barskogvernet vil det nå bli gjennomført en systematisk kartlegging av fondets skogarealer med sikte på vern.

De utgiftsforpliktelser som i dag påhviler fondet, stiller krav om en betydelig årlig avkastning. Fordi driften og vedlikeholdet av fondets eiendommer har et større utgiftsbehov enn avkastningen fra eiendommene, er avkastningen fra finanskapitalen av vesentlig betydning for fondets evne til å bære sine utgiftsforpliktelser. Avkastningen fra finanskapitalen varierer med svingninger i finansmarkedene, og det vil være viktig i tiden framover å bygge opp fri egenkapital i form av bufferfond for å sikre stabilitet i fondets utgifter også i år med lav avkastning. Fondets finansielle situasjon gir ikke i dag rom for å legge nye utgiftsforpliktelser til fondet.

Innenfor rammen av de generelle retningslinjer som gjelder for fondets forvaltning, tilligger det i første rekke fondets styre å vurdere plasseringsformene for fondets formue. Et viktig hensyn i denne sammenheng er å balansere mellom årlige avkastningskrav og langsiktig verdioppbygging. I samarbeid med fondets styre vil departementet vurdere å fastsette forpliktende avkastningskrav overfor de deler av fondets virksomhet som forvaltes på forretningsmessig grunnlag.