4 Politiets organisering, oppgaver og oppgaveløsning

Samfunnsutviklingen beskrevet foran i kapittel 3.1, må i en vurdering av politiets samfunnsrolle, sees i sammenheng med etatens organisering, bredden i politiets oppgaver, ansvar og ressurser. I dette kapittelet presenteres derfor etatens organisering og oppgaver. Sakstall for de største oppgavene og hvor mye ressurser som går med til enkelte oppgaver søkes synliggjort. Hensikten med dette er å gi en oversikt over dagens politi som et utgangspunkt for den videre drøfting av politiets fremtidig rolle og oppgaver. I siste del av kapittelet behandles forhold av betydning for politiets ressursmessige handlingsrom.

Overføringen av det administrative ansvaret for lensmennene fra fylkesmennene til politimestrene i 1994 var en organisatorisk tilpasning for å styrke ledelsen og ressursutnyttelsen lokalt. Politiloven av 1995 medførte i tillegg en forenkling og endring i rettsgrunnlaget for politiets polisiære oppgaver og organisering. Etter etableringen av Politidirektoratet og Politireform 2000 videreføres arbeidet med organisatoriske, strukturelle, administrative og ledelsesmessige tilpasninger med sikte på å styrke den administrative og faglige ledelse lokalt. Organiseringen av etaten som et enhetspoliti der politioppgavene er samlet innenfor en og samme organisasjon, ligger fast. Enhetspolitimodellen understøtter behovet for helhetlig ledelse og samordning av ressursene for en mest mulig kvalitativ og kostnadseffektiv oppgaveløsning.

Historisk har ordenstjenesten og strafforfølgningen vært ansett som politi- og lensmannsetatens primærfunksjoner. Politiets oppgaver spenner imidlertid over et vidt og uensartet spekter, der de enkelte gjøremålene ofte glir over i hverandre i den daglige tjenesten. Etatens oppgaver og desentraliserte tjenesteenhetsstruktur er bevisst valgt. Med sin tvangsmakt, døgnkontinuerlige tjeneste, ressursberedskap, mobilitet og tjenesteenhetsstruktur er politi- og lensmannsetaten den sentrale aktøren i det daglige arbeidet for et trygt samfunn.

4.1 Politi- og lensmannsetatens organisering

Et sentralt trekk ved den norske politiordningen er det to-sporede systemet som innebærer at påtalemyndigheten er en integrert del av politiet, under riksadvokatens og statsadvokatenes overordnede fagledelse av politiets strafforfølgningsfunksjon, mens Justis- og politidepartementet og Politidirektoratet har overordnet faglig ansvar for resten av politiets virksomhet, jf. figur 4.1 over. Overordnet koordinering besørges gjennom regelmessig kontakt mellom Riksadvokaten, departementet og direktoratet.

Justis- og politidepartementet og Politidirektoratet utgjør den sentrale politiledelsen. Justisdepartementet har ansvar for etatsstyringen av Politidirektoratet, Riksadvokaten, Generaladvokaten og Politiets sikkerhetstjeneste. Gjennom departementets styringsdokumenter og styringsdialog kommuniseres og kontrolleres målsettinger og resultatkrav for politi- og lensmannsetaten.

Politidirektoratet har med unntak for Politiets sikkerhetstjeneste, ansvaret for ledelse og oppfølging av politidistriktene og særorganene. Ansvaret er knyttet til den overordnede faglige ledelsen av politi- og lensmannsetatens virksomhet, herunder fordeling av ressurser og resultatoppfølging. Gjennom en effektiv og målrettet etatsledelse skal direktoratet bidra til å styrke kriminalitetsbekjempelsen. Direktoratets oppgaver er blant annet etatsledelse, personal- og organisasjonsutvikling, støtte- og tilsynsoppgaver, forvaltningsoppgaver, beredskap, samt behandling av klagesaker.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er direkte underlagt Justisdepartementet, og rapporterer i alle viktige saker til departementet. Politiets sikkerhetstjeneste er organisert med en sentral enhet i Oslo (DSE), og enheter i samtlige politidistrikter unntatt Oslo. Innenfor tjenestens saksområde har DSE i store trekk samme ledelsesfunksjon som Politidirektoratet har overfor politi- og lensmannsetaten. I politidistriktene er tjenesten underlagt den lokale politimester og representanter for tjenesten er organisasjonsmessig plassert i politimesterens distriktsledelse. Politimesteren i Oslo er fritatt for PST’s oppgaver som ivaretas av Den sentrale enhet. Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste har påtalekompetanse på politimesternivå. I konkrete etterforskingssaker forholder den enkelte politimester seg til førstestatsadvokaten i stedlig statsadvokatembete.

Politi- og lensmannsetatens særorganer

For å løse politioppgaver av landsomfattende karakter er det i medhold av politiloven § 16 opprettet flere sentrale særorgan. Med unntak av Politiets sikkerhetstjeneste rapporterer samtlige særorgan til Politidirektoratet i administrative og politifaglige spørsmål. Nedenfor gis en kort oversikt over de forskjellige særorganene.

To av særorganene har et særskilt ansvar for bekjempelse av bl a økonomisk kriminalitet, og organisert og annen alvorlig kriminalitet. Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Nye Kripos) ble etablert 1. januar 2005, og Økokrim i 1988.

I Nye Kripos videreføres bistandsfunksjonen, laboratorietjenester og andre oppgaver som lå til Kriminalpolitisentralen. I tillegg skal særorganet på selvstendig grunnlag etterforske organisert og annen alvorlig kriminalitet. Nye Kripos er gitt ytterligere omtale i kapittel 7.2.3.

Økokrim er både politienhet og statsadvokatembete. Økokrim skal i tillegg til å foreta etterforsking og strafforfølgning i egne saker innenfor sitt saksområde (økonomisk kriminalitet, miljøkriminalitet og datakriminalitet), også yte bistand til politidistriktene. Økokrim yter også bistand til sikring og analyse av databeslag, finansiell etterforsking og i påtalemessige spørsmål.

Politiets utlendingsenhet (PU) ble etablert i januar 2004. PU har til oppgave å registrere nye asylsøkere og fastslå deres identitet og opphavsland. PU har ansvar for drift av Utlendingsinternatet og uttransportering av utlendinger som ikke har lovlig opphold i Norge, samt et nasjonalt ansvar for samordning og støtte til andre politiorganer på utlendingsområdet.

Utrykningspolitiet (UP) yter politidistriktene bistand til planlegging, tilrettelegging og gjennomføring av trafikkinnsatsen, og utfører selv direkte trafikktjeneste i alle politidistrikt. UP skal også yte den sentrale politiledelsen bistand i spørsmål om trafikk og trafikkfaglige spørsmål.

Politihøgskolen (PHS) skal gi teoretisk og praktisk utdanning for tjeneste i politi- og lensmannsetaten. Først og fremst grunnutdanning, og dernest oppfølgende videreutdanning. Gjennom egen forskrift er Politihøgskolen delvis innlemmet under lov om universiteter og høgskoler, som forvaltes av Utdannings- og forskningsdepartementet. Politihøgskolen er derved sidestilt med øvrige statlige institusjoner, som loven gjelder for, med hensyn til faglige fullmakter m.m. Politihøgskolen er for øvrig underlagt Politidirektoratet.

Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) ble etablert 1. januar 2004 ved at tidligere Politiets materielltjeneste (PMT) og Politiets datatjeneste (PD) ble slått sammen. Særorganet er et rådgivnings- og utviklingsorgan med oppgaver innen bl.a. materiellforvaltning, drift og utvikling av sentrale politiregistre, IKT-løsninger og andre tekniske løsninger.

Politidistriktene

Landets 27 politidistrikt er inndelt i geografiske driftsenheter – lensmannsdistrikt og politistasjonsområder. Etter endring av politiloven i 2004, jf Ot.prp. nr 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet), kan det i politidistriktene også opprettes namsfogddistrikt ledet av en namsfogd, jf nærmere om dette nedenfor i kapittel 4.2.3 om etatens sivile rettspleieoppgaver på grunnplanet.

Politimesteren utøver distriktsledelsen innen gjeldende fullmakter, dels direkte og dels gjennom distriktets ledergruppe og administrativt støtteapparat. Med bakgrunn i det to-sporede systemet er politimesteren på straffesaksområdet påtalemessig underordnet Riksadvokaten og statsadvokat. Administrativt og i øvrige fagområder er politimesteren underordnet Politidirektoratet og Justisdepartementet.

Påtalemyndighetens tjenestemenn i politiet er foruten politimestrene, visepolitimestrene, politiadvokatene og politifullmektigene for så vidt de har juridisk embetseksamen og gjør tjeneste i embete eller stilling som er tillagt påtalemyndighet, samt lensmennene. Politijuristene kan imidlertid også ha saksbehandlingsansvar knyttet til ansvarsområder utenfor straffesaksområdet, eksempelvis etatens forvaltningsrettslige oppgaver som hører under departementets og direktoratets ansvarsområde. I slike tilfeller opptrer tjenestemannen derfor ikke på vegne av påtalemyndigheten.

4.2 Politi- og lensmannsetatens oppgaver

Etatens brede og uensartede spekter av oppgaver omfatter gjøremål som ofte glir over i hverandre i den daglige tjenesten. Det kan derfor være problematisk å finne et godt prinsipp for systematisering av politiets oppgaver. Det har ofte vært foretatt en funksjonell inndeling i 6 kategorier med utgangspunkt i gjøremålenes konkrete innhold: sikkerhetsfunksjon, ordensfunksjon, strafforfølgingsfunksjon, hjelpe- og servicefunksjon, bistands- og samarbeidsfunksjon og andre oppgaver. Fordi svært mange av oppgavene har sammenheng med politiets trygghetsskapende funksjoner, der mange av gjøremålene glir over i hverandre, har vi her valgt en annen inndeling etter følgende kategorier:

• Trygghetsskapende oppgaver

• Politiets oppgaver i kriminalitetsbekjempelse – forebyggende tiltak og straffesaksbehandling

• Sivile rettspleie oppgaver

• Forvaltningsoppgaver

• Fangetransport

• Grensekontroll

• Bistandsrelaterte oppgaver

Politiets ansvarsområde og oppgaver er nærmere regulert i politiloven og i flere andre særlover. For enkelte oppgaver gjelder lovpålagte saksbehandlingsfrister. Etaten har allikevel i hovedsak forholdsvis stor skjønnsmessig frihet i valg av løsningsalternativer, tiltak og prioriteringer, men kan ikke fritt velge bort en eller flere oppgaver.

Mange av politi- og lensmannsetatens oppgaver innebærer forskjellige former for hjelp, service, bistand og veiledning til publikum. I tillegg har politiet en viktig funksjon som samfunnets alminnelige hjelpe- og serviceorgan. Befolkningen har ofte behov for hjelp av ulik slag, som ikke ligger innenfor fagområdet til noen bestemt etat. Politi- og lensmannsetaten har gode forutsetninger for å yte slik hjelp og service. Politiet er til stede lokalt, det har døgnkontinuerlig beredskap med ressurser i form av personell og utstyr, og det er vant til å aksjonere raskt. Polititjenestemenn og kvinner har dessuten bred erfaring i å ta hånd om mange slags situasjoner.

4.2.1 Trygghetsskapende oppgaver

Endring i kriminalitetsbildet og den alminnelige samfunnsutviklingen for øvrig har i senere år ført til sterkere fokus på politiets trygghetsskapende virksomhet, med økende krav til politiets tilgjengelighet, organisering og bruk av ressurser. Politiloven foreskriver at politiet skal yte borgerne hjelp og tjenester i faresituasjoner, i lovbestemte tilfelle og ellers når forholdene tilsier at bistand er påkrevet og naturlig. Politiets plikt til å gripe inn gjelder først og fremst overfor handlinger eller tilstander på offentlig sted. Ved krenkelser på privat område vil som hovedregel politiets aksjonsplikt utløses etter begjæring fra den krenkede eller på bakgrunn av at forholdet er undergitt offentlig påtale.

Politiets døgnkontinuerlige beredskap

Alle politidistrikt har en døgnbemannet polititjeneste som basis i politiets beredskap ved ordinære og ekstraordinære situasjoner. Politiets oppgaver knyttet til opprettholdelse av den alminnelige ro og orden ivaretas gjennom den ordinære vakt- og patruljetjenesten. Politiets døgnkontinuerlige beredskap, utrustning og kompetanse gir politiet et godt utgangspunkt for å kunne håndtere ulykker, kriser og faresituasjoner. De fleste steder benyttes aktiv tjeneste, og i en del lensmannsdistrikter dekkes beredskapen også med reservetjeneste. Reservetjenesten er en passiv beredskapstjeneste der mannskapene utenfor ordinær arbeidstid er tilgjengelig for utrykning fra f.eks. bopel. Utrykning utføres når situasjonen krever det og oppdragene formidles via politidistriktenes operasjonssentraler.

De organisatoriske endringene som fulgte av politireform 2000 og de gjennomførte reformer i Politiets sikkerhetstjeneste, har samlet gitt grunnlag for en kvalitetsheving av politiets trygghetsskapende oppgaver. Nye operasjonssentraler, nødnummer/servicenummer og bedre kommunikasjonssystemer gir lavere responstid og større presisjon i beredskapstjenesten. Politiet har organisert seg og øver for et vidt spekter av ekstraordinære situasjoner, eksempelvis væpnede pågripelsessituasjoner knyttet til kriminalitet, sabotasje og terrorsituasjoner. Enkelte sider av denne virksomheten bli nærmere omtalt i kapittel 6.7.1.

Politiets trafikktjeneste

Målet med politiets trafikktjeneste er å bidra til økt trafikksikkerhet. Politiets tilstedeværelse skal skape trygghet i trafikken, økt fremkommelighet og samtidig virke forebyggende og holdningsskapende. Derfor prioriterer politiet kontroll av fart, rus, bruk av verneutstyr og aggressiv kjøreatferd.

Kontroll av den enkelt trafikant bidrar til å avdekke ikke bare trafikklovbrudd, men også andre lovbrudd da de fleste kriminelle på et eller annet tidspunkt ferdes i trafikken.

Politiets trafikktjeneste er en integrert del av politiets operative tjeneste. Politiet samarbeider tett med andre etater og enheter i trafikksikkerhetsarbeidet, både på statlig, fylkesnivå og kommunalt nivå. Mediene er også en viktig medspiller for å nå ut med informasjon til publikum.

Politiets sjøtjeneste

Til sjøs har politidistriktene ansvaret for de tilstøtende områder innenfor territorialgrensen (sjøterritoriet). I dag er det Oslo, Bergen og Østfinnmark som har permanent sjøtjeneste hele året. For den største delen av landet er sjøtjeneste et sesongpreget sommerfenomen. Utenom sommersesongen er en del av båtene fortsatt operative ved at de er klargjort og lagret på båthenger. Politiets sjøtjeneste skal primært forhindre farlig atferd til sjøs. I tillegg vektlegges innsats mot båttyveri, miljø- og faunakriminalitet, ulovlig fiske og fangst samt ulovlige inngrep i strandsonen. Veksten i antall fritidsbåter understreker viktigheten av denne tjenesten.

Politiets oppgaver i tilknytning til kontinentalsokkelen

Olje- og gassvirksomheten utenfor norskekysten har i løpet av 30 år medført betydelige oppgaver for politiet. Totalt er det i dag ca 150 innretninger over vann og ca 330 havbunnsinnretninger som er i produksjon. I gjennomsnitt er 16 000 personer i daglig arbeid på norsk sokkel. Det politimessige ansvar for norsk sokkelvirksomhet er ved kgl. res. av 23. februar 1990 delt mellom Rogaland, Nordmøre og Romsdal, Helgeland og Troms politidistrikt.

Politiet har hovedsaklig to oppgaver i tilknytning til kontinentalsokkelen; etterforsking og beredskapsoppgaver. Omfattende riggulykker som «Bravo» i 1977, «Alexander Kielland» i 1980 og «West Vanguard» i 1986, har tilført politiet betydelig erfaring og spesialkompetanse, både i relasjon til beredskapsoppgaver og etterforsking. På beredskapsområdet må politiet i særlig grad samvirke med Forsvaret, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og de mange forskjellige operatørselskapene. Flere produksjonsfelt og transportledninger berører andre lands myndigheter, og det er utarbeidet flere samarbeidsavtaler som regulerer samvirke i ekstraordinære situasjoner. Beredskapmessige hensyn forutsetter betydelige ressurser til utdanning, øvelser og samhandling med andre beredskapsenheter nasjonalt og internasjonalt.

Politiets oppgaver i redningstjenesten

Politiets oppgave innenfor redningstjenesten er å koordinere fellesinnsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner. Tiltakene kan bestå i evakuering, ettersøking, medisinsk førstehjelp, registrering av skadde, vakthold og nødvendige trafikkreguleringer. Politiets ansvar under katastrofer og krisehåndtering gjelder også forhold som går utover selve redningssituasjonen. I naturkatastrofer og lignende situasjoner har politiet en initialplikt i innledningsfasen, inntil annen offentlig myndighet kan overta.

Redningstjenesten er organisert med to hovedredningssentraler i Stavanger og Bodø (HRS) og 28 lokale redningssentraler (LRS). Samordning og ledelse av redningstjenesten tilligger de to hovedredningssentralene. Politimestrene i Rogaland og Salten leder hovedredningssentralene. I redningstjenesten har politiet en nøkkelposisjon, både som skadestedsleder og i ledelsen av det utøvende stabsarbeid knyttet til operasjonssentralene og den lokale redningssentral.

I følge tall innhentet av Politidirektoratet fra hovedredningssentralene, var det totale antallet iverksatte redningsoppdrag i overkant av 2 500 i 2004. De fleste av disse oppdragene ble koordinert av de lokale redningssentralene. I løpet av de siste 20 årene har det vært en merkbar økning i redningstilfeller, og i takt med utviklingen innen ferie- og fritidsvaner og ekstremsport, forventes denne utviklingen å fortsette. Politidirektoratet har anslått at politiet på landsbasis brukte ca 35 årsverk til uvikling og vedlikehold av den lokale redningsberedskapen, eksempelvis til planverk, øvelser, samband og stabsfunksjoner. Politiets totale ressursbruk ved konkrete søk etter savnede personer og redningstilfeller kommer i tillegg.

Politiets ambassadevakthold

Norge er folkerettslig forpliktet til å utføre ambassadevakthold. Mottakerstaten har etter Wien – konvensjonen av 18. april 1961 «en spesiell plikt til å treffe alle passende tiltak til å beskytte stasjonens område mot enhver inntrengen eller skade og til å hindre at stasjonen forstyrres eller krenkes». Det samme gjelder i utgangspunktet det diplomatiske personalet og deres boliger. Hvor langt mottakerstatens aktsomhetsplikt strekker seg, må avgjøres etter en konkret vurdering.

Det er for tiden 55 ambassader etablert i Oslo foruten EU-delegasjonen, PLO-delegasjonen, to generalkonsulater og de ovenfor nevnte internasjonale organisasjoners kontorer. Russland har i tillegg generalkonsulat i Kirkenes og konsulat i Barentsburg.

Politiets livvakttjeneste

Livvakttjenesten er en nasjonal ressurs. Tjenesten har som oppgave å sikre kongefamilien, medlemmer av regjeringen og andre som ut fra sin posisjon og stilling vurderes å ha et beskyttelsesbehov.

4.2.2 Oppgaver i kriminalitetsbekjempelsen

Det er et hovedmål for politiet å bekjempe kriminalitet. Politiets kriminalitetsbekjempelse bygger dels på en forebyggende strategi, og dels på en etterfølgende strategi. Den forebyggende strategien omhandler tiltak for å forhindre straffbare handlinger, mens den etterfølgende strategien omhandler tiltak som settes inn etter at den straffbare handling er begått, f eks etterforsking, påtale, dom og fullbyrdelse av straff. Samvirket mellom forebyggende og etterfølgende tiltak har i senere år kommet sterkere i fokus. I politiets «Strategiplan for forebyggende politiarbeid 2002 – 2005» fremgår at forebyggende og etterfølgende tiltak er samvirkende elementer som må kombineres i politiets proaktive arbeid. Problemorientert arbeidsmetodikk skal være førende.

Forebyggende virksomhet

Politiets forebyggende virksomhet skal være kunnskapsstyrt og målrettet på grunnlag av analyse og kartlegging, tilpasset behov og forventet effekt (jf. omtalen av problemorientert politiarbeid i kap. 7.2.2). En type tiltak er oppsøkende og informativ virksomhet alene eller i samarbeid med andre aktører, f eks informasjon til skoleelever, lærere eller foreldre om narkotika og rus. En annen type tiltak retter seg mot kontroll av spesielle steder, risikogrupper og miljø, potensielle eller etablerte lovbrytere. Kontrolltiltak kan være av mer aktiv art, eksempelvis for å hindre ansamlinger og motvirke etablering av kriminalitetsfremmende miljø. Mer passive kontrolltiltak kan være å holde bestemte områder, risikoutsatte miljø eller personer under observasjon. Politiets regulerende inngrep etter f eks politiloven § 7 til opprettholdelse av den offentlige ro og orden, sikkerhet eller vern om den alminnelige lovlydighet, hører også til de forebyggende tiltak.

Situasjonsorientert og lokalorientert forebygging tar sikte på å påvirke forhold ved situasjonen eller andre kriminalitetsbetingende faktorer i lokalområdet. En måte er å informere publikum om hvordan de fysisk kan sikre seg mot kriminalitet. En annen måte kan være å øke oppdagelsesrisikoen ved tilstedeværelse på steder og tidspunkt hvor kriminalitet erfaringsmessig skjer.

Personorientert forebygging fokuserer på samfunnsmessige, miljø- og individbaserte årsaker til kriminalitet. Skolen er en viktig arena for politiets personorienterte tiltak mot barn og ungdom.

I mange tilfeller finnes kriminalitetens årsaker i forhold som andre etater har hovedansvar for å gripe inn i. Konseptet for politiets tverretatlige og tverrfaglige samarbeid med andre er SLT-modellen (samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) som har til formål å koordinere, målrette og øke effektiviteten og kvaliteten i det lokale kriminalitetsbekjempende arbeidet.

Straffesaksbehandling

Politiets straffesaksbehandling er en rettslig styrt virksomhet underlagt påtalemyndighetens ansvar, kontroll og direktivmyndighet. Strafforfølgningen består av ulike stadier som i hovedsak er etterforsking, avgjørelse av tiltalespørsmålet, domstolsbehandling og fullbyrdelse av straff. Under etterforskingen kan politiet benytte ulike tvangsmidler eller spesielle etterforskingstiltak, eksempelvis pågripelse og varetektsfengsling, ransaking, beslag, teknisk sporing og kommunikasjonskontroll.

Politiets straffesaksbehandling krever godt samvirke mellom etterforskere, påtaleansvarlig jurist og administrative støttefunksjoner. God samhandling med eksterne aktører som domstol og advokater er også viktig. Etterforskingen skal sikre tilstrekkelig informasjonsgrunnlag til avgjørelse av tiltalespørsmålet, fremskaffe informasjon relevant for straffeutmålingen, avklare om vilkårene er tilstede for inndragning, rettighetstap og strafferettslige særreaksjoner som f eks forvaring. Politiet må samtidig ivareta rettssikkerheten til involverte parter i saken. Etterforskingen kan i hovedsak deles i to elementer; taktisk og teknisk etterforsking. Taktisk etterforsking omfatter avhør av vitner og siktede og annen informasjonsinnsamling gjennom f eks beslag av gjenstander og dokumenter. Teknisk etterforsking gjelder åstedsundersøkelser i forbindelse med f eks innbrudd eller drap, samt undersøkelser av gjenstander m v. Politiet kan benytte seg av forskjellige metoder i etterforskingen. En av de mer kjente er kommunikasjonskontroll som ofte benyttes i etterforskingen av narkotikakriminalitet.

Utviklingen senere år har også ført til at politiet som etterforskingsinstans må forholde seg til økte forventninger fra ofre for kriminalitet, blant annet i forhold til informasjon, effektivitet og oppklaring. Eksempelvis gjelder dette saker om drap, annen vold og seksuelle overgrep.

4.2.3 Sivile rettspleieoppgaver

Lensmannen er i dag tillagt ansvar for flere typer av oppgaver som betegnes «den sivile rettspleie på grunnplanet». Dette er rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene, og omfatter namsmannsfunksjonen – tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre sivile gjøremål. Et anslag basert på data fra politidistriktene viser at det i 2004 samlet gikk med ca 685 årsverk til tvangsoppgaver, oppgaver for skifteretten og oppgaver etter gjeldsordningsloven.

Med bakgrunn i endringer i politiloven vil de sivile rettspleieoppgavene fra 1. januar 2006 bli samlet i politi- og lensmannsetaten i hele landet. Sekretariatsfunksjonen til forliksrådene i kommunene overføres og inngår fra samme tidspunkt i etatens sivile rettspleieoppgaver, jf. Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) og Innst. O. nr. 90 (2003-2004), jf. Ot.prp. nr. 53 (2004-2005) Om lov om endringer i lov av 25. juni 2004 nr. 53 om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) og Innst. O. nr. 77 (2004-2005).

Gjennomsnittlig antall forliksrådssaker totalt i kommunene for perioden 2002 – 2004 var i henhold til tall innhentet fra Politidirektoratet 229 643. I politidistriktene vil de sivile rettspleieoppgavene enten bli ivaretatt av lensmannskontor, politistasjon, eller eget namsfogdkontor som blir en ny tjenesteenhet i politiet. Namsmannen vil fra 1. januar 2006 enten være lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd.

Tvangsfullbyrdelse

Krav om tvangsfullbyrdelse ved manglende oppfyllelse av avtaleforpliktelser, f eks krav om utlegg på grunn av manglende betaling for en vare eller tjeneste, fremsettes for namsmannen. Tvangsfullbyrdelsesloven gir de nærmere regler for namsmannens saksbehandling. Langt de fleste sakene gjelder ubetalte, men ubestridte pengekrav. Andre typer av tvangsforretninger, eksempelvis krav om fravikelse, midlertidige forføyninger, arrest og tvangssalg er mindre i antall, men betydelig mer arbeidskrevende enn utleggsforretninger. I tillegg stiller disse forretningene store krav til kunnskap og menneskekjennskap.

I 2003 behandlet namsmennene 174 379 forretninger. 154 320 var utleggsforretninger mens 20 059 var andre typer forretninger.

Gjeldsordning

Privatpersoner kan i medhold av gjeldsordningsloven av 1992 fremsette søknad om gjeldsordning til namsmannen. Loven er ment å gi privatpersoner med uoverkommelig gjeldsbyrde anledning til å betjene gjeld etter evne, og over et avtalt tidsrom. Blir gjeldsordning åpnet mellom skyldner og kreditor utarbeider namsmannen forslag til frivillig gjeldsordningsavtale. Protesterer en kreditor blir et nytt forslag til tvungen gjeldsordning utarbeidet og oversendt tingretten for videre behandling. Som følge av frister og forhandlingsperioder vil saken ofte ta 6 – 8 måneder.

Ved innføring av loven var det et stort behov for kompetanseheving i lensmannsetaten. Det ble gjennomført opplæring både regionalt og lokalt over flere år. Et av kompetansehevingstiltakene var oppretting av stillinger for gjeldsordningskonsulenter. Noen av stillingene har blitt benyttet til regionale kompetansesentre, med en koordinator på landsbasis. I dag er det 8 gjeldsordningskonsulenter som driver regionale kompetansesenter med ansvar for ett eller flere politidistrikter.

Saksbehandlingen ved søknad og forberedelse til gjeldsordning er arbeidskrevende og komplisert. I 2003 behandlet etaten 2 695 søknader om gjeldsordning. Det antas at oppgaven krever ca. 110 årsverk.

Lensmannsskjønn

Lensmannsskjønn benyttes også i dag selv om bruken har avtatt de siste 20 – 30 årene. Lensmannsskjønn går i hovedsak ut på å motta og vurdere begjæringen, varsle partene, oppnevne skjønnsmenn, samt gjennomføre skjønnet med parts- og vitneavhør og eventuell befaring. Partene representeres ofte av prosessfullmektiger. Lover som hjemler lensmannsskjønn er bl a servituttloven, vassdragsloven, grannegjerdeloven, vegloven og husdyrloven. Saksbehandlingen er regulert i skjønnsprosessloven av 1917.

Hovedstevnevitne

I medhold av domstolsloven er lensmannen hovedstevnevitne i lensmannsdistriktet. Oppgaven er å utføre forkynnelser av dokumenter som ikke forkynnes pr post.

Takststyrer for naturskadetakster

Lensmannen er representant for Statens naturskadefond. Alle naturskader skal meldes til lensmannen innen en frist. Lensmannen forelegger saken for Statens landbruksforvaltning. Enten foretar lensmannen en forenklet behandling etter naturskadelovens bestemmelser eller så avholder lensmannen takst over skadene etter reglene i skjønnsprosessloven. Ytterligere saksbehandling foretas etter forholdsordre fra Naturskadefondet.

Skifterettsoppgaver

Lensmannen bistår tingretten og bobestyrer med registrering og verdsetting av aktiva i konkursbo, samt døds- og skilsmissebo tingretten har til offentlig skifte. Spesielt arbeidet med konkursbo kan være omfattende og arbeidskrevende.

Lensmannen mottar alle dødsfallmeldinger i sitt distrikt, fører dødsfallprotokoll for kommunen og innberetter dødsfallet til tingretten, kirkegårdsmyndighet, folkeregisteret mv.

I arbeidet inngår også å innhente opplysninger om arvemessige og økonomiske forhold. I forbindelse med mottak av dødsfallmeldingene utfører lensmannen en rekke veiledningsoppgaver for mennesker i en vanskelig livssituasjon, om valg av skifteform mv.

Notarialfunksjon

Lensmannen har begrenset kompetanse som notarius publicus i medhold av lov om notarius publicus av 26. april 2002 nr. 12 og tilhørende forskrift § 2 annet ledd nr. 2. Blant oppgavene er bekreftelse av underskrifter på dokumenter, bekreftelse av rett kopi og utstedelse av leveattester, samt i forbindelse med slike saker motta forsikring eller tilsvarende erklæring.

4.2.4 Forvaltningsoppgaver

I følge politirolleutvalget var det i 1981 over 100 særlover som påla politiet forskjellige oppgaver innenfor den offentlige forvaltningen. Fremveksten av andre og mer spesialiserte forvaltningsorganer har innvirket på omfanget og karakteren av etatens forvaltningsoppgaver, og antallet særlover er fortsatt høyt. Forvaltningsgjøremål utføres både av polititjenestemenn, politijurister og annet administrativt personell. Funksjonsfordelingen varierer dels med saksområde og dels med hvordan det enkelte politidistrikt har organisert arbeidet. Innen de fleste saksområder har utviklingen gått i retning av at oppgavene i økende grad ivaretas av administrativt personell. Etatens forvaltningsområder varier i omfang og arbeidsbelastning. Noen av de større og mer arbeidskrevende saksområdene er knyttet til vegtrafikk-, våpen-, utlendings- og passlovgivningen. Nedenfor omtales noen av forvaltningsområdene som tilligger etaten.

Førerkort m v

Langt den største saksmengden innen vegtrafikklovgivningen knytter seg til førerkort og kjøreseddel. En vesentlig del gjelder vurdering av vandel, edruelighet og helse i forbindelse med søknad om førerkort/kjøreseddel eller tap av førerkort/kjøreseddel. Søknader om nedsettelse av tiden for tap av førerrett eller sperrefrist ilagt ved rettskraftig straffedom eller forelegg på bot, behandles også av politiet når søknaden grunnes på etterfølgende forhold. Politiet har også gjøremål knyttet til registrering av prikkbelastning som følge av straffbar overtredelse av trafikklovgivningen.

Saker etter våpenloven og brann- og eksplosjonsloven

Etter våpenlovgivningen har politiet en rekke oppgaver knyttet til sivile skytebaner, tilvirking, omsetning, innførsel og utførsel, erverv og oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. En vesentlig del av saksbehandlingen gjelder tillatelse til å erverve og inneha registreringspliktige skytevåpen og våpendeler, samt tilbakekall av tillatelser og forbud mot å eie registreringsfrie skytevåpen, og politiet er bemyndiget til å kontrollere at blant annet reglene for oppbevaring etterleves. Det nye nasjonale våpenregisteret sikrer nødvendig informasjon når dette er påkrevet og letter saksbehandlingen.

Politiet behandlet i 2003 totalt 51 008 våpensøknader. I 2004 er antall behandlede søknader i overkant av 100 000. Den store økningen har sammenheng med våpenamnestiet som varte til 1. september 2004. Søknader om tillatelse til erverv av eksplosiv vare behandles av politiet.

Lotterier, utbetalingsautomater, bingo

Opprettelsen av Lotteritilsynet medførte at politiet er blitt fritatt for en del av oppgavene knyttet til lotteriforvaltningen. Politiet behandler imidlertid fortsatt søknader om tillatelse til å avholde landslotterier, lokale lotterier, lotteri ved utplassering av gevinstautomater og bingo, samt autoriserer innehavere av lokaler hvor lotteri skal avholdes.

Utlendingsforvaltning

Innen utlendingsforvaltningen har politiet flere typer av oppgaver. Noen av oppgavene er knyttet til arbeid av mer praktisk art, som for eksempel kontroll av reisedokumenter i forbindelse med inn og utreise (unntak gjelder ved passering av indre Schengen-grense), drift av Utlendingsinternatet og uttransportering av asylsøkere som har fått avslag eller andre utenlandske borgere som skal uttransporteres fra Norge. Ansvaret for drift av Utlendingsinternatet og uttransporteringer er tillagt Politiets utlendingsenhet. Innen Schengen-samarbeidet skal politiet drive kontroll opp mot indre Schengen-grense etter konseptet «informasjonsstyrte kontroller i grensenære områder» (territoriekontroll). Politiet foretar herunder identifikasjonsvisitasjon som en del av kontrollen med utlendingers innreise og opphold i riket. Til dels utføres disse oppgavene som en del av den ordinære operative polititjenesten. Politiets arbeidsoppgaver knyttet til kontroll av Schengen-yttergrense og territoriekontroll omtales ellers nærmere i kapittel 4.2.6. For ytterligere omtale av Politiets utlendingsenhet vises til kapittel 7.2.4.

Utlendinger som har fått arbeids- eller oppholdstillatelse før innreise, skal melde seg for politiet etter innreise. Politiet er videre mottager av meldinger fra visse offentlige og private institusjoner om deres kontakt med utlendinger. Asylsøknader behandles ikke av politiet, men selve søknaden fremsettes for politiet som oversender denne til Utlendingsdirektoratet (UDI). Når det gjelder søknader om arbeid/opphold, midlertidig arbeidstillatelse, familiegjenforening, reisedokument, visumutvidelser og bosettingstillatelse der det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt, mottas og behandles disse av politiet. Også søknad om erverv av norsk statsborgerrett leveres politiet som forbereder saken før oversendelse til UDI. Sak om bortvisning eller utvisning forberedes av politiet for oversendelse til UDI i de tilfeller politiet ikke selv kan avgjøre saken. Politidistriktene har egne utlendingskontor for å ivareta nødvendig saksbehandling. I medhold av utlendingslovgivningen bortviste eller utviste politiet i 2003 i alt 2 201 personer fra landet.

Politidirektoratet anslår at det benyttes i alt ca. 550 årsverk til territoriekontroll (kontroll opp mot indre Schengen-grense), oppgaver tillagt Politiets utlendingsenhet og øvrig forvaltningsmessig saksbehandling. Av det totale antallet årsverk er om lag 230 årsverk polititjenestemenn, hvorav de fleste er ansatt i Politiets utlendingsenhet.

Pass

I egenskap av passmyndighet etter passloven behandler politiet alle søknader om pass, likeså tilbakekall av pass. Søknad om pass fremsettes i politidistriktet søkeren er bosatt i. Før søknaden kan behandles må søkeren innbetale passgebyr, og politidistriktene må derfor føre passregnskap i tillegg til register over utstedte pass. I tillegg til at det ble utstedt ca. 481 000 ordinære pass i 2004, jf tabellen ovenfor, ble det utstedt om lag 50 000 nødpass. Det høye antallet nødpass hadde sammenheng med overgangen til maskinlesbare pass, og antallet nødpass forventes å bli betydelig lavere i tiden fremover.

Politiattester

Når det i særlov er fastsatt vandelskrav, kan det utstedes politiattest i medhold av strafferegistreringsloven m/forskrift eller annen særbestemmelse. I stadig flere tilfeller krever særlovgivningen politiattest, eksempelvis i forbindelse med opptak til og gjennomføring av studier, utøvelse av virksomhet eller ansettelse i en bestemt type stilling. Før attesten kan utferdiges med påkrevde opplysninger må det gjennomføres søk i bl.a. straffe- og bøteregisteret. Utvidelsen av anvendelsesområdet for politiattest har medført et ikke ubetydelig merarbeid. I følge Politiregisterutvalgets innstilling i NOU 2003:21 Kriminalitetsbekjempelse og personvern – politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger, har det vært en sterk økning i antall politiattester i løpet av en fem års periode. Antallet politiattester som utstedes kan forventes å øke i tiden fremover. Politiregisterutvalget anslo at det medgikk ca. 15 årsverk på landsbasis til utstedelse av politiattester og annen vandelskontroll.

Arrangementer, politivedtekter, begrenset politimyndighet, politioppsyn mv

For enkelte områder er forvaltningsmyndigheten hjemlet i politiloven. Dette gjelder blant annet myndighet til å tillate eller nekte arrangement på offentlig sted, kreve refusjon av utgifter til særlig politioppsyn og tildele begrenset politimyndighet.

I forbindelse med stadfestelse av politivedtekter avgir politiet uttalelse. Politiet kan sette forbud og gi påbud etter politivedtektene i form av enkeltvedtak i medhold av f eks vedtektenes bestemmelser om orden på offentlig sted, eksempelvis ved søknad om fyrverkeri.

Salg og skjenking av alkohol

Politiet gir uttalelse til kommunen i saker om utstedelse av bevilling til salg eller skjenking, og kan stenge salgs- eller skjenkested ved manglende skjenke- eller serveringsbevilling. Skjenkestedene kan pålegges å ha ordensvakter godkjent av politiet. Av hensyn til ro og orden kan politiet i medhold av serveringsloven midlertidig stenge skjenkesteder.

Hittegods

Politiet mottar og registrerer hittegods, søker å finne eier av tapt gods og utleverer dette, samt sørger for at finnere tilkjennes finnerlønn i medhold av hittegodsloven. I de tilfeller eieren ikke lar seg oppspore i løpet av tre måneder, selges hittegods/herreløst gods gjennom namsmyndighetene.

Brukthandel

Politiet behandler søknader om brukthandelbevilling og kan trekke tilbake slike tillatelser i medhold av brukthandelloven. Grunnen til at myndigheten er lagt til politiet er ønsket om å hindre omsetning av stjålne varer. Politiet er gitt kontrollmyndighet for å påse at virksomheten skjer i samsvar med regelverket.

Hunder/hundehold

Politiet har etter hundeloven (lov av 4. juli 2003 nr 74) adgang til å gripe inn overfor hunder og hundeholdere til ivaretakelse av enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet og trygghet, eller for å verne andre dyr. De mest praktiske oppgavene for politiet er å ta hånd om løse hunder, og hvis hunden ikke avhentes av hundeholderen, selge, omplassere eller avlive. Det kan fattes vedtak om umiddelbare sikkerhetstiltak som pålegg om båndtvang, tidsbegrenset bruk av munnkurv, inngjerding av eiendom der hund oppholder seg, reduksjon i antall hunder, forbud mot hunders tilstedeværelse i bestemte områder osv.

Hunder som har angrepet eller skadet og ulovlige/farlige hunder kan vedtas avlivet/omplassert, og hundeholdere kan forbys å ha med hund å gjøre.

Andre spesiallover som pålegger politiet forskjellige forvaltningsoppgaver:

• Psykisk helsevernlov.

  Politiet kan begjære tvungen undersøkelse, videre undersøkelse (observasjon) og tvungent psykisk helsevern.

• Barnevernloven.

  Politiet avgir uttalelse i barnevernssak og har etter anmodning plikt til å bistå barnevernet ved gjennomføring av vedtak.

• Serveringsloven.

  I medhold av serveringsloven kan politiet pålegge serveringssteder å holde ordensvakter godkjent av politiet, og som grunnlag for godkjennelsen kreve gjennomført kurs.

• Vaktselskaper.

  Politiet godkjenner vaktselskaper og tilbakekaller gitte tillatelser i medhold av vaktvirksomhetsloven.

• Dyrevernlova.

  Politiet skal sørge for at en domfelt for overtredelse av loven blir fratatt dyr som er i hans varetekt.

• Schengen-loven.

  Nye Kripos registrerer blant annet stjålne eller på andre måter tapte pass, førerkort og våpen.

• Lov om sprit til teknisk bruk m.v.

  Politiet avgir uttalelse ved søknad om rett til å forhandle rødsprit og teknisk isopropanol.

• Straffegjennomføringsloven.

  Politiet avgir uttalelse i forbindelse med at kriminalomsorgen nekter besøk pga straffbar handling.

• Helligdagsfredloven.

  Politiet kan gi tillatelse til arrangement som ellers ville vært forbudt etter loven.

4.2.5 Fangetransport

Politiet bruker mye ressurser til transport av varetektsinnsatte til framstillinger for retten, lege/tannlege og eventuelt andre framstillinger og transporter. For soningsinnsatte kan det dreie seg om transport i tilknytning til eventuelt rettsoppmøte, eller andre arrangementer som krever politiets tilstedeværelse som vakt over den innsatte.

En arbeidsgruppe nedsatt av Politidirektoratet i 2002 konkluderte med at politi- og lensmannsetatens ulike personellkategorier i arrest- og transportfunksjonen brukte anslagsvis 150 årsverk til fangetransporter og framstillinger, herunder representerte polititjenestemenn det største ressursuttaket. Sammenlignet med beregninger gjort i 1996 har ressursforbruket økt vesentlig. Denne utvikling må ses i sammenheng med de øvrige uviklingstrekk i straffesakskjeden: flere saker under etterforsking, mer bruk av varetekt, hyppigere forlengelser av varetekt (flere rettsmøter) og økning i antall dommer med flere fengselsdøgn. I tillegg medfører to-instansordningen økt ressursuttak for fremstillinger og transport for politiet. Likeledes har økt behov for varetektsplasser ført til at mange varetektsinnsatte må transporteres over lange strekninger. Selv om Oslo politidistrikt har et større antall arrestforvarere, var det i 2004 allikevel nødvendige å benytte polititjenestemenn tilsvarende i overkant av 12 årsverk. Personalressursene måtte i all hovedsak hentes fra tjenestelistene for oppsatt mannskap i den døgnkontinuerlige tjenesten.

Ved lange og vanskelige reiseavstander til fengsel og/eller domstol, blir transportetappene tilsvarende lange og ressurskrevende. Det er relativt store forskjeller rundt i landet. Eksempelvis nevnes at Vestfinnmark politidistrikt regelmessig må benytte seg av fengslet i Vadsø eller Tromsø for varetektsformål.

4.2.6 Grensekontroll

Schengen-konvensjonen forplikter Norge til å gjennomføre en effektiv kontroll ved inn- og utreise, såkalt Schengen-yttergrense kontroll. Alle som passerer Schengen-områdets ytre grenser skal kontrolleres, både ved innreise og utreise. I praksis innebærer dette at alle som foretar passering av grensen i den hensikt å ta opphold på territoriet, eller ønsker å forlate territoriet via norsk yttergrense, skal kontrolleres fysisk.

For borgere som skal kontrolleres som EU-/Schengen-borgere, er det i prinsippet kun identitetskontroll, men det er ingen begrensninger i kontrollmuligheten det enkelte land har hvis behovet vurderes å være tilstede. For tredjelandsborgere skal det gjennomføres en såkalt utvidet kontroll, som innebærer at alle innreisevilkårene skal vurderes og aksepteres før innreise foretas.

Av landets 27 politidistrikter har 24 distrikter grenseovergangssteder. Oslo lufthavn, Gardermoen, er utvilsomt den grenseovergangen som har størst trafikk fra/til land utenfor Schengen-territoriet. Landegrensen på Storskog i Øst-Finnmark, hvor det bare foregår trafikk fra tredjeland, er særdeles viktig, ikke minst fordi denne grenseovergangen normalt krysses av personer som er visumpliktige. Sjøgrensen er i utgangspunktet alltid yttergrense ved ordinær skipstrafikk og fergeforbindelser fra tredjeland. Intern rutetrafikk med andre Schengen-land er imidlertid unntatt kontrollplikten. For politiet representerer cruisefartøyer en betydelig kapasitetsmessig utfordring, særlig i sommertiden på Vestlandet, men også i Oslo-fjordområdet samt i Troms og Lofoten. Det er normalt ingen kontroll på indre grenser. Dette gjelder også intern rutetrafikk til/fra lufthavner og sjøhavner mellom Norge og andre Schengen-land. Kontroll kan iverksettes når det oppstår særskilt behov.

For å sikre nødvendig informasjon, er det etablert et krav om at mannskaps- og passasjeropplysninger skal fremsendes til politiet før ankomst til grenseovergangsstedet. På denne måte har politiet mulighet til å kontrollere opplysningene opp mot nasjonale registre, hvorav kontroll i Schengen Information System (SIS) er obligatorisk. Alle tredjelandsborgere som foretar innreise eller utreise skal kontrolleres i SIS. Som en god støtte i mannskaps- og passasjerinformasjon på sjøgrensen har politiet tilgang til Forsvarets anløpsregister (COSS), som gir oversikt over utenlandske fartøy eller norsk fartøy med utenlandsk kaptein på veg til eller fra norsk havn. Norsk deltagelse i regelverksutviklingen som pågår innen grensekontrollsamarbeidet og den praktiske gjennomføringen av dette, samt deltagelse i utviklingen av SIS II, gis høy prioritet.

For politiets bruk er det etablert permanente grensekontrollfasiliteter i totalt 8 politidistrikter. Ved Oslo lufthavn krever grensekontrollen ca. 130 årsverk. Det er her ansatt ca. 50 grensekontrollører. Noen få grensekontrollører er for øvrig ansatt for tjeneste ved Sandefjord lufthavn. Det samme gjelder Storskog, Østfinnmark. I de øvrige politidistriktene utføres grensekontrollen på det aktuelle grenseovergangsted når trafikkgrunnlaget tilsier kontrollaktivitet. Slike kontroller utøves i stor grad av politimannskaper i ordinær tjeneste, hovedsakelig fra operative enheter, men også fra forvaltningsenheter i politiet.

Politidirektoratet anslår at det årlig benyttes ca. 300 årsverk til kontrolloppgaver knyttet til Schengen-yttergrense kontroll, hvorav ca. 235 er polititjenestemenn. Til øvrige oppgaver innen utlendingsforvaltningen er det anslått at det medgår ca. 550 årsverk, jf. nærmere ovenfor under omtalen av utlendingsforvaltningen i kapittel 4.2.4 om forvaltningsoppgaver.

Siden kriminalitetsutviklingen har ført til større oppmerksomhet om internasjonal og grenseoverskridende kriminalitet, er det i politisammenheng vesentlig å etablere ordninger som kan kompensere for bortfallet av grensekontroll på Schengen-områdets indre grenser. I vårt langstrakte land har det derfor blitt viktig å utnytte de muligheter som SIS gir. Effektiv kontroll forutsetter dessuten særlig god lokalkunnskap langs grensen, gode systemer for mottak, analyse, rask utlevering av etterretningsinformasjon, og godt samarbeid med andre deler av politiet og tollvesenet. Nye Kripos og Politiets utlendingsenhet spiller en viktig rolle med sin spisskompetanse på blant annet områdene informasjonsinnhenting, trendanalyser og identitetsfastsettelse. For å styrke samhandlingen og øke effektiviteten er det gitt opplæring av mannskaper, anskaffet to spesialutstyrte kjøretøy til bruk på tvers av politidistriktene, samt innført konseptet «informasjonsstyrte kontroller i grensenære områder» (territoriekontroll) som del av politiets bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet. Daglig gjennomføres indre utlendingskontroll og kontroller rettet mot grenseoverskridende kriminalitet. Flere politidistrikt i østlandsområdet og de nordligste fylker, avdekker gjennom denne virksomheten større og mindre kriminelle forhold, samt brudd på utlendingsloven.

4.2.7 Internasjonalt politisamarbeid

Det nordiske politisamarbeidet har eksistert i lang tid. De gode erfaringene fra det nordiske samarbeidet søkes videreført i politisamarbeidet med andre land i Østersjøområdet. Norge deltar i Baltic Sea Task Force on Organized Crime (BSTF) og Baltic Sea Region Border Cooperation. BSTF er et samarbeidsorgan mellom landene som grenser til Østersjøen, i tillegg til Island. Det arbeides med tiltak innenfor justisområdet og omfatter politisamarbeid og kriminalitetsbekjempelse, utlendingsspørsmål, fengselssamarbeid, rettslige spørsmål og grensekontroll. Det er opprettet en operativ komité (OPC) der tjenestemenn fra politi, toll, påtalemyndighet og i noen tilfeller kystvakt og grensestyrker deltar på operativt nivå. OPC følger opp og iverksetter samarbeidstiltak etter signaler fra BSTF som komiteen rapporterer til. Det er videre opprettet ekspertgrupper som rapporterer til OPC.

Som en del av det nordiske politisamarbeidet deltar Norge i det såkalte PTN – samarbeidet, Politi- og Tollsamarbeidet i Norden. Ordningen ivaretar utstasjonering av nordiske polititjenestemenn i sentrale land i Europa, Afrika og Asia. Disse har som oppgave å bistå politi og påtalemyndighet i Norden. Nettverket av sambandsmenn er et velfungerende verktøy i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet. Videre har Norge sambandsmenn med oppgaver knyttet til utlendingsfeltet. De er for tiden utplassert i henholdsvis Berlin, Bangkok og Islamabad. Med virkning fra 1. januar 2005 er det administrative ansvaret for ti årsverk som sambandsmenn overført fra Politidirektoratet til Utenriksdepartementet.

Samarbeidet mellom norske politimyndigheter og EU har blitt stadig tettere. Samarbeidet er basert på avtalene om deltagelse i Schengen-samarbeidet og Europols virksomhet. Norge har en polititjenestemann utplassert i Europol i Haag. Den norske samarbeidsavtalen med Europol har gitt gode resultater i løsningen av kompliserte internasjonale saker. Innen Schengen-samarbeidet er det opprettet sentre for operativ utvikling av forskjellig karakter. EUs grensekontrollbyrå «Det europeiske grensekontrollbyrået» ble opprettet i første halvår 2005. Norske politimyndigheter deltar aktivt i dette arbeidet, og skal ha en tjenestemann ved grensekontrollbyrået.

Interpol står sentralt i en rekke tiltak for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Norsk politi har en sterk forankring i Interpol-samarbeidet, som gir verdensomspennende kontakter med politi og rettshåndhevende myndigheter i de 177 medlemslandene. Norge har to polititjenestemenn ved Interpols Generalsekretariat i Lyon. Interpol arbeider med kriminalitet som involverer to eller flere land og mottar, lagrer, analyserer og distribuerer informasjon om kriminalitet og kriminelle i samarbeid med alle medlemslandene. Nye Kripos har ansvar for det nasjonale Interpol-kontoret i Norge.

Norsk politi deltar i internasjonalt fredsbevarende arbeid. Både EU, FN og OSSE etterspør bidrag fra norsk politi til fredsbevarende operasjoner, sivil krisehåndtering og oppbygging, opplæring og veiledning av politiet i land som har vært utsatt for konflikter. Det er innledet et nært samarbeid med politiet i flere av de nye EU-landene, hvor Norge bidrar med opplæring og trening. Norsk politi benyttes også ved en rekke prosjekter knyttet til demokratibygging innenfor norsk bistandsarbeid, særlig gjelder dette opplæring. Siden 1989 har politi- og lensmannsetaten avgitt politipersonell til internasjonal operasjoner. Arbeidsoppgavene varierer i henhold til den enkelte operasjons mandat, men omfatter vanligvis rådgivning/observasjon, instruksjon og operativ polititjeneste. I dag er ca. 60 polititjenestemenn/-kvinner avgitt til denne type oppgaver.

4.2.8 Politi- og lensmannsetatens bistandsrelasjoner til andre aktører

Politiet plikter å yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane, jf. politiloven § 2 nr. 5 og politiinstruksen § 2-2 nr. 5 og kapittel 13. Politiets plikt til å yte bistand til annen offentlig myndighet følger av en rekke lover, blant annet innen helse og sosialvesen, annen tilsyns- og kontrollmyndighet og næringsvesen. Politiet har fremdeles en sedvanerettslig bistandsplikt, og hvis offentlige vedtak skal tvinges igjennom ved bruk av makt, er politiets medvirkning nødvendig.

Politiets som bistandsyter til andre aktører

Ulike spesiallover pålegger politiet bistandsplikter overfor andre aktører. Ofte vil dette være rapporteringsplikter eller opplysnings- og informasjonsplikter, for eksempel plikt til å underrette barnevernsmyndigheten om etterforsking mot barn eller mishandling av barn, Utlendingsdirektoratet om etterforsking mot utenlandsk statsborger eller flyhavarikommisjonen om flyulykker.

Politiet som samfunnets sivile maktapparat må fra tid til annen medvirke til gjennomføring av andre myndigheters vedtak. Dette krever som regel at organet skaffer tvangsgrunnlag for vedtaket gjennom søksmål om dom, men på enkelte områder åpner lovgivningen for direkte tvangsmessig gjennomføring, eksempelvis tvangsmessig vedtak etter barnevernloven. Politiets bistand er nødvendig hvis forholdene krever bruk av fysisk makt mot person eller gods under effektueringen. Videre bistår politiet helsevesenet med transport av psykiatriske pasienter som skal innlegges/tvangsinnlegges.

Politiet mottar bistand fra andre aktører

Kystvakten er en etat som yter bistand til politiet jf. lov av 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten § 17 første ledd. Slik bistand vil være aktuell eksempelvis i forbindelse med forebygging og bekjempelse av forbrytelser og ulovlige aksjoner mot personer, fartøy eller faste innretninger.

Så fremt det ikke inngår i et væpnet angrep på Norge, er det politiet som har hovedansvaret for den operative beredskapen i forhold til terror og sabotasje.

Forsvarets bistand til politiet i fred er fastsatt ved kgl.res. av 28. februar 2003. Aktuelle situasjoner hvor det kan være aktuelt med bistand fra forsvarets side er eksempelvis ved fjerning av eksplosiver, ved nærliggende fare for anslag mot vesentlige samfunnsinteresser og i forbindelse med naturkatastrofer.

Politiet og øvrige nødetater kan også rekvirere bistand fra sivilforsvaret direkte ved ulykker eller katastrofer.

4.3 Politiets ressursbruk fordelt på oppgaver

Til å utvikle en modell for ressursfordeling mellom politidistriktene engasjerte Politidirektoratet et eksternt konsulentfirma. I modellen deles politioppgavene i følgende fire hovedgrupper:

1. kriminalitetsbekjempende og trygghetsskapende oppgaver,

2. forvaltningsoppgaver,

3. sivile gjøremål og

4. administrasjon.

Nasjonal fordeling

På bakgrunn av innrapportering fra politidistriktene på ressursbruk i 2002 ble de fire hovedgruppene vektet. Legges konsulentrapportens vekting til grunn, fremgår det at politi­distriktene i 2002 brukte om lag 73 prosent av ressursene sine på kriminalitets­bekjempende og trygghetsskapende oppgaver, 9 prosent på forvaltnings­oppgaver, 5 prosent på sivile gjøremål og 13 prosent på administrasjon. Sivile gjøremål består i hovedsak av namsmannsoppgaver. Utlendingsforvaltningen utgjør om lag halvparten av forvaltningsopp­gavene.

Konsulentrapporten deler videre gruppen kriminalitetsbekjempende og trygghets­skapende oppgaver i syv ulike undergrupper. De 73 prosentene fordeler seg på følgende måte: Vinning (25 pst), økonomi (10 pst), vold (20 pst), seksualkriminalitet (5 pst), narkotika (25 pst), skadeverk (5 pst) og trafikk (10 pst). Prosentsatsene angir fordelingen på det tidspunktet innrapporteringen ble foretatt. Den innbyrdes fordelingen mellom oppgavene vil naturligvis endre seg over tid. Legges konsulentrapportens fordelingsnøkkel til grunn for budsjettildelingen i 2004 til politidistriktene, så ble midlene fordelt som følger:

Figur 4.2 viser at politidistriktene i 2004 brukte 4093 millioner kroner til kriminalitetsbekjempende og trygghetsskapende oppgaver. 729 millioner kroner anslås brukt til administrasjon, 505 millioner kroner til for­valt­nings­oppgaver og 280 millioner kroner til sivile gjøremål. Diagrammet til høyre viser fordelingen mellom de ulike kriminalitetsbekjempende og trygghetsskapende oppgavene.

Kilde: «Ressursfordeling mellom politidistriktene», Fürst og Høverstad ANS 2002. Tall i millioner kroner.

Ressursfordeling i tre distrikter

For å undersøke hvordan ressursene fordeler seg i ulike distrikter, har direktoratet kontaktet tre distrikter.

Fremstillingen er basert på regnskapstall for 2003. Det er knyttet usikkerhet til de oppgitte fordelingene.

Forskjeller i ressursbruken mellom de tre distriktene har mest sannsynlig sammenheng med forskjeller i organisasjons- og oppgavestruktur. Det er ikke unaturlig at et typisk land–distrikt, med relativt mange administrative enheter og et relativt lite antall oppgaver totalt, må bruke en noe større andel av ressursene på administrasjon. Likeledes har landdistriktene gjennom lensmannen hatt ansvaret for flere sivile oppgaver enn politiet i byene.

4.4 Politiets ressursmessige handlingsrom – noen eksempler

I politi- og lensmannsetaten, med så mange ulike oppgaver og forventninger om innsats til alle døgnets tider, blir fleksibilitet og handlefrihet i ressursutnyttelsen viktig. Vi vil derfor se nærmere på hvilken ressursmessig handlefrihet politiet har til å løse sine mange og ulike oppgaver.

I de senere år er det gjennomført flere endringer som øker fleksibiliteten i ressursbruken. Blant de viktigste er at skillet mellom regnskapspostene 01 – til lønn og 11 – til drift er opphevet, ordningen med stillingshjemler er fjernet og ordningen med rammebudsjettering innført. Andre forhold kan imidlertid bidra til å redusere politidistriktenes fleksibilitet til å prioritere på kort og mellomlang sikt. I dette kapitlet omtales noen forhold med konsekvenser for ressursbruken i politiet.

4.4.1 Politiets trygghetsskapende og kriminalitetsbekjempende oppgaver

Det er en målsetting å styrke politiets trygghetsskapende og kriminalitetsbekjempende arbeid.

Politi- og lensmannsetaten driver en døgnkontinuerlig virksomhet med mange utfordrende, og til tider svært krevende oppgaver. I noen tilfeller må det anvendes makt, og derfor er det krav om helt nødvendig vedlikeholdstrening for å kunne løse oppgaver i den spisse» enden. Oppgavespennet, krav til vedlikeholdstrening og en døgnkontinuerlig krevende tjeneste, er noen forhold som kan tenkes å ha konsekvenser for bemanningssituasjonen i det daglige.

For å få en noe klarere formening om hvordan de forhold som er nevnt ovenfor, og for så vidt også andre forhold, påvirker bemanningen i den daglige tjenesten, er det innhentet opplysninger om tjenesteoppsettet i tre ulike politidistrikter (tjenestesett 08.00 – 16.00 for en onsdag i januar 2005). Tjenestesettene i de tre distriktene skal illustrere bemanningssituasjonen på dagtid i et større byområde, et by- og landområde og et landområde. Resultatet, som oppsummeres kort nedenunder, må tolkes med stor grad av forsiktighet. Resultatet trenger verken være representativt for vedkommende distrikt, eller for politi- og lensmannsetaten som helhet. Tjenesteoppsettene gir imidlertid visse indikasjoner på omfang av «fravær» og årsaker til «fraværet». Med «fravær» menes her bortfall fra oppsatt tjeneste på grunn av andre forhold som kurs, reiser og transportoppdrag, trening og sykefravær med mer.

Fremstillingen nedenunder omfatter kun tjenestemennene på settet, og ikke vaktleder eller arrestforvarer og mannskaper i arresten der slike finnes.

Større byområde:

Tjenestesettet gjelder en politistasjon i en større by. Politistasjonen disponerte i utgangspunktet 204 timeverk. Av de 204 timeverkene gikk ca. 40 timeverk til reiser, transport og lignende, 33 timeverk til permisjoner og annet fravær og 9 timeverk bort i sykdom. Av totalt disponibelt 204 timeverk gikk ca. 120 timeverk til politioperativt arbeid. Det betyr at ca to tredeler av de disponible ressursene på tjenestesettet ble benyttet til politioperativt arbeid.

By- og landområde:

Tjenestesettet gjelder en politistasjon i en by. Politistasjonen disponerte i utgangspunktet 104 timeverk. Av de 104 timeverkene gikk 48 timeverk til annen tjeneste som UEH – trening, deltakelse i ledermøte eller avgitt til annen enhet. 24 timeverk ble anvendt til fangetransport og fremstilling. Av totalt disponibelt 104 timeverk på tjenestesettet, gikk 32 timeverk, eller noe under en tredel, til politioperativt arbeid som forebygging, spaning, overvåking samt rapportskriving.

Landområde:

Lensmannskontoret disponerte fem tjenestemenn på tjenestesettet. To tjenestemenn brukte hele dagen til ferdigstillelse av en omfattende bedragerisak, en arbeidet hele dagen med namssak, en brukte mesteparten av dagen til arbeidsoppgaver i forbindelse med Barents Rescue 05 der vedkommende sitter i arbeidsgruppen og den siste tjenestemannen brukte deler av dagen til forebyggende arbeid og resten av dagen til å ferdigstille årsrapporten på Schengen-arbeidet.

4.4.2 Omstilling og videreutvikling

Politiutdannet personell er et knapphetsgode, som primært bør benyttes til oppgaver som krever politikompetanse. Over flere år har det derfor vært et uttalt mål å erstatte politiutdannet personell med personell med annen utdannelse der det er formålstjenlig. Mens oppmerksomheten tidligere primært var rettet mot politiets administrative og sivile oppgaver, har oppmerksomheten i de senere årene i tillegg blitt rettet mot politioppgaver, som for eksempel fangetransport. Dette er av flere grunner fornuftig, og bidrar samlet til en mer effektiv oppgaveløsning.

Når politiutdannet personell erstattes av personell med annen utdanningsbakgrunn, har begrunnelsen gjerne vært et ønske om å styrke det politioperative arbeidet. En løsning kan være at tjenestemannen som erstattes fortsetter i sin stilling som polititjenestemann, men nå med oppgaver som krever politikompetanse. En slik løsning vil styrke det politioperative arbeidet med ett årsverk, men løsningen har to budsjettmessige konsekvenser. Lønnsutgiftenes andel av totalbudsjettet vil øke på bekostning av investeringer og drift, fordi bemanningen i distriktet styrkes med en sivil ansatt. I tillegg øker utgiftene til utstyr, drift og variabel lønn til tjenestemannen. Lønnsutgiftene til en tjenestemann som går fra tjeneste på dagtid til døgnkontinuerlig tjeneste øker eksempelvis med kr 50 000.

Andre løsninger kan være at tjenestemannen som erstattes av en med sivil utdannelse, enten går over i annen ledig stilling som krever politikompetanse, eller at tjenestemannsstillingen inndras. I begge tilfeller kan frigjorte lønnsmidler, dvs i de tilfeller der ansatte med annen utdanning lønnes lavere enn tjenestemannen, gå til styrking av polititjenesten. Siden dette gjelder oppgaver som utføres på dagtid, så blir det frigjorte beløpet neppe særlig stort. I de tilfeller hvor tjenestemannsstillingen inndras, reduseres antallet ansatte med politiutdannelse i politidistriktet.

Eksemplene over viser noe av utfordringen som ligger i å realisere målsettingen om å frigjøre politiutdannet personell til politioperativt arbeid. Et ønske om en rask realisering av målsettingen vil enten kreve tilførsel av friske midler, eller en omdisponering fra drifts- og investeringsbudsjettet til lønnsbudsjettet. En slik omdisponering kan i noen tilfeller være en riktig løsning, men kan andre ganger få uheldige konsekvenser for drifts- og investeringsbudsjettet.

En gjennomgang av regnskapsførte utgifter til Fast lønn og Bygningers drift, lokalleie for perioden 2001 – 2004 viser at utgiftene til disse postene har økt med henholdsvis 20 og 21 prosent i perioden, mens utgiftsveksten totalt for post 01 har vært 15 prosent. En utvikling hvor utgifter til både fast lønn og lokalleie øker mer enn regnskapsførte utgifter totalt, bidrar over tid til å redusere politidistriktenes mulighet til dekning av variable lønnsutgifter, drift og investeringer.

4.4.3 Døgnkontinuerlig tjeneste – tilgjengelighet

Endring i kriminalitetsbildet og den alminnelige samfunnsutviklingen for øvrig, har i senere år ført til økt oppmerksomhet om politiets trygghetsskapende rolle, med blant annet økte forventninger til politiets tilstedeværelse. Denne forventning stiller krav om en døgnkontinuerlig polititjeneste.

Døgnkontinuerlig tjeneste er en særdeles ressurskrevende tjenesteform. For å styrke den døgnkontinuerlige polititjenesten i hvert av de 27 politidistriktene med en tomannspatrulje kreves ca. 375 tjenestemannsstillinger (27 ganger 7 ganger 2).

Døgnkontinuerlig tjeneste, eksempelvis i form av mobil tomannspatrulje, kan særlig ute i landdistrikter føre til at geografisk mer fjerntliggende områder vil kunne bli uten dekning, eller få svært dårlig dekning. Dersom den aktive patruljen blir opptatt med et bestemt oppdrag, f eks en pågripelse, vil en slik situasjon innebære en resursbinding som kan oppfattes som problematisk. Et vedtak fra Arbeidstilsynet synliggjør en type ressursbinding som vil kunne få betydelige konsekvenser for politiets tilgjengelighet. Vedtaket har pålegg om minst to personer med relevant opplæring for tilsyn når det er innsatte i arrest. Kravet kan avvikes i enkelte tilfeller på ordre fra politimester, eller den som i arbeidsgivers navn leder virksomheten, og for å verne liv og helse.

Eksemplet overfor viser at ikke bare akutte hendelser, men også administrative bindinger medfører begrensninger for politiets ressursmessige handlingsrom.

Reservetjeneste

Siden den døgnkontinuerlige tjenesteformen er ressurskrevende, har beredskapen i distriktene vært løst ved såkalt reservetjeneste. For det enkelte politidistrikt er dette en langt billigere tjenesteform enn døgnkontinuerlig tjeneste.

Det synes å være på det rene at bruken av reservetjeneste har blitt markert redusert de senere år. Dette har blant annet sammenheng med langt større bruk av vaktsamarbeid mellom lensmannskontorer og innenfor regionordninger. Slikt samarbeid var det i politidistriktene lenge før Politireform 2000, men har blitt ytterligere forsterket etter iverksetting av reformen. Ut fra opplysninger politidistriktene har gitt til direktoratet, er det grunn til å regne med at bruken av reservetjeneste kan bli ytterligere redusert i årene framover, men dette vurderes fortløpende.

Reservetjeneste blir gjerne nevnt som en årsak til at det kan være vanskelig å rekruttere tjenestemenn til enkelte distrikter. Mindre bruk av reservetjeneste ved overgang til aktiv tjeneste medfører økte utgifter for politiet, men gir mer aktiv polititjeneste i distriktene.

4.4.4 Etterforsking – nye utfordringer

Den kriminalitetsutvikling vi ser er dels en utvikling i retning av en alvorligere, mer organisert og grenseoverskridende kriminalitet. Politiet har i senere år registrert en betydelig økning i store, komplekse saker som omfatter organisert kriminalitet med internasjonale forbindelser. Slike saker omfatter ofte mange personer og ressursbruken må derfor følge et samordnet opplegg som kan omfatte flere land og mange politiinstitusjoner. En rekke tiltak må av bevissikringshensyn gjennomføres samtidig.

Pågripelser, fremstillinger og varetektsplassering, avhør og andre etterforskingstiltak, vil oftest bety store ressursmessige uttellinger, hvor den eller de som styrer ressursbruken har begrenset handlingsrom. Med de geografiske avstander i landet, vil politiets transportløsninger på dette området virke inn på politiets oppgaveløsning.

Elektroniske og biologiske spor har, sammen med for eksempel kommunikasjonskontroll, økt politiets muligheter til å avdekke og oppklare alvorlig kriminalitet. Økt bruk av kommunikasjonskontroll har ført til økte beslag av stoff og penger og flere pågripelser knyttet til alvorlig organisert kriminalitet, herunder grov narkotikakriminalitet.

Samtidig som det er viktig at de nye etterforskingsmetodene blir tatt i bruk av politiet, er de samme metodene kostnadskrevende. Iverksettelse av kommunikasjonskontroll vil ofte måtte følges opp av andre parallelle og kostnadsdrivende tiltak.

Tabell 4.6 over viser utviklingen i utgifter til tolk, legetjenester og andre sakkyndige i straffesaker for perioden 2001 – 2004.

Som tabellen viser har særlig politiets utgifter til tolk og andre sakkyndige økt sterkt i perioden 2001 – 2004. Det er grunn til å anta at økningen i både tolkeutgifter og utgifter til andre sakkyndige avspeiler endringer i befolkningssammensetningen, kriminalitetsbildet og de faktiske muligheter til sporsikring som den medisinske og tekniske utviklingen har medført. Mens utgifter til tolk antakeligvis er en god indikator på den internasjonale dimensjonen i dagens kriminalitetsbilde, så er utgifter til andre sakkyndige en indikator på politiets utgifter til analyser av biologisk materiale, eksempelvis utgifter til DNA – analyser.

Tilsvarende utvikling kommer også til uttrykk ved økt bruk av kommunikasjonskontroll, jf. tabell 4.7.

Omprioritering av politiets innsats mot bakmenn i narkotikasaker krever økte ressurser og avanserte etterforskingsmetoder. De økte kostnadene består i første rekke av utgifter til spaning og kommunikasjonskontroll. Begge disse etterforskningsmetodene er arbeidsintensive. I forbindelse med kommunikasjonskontroll har politiet ofte behov for tolketjeneste, siden samtalene ofte foregår på fremmede språk. Nedenfor i boks 4.1 omtales en sak som ble oppklart relativt enkelt, og som direktoratet vurderer til å være en sak under gjennomsnittet kostnadsmessig.

Effektivt politiarbeid skaper samfunnsøkonomiske gevinster blant annet i form av økt trygghet, reduserte sosiale problemer og økt skattegrunnlag. På lang sikt vil et effektivt politiarbeid kunne medføre en nedgang i kriminaliteten og en redusert etterspørsel etter polititjenester, men på kort sikt vil et effektivt politiarbeid kunne avdekke mer kriminalitet og påføre politiet og straffesakskjeden for øvrig økte kostnader.

4.4.5 Teknologi – IKT

På samme måte som det er viktig for politiet å ta i bruk de muligheter som ligger i de nye metodene, så er det viktig at politiet tar i bruk de muligheter som ligger i IKT. En effektivt og målrettet polititjeneste krever gode kunnskaper om kriminalitetsbildet og utviklingen i kriminaliteten, og utviklingen går i retning av problemorientert politiarbeid som metode og et kunnskapsstyrt politi. Et kunnskapsstyrt politi krever relevante data, politioperative systemer for lagring og analyse av data, analysekompetanse og kompetanse til å vurdere analyseresultatet og til å trekke de riktige politifaglige konklusjoner.

Effektiv bruk av teknologi er en forutsetning for å kunne realisere et moderne politi med høye målsettinger de nærmeste årene. Et viktig virkemiddel vil være å ta i bruk ny teknologi i utviklingen av et effektivt politi med høy kvalitet.

Som tabell 4.8 viser har utgifter til IKT variert sterkt fra år til år, noe som primært har sammenheng med investeringer. Politiets utgifter til drift og vedlikehold av datautstyr økte fra ca. 54 mill kr i 2001 til ca. 76 mill kr i 2004, en økning på ca. 40 prosent.

4.4.6 Politiets bistandsrolle – psykiatrisk helsevern

Politiet plikter å yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når det følger av lov eller sedvane. Politiet har blant annet bistandsoppgaver i forbindelse med psykisk helsevern.

Det har vist seg svært vanskelig å innhente en kvantifisering av arbeidsomfang, men det foreligger data fra henholdsvis Oslo – og Troms politidistrikt som kan gi en viss indikasjon.

Oslo politidistrikt: Beregninger gjort av Oslo politidistrikt viser at den operative innsatsstyrken i distriktet i gjennomsnitt bruker 5.15 timer pr oppdrag i forbindelse med psykiatrisk helsevern. I 2004 brukte Oslo politidistrikt et sted mellom 6 – og 7 årsverk til denne typen oppdrag.

Antallet oppdrag økte med ca. 10 prosent fra 2003 til 2004, og tall for de fire første månedene i 2005 tyder på en økning også i 2005.

Troms politidistrikt: Politidistriktet har ikke kunnet foreta noen presis analyse av hvor mange timeverk som er brukt til denne typen oppgave, men distriktet har foretatt en fortløpende registrering i vaktjournalen. Registreringen omfatter imidlertid ikke bare bistandsoppgaver, men alle former for bistand eller oppfølging når den det gjelder er antatt å være et psykiatrisk tilfelle.

Registreringene i vaktjournalen bekrefter distriktets generelle inntrykk om at arbeidsmengden til denne typen oppdrag er økende. Politidistriktet opplyser at hvert vaktsett som regel er involvert i et eller annet oppdrag der den eller de involverte oppfattes som eller har diagnose som psykiatrisk syk. Slike oppdrag kan i noen tilfeller legge fullt beslag på en patrulje på vedkommende tjenestesett.

Her er imidlertid viktig å påpeke at situasjonen i Troms politidistrikt neppe er representativt for samtlige politidistrikter. Det store antallet meldinger har en klar sammenheng med at Åsgård psykiatriske sykehus ligger i Tromsø, og politiet mottar et betydelig antall henvendelser fra sykehuset.

4.5 Oppsummering

Dagens politidistrikter er i stor grad i stand til å løse løpende oppgaver uten hjelp utenfra. Store politidistrikter er en forutsetning for å sikre ressurser til den døgnkontinuerlige vaktberedskapen og politiets trygghetskapende arbeid. Som vist kreves det 14 polititjenestemenn for å etablere en døgnkontinuerlig tomannspatrulje. Publikums forventninger til politiet om tilgjengelighet og rask respons stiller store krav til bemanningen i det enkelte distrikt.

Gjennomgangen av etatens oppgaver viser at cirka tre fjerdedeler av politiets budsjett går til kriminalitetsbekjempelse og politiets trygghetsskapende oppgaver. Den siste fjerdedelen fordeler seg med cirka halvparten til administrasjon og halvparten til sivile rettspleie- og forvaltningsoppgaver.

Nye metoder og økt bruk av elektroniske og biologiske spor gir politiet bedre muligheter til å etterforske og bekjempe kriminaliteten, men er også ressurskrevende. Mange saker krever analyser av biologiske spor og store mengder data som vil være vanskelig å utføre uten sakkyndige og avansert dataverktøy. Gjennomgangen i kapittel 4.4 synliggjør de kostnadsdrivende sidene av etterforsking og IKT. På lang sikt vil et effektivt politiarbeid kunne medføre en nedgang i kriminaliteten, men på kort sikt kunne avdekke mer kriminalitet og påføre politiet og straffesakskjeden for øvrig økte kostnader.

Med mange ulike og krevende oppgaver blir det en utfordring for politiet å innfri de mange forventninger andre myndigheter og publikum har til etaten. På denne bakgrunn omtaler meldingen i kapittel 7.1 hvilke oppgaver som er politiets kjerneoppgaver, og om det er oppgaver som politiet bør avlastes for.

Etatens mange oppgaver medfører bred kontaktflate og utstrakt samvirke med andre offentlige myndigheter og private aktører. Gode samvirkerelasjoner er en viktig forutsetning for god oppgaveløsning, og politiet er på mange områder avhengig av samvirke med andre aktører, jf. nærmere om dette i kapittel 7.4.

En ressurseffektiv og god oppgaveløsning krever et godt styrings- og rapporteringsverktøy, jf. nærmere i kapittel 7.2.1.

Etatens mange oppgaver krever en tilsvarende bredde i kompetanse. Det har de senere årene vært et uttalt ønske at politikompetanse primært skal benyttes til politioppgaver, og gjennomgangen i kapittel 4 tyder på at etaten har kommet et godt stykke på vei. Disse spørsmål behandles nærmere i kapitlene 7.2 og 8.